Foto: iStock.

Det er mye som tyder på at nettbaserte kurs etter hvert vil utgjøre en stor del av universitetenes portefølje. Både økonomi, tid og klimahensyn gjør at folk ønsker å reise mindre, og mange må ta videreutdanning ved siden av full jobb. Dette krever fleksibilitet, noe kurs som krever fysisk oppmøte ikke gir. Vi i Regionalt kunnskapssenter for habilitering i Midt-Norge bestemte oss derfor for å utvikle et nettkurs om kunnskapsbasert habilitering, og i dette blogginnlegget deler vi noen av erfaringene vi gjorde oss i arbeidet.

Forfattere:
Rannei Sæther (førsteamanuensis, RKBU Midt-Norge)
Hege Ramsøy-Halle (fagkoordinator og prosjektleder for Kunnskapsbasert habilitering, RKBU Midt-Norge)
Tekstkonsulent: Marie Antonsen (kommunikasjonsmedarbeider, RKBU Midt-Norge)

Hvorfor er det viktig å fokusere på habilitering?

Habilitering betyr «å gjøre dugelig». Tverrfaglige, sammensatte tjenester skal bidra til dette for den enkelte pasient.  «Dugelig til hva?» kan man selvsagt spørre. Det heter at habilitering er tiltak som skal bidra til at en pasient med medfødt eller tidlig ervervet funksjonsnedsettelse utvikler og beholder best mulig fungering, og bidrar til å skape gode vilkår for et selvstendig liv og aktiv deltakelse i samfunnet. Slik er habilitering en prosess som griper inn i mange områder av helsevesenet og deres oppgaver.

Hvorfor lage e-læringskurs?

Arbeidslivet i dag krever stadig påfyll av kunnskap innenfor en rekke områder, og innen habiliteringssektoren stilles det krav til det vi kaller kunnskapsbasert praksis. Dette krever en kontinuerlig utvikling av kompetanse, men som i resten av helsesektoren har også spesialisthelsetjenesten presset økonomi og begrensede muligheter til å sende ansatte på kurs og opplæring for kompetanseheving. Habilitering i spesialisthelsetjenesten hadde lenge etterspurt en slik mulighet for kompetanseutvikling og ønsket et tilgjengelig tilbud uten store kostnader til undervisning, reise og opphold.Vi i RHAB Midt-Norge bestemte oss derfor for å designe et e-læringskurs. I utgangspunktet hadde vi spesialisthelsetjenesten som målgruppe, men oppdaget etter hvert som vi utviklet kurset at det ble relevant for flere andre yrkesgrupper.

Kunnskapsbasert habilitering blir til

Den første fasen kan vi kalle planleggingsfasen. Her handlet det om å utvikle læringsdesign og faglig innhold. Denne fasen ble delfinansiert med prosjektmidler fra Direktoratet for internasjonalisering og kvalitet i høyere utdanning (DIKU). Vi brukte lite tid på å diskutere hva «barnet skulle hete». Navnet ga seg selv synes vi, bakgrunnen for dette er samfunnets krav om kunnskapsbaserte tjenester. Noe vi brukte mye tid på derimot, var refleksjon omkring kunnskapsbegrepet. Kunnskapsbasert praksis betyr å integrere kunnskap fra ulike kilder, fra forskning, erfaring og ikke minst fra brukere. I utviklingen av kurset var derfor vårt samarbeid med arbeidslivet avgjørende. Dette samarbeidet hjalp oss å tilpasse kurset med tanke på behovene i tjenestene, både når det gjaldt innhold og omfang.

Vi inviterte fagpersoner fra habiliteringstjenestene i regionen, representanter for brukerorganisasjoner og andre fagpersoner fra feltet til to workshops. Her jobbet vi sammen om innhold. Hvilke tema var viktig å ha med? Hva trenger nytilsatt i habiliteringstjenesten å kunne noe om? Hvilke problemstillinger opplever fagpersoner i sin daglige praksis? Vi drøftet også hvordan kan vi kunne legge til rette for at ansatte tar et slikt kurs.

