Foto: Frode Fossvold-Jørum

I januar i år var undertegnede på lansering av heftet «Hjelp – buksa er for trang!». Heftet er skrevet av vernepleier og forfatter Bernt Barstad og er en del av lettlest-serien fra Be-Ni Forlag. Be-Ni Forlag er en av noen få utgivere i Norge som skriver og gir ut tekster som er tilpasset voksne mennesker som har vanskelig for å lese. I dette blogginnlegget skriver vi litt om sammenhengen mellom lese- og skriveferdigheter, digital kompetanse, helsekunnskap og universell utforming.

Forfattere:
Marie Antonsen, kommunikasjonsmedarbeider ved RKBU Midt-Norge
Bjørg Neset, universitetslektor RHAB – Regionalt kunnskapssenter for habilitering ved RKBU Midt-Norge

Dersom du ønsket å finne enkel og lettlest informasjon om for eksempel slanking, hva ville du gjort? Enkel informasjon til mennesker med lesevansker og digitale vansker er pr. i dag vanskeligere å finne enn man kunne tro. Helsenorge.no skal være Norges offentlige helsenettsted. Her kan du finne kvalitetssikret helseinformasjon og personlig informasjon om resepter, legetimer m.m.[i] Blant mye annet inneholder siden kostholdsråd og apper som skal hjelpe deg i gang med kostholdsendring og aktivitet. Imidlertid, du får aller mest ut av nettsiden dersom du fra før av har kunnskap og ferdigheter om hvordan du bruker en slik nettside. Dette er et av hovedankepunktene mot universell utforming slik det ofte utføres i dag, det gir mest igjen til dem som allerede kan mest fra før av.

Hvor mye må du kunne for «å lese» en nettside?

En nettside leses. Dette høres ut som et åpenbart poeng, men vi snakker ikke bare om tekst. Vi snakker om hvordan nettsiden er satt opp, hvordan øyet og hjernen prosesserer hvilken informasjon som finnes hvor. Mennesker leser bilder så vel som ord, symboler og struktur så vel som tekst. En nettside inneholder mye innforstått informasjon, mye kunnskap som er taus og implisitt.

Vi vet fra forskning på teknologi og teknologibrukere at eksempelvis en oppskrift, et manuskript eller en nettside ikke bare beskriver en framgangsmåte, de foreskriver også en spesifikk type bruk og en spesifikk type bruker. Både oppskrifter og nettsider inneholder implisitte antagelser om hvem brukerne er og hvilke kunnskaper og ferdigheter de har.

Ta google, for eksempel. Google slanking. På google kan man skrive inn det man ønsker å finne ut av. Googling krever imidlertid at man både kan skrive, lese og sortere de treffene man får opp. Man kan selvfølgelig be google verbalt om å finne spesifikke nettsteder og deretter be om høytlesning av informasjonen på sidene. Dette krever at nettsiden er lagt opp med tanke på dette, altså at den er utformet av noen med kompetanse om universell utforming og ikke minst tid og penger til å følge opp dette.

Man kan også søke etter videoer om ymse tema. Dette krever også leseferdigheter, hva handler alle videoene om? Hvordan velge? Man kan be om å få lest opp titlene på videoene, og satse på at videoene er titulert på en slik måte at man skjønner hva de handler om. Man kan også få bedt om å få lest innholdsbeskrivelsen av videoen, hvis den finnes, for å vurdere om du ønsker å se den.

Hvordan du opplever disse prosessene, hvor mange hinder du ser, hvor enkelt du synes det er, avhenger av dine leseferdigheter og dine digitale ferdigheter (blant annet). Hvor lang tid ser man for seg at en person kan sette av for å finne litt informasjon, og hvor mye tålmodighet ser man for seg at de har? Hva er sjansene for at man finner innholdet man trenger på norsk, eller det språket man trenger for å forstå? Hva er sjansen for at videoen bruker et språk som er tilpasset en person med begrenset språkforståelse? Og ikke minst, hva er sjansen for at den informasjonen man finner er kunnskapsbasert, kvalitetssikret og tilrettelagt din gjennomføringsevne?

