Beinmargsprøve. Foto: Geir Mogen/NTNU

Myelomatose (beinmargskreft) er den nest vanligste blodkrefttypen, og krever 250 liv i Norge hvert år

Selv om nye medisiner har forlenget gjennomsnittlig overlevelse til 5-7 år, er dette fremdeles en uhelbredelig sykdom. Mange av pasientene lider av hyppige infeksjoner, smertefulle skjelettlesjoner og nyresvikt. I tillegg kan medisinene som brukes ved myelomatose gi alvorlige bivirkninger.

Immunterapi med såkalte sjekkpunkthemmere har virket bra på pasienter med lungekreft og malignt melanom, men denne typen immunterapi har ikke hatt ønsket effekt hos myelompasienter i kliniske studier. Det er derfor viktig å finne nye typer immunterapi som kan fungere bedre hos pasienter med myelomatose.

I en artikkel publisert i Journal for Immunotherapy of Cancer presenterer forskerne lovende prekliniske data som viser at en ny type immunterapi kan være effektiv mot myelomatose. Conversion of ATP to adenosine by CD39 and CD73 in multiple myeloma can be successfully targeted together with adenosine receptor A2A blockade

Helt sentralt for hvordan denne formen for immunterapi fungerer er molekylet adenosin. Adenosin finnes ofte i kreftvev og vevet rundt kreftcellene, slik som i beinmargen hvor myelomcellene befinner seg. Adenosin begrenser immuncellene sin aktivitet og forhindrer dermed at kroppens immunforsvar angriper kreftcellene. Adenosin blir produsert i beinmargen av to enzymer, CD39 og CD73.

I dette forskningsprosjektet ble CD39 og CD73 hemmet, noe som førte til redusert adenosinproduksjon og økt aktivitet av immuncellene. I samarbeid med Vrie Universiteit Brussel (VUB), ble hemmere av CD39, CD73 og adenosinreseptorer på immunceller testet i en dyremodell. Musene som fikk behandling hadde færre myelomceller enn de som ikke fikk behandling.

Forskere som har studert om en ny type immunterapi kan være effektiv mot myelomatose er tilknyttet Magne Børsets gruppe, Mikromiljøet i beinmargen hos pasienter med myelomatose ved Senter for myelomforskning, Institutt for klinisk og molekylær medisin, NTNU. De har samarbeidet med  Avdeling for blodsykdommer ved St. Olavs hospital og  legemiddelfirmaet AstraZeneca/MedImmune. Forsøkene ble gjort med celler fra pasienter med myelomatose og i en musemodell for myelomatose. Prosjektet ble ledet av forsker Anne-Marit Sponaas.

Immuncellene (T celler) aktiveres til å drepe kreftcellene ved at et spesifikt molekyl blokkerer adenosin-reseptorene på T cellene.

Dette blogginnlegget handler om historien bak en artikkel som vi nylig har publisert i tidsskriftet Nature Communications. Artikkelen er den første publikasjonen fra vår arbeidsgruppe “Molecular Mechanisms of Mycobacterial and HIV Infections” ved CEMIR på HIV. Vi er veldig stolte over våre funn og artikkelen, siden det slett ikke er en selvfølge at man som nybegynner i feltet lykkes med å publisere sine resultater i et høyt rangert tidsskrift.

Markus Haug og forskerkollega Hany Z. Meås labben i Kunnskapssenteret ved NTNU. Foto: Jacob Storgaard Jensen

I artikkelen beskriver vi en ny og tidligere ukjent mekanisme for hvordan vi kan vekke HIV fra sin dvaletilstand i behandlede pasienter og hvordan dette lurer HIV til å avsløre seg selv.

Hvorfor det kan være en god ide å vekke HIV i pasienter, kan du også lese i Gemini: Vil lure HIV-virus ut av hjemmestedene.

Hvorfor trenger vi å forske på HIV?

Når en person blir smittet med HIV, går viruset til angrep på immuncellene som kroppen normalt skulle bruke for å bekjempe det. Disse immuncellene kalles for CD4 T-celler.  Hvis ikke HIV infeksjonen blir behandlet, dør CD4 T-cellene etter hvert og kan ikke bidra til å forsvare kroppen mot sykdommer og infeksjoner. Dette fører til en tilstand der pasientens immunsystem svikter som kalles for AIDS («Acquired Immune Deficiency Syndrome»).

Heldigvis kan en HIV-infeksjon i dag behandles med medikamenter. Behandlingen er ofte så effektiv at viruset ikke er målbart i blodet lengre og pasienten kan ikke overføre sykdommen til andre mennesker. HIV har gått fra å være en dødelig sykdom til å bli en kronisk sykdom.

Men det er nettopp dette: En kronisk sykdom. Vi kan behandle, men ikke kurere HIV-infeksjonen og medisinene må tas livet ut.

HIV setter nemlig en kopi av sitt eget arvestoffet (DNAet) inn i noen av våre immunceller og gjemmer seg der. HIV arvestoffet inneholder oppskriften for å lage nye virus, men HIV medikamentene hindrer at dette skjer. Den dagen pasienten slutter å ta medisinene, vil HIV våkne opp fra dvalen i disse såkalte reservoarceller og begynne å lage nye virus igjen.

For å kunne kurere HIV må vi finne ut hvordan vi kan fjerne HIV arvestoffet fra reservoarcellene. Basalforskning må derfor bidra med ny kunnskap rundt mekanismene for hvordan vi kan vekke viruset fra dvaletilstanden og gjøre det synlig for immunforsvaret og medikamenten.

Hvorfor tror vi at vi kan bidra til HIV forskning?

Ved CEMIR har vi mye kompetanse på hvordan immunsystemet oppdager bakterier og virus og på inflammasjon. Inflammasjon, eller betennelse, er en forsvarsreaksjon fra kroppen sin side mot skade og er absolutt nødvendig for å bekjempe en infeksjon. Men en langvarig kronisk inflammasjon er skadelig for kroppen. Våre immunceller har spesielle reseptorer som kan oppdage forskjellige «faresignaler» og ved hjelp av disse immunreseptorene settes inflammasjonen i gang.

I vårt forskningsprosjekt på HIV ønsket vi å finne ut mer om hvordan HIV blir oppdaget av disse immunreseptorer når viruset infiserer sine vertsceller (CD4 T-cellene) og hvordan dette fører til inflammasjon. Dette er spesielt spennende siden det ble beskrevet at HIV pasienter har en svak men vedvarende kronisk inflammasjon, selv om dem får medisiner.

Fra ide til forskningsprosjekt

Før vi kunne komme i gang med forskning på HIV måtte mye på plass:

• For å få prøver fra HIV pasienter krevdes det godkjenning fra etikk-komiteen (REK).
• Vi måtte etablere samarbeid med infeksjonsavdeling og mikrobiologen ved St Olavs hospital samt HIV pasienter fra Trøndelag.
• Arbeid med HIV krever et godt sikret laboratorium med strenge rutiner for hvordan det jobbes med viruset. Forsøkene med HIV ble gjennomført på et spesielt laboratorium, et såkalt «inneslutningsnivå 3» (BSL-3) laboratorium på Laboratorie-senteret ved St. Olavs hospital. BSL-3 er det nest-høyeste sikkerhetsnivået for arbeid med virus og bakterier i verden (og det høyeste i Norge). Så det krevdes en hel haug med dokumentasjon på rutiner og sikkerhetstiltak samt omfattende trening for oss forskere før vi kunne sette i gang.
• For prosjektet valgte vi å jobbe med primærceller, det vil si celler som isoleres fra blod av friske donorer eller HIV pasienter. Forskning på primærceller er, på grunn av stor genetisk variasjon mellom mennesker, mer utfordrende enn forskning på cellelinjer eller i en dyremodell. Samtidig er det kun med primærceller mulig å finne ut hva som virkelig foregår i menneskekroppen. Her samarbeider vi med blodbanken på St. Olavs hospital.

