Verdens Helseorganisasjon (WHO) endret for noen år siden kriteriene for svangerskapsdiabetes fordi noen studier har antydet at også blodsukkerverdier under grensen for svangerskapsdiabetes ifølge de eksisterende kriteriene var forbundet med negative svangerskapsutfall. Vi ønsket å finne ut hva endringene i kriteriene hadde å si for hvem og hvor mange som fikk diagnosen svangerskapsdiabetes.

Illustrasjonsbilde: iStockPhoto

Svangerskapsdiabetes er når den gravide har for høye nivåer av blodsukker. Det er en tilstand som er forbundet med negative effekter på blant annet hjerte-karsystemet både hos mor og barn, og det er derfor viktig å oppdage og følge opp.

De nye kriteriene definerer svangerskapsdiabetes med en noe lavere fastende blodsukkerverdi og en noe høyere 2-timers blodsukkerverdi. Dette betyr at hvis man lå i grenseland for å få svangerskapsdiabetes ut fra fastende blodsukker basert på de gamle kriteriene vil man mest sannsynlig få diagnosen ut fra de nye kriteriene.

Vi vurderte de to kriteriesettene opp mot hverandre for å se på hvor mange og hvilke gravide kvinner som fikk diagnosen svangerskapsdiabetes ut fra de to kriteriesettene.

I studien vår brukte vi data fra 687 kvinner som hadde gjennomført en glukosebelastningstest i uke 18-22 og i uke 32-36 av svangerskapet. Svangerskapsdiabetes ble definert både ut fra de gamle WHO-kriteriene (som fastende blodsukker på 7.0 eller mer og/eller 2-timers blodsukker på 7.8 eller mer)  og ut fra en forenklet versjon av de nye kriteriene som enten fastende blodsukker på 5.1eller mer og/eller 2-timers blodsukker på8.5 eller mer. De nye kriteriene kalles International Association for Diabetes in Pregnancy Study Group criteria (IADPSG).

Vi så at ved å bruke de nye kriteriene fikk flere kvinner diagnosen svangerskapsdiabetes (7.4 % mot. 6.1 % med de gamle kriteriene). Hvis man brukte de nye IADPSG-kriteriene hadde eldre kvinner, de med høyt fastende insulin og de som ikke trente regelmessig i uke 18-22 høyere risiko for å få svangerskapsdiabetes. Hvis man brukte de gamle WHO-kriteriene, derimot, hadde eldre kvinner og de som hadde lav høyde høyere risiko for å få svangerskapsdiabetes.

Konklusjonen på studien var at de nye kriteriene førte til at noe flere kvinner fikk diagnosen svangerskapsdiabetes. Den viste også at hvem som fikk diagnosen så ut til å variere ut fra hvilket av de to kriteriesettene man benyttet.

Her kan du lese hele forskningsartikkelen Gestational diabetes mellitus among Nordic Caucasian women: Prevalence and risk factors according to WHO and simplified IADPSG criteria. som ble publisert i Scandinavian Journal of clinical and Laboratory Investigation i 2014.

Eldrebølgen er over oss, og forskere har estimert at antall personer i verden som lever med demens vil nå 132 millioner i 2030. Dette er nesten en tredobling fra 2015, da tallet lå på omtrent 47 millioner. Vi vet at dette kommer til å ha en stor innvirkning på helsesektoren, men også på individene som rammes og deres familier. Dermed er det viktig å finne effektive og billige tiltak på populasjonsnivå som kan være med på å bremse opp denne utviklingen.

Ny forskning tyder på at fysisk aktivitet reduserer risikoen for demensrelatert død. Foto: iStock

Reduserer skadelige effekter av psykisk stress

Det har lenge vært kjent at fysisk aktivitet er bra for oss. Individer som er fysisk aktive har lavere risiko for blant annet depresjon, hjerte- og karsykdommer, og tidlig død. I tillegg har studier vist at fysisk aktivitet kan beskytte mot kognitiv svikt og demens. På en annen side er depresjon, angst, og psykisk stress (kjennetegnet av angst- og depresjonssymptomer) assosiert med høyere risiko for blant annet tidlig død og demens. Vi vet lite om hvilke helsemessige fordeler fysisk aktivitet kan ha for de som lider av psykisk stress, bortsett fra at det kan bidra til å minke symptomer på angst og depresjon. Kan det tenkes at det å drive med fysisk aktivitet kan minke risikoen for demens hos de med høyt nivå av psykisk stress?

Vår forskning tyder på at dette kan være tilfellet. I en nylig publisert studie, som er en del av Gene-Environment Interaction in Dementia-prosjektet, undersøkte vi nesten 37 000 nordmenn i alderen 50 til 74 år fra Cohort of Norway (CONOR). Vi ønsket å se hvordan ulike intensitetsnivå av fysisk aktivitet i middelalderen og alderdom er assosiert med demensrelatert dødsfall. Videre så vi på hvorvidt sammenhengen mellom fysisk aktivitet og demensrelatert dødsfall var forskjellig hos mennesker med høyt nivå av psykisk stress. Med demensrelatert dødsfall mener vi dødstilfeller der demens enten var den underliggende årsaken, eller der individet hadde demens men døde av en annen årsak. Denne informasjonen skaffet vi gjennom Dødsårsaksregisteret. Resultatene viste at de aktive deltakerne, også de med psykisk stress, hadde betydelig lavere risiko for demensrelatert dødsfall.

