Du som leser dette har sikkert noen assosiasjoner knyttet til museum. Kanskje er du en av de som tilbrakte barndommens søndager på museum, du forbinder museer med skoleutflukter, eller du pleier å stikke innom museumskafeen til de store museene ute i verden for å se på folk, eller…

Museer er så mangt. Jeg mener likevel at de har dette til felles: et museum er et  rom eller bygning du trer inn og får en pause fra “den vanlige tralten”.

Jeg jobber med formidling i Medisinsk museum som er et samarbeid mellom St. