De fleste av oss mener vi har rett til å tolke kunst slik vi vil. Hvorfor skal ikke personer med demenssykdom ha den samme retten?

Historiefortelling, bildekunst, musikk og teater skaper situasjoner som beveger og berører tilsynelatende apatiske mennesker. Dette er opplevelser som bryter ned skiller mellom dem som har og dem som ikke har en demenssykdom, skriver artikkelforfatterne. (Illustrasjonsfoto: Colourbox)

Nasjonalt har årets demensdager «bedre dager» som hovedbudskap. Dette er viktig, fordi det er lenge til vi finner en løsning på demensgåten. Det er også et viktig budskap til oss alle at det er mulig å ha gode dager selv med en demenssykdom, og at det kan skapes med enkle midler. Men det krever nødvendig kunnskap hos ansatte innen helse og omsorg og vilje til å prioritere hos politikerne. Begge deler mangler ofte i dag.

I vår forskning har vi blant annet kartlagt kunnskap om hva kunst gjør for hverdagslivet til personer som lever med en demenssykdom.

Spiller på andre strenger

Kunst kan spille på andre strenger enn rasjonell tenkning. Den gjør at mennesker kan ha kreative og utviklende liv uavhengig av kognitiv status. Men skal vi treffe de strengene som mottar og bearbeider sansbar informasjon, må vi forstå hvordan vi kan ta kunsten inn i hverdagen på måter som knytter mennesker sammen. I dag ser vi kunst stort sett som et møte mellom publikum som betraktere og kunstverket som et resultat av kunstnerens intensjoner.

Historiefortelling, bildekunst, musikk og teater skaper situasjoner som beveger og berører tilsynelatende apatiske mennesker. Dette er opplevelser som bryter ned skiller mellom dem som har og dem som ikke har en demenssykdom. Vi har sett hvordan kunstaktiviteter involverer og engasjerer folk med demens, deres pårørende og helsepersonell. Alle får berikende situasjoner. Øyeblikk og opplevelser deles, og sykdommen har liten eller ingen betydning.

Forskning øker frykt

Kunsten blir døråpner til mellommenneskelig kontakt. Det krever ikke språklig perfeksjon, det spør ikke hvem du en gang var, men aksepterer forskjellighet og ulike måter å være på. Den skaper grunnlag for hvem du kan være her og nå.

Kunst åpner kort sagt opp for nyskaping og innovasjon i demensomsorgen, selv om utfordringene knyttet til gjennomføringen av dem ikke må undervurderes.

Mange frykter at de skal få en demenssykdom. Ofte beskrives det som marerittaktige framtidsutsikter. Denne uroen overskygger ofte kunnskap om mulighetene for å leve et godt liv med sykdommen. Og det overrasker ikke. Frykten får ofte støtte av forskning som vektlegger det mentale forfallet som følger av sykdommen.

Tradisjonell måling av nytte og effekt

Bruk av kunst som terapi og underholdning i demensomsorgen øker. Resultatene er gode. Vi ønsker økningen velkommen. Men kunstterapien opererer innenfor den dominerende måten å forholde seg til demenssyke på. For eksempel stiller helse- og omsorgsmyndighetene krav til at kunsten skal føre til forbedringer i de sykes hukommelse og funksjonsevne, eller normalisere deres væremåte og handlingsmønstre, for at den skal kunne finansieres og tas i bruk. Effekter bør kunne måles på kort og lang sikt med standardiserte medisinske mål, slik at det blir mulig å utvikle gode terapeutiske redskaper som bremser det kognitive forfallet. Helsemyndighetene vil også at kunstterapien skal bøte på mangler hos den syke, slik at den syke blir i stand til å fungere (bedre) på de friskes premisser.

Alternativet vi undersøker i vårt prosjekt er hvordan kunsten, de antatt friske og de diagnostiserte i kreative fellesskap kan skape nye muligheter for gjensidig og likestilt kommunikasjon her og nå. Poenget er å inkludere kunst på egne premisser og med det skape hverdagssituasjoner som gjør oss i stand til å leve gode og likeverdige liv sammen.

Billige, gode muligheter

Både kostnadene ved forskningsinnsatsen og tidsperspektivet for løsning på demensgåten tilsier at vi må gjøre noe her og nå. Blant annet trengs det alternative kvalitetsnormer. Vi lurer derfor på om politikere, helsepersonell og forskere tør å delta i en debatt om hvem som eier sannheten om hva som er etisk og god omsorg for mennesker som lever med en demenssykdom:

• Stiller de spørsmål ved dagens sannheter om hvordan vi møter personer med demenssykdom?
• Er det dagens forståelse av demens og behandling av demenssyke som hindrer myndiggjøring av disse menneskene? Gjør dette at vi ikke får øye på de relativt billige mulighetene til å skape verdige liv som ligger rett foran oss?

Nye måter å inkludere gjensidig og likeverdig kunstengasjement koster penger, men det er bare dyrt dersom alternativet er ingenting.

Forskerportrett

Navn: Ekaterina Zotcheva
Stilling: Stipendiat
Arbeidssted: Institutt for samfunnsmedisin og sykepleie og Cardiac Exercise Research Group (CERG), NTNU i Trondheim
Alder: 26 år
Forskningsområde: Fysisk aktivitet og hjernehelse hos eldre

At regelmessig trening fremmer helse i både kropp og sjel, er noe som etter hvert er godt vitenskapelig underbygget. Men hvilken effekt har trening på pasienter med demensrelatert sykdom, og da spesielt på de som i tillegg lider av psykisk stress som angst og depresjon?

– I løpet av mastergraden, der jeg forsket på hjerneutviklingen til premature spedbarn, ble jeg mer og mer sikker på at jeg ønsket å fortsette med forskningen, sier Ekaterina. Etter masteren søkte hun på, og fikk tildelt et doktorgradsprosjekt om eldre, trening og hjernehelse.

Doktorgradstipendiat Ekaterina Zotcheva har bakgrunn i psykologi, og har lenge vært interessert i hva trenings og fysisk aktivitet gjør med hodet. 

Kan gjøre alderdommen lettere

– Hva forsker du på? 

– Jeg forsker på hvorvidt fysisk aktivitet og kondisjon kan beskytte mot demens, kognitiv svikt, og hjerneatrofi, det vil si hjernesvinn. Jeg ser også på om disse assosiasjonene er forskjellige hos personer med høye nivåer av psykisk stress.

Ettersom psykisk stress er en risikofaktor for demens, kognitiv svikt og hjernesvinn, er det interessant å undersøke om fysisk aktivitet og kondisjon kan være med på å forebygge dette hos de med psykisk stress. I mitt prosjekt bruker jeg data fra Helseundersøkelsen i Nord-Trøndelag (HUNT) og Generasjon 100, som er en treningsstudie for eldre.

Vi vet at antallet mennesker som lever med demens vil nesten tredobles nå som eldrebølgen kommer. Da er det viktig å finne måter å forebygge eller utsette nye demenstilfeller – både for å unngå den personlige byrden som kommer med sykdommen, men også for å skåne pårørende og helsevesenet. Jeg håper at doktorgradsprosjektet mitt vil bidra med ny kunnskap som kan bidra til å gi flere en god og sunn alderdom.

Reduserer belastningen av psykisk stress

– Har du gjort noen spennende forskningsfunn? 

– I en nylig publisert studie fant vi at fysisk aktivitet, særlig med høy intensitet, betydelig reduserte risikoen for demensrelatert død. I tillegg fant vi at individer med høyt nivå av psykisk stress hadde økt risiko for demens, men at å drive med fysisk aktivitet på fritiden reduserte denne risikoen.

I løpet av doktorgraden skal jeg også se på hvordan endringer i kondisjon og psykisk stress er assosiert med hjernevolum, samt hvordan moderat og høy-intensitetstrening er assosiert med demens i HUNT-populasjonen. Videre skal jeg se på hvorvidt treningsintervensjonen Generasjon 100 påvirker kognitiv funksjon hos eldre, og om psykisk stress spiller noen rolle i denne sammenhengen.

Brenner for forskningen

– Hvordan ble du forsker? 

– Jeg hadde i utgangspunktet ikke tenkt å begynne med forskning, men interessen dukket opp da jeg skrev bacheloroppgave i psykologi. Det å få drive med litt «hands-on» forskning og være del av et prosjekt ga mersmak, og var en av hovedgrunnene til at jeg så søkte master i psykologi her på NTNU.

I løpet av mastergraden, der jeg forsket på hjerneutviklingen til premature spedbarn, ble jeg mer og mer sikker på at jeg ønsket å fortsette med forskningen. Etter masteren søkte hun på, og fikk tildelt et doktorgradsprosjekt om eldre, trening og hjernehelse.

Ekaterina holder av og til treninger for Generasjon 100-deltakerne.

Det ble mye nytt å sette seg inn i ettersom jeg har en bakgrunn i psykologi og skrev masteroppgave om spedbarn, også skulle jeg plutselig tre inn i en medisinersfære og forske på eldre. Samtidig føler jeg at jeg har lært utrolig mye på de snart to årene jeg har holdt på. Det har vært veldig godt med utfordringer og rom for å utforske interessene mine, og jeg trives veldig godt i stipendiattilværelsen.

Aller mest liker jeg den varierte hverdagen man får som stipendiat. Jeg får mulighet til å både drive med forskning, undervise, veilede, reise på konferanser, holde foredrag, samle data, og til og med trene deltakere i Generasjon 100!

Se flere forskerportrett

Eldrebølgen er over oss, og forskere har estimert at antall personer i verden som lever med demens vil nå 132 millioner i 2030. Dette er nesten en tredobling fra 2015, da tallet lå på omtrent 47 millioner. Vi vet at dette kommer til å ha en stor innvirkning på helsesektoren, men også på individene som rammes og deres familier. Dermed er det viktig å finne effektive og billige tiltak på populasjonsnivå som kan være med på å bremse opp denne utviklingen.

Ny forskning tyder på at fysisk aktivitet reduserer risikoen for demensrelatert død. Foto: iStock

Reduserer skadelige effekter av psykisk stress

Det har lenge vært kjent at fysisk aktivitet er bra for oss. Individer som er fysisk aktive har lavere risiko for blant annet depresjon, hjerte- og karsykdommer, og tidlig død. I tillegg har studier vist at fysisk aktivitet kan beskytte mot kognitiv svikt og demens. På en annen side er depresjon, angst, og psykisk stress (kjennetegnet av angst- og depresjonssymptomer) assosiert med høyere risiko for blant annet tidlig død og demens. Vi vet lite om hvilke helsemessige fordeler fysisk aktivitet kan ha for de som lider av psykisk stress, bortsett fra at det kan bidra til å minke symptomer på angst og depresjon. Kan det tenkes at det å drive med fysisk aktivitet kan minke risikoen for demens hos de med høyt nivå av psykisk stress?

