Beinmargsprøve. Foto: Geir Mogen/NTNU

Myelomatose (beinmargskreft) er den nest vanligste blodkrefttypen, og krever 250 liv i Norge hvert år

Selv om nye medisiner har forlenget gjennomsnittlig overlevelse til 5-7 år, er dette fremdeles en uhelbredelig sykdom. Mange av pasientene lider av hyppige infeksjoner, smertefulle skjelettlesjoner og nyresvikt. I tillegg kan medisinene som brukes ved myelomatose gi alvorlige bivirkninger.

Immunterapi med såkalte sjekkpunkthemmere har virket bra på pasienter med lungekreft og malignt melanom, men denne typen immunterapi har ikke hatt ønsket effekt hos myelompasienter i kliniske studier. Det er derfor viktig å finne nye typer immunterapi som kan fungere bedre hos pasienter med myelomatose.

I en artikkel publisert i Journal for Immunotherapy of Cancer presenterer forskerne lovende prekliniske data som viser at en ny type immunterapi kan være effektiv mot myelomatose. Conversion of ATP to adenosine by CD39 and CD73 in multiple myeloma can be successfully targeted together with adenosine receptor A2A blockade

Helt sentralt for hvordan denne formen for immunterapi fungerer er molekylet adenosin. Adenosin finnes ofte i kreftvev og vevet rundt kreftcellene, slik som i beinmargen hvor myelomcellene befinner seg. Adenosin begrenser immuncellene sin aktivitet og forhindrer dermed at kroppens immunforsvar angriper kreftcellene. Adenosin blir produsert i beinmargen av to enzymer, CD39 og CD73.

I dette forskningsprosjektet ble CD39 og CD73 hemmet, noe som førte til redusert adenosinproduksjon og økt aktivitet av immuncellene. I samarbeid med Vrie Universiteit Brussel (VUB), ble hemmere av CD39, CD73 og adenosinreseptorer på immunceller testet i en dyremodell. Musene som fikk behandling hadde færre myelomceller enn de som ikke fikk behandling.

Forskere som har studert om en ny type immunterapi kan være effektiv mot myelomatose er tilknyttet Magne Børsets gruppe, Mikromiljøet i beinmargen hos pasienter med myelomatose ved Senter for myelomforskning, Institutt for klinisk og molekylær medisin, NTNU. De har samarbeidet med  Avdeling for blodsykdommer ved St. Olavs hospital og  legemiddelfirmaet AstraZeneca/MedImmune. Forsøkene ble gjort med celler fra pasienter med myelomatose og i en musemodell for myelomatose. Prosjektet ble ledet av forsker Anne-Marit Sponaas.

Immuncellene (T celler) aktiveres til å drepe kreftcellene ved at et spesifikt molekyl blokkerer adenosin-reseptorene på T cellene.

Foto: Karl Jørgen Marthinsen/NTNU

av Randi Johansen Reidunsdatter

Seksuelle problemer er av de hyppigste og mest langvarige seneffekter etter brystkreftbehandling. Fysiske plager, som for eksempel tørre slimhinner og smerter ved samleie, og emosjonelle forandringer relatert til sykdom og behandling kan påvirke den seksuelle helsa.

Til tross for at dette er noe som rammer mange snakker vi lite om slike problemer. Seksuell helse tas sjelden opp som et ledd i den rutinemessige oppfølgingen av brystkreftpasienter. Også pasientene kvier seg for å ta opp temaet når de er til kontroller på sykehus eller hos fastlege.

Seksuell helse tas sjelden opp som et ledd i den rutinemessige oppfølgingen av brystkreftpasienter.

Når menn rammes av prostatakreft gis det rutinemessig informasjon om behandlingens påvirkning av seksualiteten. Denne praksisen er dessverre ikke like vanlig når kvinner rammes av brystkreft.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Forskergruppen: Marianne N Kvande, Tone Frost Bathen, Vigdis Moen, Randi Reidunsdatter, Harriet Børset, Steinar Lundgren, Guro F Giskeødegård, Guro Aune.
Sunil X Raj, Jarle Karlsen, Monica J Engstrøm, Øyvind Salvesen og brukerrepresentantene Marthe Jystad og Tove Aae var ikke til stede da bildet ble tatt. Foto: Karl Jørgen Marthinsen/NTNU

Jeg er førsteamanuensis på Institutt for sirkulasjon og bildediagnostikk ved NTNU og forsker på seneffekter og helserelatert livskvalitet etter kreft. Jeg tror at mangel på kunnskap er en viktig årsak til at vi snakker lite om seksuell helse med brystkreftpasienter. Vi har nylig fått tildelt forskningsmidler fra Rosa Sløyfe- aksjonen til et forskningsprosjekt som skal undersøke seksuell helse hos brystkreftpasienter.

Vi mener at mer kunnskap om dette kan bidra både til økt fysisk og mentalt velvære til mange brystkreftoverlevere. Vi håper også at denne kunnskapen på sikt kan gi en bedre helsetjeneste, der seksuell helse er et sentralt tema i oppfølgingen av pasientene.

Vi retter en stor takk til Rosa Sløyfe som setter oss i stand til å utføre dette viktige arbeidet.

Hvorfor er det viktig å lytte til pasientene?

Jeg har lang bakgrunn fra helsevesenet der jeg har jobbet som både radiograf og stråleterapeut. Jeg er veldig opptatt av pasientenes stemme vedrørende alt fra tilfredshet med behandling, oppfølging, symptomer, funksjonsstatus og livskvalitet.

Pasientens egne vurderinger har i de senere årene blitt mer vektlagt når vi skal vurdere seneffekter av behandling. Tradisjonelt har det vært leger og sykepleiere som dokumenterer hvilke plager og symptomer pasientene har. I dag er det mer kjent at helsepersonell ofte undervurderer pasientenes plager. Det er også kjent at helsepersonell vurderer pasientenes plager ulikt.

Vi ser heldigvis at pasientenes vurderinger blir mer inkludert i registrering av seneffekter etter behandling. Jeg håper dette også etterhvert vil gjelde pasientenes opplevelser av seksuell helse.

