Interessen for medisinsk forskning er stor i dag, og dette er positivt. Samtidig mangler mange bakgrunn for å forstå vitenskapelige prosesser, og det kan føre enkelte debatter på villspor. Akademikere har her et opplyseransvar.

Det er viktig at gammel kunnskap ikke havner i skyggen når et helsefenomen skaper utbredt angst, slik vi har opplevd ved enkelte vaksinekampanjer og under epidemier, mener forsker og overlege Andreas Christensen.

Medisinsk forskning er i søkelyset for tiden. Interessen er enorm, og de fleste leser artikler om vitenskap både i dagspressen og i fagtidsskrifter. Dette er veldig positivt, men det er sider ved vitenskapelig litteratur og tankegang som det kan være vanskelig å få grep om for mange. Dette gjelder blant annet for vitenskapelig bevisførsel. Her bør etter min mening vi vitenskapsfolk ta på oss oppgaven som folkeopplysere.

Viktige debatter har tidligere vært ført på villspor av feilslutninger om vitenskapelig bevisførsel. Debatten rundt MMR-vaksinen og autisme på 1990- og 2000-tallet er ett eksempel, og dagens debatt om immunitet mot covid-19 er et annet. Jeg vil komme tilbake til disse eksemplene nedenfor.

Jeg bruker her begrepet «vitenskapelig bevisførsel» i ganske vid forstand, i betydningen «vitenskapelig prosess» og/eller «hypotesetesting». Begrepet gir juridiske assosiasjoner, noe som etter min mening kan fungere godt didaktisk.

Vitenskap – både konservativ og nyskapende

Vitenskap kan kalles grunnleggende åpen og selvkritisk samtidig som den er konservativ. Dette kan virke som et paradoks for mange. Man skal alltid være åpen for nye tanker. I tillegg skal man være åpen for å gi slipp på vitenskapelige hypoteser når argumentene imot begynner å bli sterke, og her kommer konservatismen inn: Sterke hypoteser bør ikke droppes like lett som svake.

Mange liker å snakke om vitenskapelige revolusjoner og paradigmeskifter, men dette er overvurdert, spesielt innen medisinsk og biologisk forskning. Her har forskningen stort sett dreid seg om å bygge sten på sten de siste par århundrene. Dette har etter hvert gitt oss et solid fundament.

Konservatisme i vitenskapen er altså helt nødvendig. Svært radikale hypoteser, det vil si hypoteser som i liten grad passer med etablert kunnskap, er forfriskende, men også risikable. Satser man på å utforske en slik revolusjonerende hypotese er faren stor for at man tar feil, og bruken av begrensede offentlige midler vil kunne være bortkastet. Skal et forskningsfelt ha fremdrift må de vitenskapelige hypotesene ha en viss dristighet, vil jeg si, men dristigheten kan altså gå for langt.

Innen pasientbehandling og i helsepolitikk kan man i enda mindre grad tillate seg dristighet. Da står det om liv og helse for enkeltmennesker eller befolkningen. Derfor er det et etablert prinsipp at bare kunnskap med høy grad av sikkerhet skal inngå i medisinske retningslinjer eller anbefalinger. Dette er en enda mer konservativ tilnærming. Det er ikke alle som har dette skillet mellom eksperimentell vitenskapelig medisin og utøvende medisin klart for seg, noe som kan føre til utålmodighet når for eksempel nye og lovende behandlingsformer ikke blir tatt i bruk umiddelbart (1).

Enda større uoverensstemmelser kan oppstå når et helsefenomen skaper utbredt angst, slik vi har opplevd ved enkelte vaksinekampanjer og under epidemier. Da tenker mange på en helt annen måte. Man veier ikke grader av risiko opp mot hverandre lenger, men vil helst unngå risiko helt. Påstander blir ofte kastet fram, og gammel kunnskap havner i skyggen.

For å illustrere hvor problematisk dette kan være synes jeg det er nyttig å bruke det juridiske begrepet «bevisbyrde». Bevisbyrden bør ligge hos dem som fremsetter eller støtter en ny hypotese. Med det mener jeg at de må bære ansvaret for å teste den, og at resten av samfunnet må være avventende før man trekker konklusjoner. Alle bør ha et åpent sinn når det gjelder nye tanker og hypoteser, men man må fortsette som før inntil man får gode holdepunkter for å endre på noe. Enkeltpåstander kan ikke kullkaste etablerte teorier eller retningslinjer i tide og utide.

MMR-vaksinen og omvendt bevisbyrde

Påstanden om at MMR-vaksinen kan forårsake autisme er et tydelig eksempel. Den skapte stor debatt på 1990-tallet, og den varte til godt inn på 2000-tallet (2). En forfalsket artikkel i det anerkjente tidsskriftet The Lancet førte til at debatten skjøt fart (3). Da angsten for at vaksinen kunne skade barn først var vekket var den vanskelig å dempe.

Ingenting i vaksineringens historie generelt, eller MMR-vaksinens historie spesielt ga støtte til denne hypotesen i utgangspunktet (2). Da artikkelen ble avslørt som forfalsket burde det ha stoppet saken. Forkjempere for hypotesen fortsatte likevel å agitere og forskergrupper ble til slutt nødt til å utføre flere større studier som endte med å vise at det ikke er en sammenheng mellom MMR-vaksinen og autisme (4-6). Dette er omvendt bevisbyrde.

Vitenskapen går videre ved å utforske om nye interessante hypoteser finner støtte i virkeligheten, ikke ved å bevise at frittstående påstander ikke stemmer. Dette blir som om noen kaster frem en vilkårlig påstand om at et av ens familiemedlemmer er lovbryter, og så blir det familiens oppgave å bevise at han eller hun ikke er det. Hvordan griper man an noe sånt?

SARS-CoV-2 og immunitet

Et annet eksempel kom frem under koronavirusepidemien i år. En underlig angst for at vi ikke skulle utvikle immunitet mot viruset dukket opp. WHO bidro til engstelsen ved å gå ut og si at vi ikke vet om vi blir immune mot viruset (7).

Å si dette kan virke åpensinnet, men det var for lettvint og etter min mening dessuten villedende. All kunnskap vi har om virus etter 120 år med virologi som vitenskap sier oss at virusinfeksjoner utløser antistoffresponser som gir ulike grader av immunitet og flokkimmunitet mot det aktuelle viruset.

HIV er et unntak som ofte nevnes. HIV utløser faktisk sterke antistoffresponser, men det er et helt spesielt virus som infiserer våre immunceller, går slik under radaren til vårt immunsystem, og gir kroniske infeksjoner. Dette gjelder ikke for luftveisvirus som koronavirus.

For de fire forkjølelsesvirusene i koronavirusfamilien ser vi et klart mønster der de minste barna smittes mest. Vi ser små utbrudd annethvert år som tegn på at det må bygges opp en stor nok populasjon av mottagelige små barn før man får et nytt utbrudd (8). Voksne rammes i mindre grad, mens eldre som har et svekket immunsystem er mer utsatt (9). Alt dette passer med partiell flokkimmunitet, og er viktige grunner til at helsemyndigheter kan gå ut fra at immunitet og også flokkimmunitet vil opptre for det nye koronaviruset. Spørsmålet er heller hvor raskt og i hvilken grad. (Nye studier som dokumenterer sterke immunresponser har siden kommet til (10)).

Bevisbyrden bør også her ligge hos dem som kaster frem påstanden om at viruset ikke gir immunitet. Praksis og anbefalinger bør ikke endres før gode studier gir grunnlag for endring. Det vil si at man kan gå ut fra at smittede utvikler immunitet. Dette vil dessuten gi håp for at en vaksine vil kunne ha effekt.

Det kan være fristende, også for akademikere, å kaste seg på bølger av skepsis, mistro eller krisemaksimering når tidene er usikre slik som nå under koronaviruspandemien. Da er det spesielt viktig at fagpersoner står frem og formidler sin evidensbaserte faglige forankring; som motpol til alle krisemaksimerende og ensidige utspill som ellers har en tendens til å dominere i media.