Vår forskning tyder på at dette kan være tilfellet. I en nylig publisert studie, som er en del av Gene-Environment Interaction in Dementia-prosjektet, undersøkte vi nesten 37 000 nordmenn i alderen 50 til 74 år fra Cohort of Norway (CONOR). Vi ønsket å se hvordan ulike intensitetsnivå av fysisk aktivitet i middelalderen og alderdom er assosiert med demensrelatert dødsfall. Videre så vi på hvorvidt sammenhengen mellom fysisk aktivitet og demensrelatert dødsfall var forskjellig hos mennesker med høyt nivå av psykisk stress. Med demensrelatert dødsfall mener vi dødstilfeller der demens enten var den underliggende årsaken, eller der individet hadde demens men døde av en annen årsak. Denne informasjonen skaffet vi gjennom Dødsårsaksregisteret. Resultatene viste at de aktive deltakerne, også de med psykisk stress, hadde betydelig lavere risiko for demensrelatert dødsfall.

Høy intensitet har størst innvirkning

Lavest risiko for demensrelatert dødsfall fant vi blant deltakerne som drev med fysisk aktivitet med høy intensitet, det vil si fysisk aktivitet som gjør en svett og andpusten, sammenlignet med de som var inaktive. Også de som drev med lettere fysisk aktivitet hadde en redusert risiko for demensrelatert dødsfall. Videre viste våre resultater at psykisk stress økte risikoen for demensrelatert dødsfall, men vi fant samtidig at blant de med psykisk stress, så hadde de som drev med fysisk aktivitet på høyt intensitetsnivå over halvparten så lav risiko for demensrelatert dødsfall, sammenlignet med de med psykisk stress som var inaktive. Også fysisk aktivitet ved lavt intensitetsnivå var assosiert med lavere risiko for demensrelaterte dødsfall blant de med psykisk stress.
Dette tyder altså på at, til tross for at de med psykisk stress har høyere risiko for demensrelatert dødsfall, så kan det å delta i fysisk aktivitet være en effektiv, og billig, strategi for å redusere denne risikoen. Ettersom psykisk stress er vanlig blant middelaldrende og eldre er det spesielt viktig å undersøke hvordan man kan bedre både hverdagen og livet til denne gruppen. Fysisk aktivitet synes å være et tiltak som kan gjøre hverdagen her og nå lettere, samtidig som det også bidrar til bedre helse i de senere fasene i livet.

Du kan lese mer om denne studien på CERG sine nettsider. CERG har også presentert studien i sin podcast og på Youtube.

Nasjonalt kompetansemiljø om utviklingshemming (NAKU) lanserte 8. september filmen Om psykisk utviklingshemming. En film om hva utviklingshemming er og hvordan personer med utviklingshemming opplever sin hverdag.

Filmen er en del av et nasjonalt kompetanseløft, prosjektet «Til og fra», som i løpet av høsten 2017 tar sikte på 20 regionale konferanser.

Prosjektet «Til og fra» bygger på kjernen av NAKU sin aktivitet for utvikling av gode tjenester i kommunene. Det faglige innholdet i konferansene vil tilpasses lokale behov og innspill. Tema kan være utviklingshemming (inkludert film), inkludering, bruk av tvang og makt, miljøarbeid eller andre aktuelle tema.

I Rettighetsutvalgets NOU 2016: 17 «På lik linje – Åtte løft for å realisere grunnleggende rettigheter for personer med utviklingshemming», påpekes lav kompetanse i tjenestene. Dette medfører at utviklingshemmede ikke mottar likeverdige og kvalitativt gode nok tjenester innen de ulike samfunnsområdene i kommunene. Resultatet er redusert livskvalitet og unødige utfordringer for personer med utviklingshemming.

NAKU håper at prosjektet og satsingen «Til og fra» vil bidra til økt fokus og kompetanse i tjenestene rundt om i landet og at filmen som nå presenteres vil være et bidrag til økt bevissthet og fokus på psykisk utviklingshemming og personer med utviklingshemmings behov for gode tjenester.

Målgruppe

Målgruppen for filmen er primært ansatte i kommunale tjenester for utviklingshemmede, samt andre samfunnsaktører og «folk flest». Filmen er dokumentar- og intervjubasert og er ment å være både informativ og å spore til refleksjon. NAKU søker med filmen å belyse et viktig og komplekst tema på en mest mulig tilgjengelig måte og på den måten styrke kompetanse i kommunene. Filmen vil inngå som del av Kunnskapsbanken – NAKUs veiviser til kunnskap om tjenester for personer med utviklingshemming.

Filmen varer en time, men er laget slik at den kan deles opp i selvstendige bolker. Først en halv times innledning som tar opp grunnleggende forhold om psykisk utviklingshemming. Deretter tre sekvenser om lett psykisk utviklingshemming, moderat psykisk utviklingshemming og til sist alvorlig eller dyp utviklingshemming.

Blogger: Anne-S. Helvik, postdoktor ved Institutt for samfunnsmedisin og sykepleie

Psykofarmaka, som for eksempel antipsykotiske midler, antidepressiva og sovemidler, brukes ofte i sykehjem. I Norge har ingen undersøkt om beboerne som får disse legemidlene bruker disse over lengre tid og hvilke faktorer som bidrar til vedvarende bruk av slike legemidler.