Å få det administrative på plass, etablere metodene og komme i gang med HIV forskningen har vært en lang og av og til litt kronglete prosess som startet helt tilbake i 2011. Der fikk jeg for første gang forskningsmidler fra Samarbeidsorganet for å komme i gang med forskning på HIV og mykobakterie-infeksjon. Men først da vi i 2014 fikk nye midler til HIV forskning samt en stipendiatstilling (Hany Z. Meås), ble det mulig å begynne for alvor med forskning på HIV.

Arvestoffet fra HIV kan føre til inflammasjon i vertscellene

Vi begynte med å undersøke funksjonen til noen spesielle immunreseptorer, såkalte toll-like reseptorer (TLR), i CD4+ T-celler (HIV vertscellene). Hovedoppgaven til disse reseptorene er å oppdage «faresignaler» når en celle blir infisert og å sette i gang inflammasjon for å varsle kroppen om infeksjonen. Det vi fant var, at stimulering av en immunreseptor kalt TLR8 førte til en sterk inflammasjonsrespons i CD4 T-cellene (HIV vertscellene). Denne responsen var tidligere ukjent i CD4 T-celler. I tillegg visste vi at et av «faresignalene» som oppdages av TLR8 kan nettopp være arvestoffet fra HIV. Dette var spennende!

Nå måtte vi finne svar på en rekke spørsmål – og det var her det egentlige arbeidet begynte: Vi måtte finne ut om TLR8 og arvestoffet fra HIV i det hele tatt kommer i kontakt i CD4 T-celler som infiseres. Vi måtte å oppklare mekanismen og effekten av TLR8 aktivering i CD4 T-celler så nøyaktig som mulig. Og vi måtte også prøve å finne ut hvilken rolle TLR8 aktivering i CD4 T-celler bar under en HIV-infeksjon og i HIV-infiserte pasienter.

For å finne svar på alle disse spørsmålene, har vi delt opp jobben: Hos oss på labben i Kunnskapssenteret jobbet jeg med å finne ut mest mulig om effekten og mekanismen bak effekten, mens forskerkollega Hany Z. Meås studerte om effekten i tillegg til økt inflammasjon også påvirker en HIV-infeksjon.

Vi har etablert lokalt, nasjonalt og internasjonalt samarbeid i løpet av prosjektet: I samarbeid med en arbeidsgruppe i Oslo fant vi ut mer om mekanismen. Gjennom samarbeid med Kina/USA har vi fått et molekyl som kan hemme TLR8 og dermed vise at effekten vi fant er spesifikt for TLR8. Gjennom lokalt samarbeid med infeksjonsavdelingen ved St. Olavs Hospital har vi fått celler fra HIV pasienter og målt viruskopier i prøvene i samarbeid med mikrobiologen på sykehuset.

Etter hvert som historien vokste, ble flere fra arbeidsgruppa dratt inn i prosjektet for å få de siste brikkene på plass. Siden alle i vår arbeidsgruppe har sin «spesialkompetanse», sparer det mye tid hvis vi kan spørre hverandre om hjelp i stedet for å bruke mye tid på å lære oss metoden selv.

En immunreseptor som kan vekke HIV som ligger i dvale

Til slutt satt vi med en historie om en ny rolle for immunreseptoren TLR8 i CD4 T-celler og betydningen av dette for HIV-infeksjon:

Når CD4 T-celler infiseres med HIV, kan i noen tilfeller viruspartiklene havne i små sekker (endosomer) i CD4 T-celler og bli fanget der. Virus som er fanget i disse sekker brytes ned og HIV arvestoffet blir synlig for immunreseptorer som er i sekken. HIV arvestoffet kan så oppdages av TLR8 og dette fører til inflammasjon som sender signaler til andre immunceller om hjelp. Denne mekanismen kan muligens bidra til å forklare den vedvarende kroniske inflammasjonen som man ser i HIV pasienter selv om dem får behandling. Med tanke på utvikling av en fremtidig kur for HIV, er spesielt våre resultat fra forsøk med celler fra HIV pasienter spennende: Vi fant ut at inflammasjonen forårsaket av TLR8 aktiveringen kan vekke HIV som lå i dvale i pasientenes reservoarceller.

Om viruset kan vekkes fra gjemmestedet sitt i reservoarcellene, kan det bli tatt hånd om av kroppens eget immunforsvar eller av medisiner. Da ville pasienten bli kvitt viruset og være kurert.

Mange forskere har derfor prøvd å finne metoder for å vekke HIV fra dvaletilstanden i reservoarcellene, men alle kliniske studier feilet enn så lenge. Våre funn indikerer at TLR8 stimulering kan være en veldig effektiv strategi for å vekke HIV i reservoarcellene. Dette vil vi følge opp i nye studier som vi håper bringer oss enda nærmere en mulig framtidig behandling av HIV. Slike studier kalles translasjonelle da de bringer funn fra basalforskningen nærmere klinikken, som er det vi til syvende og sist jobber for.

Selvsagt gikk ikke alt alltid etter planen

En del sidespor ble fulgt opp litt for lenge, forsøk har mislyktes eller ført til flere spørsmål enn svar. Da jeg begynte min PhD, fortalte veilederen min at jeg må regne med at opptil 90% av forsøkene mislykkes. Det var i hvert fall ikke langt fra sannheten. Å jobbe som forsker kan være frustrerende. Det er ingen som teller hvor mange ekstratimer man jobber og det finnes veldig få forskere som er ansatt i fast stilling. I tillegg til å stå på lab og gjøre forsøk (som er det artigste og viktigste ved å jobbe som forsker) er det alltid en rekke andre oppgaver som haster og spiser altfor mye av den dyrebare forskningstiden. Det skal undervises, veiledes, leses litteratur, presenteres resultat, skrives søknader, rapporter og artikler. Dessuten holder man som forsker vanligvis på med mer enn ett prosjekt om gangen, så det er viktig å holde fokus og prioritere oppgavene så godt som mulig.

Så hvorfor jobbe som forsker?

Fordi det er artig å ha en idé eller hypotese, tenke ut noen forsøk til å teste den og jobbe sammen i lag for å finne ut ting som ingen har beskrevet før – og som en gang i framtida kan bidra til bedre pasientbehandling. Den som blir forsker med drømmen om å redde verden eller kurere sykdommer kommer sannsynligvis til å bli skuffet når hun/han møter realiteten i forskerhverdagen. Det kreves en genuin entusiasme og glede i å finne ut av sammenheng og mekanismer i biologien og medisinen. I tillegg må man også være forberedt på at de fleste basalforskningsprosjekt bidrar med små brikker til å tette små kunnskapshull – men hver brikke er viktig og må være solid for at «kunnskapstårnet» blir stødig til slutt. For å kunne kurere sykdom må vi forstå hva som skjer galt og hvordan dette skjer. Først da vil vi kunne utvikle nye terapier til behandling av sykdommer. Her satt vi til slutt igjen med en fin historie om en tidligere ubeskrevet mekanisme. Og det er gøy!

Langsiktig forskningsstøtte er viktig for forskning på høyt internasjonalt nivå

 HIV infeksjon i CD4 T-celler er forskning som var ny for oss ved CEMIR. Med publisering av denne artikkelen har vi klart å sette CEMIR på kartet i dette forskningsfeltet. Det tok oss mer eller mindre åtte år fra beslutningen om å sette i gang med forskning på HIV til publisering av den første store artikkelen. Dette var hovedprosjektet for en forsker og en stipendiat i flere år. Vi jobbet tett sammen og delte på førsteforfatterskapet. Det var viktig at også gruppelederen støttet oss og hadde ambisjoner om HIV forskningen. I tillegg er det mange andre i og utenfor forskningsgruppen og på sykehuset som har bidratt. Det gikk mer enn ett år fra første innsending til publisering av artikkelen. I den tida ble det to runder med revisjon og gjennomføring av utallige ekstraforsøk med celler fra mange flere HIV pasienter og friske blodgivere.