Referanser

1. Farlig selvmedisinering med klorokinforbindelser. https://legemiddelverket.no/nyheter/farlig-selvmedisinering-med-klorokinforbindelser. Lest 6.9.2020.
2. Gerber JS, Offit PA. Vaccines and autism: a tale of shifting hypotheses. Clin Infect Dis 2009; 48: 456-61. doi:10.1086/596476.
3. Wakefield AJ, Murch SH, Anthony A, Linnell J, Casson DM, Malik M et al. Ileal lymphoid nodular hyperplasia, non-specific colitis, and pervasive developmental disorder in children [retracted]. Lancet 1998; 351: 637-41.
4. Madsen KM, Hviid A, Vestergaard M, Schendel D, Wohlfahrt J, Thorsen P et al. MFR-vaccination og autisme–et populationsbaseret followupstudie. Ugeskr Laeger 2002; 164: 5741-4.
5. Taylor B, Miller E, Farrington CP, Petropoulos MC, Favot-Mayaud I, Li J et al. Autism and measles, mumps, and rubella vaccine: no epidemiological evidence for a causal association. Lancet 1999; 353: 2026-9. doi:10.1016/s0140-6736(99)01239-8.
6. Hviid A, Hansen JV, Frisch M, Melbye M. Measles, Mumps, Rubella Vaccination and Autism: A Nationwide Cohort Study. Ann Intern Med 2019; 170 :513-20. doi:10.7326/M18-2101.
7. Immunity passports in the context of covid-19. https://www.who.int/news-room/commentaries/detail/immunity-passports-in-the-context-of-covid-19. Lest 11.7.2020.
8. Heimdal I, Moe N, Krokstad S, Christensen A, Skanke LH, Nordbø SA et al. Human coronavirus in hospitalized children with respiratory tract infections: A 9-Year population-based study from Norway. J Infect Dis 2019; 219: 1198-1206. doi:10.1093/infdis/jiy646.
9. Feng L, Li Z, Zhao S, Nair H, Lai S, Xu W et al. Viral etiologies of hospitalized acute lower respiratory infection patients in China, 2009-2013. PLoS One 2014; 9: e99419. doi: 10.1371/journal.pone.0099419.
10. Altmann DM, Boyton RJ. SARS-CoV-2 T cell immunity: Specificity, function, durability, and role in protection. Sci Immunol. 2020; 5: eabd6160. doi:10.1126/sciimmunol.abd6160.

Foto: Frode Fossvold-Jørum

I januar i år var undertegnede på lansering av heftet «Hjelp – buksa er for trang!». Heftet er skrevet av vernepleier og forfatter Bernt Barstad og er en del av lettlest-serien fra Be-Ni Forlag. Be-Ni Forlag er en av noen få utgivere i Norge som skriver og gir ut tekster som er tilpasset voksne mennesker som har vanskelig for å lese. I dette blogginnlegget skriver vi litt om sammenhengen mellom lese- og skriveferdigheter, digital kompetanse, helsekunnskap og universell utforming.

Forfattere:
Marie Antonsen, kommunikasjonsmedarbeider ved RKBU Midt-Norge
Bjørg Neset, universitetslektor RHAB – Regionalt kunnskapssenter for habilitering ved RKBU Midt-Norge

Dersom du ønsket å finne enkel og lettlest informasjon om for eksempel slanking, hva ville du gjort? Enkel informasjon til mennesker med lesevansker og digitale vansker er pr. i dag vanskeligere å finne enn man kunne tro. Helsenorge.no skal være Norges offentlige helsenettsted. Her kan du finne kvalitetssikret helseinformasjon og personlig informasjon om resepter, legetimer m.m.[i] Blant mye annet inneholder siden kostholdsråd og apper som skal hjelpe deg i gang med kostholdsendring og aktivitet. Imidlertid, du får aller mest ut av nettsiden dersom du fra før av har kunnskap og ferdigheter om hvordan du bruker en slik nettside. Dette er et av hovedankepunktene mot universell utforming slik det ofte utføres i dag, det gir mest igjen til dem som allerede kan mest fra før av.

Hvor mye må du kunne for «å lese» en nettside?

En nettside leses. Dette høres ut som et åpenbart poeng, men vi snakker ikke bare om tekst. Vi snakker om hvordan nettsiden er satt opp, hvordan øyet og hjernen prosesserer hvilken informasjon som finnes hvor. Mennesker leser bilder så vel som ord, symboler og struktur så vel som tekst. En nettside inneholder mye innforstått informasjon, mye kunnskap som er taus og implisitt.

Vi vet fra forskning på teknologi og teknologibrukere at eksempelvis en oppskrift, et manuskript eller en nettside ikke bare beskriver en framgangsmåte, de foreskriver også en spesifikk type bruk og en spesifikk type bruker. Både oppskrifter og nettsider inneholder implisitte antagelser om hvem brukerne er og hvilke kunnskaper og ferdigheter de har.

Ta google, for eksempel. Google slanking. På google kan man skrive inn det man ønsker å finne ut av. Googling krever imidlertid at man både kan skrive, lese og sortere de treffene man får opp. Man kan selvfølgelig be google verbalt om å finne spesifikke nettsteder og deretter be om høytlesning av informasjonen på sidene. Dette krever at nettsiden er lagt opp med tanke på dette, altså at den er utformet av noen med kompetanse om universell utforming og ikke minst tid og penger til å følge opp dette.

Man kan også søke etter videoer om ymse tema. Dette krever også leseferdigheter, hva handler alle videoene om? Hvordan velge? Man kan be om å få lest opp titlene på videoene, og satse på at videoene er titulert på en slik måte at man skjønner hva de handler om. Man kan også få bedt om å få lest innholdsbeskrivelsen av videoen, hvis den finnes, for å vurdere om du ønsker å se den.

Hvordan du opplever disse prosessene, hvor mange hinder du ser, hvor enkelt du synes det er, avhenger av dine leseferdigheter og dine digitale ferdigheter (blant annet). Hvor lang tid ser man for seg at en person kan sette av for å finne litt informasjon, og hvor mye tålmodighet ser man for seg at de har? Hva er sjansene for at man finner innholdet man trenger på norsk, eller det språket man trenger for å forstå? Hva er sjansen for at videoen bruker et språk som er tilpasset en person med begrenset språkforståelse? Og ikke minst, hva er sjansen for at den informasjonen man finner er kunnskapsbasert, kvalitetssikret og tilrettelagt din gjennomføringsevne?

Det er en kunst å utforme informasjon på en slik måte at det kan forstås, tolkes og brukes på en enkel måte. Det er også en kunst å få spredd informasjonen til dem som trenger den og dem som er interessert.

«Digitale ferdigheter er en viktig forutsetning for videre læring og for aktiv deltakelse i et arbeidsliv og et samfunn i stadig endring. Den digitale utviklingen har endret mange av premissene for lesing, skriving, regning og muntlige uttrykksformer. Dette gir muligheter for nye og endrede læringsprosesser og arbeidsmetoder, men stiller også økte krav til dømmekraft.»[ii]

Gjennom et googlesøk, på en nettside, i en tekst: For å finne informasjonen man trenger, tolke denne, sile ut det som er irrelevant, og ta stilling til det man finner, så kreves det sammensatte språkkunnskaper, leseferdigheter og ofte skriveferdigheter. Vi vet at slike kognitive evner henger sammen, språkferdigheter påvirker evnen til å kunne ta inn informasjon, bearbeide den og få noe ut av det, og vice versa. Videre handler det også om både kulturell og digital kompetanse. Hvordan bilder og tekst er satt sammen på en gitt nettside, og hvordan disse henger sammen med hverandre, er kulturelle uttrykk som krever erfaring med den kulturen nettsiden uttrykker for å kunne forstå avsenders budskap. Vi må altså kunne tolke kulturen og dens digitale uttrykk for å kunne finne og bruke informasjon, og ikke minst for å kunne delta aktivt i å forme den.

Tilfeldig eller universell utforming?

Universell utforming kan bety bildestøttet kommunikasjon. På flyplasser viser symboler oss vei til transport, toalett og kafeer. I Pirbadet i Trondheim kan man se store informasjonsskilt som informerer om hva som forventes og hva som tilbys. Metroene i storbyene bruker fargekoder og bilder på linjene. Selv om denne bildebruken muligens oppsto av ymse praktiske årsaker, f.eks. for å slippe å skrive informasjonen på utallige språk, så fungerer det tilfeldigvis ofte godt for personer med nedsatt kognitiv funksjon eller lesevansker. Et annet eksempel: Da man tilrettela for rullestolbrukere på gateplan og i det offentlige rom, ga dette samtidig bedre tilgang for barnevogner.

Poenget er at reell universell tilpassing gjør flere kommunikasjonsformer mer tilgjengelige for flere. Universell utforming blir ikke bryderi, det blir forbedring. Slik går det an å tenke om tilrettelegging av informasjon også på en nettside. Bedre kommunikasjon til personer med utviklingshemming kan meget mulig gi bedre muligheter for kommunikasjon for mange flere.