Samtidigvet vi at risikoen for utilsiktede virkninger av disse legemidlene øker ved langtidsbruk. Bivirkningene kan være raskere progresjon av demens og økt kognitiv svikt, fall, høyere risiko for slag og høyere risiko for død.

Mange som bor på sykehjem bruker medisiner som eksempelvis antipsykotiske midler, antidepressiva og sovemidler over lang tid.

Studien vår «Persistent use of psychotropic drugs in nursing home residents in Norway» ble pulibsert i MBC Geriatrics i februar i år. I den undersøkte vi bruken av psykofarmaka hos vel 1000 beboere i sykehjem. Sykehjemmene var fordelt på 18 kommuner. Over en periode på 6 år (72 måneder) registrerte vi bruken av psykofarmaka på fem ulike tidspunkt. Medikamenter som ble registrert var antipsykotiske midler, angstdempende medisiner, antidepressiva, angstdempende medisiner og sovemidler.

• Les også omtale av denne studien på Forskning.no
• “– Høy bruk av psykofarmaka på norske sykehjem” (sykepleien.no)

Bruken av antipsykotiske midler, angstdempende medisiner, antidepressiva og sovemidler ved to påfølgende tidspunkt var høy. Dette var tilfelle uansett om beboerne hadde demens eller ikke.

De beboerne som hadde sterk aggresjon, irritabilitet, hallusinasjoner og andre psykiatriske symptomer hadde større sannsynlighet for å bruke slike medikamenter. Om disse symptomene endret seg (ble svakere) fra et tidspunkt til neste, virket ikke det inn på om bruken av legemidlene fortsatte eller ikke.

Beboere med lengre opphold i sykehjemmet ved studiestart hadde større sannsynlighet for å bruke antipsykotiske midler og for bruk av angstdempende medisiner. Å bo i større sykehjem økte også risikoen for bruk av angstdempende medisiner.

Langtidsbruken av psykofarmaka i norske sykehjem er høy. Bruken er knyttet til alvorlige psykiatriske og adferds-symptomer, men er ikke knyttet til graden av demens. Det er behov for økt oppmerksomhet rundt bruken av psykofarmaka i sykehjem og spesielt på langtidsbruken av de antipsykotiske legemidlene siden slik behandling etter retningslinjene skal være så kortvarig som mulig.

Hva som kan gjøres med dette problemet er mangefasettert. Det handler om kompetanse, fokus og kontinuitet blant ansatte i pleietjenesten, men det handler også om legers oppfølging av pasienter på sykehjem.

Forfatterne av studien: Anne-Sofie Helvik, Jūratė Šaltytė Benth, Bei Wu, Knut Engedal og Geir Selbæk

Bloggere: Heidi Pedersen, stipendiat ved Institutt for nevromedisin og bevegelsesvitenskap, og Svein Bergem, stipendiat ved Nord Universitet og ansatt ved Nasjonal kompetansetjeneste for barn og unge med funksjonsnedsettelser

I Norge er det et mål for velferds- og for funksjonshemmedepolitikken at hjelpemiddelsystemet skal bidra til aktiv deltakelse, likeverd og inkludering for personer med funksjonsnedsettelser. Dette gjelder både i arbeid, utdanning og dagligliv. Samtidig viser det seg at mange ikke får tilgang til de hjelpemidlene de har krav på, både på grunn av manglende informasjon og opplæring, eller fordi hjelpemidlene ikke viser seg å passe for den enkelte. Dette er svært leit, ettersom

Derfor er det veldig inspirerende å forske på aktivitetshjelpemidler, og se hva disse hjelpemidlene har av potensiale i møte med livene til folk. Vi forsker på hvilken betydning bruk av aktivitetshjelpemidler har for økt aktivitet og deltakelse blant personer med nedsatt fysisk funksjonsevne, men med noe ulik vinkling. Førstnevnte blant voksne i alderen 18-67 år og sistnevnte forsker på bruk av aktivitetshjelpemidler blant barn og unge i alderen 6-30 år.

I prosjektene ser vi at bruk av aktivitetshjelpemidler er knyttet til ulike deler av menneskers liv, som identitet, sosial aktivitet og syn på egen helse. Dette er viktige sammenhenger som vi ønsker å utforske nærmere i prosjektene våre. Disse hjelpemidlene gir også mulighet til opplevelser og erfaringer som det ellers er vanskelig å oppnå for målgruppen, slik som naturopplevelser, fart og spenning og det å bli klam i trøya. Gleder som folk flest setter pris på ved å holde på med fysisk aktivitet.

En viktig side ved at mennesker som har behov for slike hjelpemidler skal få tilgang til disse, er kunnskap og kompetanse blant ulike aktører knyttet til området aktivitetshjelpemidler. Saksbehandlere ved NAV, hjelpemiddelsentralene og kommunale ergo- og fysioterapeuter er sentrale i den sammenheng. Betydningen av kunnskap og kompetanse blant disse aktørene blir derfor også belyst i prosjektene.

At vi har to tilgrensende prosjekter med ulike målgrupper, gir oss mulighet til å se på bruk av aktivitetshjelpemidler knyttet til livsløp. Derfor vil vi som en forlengelse av prosjektene se om vi kan lære noe om hva som er med å bidra til at mennesker med nedsatt funksjonsevne er aktive fra barndom videre som voksne.

