Foto: Karl Jørgen Marthinsen/NTNU

av Randi Johansen Reidunsdatter

Seksuelle problemer er av de hyppigste og mest langvarige seneffekter etter brystkreftbehandling. Fysiske plager, som for eksempel tørre slimhinner og smerter ved samleie, og emosjonelle forandringer relatert til sykdom og behandling kan påvirke den seksuelle helsa.

Til tross for at dette er noe som rammer mange snakker vi lite om slike problemer. Seksuell helse tas sjelden opp som et ledd i den rutinemessige oppfølgingen av brystkreftpasienter. Også pasientene kvier seg for å ta opp temaet når de er til kontroller på sykehus eller hos fastlege.

Seksuell helse tas sjelden opp som et ledd i den rutinemessige oppfølgingen av brystkreftpasienter.

Når menn rammes av prostatakreft gis det rutinemessig informasjon om behandlingens påvirkning av seksualiteten. Denne praksisen er dessverre ikke like vanlig når kvinner rammes av brystkreft.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Forskergruppen: Marianne N Kvande, Tone Frost Bathen, Vigdis Moen, Randi Reidunsdatter, Harriet Børset, Steinar Lundgren, Guro F Giskeødegård, Guro Aune.
Sunil X Raj, Jarle Karlsen, Monica J Engstrøm, Øyvind Salvesen og brukerrepresentantene Marthe Jystad og Tove Aae var ikke til stede da bildet ble tatt. Foto: Karl Jørgen Marthinsen/NTNU

Jeg er førsteamanuensis på Institutt for sirkulasjon og bildediagnostikk ved NTNU og forsker på seneffekter og helserelatert livskvalitet etter kreft. Jeg tror at mangel på kunnskap er en viktig årsak til at vi snakker lite om seksuell helse med brystkreftpasienter. Vi har nylig fått tildelt forskningsmidler fra Rosa Sløyfe- aksjonen til et forskningsprosjekt som skal undersøke seksuell helse hos brystkreftpasienter.

Vi mener at mer kunnskap om dette kan bidra både til økt fysisk og mentalt velvære til mange brystkreftoverlevere. Vi håper også at denne kunnskapen på sikt kan gi en bedre helsetjeneste, der seksuell helse er et sentralt tema i oppfølgingen av pasientene.

Vi retter en stor takk til Rosa Sløyfe som setter oss i stand til å utføre dette viktige arbeidet.

Hvorfor er det viktig å lytte til pasientene?

Jeg har lang bakgrunn fra helsevesenet der jeg har jobbet som både radiograf og stråleterapeut. Jeg er veldig opptatt av pasientenes stemme vedrørende alt fra tilfredshet med behandling, oppfølging, symptomer, funksjonsstatus og livskvalitet.

Pasientens egne vurderinger har i de senere årene blitt mer vektlagt når vi skal vurdere seneffekter av behandling. Tradisjonelt har det vært leger og sykepleiere som dokumenterer hvilke plager og symptomer pasientene har. I dag er det mer kjent at helsepersonell ofte undervurderer pasientenes plager. Det er også kjent at helsepersonell vurderer pasientenes plager ulikt.

Vi ser heldigvis at pasientenes vurderinger blir mer inkludert i registrering av seneffekter etter behandling. Jeg håper dette også etterhvert vil gjelde pasientenes opplevelser av seksuell helse.

Seksuell helse etter brystkreft

Seksuell helse kan defineres som en tilstand av fysisk, emosjonelt, mentalt og sosialt velvære relatert til seksualitet, mens seksualitet handler om en persons holdninger til intim atferd. God seksuell helse er viktig for den totale livskvaliteten.
Når en kvinne rammes av brystkreft kan både de fysiske og emosjonelle forandringene relatert til både sykdommen og behandlingen påvirke seksualiteten og hennes seksuelle helse.

Mange brystkreftoverlevere opplever et endret og negativt kroppsbilde etter å ha fjernet et bryst, eller på grunn av arr, hudforandringer og lignende. Mange sier at de ikke lenger føler seg like tiltrekkende som kvinne. I tillegg til det kirurgiske inngrepet vil mange pasienter få tilleggsbehandlinger som cellegift, strålebehandling og anti-hormonbehandling.
Disse behandlingene kan gi seneffekter som trøtthet (fatigue), hudforandringer, smerter av ulik slag, og anti-hormonbehandlingen fører ofte med seg såre og tørre slimhinner og hetetokter. Slike plager kan igjen påvirke både livskvalitet og seksuell helse.

Mangelfull forskning på området

Forskning på seksuell helse hos brystkreftoverlevere er mangelfull, og de få studiene som finnes dokumenterer at det er mange som har problemer. En studie fra Nederland viser at cirka 50% av kvinnene rapporterer seksuelle problemer etter brystkreftbehandling. En stor australsk studie viser til at hele 70% av brystkreftpasientene ønsket mer informasjon og hjelp angående seksualitet, mens bare 40% hadde fått informasjon angående dette temaet.
Innenfor skandinaviske land er forskningen på kvinners seksuelle helse etter brystkreftbehandling omtrent fraværende.

Hvordan skal vi finne mer ut om dette?

Forskningsprosjektet består av tre hoveddeler:

• Vi skal først kartlegge den seksuelle helsen og faktorer som påvirker denne til 550 brystkreftoverlevere som vi har fulgt i opptil 10 år etter behandling.
  Når vi skal måle subjektive forhold som helse, symptomer og seksuell funksjon er det viktig å bruke standardiserte og valdiderte spørreskjemaer for akkurat denne pasientgruppen. Vi har brukt skjemaer som inkluderer spørsmål om blant annet seksuell funksjon, seksuell nytelse og kroppsbilde, i tillegg til spørsmål om andre forhold som kan påvirke seksualiteten slik som trøtthet og smerter.
  Forskningen på dette vil kunne gi svar på hvordan den seksuelle helsa påvirkes av type behandling som er gitt, hvordan andre plager kvinnene måtte ha påvirker seksualiteten og hvordan psykologiske og personlige karakteristikker spiller inn.
• I den neste delen av prosjektet skal vi utvikle såkalte «referansedata». For å kunne vurdere den seksuelle helsetilstanden hos brystkreftoverlevere er det nødvendig at vi kjenner til hvordan det står til med de som aldri har hatt kreft, og som er i samme alder og livsfase. For å finne ut mer om dette må vi stille de samme spørsmålene som brukes til kreftpasientene til et representativt utvalg av den norske befolkningen. Dette gjelder både spørsmål om seksuallivet i tillegg til spørsmål om forhold som kan påvirke den seksuelle helsa.
  Slike referansedata er viktig å utvikle, men utfordrende å skaffe da vi er avhengige av en god svarprosent for å få god nok kvalitet på resultatene.
• I den tredje delen av prosjektet skal vi gjennomføre en intervjustudie blant ferdigbehandlede kreftpasienter og deres eventuelle partnere. Vårt mål med denne studien er å undersøke hvilke informasjonsbehov og utfordringer pasienter og eventuelle partnere opplever i forhold til seksualitet, samt hvilke barrierer som hindrer dem i å ta opp dette i møte med helsevesenet. Rekrutering av deltakere skal skje ved toårskontroller på kreftavdeling og brystkirurgisk avdeling samt fra gynekologer og fastleger.
  I tillegg skal vi intervjue helsepersonell på respektive avdelinger for å undersøke hvordan dagens helsetjeneste kan møte pasientenes behov for hjelp på dette området.

Også du kan bidra!

Jeg og mine forskerkollegaer ser fram til å gå i gang med dette viktige arbeidet. Vi er særlig spente undersøkelsen av seksuell helse fra befolkningen generelt. Slike data er fra en ikke-syk del av befolkningen er vesentlige for at vi skal kunne vurdere helse og livskvalitet i mange ulike kreftpopulasjoner. For å få gode og pålitelige data er vi avhengige av en god svarprosent.
Vi oppfordrer derfor til en nasjonal dugnad for å få til dette. Er du en av dem som mottar et spørreskjema i posten fra dette prosjektet, håper vi at du tar deg tid til å fylle det ut og returnere til oss. Dine svar betyr mye for å kunne gi bedre oppfølging og fremme helse og livskvalitet hos dem som rammes av kreft.

Sentrale personer for å få på plass et utdanningstilbud for jordmødre når det gjelder ultralyd er Eva Tegnander, førsteamanuensis ved Institutt for klinisk og molekylær medisin ved NTNU og professor Sturla Eik-Nes som også er tilknyttet IKOM.

Jordmors arbeid med ultralyd startet på slutten av 70-årene i Malmö der Sturla Eik-Nes fullførte sin doktorgrad i 1980. Sammen med engasjerte jordmødre arbeidet han videre med jordmor og ultralyd ved Fylkessykehuset i Ålesund og tok med seg ideen til Trondheim i 1985. Året etter vedtok Norge at alle gravide skulle få en ultralydundersøkelse i løpet av svangerskapet.

Ultralydutdanningen for jordmørdre feirer 20 år i år. Sentral i utdanningen finner vi førsteamanuensis Eva Tegnander ved IKOM, NTNU. Foto: Anne Line Bakken.

Eva Tegnander så straks at ultralyd kunne være et godt verktøy å benytte i undersøkelsen av gravide, men erkjente også at norske jordmødre måtte etablere en god utdanning før de tok opp et så sentralt tema i norsk svangerskapsomsorg. I 1987 reiste hun til Johns Hopkins Hospital i Baltimore i USA for å lære. Hun returnerte med en utdanningsplan og sammen med professor Sturla Eik-Nes, som er ekspert på ultralyddiagnostikk og fostermedisin, jobbet de sammen med Helsedirektoratet for et videreutdanningstilbud for jordmødre i Norge, som først ble finansiert med midler fra Helsedepartementet i 1997.

Søker informasjon

–Vi har alltid søkt etter informasjon fra fosteret i mors mage, sier hun. Hender og ører har vært våre fremste verktøy gjennom tidene. Med ultralyd tilgjengelig ble det mulig å se; vi fikk et bilde, et vindu inn i en tidligere ganske så hemmelig verden.

Det første kullet som tok «Videreutdanning i ultralyddiagnostikk for jordmødre» ble uteksaminert høsten 1999. Siden den gangen har 225 jordmødre tatt utdanningen og med dette bidratt til at gravide i Norge får et tilbud om en ultralydundersøkelse av lik kvalitet

– At det skulle knyttes til universitetet var også et bevisst valg, sier Tegnander.

Videreutdanningen i ultralyddiagnostikk tilbys av Institutt for klinisk og molekylær medisin ved NTNU, og dette er folkene bak tilbudet. Fra venstre: Eva Tegnander, Berit Langli, Hilde Viviann Eriksen, Sturla Eik-Nes, Liv Øyen og Magnhild Reiso. Foto: Anne-Line Bakken

Suksessoppskriften

I motsetning til mange andre land så utføres hovedsakelig rutinekontrollene i Norge av ultralydutdannede jordmødre. Dette er en planlagt utvikling. Nyere norske data har indikert at innføringen av systematisk bruk av ultralyd i svangerskapet har redusert fosterdød med 20% og overtidsproblematikken med 50%. Dette jobbes det videre med.

– Ultralyd er et verktøy som gir høy presisjon på målinger, samt høy oppdagelse av sykdom hos fosteret. Men som jordmødre har vi mer å snakke med den gravide om enn bare ultralydbildene. Ofte er ultralydundersøkelsen i uke 18 gravides første møte med jordmor og med vår jordmorkompetanse kan vi dermed informere og svare på en rekke spørsmål relatert til svangerskap, fødsel og barseltid, sier Tegnander.

–For oss jordmødre individualiserer dette svangerskapsomsorgen ytterligere. Vi er alltid opptatt av at mor og barn har det bra, og i tillegg til all annen informasjon får vi også et bilde. Og vi ser at dette er med på å knytte barnet enda sterkere til foreldrene, og kanskje spesielt den gravides partner, sier Liv Øyen, som var en av de første som tok videreutdanningen.