Universell utforming og brukermedvirkning er fyndord i dagens politikk overfor mennesker med nedsatt funksjonsevne og psykisk utviklingshemming:

«Universell utforming handlar om å utforme omgjevnadane slik at vi tek omsyn til variasjonen i funksjonsevne hos innbyggarane, inkludert personar med nedsett funksjonsevne. Når du lagar noko som er universelt utforma, når du alle målgruppene gjennom éi og same løysing.»[iii]

Men, personer med utviklingshemming har ikke en tydelig deltakende rolle i alle deler av samfunnslivet. Det er mange eksempler på at tjenester til personer med utviklingshemming har store utfordringer og mangler, se for eksempel NOU 2016:17 På lik linje – åtte løft for å realisere grunnleggende rettigheter for personer med utviklingshemming.[iv]

Kan det være en sammenheng mellom mangler i universell utforming for personer med utviklingshemming og deres store utfordringer når det gjelder rett og mulighet til å uttrykke sin mening og hevde sin rett på linje med andre? Undertegnede mistenker dette, og mener også at hvis brukermedvirkning skal være mer enn fyndord, så må brukerens stemme og mulighet til å sette seg inn i ting og uttrykke seg være første prioritet i utforming av vår materielle og digitale virkelighet.

Heldigvis finnes det initiativtakere til dette, deriblant det nevnte Be-Ni forlag.[v] Som sagt gir de ut hefter med tilrettelagt litteratur om viktige temaer for personer med utviklingshemming. Slankeheftet forteller på en enkel måte hvordan man kan gå fram for å redusere kroppsvekt og gir forståelige beskrivelser av hvorfor slanking er så vanskelig. Uten å identifisere hvordan dine vaner og adferd gjør deg tjukkere, så vil ofte slankingen gå skeis. Samtidig må du også identifisere hvordan disse vanene ofte gir deg noe verdifullt, og ikke minst hvordan du kan beholde gledene, mestringen og det verdifulle mens du samtidig endrer vaner.

Det interessante er at dette gjelder alle når det kommer til slanking: Folk som leser, som ikke leser, som er friske, som er syke, reduserte, friske nok. Rådene om slanking i dette heftet er universelle. Vi er mange som stadig må habiliteres, eksempelvis til bedre helseadferd.

Universell habilitering – en strategi for oss alle?

Habilitering betyr å sette i stand til. Det er mange som trenger hjelpemidler for å settes i stand til å slanke seg, og det er mange som trenger istandsetting for å kunne bruke internett og digitale tjenester, for å igjen kunne påvirke sitt eget liv og andres liv. Hva slags habilitering enhver har behov for, er ulik.

En forskjell består i hvor mye assistanse enhver trenger for å til habiliteres til det ene eller det andre, og hvor mye assistanse man faktisk får. Det er lett å tenke at vi i Norge setter grenser på riktige steder, at jo mer uttalt funksjonshemming du har, jo mer assistanse får du. Vi tenker at hjelpen stort sett fordeler seg slik den skal, med mye til dem som trenger mye, og mindre til dem som trenger mindre. Tja, sier vi til det. Utfordringer og rettigheter er ulikt fordelt. Personer med utviklingshemming har mer enn gjennomsnittet økende helseutfordringer knyttet til overvekt (Hope, 2018).[vi] De har også mindre muligheter enn gjennomsnittet til å ta egne selvstendige valg, og retten til å gå til grunne står svakt. I institusjonstidens dager var mat og aktivitet under andres kontroll. Vi kan alle bli friske fra mange plager, hvis vi gir fra oss friheten til å bestemme selv. Den tiden er forbi. Eller?

En annen forskjell kommer fram hvis vi ser nærmere på hva vi betrakter som faktisk assistanse eller ekstra tildelt hjelpemiddel, opp mot hva som blir forstått som «noe som bare skal være der».

Ta et kundesenter i en bank. Vi forventer at det er der, for eksempel når vi ikke finner det vi skal på bankens nettside. Dette er ikke et offentlig tildelt hjelpemiddel, men hvordan fungerer det i praksis?  Undertegnede hadde ikke blitt overrasket dersom de som jobber på bankens kundesenter mente at noe av det de jobbet med var nettopp habilitering. Digital habilitering for å øke kompetansen hos sine kunder, fordi det på sikt lønner seg for banken.

Paradokset ligger i hvor mye mer hjelp og assistanse som umiddelbart er tilgjengelig dersom dine lese-, skrive- og taleferdigheter er gode og dersom dine digitale ferdigheter er tilpasset dagens tjenester. Vi underkjenner hvor vi som brukere tilpasser oss den digitale oppskriften, og i hvor stor grad den «universelle tilpassingen» favoriserer dem som allerede er mest i stand.

Når det kommer til habilitering av personer med utviklingshemming, så ropes det på kompetanseheving i alle ledd. Kompetanseheving er vel og bra, men hvilken kompetanse, og hvem sin? Spørsmålet vi stiller, er om vi ikke heller mangler en strategi for å involvere folk med utviklingshemming i sitt eget helseprosjekt? Generelt sett savner vi strategier for å istandsette, ikke brukere, folk og pasienter, men de digitale tjenestene og informasjonen, slik at de møter behovene vi ser. Strategier som reelt muliggjør menneskers egne prosjekt, hva enn de måtte være. Kroppslig overvekt og digital undervekt rammer nemlig mange, på kryss og tvers i befolkningen. Det ironiske er at reell universell utforming ville hjulpet langt flere enn kun den psykisk utviklingshemmede befolkningen.

Dette blogginnlegget er også delt på tilbeste.no

Referanser:

[i] https://helsenorge.no/kosthold-og-ernaring/overvekt/unnga-overvekt

[ii] https://www.udir.no/laring-og-trivsel/lareplanverket/grunnleggende-ferdigheter/rammeverk-for-grunnleggende-ferdigheter/2.1-digitale-ferdigheter/

[iii] https://uu.difi.no/kva-er-universell-utforming

[iv] NOU 2016:17. På lik linje – åtte løft for å realisere grunnleggende rettigheter for personer med utviklingshemming. https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/nou-2016-17/id2513222/

[v] Be-Ni Forlag: https://be-ni.no/

[vi] Hope, Sigrun; Nordstrøm, Marianne; Retterstøl, Kjetil, Iversen, Per Ole; Kolset, Svein Olav (2018). «Retten til et helsefremmende kosthold for personer med utviklingshemning». Tidsskriftet.no. 22. januar 2018. https://tidsskriftet.no/2018/01/debatt/retten-til-et-helsefremmende-kosthold-personer-med-utviklingshemning

Foto: iStock.

Det er mye som tyder på at nettbaserte kurs etter hvert vil utgjøre en stor del av universitetenes portefølje. Både økonomi, tid og klimahensyn gjør at folk ønsker å reise mindre, og mange må ta videreutdanning ved siden av full jobb. Dette krever fleksibilitet, noe kurs som krever fysisk oppmøte ikke gir. Vi i Regionalt kunnskapssenter for habilitering i Midt-Norge bestemte oss derfor for å utvikle et nettkurs om kunnskapsbasert habilitering, og i dette blogginnlegget deler vi noen av erfaringene vi gjorde oss i arbeidet.

Forfattere:
Rannei Sæther (førsteamanuensis, RKBU Midt-Norge)
Hege Ramsøy-Halle (fagkoordinator og prosjektleder for Kunnskapsbasert habilitering, RKBU Midt-Norge)
Tekstkonsulent: Marie Antonsen (kommunikasjonsmedarbeider, RKBU Midt-Norge)

Hvorfor er det viktig å fokusere på habilitering?

Habilitering betyr «å gjøre dugelig». Tverrfaglige, sammensatte tjenester skal bidra til dette for den enkelte pasient.  «Dugelig til hva?» kan man selvsagt spørre. Det heter at habilitering er tiltak som skal bidra til at en pasient med medfødt eller tidlig ervervet funksjonsnedsettelse utvikler og beholder best mulig fungering, og bidrar til å skape gode vilkår for et selvstendig liv og aktiv deltakelse i samfunnet. Slik er habilitering en prosess som griper inn i mange områder av helsevesenet og deres oppgaver.

Hvorfor lage e-læringskurs?