Høy intensitet har størst innvirkning

Lavest risiko for demensrelatert dødsfall fant vi blant deltakerne som drev med fysisk aktivitet med høy intensitet, det vil si fysisk aktivitet som gjør en svett og andpusten, sammenlignet med de som var inaktive. Også de som drev med lettere fysisk aktivitet hadde en redusert risiko for demensrelatert dødsfall. Videre viste våre resultater at psykisk stress økte risikoen for demensrelatert dødsfall, men vi fant samtidig at blant de med psykisk stress, så hadde de som drev med fysisk aktivitet på høyt intensitetsnivå over halvparten så lav risiko for demensrelatert dødsfall, sammenlignet med de med psykisk stress som var inaktive. Også fysisk aktivitet ved lavt intensitetsnivå var assosiert med lavere risiko for demensrelaterte dødsfall blant de med psykisk stress.
Dette tyder altså på at, til tross for at de med psykisk stress har høyere risiko for demensrelatert dødsfall, så kan det å delta i fysisk aktivitet være en effektiv, og billig, strategi for å redusere denne risikoen. Ettersom psykisk stress er vanlig blant middelaldrende og eldre er det spesielt viktig å undersøke hvordan man kan bedre både hverdagen og livet til denne gruppen. Fysisk aktivitet synes å være et tiltak som kan gjøre hverdagen her og nå lettere, samtidig som det også bidrar til bedre helse i de senere fasene i livet.

Du kan lese mer om denne studien på CERG sine nettsider. CERG har også presentert studien i sin podcast og på Youtube.

Forskerportrett

Navn: Solveig Fadnes
Stilling: Postdoktor
Arbeidssted: Institutt for sirkulasjon og bildediagnostikk, NTNU i Trondheim
Alder: 32
Forskningsområde: Ultralydteknologi

At en alvorlig hjertefeil blir oppdaget hos et ufødt barn kan være avgjørende for at det får riktig behandling. Solveig Fadnes utvikler ultralydteknologi som gjør det lettere å oppdage hjertefeil i tide. 

Solveig Fadnes er utdannet sivilingeniør, og synes det er spennende å samarbeide så tett med kolleger med helsefaglig bakgrunn i det integrerte universitetssykehuset. Foto: Kari Williamson

Her forteller hun om forskningen sin: 

– Jeg forsker på nye ultralydteknikker for å fremstille blodstrømmen i hjertet hos foster med hjertefeil.

Dagens metoder for å undersøke hjertet til fosteret krever erfaring og tolkning av ultralydbildene. Med en bedre og mer intuitiv visualisering av blodstrømmen kan det være lettere å oppdage hjertefeil hos det ufødte barnet, slik at fødsel og behandling kan planlegges.

Stadig raskere og bedre ultralydmaskiner gir oss muligheten for å ta opptak med høyere bilderate – flere tusen bilder per sekund –, som trengs for å fange de raske blodstrømsendringene gjennom hjertet.

Vi utnytter den høye bilderaten til å finne blodets retning og hastighet og gi klinikerne mer informasjon om blodstrømmen sammenlignet med dagens metoder.

Vil minske regionale forskjeller

Rundt en prosent av alle nyfødte barn har en medfødt hjertefeil. Noen av disse er alvorlige, og det er disse hjertefeilene det er spesielt viktig å oppdage før fødsel, slik at fødselen kan finne sted på et sykehus som har den riktige kompetansen for behandlingen som trengs.

I Norge, som i resten av verden, er det stor forskjell mellom ulike regioner når det gjelder hvor mange av hjertefeilene som blir oppdaget før fødsel, der ulike rapporter oppgir mellom 24-71 prosent.

Nye og bedre ultralydmetoder for å bedre deteksjonsraten av hjertefeil og minske de store regionale forskjellene er derfor viktig.

Ser detaljer i blodstrømmen i uke 20

I pilotstudien vi har gjennomført inkluderte vi 10 gravide med friske foster som vi fulgte gjennom svangerskapet. Med den nye ultralydteknikken kunne vi se detaljer i blodstrømmen som ikke er mulig med konvensjonelle ultralydmetoder, også i svangerskapsuke 20 når fosterhjertet ikke er større enn én centimeter bredt.

Nye pilotstudier som inkluderer foster med hjertefeil blir et viktig steg videre for å utforske potensiale og mulig klinisk nytteverdi av den nye ultralydmetoden.

Forskning som redder liv

– Hvordan ble du forsker?

– Jeg har bakgrunn fra sivilingeniørstudiet i fysikk og matematikk på NTNU og etter endt mastergrad dukket muligheten for å ta en doktorgrad innen medisinsk ultralyd.

Etter fem år med teoretiske studier var det godt å begynne med noe mer anvendt, og muligheten for å kunne bidra til å utvikle bedre diagnostiske verktøy for legene var spennende og motiverende.

Doktorgraden ble inngangsporten til forskerverdenen, og miljøet i ultralydgruppa på Institutt for sirkulasjon og bildediagnostikk, og det tette samarbeidet med engasjerte kardiologer og jordmødre på St. Olavs, er givende og har motivert meg til videre forskning.

Tverrfaglig samarbeid er spennende og når målet er å redde liv er det ikke vanskelig å være engasjert!

Se flere forskerportrett

«Når ble bakken opp til huset så lang? Pusten til bestefar går fort, brystet føles trangt og han må ta hyppige pauser». Bestefar har trang hjerteklaff og skal bli hjerteoperert. Ikke alle pasientene med trang hjerteklaff får typiske symptomer, når bør disse opereres?

Typiske symptomer på trang hjerteklaff er brystsmerter, tungpust og svimmelhet. (Illustrasjonsfoto: iStock)

Ved trang hjerteklaff (aortastenose) mellom venstre hjertekammer og hovedpulsåren (aorta) endres blodstrømmen og klaffen blir forkalket. Aortastenose er en av de vanligste hjertesykdommene. 10 % av 80-åringer rammes av denne tilstanden. Pasienter med symptomer som skyldes aortastenose vil vanligvis bli operert i løpet av noen måneder. For de pasientene som ikke har typiske symptomer er tidspunktet for operasjon vanskeligere å bestemme.

Med økende alder kan aortaklaffen utvikle forkalkninger og avleiringer. Det samme kan skje i yngre alder dersom klaffen har unormalt utseende. Dersom forkalkningene påvirker blodstrømmen kalles tilstanden aortastenose (innsnevret aortaklaff). Ved økende tranghet går blodet fortere og klaffen utsettes for større belastning og slitasje. Når aortastenose gir pasienten plager, bør de opereres snarlig med innsetting av ny klaff for å bedre pasientens utsikter. Medikamenter alene hjelper ikke i denne situasjonen.