Seksuell helse etter brystkreft

Seksuell helse kan defineres som en tilstand av fysisk, emosjonelt, mentalt og sosialt velvære relatert til seksualitet, mens seksualitet handler om en persons holdninger til intim atferd. God seksuell helse er viktig for den totale livskvaliteten.
Når en kvinne rammes av brystkreft kan både de fysiske og emosjonelle forandringene relatert til både sykdommen og behandlingen påvirke seksualiteten og hennes seksuelle helse.

Mange brystkreftoverlevere opplever et endret og negativt kroppsbilde etter å ha fjernet et bryst, eller på grunn av arr, hudforandringer og lignende. Mange sier at de ikke lenger føler seg like tiltrekkende som kvinne. I tillegg til det kirurgiske inngrepet vil mange pasienter få tilleggsbehandlinger som cellegift, strålebehandling og anti-hormonbehandling.
Disse behandlingene kan gi seneffekter som trøtthet (fatigue), hudforandringer, smerter av ulik slag, og anti-hormonbehandlingen fører ofte med seg såre og tørre slimhinner og hetetokter. Slike plager kan igjen påvirke både livskvalitet og seksuell helse.

Mangelfull forskning på området

Forskning på seksuell helse hos brystkreftoverlevere er mangelfull, og de få studiene som finnes dokumenterer at det er mange som har problemer. En studie fra Nederland viser at cirka 50% av kvinnene rapporterer seksuelle problemer etter brystkreftbehandling. En stor australsk studie viser til at hele 70% av brystkreftpasientene ønsket mer informasjon og hjelp angående seksualitet, mens bare 40% hadde fått informasjon angående dette temaet.
Innenfor skandinaviske land er forskningen på kvinners seksuelle helse etter brystkreftbehandling omtrent fraværende.

Hvordan skal vi finne mer ut om dette?

Forskningsprosjektet består av tre hoveddeler:

• Vi skal først kartlegge den seksuelle helsen og faktorer som påvirker denne til 550 brystkreftoverlevere som vi har fulgt i opptil 10 år etter behandling.
  Når vi skal måle subjektive forhold som helse, symptomer og seksuell funksjon er det viktig å bruke standardiserte og valdiderte spørreskjemaer for akkurat denne pasientgruppen. Vi har brukt skjemaer som inkluderer spørsmål om blant annet seksuell funksjon, seksuell nytelse og kroppsbilde, i tillegg til spørsmål om andre forhold som kan påvirke seksualiteten slik som trøtthet og smerter.
  Forskningen på dette vil kunne gi svar på hvordan den seksuelle helsa påvirkes av type behandling som er gitt, hvordan andre plager kvinnene måtte ha påvirker seksualiteten og hvordan psykologiske og personlige karakteristikker spiller inn.
• I den neste delen av prosjektet skal vi utvikle såkalte «referansedata». For å kunne vurdere den seksuelle helsetilstanden hos brystkreftoverlevere er det nødvendig at vi kjenner til hvordan det står til med de som aldri har hatt kreft, og som er i samme alder og livsfase. For å finne ut mer om dette må vi stille de samme spørsmålene som brukes til kreftpasientene til et representativt utvalg av den norske befolkningen. Dette gjelder både spørsmål om seksuallivet i tillegg til spørsmål om forhold som kan påvirke den seksuelle helsa.
  Slike referansedata er viktig å utvikle, men utfordrende å skaffe da vi er avhengige av en god svarprosent for å få god nok kvalitet på resultatene.
• I den tredje delen av prosjektet skal vi gjennomføre en intervjustudie blant ferdigbehandlede kreftpasienter og deres eventuelle partnere. Vårt mål med denne studien er å undersøke hvilke informasjonsbehov og utfordringer pasienter og eventuelle partnere opplever i forhold til seksualitet, samt hvilke barrierer som hindrer dem i å ta opp dette i møte med helsevesenet. Rekrutering av deltakere skal skje ved toårskontroller på kreftavdeling og brystkirurgisk avdeling samt fra gynekologer og fastleger.
  I tillegg skal vi intervjue helsepersonell på respektive avdelinger for å undersøke hvordan dagens helsetjeneste kan møte pasientenes behov for hjelp på dette området.

Også du kan bidra!

Jeg og mine forskerkollegaer ser fram til å gå i gang med dette viktige arbeidet. Vi er særlig spente undersøkelsen av seksuell helse fra befolkningen generelt. Slike data er fra en ikke-syk del av befolkningen er vesentlige for at vi skal kunne vurdere helse og livskvalitet i mange ulike kreftpopulasjoner. For å få gode og pålitelige data er vi avhengige av en god svarprosent.
Vi oppfordrer derfor til en nasjonal dugnad for å få til dette. Er du en av dem som mottar et spørreskjema i posten fra dette prosjektet, håper vi at du tar deg tid til å fylle det ut og returnere til oss. Dine svar betyr mye for å kunne gi bedre oppfølging og fremme helse og livskvalitet hos dem som rammes av kreft.

Professor Tone Frost Bathen. Foto: Karl Jørgen Marthinsen/ NTNU.

I forskningsgruppen jeg leder forsker vi på kreft. Vi forsker på medisinske avbildningsmetoder, slik at vi bedre kan oppdage, karakterisere og behandle kreftsykdom. I forskningen vår bruker vi også kreftprøver fra pasienter og kreftmodeller, slik at vi kan få bedre forståelse av kreftens biologi og mekanismene for hvordan kreft utvikles og responderer på behandling.

Det siste året har jeg vært så heldig å få være med på å utvikle et stort, nytt forskningsprosjekt sammen med samarbeidspartnere lokalt og nasjonalt, der vi skal ta  utgangspunkt i avansert medisinsk utstyr finansiert av Trond Mohn. Initiativet og støtte til forskningssamarbeidet kommer fra Tromsø forskningsstiftelse og Trond Mohn stiftelse.

Forskningen skulle være relevant for norske pasientgrupper og universiteter og universitetssykehus i Trondheim, Tromsø og Bergen måtte samarbeide i prosjektet. Det var også et krav at prosjektet skulle være av høy kvalitet ved vurdering av internasjonale eksperter på fagfeltet.