For mer informasjon om prosjektene, ta kontakt med Heidi Pedersen eller Svein Bergem (svein.bergem@vhss.no).

Interessert i temaet og befinner deg i Oslo 24. april? AktivUng holder frokostmøte om aktivitetshjelpemidler på Litteraturhuset, og forfatterne av dette blogginnlegget har lagt opp programmet.

Vet du hva et aktivitetshjelpemiddel er? Aktivitetshjelpemidler er utstyr som er spesielt utviklet for at personer med funksjonsnedsettelser skal kunne delta i fysisk aktivitet, lek og sportsaktiviteter.
Eksempler på aktivitetshjelpemidler er:
• Spesialsykler
• Rullestoler/-front til pigging
• Rullatorer
• Tilpassede vannski
• Sitski og biski
• Piggkjelker

Blogger: Rosilin K. Varughese, stipendiat ved Institutt for laboratoriemedisin, barne- og kvinnesykdommer.

Har du noen gang møtt tvillinger og tenkt: «Hvordan vet jeg hvilken som er den onde og hvilken som er den gode?». Vel, det tenker ofte nevropatologer når de ser på hjernesvulster i mikroskopet.

ASTROCYTOMER er en type hjernesvulst som ofte er ondartet. Denne svulsttypen har en infiltrerende vekst, det vil si at den vokser inn i vanlig hjernevev, noe som gjør det veldig vanskelig å skille mellom normalt og unormalt vev. Forskningen jeg har drevet med de siste årene har hatt som mål å klargjøre dette skillet.

På TV eller i film har onde tvillinger ofte skjegg, eller skumle arr som gjør at de skiller seg ut – og i forskningen min har vi dunket den onde tvillingen i brun maling! Dette gjorde vi ved å bruke en metode som kalles for immunhistokjemi. Enkelt forklart består immunhistokjemi av to delreaksjoner; én immunologisk reaksjon som bruker antistoffer (på bilde, «PRIMARY ANTIBODY») for å identifiserer spesifikke proteiner i vevssnittet, også kjent som som antigener. Den andre delreaksjonen er en kjemisk reaksjon som gjør at cellene som har disse antigenene fremheves med farge.

I vår studie, brukte vi det som kalles for PROLIFERASJONSMARKØRER for å identifisere og fremheve proteiner som uttrykkes i celler som er i deling. Dersom proteinene er tilstede i cellen vil den bli farget, og regnes da som positiv. Bildet under illustrerer de ulike proliferasjonsmarkørene vi brukte og når i løpet av cellesyklus de uttrykkes. Sirkelen representerer de ulike fasene i cellesyklus: M for mitosefasen, G1 for vekstfase 1, S for syntesefasen, og G2 for vekstfase 2.

Ettersom celler i normalt hjernevev vanligvis ikke deler seg, og kreft bokstavelig talt er «ukontrollert celledeling» vil slike proliferasjonsmarkører fremheve kreftcellene i preparater med hjernesvulstvev og derav potensielt gjøre det lettere å skille mellom normalt og unormalt vev.

Vi gikk inn i arkivene og samlet inn hjernesvulstpreparater fra 1987 til 2007, samt informasjon om sykdomsforløpet til pasientene disse svulstene ble fjernet fra. Preparatene ble farget immunhistokjemisk av noen dyktige og erfarne bioingeniører. Deretter så jeg på preparatene under et mikroskop og telte positive og negative celler for å sammenligne andelen kreftceller med andelen normale celler. Håpet var at dette forholdet kunne fortelle oss noe om a) hvor ondartet svulsten er («graden») og b) hvordan det kommer til å gå videre med pasienten («prognosen»). Dette er viktig informasjon å ha i en klinisk setting da det kan ha konsekvenser for pasienten, for eksempel ved valg av behandling.

Hva fant vi? Jo, at proliferasjonsmarkørene vi undersøkte faktisk hadde både diagnostisk og prognostisk verdi. Jo flere celler det var som var positive for proliferasjonsmarkørene, jo mer ondartet virket svulsten å være, og jo dårligere gikk det ofte med pasienten. Disse funnene tyder på at proliferasjonsmarkører kanskje kan være til hjelp for nevropatologer når de skal vurdere hjernesvulster i deres hverdagsdiagnostikk.

Inntil videre har vi ikke funnet en løsning på å se forskjell på gode og onde tvillinger, men jeg liker å tro, i motsetning til på TV, at de fleste tvillinger stort sett er gode!

Blogger:

Delirium rammer en tredjedel av alle eldre innlagt i sykehus. Tilstanden er farlig med betydelig økt dødelighet, og de som overlever får ofte varige mén i form av demens og hjelpeløshet. Vi har i dag ingen god behandling, men antakelig kan ett av tre tilfeller forebygges. Likevel har de færreste sykehusavdelinger et bevisst forhold til tilstanden, og etablerte program for forebygging finnes knapt.

«Delirium?» sier du kanskje, «det har jo med alkohol å gjøre?!» Du er ikke alene om å stille spørsmålet og rynke pannen i overraskelse. Når jeg forteller at jeg forsker på delirium hos gamle blir jeg møtt av det samme overraskede blikket hos alt fra foreldrene mine til professorer i indremedisinske fag.