Får vite mer

Men først og fremst gir ultralyd jordmødrene mer og bedre informasjon om fosteret, og videre oppfølging. Før ultralyd ble introdusert i svangerskapsomsorgen hadde man få muligheter til å vite om noe var galt, og måtte gjøre vurderingene først etter at barnet var født, og tapte verdifull tid på det.

– Med ultralyd undersøkelsen kan vi fange opp de som trenger ekstra oppfølging gjennom svangerskapet, og vi kan oppdage tilstander som kan behandles mens barnet ennå ligger i mors liv, eller legge til rette for at de få en trygg fødsel der kvalifisert personale står klar til å behandle barnet når det kommer ut. Da flytter vi barnet i den beste kuvøsen som finnes, nemlig i mors mage. Jordmødrene er ikke i tvil om at bruk av ultralyd har gjort det enda tryggere for gravide.

Etiske diskusjoner

Etikk er en viktig del av videreutdanningstilbudet. – Vi holder hele tiden etikkfanen høyt. Vi kan oppdage alvorlig sykdom i forbindelse med undersøkelsen, og det må vi håndtere på en ordentlig måte og være forberedt på, sier Berit Langli som har skrevet masteroppgave om ultralydjordmødres erfaringer med uventede diagnostiske funn ved ultralydundersøkelsen. Samtidig er det oftest gledelige budskap som formidles

Krevende utdanning

Videreutdanningstilbudet er et fulltidsstudium. Teknikken krever mye øving og må vedlikeholdes med mengdetreninger. I løpet av studiet må studentene gjennomføre minimum 450 selvstendige ultralydundersøkelser. Hvert år uteksamineres 12 nye jordmødre med samme kompetanse som reiser hjem til sitt sykehus og bidrar til at Norge har en lik og god svangerskapsomsorg for alle gravide. Jordmødre på mindre sykehus kan da i større grad avgjøre hvem som trenger oppfølging og sende disse videre før fødselen.

– Den store forskjellen er at før var vi usikre, nå vet vi, sier Eva Tegnander. Hun slår også fast at samarbeidet mellom NTNU og St.Olavs Hospital er avgjørende for at utdanningen har blitt så bra. Her er det fostermedisinere og et internasjonalt ledende miljø på ultralydteknologi.

Statlig ansvar

– Det vi mangler nå er nasjonale føringer for at alle som skal utføre undersøkelser med ultralyd skal ha utdanning. Det har vi nemlig ikke i dag. Det kreves mer enn tekniske ferdigheter om denne type undersøkelse skal utøves med god kvalitet. Alle kan lære seg å utføre en ultralydundersøkelse på gravide, men det er langt fra nok til å gi den gravide god svangerskapsomsorg, sier Liv Øyen.

Flere aktører tilbyr denne typen undersøkelser uten at den som undersøker nødvendigvis har ultralydutdanning. Vi ønsker derfor en nasjonal strategi for utdanningen, sier Tegnander. Nå ser vi at vårt pensum ofte blir brukt som rettesnor av andre.

Ultralydjordmødrene er stolte over å kunne feire 20-årsjubileum for utdanningen.  Det å arbeide som ultralydjordmor ble beskrevet som en positiv og takknemlig jobb i masteroppgaven til Magnhild Reiso.

https://www.ntnu.no/videre

Svangerskapsdiabetes, en tilstand der den gravide har forhøyede blodsukkernivåer, er forbundet med negative konsekvenser for mor og barns helse på kort og lang sikt. Kjente risikofaktorer for svangerskapsdiabetes er arv, overvekt før graviditeten, hvis mor er over 25 år, høy vektoppgang i svangerskapet og etnisk opprinnelse utenfor Europa. Observasjonsstudier har vist en sammenheng mellom et ugunstig kosthold og svangerskapsdiabetes, samt at et kosthold i tråd med det helsemyndighetene anbefaler kan beskytte mot sykdommen.

Illustrasjonsfoto: iStock

I Norge anbefales gravide kvinner å følge de samme kostanbefalingene som den øvrige, voksne befolkningen. Dette innebærer et kosthold som er rikt på frukt, grønt, fiberrike korn- og matvarer, fisk og magre meieriprodukter, og hvor inntaket av rødt og bearbeidet kjøtt, sukker og prosesserte matvarer er begrenset. I tillegg anbefales det at gravide avstår helt fra alkohol og at de tar tilskudd av folsyre.

Vi ønsket å sammenlikne kosthold i svangerskapet mellom gravide kvinner som fikk svangerskapsdiabetes og gravide kvinner som ikke fikk det, samt sammenlikne kostholdet til de gravide kvinnene med de norske kostanbefalingene fra 2011 og de nordiske næringsstoffanbefalingene fra 2012.

I studien vår brukte vi kostdata fra 702 gravide kvinner, som hadde gjennomført en glukosebelastningstest i svangerskapsuke 18–22 og 32–36. Kostdata ble samlet inn på de to tidspunktene ved hjelp av et matvarefrekvensspørreskjema. Kostdataene ble gruppert i 15 hovedgrupper av mat- og drikkevarer og næringsstoffinntak ble beregnet. Svangerskapsdiabetes ble diagnostisert i uke 32–36 ut i fra en forenklet versjon av de nye IADPSG* – kriteriene; fastende blodsukker på 5.1 eller mer og/eller 2 – timers blodsukker på 8.5 eller mer.

I alt 40 (6%) av de 702 gravide kvinnene hadde svangerskapsdiabetes i uke 32–36, heretter omtalt som GDM (gestational diabetes mellitus)-kvinnene. På det første måletidspunktet, uke 18–22, skilte GDM-kvinnene seg ut fra de som ikke fikk svangerskapsdiabetes ved at de var litt tyngre, hadde høyere BMI og høyere blodsukkerverdier, samt ved at flere rapporterte at de hadde diabetes i nær familie.

