Foto: iStock.

Det er mye som tyder på at nettbaserte kurs etter hvert vil utgjøre en stor del av universitetenes portefølje. Både økonomi, tid og klimahensyn gjør at folk ønsker å reise mindre, og mange må ta videreutdanning ved siden av full jobb. Dette krever fleksibilitet, noe kurs som krever fysisk oppmøte ikke gir. Vi i Regionalt kunnskapssenter for habilitering i Midt-Norge bestemte oss derfor for å utvikle et nettkurs om kunnskapsbasert habilitering, og i dette blogginnlegget deler vi noen av erfaringene vi gjorde oss i arbeidet.

Forfattere:
Rannei Sæther (førsteamanuensis, RKBU Midt-Norge)
Hege Ramsøy-Halle (fagkoordinator og prosjektleder for Kunnskapsbasert habilitering, RKBU Midt-Norge)
Tekstkonsulent: Marie Antonsen (kommunikasjonsmedarbeider, RKBU Midt-Norge)

Hvorfor er det viktig å fokusere på habilitering?

Habilitering betyr «å gjøre dugelig». Tverrfaglige, sammensatte tjenester skal bidra til dette for den enkelte pasient.  «Dugelig til hva?» kan man selvsagt spørre. Det heter at habilitering er tiltak som skal bidra til at en pasient med medfødt eller tidlig ervervet funksjonsnedsettelse utvikler og beholder best mulig fungering, og bidrar til å skape gode vilkår for et selvstendig liv og aktiv deltakelse i samfunnet. Slik er habilitering en prosess som griper inn i mange områder av helsevesenet og deres oppgaver.

Hvorfor lage e-læringskurs?

Arbeidslivet i dag krever stadig påfyll av kunnskap innenfor en rekke områder, og innen habiliteringssektoren stilles det krav til det vi kaller kunnskapsbasert praksis. Dette krever en kontinuerlig utvikling av kompetanse, men som i resten av helsesektoren har også spesialisthelsetjenesten presset økonomi og begrensede muligheter til å sende ansatte på kurs og opplæring for kompetanseheving. Habilitering i spesialisthelsetjenesten hadde lenge etterspurt en slik mulighet for kompetanseutvikling og ønsket et tilgjengelig tilbud uten store kostnader til undervisning, reise og opphold.Vi i RHAB Midt-Norge bestemte oss derfor for å designe et e-læringskurs. I utgangspunktet hadde vi spesialisthelsetjenesten som målgruppe, men oppdaget etter hvert som vi utviklet kurset at det ble relevant for flere andre yrkesgrupper.

Kunnskapsbasert habilitering blir til

Den første fasen kan vi kalle planleggingsfasen. Her handlet det om å utvikle læringsdesign og faglig innhold. Denne fasen ble delfinansiert med prosjektmidler fra Direktoratet for internasjonalisering og kvalitet i høyere utdanning (DIKU). Vi brukte lite tid på å diskutere hva «barnet skulle hete». Navnet ga seg selv synes vi, bakgrunnen for dette er samfunnets krav om kunnskapsbaserte tjenester. Noe vi brukte mye tid på derimot, var refleksjon omkring kunnskapsbegrepet. Kunnskapsbasert praksis betyr å integrere kunnskap fra ulike kilder, fra forskning, erfaring og ikke minst fra brukere. I utviklingen av kurset var derfor vårt samarbeid med arbeidslivet avgjørende. Dette samarbeidet hjalp oss å tilpasse kurset med tanke på behovene i tjenestene, både når det gjaldt innhold og omfang.

Vi inviterte fagpersoner fra habiliteringstjenestene i regionen, representanter for brukerorganisasjoner og andre fagpersoner fra feltet til to workshops. Her jobbet vi sammen om innhold. Hvilke tema var viktig å ha med? Hva trenger nytilsatt i habiliteringstjenesten å kunne noe om? Hvilke problemstillinger opplever fagpersoner i sin daglige praksis? Vi drøftet også hvordan kan vi kunne legge til rette for at ansatte tar et slikt kurs.