Delirium rammer hver tredje eldre som er lagt inn på sykehus, og kan gi varige mén. Illustrasjon: iStock

Overraskelsen skyldes at alle tenker på «delirium tremens,» en spesialvariant av delirium som kan inntreffe når man slutter å drikke alkohol etter langvarige drikkeperioder. Tilstanden er kjent som «dilla,» og er beryktet for livlige synshallusinasjoner der man visstnok ser rosa elefanter. Jeg har jobbet på sykehus i snart 10 år og har fortsatt ikke sett ett ekte delirium tremens. Delirium hos gamle ser jeg derimot hver eneste dag.

Hva er delirium?

Alle som har jobbet med gamle pasienter vet innerst inne hva delirium er, og mange med eldre, syke slektninger har også stiftet bekjentskap med tilstanden. Mange vil kjenne igjen den syke gamle som brått blir urolig, trekker ut venefloner og plutselig insisterer på å forlate sykehuset i sokkelesten midt på natten. Eller hva med pasienten som ligger til sengs og plukker på dyna uten å kunne svare fornuftig på et eneste spørsmål? Begge disse fremviser typiske symptom på delirium.

Enkelt sagt er delirium en akutt forvirringstilstand som gjerne rammer akutt syke, skrøpelige gamle. Tilstanden er imidlertid svært kompleks og involverer endringer i sanseopplevelser, motorikk, oppmerksomhet, bevissthet og kognisjon. Mens demens er en kronisk tilstand som kommer snikende over måneder og år kommer delirium akutt over timer eller få dager. Tilstanden fluktuerer ofte, slik at pasienten nærmest fra det ene øyeblikket til det andre kan gå fra å være klar og orientert til å være helt forvirret, og vice versa. Bevisstheten er endret, slik at pasienten enten er oppspilt og ufokusert eller så søvnig at han knapt klarer å holde seg våken og bokstavelig talt sovner mens han snakker. Delirium har alltid en utløsende årsak, og som oftest er dette akutt sykdom. Sagt på en annen måte – delirium er et symptom på underliggende, potensielt alvorlig sykdom og må derfor tas høyst alvorlig.

Hvem får delirium?

Det er velkjent og udiskutabelt at høy alder, demens, mange kroniske sykdommer og redusert syn og hørsel gir økt risiko for delirium. Vi vet også at tilstanden stort sett utløses av hverdagslige sykdommer og tilstander – infeksjoner, hjertesykdom, skader, kirurgiske inngrep og uheldig bruk av legemidler. Når det gjelder forekomst fant en studie i Oslo at 46 % av alle pasienter med hoftebrudd utviklet delirium, og det er vist at så mange som 70 % av alle over 65 år innlagt på intensivavdelinger får delirium. Enkelt sagt øker risikoen for delirium desto eldre og sykere pasienten er. Dette budskapet er jo innlysende, men likevel opplever jeg at selv det mest forutsigbare delirium kommer som en overraskelse på alle ledd av helsevesenet. Må man virkelig være geriater for å forstå at en 96 år gammel mann som hører dårlig og er innlagt med lungebetennelse er i stor fare for å utvikle delirium?

Prognose

Når jeg snakker med pasienter og pårørende sier jeg alltid at delirium går over og at alle blir bra. Dette er nok ikke helt riktig. Selv om et delirium er potensielt reversibelt er det ingen tvil om at tilstanden har alvorlig prognose. Dødeligheten er økt, selv når en korrigerer for at det er snakk om gamle og syke pasienter.  En kan forvente at 40 % av pasientene med delirium er døde etter ett år! Det er også solid dokumentasjon for at pasienter med delirium har økt behov for sykehjem, både på kort og lang sikt. En pasient med delirium har også økt risiko for å utvikle demens, og dersom pasienten allerede har en demenstilstand vil denne bli verre. Det er også dokumentert økt risiko for komplikasjoner som fall, infeksjoner og liggesår. Slikt gir økt behov for ekstra personell og økt liggetid.

Håndtering

Hva gjør vi så med en gammel pasient med delirium? Vi har lang tradisjon for å gi medisiner – stygge medisiner uten særlig dokumentert effekt men med alvorlige bivirkninger som uttalt tretthet, fall og ytterligere forvirring. Ikke sjelden skrives de forvirrede gamle ut av sykehus slik at de ikke skal ta opp senger og forpurre den hektiske sykehusdriften. Med en slik tilnærming er prognosen for den syke gamle naturlig nok usikker.

Geriatriens mantra når det gjelder delirium er at man skal finne og behandle den utløsende sykdommen, begrense bruken av beroligende medisiner og sikre et trygt og forutsigbart miljø for den syke gamle. En slik tilnærming vil nok redusere de negative konsekvensene av deliriet, men lite tyder på at det faktisk påvirker forløpet. Sagt på en annen måte – pr i dag klarer vi ikke å behandle delirium effektivt.

Forebygging

Det er derimot godt dokumentert at delirium kan forebygges. Verdens ledende deliriumforsker, Sharon Inouye, viste på 90-tallet at delirium kan forebygges gjennom enkle tiltak. I hennes studie tilstrebet man at alle skulle få sine briller og høreapparater, og man gjentok regelmessig for pasienten at vedkommende var på sykehus og hvorfor han/hun var innlagt. Alle pasientene hadde enerom med godt synlige klokker og kalendre. Man fokuserte på redusert bruk av beroligende legemidler, og forsøkte tradisjonelle søvnfremmende tiltak som forutsigbar døgnrytme, massasje og melk med honning. Pasientene ble aktivisert, og man fokuserte på tilstrekkelig ernæring gjennom hyggelige måltider. En slik systematisk bruk av enkle og egentlig åpenbare tiltak reduserte forekomsten av delirium med en tredjedel!