Aortaklaffen (til høyre) ses her fortykket, forkalket (økt hvitfarge) og viser nedsatt åpningsbevegelse. Mitralklaffen (til venstre) har slanke seil og åpner normalt. (Bilde: Torvald Espeland/NTNU)

Det foregår mye forskning for å finne det optimale tidspunktet for å operere pasienter med aortastenose uten typiske symptomer. Pasienter med svært trange klaffer eller med nedsatt funksjon av venstre hjertekammer kan ha nytte av operasjon. Ved veldig trang hjerteklaff utsettes hjertemuskelen for økt belastning og får mer arrvev. Slikt arrvev er ugunstig og pasienter bør opereres før store mengder av hjertemuskelen erstattes med arrvev. Varig skade på hjertemuskelen, fordi man opererte en pasient for sent, bør unngås.

Tidligere var det kun mulig å se slikt arrvev gjennom å studere vevsmaterial tatt ut fra hjertet under operasjon. De siste årene har nye MR-teknikker gitt mer informasjon om arrvev i hjertemuskelen. Vi har nå et forskningsprosjektet hvor vi håper å kunne påvise arrvev gjennom ultralydundersøkelse av hjertet. Ultralyd gjennomføres rutinemessig ved kontroll av pasienter med aortastenose. Ultralyd er uten risiko og gir ikke ubehag av betydning. Metoden er også mer tilgjengelig enn MR.

I dette forskningsprosjektet undersøkes pasienter med aortastenose, men man trenger også noen friske personer uten aortastenose (kontroller). Vi søker primært etter personer bosatt nær Trondheim som er mellom 50 og 85 år. Du som ønsker å delta kan ikke ha hatt hjerteinfarkt eller gjennomgått større hjerteoperasjoner. Alle som deltar blir undersøkt av lege, samt med hjerteultralyd, hjerte-MR og det blir tatt blodprøver. Vi håper prosjektet vil bidra til økt forståelse av hjertemuskelens funksjon og gi mer kunnskap om optimalt tidspunkt for operasjon av aortastenose.

Prosjektet er et samarbeid mellom forskere ved NTNU og leger ved St. Olavs hospital. Dersom du har spørsmål vedrørende studien, og/eller kan tenke deg å delta, ta gjerne kontakt med: Torvald Espeland, torvald.espeland@ntnu.no, tlf: 997 03 156.

Er du i dårlig form, sliter med depressive symptomer, eller er du en av de som sliter med begge deler? Vår forskning viser at å forbedre det ene eller andre kan være svært viktig for helsa vår, selv i høyere alder. Vi publiserte nylig en studie med over 15 000 middelaldrene og eldre personer som deltok i både den andre og tredje runden av Helseundersøkelsen i Nord-Trøndelag (HUNT).

Det er mulig å påvirke helsa positivt ved å forbedre kondisjon eller depressive symptomer (illustrasjonsfoto: iStSock)

Depresjon er en vanlig mental lidelse. På verdensbasis lider mer enn 350 millioner mennesker av depresjon, og Verdens Helseorganisasjon ranker den som en av de viktigste årsakene til helsetap.

Mye tyder på at fysisk og mental helse henger sterkt sammen. Tidligere forskning har funnet at personer med depresjon eller depressive symptomer har økt risiko for utvikling av hjerte –og karsykdommer og tidlig død. Begrepet «tidlig død» høres brutalt ut, men brukes ofte i forskningssammenheng og kan tolkes som at man dør tidligere enn forventet levealder (ca. 84 år for kvinner og 80 år for menn i Norge, tall fra Folkehelseinstituttet 2015). Vi skal alle dø, men noen dør tidligere enn forventet på grunn av sykdom, ulykker eller skade, og da snakker vi om tidlig død.

Vi vet at depresjon er ødeleggende for helsa vår og vi vet at god fysisk form reduserer risikoen mot en rekke sykdommer, som for eksempel hjerte -og karsykdommer og mentale lidelser som depresjon og angst. Vi vet også at personer i god fysisk form har lavere risiko for tidlig død sammenlignet med personer i dårlig fysisk form. Det vi vet mindre om, er hvordan en endring i disse to faktorene påvirker helsa vår og det ønsket vi å undersøke nærmere. Kan vi, selv om man nærmer seg halvveis til 100 år, pensjonsalder eller 80 år, påvirke helsa positivt ved å forbedre kondisjon eller sine depressive symptomer?

Kan vi påvirke helsa positivt ved å forbedre kondisjon eller sine depressive symptomer?

Vår forskning viser at det er mulig. For å finne ut av dette, brukte vi Kondiskalkulatoren, som er utviklet ved Cardiac Exercise Research Group (CERG) ved NTNU, til å beregne deltakernes fysiske form. Kondisjon er det beste målet på fysisk form, og har vist seg å være nøkkelen til et langt og friskt liv. Mål på depressive symptomer ble målt ved hjelp av spørreskjema som deltakerne selv fylte ut. Vi skaffet informasjon om hvem som døde i løpet av oppfølgingsperioden gjennom Dødsårsaksregisteret. Jeg ønsker å understreke at jeg forsker på depressive symptomer og ikke depresjon som diagnose. Eksempler på depressive symptomer kan være nedstemthet, du føler deg energiløs, gleder deg ikke like mye over ting du før har hatt glede og interesse for, søvnproblemer, og dårlig selvfølelse og selvtillit.

Funnene ble presentert i tidsskriftet Mayo Clinic Proceedings: Long-term Changes in Depressive Symptoms and Estimated Cardiorespiratory Fitness and Risk of All-Cause Mortality: The Nord-Trøndelag Health Study.

