Det er et stort behov for økt kvalitet og styrking av praksisveiledning til spesialsykepleierstudenter. Kvalitetssikringen av veiledet praksis for sykepleiere i profesjonsutdanninger i anestesi, intensiv og operasjon har vært en utfordring i mange år. Utfordringene knyttes gjerne til kapasitet, struktur, samarbeid, veiledning og finansiering (Kårstein og Caspersen, 2014).

Institutt for samfunnsmedisin og sykepleie ved NTNU og spesialavdelinger for anestesi, intensiv og operasjon ved St.Olavs hospital og Sykehuset Namsos har nå fått 1 000 000 kroner fra Regionalt samarbeidsorgan for utdanning, forskning og innovasjon og Helse Midt-Norge for å styrke kvalitet og relevans i praksisstudier for studenter i spesialisthelsetjenesten i Midt-Norge. Prosjektet vårt har tittelen «Samarbeidsstillinger for bedre kvalitet og relevans i praksisstudier i spesialsykepleierutdanningen».

Stine Borgen Lund
Foto: Geir Mogen/NTNU

Et viktig kjennetegn ved profesjonsutdanningene for sykepleiere, som videreutdanning i anestesi, intensiv og operasjon (AIO), er at de både er basert på forskning og utviklingsarbeid (FoU) og praktiske. Praksisstudier har alltid vært en sentral og obligatorisk del av disse utdanningene – minimum 50 % av studiet.

Praksisstudier defineres som planmessig opplæring som foregår i autentiske yrkessituasjoner under veiledning av person med relevant yrkesutdanning og yrkespraksis (Brandt, 2005). Praksisveiledning skal være strukturert og systematisk og krever at praksisveileder har spesiell kompetanse innen sin profesjon samt generell veiledningskompetanse (UHR, 2016). Det vektlegges at for studietilbud med obligatorisk praksis skal fagmiljøet tilknyttet studietilbudet ha relevant og oppdatert kunnskap fra praksisfeltet.

Hverdagen på en slik spesialsykepleieavdeling gjør det ofte spesielt krevende for sykepleiere å ivareta studentveiledning i tillegg til pasientoppfølging

En spesialsykepleier innen anestesi, intensiv eller operasjon skal ivareta akutt og/eller kritisk syke pasienter i en kompleks, uforutsigbar og raskt skiftende hverdag (Utdannings- og forskningsdepartementet, 2005). Hverdagen på en slik spesialsykepleieavdeling gjør det ofte spesielt krevende for sykepleiere å ivareta studentveiledning i tillegg til pasientoppfølging. Det finnes lite forskning på hvordan praksisveiledning foregår på en spesialsykepleieavdeling, men Barge (2011) har i sin masteroppgave intervjuet intensivsykepleiere om hvordan veiledning praktiseres og erfares. Funnene viser at veiledningen medfører mye ekstraarbeid, særlig hvis studenten har svak læringskurve eller ikke tar ansvar for egen læring. Veilederne savnet støtte og system i funksjonen.

… praksisveilederne ønsker selv kompetansehevende tiltak for å styrke sin veiledningskompetanse

Erfaringsmessig er det lite fokus på veiledningsarbeidet, og lite tid og ressurser til å følge opp studenten. Mange veiledere føler at veilederrollen blir lavt prioritert og lite verdsatt av ledere og kollegaer (Hansen mfl., 2011). En regional undersøkelse avdekket at praksisveilederne selv ønsker kompetansehevende tiltak for å styrke sin veiledningskompetanse, både av kortere og lengre varighet, og at kursing og opplæring bør tilrettelegges i nærheten av arbeidsstedet (Hauge mfl., 2015).

På bakgrunn av erfaring, funn i forskning og det nasjonale praksisprosjektet (UHR, 2016) gjennomførte St. Olavs hospital og NTNU i 2016-2017 et samarbeidsprosjektet ved Hovedintensiven ved St. Olavs hospital. Dette prosjektet var knyttet til videreutdanning i intensivsykepleie (St.Olavs Hospital/NTNU, 2016). Undervisningssykepleier Elisabeth Eriksen ved hovedintensiven og jeg ved sykepleierutdanningen NTNU hadde en 20 % stilling hver i dette prosjektet.

Ett av fokusområde for dette første prosjektet var å styrke praksisveilederes veiledningskompetanse. Dette gjorde vi ved å gjennomføre ulike tiltak knyttet opp mot praksisveiledere ved Hovedintensiven, blant annet kompetanseheving av praksisveiledere ved Hovedintensiven gjennom tilrettelegging for tilegnelse av veiledningsteori og ulike hjelpemidler i veilednings- og vurderingsarbeidet. Vårt hovedfokus var å veilede praksisveiledere ved Hovedintensiven når de hadde intensivsykepleiestudenter i avdelingen, såkalt styrket veiledning av praksisveiledere (SVIP) (Bogsti mfl., 2013). Evaluering var positiv fra alle involverte, og det var tydelig at man ville kunne få en større effekt og et bedre erfaringsgrunnlag ved å forlenge og utvide dette prosjektet. Det ble bevilget midler til videreføring for 2017-18, og prosjektet ble utvidet til Throrax-intensiv fra høsten 2017.

Vi ser også positive ringvirkninger av dette første prosjektet med tanke på kulturendring av veiledningsarbeidet i praksisfeltet. Det har ført til at det er opprettet ressursgruppe for de med formell veilederkompetanse ved Hovedintensiven for å kunne systematisere veiledning av nytilsatte, kollegaer og studenter.

Vi ønsker at flere skal få være med på dette løftet i veiledningskompetanse, og fra høsten 2018-2020 vil prosjektet utvides til alle intensivavdelingene ved St.Olavs hospital. I tillegg vil det også prøves ut i en tverrfaglig gruppe med praksisveiledere fra anestesi, intensiv og operasjonsavdelingene ved Sykehuset Namsos. Vi ser med stor glede og spenning fram til prosjektutvidelsen fra høsten!

Glade prosjektledere Stine Borgen Lund (ISM, NTNU) og Elisabeth Eriksen (Hovedintensiv, St.Olavs Hospital) som feirer tildeling av midler.

Glade prosjektledere Stine Borgen Lund (ISM, NTNU) og Elisabeth Eriksen (Hovedintensiv, St.Olavs Hospital) som feirer tildeling av midler.

Referanser

Barge, B.N. (2011). Veiledning av studenter i intensivavdelingen. Mastergradsoppgave i helsefag, Institutt for helse og omsorgsfag. Det helsevitenskapelig fakultet. Universitetet i Tromsø.

Bogsti, W. B., Solvik, E., Engelien, R. I., Moen Ø. L, Nordhagen, S. S., Struksnes, S og Arvidsson, B. (2013). Styrket veiledning i sykepleierutdanningens praksisperioder. Vård i Norden. 1 (33). S. 56-60.DOI: 10.1177/010740831303300112

Brandt, E. (2005) Kartlegging av praksisbasert høyere utdanning. NIFU STEP skriftserie, 8, 2005.

Hansen, B.H, Gundersen, E.V og Bjørnå G.H(2011). Improving supervision in a Norvegian intensive care unit: A qualitative study. Nursing and Health Sciences, 13.S. 255-261.

Kårstein, A. og Caspersen, J. (2014): Praksis i helse- og sosialfagutdanningene. En litteraturgjennomgang. NIFU-rapport 16/2014. https://brage.bibsys.no/xmlui/bitstream/handle/11250/280127/NIFUrapport2014-16.pdf?sequence=1&isAllowed=y

Hauge, K. W., Maasø, A. G., Barstad, J., Eide, H. S., Karlsholm, G., Stamnes, A., Skjong, G., Skår, J-R og Thingnes, E. R. (2015), Kvalitet og kompetanse i praksisveiledning av studenter i helse- og sosialfag i spesialisthelsetjenesten. Møreforskning Molde AS, Molde. http://www.moreforsk.com/publikasjoner/rapporter/helse–utdanning/1514-kvalitet-og-kompetanse-i-praksisveiledning-av-studenter-i-helse–og-sosialfag-i-spesialisthelsetjenesten/1239/2972/

St. Olavs Hospital/NTNU (2016). Utprøving av samarbeidsstillinger mellom helsefagutdanningene ved NTNU og St. Olavs Hospital 2016-2017, Prosjektbeskrivelse. (Upublisert).