Arbeidslivet i dag krever stadig påfyll av kunnskap innenfor en rekke områder, og innen habiliteringssektoren stilles det krav til det vi kaller kunnskapsbasert praksis. Dette krever en kontinuerlig utvikling av kompetanse, men som i resten av helsesektoren har også spesialisthelsetjenesten presset økonomi og begrensede muligheter til å sende ansatte på kurs og opplæring for kompetanseheving. Habilitering i spesialisthelsetjenesten hadde lenge etterspurt en slik mulighet for kompetanseutvikling og ønsket et tilgjengelig tilbud uten store kostnader til undervisning, reise og opphold.Vi i RHAB Midt-Norge bestemte oss derfor for å designe et e-læringskurs. I utgangspunktet hadde vi spesialisthelsetjenesten som målgruppe, men oppdaget etter hvert som vi utviklet kurset at det ble relevant for flere andre yrkesgrupper.

Kunnskapsbasert habilitering blir til

Den første fasen kan vi kalle planleggingsfasen. Her handlet det om å utvikle læringsdesign og faglig innhold. Denne fasen ble delfinansiert med prosjektmidler fra Direktoratet for internasjonalisering og kvalitet i høyere utdanning (DIKU). Vi brukte lite tid på å diskutere hva «barnet skulle hete». Navnet ga seg selv synes vi, bakgrunnen for dette er samfunnets krav om kunnskapsbaserte tjenester. Noe vi brukte mye tid på derimot, var refleksjon omkring kunnskapsbegrepet. Kunnskapsbasert praksis betyr å integrere kunnskap fra ulike kilder, fra forskning, erfaring og ikke minst fra brukere. I utviklingen av kurset var derfor vårt samarbeid med arbeidslivet avgjørende. Dette samarbeidet hjalp oss å tilpasse kurset med tanke på behovene i tjenestene, både når det gjaldt innhold og omfang.

Vi inviterte fagpersoner fra habiliteringstjenestene i regionen, representanter for brukerorganisasjoner og andre fagpersoner fra feltet til to workshops. Her jobbet vi sammen om innhold. Hvilke tema var viktig å ha med? Hva trenger nytilsatt i habiliteringstjenesten å kunne noe om? Hvilke problemstillinger opplever fagpersoner i sin daglige praksis? Vi drøftet også hvordan kan vi kunne legge til rette for at ansatte tar et slikt kurs.

I tillegg hadde vi støtte fra og kontakt med fagledernettverket for habiliteringstjenesten og Helse Midt-Norge. Disse var positive og engasjerte, og de signaliserte at det var et stort behov for dette tilbudet. At vi hele tiden hadde støtte, interesse og tillit til arbeidet fra fagmiljøet, var for oss motiverende og bidro til at sto på for å komme i mål med prosjektet.

Å ta i bruk den interne kompetansen ved NTNU ble også svært avgjørende. Spesielt gjelder dette kompetansen i Læringsstøttesenteret/Uniped, NTNU MOOC og NTNU DRIVE. Herfra har vi fått råd om læringsdesign og tekniske løsninger. Vi fikk hjelp til å se muligheter og begrensinger, og de delte villig kunnskap og egne erfaringer. Det at vi integrerte disse tidlig i arbeidet, bidro til at vi fikk god hjelp både med utforming og produksjon. Her fikk vi profesjonell hjelp til videoproduksjon og animasjoner. Vi fikk også gode råd og veiledning om godt pedagogisk design, det vil si hvordan vi kunne bygge moduler, deltema og sider, for å opprettholde deltagernes motivasjon og interesse for kurset.

Slik ble det til slutt

I kurset drøftes utfordringer knyttet til både forskning, tradisjonen kunnskapsbasert praksis og hvor sistnevnte stammer fra. Det har vært mye fokus på «viten etablert under eksperimentelle forhold», det vil si vitenskap som kan bevises og testes eksperimentelt.

Vi skjønte at vi i tillegg måtte løfte fram erfaringskunnskapen, som gjerne er taus. Denne typen kunnskap er ofte lite artikulert, men sterkt tilstede hos klinikere med lang erfaring fra praksis. Et kurs i kunnskapsbasert habilitering må derfor bidra til at denne typen kunnskap også løftes fram. I kurset utfordres både den nytilsatte og den erfarne til å reflektere over hva man gjør og hvorfor.

Sist men ikke minst er brukerkunnskapen, gjennom brukerstemmen, godt representert i kurset. Vi fikk laget og/eller lenket til en rekke brukere sine fortellinger og intervju, som igjen er utgangspunktet for refleksjonsoppgaver og casearbeid. Habilitering driver vi med for brukerne, pasientene og pårørende. At deres stemmer er sentrale og må løftes frem ble for oss helt selvsagt.

Kan vi, så kan du!

I løpet av en toårsperiode (2018-20) har nettkurset «Kunnskapsbasert habilitering» blitt til. Kurset ligger nå åpent på nett, og man kan delta når som helst og hvor som helst. Kurset består av fem moduler, de tre første er åpne for alle, mens de to siste krever opptak og gir 7,5 studiepoeng. Det første kullet er nå i gang, og i skrivende stund er 400 personer i gang med nettkurset! Etterspørselen er stor, enda større enn vi trodde på forhånd.

Vi håper dette gir inspirasjon til å utvikle nettbasert læring! Universitetene blir stadig større, samtidig som klimaet stadig blir varmere. Med andre ord: Både i et økonomisk, demokratisk, miljømessig og geografisk perspektiv trenger vi flere nettbaserte kurs og emner som tar tjenesteyteres og tjenestebrukernes behov på alvor.

Vil du vite mer om Kunnskapsbasert habilitering?

https://www.ntnu.no/rkbu/kunnskapsbasert-habilitering

Dette blogginnlegget er også publisert på Tilbeste.no

Foto: Unsplash

Siden 2016 har en internasjonal forskergruppe oversatt, kulturtilpasset og validert en norsk versjon av kartleggingsverktøyet Maltreatment and Abuse Chronology of Exposure Scale (MACE). Arbeidet øker tilfanget av adekvate verktøy for behandling av voksne, og er spesielt relevant for helsearbeidere innen voksenpsykiatri og kommunale helsetjenester.

Tekstforfatter: Thomas Jozefiak (professor, RKBU Midt-Norge)
Tekstkonsulent: Marie Antonsen (kommunikasjonsmedarbeider, RKBU Midt-Norge)

MACE er et verktøy som kartlegger tidligere opplevd barnemishandling og omsorgssvikt hos voksne. Barnemishandling og omsorgssvikt er sentrale risikofaktorer for en rekke psykiske lidelser som depresjon, selvmordsforsøk, posttraumatisk stress, personlighetsforstyrrelse, bipolar lidelse og psykose. Det kan senere i livet føre til økt følsomhet for stress, lavere selvbilde, kognitive og mellommenneskelige problemer og endre immunsystemets fungering. Barnemishandling og omsorgssvikt kan altså ha ødeleggende virkning både på den psykiske helsen, og føre til kroppslig sykdom.

Thomas Jozefiak (foto: Frode Fossvold-Jørum/NTNU)

I Norge har vi et veldig begrenset utvalg av egnete verktøy for voksne som kartlegger tidligere opplevd barnemishandling og omsorgssvikt. For å kunne gi målrettet og nyttig hjelp og behandling til personer som har hatt traumatiske opplevelser i sin oppvekst, trenges det gode, omfattende kartleggingsinstrumenter som er pålitelige. Dette gjelder både for spesialisthelsetjenesten og i kommunale tjenester. Vår forskergruppe har derfor oversatt det amerikanske MACE til en norsk kontekst.

Når man oversetter måleinstrumenter som er utviklet i et annet land er det veldig viktig å tilpasse spørsmålsteksten til norsk kultur. En direkte språklig oversettelse er ikke alltid tilstrekkelig og kan føre til dårlige statistiske måleegenskaper, for eksempel fordi det samme ordet kan ha forskjellige nyanser på forskjellige språk og kan misforstås. Det er viktig at tospråklige fagfolk involveres i oversettelsesprosessen og at en foreløpig oversettelse av spørsmålene prøves ut i den samme kulturen og den samme målgruppa som måleinstrumentet er beregnet for. På denne måten kan en øke påliteligheten til instrumentet.

Arbeidet er gjennomført i samarbeid med voksne psykiatriske polikliniske pasienter og ansatte i Vestre Viken Helseforetak. Ved hjelp av avanserte statistiske metoder har vi redusert MACE fra 75 til 55 spørsmål og vist at den har utmerkede måleegenskaper i norske utvalg.