• Hør Trude Carlsen fortelle om forskningsfunnene i CERG-podkasten:

Ikke overraskende fant vi størst redusert risiko hos de som både hadde høy kondisjon og lave depressive symptomer over tid. Den gode nyheten er at de som klarer å forbedre kondisjonen sin eller klarer å redusere sine depressive symptomer, også har redusert risiko for tidlig død. Det er altså ikke for sent å gjøre tiltak for å forbedre det ene eller andre i høyere alder.

Trude Carlsen (foto: Amanda Gerhardsen)

Hva må til for å oppnå forbedring? Regelmessig fysisk aktivitet er et av tiltakene. Fysisk aktivitet er gratis medisin og påvirker helsa på så utrolig mange flere områder enn at vi blir gladere og sprekere. Når det gjelder å opprettholde høy kondisjon, eller forbedre den, er regelmessig fysisk aktivitet det viktigste tiltaket. Regelmessig fysisk aktivitet er også vist å forbedre depressive symptomer. Det å bli andpusten og litt svett på ryggen to-tre ganger i uka kan gjøre underverker for helsa vår.

Resultatene våre illustrerer betydningen av at leger og annet helsepersonell regelmessig vurderer graden av depressive symptomer og beregner kondisjon hos sine pasienter. Det finnes enkle verktøy, for å beregne kondisjon, og spørreskjema for å måle depressive symptomer. Ved hjelp av noen enkle spørsmål og målinger kan helsepersonell enkelt beregne kondisjon ved hjelp av Kondiskalkulatoren. Å forbedre det ene eller andre kan ha stor betydning for helsa vår.

Du kan lese mer om forskningsprosjektet på kondisjon om mental helse.

Kardiovaskulær sykdom som skyldes aterosklerose (åreforkalking) er en av de vanligste dødsårsakene over hele verden. Vår nye studie avslører molekylære mekanismer bak hvordan et syklisk sukker reduserer betennelse på overflaten av kolesterolkrystaller.

Betennelse (inflammasjon) og aktivering av komplement-systemet spiller en avgjørende rolle i utviklingen av aterosklerose. Kolesterolkrystaller utløser begge disse prosessene etter hvert som sykdommen utvikler seg. Komplement-systemet er et forsvarssystem som forandrer overflaten av fremmedlegemer, slik at immunceller kaldt fagocytter kan gjenkjenne legemene, ta dem opp og destruere dem.

Kolesterol krystaller (CC) initierer inflammatoriske responser i makrofager, disse responsene er inhibert av sukkermolekylet syklodekstrin (BCD). CC kan gjenkjennes av komplementsystemet (representert her som kuler og immunkomplekser som stjerner) og dermed kan CC bli tatt opp av en makrofag. Dette fører til transkripsjon av proinflammatoriske gener og frigivelse av cytokiner, hvilket igjen forårsaker lokal betennelse. BCD kan pakke CC inn og det forhindrer opptak i makrofagen. Syklodekstrin løser også opp CC. Syklodekstrin vil også komme inn i makrofagen og aktivere transkripsjonsfaktoren LXR, og dette kan igjen også føre til en reduksjon i transkripsjon og frigjøring av de proinflammatoriske faktorene. BCD: 2-hydroksypropyl-p-syklodekstrin, CC: kolesterolkrystaller, LXR; Lever X-reseptorer.

Forskere fra Senter for Molekylær Inflammasjonsforskning (CEMIR) ved NTNU i Trondheim sammen med nasjonale og internasjonale samarbeidspartnere fra Universitetet i Bonn, København og Oslo har med sin forskning vist at et syklisk sukker, et oligosakkarid kalt 2-hydroksypropyl-β-syklodekstrin (syklodekstrin eller BCD), reduserer komplement aktivering og betennelse forårsaket av kolesterolkrystaller.

Denne studien er en oppfølgingsstudie fra i fjor, da vi fant at syklodekstrin reduserer og forhindrer dannelse av aterosklerotiske plakk i mus og oppløsning av kolesterolkrystaller. Syklodekstrin hadde også antiinflammatoriske effekter på celler i aterosklerotiske plakk fra mennesker. Disse resultatene ble slått stort opp i media, noe som gjorde pasientene oppmerksomme på potensialet til syklodekstrin som behandling for aterosklerose (se lenke for artikkel i Gemini og Science Daily nedenfor).

Pasienter fra hele verden kontaktet oss for å være en del av studien vår. Resultatene viser et stort potensial for et klinisk forskningsprosjekt hvor man kan undersøke om syklodekstrin kan være gunstig for pasientene. Et slikt prosjekt vil være meget interessant og kan gjennomføres dersom man finner finansiering til det.

Oppfølgingsstudien viste at når syklodekstrin binder til overflaten av kolesterolkrystaller reduseres komplementaktivering og inntak av kolesterolkrystaller i immuncellene. Derved forhindrer syklodekstrin at det settes i gang betennelsesresponser. Det vil være interessant å finne ut enda mer om de molekylære mekanismene for hvordan syklodekstrin reduserer betennelsen.

Begge våre studier antyder at syklodekstrin er en lovende potensiell behandling mot aterosklerose fordi det demper betennelsen. Det er lov å håpe at en slik behandling vil, i fremtiden, bidra til at færre dør av aterosklerose.

Referanser:

• Cyclodextrin Reduces Cholesterol Crystal-Induced Inflammation by Modulating Complement Activation. Bakke SS/Aune MH, Niyonzima N/Pilely K, Ryan L, Skjelland M, Garred P, Aukrust P, Halvorsen B, Latz E, Damås JK, Mollnes TE, Espevik T. J Immunol. 2017 Aug 30. pii: ji1700302. doi: 10.4049/jimmunol.1700302.
• Cyclodextrin promotes atherosclerosis regression via macrophage reprogramming. Zimmer S/Grebe A, Bakke SS, Bode N, Halvorsen B, Ulas T, Skjelland M, De Nardo D, Labzin LI, Kerksiek A, Hempel C, Heneka MT, Hawxhurst V, Fitzgerald ML, Trebicka J, Björkhem I, Gustafsson JÅ, Westerterp M, Tall AR, Wright SD, Espevik T, Schultze JL, Nickenig G, Lütjohann D, Latz E. Sci Transl Med. 2016 Apr 6;8(333):333ra50. doi: 10.1126/scitranslmed.aad6100.
• Ny behandling av åreforkalkning med sukkerstoff. Gemini
• New hope for treating atheriosclerosis. Science Daily.