I tillegg hadde vi støtte fra og kontakt med fagledernettverket for habiliteringstjenesten og Helse Midt-Norge. Disse var positive og engasjerte, og de signaliserte at det var et stort behov for dette tilbudet. At vi hele tiden hadde støtte, interesse og tillit til arbeidet fra fagmiljøet, var for oss motiverende og bidro til at sto på for å komme i mål med prosjektet.

Å ta i bruk den interne kompetansen ved NTNU ble også svært avgjørende. Spesielt gjelder dette kompetansen i Læringsstøttesenteret/Uniped, NTNU MOOC og NTNU DRIVE. Herfra har vi fått råd om læringsdesign og tekniske løsninger. Vi fikk hjelp til å se muligheter og begrensinger, og de delte villig kunnskap og egne erfaringer. Det at vi integrerte disse tidlig i arbeidet, bidro til at vi fikk god hjelp både med utforming og produksjon. Her fikk vi profesjonell hjelp til videoproduksjon og animasjoner. Vi fikk også gode råd og veiledning om godt pedagogisk design, det vil si hvordan vi kunne bygge moduler, deltema og sider, for å opprettholde deltagernes motivasjon og interesse for kurset.

Slik ble det til slutt

I kurset drøftes utfordringer knyttet til både forskning, tradisjonen kunnskapsbasert praksis og hvor sistnevnte stammer fra. Det har vært mye fokus på «viten etablert under eksperimentelle forhold», det vil si vitenskap som kan bevises og testes eksperimentelt.

Vi skjønte at vi i tillegg måtte løfte fram erfaringskunnskapen, som gjerne er taus. Denne typen kunnskap er ofte lite artikulert, men sterkt tilstede hos klinikere med lang erfaring fra praksis. Et kurs i kunnskapsbasert habilitering må derfor bidra til at denne typen kunnskap også løftes fram. I kurset utfordres både den nytilsatte og den erfarne til å reflektere over hva man gjør og hvorfor.

Sist men ikke minst er brukerkunnskapen, gjennom brukerstemmen, godt representert i kurset. Vi fikk laget og/eller lenket til en rekke brukere sine fortellinger og intervju, som igjen er utgangspunktet for refleksjonsoppgaver og casearbeid. Habilitering driver vi med for brukerne, pasientene og pårørende. At deres stemmer er sentrale og må løftes frem ble for oss helt selvsagt.

Kan vi, så kan du!

I løpet av en toårsperiode (2018-20) har nettkurset «Kunnskapsbasert habilitering» blitt til. Kurset ligger nå åpent på nett, og man kan delta når som helst og hvor som helst. Kurset består av fem moduler, de tre første er åpne for alle, mens de to siste krever opptak og gir 7,5 studiepoeng. Det første kullet er nå i gang, og i skrivende stund er 400 personer i gang med nettkurset! Etterspørselen er stor, enda større enn vi trodde på forhånd.

Vi håper dette gir inspirasjon til å utvikle nettbasert læring! Universitetene blir stadig større, samtidig som klimaet stadig blir varmere. Med andre ord: Både i et økonomisk, demokratisk, miljømessig og geografisk perspektiv trenger vi flere nettbaserte kurs og emner som tar tjenesteyteres og tjenestebrukernes behov på alvor.

Vil du vite mer om Kunnskapsbasert habilitering?

https://www.ntnu.no/rkbu/kunnskapsbasert-habilitering

Dette blogginnlegget er også publisert på Tilbeste.no

Nasjonalt kompetansemiljø om utviklingshemming (NAKU) lanserte 8. september filmen Om psykisk utviklingshemming. En film om hva utviklingshemming er og hvordan personer med utviklingshemming opplever sin hverdag.

Filmen er en del av et nasjonalt kompetanseløft, prosjektet «Til og fra», som i løpet av høsten 2017 tar sikte på 20 regionale konferanser.

Prosjektet «Til og fra» bygger på kjernen av NAKU sin aktivitet for utvikling av gode tjenester i kommunene. Det faglige innholdet i konferansene vil tilpasses lokale behov og innspill. Tema kan være utviklingshemming (inkludert film), inkludering, bruk av tvang og makt, miljøarbeid eller andre aktuelle tema.