Det er en kunst å utforme informasjon på en slik måte at det kan forstås, tolkes og brukes på en enkel måte. Det er også en kunst å få spredd informasjonen til dem som trenger den og dem som er interessert.

«Digitale ferdigheter er en viktig forutsetning for videre læring og for aktiv deltakelse i et arbeidsliv og et samfunn i stadig endring. Den digitale utviklingen har endret mange av premissene for lesing, skriving, regning og muntlige uttrykksformer. Dette gir muligheter for nye og endrede læringsprosesser og arbeidsmetoder, men stiller også økte krav til dømmekraft.»[ii]

Gjennom et googlesøk, på en nettside, i en tekst: For å finne informasjonen man trenger, tolke denne, sile ut det som er irrelevant, og ta stilling til det man finner, så kreves det sammensatte språkkunnskaper, leseferdigheter og ofte skriveferdigheter. Vi vet at slike kognitive evner henger sammen, språkferdigheter påvirker evnen til å kunne ta inn informasjon, bearbeide den og få noe ut av det, og vice versa. Videre handler det også om både kulturell og digital kompetanse. Hvordan bilder og tekst er satt sammen på en gitt nettside, og hvordan disse henger sammen med hverandre, er kulturelle uttrykk som krever erfaring med den kulturen nettsiden uttrykker for å kunne forstå avsenders budskap. Vi må altså kunne tolke kulturen og dens digitale uttrykk for å kunne finne og bruke informasjon, og ikke minst for å kunne delta aktivt i å forme den.

Tilfeldig eller universell utforming?

Universell utforming kan bety bildestøttet kommunikasjon. På flyplasser viser symboler oss vei til transport, toalett og kafeer. I Pirbadet i Trondheim kan man se store informasjonsskilt som informerer om hva som forventes og hva som tilbys. Metroene i storbyene bruker fargekoder og bilder på linjene. Selv om denne bildebruken muligens oppsto av ymse praktiske årsaker, f.eks. for å slippe å skrive informasjonen på utallige språk, så fungerer det tilfeldigvis ofte godt for personer med nedsatt kognitiv funksjon eller lesevansker. Et annet eksempel: Da man tilrettela for rullestolbrukere på gateplan og i det offentlige rom, ga dette samtidig bedre tilgang for barnevogner.

Poenget er at reell universell tilpassing gjør flere kommunikasjonsformer mer tilgjengelige for flere. Universell utforming blir ikke bryderi, det blir forbedring. Slik går det an å tenke om tilrettelegging av informasjon også på en nettside. Bedre kommunikasjon til personer med utviklingshemming kan meget mulig gi bedre muligheter for kommunikasjon for mange flere.

Universell utforming og brukermedvirkning er fyndord i dagens politikk overfor mennesker med nedsatt funksjonsevne og psykisk utviklingshemming:

«Universell utforming handlar om å utforme omgjevnadane slik at vi tek omsyn til variasjonen i funksjonsevne hos innbyggarane, inkludert personar med nedsett funksjonsevne. Når du lagar noko som er universelt utforma, når du alle målgruppene gjennom éi og same løysing.»[iii]

Men, personer med utviklingshemming har ikke en tydelig deltakende rolle i alle deler av samfunnslivet. Det er mange eksempler på at tjenester til personer med utviklingshemming har store utfordringer og mangler, se for eksempel NOU 2016:17 På lik linje – åtte løft for å realisere grunnleggende rettigheter for personer med utviklingshemming.[iv]

Kan det være en sammenheng mellom mangler i universell utforming for personer med utviklingshemming og deres store utfordringer når det gjelder rett og mulighet til å uttrykke sin mening og hevde sin rett på linje med andre? Undertegnede mistenker dette, og mener også at hvis brukermedvirkning skal være mer enn fyndord, så må brukerens stemme og mulighet til å sette seg inn i ting og uttrykke seg være første prioritet i utforming av vår materielle og digitale virkelighet.