Det var ingen forskjeller mellom GDM-kvinnene og ikke-GDM-kvinnene i inntaket av de 15 hovedmatvaregruppene, ei heller næringsstoffinntak. I forhold til myndighetenes kostanbefalinger, hadde de gravide kvinnene (både GDM og ikke-GDM) for høyt inntak av rødt og bearbeidet kjøtt, og for lavt inntak av grønnsaker og feit fisk. Inntaket av frukt og grønnsaker kombinert møtte anbefalingene, mens inntaket av fisk og skalldyr var nært den nedre grensen for anbefalt inntak. Næringsstoff- og fiberinntaket var innenfor myndighetenes anbefalinger, med unntak av folat, jern og vitamin D, som var under anbefalt inntak for gravide. Over 240 kvinner (35%) rapporterte at de drakk alkohol i svangerskapsuke 18–22 og 32–36. Alkoholinntaket var lavt for de aller fleste av de som rapporterte alkoholinntak, med et median daglig inntak på 0.5 g ren alkohol. Pils var den hyppigst rapporterte alkoholholdige drikken, etterfulgt av vin.

Sammenhenger mellom blodsukker og kosthold ble undersøkt i statistiske modeller, hvor faktorer som kunne ha påvirket resultatene ble tatt høyde for. Disse faktorene var mors alder, BMI før og under svangerskap, vektoppgang under svangerskapet, diabetes i nær familie og selvrapportert trening før svangerskapet. Vi fant ingen sammenheng mellom kosthold og blodsukker.

Konklusjonen er at vi ikke kunne finne forskjeller i kostholdet til de gravide kvinnene som kunne forklare hvorfor noen utviklet svangerskapsdiabetes, samt at tiltak må settes inn for å sikre tilstrekkelig inntak av alle næringsstoffer og alkoholavhold hos gravide.

* International Association for Diabetes in Pregnancy Study Group

Her kan du lese studien Dietary Intakes and Dietary Quality during Pregnancy in Women with and without Gestational Diabetes Mellitus-A Norwegian Longitudinal Study fra 2018.

Svangerskapsdiabetes kjennetegnes ved forhøyet blodsukker hos gravide, men vanligvis lavere nivåer enn for de med diabetes. Tilstanden er forbundet med økt risiko for blant annet høy fødselsvekt hos barnet, at barnets skulder blir sittende fast i fødselskanalen og svangerskapsforgiftning hos mor.

Svangerskapsdiabetes diagnostiseres med en glukosebelastningstest hvor den gravide må faste over natten (8-14 timer) før hun får tatt blodprøve til måling av fastende glukose. Deretter må hun drikke en glukoseløsning på ca 2,5 dL og vente i 2 timer før ny prøve til glukosebestemmelse. Dette er tidkrevende og alle klarer ikke å holde seg fastende. Noen blir kvalme og kaster opp av glukoseløsningen slik at man ikke får gjennomført testen.

Måling av Hemoglobin A1c kan kanskje brukes til å utelukke svangerskapsdiabetes hos en del gravide slik at de slipper å ta en glukosebelastningstest. (Illustrasjonsbilde: iStock)

Hemoglobin A1c, ofte kalt langtidsblodsukker, er et mål for gjennomsnittlig glukose over mange uker og har fordeler framfor glukosebelastningstesten. Den kan måles i én enkelt blodprøve uavhengig av faste, man slipper å innta en glukoseløsning og Hemoglobin A1c er mer stabilt enn glukose etter at blodprøven er tatt.

Vi studerte om Hemoglobin A1c kan brukes som en screeningtest for svangerskapsdiabetes for å kunne redusere antall glukosebelastninger. I tillegg studerte vi om Hemoglobin A1c kan brukes til å forutsi om kvinnen har økt risiko for svangerskapsforgiftning og høy fødselsvekt hos barnet.

Vi brukte data fra TRIP-studien (Training in Pregnancy), som er en randomisert, kontrollert intervensjonsstudier av trening hos gravide, norske kvinner.

Vi fant at Hemoglobin A1c kan ha potensiale til å redusere antallet glukosebelastninger ved å utelukke svangerskapsdiabetes hos de med lavest Hemoglobin A1c-nivåer. Vi fant imidlertid ikke at Hemoglobin A1c kan brukes til å diagnostisere svangerskapsdiabetes eller til å forutsi om kvinnen har økt risiko for svangerskapsforgiftning og høy fødselsvekt.

Konklusjonen er at våre funn taler for at Hemoglobin A1c kanskje kan brukes til å utelukke svangerskapsdiabetes hos en del gravide som dermed kan unngå ulempene med en glukosebelastningstest.

Denne bloggteksten er en oppsummering av en av forskningsartiklene, “Hemoglobin A1c as screening for gestational diabetes mellitus in Nordic Caucasian women“, som inngikk i min PhD-avhandling «Hemoglobin A1c in screening for gestational diabetes mellitus – Diagnostic accuracy studies and analytical considerations».

Artikkelen er en del av forskningsprosjektet «Trening i svangerskapet» (Training in Pregnancy – TRIP) i perioden 2007-2010. Du kan lese om de andre forskningsfunnene på www.ntnu.no/ism/trip

Verdens Helseorganisasjon (WHO) endret for noen år siden kriteriene for svangerskapsdiabetes fordi noen studier har antydet at også blodsukkerverdier under grensen for svangerskapsdiabetes ifølge de eksisterende kriteriene var forbundet med negative svangerskapsutfall. Vi ønsket å finne ut hva endringene i kriteriene hadde å si for hvem og hvor mange som fikk diagnosen svangerskapsdiabetes.

Illustrasjonsbilde: iStockPhoto

Svangerskapsdiabetes er når den gravide har for høye nivåer av blodsukker. Det er en tilstand som er forbundet med negative effekter på blant annet hjerte-karsystemet både hos mor og barn, og det er derfor viktig å oppdage og følge opp.

De nye kriteriene definerer svangerskapsdiabetes med en noe lavere fastende blodsukkerverdi og en noe høyere 2-timers blodsukkerverdi. Dette betyr at hvis man lå i grenseland for å få svangerskapsdiabetes ut fra fastende blodsukker basert på de gamle kriteriene vil man mest sannsynlig få diagnosen ut fra de nye kriteriene.

Vi vurderte de to kriteriesettene opp mot hverandre for å se på hvor mange og hvilke gravide kvinner som fikk diagnosen svangerskapsdiabetes ut fra de to kriteriesettene.