UHR (2016), Kvalitet i praksisstudiene i helse- og sosialfaglig høyere utdanning: Praksisprosjektet. http://www.uhr.no/documents/praksisprosjektet_sluttrapport_ver2.pdf

Utdannings- og forskningsdepartementet (2005): Rammeplaner for videreutdanning I anestesi, intensiv og operasjonssykepleie.

https://www.regjeringen.no/globalassets/upload/kilde/kd/pla/2006/0002/ddd/pdfv/269393-rammeplan_for_videreutdanning_i_operasjonssykepleie_05.pdf

https://www.regjeringen.no/globalassets/upload/kilde/kd/pla/2006/0002/ddd/pdfv/269388-rammeplan_for_intensivsykepleie_05.pdf

https://www.regjeringen.no/globalassets/upload/kilde/kd/pla/2006/0002/ddd/pdfv/269383-rammeplan_for_anestesisykepleie_05.pdf

 Blogger: Øyvind Ellingsen

«Jeg vil bli professor!» Mange postdoktorer kvier seg for å si det rett ut, selv om målet med denne typen forskerstilling er å bli professorkompetent. Kanskje bryter det med Janteloven eller med vår kledelige norske beskjedenhet? Slike tabu gjør det vanskelig å snakke åpent om karriereutvikling.

 «Jeg vil bli professor!» Mange postdoktorer kvier seg for å si det rett ut, selv om målet med denne typen forskerstilling er å bli professorkompetent.

Professorskolen gir råd og tips til hvordan bli professor, men også tips om alternative karriereveier.

Derfor startet vi professorskolen på ISB (Institutt for sirkulasjon og bildediagnostikk) våren 2012. Hensikten var å få en god dialog om hva som skal til for å få en fast vitenskapelig stilling. Initiativet kom fra postdoktorene. For instituttledelsen er det en del av arbeidet med å ta vare på våre midlertidig ansatte forskere. Og jeg tror vi har lykkes med å bevisstgjøre noen viktige tema.

Professorskolen har hatt lunsjmøter en til to ganger i semesteret med innlegg og diskusjoner som kan være utfordrende for unge forskere: Formelle krav til professorkompetanse, karrierestrategier, ansvar og oppgaver ut over egen forskning, utenlandsopphold, nettverksbygging, søknadsskriving og instituttets stillingsplan.

På CV-verksted så vi etter sterke sider og utviklingspunkter til felles nasjonale normer for professorkompetanse. Mange oppdaget at det er viktig med en plan for utenlandsopphold og phd-veiledning. Noen begynte å tenke på at forskerstilling eller helt andre jobber kan være alternativ til professorat.

«Hvor og hvordan skal kompetansen du bygger komme til nytte?» Ingen forskningspolitikk garanterer at det står en fast forskerstilling ledig for alle som tar doktorgrad. Som postdoktorer gjelder det å være kreativ og se etter realistiske jobbmuligheter.

Som veiledere for phd-stipendiater og postdoktorer må vi tørre å utfordre kandidatene på deres karriereplan ved midtveisevaluering. For våre kandidater kan det være en viktig anledning til å reflektere. «Er jeg virkelig villig til å satse det som skal til? Eller bør jeg se meg om etter en annen vei?»

Selv om veiledere verken er orakler eller kan se fremtiden i en krystallkule, bør vi kunne gi signaler om hvem som har en realistisk mulighet for jobb som professor eller fast ansatt forsker – og hvem som bør snuse etter noe mindre tradisjonelt. Næring, utdanning, administrasjon og media har behov for høy kompetanse hos den som ser mulighetene.

Så langt har tilbakemeldingene om professorskolen vært gode, og instituttet vurderer tilsvarende initiativ for stipendiater om «Livet etter phd?», med informasjon og diskusjon om hva som skal til om en ønsker å forske videre, samt alternative karrieremuligheter.

(…) instituttet vurderer tilsvarende initiativ for stipendiater om «Livet etter phd?»

Erfaringen har vært at møtene bygger ned terskelen for å be om og gi tilbakemeldinger i medarbeidersamtalene, noe vi håper kan bygge en god kultur for karriereutvikling og veiledning.

Professorskolen er ett av flere tiltak for å ta vare på våre midlertidig vitenskapelige ansatte.  Ved ISB har «Søknadssmia» gjennom flere år vært et forum hvor de råeste søknadsskriverne har gjennomgått andres prosjektbeskrivelser i forkant av de store søknadsfristene.

Erfarne phd-veiledere er blitt mer bevisst på å ta med postdoktorer som bi- eller hovedveiledere. Etter 6½ år som instituttleder er det tilfredsstillende å runde av med å tilby fast ansettelse til noen av de lovende, selv om finansieringen er midlertidig.