Det er fantastisk når man ikke gir opp og når laginnsats til slutt fører til ny kunnskap som kanskje en dag kan bidra til ny behandling. I tillegg sitter vi igjen med en rekke side- og oppfølgingsprosjekt samt et bredt spektrum av metoder som er veldig nyttige i videre forskning på HIV, men også for mange andre prosjekter ved CEMIR/IKOM og St. Olavs hospital.

Ikke alle forskningshistorier har en happy ending, ofte tar pengene slutt før prosjektet er publisert og da blir det vanskelig å få inn nye midler. Oppstart av arbeid på nye forskningsfelt og etablering av nye metoder tar tid. Slike prosjekt er derfor dårlig egnet til et doktorgradsprosjekt som skal ferdigstilles i en periode på tre år. Skal man satse på nye og større prosjekt med ambisjoner om å drive med internasjonalt fremragende forskning (forskning som blir sett, sitert og gjør en forskjell) vil det ta tid og koste penger. Det krever også samarbeid i og utenfor gruppen og langsiktig støtte fra gruppelederen og institusjonen der en jobber. Vi var veldig heldige her.

Derfor er dette blogginnlegget også ment som en appell for en mer langsiktig satsing i forskningen og for å støtte opp om basalforskningen innen medisin. 10-års finansieringsperspektivet hos CEMIR gjennom Norges Forskningsråd sin SFF-ordning (Senter for Fremragende Forskning) er veldig viktig for slike prosjekt. I tillegg synes jeg det er viktig at postdoktorer og forskere kan ha en trygg jobb i mer enn noen år om gangen for å kunne satse på større og mer ambisiøse prosjekt i nye forskningsfelt. Flere faste forskerstillinger kunne være et tiltak for å få flere forskere til å satse på slike prosjekt. Forhåpentligvis var dette ikke slutten, men starten på HIV forskning ved CEMIR/IKOM og St. Olavs hospital.

Finansieringskilder:

«Samarbeidsorganet» («Regionalt samarbeidsorgan for utdanning, forskning og innovasjon HMN»): 2011-2014, 2014-2017, 2017-2022

Norges Forskningsråd (NFR): 2014-2017, CEMIR (NFR Senter for Fremragende Forskning)

Bjørn Hofmann

Av Bjørn Hofmann, NTNU Gjøvik og Universitetet i Oslo

Har Justin Bieber borreliose? Skal risiko for demens, sorg, fedme, kjønnsinkongruens og aldring være diagnoser? Dette er aktuelle og vanskelige spørsmål, som viser at diagnoser har makt. De er verdivirksomme på en rekke måter. Derfor er de viktige for pasienter, profesjonelle og politikere.

Diagnoser forklarer og samordner: Diagnoser er viktige – både for pasienten og for helsepersonell. Diagnoser gir forklaringer. De gjør at den enkelte kan forklare for seg selv hvorfor man har det ille. De kan også forklare for andre hvorfor man ikke kan gå på jobb eller hjelpe sine nærmeste slik man selv og andre ønsker og forventer. For helsepersonell utgjør diagnosene et ordnende system både for kunnskap og handling: Man vet hva det dreier seg om og (ofte) hva man skal gjøre. Derved reduserer diagnosen usikkerhet, og mange føler en lettelse når de får eller stiller en diagnose.

Samtidig er diagnoser omstridte. De kan skape konflikt mellom pasient og lege, for eksempel om hvorvidt pasienten har en gitt diagnose. Pasienten kan være sikker på å ha borreliose, mens legen er i tvil. Det kan også være uenighet mellom leger om pasienten har en diagnose eller hvilken diagnose pasienten har. Tilsvarende kan det komme til konflikt mellom profesjoner om diagnoser. Det skaper vanskelige situasjoner, mistillit og ofte konflikter – konflikter der «den sterkeste vinner».

Diagnoser er også verdivirksomme. De definerer hva som er normalt og skiller sykt fra friskt. I tillegg gir de rettigheter, fritar fra ansvar og plikter, og fratar rettigheter.

(Illustrasjonsbilde fra Colourbox)

Diagnoser gir rettigheter: Sykdom er en betingelse for retten til helsehjelp, sykmelding, og til økonomisk støtte, slik som sykepenger, arbeidsavklaringspenger, og uføretrygd. Det er knyttet store økonomiske ressurser til slike ordninger. At diagnosene skiller mellom de som får og de som ikke får, gir dem stor betydning.

Diagnoser fritar fra plikter: De fritar fra plikten til å arbeide. I tillegg kan diagnoser frita fra moralsk ansvar. Med en alvorlig diagnose er det ingen som forventer at man tar seg av sine nærmeste. Enkelte diagnoser fratar også fra straffeansvar, for eksempel ved manglende tilregnelighet.

Diagnoser fratar rettigheter: Samtidig som diagnoser gir noen rettigheter, kan de frata andre. For eksempel kan diagnoser frata folk deres frihet, for eksempel ved alvorlig smittefare. Da de kan holdes isolert også mot deres vilje. Tilsvarende kan diagnoser føre til at man mister retten til å ha førerkort eller foreldreansvar.

Diagnoser forenkler: I tillegg forenkler diagnoser en kompleks verden. Positivt sett gjør det helsepersonell i stand til å se et mønster i det komplekse og gjør dem i stand til å handle og hjelpe. Samtidig kan personer reduseres til diagnoser, for eksempel når helsepersonell betrakter en pasient som en kneskål eller «lårhalsbruddet i 2-sengen på 403». Da reduseres personer til medisinske objekter og man overser en viktig side ved diagnosen: sykdomsopplevelsen. I tillegg kan man komme til å overse viktige variasjoner. Diagnosene er gode for dem som passer inn i diagnosenes mønster, men ikke for dem som faller utenfor, men som like fullt trenger hjelp.

Diagnoser forskyver ansvar: Når en tilstand har fått en diagnose, blir den et helsefaglig anliggende og ansvar, Samfunnsmedisineren Per Fugelli var opptatt av at denne ansvarsforskyvningen kunne ha uheldige konsekvenser, for eksempel ved at politikere abdiserte fra ansvaret for sosiale determinanter for helse.

Diagnoser gir status og prestisje: Ideelt sett er diagnoser merkelapper på sykdommer, det vil si de er beskrivende. Men det viser seg at diagnoser er sosialt virksomme: Det knytter seg sosial status og profesjonell prestisje til diagnosene. Den norske sosiologen Dag Album har vist at hjerteinfarkt har mye høyere prestisje enn fibromyalgi blant leger. Tilsvarende har hjernesvulst høyere prestisje enn angstnevrose. Det illustrerer at diagnoser kan ha skjult makt.

Diagnoser forfører: De leder oss inn i roller. Det er visse forestillinger og forventninger til å være «kreftpasient» eller «diabetiker» og diagnosene kan føre oss inn i slike roller. Selv om vi har blitt flinkere til å snakke om «NN, som har diabetes», så synes vi fortsatt å tenke om mennesker som «diabetikere» eller «demente».

Diagnoser gir identitet: Hos pasienter kan diagnoser gi identitet og samhold med medpasienter. Mange har funnet god støtte i å dele erfaringer og ha kontakt med medpasienter. I enkelte «diagnosesamfunn» kan samholdet være veldig sterkt, men også virke ekskluderende på dem som ikke tilfredsstiller diagnosekravene. Diagnosen inkluderer og ekskluderer.