Hvordan er virkeligheten i norske sykehus? Gjør vi vårt beste for å forebygge delirium? Tilbyr vi alle gamle enerom med kalendre og klokker på veggene? Forsøker vi å sikre en god døgnrytme? Har vi dedikerte sykepleiere og leger som fokuserer på redusert bruk av beroliggende midler? Tar vi oss tid til å aktivisere de gamle og organisere hyggelige måltider?

Mitt ph.d.-prosjekt tar utgangspunkt i en geriatrisk sengepost der man i mange år har hatt fokus på forebygging og håndtering av delirium. Vi har enerom med klokker og kalendre, og alle som er friske nok til det tilbys måltider i hyggelig samvær med andre pasienter. Likevel er det mye som skjer med pasientene som avdelingen ikke rår over, for eksempel når på døgnet pasienten innlegges, hvor lenge vedkommende må vente i akuttmottaket, når radiologiske undersøkelser blir gjort og når pasienten blir tilsett av leger fra andre avdelinger. Vi skal forsøke å avklare om slike forhold gir økt tendens til delirium. Dette er viktig fordi delirium på den ene siden er en tilstand som krever rask diagnostikk og behandling, men på den annen side er en alvorlig tilstand vi ikke bør fremprovosere unødig.

Konsekvenser

Pasienter med delirium kan være hallusinerte, urolige, paranoide og til og med voldelige. En urolig pasient kan holde en hel avdeling våken om natten. Mange krever ekstra innleid fastvakt. Ikke sjelden trengs assistanse fra sykehusets vekterstab fordi pasienten er voldelig. Regelmessig tvangsinnlegges deliriøse eldre med politieskorte. I etterkant kan enkelte pasienter fortelle om sin forvirring, og de beskriver ofte det hele som svært skremmende. For pårørende er det naturlig nok skremmende å se sine kjære i en slik tilstand. Når vi i tillegg vet at delirium gir økt dødelighet, økt risiko for demens og økt hjelpebehov er det ingen tvil om at de menneskelige utfordringene og lidelsene knyttet til delirium er store.

Har delirium økonomiske implikasjoner? La oss gjøre et nøkternt overslag og anta at 30 % av alle eldre innlagt i sykehus utvikler delirium. Vi kan videre anta at alle disse trenger én ekstra dag på sykehus, én ekstra dag på sykehjem og et ekstra besøk av hjemmesykepleien pr uke når de kommer hjem. La oss videre anta at 10 % utvikler demens og at 10 % trenger permanent sykehjemsplass på grunn av sitt delirium. Er det noen som tør å fullføre regnestykket og finne ut hva delirium koster i kroner og øre?

Tatt i betraktning at delirium er både vanlig og farlig er det oppsiktsvekkende hvor lite kunnskap det er om tilstanden både i befolkningen generelt og i helsevesenet spesielt. Jeg vil hevde at dagens strategi om å stikke hodet i sanden og håpe at legemidler hjelper er både defensiv og skadelig. Vi vet imidlertid at forebygging hjelper, så hvorfor setter vi ikke i gang effektive tiltak? Avslutningsvis vil jeg utfordre ledere på alle nivåer i helsevesenet til å implementere forebyggende tiltak mot delirium i egne avdelinger. Et eksempel til etterfølgelse kan være det ortopediske miljøet ved St Olavs Hospital som nå gjør flere systematiske tiltak for å redusere forekomsten av delirium. Og dersom sykehusledere hevder at det ikke finnes rom for forebyggende tiltak innen nåværende budsjetter vil jeg minne om begrepet «å spare seg til fant.»

Bloggere:
Kristin Taraldsen
Postdoktor ved Institutt for nevromedisin, Forskningsgruppe for geriatri, bevegelse og slag

Jorunn Helbostad
Professor ved Institutt for nevromedisin og leder for Forskningsgruppe for geriatri, bevegelse og slag

En av tre eldre over 65 år faller hvert år. Fall er hovedårsak til ulykker som fører til nedsatt helse og funksjon blant eldre, og fører til store kostnader for helsevesenet. Fall kan ha negative følger for den enkelte og for resten av familien. For den enkelte kan et fall føre til økt utrygghet og sosial isolasjon, og for familien kan et fall føre til økt bekymring for den eldre sin helse, funksjon og trygghet.

Mange eldre og pårørende tror at fall er en naturlig del av alderdommen, men det er solide bevis for at mange fall kan forebygges.

I dag, 1. oktober, er den internasjonale eldredagen. Med kampanjen “Vær sterk. Vær stødig”  vil vi i Forskningsgruppe for geriatri, bevegelse og slag (GeMS) ved NTNU få familier involvert i fallforebygging.