I tillegg hadde vi støtte fra og kontakt med fagledernettverket for habiliteringstjenesten og Helse Midt-Norge. Disse var positive og engasjerte, og de signaliserte at det var et stort behov for dette tilbudet. At vi hele tiden hadde støtte, interesse og tillit til arbeidet fra fagmiljøet, var for oss motiverende og bidro til at sto på for å komme i mål med prosjektet.

Å ta i bruk den interne kompetansen ved NTNU ble også svært avgjørende. Spesielt gjelder dette kompetansen i Læringsstøttesenteret/Uniped, NTNU MOOC og NTNU DRIVE. Herfra har vi fått råd om læringsdesign og tekniske løsninger. Vi fikk hjelp til å se muligheter og begrensinger, og de delte villig kunnskap og egne erfaringer. Det at vi integrerte disse tidlig i arbeidet, bidro til at vi fikk god hjelp både med utforming og produksjon. Her fikk vi profesjonell hjelp til videoproduksjon og animasjoner. Vi fikk også gode råd og veiledning om godt pedagogisk design, det vil si hvordan vi kunne bygge moduler, deltema og sider, for å opprettholde deltagernes motivasjon og interesse for kurset.

Slik ble det til slutt

I kurset drøftes utfordringer knyttet til både forskning, tradisjonen kunnskapsbasert praksis og hvor sistnevnte stammer fra. Det har vært mye fokus på «viten etablert under eksperimentelle forhold», det vil si vitenskap som kan bevises og testes eksperimentelt.

Vi skjønte at vi i tillegg måtte løfte fram erfaringskunnskapen, som gjerne er taus. Denne typen kunnskap er ofte lite artikulert, men sterkt tilstede hos klinikere med lang erfaring fra praksis. Et kurs i kunnskapsbasert habilitering må derfor bidra til at denne typen kunnskap også løftes fram. I kurset utfordres både den nytilsatte og den erfarne til å reflektere over hva man gjør og hvorfor.

Sist men ikke minst er brukerkunnskapen, gjennom brukerstemmen, godt representert i kurset. Vi fikk laget og/eller lenket til en rekke brukere sine fortellinger og intervju, som igjen er utgangspunktet for refleksjonsoppgaver og casearbeid. Habilitering driver vi med for brukerne, pasientene og pårørende. At deres stemmer er sentrale og må løftes frem ble for oss helt selvsagt.

Kan vi, så kan du!

I løpet av en toårsperiode (2018-20) har nettkurset «Kunnskapsbasert habilitering» blitt til. Kurset ligger nå åpent på nett, og man kan delta når som helst og hvor som helst. Kurset består av fem moduler, de tre første er åpne for alle, mens de to siste krever opptak og gir 7,5 studiepoeng. Det første kullet er nå i gang, og i skrivende stund er 400 personer i gang med nettkurset! Etterspørselen er stor, enda større enn vi trodde på forhånd.

Vi håper dette gir inspirasjon til å utvikle nettbasert læring! Universitetene blir stadig større, samtidig som klimaet stadig blir varmere. Med andre ord: Både i et økonomisk, demokratisk, miljømessig og geografisk perspektiv trenger vi flere nettbaserte kurs og emner som tar tjenesteyteres og tjenestebrukernes behov på alvor.

Vil du vite mer om Kunnskapsbasert habilitering?

https://www.ntnu.no/rkbu/kunnskapsbasert-habilitering

Dette blogginnlegget er også publisert på Tilbeste.no

Samfunnet trenger ansatte i helse og sosialtjenesten som har inngående kunnskap om geriatriske problemer, demens og alderspsykiatriske plager. NTNU har fra høsten opptak til en tverrfaglig videreutdanning i aldring og eldres helse, som går deltid over to år. Søknadsfrist er 15. april.

Foto: Andrzej Dragan andrzejdragan.com

Denne videreutdanningen har ikke hatt opptak av nye studenter siden sammenslåingen mellom HiST og NTNU, og vi opplever at det er etterspørsel etter den kompetansen utdanningen bidrar til.

Les mer om utdanningen og søk opptak

Faglig påfyll for klinikere

Vi lever lengre og holder oss lengre aktiv, men det er også mange som lever med store helseutfordringer og hjelpebehov i lengre perioder. Forekomsten av for eksempel demens øker med økende alder, og mange lever med nedsatt fysisk funksjon og evne til å klare seg i dagliglivet. Behovet for bistand fra helse- og sosialtjenesten øker med økende utfordringer.

NTNUs videreutdanning i aldring og eldres helse gir studentene kunnskap som bygger videre på bachelorutdanningene i helse og sosialfag som vi har i dag, og den er godt egnet for klinikere. Er du for eksempel utdannet sykepleier, fysioterapeut, eller ergoterapeut vil denne videreutdanningen passe ypperlig for deg. Den er også godt egnet for personer som har en bachelorgrad fra de andre helse- og sosialfagene. Bakgrunn fra andre studieprogram innen samfunnsvitenskap, naturvitenskap eller humaniora med relevans for aldring og eldres helse kan også ta denne videreutdanningen, og det samme gjelder de som har en utdanning innen medisin, psykologi eller tannhelse som tilsvarer minimum treårig bachelorutdanning.

Helsetjenesten for eldre vil kreve stadig mer kompetanse

Vi trenger en videreutdanning som gir kompetanse til å jobbe tverrfaglig, se ressurser hos den enkelte og kunne bruke velferdsteknologi og innovasjon for å skape en bedre hverdag for den enkelte og løse helseutfordringer. Ansatte som har gode redskaper til å kartlegge behov på en reflektert måte og jobbe systematisk med faglige utfordringer gir en bedre helsetjeneste.

Om noen år vil nesten 30 % av befolkningen være 65 år og 10 % av alle vil være 80 år eller mer. Det er viktig at samfunnets aktører har nødvendig kompetanse til utvikle helse- og sosialtjenesten slik at den kan ivareta de utfordringer vi står ovenfor. Vi trenger å videreutvikle de ansatte i helse og sosialtjenesten som kan bidra til utvikling av nye tjenester, til å forebygge sykdom og drive helsefremmende arbeid blant eldre.

Denne tverrfaglige videreutdanningen egner seg for personer som

• vil gjøre en forskjell, og som vil bidra til å utvikle helse- og sosialtjenesten til eldre på ulike nivå og områder i samfunnet
• vil bidra til kvalitetsheving av eksisterende helse- og sosialtjenester til eldre og bidra til nye tjenester
• er interessert i velferdsteknologi, ehelse og innovasjon
• er ny i fagfeltet
• allerede jobber innenfor området og som vil ha faglig påfyll og utvikling av systematiske arbeidsmetoder
• har ansvar for fagutvikling og kvalitetssikring på sin arbeidsplass

Denne videreutdanningen er et deltidsstudium på 60 studiepoeng og den går over to år. Om man ønsker, kan videreutdanningen danne overgang til et videre mastergradsløp etter vilkår fastsatt ved det enkelte studiestedet

Det er et stort behov for økt kvalitet og styrking av praksisveiledning til spesialsykepleierstudenter. Kvalitetssikringen av veiledet praksis for sykepleiere i profesjonsutdanninger i anestesi, intensiv og operasjon har vært en utfordring i mange år. Utfordringene knyttes gjerne til kapasitet, struktur, samarbeid, veiledning og finansiering (Kårstein og Caspersen, 2014).

Institutt for samfunnsmedisin og sykepleie ved NTNU og spesialavdelinger for anestesi, intensiv og operasjon ved St.Olavs hospital og Sykehuset Namsos har nå fått 1 000 000 kroner fra Regionalt samarbeidsorgan for utdanning, forskning og innovasjon og Helse Midt-Norge for å styrke kvalitet og relevans i praksisstudier for studenter i spesialisthelsetjenesten i Midt-Norge. Prosjektet vårt har tittelen «Samarbeidsstillinger for bedre kvalitet og relevans i praksisstudier i spesialsykepleierutdanningen».

Stine Borgen Lund
Foto: Geir Mogen/NTNU

Et viktig kjennetegn ved profesjonsutdanningene for sykepleiere, som videreutdanning i anestesi, intensiv og operasjon (AIO), er at de både er basert på forskning og utviklingsarbeid (FoU) og praktiske. Praksisstudier har alltid vært en sentral og obligatorisk del av disse utdanningene – minimum 50 % av studiet.