Blogger: Ida Almenning, Stipendiat i forskningsgruppa EXCAR (Exercise, Cardiometabolic Health and Reproduction Research Group)

«Det er bare så utrolig urettferdig, jeg kan kanskje aldri få barn!»

Jeg har møtt mange kvinner gjennom min forskning, og utsagn som dette gjentar seg til stadighet. Vi tar for gitt at alle kan få barn. Det er liksom bare å «kjøre på» så kommer det et lite mirakel om ni måneder. Slik oppleves det ikke for alle de kvinnene jeg møter. Enkelte vil kanskje aldri oppleve det heller. Dessverre.

Mange kvinner har sittet på legekontoret og spurt om hvorfor de har uregelmessig menstruasjon, mye kviser eller økt hårvekst enkelte steder på kroppen. Flere har problemer med å bli gravid. I tillegg er en stor andel av befolkningen overvektige og opplever store utfordringer med å gå ned i vekt. Dette er vanlige problemer vi alle kan oppleve perioder i livet. De kan komme og gå. Tenåringer kan være plaget med kviser, uregelmessig menstruasjon kan oppstå i puberteten og i overgangsalderen, og økende hårvekst eller hårtap oppleves ofte senere i livet. Det er ikke noe uvanlig med det. Tvert imot! Men dersom man har flere av disse symptomene samtidig bør man kanskje rette tankene mot en tilstand som oftest blir betegnet som «polycystisk ovariesyndrom» (PCOS).

PCOS er den vanligste hormonelle forstyrrelsen blant kvinner i fruktbar alder og den største årsaken til infertilitet og ufrivillig barnløshet. Den rammer ca. 14% av norske kvinner, men tilstanden er sannsynligvis underrapportert. Den typiske kvinne med PCOS er overvektig, legger lett på seg rundt magen, har kanskje litt ekstra kroppshår eller akne, uregelmessig menstruasjon og ofte cyster på eggstokkene. Men dette gjelder absolutt ikke alle som har PCOS. Symptomene ved PCOS og graden av PCOS varierer. Det er vanskelig å sette alle i samme bås selv om man vet hvilke symptomer man skal «lete etter».

I tillegg til nevnte symptomene har kvinner med PCOS økt risiko for blant annet metabolske sykdommer som insulinresistens og diabetes. Ca. 40% av kvinner med PCOS har en normal vekt men også blant disse er ca. 75% insulinresistente. Per dags dato har vi ingen god behandling som kan reversere denne tilstanden eller gjøre kvinnene helt symptomfri. Behandlingen som gis tar ofte sikte på å oppnå en regelmessig menstruasjonssyklus og stimulere til eggløsning. Livsstilsendring er førstevalg, etterfulgt av medikamenter som påvirker eggløsning og hormoner, som for eksempel Metformin og p-piller.

Rådene som gis om livsstilsendring er ofte veldig generelle. «Vær fysisk aktiv, spis sunnere, spis mindre, tren mer».  Kvinnene har fått en diagnose, men uten at vi kan tilby en tilfredsstillende behandling. Det er behov for mer spesifikke råd for å gi disse kvinnene en bedre hverdag. Vi vet at trening har positiv effekt på flere av symptomene ved PCOS, som insulinresistens og overvekt. I senere tid har flere studier sett på effekten av livsstilsendring på fertilitet. Trening gir en positiv effekt som ser ut til å være større enn blant annet kostholdsendring eller andre former for livsstilsendring.

Ganske nylig ble det også publisert et oversiktsartikkel som viste at regelmessig trening og normal vekt er forbundet med mer regelmessig eggløsning hos kvinner. Det er fortsatt mye diskutert om problemet rundt manglende eggløsning oppstår i hypotalamus i hjernen eller i eggstokkene. Trolig er det bra å trene fordi dette medfører lavere nivå av insulin og mannlige kjønnshormoner i blodet, som igjen påvirker hjernens regulering av eggløsning. På den annen side viste denne studien at også en svært lav kroppsvekt, eller stor treningsmengde (mer enn 60 minutter per dag) var forbundet med redusert fruktbarhet. Vi leter derfor fortsatt etter den gyldne middelvei for hva som er riktig mengde trening og riktig type trening for kvinner med PCOS spesielt med tanke på fruktbarhet. Målet med vår forskning er å se om vi kan finne en tidseffektiv treningsmetode som gir god effekt på symptomer, risikofaktorer og fruktbarhet, og som samtidig er gjennomførbar for alle kvinner med PCOS, uavhengig av vekt og fysisk form.

Det vi først og fremst vil undersøke, er om trening kan føre til at kvinner med PCOS får en mer regelmessig menstruasjonssyklus og dermed økt fruktbarhet.

«Jeg er overbevist om at treningen hjalp meg» sier en deltaker fra studien som ble gravid. Les hele saken på adressa.no: Monica (31) ble gravid på treningsstudie – fikk livet i gave

Vi holder derfor nå på med en klinisk studie om trening og PCOS på NTNU i samarbeid med St. Olavs hospital. Studien søker fortsatt deltakere, og dersom du er interessert i å vite mer om studien kan du lese om studien her eller ta kontakt med stipendiat Ida Almenning Kiel ida.almenning@ntnu.no, 97032036

Videre lesing:

• Harrison CL, Lombard CB, Moran LJ, et al. Exercise therapy in polycystic ovary syndrome: a systematic review. Hum Reprod Update 2011;17(2):171-83. doi: 10.1093/humupd/dmq045 [published Online First: 2010/09/14]
• Legro RS, Arslanian SA, Ehrmann DA, et al. Diagnosis and treatment of polycystic ovary syndrome: an Endocrine Society clinical practice guideline. J Clin Endocrinol Metab 2013;98(12):4565-92. doi: 10.1210/jc.2013-2350 [published Online First: 2013/10/24]
• Hakimi O, Cameron LC. Effect of Exercise on Ovulation: A Systematic Review. Sports Med 2017;47(8):1555-67. doi: 10.1007/s40279-016-0669-8 [published Online First: 2016/12/31]

Blogger: Tone Bull Enger, Stipendiat, Institutt for laboratoriemedisin, barne- og kvinnesykdommer

Data fra pasienter som har gjennomgått åpen hjertekirurgi ved St. Olavs Hospital viser at individuelle variasjoner i inflammatoriske og hemodynamiske signalveier bidrar til å forklare en økt risiko for komplikasjoner etter hjertekirurgi. Måling av genetiske variasjoner og ulike nivåer av sirkulerende molekyler i blod bidrar til en bedret risikoklassifisering sammenliknet med tradisjonelle kliniske risikofaktorer alene. Man har også sett at langtidsdødeligheten etter hjertekirurgi ikke har endret seg over de siste 15 årene, og dette styrker hypotesen om at langtidsdødeligheten blant hjerteopererte avhenger av pasientrelaterte mer enn kirurgiske risikofaktorer.

Hjerteoperasjon. Foto: Hilde Pleym

En åpen hjerteoperasjon er et stort inngrep i kroppen, og innebærer at man stopper hjertets aktivitet og all blodstrøm inn/ut av hjertet. Man bruker derfor en såkalt hjerte-lunge-maskin som midlertidig overtar hjertets og lungenes funksjon, det vil si, tilfører blodet oksygen og pumper det videre ut i kroppen. Hjerte-lunge-maskinen sørger for at hjertekirurgene kan operere med stor nøyaktighet på et stillestående hjerte og i et blodløst arbeidsfelt. Det utføres i overkant av 4000 hjerteoperasjoner årlig i Norge, og av disse blir om lag 600 utført ved St. Olavs Hospital i Trondheim. Operasjonsdødeligheten ligger på 1-4 % avhengig av hvilken prosedyre som utføres.

Opp til 20 % av de hjerteopererte pasientene utvikler komplikasjoner i etterkant. Det kan dreie seg om blant annet pustevansker, hjertesvikt, nyresvikt, blødning eller infeksjon. Det finnes flere risikoskårer basert på kliniske risikofaktorer som skal forsøke å identifisere pasienter som er mer utsatt for komplikasjoner etter hjerteoperasjon. Men skårene er fortsatt ikke gode nok og det er vanskelig å identifisere pasienter med økt risiko.

Samtidig analyse av mange biomarkører bedrer evnen til å forutsi komplikasjoner

En økt risiko for komplikasjoner kan henge sammen med individuelle forskjeller i signalveier relatert til inflammasjon (betennelse) og/eller endret sirkulasjon. I den første studien undersøkte vi sammenhengen mellom genetiske variasjoner og risikoen for økt væskeoppsamling under og etter operasjonen. En genetisk risikoskår viste at risikoen for væskeoverskudd økte lineært med antall genetiske risikovarianter. Et liknende mønster fremkom i den andre studien. Her undersøkte vi risikoen for akutt nyresvikt etter hjerteoperasjon ved å måle preoperative nivå av fem markører (stoffer) i blod. Markørene kan tilknyttes ulike potensielle årsaksmekanismer. En samtidig analyse av de fem markørene viste en bedret evne til å fange opp reelle høyrisikopasienter.

Våre funn understreker hvordan komplikasjoner etter åpen hjertekirurgi ofte kan være sammensatte og skyldes flere faktorer. I mange tilfeller er det vanskelig å forutsi utfallet etter operasjonen ut fra tradisjonelle kliniske risikofaktorer. Den underliggende sårbarheten kan ha sammenheng med endret organfunksjon og/eller redusert reservekapasitet, som bedre kan fanges opp med markører i form av genetiske variasjoner eller stoffer i blod. Ulike årsakssammenhenger kan ha forskjellig betydning fra pasient til pasient, og derfor er det viktig å ta hensyn til mange faktorer samtidig når man skal vurdere pasientens totale risiko før operasjonen.

Kvinner og yngre pasienter viser dårligere langtidsoverlevelse etter hjerteoperasjon

I en annen studie har vi undersøkt langtidsoverlevelsen hos hjertekirurgiske pasienter. Våre data viser at både kort- og langtidsdødeligheten etter hjerteoperasjon har holdt seg uendret fra år 2000 til 2014, til tross for at pasientene gjennomgår stadig mer kompliserte prosedyrer og i økende grad har flere preoperative risikofaktorer.

Vi sammenliknet langtidsoverlevelsen hos hjertekirurgipasientene med den generelle norske befolkningen med justering for kjønn og alder. Totalt sett hadde pasientene sammenliknbar overlevelse med den norske befolkningen de første syv årene etter operasjonen. Deretter falt overlevelsen gradvis. Nærmere analyse viste at overlevelsen hos enkelte pasientgrupper var lavere enn den forventede levealderen ut ifra kjønn og alder. Dette gjaldt yngre pasienter, kvinner og pasienter som gjennomgikk andre inngrep enn bypassoperasjon. Disse pasientgruppene bør derfor være målgrupper for videre forbedring av langtidsresultater etter hjertekirurgi.

Les mer om dette i Gemini: Hjertesykdom – mer alvorlig hos kvinner?