Ved hjelp av MACE kan voksne personer kan retrospektivt rapportere om 10 forskjellige typer omsorgssvikt/overgrep og traumer. De kan også avmerke i hvilken alder fram til de er 18 år når de har hatt disse traumatiske erfaringene, og det er av betydning når i utviklingen, dvs. i hvilken alder, en opplever slike traumer.

Vårt arbeid er i disse dager blitt publisert i det anerkjente internasjonale fagtidsskriftet PLOS ONE. I onlinesupplementet til artikkelen kan den nye norske versjonen av MACE lastes ned og brukes vederlagsfritt i klinisk arbeid og forskning mot at en refererer til forfatterne og artikkelen.

Her kan du lese artikkelen.

Forskergruppen har bestått av:

RKBU Midt-Norge/NTNU: Thomas Jozefiak, Chris Margaret Aanondsen og Hanne K. Greger
Vestre Viken Helseforetak: Roar Fosse og Dag Vegard Skjelstad
Universitetet i Konstanz: Inga Schalinski og Thomas Elbert
Universitetet i Frankfurt: Dorothea Isele

Dette blogginnlegget er også publisert på fagbloggen Tilbeste.no

Bjørn Hofmann

Av Bjørn Hofmann, NTNU Gjøvik og Universitetet i Oslo

Har Justin Bieber borreliose? Skal risiko for demens, sorg, fedme, kjønnsinkongruens og aldring være diagnoser? Dette er aktuelle og vanskelige spørsmål, som viser at diagnoser har makt. De er verdivirksomme på en rekke måter. Derfor er de viktige for pasienter, profesjonelle og politikere.

Diagnoser forklarer og samordner: Diagnoser er viktige – både for pasienten og for helsepersonell. Diagnoser gir forklaringer. De gjør at den enkelte kan forklare for seg selv hvorfor man har det ille. De kan også forklare for andre hvorfor man ikke kan gå på jobb eller hjelpe sine nærmeste slik man selv og andre ønsker og forventer. For helsepersonell utgjør diagnosene et ordnende system både for kunnskap og handling: Man vet hva det dreier seg om og (ofte) hva man skal gjøre. Derved reduserer diagnosen usikkerhet, og mange føler en lettelse når de får eller stiller en diagnose.

Samtidig er diagnoser omstridte. De kan skape konflikt mellom pasient og lege, for eksempel om hvorvidt pasienten har en gitt diagnose. Pasienten kan være sikker på å ha borreliose, mens legen er i tvil. Det kan også være uenighet mellom leger om pasienten har en diagnose eller hvilken diagnose pasienten har. Tilsvarende kan det komme til konflikt mellom profesjoner om diagnoser. Det skaper vanskelige situasjoner, mistillit og ofte konflikter – konflikter der «den sterkeste vinner».

Diagnoser er også verdivirksomme. De definerer hva som er normalt og skiller sykt fra friskt. I tillegg gir de rettigheter, fritar fra ansvar og plikter, og fratar rettigheter.

(Illustrasjonsbilde fra Colourbox)

Diagnoser gir rettigheter: Sykdom er en betingelse for retten til helsehjelp, sykmelding, og til økonomisk støtte, slik som sykepenger, arbeidsavklaringspenger, og uføretrygd. Det er knyttet store økonomiske ressurser til slike ordninger. At diagnosene skiller mellom de som får og de som ikke får, gir dem stor betydning.

Diagnoser fritar fra plikter: De fritar fra plikten til å arbeide. I tillegg kan diagnoser frita fra moralsk ansvar. Med en alvorlig diagnose er det ingen som forventer at man tar seg av sine nærmeste. Enkelte diagnoser fratar også fra straffeansvar, for eksempel ved manglende tilregnelighet.

Diagnoser fratar rettigheter: Samtidig som diagnoser gir noen rettigheter, kan de frata andre. For eksempel kan diagnoser frata folk deres frihet, for eksempel ved alvorlig smittefare. Da de kan holdes isolert også mot deres vilje. Tilsvarende kan diagnoser føre til at man mister retten til å ha førerkort eller foreldreansvar.

Diagnoser forenkler: I tillegg forenkler diagnoser en kompleks verden. Positivt sett gjør det helsepersonell i stand til å se et mønster i det komplekse og gjør dem i stand til å handle og hjelpe. Samtidig kan personer reduseres til diagnoser, for eksempel når helsepersonell betrakter en pasient som en kneskål eller «lårhalsbruddet i 2-sengen på 403». Da reduseres personer til medisinske objekter og man overser en viktig side ved diagnosen: sykdomsopplevelsen. I tillegg kan man komme til å overse viktige variasjoner. Diagnosene er gode for dem som passer inn i diagnosenes mønster, men ikke for dem som faller utenfor, men som like fullt trenger hjelp.

Diagnoser forskyver ansvar: Når en tilstand har fått en diagnose, blir den et helsefaglig anliggende og ansvar, Samfunnsmedisineren Per Fugelli var opptatt av at denne ansvarsforskyvningen kunne ha uheldige konsekvenser, for eksempel ved at politikere abdiserte fra ansvaret for sosiale determinanter for helse.

Diagnoser gir status og prestisje: Ideelt sett er diagnoser merkelapper på sykdommer, det vil si de er beskrivende. Men det viser seg at diagnoser er sosialt virksomme: Det knytter seg sosial status og profesjonell prestisje til diagnosene. Den norske sosiologen Dag Album har vist at hjerteinfarkt har mye høyere prestisje enn fibromyalgi blant leger. Tilsvarende har hjernesvulst høyere prestisje enn angstnevrose. Det illustrerer at diagnoser kan ha skjult makt.

Diagnoser forfører: De leder oss inn i roller. Det er visse forestillinger og forventninger til å være «kreftpasient» eller «diabetiker» og diagnosene kan føre oss inn i slike roller. Selv om vi har blitt flinkere til å snakke om «NN, som har diabetes», så synes vi fortsatt å tenke om mennesker som «diabetikere» eller «demente».

Diagnoser gir identitet: Hos pasienter kan diagnoser gi identitet og samhold med medpasienter. Mange har funnet god støtte i å dele erfaringer og ha kontakt med medpasienter. I enkelte «diagnosesamfunn» kan samholdet være veldig sterkt, men også virke ekskluderende på dem som ikke tilfredsstiller diagnosekravene. Diagnosen inkluderer og ekskluderer.

Diagnosene dømmer: Diagnoser kan også ha en dømmende funksjon. Ordet sykdom inneholder jo en «dom» og det kan knytte seg fordømmelse til enkelte diagnoser, eksempelvis for livsstilssykdommer.  Kols har vært knyttet til røykevaner og overvekt til usunne spisevaner. Slik skjult fordømmelse har gjerne vært knyttet til forestillinger om selvforskyldthet.

Diagnoseutglidning: En utfordring i dag er at teknologien har gjort oss så gode til å diagnostisere at vi har gitt diagnosenavn til forstadier til sykdom. Vi klarer å detektere celleforandringer som kan føre til kreft, men som ikke alltid gjør det. Når vi gir slike forandringer eller forstadier til diagnoser, står vi i fare for å gjøre folk syke. Vi gir dem diagnoser og behandler dem for tilstander som de kanskje ville dødd med og ikke av. Vi har nå vi fått en lang rekke for-diagnoser, slik som pre-demens og pre-diabetes. Tilsvarende har vi gjort risikofaktorer til diagnoser. Hypertensjon og hyperkolesterolemi er bare to eksempler.

Når vi gjør ulike for indikatorer, forstadier eller risikofaktorer til diagnoser, står vi i fare for å lage et skille mellom diagnose og sykdom. Det å ha en diagnose, blir ikke det samme som å ha en sykdom. I tillegg fjerner vi diagnosen fra det som betyr noe for folk: smerten, plagen, lidelsen. Vi finner tilstander, som vi ikke vet om utvikler noe som vil plage personen. Derved fjerner også helsefagene seg fra sitt moralske grunnlag: å hjelpe mennesker med deres (kroppslige og/eller mentale) plager. Man risikerer å gjøre mer skade enn nytte, for eksempel gjennom overdiagnostikk og overbehandling.