I Rettighetsutvalgets NOU 2016: 17 «På lik linje – Åtte løft for å realisere grunnleggende rettigheter for personer med utviklingshemming», påpekes lav kompetanse i tjenestene. Dette medfører at utviklingshemmede ikke mottar likeverdige og kvalitativt gode nok tjenester innen de ulike samfunnsområdene i kommunene. Resultatet er redusert livskvalitet og unødige utfordringer for personer med utviklingshemming.

NAKU håper at prosjektet og satsingen «Til og fra» vil bidra til økt fokus og kompetanse i tjenestene rundt om i landet og at filmen som nå presenteres vil være et bidrag til økt bevissthet og fokus på psykisk utviklingshemming og personer med utviklingshemmings behov for gode tjenester.

Målgruppe

Målgruppen for filmen er primært ansatte i kommunale tjenester for utviklingshemmede, samt andre samfunnsaktører og «folk flest». Filmen er dokumentar- og intervjubasert og er ment å være både informativ og å spore til refleksjon. NAKU søker med filmen å belyse et viktig og komplekst tema på en mest mulig tilgjengelig måte og på den måten styrke kompetanse i kommunene. Filmen vil inngå som del av Kunnskapsbanken – NAKUs veiviser til kunnskap om tjenester for personer med utviklingshemming.

Filmen varer en time, men er laget slik at den kan deles opp i selvstendige bolker. Først en halv times innledning som tar opp grunnleggende forhold om psykisk utviklingshemming. Deretter tre sekvenser om lett psykisk utviklingshemming, moderat psykisk utviklingshemming og til sist alvorlig eller dyp utviklingshemming.

Blogger: Tormod Rogne,
MD PhD, tilknyttet Institutt for samfunnsmedisin og sykepleie

Ernæring i svangerskapet påvirker fosteret, og man har i flere tiår lett etter de riktige ernæringssupplementene til gravide kvinner. Vitamin B12 er et viktig næringsstoff som kun finnes i produkter fra dyr, slik som kjøtt, melk og egg. For lavt inntak av dyreprodukter øker derfor risikoen for at du har vitamin B12-mangel. I land med stort inntak av dyreprodukter, slik som Norge og flere vestlige land, er det kun noen få prosent av gravide som har vitamin B12-mangel, mens i land hvor vegetarkost dominerer kan andelen overstige to tredjedeler, slik som i India.

Men er vitamin B12-mangel i svangerskapet skadelig?

Lav fødselsvekt og tidlig fødsel er to potensielt skadelige utfall av et svangerskap. På verdensbasis så er lav fødselsvekt og tidlig fødsel årsak til halvparten av alle dødsfall de første 28 dagene etter fødsel. Flere studier har vurdert om det er noen sammenheng mellom lave blodverdier av vitamin B12 og risikoen for lav fødselsvekt og tidlig fødsel. Noen studier finner en sammenheng, mens andre gjør det ikke. Hvordan skal vi tolke dette?

•  Les også om denne studien i forskningsmagasinet Gemini.

Jeg ledet en multisenterstudie, primært basert ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU) i Trondheim, Yale University i USA og Erasmus MC i Nederland, hvor målet var å skape en oversikt over hva vi vet om dette temaet. Studien ble publisert i tidsskriftet American Journal of Epidemiology i dag, 20. januar. Først identifiserte og kritisk vurderte vi alle relevante studier om temaet. En slik type studie kalles en systematisk oversiktsartikkel. Ofte inneholder oversiktsartikler en meta-analyse, det vil si at man slår sammen resultatene fra de individuelle studiene til et samlet resultat. Som regel gjør man dette ved at man bruker resultatene som blir presentert i de enkelte artiklene. De studiene vi identifiserte hadde derimot gjort analysene så forskjellig at de ikke lot seg sammenlikne. Og mange av studiene hadde ikke presentert resultatene fra de relevante analysene i det hele tatt. Vi samlet derfor inn rådata fra de inkluderte studiene, slik at vi kunne gjøre analysene likt i de enkelte studiene.