Diagnosene dømmer: Diagnoser kan også ha en dømmende funksjon. Ordet sykdom inneholder jo en «dom» og det kan knytte seg fordømmelse til enkelte diagnoser, eksempelvis for livsstilssykdommer.  Kols har vært knyttet til røykevaner og overvekt til usunne spisevaner. Slik skjult fordømmelse har gjerne vært knyttet til forestillinger om selvforskyldthet.

Diagnoseutglidning: En utfordring i dag er at teknologien har gjort oss så gode til å diagnostisere at vi har gitt diagnosenavn til forstadier til sykdom. Vi klarer å detektere celleforandringer som kan føre til kreft, men som ikke alltid gjør det. Når vi gir slike forandringer eller forstadier til diagnoser, står vi i fare for å gjøre folk syke. Vi gir dem diagnoser og behandler dem for tilstander som de kanskje ville dødd med og ikke av. Vi har nå vi fått en lang rekke for-diagnoser, slik som pre-demens og pre-diabetes. Tilsvarende har vi gjort risikofaktorer til diagnoser. Hypertensjon og hyperkolesterolemi er bare to eksempler.

Når vi gjør ulike for indikatorer, forstadier eller risikofaktorer til diagnoser, står vi i fare for å lage et skille mellom diagnose og sykdom. Det å ha en diagnose, blir ikke det samme som å ha en sykdom. I tillegg fjerner vi diagnosen fra det som betyr noe for folk: smerten, plagen, lidelsen. Vi finner tilstander, som vi ikke vet om utvikler noe som vil plage personen. Derved fjerner også helsefagene seg fra sitt moralske grunnlag: å hjelpe mennesker med deres (kroppslige og/eller mentale) plager. Man risikerer å gjøre mer skade enn nytte, for eksempel gjennom overdiagnostikk og overbehandling.

Diagnoseutvidelse: En annen utfordring, som også er relatert til helsefagenes suksess, er at vi setter diagnoser på stadig flere menneskelige fenomener. Avvikende atferd har lenge vært gjort til diagnoser. Eksempelvis var «drapetomani» (rømmesyke) en diagnose brukt på gjenstridige slaver i sørstatene i USA. I Norge var homoseksualitet en diagnose frem til 1977. Ingrid Bjerkås, som opponerte mot Quisling i 1941, fikk diagnosen «jøssingismus psykopatica» og Arnold Juklerød fikk diagnosen «kverulant paranoia» i 1971. I vår tid har vi gjort urolig skoleatferd og sorg til diagnose og det argumenteres for at aldring bør bli en diagnose. Selv om det finnes fordeler med å utvide diagnosepaletten, står vi også i fare for å gjøre allmennmenneskelige erfaringer til diagnoser, såkalt medikalisering. Det gjør livets normale tildragelser til et helsefaglig anliggende og ansvar.

Diagnoser stigmatiserer: Diagnoser er merkelapper som kan merke mennesker. Juklerødsaken er bare ett eksempel på hvordan diagnosene kan stemple og stigmatisere mennesker. Diagnoser kan knyttes til negative karakteristikker, slik som «latskap» eller «manglende selvkontroll» til fedme. De som «merkes» utsondres og opplever fall i status og enkelte ganger diskriminering.

Diagnoser styrer blikket: Diagnoser er ofte knyttet til biologiske prosesser eller tegn, og jo mer biologisk diagnosene er, desto mer solide oppfattes de. Det gjør at det helsefaglige perspektivet på sykdom, og gjerne det naturfaglige, blir dominerende. For å si det med Per Fugelli: Diagnoser reduserer kampen mot sykdom til en biologisk krigføring. To andre perspektiver har da lett for å bli borte: Det personlige perspektivet, altså sykdomsopplevelsen, og det sosiale perspektivet, det vil si sykerollen. Diagnosene har dermed en tendens til å gi det faglige perspektivet på sykdom forrang fremfor det personlige og det sosiale.

Diagnoser har med andre ord mange funksjoner. De forklarer folks plager og styrer helsefaglige handlinger. Diagnoser gir rettigheter, fritar fra plikter og fratar rettigheter. De gir status og prestisje og stigmatiserer. Diagnoser forfører og styrer vårt blikk på sykdom og lidelse.

Alt dette gir diagnosene stor betydning både for individer, profesjoner og for samfunnet. Det gir derved stor makt til dem som bestemmer over diagnosene – både når det gjelder deres tilblivelse og deres bruk.

En kort versjon av denne teksten er publisert som kronikk i Aftenposten 2.2.2020.

Foto: Adobe Stock

Å oppleve sosial støtte er en viktig faktor for barn og unges utvikling. Sosial støtte er sentralt for å mestre stressende livssituasjoner og for god psykisk helse, spesielt for sårbare barn og unge. Ungdommer som bor i barneverninstitusjon har ofte en belastende bakgrunn med omsorgssvikt, flere flyttinger og mange brutte relasjoner, som alle er kjente risikofaktorer for å oppleve mindre sosial støtte videre i livet. I artikkelen Perceived social support among adolescents in Residential Youth Care undersøkte vi dette området nærmere. [1]

Av: Marianne T. Singstad, Jan L. Wallander, Stian Lydersen, Lars Wichstrøm & Nanna S. Kayed.

Tekstkonsulent for blogginnlegg: Marie Antonsen.

Marianne Tevik Singstad (foto: Frode Fossvold-Jørum)

Det viser seg at ungdommer som bor i barneverninstitusjon har færre tilgjengelige støttepersoner enn ungdommer i den generelle befolkningen.  De yngste jentene har færrest støttepersoner. Felles for gutter i barneverninstitusjon og ungdommer av begge kjønn i den generelle befolkningen er at antallet støttepersoner reduseres med alder – jo eldre de blir, jo færre støttepersoner har de.  Tendensen for jenter i barnevernsinstitusjon er derimot en økning i antall støttepersoner med økende alder.

Vi finner også at ungdommene generelt er fornøyde med støtten de mottar. Samtidig er det en sammenheng mellom antall støttepersoner og tilfredshet, jo flere støttepersoner, jo mer fornøyde er ungdommene med støtten.

Det er også forskjell i kvaliteten på relasjonen til støttepersonene, det vil si hvilke personer som er viktigst for ungdommene. Ungdommene i vårt materiale oppgir i mindre grad foreldre som støttepersoner sammenlignet med ungdommene i den generelle befolkningen. Ungdommene i barneverninstitusjoner opplever mer støtte fra andre familiemedlemmer og de institusjonsansatte.

Vesentlig med støtte fra ansatte

Den sosiale støtten fra institusjonsansatte er tydelig viktig for ungdommer som bor i barneverninstitusjon. Ungdommene oppgir institusjonsansatte som viktige støttespillere oftere enn far, og nesten like ofte som mor. Venner blir oppgitt som viktig både av ungdommer i barneverninstitusjon og ungdommer generelt.

Funnene i denne studien tydeliggjør hvor viktige de ansatte i norske barneverninstitusjoner er for ungdommene som bor der. Disse ungdommene har ofte en ustabil bakgrunn med mange flyttinger bak seg, og de er adskilt fra familie og venner. Det å ha forutsigbare, støttende og omtenksomme voksne rundt seg vil derfor kunne være avgjørende for 1) at ungdommene skal føle seg trygge og ivaretatt når de bor i barneverninstitusjon, og 2) å legge til rette for videre positiv utvikling i en sårbar periode av livet.

Tiltak for bedre praksis

På bakgrunn av denne studien foreslår vi følgende tiltak: Å videreutvikle relasjonskompetansen til ansatte i barnevernsinstitusjoner. Støtten institusjonsansatte gir bør være av høy kvalitet. Dette innebærer blant annet at primærkontakten bør yte ekstra støtte og tett oppfølging på mange områder i ungdommens liv, det vil si ungdommens helse, skolegang, fritidsaktiviteter og dagligdagse gjøremål. Ungdommenes sosiale nettverk bør også kartlegges, og det bør gis støtte til å opprettholde kontakt med familie og venner som er ressurspersoner i ungdommenes liv.

I tillegg burde det bli vanlig praksis i norske barneverninstitusjoner å planlegge hovedkontaktansvar ut ifra den enkelte ungdommens utfordringer. Dette vil kunne tydeliggjøre de ansattes behov for spesialisering innenfor forskjellige fagfelt. Bredde i kompetanse og personlige kvaliteter vil gjøre institusjonene bedre kvalifisert til å håndtere ungdommer med mangfoldige erfaringer og sammensatte utfordringer.

Om det er hensiktsmessig og mulig, bør kontakten mellom ungdommen og viktige støttepersoner opprettholdes etter endt opphold i institusjonen for å sikre ungdommens sosiale støtte i hverdagen.

Her kan du lese artikkelen.

[1] Studien har undersøkt opplevd sosial støtte blant ungdommer i barneverninstitusjoner ved bruk av Social Support Questionnaire, som kartlegger antall støttepersoner, fornøydhet med støtten de mottar, samt hvem ungdommene mottar støtte fra. Resultatene ble sammenliknet med ungdommer fra den generelle populasjonen (Ung i Norge-studien).

PS! Dette blogginnlegget er også publisert på fagbloggen Tilbeste.no. 

Foto: Karl Jørgen Marthinsen/NTNU

av Randi Johansen Reidunsdatter

Seksuelle problemer er av de hyppigste og mest langvarige seneffekter etter brystkreftbehandling. Fysiske plager, som for eksempel tørre slimhinner og smerter ved samleie, og emosjonelle forandringer relatert til sykdom og behandling kan påvirke den seksuelle helsa.

Til tross for at dette er noe som rammer mange snakker vi lite om slike problemer. Seksuell helse tas sjelden opp som et ledd i den rutinemessige oppfølgingen av brystkreftpasienter. Også pasientene kvier seg for å ta opp temaet når de er til kontroller på sykehus eller hos fastlege.

Seksuell helse tas sjelden opp som et ledd i den rutinemessige oppfølgingen av brystkreftpasienter.

Når menn rammes av prostatakreft gis det rutinemessig informasjon om behandlingens påvirkning av seksualiteten. Denne praksisen er dessverre ikke like vanlig når kvinner rammes av brystkreft.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Forskergruppen: Marianne N Kvande, Tone Frost Bathen, Vigdis Moen, Randi Reidunsdatter, Harriet Børset, Steinar Lundgren, Guro F Giskeødegård, Guro Aune.
Sunil X Raj, Jarle Karlsen, Monica J Engstrøm, Øyvind Salvesen og brukerrepresentantene Marthe Jystad og Tove Aae var ikke til stede da bildet ble tatt. Foto: Karl Jørgen Marthinsen/NTNU

Jeg er førsteamanuensis på Institutt for sirkulasjon og bildediagnostikk ved NTNU og forsker på seneffekter og helserelatert livskvalitet etter kreft. Jeg tror at mangel på kunnskap er en viktig årsak til at vi snakker lite om seksuell helse med brystkreftpasienter. Vi har nylig fått tildelt forskningsmidler fra Rosa Sløyfe- aksjonen til et forskningsprosjekt som skal undersøke seksuell helse hos brystkreftpasienter.

Vi mener at mer kunnskap om dette kan bidra både til økt fysisk og mentalt velvære til mange brystkreftoverlevere. Vi håper også at denne kunnskapen på sikt kan gi en bedre helsetjeneste, der seksuell helse er et sentralt tema i oppfølgingen av pasientene.

Vi retter en stor takk til Rosa Sløyfe som setter oss i stand til å utføre dette viktige arbeidet.

Hvorfor er det viktig å lytte til pasientene?

Jeg har lang bakgrunn fra helsevesenet der jeg har jobbet som både radiograf og stråleterapeut. Jeg er veldig opptatt av pasientenes stemme vedrørende alt fra tilfredshet med behandling, oppfølging, symptomer, funksjonsstatus og livskvalitet.

Pasientens egne vurderinger har i de senere årene blitt mer vektlagt når vi skal vurdere seneffekter av behandling. Tradisjonelt har det vært leger og sykepleiere som dokumenterer hvilke plager og symptomer pasientene har. I dag er det mer kjent at helsepersonell ofte undervurderer pasientenes plager. Det er også kjent at helsepersonell vurderer pasientenes plager ulikt.

Vi ser heldigvis at pasientenes vurderinger blir mer inkludert i registrering av seneffekter etter behandling. Jeg håper dette også etterhvert vil gjelde pasientenes opplevelser av seksuell helse.

Seksuell helse etter brystkreft

Seksuell helse kan defineres som en tilstand av fysisk, emosjonelt, mentalt og sosialt velvære relatert til seksualitet, mens seksualitet handler om en persons holdninger til intim atferd. God seksuell helse er viktig for den totale livskvaliteten.
Når en kvinne rammes av brystkreft kan både de fysiske og emosjonelle forandringene relatert til både sykdommen og behandlingen påvirke seksualiteten og hennes seksuelle helse.

Mange brystkreftoverlevere opplever et endret og negativt kroppsbilde etter å ha fjernet et bryst, eller på grunn av arr, hudforandringer og lignende. Mange sier at de ikke lenger føler seg like tiltrekkende som kvinne. I tillegg til det kirurgiske inngrepet vil mange pasienter få tilleggsbehandlinger som cellegift, strålebehandling og anti-hormonbehandling.
Disse behandlingene kan gi seneffekter som trøtthet (fatigue), hudforandringer, smerter av ulik slag, og anti-hormonbehandlingen fører ofte med seg såre og tørre slimhinner og hetetokter. Slike plager kan igjen påvirke både livskvalitet og seksuell helse.

Mangelfull forskning på området

Forskning på seksuell helse hos brystkreftoverlevere er mangelfull, og de få studiene som finnes dokumenterer at det er mange som har problemer. En studie fra Nederland viser at cirka 50% av kvinnene rapporterer seksuelle problemer etter brystkreftbehandling. En stor australsk studie viser til at hele 70% av brystkreftpasientene ønsket mer informasjon og hjelp angående seksualitet, mens bare 40% hadde fått informasjon angående dette temaet.
Innenfor skandinaviske land er forskningen på kvinners seksuelle helse etter brystkreftbehandling omtrent fraværende.

Hvordan skal vi finne mer ut om dette?

Forskningsprosjektet består av tre hoveddeler:

• Vi skal først kartlegge den seksuelle helsen og faktorer som påvirker denne til 550 brystkreftoverlevere som vi har fulgt i opptil 10 år etter behandling.
  Når vi skal måle subjektive forhold som helse, symptomer og seksuell funksjon er det viktig å bruke standardiserte og valdiderte spørreskjemaer for akkurat denne pasientgruppen. Vi har brukt skjemaer som inkluderer spørsmål om blant annet seksuell funksjon, seksuell nytelse og kroppsbilde, i tillegg til spørsmål om andre forhold som kan påvirke seksualiteten slik som trøtthet og smerter.
  Forskningen på dette vil kunne gi svar på hvordan den seksuelle helsa påvirkes av type behandling som er gitt, hvordan andre plager kvinnene måtte ha påvirker seksualiteten og hvordan psykologiske og personlige karakteristikker spiller inn.
• I den neste delen av prosjektet skal vi utvikle såkalte «referansedata». For å kunne vurdere den seksuelle helsetilstanden hos brystkreftoverlevere er det nødvendig at vi kjenner til hvordan det står til med de som aldri har hatt kreft, og som er i samme alder og livsfase. For å finne ut mer om dette må vi stille de samme spørsmålene som brukes til kreftpasientene til et representativt utvalg av den norske befolkningen. Dette gjelder både spørsmål om seksuallivet i tillegg til spørsmål om forhold som kan påvirke den seksuelle helsa.
  Slike referansedata er viktig å utvikle, men utfordrende å skaffe da vi er avhengige av en god svarprosent for å få god nok kvalitet på resultatene.
• I den tredje delen av prosjektet skal vi gjennomføre en intervjustudie blant ferdigbehandlede kreftpasienter og deres eventuelle partnere. Vårt mål med denne studien er å undersøke hvilke informasjonsbehov og utfordringer pasienter og eventuelle partnere opplever i forhold til seksualitet, samt hvilke barrierer som hindrer dem i å ta opp dette i møte med helsevesenet. Rekrutering av deltakere skal skje ved toårskontroller på kreftavdeling og brystkirurgisk avdeling samt fra gynekologer og fastleger.
  I tillegg skal vi intervjue helsepersonell på respektive avdelinger for å undersøke hvordan dagens helsetjeneste kan møte pasientenes behov for hjelp på dette området.

Også du kan bidra!

Jeg og mine forskerkollegaer ser fram til å gå i gang med dette viktige arbeidet. Vi er særlig spente undersøkelsen av seksuell helse fra befolkningen generelt. Slike data er fra en ikke-syk del av befolkningen er vesentlige for at vi skal kunne vurdere helse og livskvalitet i mange ulike kreftpopulasjoner. For å få gode og pålitelige data er vi avhengige av en god svarprosent.
Vi oppfordrer derfor til en nasjonal dugnad for å få til dette. Er du en av dem som mottar et spørreskjema i posten fra dette prosjektet, håper vi at du tar deg tid til å fylle det ut og returnere til oss. Dine svar betyr mye for å kunne gi bedre oppfølging og fremme helse og livskvalitet hos dem som rammes av kreft.

Av Magnus Steigedal, leder for NTNUs tematiske satsingsområde NTNU Helse. 

Fra mandag 12. august til lørdag 17. august arrangeres Arendalsuka. Arendalsuka er en årlig arena hvor politikere, næringsliv og andre samfunnsaktører møter hverandre til debatt og dialog som skal bidra til kunnskapsbasert politikkutvikling og et levende demokrati.

NTNU Helse har i flere år bidratt med arrangement under Arendalsuka og de siste årene har vi samarbeidet med SINTEF om arrangement innen flere tema.

I år ønsker vi å sette fokus på hvordan vi skal klare å levere helsetjenester til befolkningen på nye måter, hvor kvaliteten forblir god, men forbruket av ressurser reduseres.

Møtet har fått tittelen «Helsetjenester på nye måter». Her vil vi vise hvordan samfunnet kan investere i kunnskap og at næringsliv, forskningsinstitusjoner og helsetjenesten må mobilisere sammen for å ta kunnskapen i bruk for bedre helse.

NTNU Helse og SINTEF hadde fullt hus under fjorårets arrangement på Arendalsuka.

Om noen av dere er i Arendal vil jeg oppfordre dere til å ta turen til vårt arrangement. Jeg håper også vi får se dere på andre av NTNU sine mange spennende møter. Til dere som ikke er i Arendal denne uka: Mange av møtene er også tilgjengelig på streaming, så det er fullt mulig å få med seg gode faglige innlegg og debatter for alle.

Tilslutt vil jeg fremheve alle NTNU-forskere som bidrar på andre organisasjoners arrangement. Her får våre forskere bidra med faglig grunnlag for debatt innen mange viktige tema og kan være med å bidra til at kunnskap faktisk tas i bruk.

Her treffer du NTNUs fagfolk innen helse:

• Helsetjenester på nye måter.
• Er blodforgiftning glemt av helse-Norge?
• Helsefremmende arkitektur og omgivelser
• Én lege på 70 sykehjemssenger. Hva er konsekvensene?
• Hvem er fri og hvem er villig?
• Hjernen- Norges neste store helseutfordring
• Når ble vanlig mat så sykt vanskelig
• Kollapser kommunehelsetjenestene når fastlegene ikke orker mer?

Professor Tone Frost Bathen. Foto: Karl Jørgen Marthinsen/ NTNU.

I forskningsgruppen jeg leder forsker vi på kreft. Vi forsker på medisinske avbildningsmetoder, slik at vi bedre kan oppdage, karakterisere og behandle kreftsykdom. I forskningen vår bruker vi også kreftprøver fra pasienter og kreftmodeller, slik at vi kan få bedre forståelse av kreftens biologi og mekanismene for hvordan kreft utvikles og responderer på behandling.

Det siste året har jeg vært så heldig å få være med på å utvikle et stort, nytt forskningsprosjekt sammen med samarbeidspartnere lokalt og nasjonalt, der vi skal ta  utgangspunkt i avansert medisinsk utstyr finansiert av Trond Mohn. Initiativet og støtte til forskningssamarbeidet kommer fra Tromsø forskningsstiftelse og Trond Mohn stiftelse.

Forskningen skulle være relevant for norske pasientgrupper og universiteter og universitetssykehus i Trondheim, Tromsø og Bergen måtte samarbeide i prosjektet. Det var også et krav at prosjektet skulle være av høy kvalitet ved vurdering av internasjonale eksperter på fagfeltet.

I forrige uke  fikk vi endelig vite at prosjektet vårt ble innvilget finansiering – så nå går vi en spennende, og krevende, tid i møte hvor våre planer skal omsettes i praksis.

• Les også om prosjektet i Dagens medisin og på NRK.no

Hvorfor er det så viktig å forske på kreft og demens?

Antall kreftpasienter i Norge og verden for øvrig er økende, hovedsakelig på grunn av en økende og aldrende befolkning. En aldrende befolkning innebærer også et økende antall mennesker med kognitiv funksjonsnedsettelse og demens.

Disse pasientgruppene representerer til sammen betydelige utfordringer for helsepersonell og samfunnet som helhet. Både kreft og demens er komplekse sykdommer med stor variasjon. Det er derfor nødvendig at behandling og oppfølging av disse pasientene er persontilpasset, det vil si «rett behandling, til rett tid, i rett pasient». Ved fakultetet vårt har vi sterke forskningsmiljø både innenfor kreft og demens. Det var derfor naturlig at vi rettet vår forskning mot disse pasientgruppene i utviklingen av det nye prosjektet.

Medisinsk avbildning, som dere kanskje har hørt om som CT, MR og PET, er svært viktige diagnostiske verktøy for å kunne gi persontilpasset behandling. Ved bruk av disse metodene for avbildning kan sykdommene karakteriseres direkte, og pasienten kan følges over tid, uten at det gjøres inngrep som krever at kroppen må åpnes.

PET/MR – skanneren er en av verdens mest avanserte maskiner for avbildning av menneskekroppen, og disse maskinene er nå installert i Trondheim, Tromsø og Bergen. Foto: Geir Mogen/NTNU

Utstyr for høyavansert medisinsk avbildning

I Trondheim, Tromsø og Bergen har vi nå tilgang på noen av de mest avanserte maskinene i verden for medisinsk avbildning, såkalte PET/MR- skannere. Disse skannerene gjør det mulig å avbilde pasienter med PET (positron emisjons tomografi) og MR (magnetisk resonans avbildning) samtidig, i samme skanner.

For å lage et PET bilde må pasienten få tilført et radioaktivt sporstoff (også kalt tracer), som lages i en liten partikkelakselerator (syklotron). Det mest brukte sporstoffet i kreft er glukose merket med radioaktivt fluor. Kreftsvulster har økt metabolisme og tar opp ekstra mye sukker, og svulstene vil derfor lyse opp i PET-bildet. Det finnes mange andre sporstoffer som brukes for ulike sykdommer, men prinsippet er det samme, sporstoffet er målrettet mot en spesifikk biologisk funksjon som er karakteristisk for sykdommen. PET kan imidlertid ikke si noe om kroppens anatomi, og det er da informasjonen fra MR bildet blir viktig. MR gir bilder med høy oppløsning, også av bløtvev og organer, noe som gjør det mulig å identifisere nøyaktig hvor i kroppen PET signalet lyser opp.