Diagnoseutvidelse: En annen utfordring, som også er relatert til helsefagenes suksess, er at vi setter diagnoser på stadig flere menneskelige fenomener. Avvikende atferd har lenge vært gjort til diagnoser. Eksempelvis var «drapetomani» (rømmesyke) en diagnose brukt på gjenstridige slaver i sørstatene i USA. I Norge var homoseksualitet en diagnose frem til 1977. Ingrid Bjerkås, som opponerte mot Quisling i 1941, fikk diagnosen «jøssingismus psykopatica» og Arnold Juklerød fikk diagnosen «kverulant paranoia» i 1971. I vår tid har vi gjort urolig skoleatferd og sorg til diagnose og det argumenteres for at aldring bør bli en diagnose. Selv om det finnes fordeler med å utvide diagnosepaletten, står vi også i fare for å gjøre allmennmenneskelige erfaringer til diagnoser, såkalt medikalisering. Det gjør livets normale tildragelser til et helsefaglig anliggende og ansvar.

Diagnoser stigmatiserer: Diagnoser er merkelapper som kan merke mennesker. Juklerødsaken er bare ett eksempel på hvordan diagnosene kan stemple og stigmatisere mennesker. Diagnoser kan knyttes til negative karakteristikker, slik som «latskap» eller «manglende selvkontroll» til fedme. De som «merkes» utsondres og opplever fall i status og enkelte ganger diskriminering.

Diagnoser styrer blikket: Diagnoser er ofte knyttet til biologiske prosesser eller tegn, og jo mer biologisk diagnosene er, desto mer solide oppfattes de. Det gjør at det helsefaglige perspektivet på sykdom, og gjerne det naturfaglige, blir dominerende. For å si det med Per Fugelli: Diagnoser reduserer kampen mot sykdom til en biologisk krigføring. To andre perspektiver har da lett for å bli borte: Det personlige perspektivet, altså sykdomsopplevelsen, og det sosiale perspektivet, det vil si sykerollen. Diagnosene har dermed en tendens til å gi det faglige perspektivet på sykdom forrang fremfor det personlige og det sosiale.

Diagnoser har med andre ord mange funksjoner. De forklarer folks plager og styrer helsefaglige handlinger. Diagnoser gir rettigheter, fritar fra plikter og fratar rettigheter. De gir status og prestisje og stigmatiserer. Diagnoser forfører og styrer vårt blikk på sykdom og lidelse.

Alt dette gir diagnosene stor betydning både for individer, profesjoner og for samfunnet. Det gir derved stor makt til dem som bestemmer over diagnosene – både når det gjelder deres tilblivelse og deres bruk.

En kort versjon av denne teksten er publisert som kronikk i Aftenposten 2.2.2020.

NTNU bør jobbe for at flere menn blir sykepleiere. Det vil pasientene tjene på.

I Gjøvik bor det 175 gutter på 15 år. 16. og 17. desember skal alle få se hvordan sykepleiere jobber når pasientens tilstand plutselig forverres. De får oppleve hvordan det er å være pasient og helsepersonell i en ambulanse under utrykning og hvordan sykepleiere redder liv gjennom hjerte- og lungeredning. De skal også bevege seg inn i et hjerte ved hjelp av VR-briller.

Alle guttene i Gjøvik som er 15 år har obligatorisk oppmøte på Institutt for helsevitenskap på NTNU i Gjøvik, for å lære om sykepleieryrket. Bildet er fra Guttedager i 2018. (Foto: Frøydis Angard Ulateig)

Har ikke tenkt dette yrket

Én av ti studenter som tar sykepleierutdanning er gutter. Mens unge kvinner erobrer yrker som tidligere var dominert av menn, som juss, psykologi og medisin, har ikke menn i tilsvarende grad inntatt de tradisjonelle kvinnedomenene.

Undersøkelser viser at sykepleie oppfattes som et feminint yrke. Dette bidrar til å ekskludere mange gutter til å vurdere dette som utdanning. Men mange gutter har rett og slett ikke tenkt tanken om at de kan bli sykepleiere.

Trenger en ny prat på kjøkkenet

Utfordringen er at befolkningen generelt vet lite om hva sykepleiefaget innebærer. Her har NTNU et ansvar. Og praten over kjøkkenbordet i guttenes hjem må blant annet inneholde utdanning, kjønnsrolle og identitet på nye måter.

NTNU er en av institusjonene som utdanner flest sykepleiere i Norge.  På Institutt for helsevitenskap ved NTNU i Gjøvik tar vi hvert år inn 220 nye studenter på bachelorutdanningen i sykepleie. 60 av disse er deltidsstudenter.

Jeg mener vi må se på samfunnsoppdraget vårt og om vi kan gjøre tiltak når det gjelder profilering og rekruttering av studenter. Derfor samarbeider vi 16. og 17. desember med skolekontoret i Gjøvik kommune og Norsk Sykepleierforbund Oppland. 175 gutter på 15 år i Gjøvik skal i løpet av to dager få et lite innblikk i noe av det som sykepleiere utdannes i.

Ved Senter for simulering og pasientsikkerhet ved NTNU i Gjøvik får guttene oppleve ambulansesimulator, vi skal også simulere hendelser hvor pasientens helsetilstand plutselig endres, og guttene får se hva som gjør at vi kan puste ved at vi blåser luft i en lunge, som er hentet fra en gris. De skal også få kikke inn i et hjerte ved hjelp VR-briller.

NTNUs visjon er «kunnskap for en bedre verden». Derfor driver vi forskning og utdanning. Utdanningene skal svare på samfunnets behov. Et behov er flere helsearbeidere. Det er stadig gjentatt at vi trenger flere sykepleiere. Ifølge Nav står i dag 4000-5000 sykepleierstillinger i Norge ubesatt, eller de bemannes av personer med annen utdanning.

Flere gutter er ikke nok

Samtidig løser vi ikke behovet for flere sykepleiere ved at det blir flere gutter på utdanningen. Antall studieplasser og praksisplasser må også øke. Men at så få gutter tenker sykepleie, kan ligge i at det er kvinnedominert. Men det kan også skyldes at sykepleiere som profesjon ikke har vært dyktige nok til å kommunisere sykepleie som eget fag.

Vi må bidra til mer kjønnsnøytral kommunikasjon og beskrive bedre hva sykepleiere gjør. Jeg tror også at det er av betydning at gutter på ungdomsskolen og videregående får møte mannlige sykepleiere og sykepleierstudenter. Disse kan være gode rollemodeller. Derfor skal 15-åringene som kommer til NTNU på Gjøvik blant annet møte mannlige sykepleierstudenter.

Pasientene har ulike ønsker

Jeg har ikke sett studier om mannlige og kvinnelige pasienter foretrekker å møte en sykepleier som har samme kjønn som sitt eget. Men jeg vil tro at her er det ulike ønsker, fordi menn og kvinner har ulike referanser og ønsker. Derfor kan flere mannlige sykepleiere ha en helsemessig positiv effekt på pasienter og tjenestemottakere.

Frafallet fra sykepleierutdanningen på Gjøvik er ikke større blant guttene enn jentene når de først har startet. Det synes som om de fleste guttene ikke kommer direkte inn fra videregående, men har arbeidet eller tatt annen utdanning før de starter – altså et bevisst valg på sykepleie.

Likestillings- og diskrimineringsloven gir åpning for å gi ekstrapoeng til gutter som vil studere kvinnedominerte fag. Universitetet i Agder og Lovisenberg diakonale høgskole gir nå gutter som vil søke sykepleierutdanning to ekstra poeng som en forsøksordning. Vi ser fram til at erfaringene med dette skal presenteres. Men kompetansen til studenten må være avgjørende når en søker seg til sykepleierutdanningen. Og at de forblir i yrket.

Foto: Adobe Stock

RKBU Midt-Norge har i 2019 arbeidet med en utfordring vi fikk av Barneombudet høsten 2018. Jeg har i tidligere blogginnlegg beskrevet ti tiltak på universelt og generelt nivå og vil i nye blogginnlegg beskrive våre foreslåtte ti tiltak på selektivt nivå. Forrige blogginnlegg handlet om de fire første tiltakene og her kommer tiltak 5-7.

Av Odd Sverre Westbye (senterleder RKBU Midt-Norge, Institutt for psykisk helse, NTNU).

Regjeringen har nylig lagt fram sin «Opptrappingsplan for barn og unges psykiske helse 2019-2024» (Prop. 121 S) og de har valgt å dele inn kapitlene i hhv. tiltak på universelt, selektivt og indikativt nivå. Du kan lese nærmere i planen her.