I studien vår brukte vi data fra 687 kvinner som hadde gjennomført en glukosebelastningstest i uke 18-22 og i uke 32-36 av svangerskapet. Svangerskapsdiabetes ble definert både ut fra de gamle WHO-kriteriene (som fastende blodsukker på 7.0 eller mer og/eller 2-timers blodsukker på 7.8 eller mer)  og ut fra en forenklet versjon av de nye kriteriene som enten fastende blodsukker på 5.1eller mer og/eller 2-timers blodsukker på8.5 eller mer. De nye kriteriene kalles International Association for Diabetes in Pregnancy Study Group criteria (IADPSG).

Vi så at ved å bruke de nye kriteriene fikk flere kvinner diagnosen svangerskapsdiabetes (7.4 % mot. 6.1 % med de gamle kriteriene). Hvis man brukte de nye IADPSG-kriteriene hadde eldre kvinner, de med høyt fastende insulin og de som ikke trente regelmessig i uke 18-22 høyere risiko for å få svangerskapsdiabetes. Hvis man brukte de gamle WHO-kriteriene, derimot, hadde eldre kvinner og de som hadde lav høyde høyere risiko for å få svangerskapsdiabetes.

Konklusjonen på studien var at de nye kriteriene førte til at noe flere kvinner fikk diagnosen svangerskapsdiabetes. Den viste også at hvem som fikk diagnosen så ut til å variere ut fra hvilket av de to kriteriesettene man benyttet.

Her kan du lese hele forskningsartikkelen Gestational diabetes mellitus among Nordic Caucasian women: Prevalence and risk factors according to WHO and simplified IADPSG criteria. som ble publisert i Scandinavian Journal of clinical and Laboratory Investigation i 2014.

«Jeg er redd for at jeg ikke kommer til å takle smertene! Jeg ser for meg at det kommer til å gjøre så vondt at jeg får helt panikk!» Dette er eksempler på vanlige bekymringer hos kvinner med fødselsangst.

Om lag 20 % av alle gravide kvinner strever med angst for å føde. Fødselsangst er assosiert med en rekke negative konsekvenser for både mor og barn før, under og etter fødsel. Eksempler på dette er søvnvansker i svangerskapet, økt forekomst av keisersnitt, lengre fødsel og sårbarhet for utvikling av depresjon og angst i tiden etter fødsel. Angst og depresjon i spedbarnstiden er igjen forbundet med blant annet vansker i tilknytningen mellom mor og barn, utfordringer med amming og forhøyet stressnivå hos barnet. For noen kvinner vil dessuten frykten for fødsel være så sterk at de ikke tør å bli gravide. Alt dette gjør det svært viktig å utvikle gode behandlinger for fødselsangst.

Frykt for fødselssmerter er én komponent i fødselsangst. Smerter under fødsel skyldes først sammentrekninger i livmor- og livmorhalsmuskulaturen slik at livmorhalsen åpner seg. Seinere i fødselsforløpet stammer smertene fra trykk og strekking av muskler, bindevev og hud i bekkenbunnen. Samtidig vet vi smertene påvirkes av kvinnens opplevelse av mening i smertene, hennes tolkning av dem og hvorvidt omgivelsene oppleves som trygge og støttende.

Vår opplevelse av fødselssmerter skyldes altså ikke bare biologiske faktorer. Psykologiske og sosiale forholder spiller også inn. En slik helhetlig forståelse av smerte kalles i fagmiljøer «den biopsykososiale modellen for smerte». Hvis man vet hvordan ulike forhold påvirker smerteopplevelsen, har man større mulighet til å mestre smertene. Det kan føre til at angsten for å føde dempes. Dette er med andre ord viktig kunnskap for kvinner med fødselsangst.

Undervisning om biopsykosial forståelse av smerter og mestring av fødselssmerter er imidlertid ikke tidligere prøvd ut som behandling av fødselsangst. I min masteroppgave i Klinisk helsevitenskap – smerte og palliasjon valgte jeg derfor å utvikle et undervisningsopplegg om mestring av fødselssmerter basert på en slik helhetlig forståelse av smerte. Dette ble prøvd ut som en pilotstudie blant en gruppe kvinner med fødselsangst.

Utvalget besto av fem kvinner rekruttert via Svangerskapspoliklinikken ved St. Olavs hospital. Kvinnene deltok på tre undervisningskvelder fordelt på tre uker. Her lærte de blant annet om hvordan omgivelser og våre egne og andres tanker, følelser og handlinger påvirker hvordan vi opplever smertene. Sentralt her er kunnskap om at vi føler mindre smerte når vi er avslappet i kropp og sinn. Deltakerne fikk opplæring i øvelser for å avspenne kroppen og lærte mentale teknikker for å beholde roen og troen på seg selv underveis i fødselen.

Kvinnene fylte ut et spørreskjema før og etter kursrekken, samt et evalueringsskjema etter siste kurskveld. Deltakerne ga kurset svært gode tilbakemeldinger, og de rapporterte reduserte nivåer av fødselsangst og lavere forventning om fødselssmerter etter å ha deltatt på kurset. Utvalget er for lite til at det kan konkluderes, men studien gir lovende resultater.

Masteroppgaven bidrar med et forslag til en ny type behandling for fødselsangst, viser hvordan et forskningsprosjekt for å undersøke effekten av behandlingen kan gjennomføres og peker på viktige områder for videre forskning. Fremtidige studier bør gjennomføres for å undersøke hvorvidt undervisning om biopsykososial forståelse av smerter kan være god behandling for fødselsangst. Det vil være av stor betydning for mange gravide kvinner og deres barn!

Blogger: Ida Almenning, Stipendiat i forskningsgruppa EXCAR (Exercise, Cardiometabolic Health and Reproduction Research Group)

«Det er bare så utrolig urettferdig, jeg kan kanskje aldri få barn!»

Jeg har møtt mange kvinner gjennom min forskning, og utsagn som dette gjentar seg til stadighet. Vi tar for gitt at alle kan få barn. Det er liksom bare å «kjøre på» så kommer det et lite mirakel om ni måneder. Slik oppleves det ikke for alle de kvinnene jeg møter. Enkelte vil kanskje aldri oppleve det heller. Dessverre.