Datamateriale

Studiene i min doktorgradsavhandling har tatt utgangspunkt i pasienter som gjennomgikk åpen hjertekirurgi ved St. Olavs Hospital i Trondheim mellom 2000-2014. De to første studiene som omhandler preoperative risikomarkører er basert på data fra omtrent 1000 pasienter som ble operert i årene 2008-2010. Logistisk regresjon ble brukt til å studere sammenhengen mellom genetiske variasjoner og markører i blod med risikoen for henholdsvis et væskeoverskudd og akutt nyresvikt etter operasjonen. Langtidsoverlevelse og dødelighet ble fulgt opp hos ca. 8500 voksne pasienter operert mellom 2000 og 2014. Data om død frem til 31.12.2014 ble utlevert fra Dødsårsaksregisteret. Observert langtidsoverlevelse og dødelighet ble sammenliknet med data fra den generelle norske befolkningen, matchet på kjønn, alder og kalenderår.

Fredag 31. mars skal Tone Bull Enger forsvare sin avhandling “Risikofaktorer for kort- og langtidskomplikasjoner etter åpen hjertekirurgi hos voksne” for graden ph.d. i medisin. Doktoravhandlingen utgjør en del av Cardiac Surgery Outcome Study (CaSOS) som er et samarbeidsprosjekt mellom NTNU-Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet og St. Olavs Hospital. På plass i salen er førsteopponent Professor Dr. Marco Ranucci fra Milano, Italia, andreopponent Dr. Mariann Tang fra Århus, Danmark og 3. opponent førsteamanuensis Dr. Sigurd Fasting fra ISB ved NTNU. Engers disputas finner sted i Auditoriet, LA21, fredag 31. mars, kl. 12.15. En prøveforelesning med tittel «Fluid management during surgery – crystalloid or colloid?» vil bli avholdt samme sted kl 10.15.

I denne utgaven av “Spør en forsker” lurer en leser på om han kan ta for hardt i under utholdenhetstrening. Forsker Jan Pål Loennechen fra  Institutt for sirkulasjon og bildediagnostikk svarer.

Spørsmål:

Hei, jeg lurer på om det er belegg i forskningen for at det er mulig å ta i for hardt på trening og dermed pådra seg hjerteproblemer. Jeg har selv hatt det travelt i høst og har tenkt at jeg bør ta i ekstra hardt på trening (spinning) når jeg først har trent. Nå kan det virke som om jeg har fått atrieflimmer, og jeg lurer på om det kan være en sammenheng. Jeg har alltid trodd at det er utelukkende bra å ta i skikkelig når man driver med utholdenhetstrening.

Svar:

Det er holdepunkter for at høye volum med utholdenhetstrening over mange år er forbundet med økt risiko for atrieflimmeren. Vi vet ikke nøyaktig hvor mye som må til og dokumentasjonen er begrenset. I de beste studiene ser det ut til at hard trening 5-7 dager i uka er forbundet med dette. Det ser for øvrig ut til at for lite fysisk aktivitet også er forbundet med økt risiko for atrieflimmer.

Du kan lese mer i disse blogginnleggene fra CERG (Cardiac Exercise Research Group) : Intervalltrening gir ikke atrieflimmer og Atrieflimmer: Når går trening fra å være gunstig til å medføre risiko?

Blogger: Anne Jølle, PhD-stipendiat ved Institutt for samfunnsmedisin og spesialist i allmennmedisin/fastlege

Overvekt og fedme øker over hele verden, og som en følge av det ser vi også en betydelig økning i type 2 diabetes. Et moderat estimat antyder at omfanget av type 2 diabetes på verdensbasis vil øke fra 382 millioner (2013) til 592 millioner (2035). Siden mild hyperglykemi (høyt blodsukker) ikke gir noen spesielle symptomer er over 30 % av type 2 diabetestilfellene uoppdaget.

Majoriteten av de med diabetes i verden har type 2 diabetes. I korte trekk skyldes type 2 diabetes kroppens ineffektive bruk av insulin, og – litt forenklet sagt –  er årsaken på individnivå i hovedsak gener, overvekt/fedme og for lavt aktivitetsnivå.

Hovedproblemet med type 2 diabetes er egentlig ikke selve diabetesen, men de potensielle senkomplikasjonene man kan få ved å gå med høyt blodsukker over lengre tid; dette kan føre til skader på hjerte, blodårer, øyne, nyrer og nerver – noe som gir lavere livskvalitet og høyere dødelighet.

FAKTA: Diabetes er en kronisk sykdom der bukspyttkjertelen ikke produserer (nok) insulin eller kroppen ikke nyttiggjør seg det insulinet den produserer på en effektiv måte. Insulin er et hormon som regulerer blodsukkernivået i kroppen ved å være «døråpner» for sukker fra blodet til kroppens celler. Problemet med ikke å få transportert sukkeret ut av blodbanen og inn i cellene er at med en relativ sukkermangel i kroppens celler får kroppen for lite energi til å fungere på en god måte. Ved absolutt sukkermangel dør vi, og, hvis man over lengre tid går med for høyt blodsukker, kan det føre til det som kalles senkomplikasjoner; skader på hjerte, blodårene, øyne, nyrer og nerver. Voksne med diabetes har 2-3 ganger økt risiko for hjerteinfarkt og slag, og på verdensbasis er diabetes en viktig årsak til blindhet og nyresvikt.

Forebygging

Type 2 diabetes kan forebygges gjennom et sunnere kosthold og en mer aktiv livsstil. Flere studier med tett oppfølging av personer i risiko for å utvikle dette har vist at livsstilintervensjon gir gode resultat i forebyggingsøyemed. Til tross for dette er det ikke lett å implementere effektiv intervensjon på et befolkningsnivå; det er kostbart og ressurskrevende.

Fordi diabetes ofte ikke gir symptomer i tidlig fase og fordi type 2 diabetes kan forebygges er det viktig og både fange opp de i risikogruppen, og å tidlig diagnostisere de med etablert diabetes. Slik kan man forebygge diabetes og jobbe med å senke blodsukkernivået til de som har fått diagnosen.