Våre neste forslag til tiltak på selektivt nivå som vi oversendte barneombudet er følgende:

5. Barnevern av høy kvalitet

Barnevernet er den tjenesten i Norge som fortjener mest oppmerksomhet, støtte, utfordring og ressurser. De utfører den viktigste jobben som en kommune er pålagt. For hvert barn barnevernet kan «redde» fra manglende omsorg, fra vold i hjemmet, fra overgrep og mishandling og fra psykisk ustabile foreldre så sparer samfunnet seg for millioner i senere utgifter. Utgifter til helsetjenester, til kriminalomsorgstjenester til rustjenester med videre.

Barnevernkonsulenten har den mest kompliserte, den mest krevende og den mest utsatte jobben i en kommune. Hun og han fortjener vår støtte og oppmerksomhet, og min faste overbevisning er at de trenger et ressursmessig og faglig løft. Barnevernet må få langt flere ressurser – det vil være en samfunnsmessig utgift til innteksts ervervelse. Et samfunn vil tjene stort på at alle barn og unge har en god nok oppvekst.

I tillegg til flere ressurser må barnevernet få økt kompetanse og breiere kompetanse, og en må i større grad jobbe i tverrfaglige team. Barnevernet trenger psykologkompetanse, pedagogkompetanse, sosialfaglig kompetanse, familierettet kompetanse, helsekompetanse og barnevernfaglig kompetanse. De skal vurdere barns utvikling fra fødsel til voksen alder, de skal vurdere barnas kognitive evner, de skal vurdere barnas tilknytting til foreldrene, de skal vurdere foreldrenes omsorgsevner, de skal vurdere foreldrenes nettverk, de skal vurdere tilhørigheten i lokalmiljøet, de skal vurdere barnas skolegang, de skal vurdere foreldres evne til å ha omsorgen for barn med svært ulike utgangspunkt – da tenker jeg på barnets gemytt, helse, kognitive evner osv.

6. Gode lærer-elevrelasjoner

Ved siden av barnehagen er skolen den arenaen som absolutt alle barn i Norge legger igjen mest tid i løpet av sin oppvekst. Ti år, og for de aller fleste tretten, legges igjen i skolen for at vi alle skal kunne få en allmennutdannelse. Dette skal være en dannelsesreise hvor barna etter disse årene bør gå ut av skolen med både større tiltro til seg selv enn når de startet. De bør gå ut med faglige ferdigheter som er tilpasset deres kognitive evner, med en opplevelse av å være nyttig, verdsatt, ha en tilhørighet og å kunne mestre livet som voksen.

Dessverre er det fortsatt slik at for mange barn og unge går ut av skolen med mindre selvtillit enn når de gikk inn i skolen. Vi har en skole der epler, pærer og bananer skal sammenlignes og vurderes mot hverandre, og ikke en skole der hver enkelt elev vurderes opp imot sitt eget potensiale. Hvor mye selvtillit får du dersom du alltid får lite godt i et fag der lite godt er ditt potensiale sammenlignet med alle andre. Jeg er ikke imot at vi har konkurranse i dette samfunnet. Men hvorfor skal vi systematisk gi barn tilbakemelding på at de ikke er særlig gode i et fag når de tvert imot har ytt sitt beste og nådd opp til sitt potensiale?

7. Gruppetiltak på selektivt nivå for barn og unge som har utviklet symptomer på emosjonelle vansker (Angst/depresjon).

Angst og depresjon er ved siden av atferdsproblemer de mest vanlige tilstandene innen psykisk helse. Vi har vel alle kjent angsten eller tristheten komme krypende en dårlig dag. Og vi vet av mange norske og utenlandske studier at disse fenomenene rammer mange barn, unge og voksne. Vi vet at mange barn – særlig i skolealder – er triste eller er engstelige, og da mere enn det som godt er.

Disse barna bør få et lavterskeltilbud slik at tristheten og angsten blir håndterbar. De må bli sett av de voksne i skolen, og de må bli hjulpet videre med enda mere bistand fra spesialiserte helsetjenester dersom lavterskeltilbudet ikke er tilstrekkelig til å hjelpe dem. Vi må tilby dem hjelp som har dokumentert effekt.

Dette blogginnlegget er også publisert på fagbloggen Tilbeste.no.

Les også om våre 10 anbefalinger på selektivt nivå:

• Tiltak 1-4

Les også om våre 10 anbefalinger på universelt og generelt nivå – tiltak som bør omfatte alle barn og unge i Norge:

• Tiltak 1-3
• Tiltak 4-6
• Tiltak 7-10

Kjære ordfører! Tenk deg at oppgaven du har er å vente. Seks måneder, ett år, tre år eller fem. Du vet ikke hvor lenge. Hva ville det gjort med troen på dine egne ferdigheter og din mentale og fysiske helse?

Ventetiden på asylmottak kan ødelegge mennesker. – La oss få gi det norske samfunn noe tilbake mens søknaden vår er til behandling, oppfordrer Tadalla Weriku Birmadji. (Illustrasjonsfoto: Colourbox)

Jeg hadde en hektisk hverdag i millionbyen Addis Abeba, hovedstaden i Etiopia. Jeg var nyutdannet lærer i full jobb, nygift og nylig pappa, og med omsorg for storfamilien. Ektefellen min og jeg var lokalpolitisk aktive og ønsket å bidra til en bedre tilværelse for våre barn og landsmenn, noe som førte til en situasjon der vi dessverre så oss nødt til å flykte i trygghet.

Plutselig befant jeg meg i et norsk asylmottak. Der jeg ble satt til å vente – i sju måneder. Dette gjorde noe med meg – og mange andre jeg møtte på mottaket.

Vente, vente, vente…

Fra en meningsfull hverdag befant jeg meg nå i et lite soverom med opptil sju ukjente menn. Jeg våknet på morgenen, etter urolige netter med lite søvn. Så var det å vente på min tur, først til personlig hygiene, deretter på neste måltid. Det var minimalt med aktiviteter tilgjengelig ved det avsidesliggende mottaket. Vi bodde 45 minutter busstur unna nærmeste større tettsted. Med 150 kroner utbetalt per uke som skulle dekke kostnader til hygiene, klær, telefon og så videre, så var det ingen som kunne bruke hundre kroner til bussen tur/retur til tettstedet. Og som du kanskje vet får man ikke lov å jobbe for å tjene penger mens man venter. Jeg kunne dermed bare delta i aktiviteter som ikke krevde penger eller mobilitet, oppholdstillatelse, språk eller samfunnsforståelse. Ikke en gang rydde stier som frivillige i nærområdet fikk vi lov til, da dette krevde bruk av «farlig» utstyr.

Deltakelse gir helse

Jeg vil gjerne minne om at vi var ikke farlige mennesker, vi var kun folk som søkte basal trygghet i livet som en menneskerettighet fastslått av FN.

Jeg er nå student ved ergoterapeututdanningen ved NTNU, Gjøvik. En arbeidsoppgave har vært å identifisere strukturelle barrierer som hindret retten til å delta for grupper i befolkningen. Dette fikk meg til å skrive om mine erfaringer. En grunnantagelse i ergoterapi er at deltagelse i meningsfulle aktiviteter er avgjørende for god helse og inkludering i samfunnet.

Hindringer som stopper oss

De som jobber på asylmottak hindrer ikke aktiviteter med vilje, men det er systemet av lover, regler, normer og holdninger i samfunnet som hindrer viktige aktiviteter og deltagelse som er helsefremmende for alle, ikke bare for asylsøkere. Beboerne på mottakene får viktige menneskelige behov dekket, og standarden er tross alt god sammenlignet med de fleste steder flyktninger oppholder seg på i verden. Samtidig er det godt kjent at mange sliter helsemessig, både mens de bor i mottak og i etterkant. Mange asylsøkere har opplevd traumatiske hendelser som trenger bearbeidelse. Samtaler blir ofte tilbudt til disse menneskene, men samtaler om det traumatiske alene fører bare til et for stort fokus på det negative og er alene lite effektivt for å håndtere disse hendelsene, viser forskning. Samtidig har forskning vist at samtaler sammen med meningsfulle aktiviteter ga et mye bedre resultat.

Kjære ordfører, min oppfordring er at ressursene og kompetansen som finnes hos folk som søker asyl kartlegges. La dem selv bidra til denne oppgaven, etter tilnærming fra myndiggjøring/empowerment og brukerstyrte sentre. Det gir aktivitet, samtaler og bekjentskap til minimale økonomiske kostnader. Gi dem nærhet til samfunnet de skal bli en del av – det er en lang prosess å forstå en helt ny kultur og tilegne seg nye vaner, rutiner og levesett. Dette er i tråd med nåtidens honnørord: tidlig innsats og forebygging.

