Hva er et menneske? I tusenvis av år har vi undret oss og diskutert hva det er å være menneske – hva selvbevissthet er – hva menneskelig lykke er – og hvordan vi oppnår den. Nå har ny teknologi utvidet dette grunnleggende spørsmålet. Det er ikke lenger bare spørsmål om hva et menneske er, men hva vi vil at det skal være i fremtiden.

Vi har gått fra et beskrivende grunnspørsmål om hva vi er til et regelgivende spørsmål: «Hva skal et menneske være?» Årsaken er at teknologien har brakt menneskeheten over i en helt ny problemstilling. Vi kan nå sette vårt bumerke i arvematerialet vårt. 

– Hva er det vi vil oppnå, hva er det som er godt for oss mennesker? Dette må avklares før vi tar i bruk teknologi for å oppnå ønskene våre, skriver Bjørn Hofmann, som forsker blant annet på forholdet mellom teknologi og verdier. (Illustrasjonsfoto: Colourbox)

Alltid vært under påvirkning

Selvsagt har vi til alle tider påvirket oss selv og våre mål. Redskapene – arden, hjulet, bilen og smarttelefonen – har endret oss som art. Men det var ikke slik at han som oppfant hjulet tenkte at nå skal jeg endre menneskets atferd og væremåte og derved dets sosiale og biologiske vesen. Det nye er at dette kan vi i prinsippet gjøre nå.

Mens mennesket tidligere endret seg gjennom mer eller mindre naturlig og forventede følger av teknologi, kan vi med dagens teknologi direkte endre menneskets grunnleggende egenskaper. Men er vi beredt til å gjøre det? Kan vi overskue konsekvensene? Har vi de intellektuelle og moralske egenskapene som skal til? Er vi klare til å håndtere ansvaret? Eller må vi lage et «supermenneske» som har evnen til å utvikle oss på en egnet måte som art? Burde vi bruke kunstig intelligens for å styre utviklingen. Eller vil den vende seg mot oss som HAL 9000 i 2001 En romodyssé? Vil vi få et samfunn der alle forbedringer vil være utdaterte fra det øyeblikket de er virkeliggjorte?

 To vanlige feilslutninger

Dette er viktige spørsmål – ikke bare for forskningen. Utfordringen er at den tekniske utviklingen går raskt og våre evner til å begripe og reflektere over muligheten og følgene henger etter. Derfor må vi være like innovative i etikken som i teknikken.

Ny forskning ved NTNU viser at to typer feilslutninger preger utviklingen – og som kan bli skjebnesvangre for oss som art:

• For det første har vi en hang til fremtidsoptimisme og tro på teknologi – også der den ikke er begrunnet. Vi tror at noe er bra fordi det er nytt eller avansert.
• For det andre foretar vi ofte en feilslutning: Vi tror at mer intelligens, større styrke, lengre liv er goder i seg selv. Men da slutter vi fra kvantitet til kvalitet. Vi overser det viktige spørsmålet: Hva er godt?

 Hva vil vi forbedre ved mennesket?

Og her er vi ved kjernespørsmålet som blir sentralt for menneskeheten og jorden i tiden som kommer: Uten å vite hva som er godt eller bedre, blir vi slaver at teknologiens tilfeldige fremskritt. Vi bør derfor avklare hva som er godt og bruke teknologien til å hjelpe oss med å nå dette gode. Vi må avklare spørsmålet om hva som er et godt menneske før vi begynner å «forbedre» mennesket. Da er det superviktig at etikken er på høyde med teknikken.

Psoriasis er en kronisk inflammatorisk hudsykdom som rammer omtrent 5-11% av alle nordmenn. Til sammenlikning rammer sykdommen sparsommelige 2-3% av den britiske befolkningen og bare 0.5% av den kinesiske befolkningen. Hvorfor det er så store forskjeller i forekomsten mellom befolkningsgrupper er enda ukjent.

Foto: www.hudportalen.no

Årsakene til sykdomsutvikling er svært kompleks. Både arv og miljø spiller inn, men vi vet ikke med sikkerhet hvorfor noen utvikler psoriasis og andre ikke. Vårt forskningsprosjekt går ut på å sammenlikne genuttrykk (mRNA) i huden hos personer med og uten psoriasis, for å få ny innsikt i sykdomsmekanismer. For å muliggjøre dette har vi i samarbeid med hudleger og forskere i Tromsø i løpet av de siste to årene samlet hudprøver fra 75 personer med psoriasis og 57 personer uten psoriasis. Denne typen forskning kan bidra til ny og bedre behandling av psoriasis.