I forrige uke  fikk vi endelig vite at prosjektet vårt ble innvilget finansiering – så nå går vi en spennende, og krevende, tid i møte hvor våre planer skal omsettes i praksis.

• Les også om prosjektet i Dagens medisin og på NRK.no

Hvorfor er det så viktig å forske på kreft og demens?

Antall kreftpasienter i Norge og verden for øvrig er økende, hovedsakelig på grunn av en økende og aldrende befolkning. En aldrende befolkning innebærer også et økende antall mennesker med kognitiv funksjonsnedsettelse og demens.

Disse pasientgruppene representerer til sammen betydelige utfordringer for helsepersonell og samfunnet som helhet. Både kreft og demens er komplekse sykdommer med stor variasjon. Det er derfor nødvendig at behandling og oppfølging av disse pasientene er persontilpasset, det vil si «rett behandling, til rett tid, i rett pasient». Ved fakultetet vårt har vi sterke forskningsmiljø både innenfor kreft og demens. Det var derfor naturlig at vi rettet vår forskning mot disse pasientgruppene i utviklingen av det nye prosjektet.

Medisinsk avbildning, som dere kanskje har hørt om som CT, MR og PET, er svært viktige diagnostiske verktøy for å kunne gi persontilpasset behandling. Ved bruk av disse metodene for avbildning kan sykdommene karakteriseres direkte, og pasienten kan følges over tid, uten at det gjøres inngrep som krever at kroppen må åpnes.

PET/MR – skanneren er en av verdens mest avanserte maskiner for avbildning av menneskekroppen, og disse maskinene er nå installert i Trondheim, Tromsø og Bergen. Foto: Geir Mogen/NTNU

Utstyr for høyavansert medisinsk avbildning

I Trondheim, Tromsø og Bergen har vi nå tilgang på noen av de mest avanserte maskinene i verden for medisinsk avbildning, såkalte PET/MR- skannere. Disse skannerene gjør det mulig å avbilde pasienter med PET (positron emisjons tomografi) og MR (magnetisk resonans avbildning) samtidig, i samme skanner.

For å lage et PET bilde må pasienten få tilført et radioaktivt sporstoff (også kalt tracer), som lages i en liten partikkelakselerator (syklotron). Det mest brukte sporstoffet i kreft er glukose merket med radioaktivt fluor. Kreftsvulster har økt metabolisme og tar opp ekstra mye sukker, og svulstene vil derfor lyse opp i PET-bildet. Det finnes mange andre sporstoffer som brukes for ulike sykdommer, men prinsippet er det samme, sporstoffet er målrettet mot en spesifikk biologisk funksjon som er karakteristisk for sykdommen. PET kan imidlertid ikke si noe om kroppens anatomi, og det er da informasjonen fra MR bildet blir viktig. MR gir bilder med høy oppløsning, også av bløtvev og organer, noe som gjør det mulig å identifisere nøyaktig hvor i kroppen PET signalet lyser opp.

Her er eksempler på PET/MR-bilder fra pasienter med henholdsvis prostatakreft, demens og hjernekreft. MR bildene viser anatomien, mens PET signalet lyser opp der det er kreft. I demens derimot er det bortfall av PET-signalet som karakteriserer sykdommen.
Bilde: NTNU/St. Olavs hospital.

Hvordan skal vi bruke PET/ MR i forskningen?

Det nasjonale forskningsprosjektet som nå finansieres av Trond Mohn-stiftelse sammen med universiteter og sykehus i Trondheim, Tromsø og Bergen, har som mål å styrke forskning knyttet til klinisk bruk av PET/MR, altså forskning som skal bidra til å finne ut hvilke pasienter (med kreft eller demens) som har best nytte av å bli avbildet, og hvordan undersøkelsen bør gjøres for å få best bilder.

Vi skal også undersøke hvordan PET/MR – bildene kan brukes til planlegging av strålebehandling og hjernekirurgi, og hvordan avansert bildeanalyse basert på kunstig intelligens kan bidra til bedre beslutningsstøtte for legene.

Fordi Trondheim, Bergen og Tromsø har de samme PET/MR-skannerne, kan vi nå gjennomføre multisenter-studier. Det vil si at vi inkluderer pasientundersøkelser fra flere helseregioner i samme studie. Dette vil gi et godt datagrunnlag som sikrer robuste resultat.

Og ikke bare det….

Samtidig som Trondheim har fått ansvar og finansiering for å gjennomføre kliniske multisenterstudier, har Bergen og Tromsø fått det samme for å gjennomføre forskningsprosjekter som skal bidra til fremstilling av nye PET-sporstoffer, bedre metoder for å fremstille dem, samt bedre forståelse av hvordan sporstoffene virker og bør benyttes ved bruk av studier i dyremodeller.

Prosjektene våre er med dette en stort tverrfaglig samarbeid, hvor leger, fysikere, kjemikere, biologer og data-spesialister sammen skal bidra til høy kvalitet i diagnostikk og behandling av fremtidens pasienter.

Jeg gleder meg til å begynne på dette arbeidet sammen med dyktige og entusiastiske kolleger i Trondheim, Tromsø og Bergen.

Verdens kreftdag markeres 4. februar hvert år. Dagen organiseres av den internasjonale foreningen Union for International Cancer Control (UICC) og frontes i Norge av Kreftforeningen. Målet er å styrke den globale kampen mot kreft.

Vi kan alle bidra

Kampanjen vil de neste tre årene (2019-2021) ha overskriften: «I Am and I Will» og fokuserer på at hver og en av oss kan bidra på sin måte. «Uansett hvem du er, har du mulighet til å redusere effekten kreft har på deg selv, de du er glad i og for resten av verden. Det er på tide med personlig engasjement».

Så hvem er jeg i denne sammenhengen og hvordan kan jeg bidra?

Jeg er et individ, en forsker og en underviser.
Jeg skal være et medmenneske for de som er berørt av kreft, jobbe for bedre forståelse og behandling av kreft og bidra til å spre kunnskap om kreft.

Jeg vil her fortelle dere litt om min hverdag som forsker på beinmargskreft, også kjent som myelomatose.

Beinmargskreft er en av de vanligste formene for hematologisk kreft, det vil si kreft knyttet til blodsystemet og beinmargen. I 2017 fikk mer enn 450 pasienter denne diagnosen i Norge og forekomsten er økende, hovedsakelig på grunn av en befolkning som blir stadig eldre. Det er ikke kjent hva beinmargskreft kommer av, men utviklingen skjer gradvis. Kreftcellene er som regel i beinmargen og de fleste pasientene utvikler en beinsykdom med nedbryting av bein. Smerter og beinbrudd er derfor en av de største problemene for pasienter som lever med denne sykdommen. Det finnes en del gode behandlinger for beinmargskreft og mange pasienter har veldig god effekt i starten. Likevel utvikler de aller fleste pasientene med tiden resistens mot behandling. Det er derfor et stort behov for å utvikle nye behandlingsmetoder.

Celleprøver av beinmargskreft studeres i laboratoriet. Foto: Geir Mogen

Vår forskningsgruppe studerer Myelomatose og jobber translasjonelt, dvs vi kobler basal eller grunnleggende forskning med klinisk nytte. Vi studerer molekylære mekanismer for kreftutvikling. Kunnskapen fra den basale forskningen vil vi utnytte til bedre og mer målrettet pasientbehandling. Vi prøver blant annet å forstå hva som skjer når kreften utvikler resistens mot medisin, slik at behandlingen ikke lengre virker. Dette gjør vi i nært samarbeid med Medisinsk klinikk ved St. Olavs hospital og med pasienter i vårt brukerpanel. I samarbeid med andre sykehus driver vi også kliniske forsøk med håp om å finne behandling som virker bedre enn den som tilbys i dag. På denne måten kvalitetssikrer vi forskningen vår og vi har mulighet for å overføre basal kunnskap til klinisk nytte.

I prosjektet jeg leder jobber vi med spesielle signalmolekyler som heter BMP og finnes i kroppen. Slike signalmolekyler binder til reseptorer på cellenes overflate og gir beskjeder om hva de skal gjøre. Denne typen beskjeder er viktige for den normale utviklingen av celler og vev. I kreftceller kan beskjedene bli feiltolket eller hindres i å komme fram. Vi har oppdaget at BMP molekylene er veldig gode til å ta livet av kreftcellene (se figur) og i tillegg kan de ha en positiv effekt på pasientenes beinsykdom. Vi ønsker å utnytte dette for å utvikle ny og bedre behandling for pasienter med beinmargskreft og jobber for tiden med ulike innfallsvinkler til dette.

Tilbake til Verdens kreftdag

Vi kjenner i dag til en rekke faktorer som øker sjansen for å få kreft. Dette gjelder for eksempel røyking, overdreven eksponering for solstråler eller infeksjoner forårsaket av enkelte virus, slik som humant papillomavirus (HPV). Alle disse faktorene er det i dag mulig å beskytte seg mot. Samtidig som temaet for Verdens kreftdag er at hver enkelt kan engasjere seg og gjøre sitt, er det viktig å huske at ikke alt kan kontrolleres. Kreft kan ramme helt vilkårlig og det er ikke alle tilfeller det er mulig å gjøre noe med. Kreft skyldes en kombinasjon av feil i arvematerialet, eller genene våre, ytre påvirkninger og uflaks.

Even Rustad og Toril Holien forsker på myelomatose, eller beinmargskreft. Foto: Eddy Grønset

Bruk emneknagger  #WorldCancerDay  #IAmAndIWill  for å være med og debattere.

I sommer feiret jeg mitt 10-års jubileum som forsker ved Fakultet for medisin og helsevitenskap og et raskt tilbakeblikk avslørte at jeg har holdt på med mye forskjellig: Fra å måle bevegelse av vannmolekyler i kreftsvulster, via eksperimenter med nanopartikler laget av superlim, til studier av spredning av kreft i sebrafisk.

Felles for alle disse prosjektene er at de er drevet fram av min egen og andres nysgjerrighet. På et eller annet tidspunkt har vi lurt på hvordan noe henger sammen, og så har vi forsøkt å konstruere eksperimenter som kan gi oss et slags svar på spørsmålene våre. I denne bloggen vil jeg slå et slag for den langsiktig forskningen som er drevet frem av nysgjerrighet!

Professor Siver Andreas Moestue. Foto: Geir Mogen

Grunnforskning er drevet av nysgjerrighet

Slik nysgjerrighetsdrevet forskning kalles gjerne grunnforskning eller basalforskning. Jeg har en langsiktig målsetning om å forstå mer om kreftcellenes grunnleggende egenskaper. Selvsagt er det supert om den nye kunnskapen jeg skaper kan bidra til bedre kreftbehandling.

Men fordi vi studerer kreft på et så grunnleggende nivå, er det i beste fall mange år igjen til forskningen min kan få en direkte nytteverdi for pasientbehandling. På denne måten skiller min forskning seg fra det vi kaller anvendt forskning, som tar sikte på å løse et konkret problem her og nå og har umiddelbar nytteverdi.

Dette langsiktige perspektivet lever jeg godt med. En grunnleggende drivkraft hos meg, og sikkert mange andre forskere, er gleden ved å finne ut noe nytt, som ingen andre tidligere har visst om eller beskrevet på noen måte. Det er viktigere for meg at arbeidet mitt holder høy kvalitet og kan danne et solid fundament for mine egne og andres fremtidige studier, enn å sette to streker under svaret og avslutte prosjektene mine så fort som mulig. Antagelig kunne jeg ha trivdes med å studere finessene ved potetskrelling også, men av åpenbare årsaker er det ekstra motiverende å drive med kreftforskning.

Hvorfor i all verden driver vi med grunnforskning hvis den ikke kommer til nytte? Forskningen min finansieres over skatteseddelen (takk, alle sammen) i tillegg til midler fra Kreftforeningen, en ekstra takk til dem som av ren godhet har gitt gaver eller samlet inn penger. Vi ønsker oss vel valuta for pengene?

Svaret er at menneskeheten til enhver tid har gjort nettopp dette. Vi har beskrevet verden, og universet, for den del, i stadig større detalj. Vi har aldri noen sinne vært i besittelse av mer kunnskap om stort og smått enn det vi har i dag. Noe av denne kunnskapen finner en anvendelse – noe av kunnskapen er ikke tatt i bruk. Ennå.

Siver Andreas og forskerkollega Elise Midtbust i arbeid. Foto: Vegard Vestmo.

Det kan ta lang tid før vi får nytte av grunnforskningen

Ved universitetet i Karlsruhe i Tyskland klarte en forsker i 1890 å bekrefte elektromagnetiske teorier ved hjelp av kløktige, og sikkert farlige, eksperimenter. Han ble spurt om denne forskningen noen sinne ville komme til nytte for noen, men måtte innrømme at han ikke anså det som spesielt sannsynlig. Forskerens navn var Heinrich Hertz og han oppdaget radiobølgene.

I dag er trådløst internett nesten å anse som et primærbehov på linje med mat, vann og ren luft, og vi kan altså takke en grunnforsker for dette. Det finnes selvsagt en lang rekke av tilsvarende eksempler fra andre forskningsfelt.

Medisinsk forskning står til en viss grad i spagat mellom grunnforskning og anvendt forskning.
Dette er fordi det er så sterk kobling mellom kroppens normale funksjon, endringer som inntreffer i forbindelse med sykdom, og vårt ønske om å kunne behandle og kurere sykdom.

Jeg vil likevel slå et slag for medisinsk grunnforskning. Selv om vi gjerne vil utvikle nye legemidler så raskt som mulig, er det vanskelig å forutsi hva som vil vise seg å ligge til grunn for nye medisinske gjennombrudd.

Vi vet ikke hva som vil gi medisinske gjennombrudd

Fra 1990 til 2006 brukte vi enorme ressurser på å kartlegge det menneskelige genom (hele arvematerialet til en organisme) og det var knyttet store forventninger til dette prosjektet. 
Man antok at når genomet var beskrevet, ville det åpne opp enorme muligheter for utvikling av nye medisinske behandlinger. Optimismen var stor også hos kreftforskerne, fordi kreft i bunn og grunn er en sykdom som skyldes unormale genetiske egenskaper i cellene. I dag står vi foran et paradigmeskifte i kreftmedisinen – men det skyldes ikke at vi har kartlagt genomet til minste detalj.

Selv om kartleggingen av genomet er en av de største medisinske prestasjonene i vår tid, skyldes revolusjonen innen kreftmedisinen først og fremst grunnforskning innen immunologien. Ved å studere basale mekanismer involvert i immunreaksjoner forstod man at det kunne være mulig å «reprogrammere» immunforsvaret til å angripe kreftceller.

Pasientene som har blitt kvitt sin kreftsykdom etter bruk av slike legemidler har all grunn til å være fornøyde med grunnforskningen som ligger bak behandlingen de har fått. Genomprosjektet har derimot ikke resultert i nye behandlingstilbud for pasienter. Ennå.

Siver Andreas i dyp konsentrasjon. Foto: Vegard Vestmo.

Bedre betingelser til grunnforskningen, takk!

Jeg vil derfor slå et slag for de nysgjerrighetsdrevne forskerne – som av rent vitebegjær utforsker menneskekroppen.

Jeg vil samtidig oppfordre dem som finansierer og leder norsk forskning til å ikke drukne i begreper som innovasjon, «impact» og samfunnsnytte. Viktigere enn spørsmålet om anvendt eller grunnleggende forskning er spørsmålet om kvalitet.

Vi må sørge for å styre forskningen på en slik måte at det er den forskningsmessige kvaliteten som er avgjørende for hva vi prioriterer å forske på.

Vi må våge å prioritere de virkelig gode ideene, forskerne som tør å utfordre de etablerte sannheter og angripe gamle problemstillinger på helt nye måter. Jaget etter nyhetsoverskrifter, publikasjoner, heder og akademisk ære må ikke gå på bekostning av tiden det tar å gjøre robust, etterrettelig og etterprøvbar forskning.

Vi må stimulere forskning som tåler tidens tann og kan bli stående som et fundament for videre forskning og innovasjon i fremtiden.

Vi har investert store ressurser i å finne Higgs’ boson ved CERN i Sveits, uten å være spesielt bekymret for hva vi skal bruke det til når vi finner det. På samme måte bør vi tenke også i den medisinske forskningen.

Forhåpentligvis kan jeg få bruke også mine neste 10 år ved NTNU til å skape ny kunnskap som kanskje, eller kanskje ikke, vil bringe kreftmedisinen ett steg videre.

Forhåpentligvis vil jeg også få mulighet til å arbeide sammen med andre forskere med den samme motivasjonen: gleden over å se resultatet av sine eksperimenter, spenningen ved å utfordre andre forskeres funn og tilfredsstillelsen ved å å beskrive verden i enda større detalj.

Det er igjen oktober, månaden der mange bærer rosa sløyfer for å vise omtanke for dei som rammast av brystkreft. Sjølv om dei fleste i dag blir friske frå brystkreft, kan behandlinga for nokon setje langvarige spor. Det er dette, seinskader etter brystkreftbehandling, som er tema for årets Rosa sløyfe-aksjon. Metabolske biverknadar, som vektauke og høgt kolesterol, kan gi kreftpasientar redusert livskvalitet og auke risikoen for blant anna hjarte- og karsjukdom.

iStockphoto

Dersom ein får brystkreft i dag, er sjansane gode for å kunne leve lenge med sjukdomen. På grunn av betre behandling og tidlegare diagnostikk er 90 % av pasientar som får brystkreft framleis i live etter fem år, og 80 % etter ti år. Men diverre har brystkreftbehandling mange biverknadar, og kan gi langvarige plager sjølv om pasienten blir kreftfri. Mange pasientar opplever auka trøyttleik (fatigue), reduserte aktivitetsnivå, og får uheldige kolesterolforandringar under og etter behandlinga. Mange går også opp i vekt under behandlinga, og dette kan gi ein dårlegare prognose for pasienten.

Vi forstår per i dag ikkje fullt ut kvifor eller korleis desse biverknadane oppstår. For å finne svar på dette, har vi undersøkt korleis samansetninga av metabolittar og kolesterolpartiklar i blodet endrar seg i løpet av kreftbehandlinga. Metabolittar er små molekyl, som aminosyrer og feittsyrer, som inngår som byggesteinar og energikjelder i kroppen. Ved å undersøke korleis samansetninga av desse endrar seg, kan vi betre forstå korleis kroppen blir påverka av kreftbehandling.

Metabolittprofilen målt i blodet reflekterer kjemiske prosessar i heile kroppen, og kan gi oss viktig informasjon om ein person sin helsetilstand og korleis kroppen som heilheit påverkast av kreftbehandling. Figuren er hentet frå Giskeødegård et al, «NMR‐based metabolomics of biofluids in cancer», NMR in Biomedicine, 2018.

Vi undersøkte ei gruppe pasientar som tek del i EBBA-II studien, som er ein randomisert klinisk studie der ein undersøker effekten av fysisk aktivitet hos pasientar med brystkreft. I vår studie fann vi ut at pasientar som fekk kjemoterapi fekk metabolske endringar som er assosiert med betennelse og oksidativt stress. Somme av endringane har tidlegare blitt kopla til endra immunfunksjon, dårlegare blodkarfunksjon, og kognitive symptom. Kjemoterapimottakarane fekk også ugunstige kolesterolforandringar, som likna på dei som ein ser hos pasientar med betennelsestilstandar. Vi såg også at pasientane som seinare gjekk opp i vekt utviste teikn på endra feittmetabolisme allereie før behandlingsstart.

Samla sett tyder funna våre på at somme av seinfølgene som brystkreftpasientar opplever kan knytast til behandlingsindusert betennelse og oksidativt stress. Det ser også ut til at somme av dei som går opp i vekt under behandlinga på førehand har ein metabolittprofil som kan predisponere for vektauke. Oksidativt stress er ikkje berre negativt; det er ein viktig årsak til at kjemoterapi tek livet av kreftceller. Men det kan også bidra til utvikling av biverknadar, som kan verke inn på helsa på sikt. Resultata frå denne studien vil bli publisert i tidsskriftet British Journal of Cancer.

Stadig fleire overlever kreft. Dette betyr at vi i framtida må rette meir merksemd mot korleis det å ha gjennomgått kreftbehandling verkar inn på helsa, også etter at pasienten er kurert. Våre funn tyder på at kreftbehandling er ei metabolsk påkjenning for kroppen, men mange spørsmål står att. Kva kan den metabolske responsen til behandlinga fortelje oss om risiko for sjukdom og tilbakefall? Korleis verkar andre metabolske organ, for eksempel tarmbakteriefloraen, inn på dette? Og kan trening under kreftbehandling motverke desse negative effektane? Dette er spørsmål som vi skal forsøke å svare på i forskingsgruppa vår dei neste åra.

Forskningen mottar støtte fra Kreftforeningen.

Ei gruppe kreftforskarar ved MR Cancer gruppa, NTNU, deltok i årets Rosa sløyfe-løp til inntekt for forsking på seinskader etter brystkreftbehandling.

Myelomatose, også kjent som beinmargskreft, er en av de vanligste formene for hematologisk kreft, det vil si kreft knyttet til blodsystemet og beinmargen.

Det diagnostiseres årlig rundt 400 nye tilfeller av myelomatose i Norge, og forekomsten er økende. Årsaken til at denne sykdommen oppstår er ukjent, men utviklingen skjer gradvis.

Oddrun Elise Olsen forsker på hvordan signalmolekylet BMP kan bidra til å drepe kreftceller og om det kan brukes i behandling av pasienter med beinmargskreft.

Kreftcellene finnes i beinmargen og noe som kjennetegner myelomatose er nedbryting av bein. Smerter og beinbrudd som følge av dette er en av de største problemene for pasienter som lever med myelomatose.

Det finnes flere behandlinger for myelomatose og mange pasienter har god effekt til å begynne med. Likevel vil de fleste pasientene med tiden bli resistente mot behandling og myelomatose kan per i dag ikke helbredes. Det er derfor et stort behov for å utvikle nye metoder for behandling.

Blod fra beinmargsprøve. Foto: Geir Mogen.

Benmorfogene proteiner (BMP) er en gruppe signalmolekyler som har flere roller i normale celler og vev, blant annet regulering av vekst, differensiering, celledød og beindanning.

BMP virker positivt på beindanning og vår forskningsgruppe har vist at BMP også hemmer veksten av kreftcellene. Det er derfor mulig at økt aktivitet av BMP i beinmargen kan være en måte å behandle myelomatose på.

Jeg har forsket på hvordan man kan påvirke BMP sin evne til å gi celledød i myelomceller, som vist i figuren under.  BMP bindes til en reseptor kalt ALK2 på celleoverflaten. Da settes det i gang et signal fra ALK2 om å ta livet av myelomcellene.

Myelomcelle. Signalmolekyl, for eksempel BMP, bindes til reseptorer på overflaten av myelomcellen og sender signal som fører til celledød.

Jeg har tidligere vist at ALK2-signalet kan bli påvirket på flere måter i myelomceller, blant annet ved at ulike signalmolekyler konkurrerer om binding til reseptor. Jeg ble overrasket da jeg så at jeg kunne ta livet av kreftcellene mer effektivt når jeg senket nivået av en annen BMP-reseptor, kalt BMPR2. Jeg fant ut at BMPR2 motvirket ALK2-signalet om celledød.

Dette funnet synes vi er veldig interesant og viser at en mulig behandling for pasienter med myelomatose kan være å påvirke nivået eller egenskapene til BMPR2. Vi jobber nå videre med å finne metoder for å gjøre dette.

BMP er viktig i mange sammenhenger og arbeidet kan derfor ha generell interesse for forståelsen av BMP-aktivitet. Disse funnene ble nylig publisert i tidsskriftet Journal of Cell Science (Olsen et al., 2018).

Referanse:

Olsen, O. E., Sankar, M., Elsaadi, S., Hella, H., Buene, G., Darvekar, S. R., . . . Holien, T. (2018). BMPR2 inhibits activin- and BMP-signaling via wild type ALK2. Journal of Cell Science. doi:10.1242/jcs.213512

Overlevelsen for brystkreft er høy. Men mange av kreftoverleverne plages med senskader som går kraftig utover deres livskvalitet. Derfor studerer vi i Breast Cancer Subtypes en gruppe kvinner vi kaller Superoverlevere, fordi de overlevde brystkreft på en tid før dagens behandlingsmuligheter. Hvis man kan identifisere hva det er som kjennetegner en Superoverlever, kan det være at man har funnet en pasientgruppe som ikke trenger all behandlingen de får i dag.

Årets Rosa Sløyfe-aksjon setter fokus på nettopp senskader: «Kreftfri, men ikke frisk. Én av tre kvinner som overlever brystkreft får senskader av behandlingen.» Det er viktig at Rosa Sløyfe-aksjonen belyser senskader, som påvirker livskvaliteten til så mange mennesker. Én av 12 norske kvinner vil få brystkreft før de blir 75 år gamle. Det tilsvarer 1784 av setene på Lerkendal Stadion.

Heldigvis har brystkreftpasienter som gruppe høy overlevelse. Hele 89.7% lever 5 år etter at de fikk stilt diagnosen. Men mange av dem må gjennom omfattende behandling, ofte en kombinasjon av flere behandlingstyper. Brystkreft behandles med kirurgi, strålebehandling, kjemoterapi, hormon- og og antistoffbehandling. Hele 90 % blir anbefalt hormonbehandling og/eller kjemoterapi i tillegg til operasjon. Bivirkningene av brystkreftbehandling er blant annet benskjørhet, blodpropp, hetetokter, hårtap, hjerte-kar-sykdommer og nevropati (prikking og redusert følelse i hender og føtter).

 For brystkreft er ikke bare én sykdom. Brystkreft er mange, svært ulike sykdommer som har ulik biologi og ulik overlevelse.

Nå er det økende fokus på individualisert behandling. Det innebærer at man skreddersyr behandlingsopplegget til den enkelte pasient, slik at hun får den behandlingen og oppfølgingen som er best for sin brystkreftsykdom. For brystkreft er ikke bare én sykdom. Brystkreft er mange, svært ulike sykdommer som har ulik biologi og ulik overlevelse.

Pasienter som har sykdom med dårlig prognose skal få omfattende behandling. Men hva med de som har en lite aggressiv brystkreftform der prognosen er svært god? Hvor mye behandling trenger egentlig de? For menn med prostatakreft finnes det noen undergrupper med så god overlevelse og så lav sannsynlighet for spredning, at man velger å avstå fra behandling og heller følge pasienten nøye opp. Kan det være at noe liknende finnes i brystkreft, der det er nok å ta bort svulsten?

Superoverlevere – Hva er det som skiller dem fra resten?

I forskningsgruppen Breast Cancer Subtypes ved NTNU studerer vi vevsprøver fra nær 2000 trønderske kvinner som ble født mellom 1886 og 1977. Omtrent 900 av disse fikk brystkreftdiagnosen før man hadde alle behandlingsmåtene vi har i dag. Selv om de fleste kun ble behandlet med kirurgi, var det flere kvinner som levde lenge etter diagnosen, og som døde av andre årsaker enn brystkreft. Dette kan tyde på at de ikke hadde behov for mer enn den begrensede behandlingen de fikk. Disse kvinnene kan vi kalle for Superoverlevere. Ett av våre mål er å identifisere dem. Hva er det som skiller dem fra resten?

Vi leter etter svaret ved å studere selve kreftsvulsten. Gjennom å undersøke proteiner og gener i svulsten, kan man lære mer om kvinnens prognose og hvilken type behandling hun vil ha effekt av. Vår forskningsgruppe har delt kreftsvulstene inn i 6 undergrupper (subtyper) som har ulik biologi og ulik overlevelse. Nå vil vi finne ut hvilke proteiner eller gener i kreftsvulsten som kan brukes til å bestemme kvinnens prognose innad i hver subtype. Vi kaller det å lete etter prognostiske markører i subtypene.

Fra Engstrøm et al. A: Klassifiseringsalgoritme for inndeling av kreftsvulster i subtyper. Østrogenreseptor (ER), progesteronreseptor (PR), human epidermal growth factor receptor 2 (HER2), cytokeratin (CK5), epidermal growth factor receptor (EGFR). B: Overlevelseskurver for brystkreftsspesifikk overlevelse, inndelt etter subtype. Best overlevelse i Luminal A og dårligst i HER2 type.

Uten blodtilførsel kan ikke kreftsvulster bli større enn 1-3mm³. Derfor stimulerer kreftceller nærliggende blodkar til å vokse inn i svulsten, slik at den kan bli større og spre seg i kroppen. Min oppgave er å studere mengden blodkar i svulsten. For å finne ut mer om de enkelte subtypenes biologi, og for å finne ut om antall blodkar kan ha prognostisk verdi, talte jeg blodkar i brystkreftsvulster.

Sammen med min forskningsgruppe, sammenliknet jeg blodkar i subtypen med best prognose, Luminal A, med en subtype med dårligere prognose kalt Basal Fenotype (BF). For å kunne se blodkarene, brukte vi immunhistokjemi, en metode som synliggjør spesifikke proteiner i kreftsvulsten. Deretter brukte jeg mikroskop for å telle antall blodkar totalt, og antall blodkar som var i vekst. I Luminal A hadde pasienter med få blodkar i svulsten bedre overlevelse enn de som hadde mange. I BF hadde ikke antall blodkar noe å si for prognosen.

Dette støtter hypotesen om at det er ulike prognostiske markører i hver subtype. For å få bekreftet at mengden blodkar er en prognostisk markør i Luminal A, må et større antall svulster undersøkes. Men hvis det bekreftes, kan det være at antall blodkar i Luminal A-svulster kan bidra med informasjon slik at vi kan identifisere Superoverleverne.

Foto: AM Bofin og MR Kraby. A: Vevsbit fra en kreftsvulst farget med hematoksylin, eosin og safran. B: Vevsbit farget med immunhistokjemi slik at cellene i blodkar farges brune og celler som deler seg farges blå.

Breast Cancer Subtypes-prosjektet er gjort mulig ved finansiell støtte fra Kreftforeningen, Norges forskningsråd, Helse Midt-Norge, Kreftfondet ved St. Olavs hospital og Rakel og Otto Kr. Bruuns legat.

24. september markeres World Cancer Research Day – Verdens kreftforskningsdag. Dette har kanskje gått mange hus forbi (dagen før elgjakta starter har man jo helt andre ting å tenke på). Derfor tenker jeg å benytte anledningen til å si noen ord om hvorfor verden trenger en egen kreftforskningsdag – og komme med noen personlige spådommer om hva vi kreftforskere vil få til de kommende 30 årene.

Hvorfor trenger vi en kreftforskningsdag?

For det første er det jo en god anledning for oss forskere til å klappe oss selv på skuldrene og se på det vi har fått til. For en gjennomsnittlig kreftpasient har prognosen for overlevelse aldri vært så god som i dag. Flere kreftformer som tidligere var dødelige, kan vi i dag kurere med legemidler. Kirurgien har gjort store fremskritt, mer effektiv strålebehandling er på vei til Norge og vår kunnskap om kreftbiologi er i rask utvikling. Dette er gull verdt når vi skal utvikle nye måter å behandle kreftsykdom på.

Samtidig som vi ser tilbake på disse framgangene, må vi erkjenne at vi har langt igjen før vi har vunnet kampen mot kreft. Flere av de vanligste kreftformene kan vi fortsatt ikke kurere. Selv om pasientene lever lenger enn før er dødeligheten fortsatt høy. Flere mennesker får kreft fordi befolkningen blir eldre og ytre påvirkning (som for eksempel soling og ulike livsstilsfaktorer) gir økt risiko for enkelte kreftformer. Vi har sekvensert det humane genomet og kartlagt gener og mutasjoner som ofte forårsaker kreft – men kun i få tilfeller klart å omsette kunnskapen til ny og fundamentalt bedre behandling. Konklusjonen er derfor klar: Det er behov for kreftforskning og kreftforskere også i fremtiden.

Kikke inn i krystallkulen

Hva skal alle disse kreftforskerne gjøre de neste tiårene? Hvilke oppdagelser og nye behandlinger vil komme? Hvordan skal vi få til dette? Nedenfor finner du mine topp 5 spådommer for hva kreftforskere vil ha oppnådd innen 2050. Skummelt, siden dette blogginnlegget kommer til å bli liggende på nettet for all fremtid, men jeg håper at i alle fall et par av spådommene vil vise seg å være riktige.

Figur 1: Bruk av kunstig intelligens i diagnostikken. Medisinske bilder inneholder store mengder informasjon som det er vanskelig for mennesker å tolke og bruke. I framtiden vil vi trolig kunne lære opp datamaskiner til å plukke ut og behandle den totale informasjonsmengden som ligger i slike bilder. Figur: Mattijs Elschot, ISB

Hvor står kreftforskningen i 2050?

1. Vi vil kunne behandle langt flere pasienter med immunterapi. Behandlingsformen er basert på at kroppens immunforsvar stimuleres til å angripe og drepe kreftceller. Dette har vist svært gode resultater i behandling av for eksempel føflekkreft med spredning. Likevel er det bare et mindretall av pasientene som responderer på behandlingen og vi klarer ikke på forhånd å peke ut disse. Potensialet for immunterapi er stort og jeg tror vi bare har sett begynnelsen.
2. Antimetastatisk behandling. Ni av ti kreftdødsfall skyldes metastatisk sykdom. I denne fasen er kreftsykdommen ofte ikke mulig å kurere ved kirurgi, og dagens legemidler er lite effektive mot metastatisk sykdom. Mange kreftforskere fokuserer derfor på den metastatiske prosessen – hvordan kreftceller kan rive seg løs fra primærsvulsten, trenge gjennom omkringliggende vev, gjøre en reise gjennom kroppen for til sist å danne en ny tumor i et annet organ. Jeg spår at vi vil klare å finne nye legemidler som ikke nødvendigvis dreper kreftcellene, men hindrer dem i å danne metastaser.
3. Vi kommer til å ta i bruk kunstig intelligens i diagnostikk og valg av behandling. Vi kan finne masse informasjon om genetiske forhold i kreftcellene via MR- og PET-bilder av svulsten i tillegg til å måle ulike forbindelser i blodprøver fra pasienten. I dag klarer vi ikke å nyttiggjøre oss all informasjonen – i fremtiden tror jeg vi vil utvikle datasystemer som ikke bare klarer å trekke ut vesentlig informasjon fra hver enkelt datakilde, men også kombinere data fra ulike kilder. Big data har kommet for å bli.
4. Det vil dukke opp revolusjonerende behandlingskonsept basert på grunnforskning vi ennå ikke forstår rekkevidden av. OK, dette er helgardering. Men det illustrerer et av de viktigste prinsippene i forskning: bare ved å studere grunnleggende prosesser i celler og vev, utelukkende drevet av vår iboende nysgjerrighet og ønske om å forstå hvordan verden (og kroppen) virker. Selv om vi ikke i dag kan forutsi hva som vil komme ut av dagens grunnforskning, viser all erfaring at det kommer til å dukke opp forbløffende muligheter fra sidelinjen.
5. Det vil utvikles legemidler mot kreft som virker ved å blokkere metabolske og biokjemiske reaksjoner i kreftcellene. Kreftceller omprogrammerer måten de bruker næringsstoffer på til å produsere nok byggeklosser for hyppig celledeling. Jeg tror vi kommer til å finne det svake punktet i kreftcellenes metabolske nettverk, som vi kan utnytte til utvikling av nye legemiddel. Denne forskningen på kreftceller er faktisk det jeg selv jobber med. Hadde jeg ikke hatt tro på at min egen forskning kan bidra til bedre pasientbehandling i framtiden, ville jeg funnet meg noe annet å gjøre.

Det blir spennende å se hvor godt disse spådommene stemmer når vi kommer til 2050. Jeg er ikke i tvil om at vi om tretti år vil kurere langt flere kreftpasienter enn vi gjør i dag, og jeg er veldig spent på å se hvordan. Jeg håper også at min egen forskning kan vise seg å ha klinisk nytteverdi i fremtiden.

God kreftforskningsdag, alle sammen!