Med enkle tiltak kan du bidra til at et eldre familiemedlem unngår fall. Illustrasjonsbilde: iStock

Slik kan du hjelpe et eldre familiemedlem unngå fall:

• Undersøke om det finnes styrke- og balansetrening på et senter i nærheten og anbefale disse til eldre i familien eller i vennekretsen
• Kartlegge og utbedre potensielle fall-farer i hjemmet som matter, dårlig belysning og løse ledninger
• Oppfordre til årlige syns- og hørselstester
• Be fastlegen om å kontrollere medsinlisten til eldre i familien
• Oppfordre til et kosthold med inntak av Vitamin D (spis fet fisk, egg, eller ta kosttilskudd) eller tilbring tid utendørs i sola, for å bedre benhelsen
• Å være i fysisk aktivitet eller oppmuntre til aktiviteter – spille aktivitetsspill, hagearbeid eller gå til butikken
• Planlegge familieaktiviteter og aktive ferier sammen

Forskningsgruppen vår GeMS deltar i ProFouND: the Prevention of Falls Network for Dissemination – et europeisk EU-finansiert nettverk som har som mål å tilby de beste og mest effektive rådene om fallforebygging og aktiv aldring, for å forebygge fall blant eldre i hele Europa. ProFouND leder en europeisk kampanje om fallforebygging i 12 land, der målet nettopp er å spre informasjon om hvordan fall kan forebygges.

Ved å rette oppmerksomheten mot tiltak for å forebygge fall, vil vi bidra til at alle generasjoner fra yngre til eldre får denne informasjonen og kan involvere seg.

Vi har god dokumentasjon på hvordan fallforebygging kan gjennomføres ved å påvirke risikofaktorer som for eksempel nedsatt balanse, men utfordringen nå er å få dette budskapet fram til personer som er i risiko for å falle, til familien og vennene deres.

På nettsiden til ProFouND finner du materiell som viser hvordan lokale kampanjer om fallforebygging kan gjennomføres, faktaark om viktige tema som benhelse og spesifikke øvelser for å forebygge fall. Vi har også lært opp treningsinstruktører i 5 regioner i Norge som del i arbeidet med å utvikle tilbudet om styrke- og balansetrening for å forebygge fall blant eldre.

“Vær sterk! Vær stødig!” – Informasjonsmateriell

Folder: Enkle råd for å holde seg selvstendig og aktiv gjennom livet (pdf)

Plakat: Enkle råd for å holde seg selvstendig og aktiv gjennom livet (pdf)

Blogger: Anne-Berit Krogh
Stipendiat ved Institutt for nevromedisin

Mange norske tenåringer går glipp av skoledager og fritidsaktiviteter på grunn av migrene. Ved Institutt for nevromedisin ved NTNU har vi gjennomført en stor undersøkelse blant norske tenåringer mellom 12 og 18 år som viser at hver fjerde har sikker migrene, og flere av disse har plager daglig.

Hver fjerde av deltakerne som hadde migrene sa at de hadde anfall en til tre dager i uken, og de fleste meldte at anfallene varer inntil 24 timer. På spørsmål om hvor intens hodepinen var svarte 82 prosent at de hadde moderate til sterke smerter, noe som må anses som veldig plagsomt.

I tillegg fant vi at hver fjerde av de med sikker migrene også hadde en annen type hodepine i tillegg. Det betyr at de mer eller mindre var daglig plaget av hodepine. Av disse var det flere som sa at de var så vant med å ha vondt i hodet at de ikke tenkte så mye på det så lenge de ikke fikk migreneanfall. Migrene var så plagsomt for disse at de måtte bare legge seg i et mørkt rom uten lys og andre forstyrrelser.

Mange ungdommer er plaget med migrene eller hodepine daglig. Illustrasjon: iStock

Vår studie viser også at svært mange ungdommer også plages med andre typer hodepine. Hvis vi tar i betraktning alle typer hodepine sa 88 prosent av ungdommene at de hadde hodepineplager, og halvparten at de var plaget mindre enn en dag i måneden. En fjerdedel var plaget 1-3 dager i måneden mens 15 prosent sa at de hadde hodepine  en til tre dager i måneden.

Bare 3 prosent sa at de hadde hodepine annenhver dag eller oftere, og av disse hadde de fleste kronisk migrene eller kronisk tensjonshodepine. 12 prosent sa at de ikke var noe plaget av hodepine i det hele tatt.

I likhet med en tidligere studie fant vi også at det var flest jenter (94 prosent) i forhold til gutter (80 prosent) som var plaget av en eller annen form for hodepine, men hvis vi så på migrene spesielt så fant vi ingen forskjell mellom jenter og gutter. I motsetning til andre studier fant vi heller ikke at hodepineplager økte med alder.

Det er viktig at ungdom som sliter med migrene får relevant tilpasset behandling, og spesielt kan det være til stor hjelp å få forebyggende behandling.

En håndfull brukte migrenemedisin når de kjente at et migreneanfall var på vei, men de fleste tok Paracet eller Ibux, noe som kan tyde på at de ikke var fanget opp av behandlingsapparatet.

Når vi hører om hvilke plager ungdommer med migrene faktisk sier at de har er det viktig at de får forebyggende behandling slik at migreneanfallene kan bli færre, og at de kan mestre skolehverdagen og fritiden sin på en bedre måte.

Om studien

488 ungdommer i Sør-Trøndelag er intervjuet om hvordan de har det i dagliglivet  når det gjelder hodepine.  For å kunne stille en riktig hodepinediagnose har  forskerne brukt internasjonale retningslinjer utarbeidet av International Headache Society (ICHD 3-beta).

Referanser

Krogh, Anne-Berit; Larsson, Bo; Linde, Mattias (2015). Prevalence and disability of headache among Norwegian adolescents: A cross-sectional school-based study. Cephalalgia. Vol. 26.