Praksisstudier defineres som planmessig opplæring som foregår i autentiske yrkessituasjoner under veiledning av person med relevant yrkesutdanning og yrkespraksis (Brandt, 2005). Praksisveiledning skal være strukturert og systematisk og krever at praksisveileder har spesiell kompetanse innen sin profesjon samt generell veiledningskompetanse (UHR, 2016). Det vektlegges at for studietilbud med obligatorisk praksis skal fagmiljøet tilknyttet studietilbudet ha relevant og oppdatert kunnskap fra praksisfeltet.

Hverdagen på en slik spesialsykepleieavdeling gjør det ofte spesielt krevende for sykepleiere å ivareta studentveiledning i tillegg til pasientoppfølging

En spesialsykepleier innen anestesi, intensiv eller operasjon skal ivareta akutt og/eller kritisk syke pasienter i en kompleks, uforutsigbar og raskt skiftende hverdag (Utdannings- og forskningsdepartementet, 2005). Hverdagen på en slik spesialsykepleieavdeling gjør det ofte spesielt krevende for sykepleiere å ivareta studentveiledning i tillegg til pasientoppfølging. Det finnes lite forskning på hvordan praksisveiledning foregår på en spesialsykepleieavdeling, men Barge (2011) har i sin masteroppgave intervjuet intensivsykepleiere om hvordan veiledning praktiseres og erfares. Funnene viser at veiledningen medfører mye ekstraarbeid, særlig hvis studenten har svak læringskurve eller ikke tar ansvar for egen læring. Veilederne savnet støtte og system i funksjonen.

… praksisveilederne ønsker selv kompetansehevende tiltak for å styrke sin veiledningskompetanse

Erfaringsmessig er det lite fokus på veiledningsarbeidet, og lite tid og ressurser til å følge opp studenten. Mange veiledere føler at veilederrollen blir lavt prioritert og lite verdsatt av ledere og kollegaer (Hansen mfl., 2011). En regional undersøkelse avdekket at praksisveilederne selv ønsker kompetansehevende tiltak for å styrke sin veiledningskompetanse, både av kortere og lengre varighet, og at kursing og opplæring bør tilrettelegges i nærheten av arbeidsstedet (Hauge mfl., 2015).

På bakgrunn av erfaring, funn i forskning og det nasjonale praksisprosjektet (UHR, 2016) gjennomførte St. Olavs hospital og NTNU i 2016-2017 et samarbeidsprosjektet ved Hovedintensiven ved St. Olavs hospital. Dette prosjektet var knyttet til videreutdanning i intensivsykepleie (St.Olavs Hospital/NTNU, 2016). Undervisningssykepleier Elisabeth Eriksen ved hovedintensiven og jeg ved sykepleierutdanningen NTNU hadde en 20 % stilling hver i dette prosjektet.

Ett av fokusområde for dette første prosjektet var å styrke praksisveilederes veiledningskompetanse. Dette gjorde vi ved å gjennomføre ulike tiltak knyttet opp mot praksisveiledere ved Hovedintensiven, blant annet kompetanseheving av praksisveiledere ved Hovedintensiven gjennom tilrettelegging for tilegnelse av veiledningsteori og ulike hjelpemidler i veilednings- og vurderingsarbeidet. Vårt hovedfokus var å veilede praksisveiledere ved Hovedintensiven når de hadde intensivsykepleiestudenter i avdelingen, såkalt styrket veiledning av praksisveiledere (SVIP) (Bogsti mfl., 2013). Evaluering var positiv fra alle involverte, og det var tydelig at man ville kunne få en større effekt og et bedre erfaringsgrunnlag ved å forlenge og utvide dette prosjektet. Det ble bevilget midler til videreføring for 2017-18, og prosjektet ble utvidet til Throrax-intensiv fra høsten 2017.

Vi ser også positive ringvirkninger av dette første prosjektet med tanke på kulturendring av veiledningsarbeidet i praksisfeltet. Det har ført til at det er opprettet ressursgruppe for de med formell veilederkompetanse ved Hovedintensiven for å kunne systematisere veiledning av nytilsatte, kollegaer og studenter.