Sløser med menneskelige ressurser

Det sitter i dag mange flinke folk uvirksomme i norske asylmottak i dag. Dette er nedbrytende for den enkelte og sløsing med norske skattepenger. Har Norge råd til det som samfunn, både menneskelig og for å opprettholde et godt samfunn?

Norge vil gjerne hjelpe flyktninger. La flyktningene da gi noe tilbake til lokalsamfunnet i Norge mens de venter på asylmottaket, samtidig som det gir positive ringvirkninger hos den enkelte flyktning. De er mennesker og de vil bidra, hvis Norge gir dem muligheten.

Foto: Adobe Stock

RKBU Midt-Norge har i vinter arbeidet med en utfordring vi fikk fra det nye barneombudet Inga Bejer Engh. Hun spurte oss i et møte om hvilke 10 tiltak hun burde framsnakke på generelt grunnlag for å styrke barn og unges psykiske helse i Norge. Hansken ble kastet – og vi tok imot den. Her kommer de siste 4 tiltakene som vi mener er viktige.

Av Odd Sverre Westbye (senterleder RKBU Midt-Norge, Institutt for psykisk helse, NTNU).

7. Inkluderende lokalsamfunn – alle må få en opplevelse av å være med i et fellesskap.

Mennesket har vært og er i hovedsak et sosialt vesen. Vi finner oss selv i møte med andre, vi definerer oss selv i omgang med andre, de aller fleste arbeider i team, vi fødes inn i et fellesskap – en familie – en flokk – et nærmiljø. Barna vokser opp med de nærmeste rundt seg, og fra to-årsalder begynner de å utvide sin horisont og søker ut til andre barn og voksne i nabolaget. Barna begynner i barnehagen og får nye venner der, de begynner på skolen og får andre venner der, de begynner med ulike aktiviteter innen idrett, kultur, lag og organisasjoner og får venner der.

Alle disse relasjonene, der forhåpentligvis de fleste er gode, er med på å gi det enkelte barn en opplevelse av tilhørighet og trygghet. Det er trygt å gå ut i verden – jeg har mange venner der. Noen få veldig nære venner, mange gode venner og veldig mange bekjente som du kjenner og er trygg på.

8. Barn- og unge som medbestemmende deltaker og aktører.

Vi er alle unike individer og ønsker å bli sett, anerkjent, forstått og tatt med på drøfting i saker og beslutninger som omhandler våre liv. Det ønsker alle voksne – og det ønsker alle barn etter hvert som de vokser opp og får mer oversikt over eget liv. I barnekonvensjonen (Som er en del av norsk lov.) sin artikkel 12 står det; «Alle barn har rett til å seie meininga si, og deira meining skal bli tatt på alvor.»

Barn både vil, kan og er med å forme eget liv. De vil være en aktiv aktør i eget liv, de vil bli tatt på alvor om egen og andres framtid. Se bare på alle barna i skolen som nå hele denne vinteren og våren har streiket for en framtidig levelig klode. Det kan vi takke 15-årige Greta Thunberg for.

9. Fellesansvar mellom tjenesteytere og barnebefolkningen.

Et godt oppvekstmiljø krever felles innsats mellom både barn, unge og voksne. Barn, unge og voksne må ansvarliggjøres for sine handlinger ut i fra alder og kognitive evner. Medvirkning må ikke bare bli et honnørord som tas fram i festtalene. Medvirkning og deltakelse må skje på alle plan i alle etater og i alle tjenester. Det være seg i barnehagen eller skolen mellom ansatte, tjenesteeier, barn og foreldre, eller i heletjenesten mellom psykolog/lege/sykepleier, tjenesteeier og pasient og brukerorganisasjoner osv. Vi må alle trå til skal vi skape et inkluderende og trygt samfunn for både små og store.

10. Bruk av virksomme tiltak for å avdekke vold, overgrep og omsorgssvikt overfor barn.

Fortsatt er det mange barn som vokser opp i familier der vold og overgrep er en del av hverdagen. Hver tjuende person har blitt utsatt for alvorlig fysisk vold fra foreldrene sine før de fylte 18 år. Særlig jenter er utsatt for seksuelle overgrep, men også gutter opplever dette. En av fem norske kvinner oppgir at de ble utsatt for en form for seksuelle overgrep i barndommen, mens en av ti menn sier det samme. Overgrep, om de er fysiske, psykiske eller seksuelle setter dype spor i barnet. Senskadene etter disse overgrepene har vi fått mer og mer kunnskap om – de kan komme mange år og tiår senere, og da som både psykiske og somatiske plager og sykdommer. Overgrep mot barn er krenkelser av verste slag, derfor trenger vi gode tiltak som for det første avdekker slike forhold og for det andre hjelper de barna som er blitt utsatt for det.

Det var dette Steinkjer kommune ønsket å gjøre når de tok initiativ til prosjektet «Barn i Midt-Norge» De tenkte; «Du ser det ikke før du tror det.» Vi må tørre tanken på at ikke alle barn vokser opp i trygge hjem. Les mer om prosjektet her.

Dette var våre 4 siste anbefalinger på universelt nivå – tiltak som bør omfatte alle barn og unge i Norge. Vi kom også med 10 tiltak på selektivt nivå, dvs. tiltak som bør gjelde for utsatt grupper barn og unge. Og vi kom med ti tiltak på indikativt nivå, dvs. tiltak som må rettes mot de barna som har utviklet symptomer på psykisk uhelse.

Tiltak 1-3. 

Tiltak 4-6

Dette blogginnlegget er også publisert på Tilbeste.no. 

Vi vet i dag en god del om hva som gir oss god helse og hva som kan gjøre oss syke. Forskning har gitt oss mange svar og pekt på sammenhenger; for eksempel vet vi at økonomiske og sosiale levekår har mye å si for helsa, både her i Norge og i verden.

Med arrangementet Folkehelsepolitikk og sosial ulikhet ønsker vi å utfordre fagmiljøene og politikerne våre på hvordan politikken kan løse utfordringene forskerne kommer med.

Forskjeller i levealder har økt mellom sosiale grupper gjennom de siste 5 tiår. Foto: Mariana Bryk/NTNU

Politikerne Ingvild Kjerkol (Ap), Tomas Iver Hallem (Sp) og Ashild Bruun-Gundersen (FrP) skal 18. juni i debatt mot forskerne Annett Arntzen (Universitetet i Sørøst-Norge), Steinar Krokstad (NTNU) og Berge Solberg (NTNU). Jo Skårderud er debattleder. Forskerne stiller spørsmålene basert på faktakunnskapen vi har i dag, og politikerne svarer hvordan deres parti tenker om temaet.

De 29 anbefalte tiltakene mot sosial ulikhet i helse vil være sentrale i diskusjonen. Disse er utarbeidet av Nasjonalt fagråd for sosial ulikhet i helse. Skatt, barnetrygd, fattigdom, barnehagedekning, arbeidsmiljøloven, oppfølging av sykmeldte og frukt og grønt vs sukker, salt og fett er noe av det disse 29 tiltakspunktene tar opp. (Du kan laste ned hele brosjyren fra Helsedirektoratets nettsider.)

Forut for den helsepolitiske debatten, blir det faglige innlegg om sosial ulikhet i helse, alarmerende trender i Norge, etiske innfallsvinkler om rettferdige og urettferdige helseforskjeller, forslag til løsninger og litt grunnleggende om biologiske mekanismer med biolog Dag Olav Hessen fra UiO.

Se hele programmet for Folkehelsepolitikk og sosial ulikhet 18. juni 2019. Siste frist for påmelding er 13. juni.

Kan du ikke delta? Arrangementet streames live og blir tilgjengelig på denne lenka 18. juni kl 9.30.

Forskjellene øker:

• Ferske tall fra Helseundersøkelsen i Nord-Trøndelags fjerde runde (HUNT4), som nettopp er avsluttet, viser at dobbelt så mange menn med lavere utdanning har fedme sammenlignet med menn med høyere utdanning. Denne forskjellen i fedme mellom de med lav og høy utdanning er i dag på 16 prosent, mens den på 1980-tallet, under den første HUNT-undersøkelsen, kun var fem prosent.
• Nasjonale tall viser at forskjeller i levealder har økt mellom sosiale grupper gjennom de siste fem tiår.
• Internasjonale sammenligninger viser at helseforskjellene er størst i Norge sammenlignet med andre Nordiske land.