Mange kvinner har sittet på legekontoret og spurt om hvorfor de har uregelmessig menstruasjon, mye kviser eller økt hårvekst enkelte steder på kroppen. Flere har problemer med å bli gravid. I tillegg er en stor andel av befolkningen overvektige og opplever store utfordringer med å gå ned i vekt. Dette er vanlige problemer vi alle kan oppleve perioder i livet. De kan komme og gå. Tenåringer kan være plaget med kviser, uregelmessig menstruasjon kan oppstå i puberteten og i overgangsalderen, og økende hårvekst eller hårtap oppleves ofte senere i livet. Det er ikke noe uvanlig med det. Tvert imot! Men dersom man har flere av disse symptomene samtidig bør man kanskje rette tankene mot en tilstand som oftest blir betegnet som «polycystisk ovariesyndrom» (PCOS).

PCOS er den vanligste hormonelle forstyrrelsen blant kvinner i fruktbar alder og den største årsaken til infertilitet og ufrivillig barnløshet. Den rammer ca. 14% av norske kvinner, men tilstanden er sannsynligvis underrapportert. Den typiske kvinne med PCOS er overvektig, legger lett på seg rundt magen, har kanskje litt ekstra kroppshår eller akne, uregelmessig menstruasjon og ofte cyster på eggstokkene. Men dette gjelder absolutt ikke alle som har PCOS. Symptomene ved PCOS og graden av PCOS varierer. Det er vanskelig å sette alle i samme bås selv om man vet hvilke symptomer man skal «lete etter».

I tillegg til nevnte symptomene har kvinner med PCOS økt risiko for blant annet metabolske sykdommer som insulinresistens og diabetes. Ca. 40% av kvinner med PCOS har en normal vekt men også blant disse er ca. 75% insulinresistente. Per dags dato har vi ingen god behandling som kan reversere denne tilstanden eller gjøre kvinnene helt symptomfri. Behandlingen som gis tar ofte sikte på å oppnå en regelmessig menstruasjonssyklus og stimulere til eggløsning. Livsstilsendring er førstevalg, etterfulgt av medikamenter som påvirker eggløsning og hormoner, som for eksempel Metformin og p-piller.

Rådene som gis om livsstilsendring er ofte veldig generelle. «Vær fysisk aktiv, spis sunnere, spis mindre, tren mer».  Kvinnene har fått en diagnose, men uten at vi kan tilby en tilfredsstillende behandling. Det er behov for mer spesifikke råd for å gi disse kvinnene en bedre hverdag. Vi vet at trening har positiv effekt på flere av symptomene ved PCOS, som insulinresistens og overvekt. I senere tid har flere studier sett på effekten av livsstilsendring på fertilitet. Trening gir en positiv effekt som ser ut til å være større enn blant annet kostholdsendring eller andre former for livsstilsendring.

Ganske nylig ble det også publisert et oversiktsartikkel som viste at regelmessig trening og normal vekt er forbundet med mer regelmessig eggløsning hos kvinner. Det er fortsatt mye diskutert om problemet rundt manglende eggløsning oppstår i hypotalamus i hjernen eller i eggstokkene. Trolig er det bra å trene fordi dette medfører lavere nivå av insulin og mannlige kjønnshormoner i blodet, som igjen påvirker hjernens regulering av eggløsning. På den annen side viste denne studien at også en svært lav kroppsvekt, eller stor treningsmengde (mer enn 60 minutter per dag) var forbundet med redusert fruktbarhet. Vi leter derfor fortsatt etter den gyldne middelvei for hva som er riktig mengde trening og riktig type trening for kvinner med PCOS spesielt med tanke på fruktbarhet. Målet med vår forskning er å se om vi kan finne en tidseffektiv treningsmetode som gir god effekt på symptomer, risikofaktorer og fruktbarhet, og som samtidig er gjennomførbar for alle kvinner med PCOS, uavhengig av vekt og fysisk form.

Det vi først og fremst vil undersøke, er om trening kan føre til at kvinner med PCOS får en mer regelmessig menstruasjonssyklus og dermed økt fruktbarhet.

«Jeg er overbevist om at treningen hjalp meg» sier en deltaker fra studien som ble gravid. Les hele saken på adressa.no: Monica (31) ble gravid på treningsstudie – fikk livet i gave

Vi holder derfor nå på med en klinisk studie om trening og PCOS på NTNU i samarbeid med St. Olavs hospital. Studien søker fortsatt deltakere, og dersom du er interessert i å vite mer om studien kan du lese om studien her eller ta kontakt med stipendiat Ida Almenning Kiel ida.almenning@ntnu.no, 97032036

Videre lesing:

• Harrison CL, Lombard CB, Moran LJ, et al. Exercise therapy in polycystic ovary syndrome: a systematic review. Hum Reprod Update 2011;17(2):171-83. doi: 10.1093/humupd/dmq045 [published Online First: 2010/09/14]
• Legro RS, Arslanian SA, Ehrmann DA, et al. Diagnosis and treatment of polycystic ovary syndrome: an Endocrine Society clinical practice guideline. J Clin Endocrinol Metab 2013;98(12):4565-92. doi: 10.1210/jc.2013-2350 [published Online First: 2013/10/24]
• Hakimi O, Cameron LC. Effect of Exercise on Ovulation: A Systematic Review. Sports Med 2017;47(8):1555-67. doi: 10.1007/s40279-016-0669-8 [published Online First: 2016/12/31]

Blogger: Tormod Rogne,
MD PhD, tilknyttet Institutt for samfunnsmedisin og sykepleie

Ernæring i svangerskapet påvirker fosteret, og man har i flere tiår lett etter de riktige ernæringssupplementene til gravide kvinner. Vitamin B12 er et viktig næringsstoff som kun finnes i produkter fra dyr, slik som kjøtt, melk og egg. For lavt inntak av dyreprodukter øker derfor risikoen for at du har vitamin B12-mangel. I land med stort inntak av dyreprodukter, slik som Norge og flere vestlige land, er det kun noen få prosent av gravide som har vitamin B12-mangel, mens i land hvor vegetarkost dominerer kan andelen overstige to tredjedeler, slik som i India.