Her er eksempler på PET/MR-bilder fra pasienter med henholdsvis prostatakreft, demens og hjernekreft. MR bildene viser anatomien, mens PET signalet lyser opp der det er kreft. I demens derimot er det bortfall av PET-signalet som karakteriserer sykdommen.
Bilde: NTNU/St. Olavs hospital.

Hvordan skal vi bruke PET/ MR i forskningen?

Det nasjonale forskningsprosjektet som nå finansieres av Trond Mohn-stiftelse sammen med universiteter og sykehus i Trondheim, Tromsø og Bergen, har som mål å styrke forskning knyttet til klinisk bruk av PET/MR, altså forskning som skal bidra til å finne ut hvilke pasienter (med kreft eller demens) som har best nytte av å bli avbildet, og hvordan undersøkelsen bør gjøres for å få best bilder.

Vi skal også undersøke hvordan PET/MR – bildene kan brukes til planlegging av strålebehandling og hjernekirurgi, og hvordan avansert bildeanalyse basert på kunstig intelligens kan bidra til bedre beslutningsstøtte for legene.

Fordi Trondheim, Bergen og Tromsø har de samme PET/MR-skannerne, kan vi nå gjennomføre multisenter-studier. Det vil si at vi inkluderer pasientundersøkelser fra flere helseregioner i samme studie. Dette vil gi et godt datagrunnlag som sikrer robuste resultat.

Og ikke bare det….

Samtidig som Trondheim har fått ansvar og finansiering for å gjennomføre kliniske multisenterstudier, har Bergen og Tromsø fått det samme for å gjennomføre forskningsprosjekter som skal bidra til fremstilling av nye PET-sporstoffer, bedre metoder for å fremstille dem, samt bedre forståelse av hvordan sporstoffene virker og bør benyttes ved bruk av studier i dyremodeller.

Prosjektene våre er med dette en stort tverrfaglig samarbeid, hvor leger, fysikere, kjemikere, biologer og data-spesialister sammen skal bidra til høy kvalitet i diagnostikk og behandling av fremtidens pasienter.

Jeg gleder meg til å begynne på dette arbeidet sammen med dyktige og entusiastiske kolleger i Trondheim, Tromsø og Bergen.

Den 24. mars markerer vi verdas tuberkulosedag. Det var på denne dagen i 1882 at Dr. Robert Koch offentleggjorde at han hadde oppdaga bakterien som forårsaka sjukdomen tuberkulose, nemleg Mycobacterium tuberculosis. Tuberkulose er truleg årsaka til 1 milliard dødsfall dei to siste århundra og i dag døyr det årleg 1,5 millionar menneske av sjukdomen på verdsbasis.

Verdas helseorganisasjon (WHO) estimerer at ein tredjedel av verdas befolkning er bærare av bakterien, og av desse vil omlag 10% utvikle aktiv sjukdom i løpet av livet. Her i Noreg er likevel dei fleste av oss signa med veldig lite direkte kjennskap til sjukdomen. I 2017 vart det registrert 261 nye tilfelle av tuberkulose i Noreg, det lågaste talet sida 2002.

Krevjande behandling av sjukdomstilfella

Sjølv om sjukdomstilfella er få i Noreg, så er behandlinga den same dersom du får påvist smitte her som i resten av verda:
Det er antibiotika som framleis leiar i kampen mot tuberkulose, slik den også har vore sentral i prosessen med å nær utrydde sjukdomen her i Noreg etter 2. verdskrig. Men, tuberkelbakteriane er svært vanskelege å behandla med antibiotika. Dei har mellom anna ein tjukk cellevegg som er vanskeleg for medisinar å trenge igjennom, og dei gøymer seg inne i immuncellene våre, kor dei er nær utilgjengelege for antibiotika.

Behandlinga er derfor tung og langvarig. Dersom du får påvist tuberkulose til dømes etter eit utanlandsopphald, vil eit generelt behandlingsregime innehalde fire ulike antibiotika-medisinar. Typisk så startar denne kuren med full styrke dei første tre månadene, før ein går over på ein mindre intensiv vedlikehaldsbehandling dei neste tre månadane. Behandlingsregimet er særs omfattande, med piller fleire gonger for dagen i lang tid, og det heile vert ei monaleg belastning for pasienten både fysisk og psykisk.

Bilde frå eit sveipeelektronmikroskop, som visar ei immuncelle som strekker seg ut for å ta opp tuberkelbakteriar (lyseblå), i håp om å eliminere dei frå kroppen. Foto: Marianne Sandvold Beckwith.

Antibiotikaresistens – et aukande problem

Når ein bakterie ikkje døyr av å verte behandla med ein type antibiotika kallar vi den antibiotikaresistent.
Tuberkelbakteriar er i mange tilfelle multiresistente (MDR – multi drug resistant), og førekomstane av bakteriestammar som kan motstå dei fleste eller alle typar antibiotika aukar (XDR – extensively drug resistant og TDR – totally drug resistant). Antibiotikaresistens er altså ein eigenskap som bakterien tileignar seg, ikkje vi menneske.

Dette faktumet er offer for ei relativt velutbreidd misforståing blant pasientar og pårørande på verdsbasis, med alvorlege følgjer. Pasientar vel gjerne å avslutte behandlinga når dei ikkje lenger følar symptoma fordi dei vil hindre at deira eigen kropp vert antibiotikaresistent. Ved halvvegs behandling kan då dei bakteriane som har makta å overleva initial- behandlinga være resistente mot ein eller fleire av antibiotikamedisinane i kuren. Desse bakteriane får no moglegheit til å blomstre opp og smitte nye menneske.

Med tuberkulose spreies resistens også på grunn av den tunge behandlinga. Den er kostbar og vanskeleg å følgje opp i utsette område, og pasientar kan ynskje å avslutta på grunn av sideverknadane som etter kvart vert sterkare en sjukdomen sjølv. Difor er det i dag anbefalt at helsepersonell observerer alt inntak av medisinar direkte, så kalla direkte observert terapi, eller DOT. Behandlinga av antibiotikaresistent tuberkulose varar i 24 månader, og likevel er det berre om lag halvparten av pasientane som vert friske.

Sindre (nummer seks, fra venstre, andre rekke) og Marianne (nummer to fra venstre, første rekke) er del av denne forskningsgruppa ved senter for molekylær inflammasjonsforskning (CEMIR), der dei til dagleg jobbar mot å forstå sjukdomen tuberkulose betre. Foto: Håvard Takle Lindholm

Vår forsking – eit bidrag mot betre behandling

Ved Senter for Molekylær Inflammasjonsforskning (CEMIR) i Trondheim forskar vi på tuberkulose. Det er fordi vi er avhengige av å gjere nye oppdagingar for å betre den tilgjengelege behandlinga og for å stogge den varsla krisa med antibiotikaresistens.

Vi er særs interesserte i å forstå korleis kroppens immunforsvar reagerar på infeksjon. Sidan berre eit fåtal av dei som er smitta utviklar aktiv tuberkulose i løpet av livet, tydar det på at kroppens immunforsvar klarar å handtera tuberkuloseinfeksjon i mange tilfelle. Viss vi klarar å forstå nøyaktig kva respons som gjer kroppen i stand til å kontrollera bakteriane, kan vi kanskje forsterka denne responsen hos dei som vert alvorleg sjuke, samstundes som vi behandlar med antibiotika.

For å forstå kva som skjer i kroppen når den møter tuberkelbakteriar, infiserer vi immunceller med tuberkelbakteriar i laben, og observerer infeksjonen med avanserte mikroskopteknikkar. Med fluoresensmikroskopi kan vi sjå på kva protein som er i arbeid, og med elektronmikroskopi observerar vi bakteriar og organellar i immuncellene med nanometer presisjon.