Med dette som bakteppe er det viktig med kostnadseffektive, ikke-invasive og reliable risikoscreeningverktøy. Dette gjelder i den vestlige verden, men ikke minst i lav- og medium-inntektsland der andelen diabetes øker enda mer enn hos oss, og der behandling av senkomplikasjoner ofte er både vanskeligere å gjennomføre og dyrere for den enkelte pasient, med de følger det får – kjent som «double burden» (sykdom fører til fattigdom – fattigdom fører til mere sykdom).

Verktøy

Det kanskje mest kjente screeningverktøyet er FINDRISC (Finnish Diabetes Risk Score), et spørreskjema bestående av åtte spørsmål om alder, kroppsmasseindex (KMI), midjemål, fysisk aktivitet, inntak av frukt, bær og grønnsaker, blodtrykk, tidligere påvist høyt blodsukker og eventuelle slektninger med diabetes. Spørsmålene blir vektet til en total score som rangerer fra 0 til 26, og i den opprinnelige finske studiepopulasjonen var FINDRISC 15 assosiert med en høy risiko for å utvikle diabetes de neste 10 årene.

FINDRISC har blitt evaluert i mange studier i Europa og andre deler av verden, og har vist seg å være et pålitelig verktøy for å finne personer i risiko for diabetes og for å finne folk med uoppdaget diabetes. Få av studiene med FINDRISC har vært befolkningsbasert, og andelen av forhøyet FINDRISC i en generell befolkning, og inndelt i kjønn og aldersgrupper er derfor lite kjent. I en studie nylig publisert av mine kollegaer og meg fant vi at FINDRISC ikke fullt ut fanger opp forskjellen i risiko for diabetes i forhold til kjønn og alder.

Behov for mer kunnskap om risikogrupper

Kunnskap om risikoen for diabetes generelt, og innenfor subgrupper av befolkningen (kjønn og alder) er viktig for å evaluere graden av helsetjenester som trengs for følge opp høyrisikoindivider. Bakgrunnen for vår studie var ønsket om mer kunnskap om risikoen for, og omfanget av, diabetes i befolkningen, samt kunnskap om hvilke grupper som har størst risiko for å utvikle dette. Slik kan vi lærer mer om hvordan vi skal forebygge type 2 diabetes.

Vi la til FINDRISC spørreskjemaet til HUNT3 (link) (Helseundersøkelsen i Nord-Trøndelag), og estimerte omfanget av forhøyet FINDRISC (≥ 15) blant de 47 694 deltagere. Vi estimerte også den positive prediktive verdien for forhøyet FINDRISC (≥ 15) ved å identifisere tidligere uoppdaget diabetes, nedsatt glukosetoleranse og ikke-diabetisk fastende hyperglykemi (samlet kalt unormal glukosemetabolisme) blant 2559 deltagere som tok en oral glukosetoleransetest (OGTT).

Funn

Vi at fant at prevalensen av forhøyet FINDRISC var 12,1% for kvinner og 9,6% hos menn, og at den økte fra 1,5% i aldersgruppen 20-39 år til 25,1% ved 70-79 års alder.

Positiv prediktiv verdi (PPV) av forhøyet FINDRISC var 10% for diabetes, 17% for nedsatt glukosetoleranse, 8% for ikke-diabetisk fastende hyperglykemi (IFG, impaired fasting glucose), og samlet sett 35% for alle former for unormal glukose metabolisme.

Videre fant vi at positiv prediktiv verdi for unormal glukosemetabolisme var lavere for kvinner sammenlignet med menn (31% mot 40%), og at den økte sterkt med alder – fra 19% i aldersgruppen 20-39 til 56% ved alder 80 år eller mere.

Kjønnsforskjeller

Flere studier i Europa, USA og Australia har funnet at menn har høyere risiko for å få diabetes og at en høyere andel diabetestilfeller er udiagnostisert hos menn. Dette bidrar nok til at menn har høyere PPV for unormal glukosetoleranse ved forhøyet FINDRISC enn kvinner. Flere studier har også funnet at ved lik cut-off for forhøyet FINDRISC er positiv prediktiv verdi høyere hos menn, og negativ prediktiv verdi høyere hos kvinner. Dette peker i retning av at en FINDRISC med cut-off på 15 ikke indikerer samme diabetesrisk for kvinner og menn.  Dette fant de også i den originale finske studiepopulasjonen, men å inkludere kjønn i FINDRISC scoren bidro lite til forandre resultatene deres, og kjønn ble derfor ikke valgt å være en del av scoren. I AUSDRISK (australsk type 2 diabetesrisikoverktøy) ble imidlertid det å være mann regnet som en ekstra risiko, og de har inkludert kjønn i sin score.

Hvis menn faktisk har høyere risiko for diabetes hvorfor har de da lavere andel med forhøyet FINDRISC i befolkningen? Vår observasjon antyder at FINDRISC-scoren ikke fanger opp menn like godt som kvinner. Blant spørsmålene menn scorer lavere på er om de har slektninger med diabetes, om de tidligere har målt forhøyet blodsukker og midjemål. Muligens har menn lavere kunnskap om sykdom i familien enn kvinner, noe som er kjent fra tidligere studier. Menn går også sjeldnere til fastlegen frem til de er 80 år (og de får ikke målt blodsukker under graviditet slik som mange kvinner). Begge disse faktorene kan bidra til underestimering av menns FINDRISC-score.

Hvorfor er forskjellene viktige?

Vi fant at menn i gjennomsnitt har en lavere FINDRISC-score enn kvinner, men dette kan skyldes at FINDRISC-scoren ikke fanger opp menn like bra som kvinner. Menn har sannsynligvis større risiko for diabetes enn kvinner. Dette gjør at vi mener det må vurderes om kjønn skal inkluderes som en egen risikofaktor i FINDRISC-spørreskjemaet eller om cut-off verdien for forhøyet FINDRISC skal være ulik for kvinner og menn.

Dette er viktig informasjon, fordi FINDRISC bør fungere like godt på kvinner og menn hvis FINDRISC skal bli inkorporert som et screeningverktøy på befolkningsnivå – ellers er det fort gjort at mange menn i risiko for type 2 diabetes går «under radaren».