Heldigvis finnes det initiativtakere til dette, deriblant det nevnte Be-Ni forlag.[v] Som sagt gir de ut hefter med tilrettelagt litteratur om viktige temaer for personer med utviklingshemming. Slankeheftet forteller på en enkel måte hvordan man kan gå fram for å redusere kroppsvekt og gir forståelige beskrivelser av hvorfor slanking er så vanskelig. Uten å identifisere hvordan dine vaner og adferd gjør deg tjukkere, så vil ofte slankingen gå skeis. Samtidig må du også identifisere hvordan disse vanene ofte gir deg noe verdifullt, og ikke minst hvordan du kan beholde gledene, mestringen og det verdifulle mens du samtidig endrer vaner.

Det interessante er at dette gjelder alle når det kommer til slanking: Folk som leser, som ikke leser, som er friske, som er syke, reduserte, friske nok. Rådene om slanking i dette heftet er universelle. Vi er mange som stadig må habiliteres, eksempelvis til bedre helseadferd.

Universell habilitering – en strategi for oss alle?

Habilitering betyr å sette i stand til. Det er mange som trenger hjelpemidler for å settes i stand til å slanke seg, og det er mange som trenger istandsetting for å kunne bruke internett og digitale tjenester, for å igjen kunne påvirke sitt eget liv og andres liv. Hva slags habilitering enhver har behov for, er ulik.

En forskjell består i hvor mye assistanse enhver trenger for å til habiliteres til det ene eller det andre, og hvor mye assistanse man faktisk får. Det er lett å tenke at vi i Norge setter grenser på riktige steder, at jo mer uttalt funksjonshemming du har, jo mer assistanse får du. Vi tenker at hjelpen stort sett fordeler seg slik den skal, med mye til dem som trenger mye, og mindre til dem som trenger mindre. Tja, sier vi til det. Utfordringer og rettigheter er ulikt fordelt. Personer med utviklingshemming har mer enn gjennomsnittet økende helseutfordringer knyttet til overvekt (Hope, 2018).[vi] De har også mindre muligheter enn gjennomsnittet til å ta egne selvstendige valg, og retten til å gå til grunne står svakt. I institusjonstidens dager var mat og aktivitet under andres kontroll. Vi kan alle bli friske fra mange plager, hvis vi gir fra oss friheten til å bestemme selv. Den tiden er forbi. Eller?

En annen forskjell kommer fram hvis vi ser nærmere på hva vi betrakter som faktisk assistanse eller ekstra tildelt hjelpemiddel, opp mot hva som blir forstått som «noe som bare skal være der».

Ta et kundesenter i en bank. Vi forventer at det er der, for eksempel når vi ikke finner det vi skal på bankens nettside. Dette er ikke et offentlig tildelt hjelpemiddel, men hvordan fungerer det i praksis?  Undertegnede hadde ikke blitt overrasket dersom de som jobber på bankens kundesenter mente at noe av det de jobbet med var nettopp habilitering. Digital habilitering for å øke kompetansen hos sine kunder, fordi det på sikt lønner seg for banken.

Paradokset ligger i hvor mye mer hjelp og assistanse som umiddelbart er tilgjengelig dersom dine lese-, skrive- og taleferdigheter er gode og dersom dine digitale ferdigheter er tilpasset dagens tjenester. Vi underkjenner hvor vi som brukere tilpasser oss den digitale oppskriften, og i hvor stor grad den «universelle tilpassingen» favoriserer dem som allerede er mest i stand.

Når det kommer til habilitering av personer med utviklingshemming, så ropes det på kompetanseheving i alle ledd. Kompetanseheving er vel og bra, men hvilken kompetanse, og hvem sin? Spørsmålet vi stiller, er om vi ikke heller mangler en strategi for å involvere folk med utviklingshemming i sitt eget helseprosjekt? Generelt sett savner vi strategier for å istandsette, ikke brukere, folk og pasienter, men de digitale tjenestene og informasjonen, slik at de møter behovene vi ser. Strategier som reelt muliggjør menneskers egne prosjekt, hva enn de måtte være. Kroppslig overvekt og digital undervekt rammer nemlig mange, på kryss og tvers i befolkningen. Det ironiske er at reell universell utforming ville hjulpet langt flere enn kun den psykisk utviklingshemmede befolkningen.