Men er vitamin B12-mangel i svangerskapet skadelig?

Lav fødselsvekt og tidlig fødsel er to potensielt skadelige utfall av et svangerskap. På verdensbasis så er lav fødselsvekt og tidlig fødsel årsak til halvparten av alle dødsfall de første 28 dagene etter fødsel. Flere studier har vurdert om det er noen sammenheng mellom lave blodverdier av vitamin B12 og risikoen for lav fødselsvekt og tidlig fødsel. Noen studier finner en sammenheng, mens andre gjør det ikke. Hvordan skal vi tolke dette?

•  Les også om denne studien i forskningsmagasinet Gemini.

Jeg ledet en multisenterstudie, primært basert ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU) i Trondheim, Yale University i USA og Erasmus MC i Nederland, hvor målet var å skape en oversikt over hva vi vet om dette temaet. Studien ble publisert i tidsskriftet American Journal of Epidemiology i dag, 20. januar. Først identifiserte og kritisk vurderte vi alle relevante studier om temaet. En slik type studie kalles en systematisk oversiktsartikkel. Ofte inneholder oversiktsartikler en meta-analyse, det vil si at man slår sammen resultatene fra de individuelle studiene til et samlet resultat. Som regel gjør man dette ved at man bruker resultatene som blir presentert i de enkelte artiklene. De studiene vi identifiserte hadde derimot gjort analysene så forskjellig at de ikke lot seg sammenlikne. Og mange av studiene hadde ikke presentert resultatene fra de relevante analysene i det hele tatt. Vi samlet derfor inn rådata fra de inkluderte studiene, slik at vi kunne gjøre analysene likt i de enkelte studiene.

Vi inkluderte 18 studier fra 11 forskjellige land i oversiktsartikkelen, med til sammen 11,216 svangerskap. Dette utgjorde 94% av alle relevant svangerskap. Lave blodnivå av vitamin B12 hos den gravide så ikke ut til å påvirke den nyfødtes fødselsvekt. Vi fant derimot at vitamin B12-mangel hos de gravide kvinnene var assosiert med en 21 % økt risiko for å føde for tidlig. Resultatene var like i høyinntektsland og lav- og middelinntektsland.

Gravide bør få i seg nok av vitamin B12 gjennom maten. Man vet fortsatt for lite om effekten av å ta vitamin B12-tilskudd, så dette anbefales ikke.

Det er viktig å huske på at det kan være andre årsaker til den tilsynelatende sammenhengen mellom vitamin B12-mangel og tidlig fødsel. Lav blodkonsentrasjon av vitamin B12 kan henge sammen med andre faktorer, slik som underernæring og fattigdom, som i seg selv kan påvirke fødselsvekten og lengden på svangerskapet. Man må alltid være nøktern når man finner sammenhenger i observasjonsstudier. Så selv om vi fant at vitamin B12-mangel er assosiert med en økt risiko for tidlig fødsel, så vet vi svært lite om effekten av å ta vitamin B12-tilskudd under svangerskapet. Så vidt jeg vet er det kun gjort to små studier hvor gravide kvinner er tilfeldig plukket ut til å enten ta vitamin B12 under svangerskapet eller narremedisin (placebo). Disse studiene fant ingen sikker assosiasjon mellom vitamin B12 tilskudd og fødselsvekt eller svangerskapslengde. Før man kan si noe om effekten av vitamin B12-supplement i svangerskapet må flere slike studier gjøres, og resultatene fra disse studiene må i neste rekke slås sammen i en oversiktsartikkel. Vi håper at vår artikkel vil bidra til at disse studiene blir gjort.

Andre forfattere av artikkelen er sisteforfatter dr. Kari R. Risnes ved Institutt for samfunnsmedisin og sykepleie, NTNU; professor Michael B. Bracken ved Yale University; professor Oscar H. Franco ved Erasmus MC; dr. Myrte J. Tielemans ved Erasmus MC; og 19 andre.

Studien ble finansiert av NTNU som ledd i PhD-programmet i medisin og støttet av Yale Center for Perinatal Pediatric and Environmental Epidemiology.

Blogger: Elisabeth Øvreberg, UiT

Klamydia spres raskt og kan i verste fall føre til sterilitet. Det store spørsmålet i en ny studie er derfor: hva gjør de som har fått en klamydiadiagnose?

Klamydia er en seksuelt overførbar infeksjon som kan smitte skjede, penis (urinrør) og endetarmsåpning. Uten behandling kan klamydia føre til sterilitet, da bakteriene angriper livmor og eggledere. Behandling er derfor svært viktig. To tidligere norske studier har vist at spesielt unge menn i 20-30 årene ikke henter ut resept etter påvist infeksjon.
– Dette er bekymringsfullt, og det er uetisk overfor seksualpartnerne. Det er også sånn at klamydia smitter lettere fra mann til kvinne, enn motsatt, sier professor ved UiT, Finn Egil Skjeldestad, som leder en omfattende studie som er et samarbeidsprosjekt mellom UiT Norges arktiske universitet, Universitetssykehuset Nord-Norge, Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet og St. Olavs Hospital.

Henter folk ut resepten?

Sammen skal forskerne studere hva folk med påvist klamydia gjør. Henter de ut resept? Behandler de seg? Kommer de tilbake til oppfølging etter seks uker, slik som anbefalt? Hva viser etterkontrollen deres?
– Det er 10 år siden det ble gjort en lignende studie i Norge, sier Skjeldestad.
Det er nemlig slik at alle klamydiatester registreres i laboratorienes IT-system. Dette systemet kan kobles opp mot Reseptregisteret, og forskerne kan dermed se om de som har fått påvist klamydia henter ut resept og om de kommer til ny klamydiatest.
– Informasjonen går fra laboratoriene ved UNN og St. Olavs Hospital, og kobles mot data for uttak av resepter i Reseptregisteret. Forskerne får tilbake avidentifiserte filer fra Reseptregisteret, påpeker Skjeldestad, og forteller at dersom det er noen som har fått påvist klamydia i tidsrommet 1.1.2004 til og med 30.03.2016, og som ikke vil at deres anonymiserte opplysninger skal være med i studien, så kan de ta kontakt på e-post (se nederst i saken).