Hva er mRNA og hvorfor studere det?

I alle kroppens celler (med unntak av røde blodceller og blodplater) ligger DNA-et som en lang tråd tvunnet opp til kromosomer. På DNA-et finnes det områder som kalles gener, og der ligger oppskriften på alle proteinene kroppen trenger for å «lage seg selv». Selv om alle celler har oppskriftene på alle proteiner i cellekjernen sin, betyr ikke det at alle celler bruker alle oppskrifter. I cellene i leggmuskelen har man for eksempel oppskriften på både blå øyne og krøllete hår, men denne oppskriften brukes ikke i vevet. Å inneha potensiale er altså ikke det samme som å uttrykke potensialet. For eksempel har jeg som menneske potensiale til å løpe maraton, men jeg har enda ikke uttrykket det potensialet. For å undersøke hvilke gener cellen uttrykker kan vi se på mRNA gjennom mRNA-sekvensering. Hver gang en celle skal lage et protein, tar den en kopi av den delen av DNA-et som koder for det proteinet. Denne kopien kalles mRNA og blir så «oversatt» til et protein.

Åshild Øksnevad Solvin. Foto: Rannei Hosar

mRNA-sekvensering og den cellulære landsby

Se for deg at hver celle i kroppen din er som en landsby. I landsbyen er det et stort bibliotek med alle matoppskriftene landsbyen trenger. Dette biblioteket er ditt DNA. Landsbybeboerne har fryktelig dårlig hukommelse, så hver gang de skal lage mat (altså proteiner), må de gå til biblioteket og skrive ned oppskriften på en liten lapp og ta den med hjem til kjøkkenet sitt. Denne lappen kaller vi for RNA og inneholder oppskriften på proteiner.

Hvis vi stopper tiden på et gitt tidspunkt og samler inn alle oppskriftene landsbybeboerne har skrevet opp, kan vi si noe om tilstanden til landsbyen. Dersom vi finner oppskrifter på pinnekjøtt, lutefisk og riskrem kan vi konkludere med at det er jul i landsbyen. Om vi derimot finner oppskrifter på rekesmørbrød, ispinner og mojitoer kan vi tenke oss at det er en varm sommerdag. Ved å studere mRNA gjennom mRNA-sekvensering kan vi se hvilke gener cellen uttrykker og dette kan si oss noe om cellens tilstand. Dersom vi ser at en celle har mye mRNA som skal bli til (translateres til) en subenhet i et pro-inflammatorisk interleukin (som er et slags betennelsesprotein), kan vi tenke at det er mye inflammasjon i vevet cellen befinner seg i. Hvis vi derimot ser at cellen har mye mRNA som koder for vekstfaktorer, kan vi tenke at vevet er i gang med å vokse.

mRNA ved psoriasis

Ved å sammenlikne mRNA i huden til de med psoriasis og de uten psoriasis ønsker vi å vite mer om de mekanismene som gir sykdom. Vi håper vi kan forstå mer av hvilke gener som uttrykkes, hvorfor de uttrykkes og hvilke regulatoriske mekanismer som spiller inn for genuttrykket. Denne typen forskning kan også bidra til bedre behandling av psoriasis. Dersom man for eksempel finner at det er økt mengde mRNA som koder for et spesielt protein i hud med psoriasis, kan man bruke dette funnet til å utvikle et antistoff som binder seg til dette proteinet. Denne typen behandling vil da være mer tilpasset for nettopp den prosessen som gir sykdom og kan hjelpe pasienter til bedre sykdomskontroll.

Store studier har identifisert over 60 ulike genetiske varianter som bidrar til utvikling av psoriasis, men ingen som alene forårsaker psoriasis. Funnene kan likevel gi viktig innsikt i hvilke prosesser som forårsaker sykdom og når disse resultatene kombineres med blant annet informasjon om genuttrykk har vi mulighet til å utvikle nye og mer effektive medisiner. Dette har man allerede sett eksempel på ved utviklingen av IL12- og IL23-hemmere (Stelara). Etterhvert som det utvikles flere nye medisiner basert på genetisk kunnskap vil man ha mulighet til å tilpasse behandlingen av sykdom etter pasientens genetiske informasjon. På denne måten vil man kunne velge ut de pasientene som kan ha best effekt av de ulike medikamentene allerede før pasienten har prøvd de.