Dette blogginnlegget er også delt på tilbeste.no

Referanser:

[i] https://helsenorge.no/kosthold-og-ernaring/overvekt/unnga-overvekt

[ii] https://www.udir.no/laring-og-trivsel/lareplanverket/grunnleggende-ferdigheter/rammeverk-for-grunnleggende-ferdigheter/2.1-digitale-ferdigheter/

[iii] https://uu.difi.no/kva-er-universell-utforming

[iv] NOU 2016:17. På lik linje – åtte løft for å realisere grunnleggende rettigheter for personer med utviklingshemming. https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/nou-2016-17/id2513222/

[v] Be-Ni Forlag: https://be-ni.no/

[vi] Hope, Sigrun; Nordstrøm, Marianne; Retterstøl, Kjetil, Iversen, Per Ole; Kolset, Svein Olav (2018). «Retten til et helsefremmende kosthold for personer med utviklingshemning». Tidsskriftet.no. 22. januar 2018. https://tidsskriftet.no/2018/01/debatt/retten-til-et-helsefremmende-kosthold-personer-med-utviklingshemning

Foto: iStock.

Det er mye som tyder på at nettbaserte kurs etter hvert vil utgjøre en stor del av universitetenes portefølje. Både økonomi, tid og klimahensyn gjør at folk ønsker å reise mindre, og mange må ta videreutdanning ved siden av full jobb. Dette krever fleksibilitet, noe kurs som krever fysisk oppmøte ikke gir. Vi i Regionalt kunnskapssenter for habilitering i Midt-Norge bestemte oss derfor for å utvikle et nettkurs om kunnskapsbasert habilitering, og i dette blogginnlegget deler vi noen av erfaringene vi gjorde oss i arbeidet.

Forfattere:
Rannei Sæther (førsteamanuensis, RKBU Midt-Norge)
Hege Ramsøy-Halle (fagkoordinator og prosjektleder for Kunnskapsbasert habilitering, RKBU Midt-Norge)
Tekstkonsulent: Marie Antonsen (kommunikasjonsmedarbeider, RKBU Midt-Norge)

Hvorfor er det viktig å fokusere på habilitering?

Habilitering betyr «å gjøre dugelig». Tverrfaglige, sammensatte tjenester skal bidra til dette for den enkelte pasient.  «Dugelig til hva?» kan man selvsagt spørre. Det heter at habilitering er tiltak som skal bidra til at en pasient med medfødt eller tidlig ervervet funksjonsnedsettelse utvikler og beholder best mulig fungering, og bidrar til å skape gode vilkår for et selvstendig liv og aktiv deltakelse i samfunnet. Slik er habilitering en prosess som griper inn i mange områder av helsevesenet og deres oppgaver.

Hvorfor lage e-læringskurs?

Arbeidslivet i dag krever stadig påfyll av kunnskap innenfor en rekke områder, og innen habiliteringssektoren stilles det krav til det vi kaller kunnskapsbasert praksis. Dette krever en kontinuerlig utvikling av kompetanse, men som i resten av helsesektoren har også spesialisthelsetjenesten presset økonomi og begrensede muligheter til å sende ansatte på kurs og opplæring for kompetanseheving. Habilitering i spesialisthelsetjenesten hadde lenge etterspurt en slik mulighet for kompetanseutvikling og ønsket et tilgjengelig tilbud uten store kostnader til undervisning, reise og opphold.Vi i RHAB Midt-Norge bestemte oss derfor for å designe et e-læringskurs. I utgangspunktet hadde vi spesialisthelsetjenesten som målgruppe, men oppdaget etter hvert som vi utviklet kurset at det ble relevant for flere andre yrkesgrupper.

Kunnskapsbasert habilitering blir til

Den første fasen kan vi kalle planleggingsfasen. Her handlet det om å utvikle læringsdesign og faglig innhold. Denne fasen ble delfinansiert med prosjektmidler fra Direktoratet for internasjonalisering og kvalitet i høyere utdanning (DIKU). Vi brukte lite tid på å diskutere hva «barnet skulle hete». Navnet ga seg selv synes vi, bakgrunnen for dette er samfunnets krav om kunnskapsbaserte tjenester. Noe vi brukte mye tid på derimot, var refleksjon omkring kunnskapsbegrepet. Kunnskapsbasert praksis betyr å integrere kunnskap fra ulike kilder, fra forskning, erfaring og ikke minst fra brukere. I utviklingen av kurset var derfor vårt samarbeid med arbeidslivet avgjørende. Dette samarbeidet hjalp oss å tilpasse kurset med tanke på behovene i tjenestene, både når det gjaldt innhold og omfang.