Sjekker studentbyene Tromsø og Trondheim

De fleste som smittes med klamydia får ingen symptomer. Dette fører dessverre til at mange er smittet uten å vite om det, og at de dermed kan smitte andre. Dersom man får plager, merker man disse tidligst 1–2 uker etter smittetidspunktet, men plagene kan også komme senere. Det er derfor ikke alltid lett å vite hvem som kan være smittekilden basert på når plagene startet.
Ifølge Folkehelseinstituttet er klamydia mest utbredt hos unge under 25 år. Til enhver tid har om lag 1 av 20 seksuelt aktive unge klamydia.
Hilde Kløvstad, Folkehelseinstituttets ekspert på klamydia, fortalte i 2013 at siden registreringen av klamydia startet opp, har trenden vært at Finnmark og Troms har vært på klamydiatoppen. Nå har forskjellene jevnet seg litt ut, men de nordligste fylkene er fortsatt øverst på statistikken.
– Nordmenn generelt er dårlige på kondombruk. I undersøkelser oppgir kun 20 prosent at de brukte kondom ved siste samleie med en tilfeldig partner. En felle mange går i, er at når man ligger med samme person over tid, så tenker man «da er vi sammen» og kutter kondomet. Få sjekker hva fortiden har bragt med seg. Det er veldig viktig – og enkelt – å teste seg for klamydia ved partnerbytte, sa Hilde Kløvstad til uit.no i 2013.
Når en ny klamydiastudie nå sparkes i gang, kan det være hensiktsmessig å legge den til to store studentbyer som Tromsø og Trondheim. Resultatene er ferdige neste sommer/høst.

Vil du reservere deg mot at data om påvist klamydia brukes til forskning?

Kontakt:
Gunnar Simonsen, avdelingsoverlege UNN, Avdeling for mikrobiologi og smittevern og professor UiT: Gunnar.Skov.Simonsen@unn.no
Svein Arne Nordbø, overlege St. Olavs Hospital, Avdeling for medisinsk mikrobiologi og førsteamanuensis NTNU: Svein.Nordbo@stolav.no
Svarfrist innen 21.10.2016.

Årets fagdag arrangeres 21. oktober på Øya helsehus og vil ha fokus på flere spennende tema innen global helse:

• Helsesystem i lav- og mellominntektsland.
• Vold mot kvinner

Foredragsholdere

Staffan Bergström er professor og spesialist i obstetrik og gynekologi ved Karolinska Institut. Bergström har egne erfaringer fra flere afrikanske land om hvordan man kan redde fødende kvinner og nyfødte barn på steder hvor det er mangel på leger. Han peker på viktigheten av helsearbeidere som ikke har lege utdanning. Det er de som er bærebjelken i helsetjenesten.

“På hele det afrikanske kontinentet utdannes det kun 5000 leger årlig, noe som tvinger dem til å bruke helsearbeidere uten medisinsk utdanning. De gjør en enorm jobb, uten å ha tilbragt en eneste dag på universitet. Bare det å trene opp jordmødre kan utgjøre en stor forskjell”, sier Professor Bergström. Han har vært toneangivende internasjonalt i task-shifting debatten i mange år.

De tre siste årene har han jobbet i Tanzania med “Maternal Health Initative“.

Dean Sylvia Kaaya er professor i psykiatri ved School of Medicine, Muhimbili University of Health and Allied Sciences (MUHAS) i Dar es Salaam, Tanzania. Professor Kaaya har forsket innen flere områder som påvirker den psykiske helsen. Hennes publikasjoner handler i stor utstrekning om å oppdage og behandle mental sykdom og depresjoner i ulike grupper for eksempel gravide kvinner, barn, ungdomer og hvordan HIV positivitet påvirker den mentale helsen. Nylig underskrev NTNU og MUHAS en forsknings- og studentutvekslingsavtale.

Charlotte Watts er professor ved London School of Hygiene and Tropical Medicine, UK. På midten av 90-tallet gjorde Charlotte Watts sitt feltarbeid i Zimbabwe. Funnene fra studien illustrerer ikke bare i hvilken grad vold mot kvinner er utbredt over hele verden, men også at det er betydelig variasjon i nivåene av vold – både innen samme land, så vel som mellom land. Selv om årsakene til vold er sammensatte, tyder dette på lokal variasjon og at det kan være lokale forhold som påvirker i hvilken grad kvinner er utsatt for vold. En bedre forståelse av årsakene til denne variasjonen kan brukes til å identifisere hvordan man kan forhindre fremtidig vold.

Jill Trenholm er universitetslektor ved International Maternal and Child Health, Uppsala Universitet i Sverige. Jill Trenholm er utdannet sykepleier fra Canada og har jobbet med traumer og vold i mange år. Hun forsvarte sin doktoravhandling; Women Survivors, Lost Children and Traumatized Masculinities: The Phenomena of Rape and War in Eastern Democratic Republic of Congo i Uppsala. Jill studerte det komplekse fenomenet voldtekter som et våpen i krigen i Kongo og deres konsekvenser for samfunnet. Hennes forskning har fått stor oppmerksomhet og hun er tildelt den prestisefylte Martin H:son Holmdahl prisen ved Uppsala Universites vinterpromosjon 2014.

Program og påmelding

Program for Global Helsedag 2014 (pdf)

Påmeldingsfrist 10.oktober. Elektronisk påmelding.

Om fagdagen

Global helse er et satsingsområde for Det medisinske fakultet. Fagdagen den 21. oktober er ment å gi viktig faglig påfyll og inspirasjon til videre forskning og engasjement innen global helse. Dagen vil være interessant både for forskere, klinikere og studenter.

På slutten av dagen serverer vi pizza og har en mer uformell samling med nettverksbygging som hovedformål.

Norges forskningsråd bidar med finansiellstøtte til denne fagdagen.

Kontaktperson

Rådgiver Elin Yli Dvergsdal