Vi inkluderte 18 studier fra 11 forskjellige land i oversiktsartikkelen, med til sammen 11,216 svangerskap. Dette utgjorde 94% av alle relevant svangerskap. Lave blodnivå av vitamin B12 hos den gravide så ikke ut til å påvirke den nyfødtes fødselsvekt. Vi fant derimot at vitamin B12-mangel hos de gravide kvinnene var assosiert med en 21 % økt risiko for å føde for tidlig. Resultatene var like i høyinntektsland og lav- og middelinntektsland.

Gravide bør få i seg nok av vitamin B12 gjennom maten. Man vet fortsatt for lite om effekten av å ta vitamin B12-tilskudd, så dette anbefales ikke.

Det er viktig å huske på at det kan være andre årsaker til den tilsynelatende sammenhengen mellom vitamin B12-mangel og tidlig fødsel. Lav blodkonsentrasjon av vitamin B12 kan henge sammen med andre faktorer, slik som underernæring og fattigdom, som i seg selv kan påvirke fødselsvekten og lengden på svangerskapet. Man må alltid være nøktern når man finner sammenhenger i observasjonsstudier. Så selv om vi fant at vitamin B12-mangel er assosiert med en økt risiko for tidlig fødsel, så vet vi svært lite om effekten av å ta vitamin B12-tilskudd under svangerskapet. Så vidt jeg vet er det kun gjort to små studier hvor gravide kvinner er tilfeldig plukket ut til å enten ta vitamin B12 under svangerskapet eller narremedisin (placebo). Disse studiene fant ingen sikker assosiasjon mellom vitamin B12 tilskudd og fødselsvekt eller svangerskapslengde. Før man kan si noe om effekten av vitamin B12-supplement i svangerskapet må flere slike studier gjøres, og resultatene fra disse studiene må i neste rekke slås sammen i en oversiktsartikkel. Vi håper at vår artikkel vil bidra til at disse studiene blir gjort.

Andre forfattere av artikkelen er sisteforfatter dr. Kari R. Risnes ved Institutt for samfunnsmedisin og sykepleie, NTNU; professor Michael B. Bracken ved Yale University; professor Oscar H. Franco ved Erasmus MC; dr. Myrte J. Tielemans ved Erasmus MC; og 19 andre.

Studien ble finansiert av NTNU som ledd i PhD-programmet i medisin og støttet av Yale Center for Perinatal Pediatric and Environmental Epidemiology.

Blogger: Martinus Løvik
Professor emeritus, Institutt for kreftforskning og molekylær medisin, NTNU

Miljøet får ofte skulda for at vi blir allergiske, utan at noen ennå har kunne peike på sikre årsaker. I god medisinsk forbodstradisjon har derfor mange prøvd å unngå allergi ved å ‘passe seg for alt’. Forskninga dei siste åra har snudd opp ned på dette – nå meiner mange at det beste ein kan gjere for å sleppe å bli allergisk er å leve i eit så variert og mangfaldig miljø som råd. Vi skal ikkje lenger passe oss for pollen og dyr og mat, men ha kontakt med mest mogleg av alt dette – ‘mangfald’ i miljøet er nå det sunnaste.

Miljøet – det vil seie alt som omgir oss enten det er naturleg eller menneskeskapt – har i sjukdomssamanheng eit dårleg rykte. Vi høyrer stadig om skadelege miljøfaktorar som sjukdomsårsak, miljøgifter er eit stort problem, og vi får i det heile tatt inntrykk av at miljøet er noe vi må beskytte oss mot for ikkje å bli sjuke (paradoksalt nok er derimot ‘naturen’ god). Allergi har årsaka si i eit uheldig samspel mellom arvelege anlegg og miljøfaktorar, blir vi fortalt.

Mangfaldig og rik miljøpåvirkning det beste vernet vis man skal unngå allergi, skriv Martinus Løvik. Foto: Martinus Løvik.