Vi inviterte fagpersoner fra habiliteringstjenestene i regionen, representanter for brukerorganisasjoner og andre fagpersoner fra feltet til to workshops. Her jobbet vi sammen om innhold. Hvilke tema var viktig å ha med? Hva trenger nytilsatt i habiliteringstjenesten å kunne noe om? Hvilke problemstillinger opplever fagpersoner i sin daglige praksis? Vi drøftet også hvordan kan vi kunne legge til rette for at ansatte tar et slikt kurs.

I tillegg hadde vi støtte fra og kontakt med fagledernettverket for habiliteringstjenesten og Helse Midt-Norge. Disse var positive og engasjerte, og de signaliserte at det var et stort behov for dette tilbudet. At vi hele tiden hadde støtte, interesse og tillit til arbeidet fra fagmiljøet, var for oss motiverende og bidro til at sto på for å komme i mål med prosjektet.

Å ta i bruk den interne kompetansen ved NTNU ble også svært avgjørende. Spesielt gjelder dette kompetansen i Læringsstøttesenteret/Uniped, NTNU MOOC og NTNU DRIVE. Herfra har vi fått råd om læringsdesign og tekniske løsninger. Vi fikk hjelp til å se muligheter og begrensinger, og de delte villig kunnskap og egne erfaringer. Det at vi integrerte disse tidlig i arbeidet, bidro til at vi fikk god hjelp både med utforming og produksjon. Her fikk vi profesjonell hjelp til videoproduksjon og animasjoner. Vi fikk også gode råd og veiledning om godt pedagogisk design, det vil si hvordan vi kunne bygge moduler, deltema og sider, for å opprettholde deltagernes motivasjon og interesse for kurset.

Slik ble det til slutt

I kurset drøftes utfordringer knyttet til både forskning, tradisjonen kunnskapsbasert praksis og hvor sistnevnte stammer fra. Det har vært mye fokus på «viten etablert under eksperimentelle forhold», det vil si vitenskap som kan bevises og testes eksperimentelt.

Vi skjønte at vi i tillegg måtte løfte fram erfaringskunnskapen, som gjerne er taus. Denne typen kunnskap er ofte lite artikulert, men sterkt tilstede hos klinikere med lang erfaring fra praksis. Et kurs i kunnskapsbasert habilitering må derfor bidra til at denne typen kunnskap også løftes fram. I kurset utfordres både den nytilsatte og den erfarne til å reflektere over hva man gjør og hvorfor.

Sist men ikke minst er brukerkunnskapen, gjennom brukerstemmen, godt representert i kurset. Vi fikk laget og/eller lenket til en rekke brukere sine fortellinger og intervju, som igjen er utgangspunktet for refleksjonsoppgaver og casearbeid. Habilitering driver vi med for brukerne, pasientene og pårørende. At deres stemmer er sentrale og må løftes frem ble for oss helt selvsagt.

Kan vi, så kan du!

I løpet av en toårsperiode (2018-20) har nettkurset «Kunnskapsbasert habilitering» blitt til. Kurset ligger nå åpent på nett, og man kan delta når som helst og hvor som helst. Kurset består av fem moduler, de tre første er åpne for alle, mens de to siste krever opptak og gir 7,5 studiepoeng. Det første kullet er nå i gang, og i skrivende stund er 400 personer i gang med nettkurset! Etterspørselen er stor, enda større enn vi trodde på forhånd.

Vi håper dette gir inspirasjon til å utvikle nettbasert læring! Universitetene blir stadig større, samtidig som klimaet stadig blir varmere. Med andre ord: Både i et økonomisk, demokratisk, miljømessig og geografisk perspektiv trenger vi flere nettbaserte kurs og emner som tar tjenesteyteres og tjenestebrukernes behov på alvor.

Vil du vite mer om Kunnskapsbasert habilitering?

https://www.ntnu.no/rkbu/kunnskapsbasert-habilitering

Dette blogginnlegget er også publisert på Tilbeste.no