Vi vonar at våre studiar skal lære oss noko nytt om korleis tuberkelbakteriane samhandlar med immunforsvaret i kroppen vår, og dermed bidra til målet om å få ein slutt på sjukdomen som framleis tek så mange liv.

I sommer feiret jeg mitt 10-års jubileum som forsker ved Fakultet for medisin og helsevitenskap og et raskt tilbakeblikk avslørte at jeg har holdt på med mye forskjellig: Fra å måle bevegelse av vannmolekyler i kreftsvulster, via eksperimenter med nanopartikler laget av superlim, til studier av spredning av kreft i sebrafisk.

Felles for alle disse prosjektene er at de er drevet fram av min egen og andres nysgjerrighet. På et eller annet tidspunkt har vi lurt på hvordan noe henger sammen, og så har vi forsøkt å konstruere eksperimenter som kan gi oss et slags svar på spørsmålene våre. I denne bloggen vil jeg slå et slag for den langsiktig forskningen som er drevet frem av nysgjerrighet!

Professor Siver Andreas Moestue. Foto: Geir Mogen

Grunnforskning er drevet av nysgjerrighet

Slik nysgjerrighetsdrevet forskning kalles gjerne grunnforskning eller basalforskning. Jeg har en langsiktig målsetning om å forstå mer om kreftcellenes grunnleggende egenskaper. Selvsagt er det supert om den nye kunnskapen jeg skaper kan bidra til bedre kreftbehandling.

Men fordi vi studerer kreft på et så grunnleggende nivå, er det i beste fall mange år igjen til forskningen min kan få en direkte nytteverdi for pasientbehandling. På denne måten skiller min forskning seg fra det vi kaller anvendt forskning, som tar sikte på å løse et konkret problem her og nå og har umiddelbar nytteverdi.

Dette langsiktige perspektivet lever jeg godt med. En grunnleggende drivkraft hos meg, og sikkert mange andre forskere, er gleden ved å finne ut noe nytt, som ingen andre tidligere har visst om eller beskrevet på noen måte. Det er viktigere for meg at arbeidet mitt holder høy kvalitet og kan danne et solid fundament for mine egne og andres fremtidige studier, enn å sette to streker under svaret og avslutte prosjektene mine så fort som mulig. Antagelig kunne jeg ha trivdes med å studere finessene ved potetskrelling også, men av åpenbare årsaker er det ekstra motiverende å drive med kreftforskning.

Hvorfor i all verden driver vi med grunnforskning hvis den ikke kommer til nytte? Forskningen min finansieres over skatteseddelen (takk, alle sammen) i tillegg til midler fra Kreftforeningen, en ekstra takk til dem som av ren godhet har gitt gaver eller samlet inn penger. Vi ønsker oss vel valuta for pengene?

Svaret er at menneskeheten til enhver tid har gjort nettopp dette. Vi har beskrevet verden, og universet, for den del, i stadig større detalj. Vi har aldri noen sinne vært i besittelse av mer kunnskap om stort og smått enn det vi har i dag. Noe av denne kunnskapen finner en anvendelse – noe av kunnskapen er ikke tatt i bruk. Ennå.

Siver Andreas og forskerkollega Elise Midtbust i arbeid. Foto: Vegard Vestmo.

Det kan ta lang tid før vi får nytte av grunnforskningen

Ved universitetet i Karlsruhe i Tyskland klarte en forsker i 1890 å bekrefte elektromagnetiske teorier ved hjelp av kløktige, og sikkert farlige, eksperimenter. Han ble spurt om denne forskningen noen sinne ville komme til nytte for noen, men måtte innrømme at han ikke anså det som spesielt sannsynlig. Forskerens navn var Heinrich Hertz og han oppdaget radiobølgene.

I dag er trådløst internett nesten å anse som et primærbehov på linje med mat, vann og ren luft, og vi kan altså takke en grunnforsker for dette. Det finnes selvsagt en lang rekke av tilsvarende eksempler fra andre forskningsfelt.

Medisinsk forskning står til en viss grad i spagat mellom grunnforskning og anvendt forskning.
Dette er fordi det er så sterk kobling mellom kroppens normale funksjon, endringer som inntreffer i forbindelse med sykdom, og vårt ønske om å kunne behandle og kurere sykdom.

Jeg vil likevel slå et slag for medisinsk grunnforskning. Selv om vi gjerne vil utvikle nye legemidler så raskt som mulig, er det vanskelig å forutsi hva som vil vise seg å ligge til grunn for nye medisinske gjennombrudd.

Vi vet ikke hva som vil gi medisinske gjennombrudd

Fra 1990 til 2006 brukte vi enorme ressurser på å kartlegge det menneskelige genom (hele arvematerialet til en organisme) og det var knyttet store forventninger til dette prosjektet. 
Man antok at når genomet var beskrevet, ville det åpne opp enorme muligheter for utvikling av nye medisinske behandlinger. Optimismen var stor også hos kreftforskerne, fordi kreft i bunn og grunn er en sykdom som skyldes unormale genetiske egenskaper i cellene. I dag står vi foran et paradigmeskifte i kreftmedisinen – men det skyldes ikke at vi har kartlagt genomet til minste detalj.

Selv om kartleggingen av genomet er en av de største medisinske prestasjonene i vår tid, skyldes revolusjonen innen kreftmedisinen først og fremst grunnforskning innen immunologien. Ved å studere basale mekanismer involvert i immunreaksjoner forstod man at det kunne være mulig å «reprogrammere» immunforsvaret til å angripe kreftceller.

Pasientene som har blitt kvitt sin kreftsykdom etter bruk av slike legemidler har all grunn til å være fornøyde med grunnforskningen som ligger bak behandlingen de har fått. Genomprosjektet har derimot ikke resultert i nye behandlingstilbud for pasienter. Ennå.

Siver Andreas i dyp konsentrasjon. Foto: Vegard Vestmo.

Bedre betingelser til grunnforskningen, takk!

Jeg vil derfor slå et slag for de nysgjerrighetsdrevne forskerne – som av rent vitebegjær utforsker menneskekroppen.

Jeg vil samtidig oppfordre dem som finansierer og leder norsk forskning til å ikke drukne i begreper som innovasjon, «impact» og samfunnsnytte. Viktigere enn spørsmålet om anvendt eller grunnleggende forskning er spørsmålet om kvalitet.

Vi må sørge for å styre forskningen på en slik måte at det er den forskningsmessige kvaliteten som er avgjørende for hva vi prioriterer å forske på.

Vi må våge å prioritere de virkelig gode ideene, forskerne som tør å utfordre de etablerte sannheter og angripe gamle problemstillinger på helt nye måter. Jaget etter nyhetsoverskrifter, publikasjoner, heder og akademisk ære må ikke gå på bekostning av tiden det tar å gjøre robust, etterrettelig og etterprøvbar forskning.

Vi må stimulere forskning som tåler tidens tann og kan bli stående som et fundament for videre forskning og innovasjon i fremtiden.

Vi har investert store ressurser i å finne Higgs’ boson ved CERN i Sveits, uten å være spesielt bekymret for hva vi skal bruke det til når vi finner det. På samme måte bør vi tenke også i den medisinske forskningen.

Forhåpentligvis kan jeg få bruke også mine neste 10 år ved NTNU til å skape ny kunnskap som kanskje, eller kanskje ikke, vil bringe kreftmedisinen ett steg videre.

Forhåpentligvis vil jeg også få mulighet til å arbeide sammen med andre forskere med den samme motivasjonen: gleden over å se resultatet av sine eksperimenter, spenningen ved å utfordre andre forskeres funn og tilfredsstillelsen ved å å beskrive verden i enda større detalj.