Vi ønsker at flere skal få være med på dette løftet i veiledningskompetanse, og fra høsten 2018-2020 vil prosjektet utvides til alle intensivavdelingene ved St.Olavs hospital. I tillegg vil det også prøves ut i en tverrfaglig gruppe med praksisveiledere fra anestesi, intensiv og operasjonsavdelingene ved Sykehuset Namsos. Vi ser med stor glede og spenning fram til prosjektutvidelsen fra høsten!

Glade prosjektledere Stine Borgen Lund (ISM, NTNU) og Elisabeth Eriksen (Hovedintensiv, St.Olavs Hospital) som feirer tildeling av midler.

Glade prosjektledere Stine Borgen Lund (ISM, NTNU) og Elisabeth Eriksen (Hovedintensiv, St.Olavs Hospital) som feirer tildeling av midler.

Referanser

Barge, B.N. (2011). Veiledning av studenter i intensivavdelingen. Mastergradsoppgave i helsefag, Institutt for helse og omsorgsfag. Det helsevitenskapelig fakultet. Universitetet i Tromsø.

Bogsti, W. B., Solvik, E., Engelien, R. I., Moen Ø. L, Nordhagen, S. S., Struksnes, S og Arvidsson, B. (2013). Styrket veiledning i sykepleierutdanningens praksisperioder. Vård i Norden. 1 (33). S. 56-60.DOI: 10.1177/010740831303300112

Brandt, E. (2005) Kartlegging av praksisbasert høyere utdanning. NIFU STEP skriftserie, 8, 2005.

Hansen, B.H, Gundersen, E.V og Bjørnå G.H(2011). Improving supervision in a Norvegian intensive care unit: A qualitative study. Nursing and Health Sciences, 13.S. 255-261.

Kårstein, A. og Caspersen, J. (2014): Praksis i helse- og sosialfagutdanningene. En litteraturgjennomgang. NIFU-rapport 16/2014. https://brage.bibsys.no/xmlui/bitstream/handle/11250/280127/NIFUrapport2014-16.pdf?sequence=1&isAllowed=y

Hauge, K. W., Maasø, A. G., Barstad, J., Eide, H. S., Karlsholm, G., Stamnes, A., Skjong, G., Skår, J-R og Thingnes, E. R. (2015), Kvalitet og kompetanse i praksisveiledning av studenter i helse- og sosialfag i spesialisthelsetjenesten. Møreforskning Molde AS, Molde. http://www.moreforsk.com/publikasjoner/rapporter/helse–utdanning/1514-kvalitet-og-kompetanse-i-praksisveiledning-av-studenter-i-helse–og-sosialfag-i-spesialisthelsetjenesten/1239/2972/

St. Olavs Hospital/NTNU (2016). Utprøving av samarbeidsstillinger mellom helsefagutdanningene ved NTNU og St. Olavs Hospital 2016-2017, Prosjektbeskrivelse. (Upublisert).

UHR (2016), Kvalitet i praksisstudiene i helse- og sosialfaglig høyere utdanning: Praksisprosjektet. http://www.uhr.no/documents/praksisprosjektet_sluttrapport_ver2.pdf

Utdannings- og forskningsdepartementet (2005): Rammeplaner for videreutdanning I anestesi, intensiv og operasjonssykepleie.

https://www.regjeringen.no/globalassets/upload/kilde/kd/pla/2006/0002/ddd/pdfv/269393-rammeplan_for_videreutdanning_i_operasjonssykepleie_05.pdf

https://www.regjeringen.no/globalassets/upload/kilde/kd/pla/2006/0002/ddd/pdfv/269388-rammeplan_for_intensivsykepleie_05.pdf

https://www.regjeringen.no/globalassets/upload/kilde/kd/pla/2006/0002/ddd/pdfv/269383-rammeplan_for_anestesisykepleie_05.pdf

Blogger:

Det er fredag, og en snau time til dagskiftet i hjemmetjenesten er over. En sykepleier ankommer sonekontoret etter sine siste pasientbesøk og får beskjeden: «NN blir sendt hjem i dag.» «Men han ble jo innlagt på onsdag!?… jeg har ikke…», utbryter hun. «Likevel. Han kommer hjem i dag. Satt på nye medisiner. Jeg har lagt det inn i medisinlista for deg. Her er utskriften,» sier fagkoordinator, som har antatt at det allerede er travelt. «Men… får han med medisiner fra sykehuset? … resepter? Jeg har hentet medisinene han hadde hjemme, men …» «Det vet vi jo ikke sikkert, selv om de lover.» Før vakta er slutt skal alle sonens medisiner for de neste tre døgnene være klargjort for utlevering av personalet som jobber kvelds- og helgeskiftene. Ferdig pakket og kontrollert.

Her er det mange detaljer å passe på. De håndteres av kompetente men travle fagpersoner som jobber skift i et tjenestesystem. En tjeneste i drift døgnet rundt, hele uka og bemannet av mennesker med ulik erfaring, alder, utdanning, dagsform … Utfordringen er å levere god pleie og riktige medikamenter – midt oppi dynamisk hverdag – med en pålitelig kvalitet. Her florer informasjon og media – telefoner, samtaler, møter, flere datasystemer med tilgangsbegrensninger, papirer, permer, medikamentpakninger med instrukser, planer osv.

Er IT svaret? JA, og NEI.

IT er en nødvendig, men aldri mer enn en del av svaret i kompleks samhandling og tjenesteleveranse.

Løser informasjonsteknologi alt? (illustrasjonsbilde: iStock)

IT kan være et lim på tvers av alle aktørene som strever med å gjøre sitt beste for å bidra til god helse og verdige liv – pleiere, leger, portører, administratorer, pasienter, pårørende, farmasøyter, IT-drift osv. eResept og kjernejournal er eksempler på teknologi som er under innføring og utvikling i Norge for å støtte, blant annet, den beskrevne situasjonen. Gjennomføring forutsetter et kompetanseløft i sektoren.

Erfaringene med IT-basert endring sies å omfatte ca. 20% teknologi og ca. 80% mennesker. Vi må dermed investere i både mennesker og teknologi – samtidig! De som skal bruke teknologien må involveres i alle ledd – fra behovsdefinering, til systemdesign, til hvordan den kan eller skal brukes i organisasjonen. Derfor har NTNU siden 2009 tilbudt videreutdanning i ehelse til sektoren, på masternivå – både for teknologene og for de med helsebakgrunn. Ved å studere hverandres fag og felles utfordringer – sammen – kan de bygge kompetanse som muliggjør fruktbar dialog og innovasjon for en virkelighet som er i stadig endring.

I midten av september ble HelsIT konferansen holdt i Trondheim, i regi av Norsk senter for elektronisk pasientjournal (NSEP) ved NTNU i samarbeid med Helsedirektoratet og Norsk Helsenett. Her ble det drøftet status, muligheter, forskning og – for første gang på en slik konferanse – behovet for bred ehelse-kompetanseheving i sektoren. På kort og lang sikt. En arena der NTNU med Det medisinske fakultet (DMF) og Fakultet for informasjonsteknologi, matematikk og elektroteknikk (IME) har ambisjoner om å bidra – med NSEP som faglig base.

Denne uka kjører vi for første gang et enkeltkurs på 7,5 stp – Helseinformatikk Intro, der de som ikke ønsker en komplett master kan få et overblikk over fagområdets problemstillinger. Målsetningen er at de skal kunne gjøre informerte valg og lage bedre strategier. Kurset har 30 deltagere og tilbys på nytt i februar 2014. Her kan du se informasjon om kurset.

Første kull fra Helseinformatikk introduksjonskurs. Trond Elde snakket om hvordan en leverandør arbeider med utvikling ev EPJ-systemer.

Ref.: Hamre, Gro Alice; Berntsen, Kirsti Elisabeth; Monteiro, Eric. (2010) Kvalitetssikring av legemiddelhåndtering i et samhandlingsperspektiv. IKT og samhandling i helsesektoren – Digitale lappetepper eller sømløs integrasjon?.