Problemet er berre at ingen forskarar til no på overbevisande måte har kunna fortelje oss kva dei skadelege miljøfaktorane er når det gjeld å utvikle allergi. Derfor står vi også på bar bakke når det gjeld å forebygge allergi – det er vanskeleg å forebygge når ein ikkje kjenner årsakene. Heldigvis har forskninga dei seinaste åra gitt oss nytt håp, ved å snu opp ned på det heile – heller enn å leite etter skadelege miljøfaktorar, tar vi til å sjå på mangfaldig, rik miljøpåvirkning som det beste vernet mot allergi.

Ein grunnregel står fast: er vi først blitt allergiske, må vi unngå det vi er allergiske mot. Men når det gjeld å unngå å få allergi, er saka heilt annleis. Tidlegare trudde vi det gjaldt å unngå allergen, altså dei stoffa vi blir allergiske mot både i maten og i miljøet rundt oss. Den nye forståinga begynte med at fleire befolknings-undersøkingar ga som resultat at hund og katt såg ut til å beskytte mot allergi, sjøl om dyra spreier store mengder allergen. Og stor var overraskinga då forskarane i ein britisk studie der ein fjerna så godt som all kontakt med husstøvmidd under svangerskapet og i dei første leveåra til barna gjorde opp resultata sine. Dei fann at barna som hadde unngått husstøvmidd hadde meir middallergi, ikkje mindre, enn dei barna som hadde hatt ‘normal’ kontakt med husstøvmidd under svangerskapet og etter fødselen.

Liknande funn er nyleg gjort med peanøtter og matallergi – barna til mødre som åt peanøtter under svangerskapet fekk sjeldnare peanøttallergi enn barna til mødre som hadde unngått peanøtter. Så det er ikkje lengre så sikkert at det å unngå allergen er så bra for å unngå allergi, korkje når det gjeld barnet i mors liv eller etter fødselen. Men vi må legge til at vi ennå veit lite om kva doser og kva tidspunkt under svangerskapet og kva alder hos barna som er best for å førebygge at dei får allergi.

Det ser ut til at variasjon og mangfald i miljøet vi lever i er bra for å unngå allergi. Det gjeld både kva vi et, stoff frå naturen som kjem i kontakt med, og sanseinntrykka vi får. Billedleg sagt, alle tangentane på det immunologiske orgelet bør brukast for at musikken skal bli harmonisk, for at vi skal få ein normal immunrespons og ikkje allergi.

Fleire store undersøkingar har vist at mangfaldet i mor sitt kosthald under svangerskapet gir ein peikepinn om barnet sin risiko for allergi seinare, til dømes ved skolealder – jo større mangfald i den gravide sitt kosthald, jo mindre risiko for allergi hos barnet. Og å vekse opp på ein gard med husdyr halverer barnet sin risiko for å få allergi – særleg om mor går i fjøset medan ho er gravid, og barnet vert tatt med så tidleg som råd etter fødselen. Heller enn å unngå alle allergen og bakteriar medan immunforsvaret vert forma, får barnet møte eit mangfald av stoff og mikrobar som hjelper det til å få eit sunt immunforsvar. Og mye grøntareal omkring oss reduserer risikoen for astma og allergi om vi bur i ein storby. Miljøet er den store hjelparen, heller enn å vere den store faren når det gjeld allergi.

Det same gjeld mikrobar. Den gamle ‘hygienehypotesen’ var jo feil i den forstand at infeksjonar med virus og bakteriar kan vere årsak til astma og allergi heller enn å beskytte. Derimot, det å ha ein rik og variert flora av mikrobar (det fagfolk kallar mikrobiota) i tarmen og på dei andre slimhinnene i kroppen, og også på huda, synest å vere svært viktig for å unngå allergi.

Maten er viktig for bakteriefloraen vår, men det er vanskeleg å tru at probiotika der ein gir store mengder av ein eller to bakterietypar kan gjere særleg nytte. Med omsyn til mangfald i tarmbakteriefloraen må probiotika med ein bakterietype ha like stor verknad som å sleppe ein gullfisk i havet, iallfall når det gjeld varig verknad. Verknaden av syrna mjølkeprodukt er kanskje større? Derimot har fleire studiar funne at ei rik og variert bakteriemengde i husstøvet reduserer risikoen for astma.

Derfor meiner vi nå at vi ikkje skal isolere oss frå miljøet som om vi var romfararar på eigen planet. Mennesket har inntil nyleg levd i tett samspel med eit mangfaldig miljø. Vi må framleis spele på lag med miljøet og bruke det – og vi må få høyre meir om det sunne i miljøet. Samstundes må vi ikkje gå frå den eine ytterlegheita til den andre – vi veit ennå ikkje heilt kvar balansepunktet ligg når det gjeld å vere varsam og passe seg eller å ha kontakt med alt mogleg i miljøet, og med ulike arvelege anlegg har sikkert kvar av oss sitt personlege ‘balansepunkt’.

Summen og mangfaldet av miljøpåverknad ser ut til å vere det viktigaste heller enn dei enkelte miljøfaktorarane, noko ein kan diskutere om det gjer forebygginga lettare eller vanskelegare. Det synest iallfall klårt at vi må bruke miljøet i all sin variasjon heller enn preparat frå butikkhyllene om vi skal prøve å unngå allergi.

Forsker grand prix: Ti forskere – fire minutter – én scene. På Byscenen, 25. september kl. 19, kan du få oppleve «norgesmesterskapet» i forskningsformidling. 10 håndplukkede doktorgradskandidater fra NTNU skal formidle forskningen sin slik at alle forstår. Tre av deltakerne er fra Det medisinske fakultet, og her er én av dem.

Blogger: Eva Brekke

Jeg er 27 år og kommer fra Sandnes. Da jeg skulle velge studiested var det aldri noen tvil om at det måtte bli Trondheim, blant annet på grunn av Studentersamfundet hvor jeg har drevet med teater mesteparten av studietida. Nå er jeg ferdigutdannet lege, og holder på med doktorgrad i nevrovitenskap.

Fascinasjonen for hjernen startet lenge før jeg begynte på medisinstudiet. Selv om vi begynner å forstå en del om hvordan hjernen fungerer gjenstår fremdeles mange uløste gåter. Jeg håper jeg kan være med på å løse noen av disse. Forskningen min er preklinisk, det vil si at vi studerer hjernen i en dyremodell. Vi bruker noe som kalles MR spektroskopi kombinert med en type sukker med “merkelapp” på for å studere hvordan forskjellige stoffer øker eller minsker, og på den måten få informasjon om hvilke prosesser som er opp- eller nedregulert.

Jeg forsker på hva som skjer i hjernen når barn får for lite blod og oksygen til hjernen i perioden før, under eller etter fødselen. Det kan for eksempel skje under en vanskelig fødsel, men det kan også skje inni livmora hvis morkaka ikke fungerer som den skal. Hvis det gir permanent hjerneskade kan det føre til Cerebral Parese (CP).

Sammenlignet med voksne er nyfødte mer sårbare for perioder med for mye oksygen, noe som kan skape «oksidativt stress». Oksygen og oksidativt stress er et typisk eksempel på at ting i biologien både har en positiv og en negativ side. Hjernecellene er helt avhengige av oksygen, men i noen situasjoner går oksygen sammen med andre atomer og lager “oksygenradikaler” som skader hjernecellene. Etter en periode med for lite oksygen er cellene ekstra sårbare for ting som kan skade dem. Vi har funnet ut at noen av beskyttelsesmekanismene den voksne hjernen har mot oksygenradikaler ikke virker på samme måte i den nyfødte hjernen. Dette betyr at vi må tenke annerledes når vi skal behandle nyfødte.

Jeg håper at med bedre forståelse av prosessene i hjernen kan vi etter hvert gi nyfødte bedre behandling. Målet på lang sikt er å bedre overlevelsen blant nyfødte som får for lite blod og oksygen til hjernen, og også gjøre at de som klarer seg overlever til et friskere liv.

Her kan du lese om de andre deltakerne i årets Forsker grand prix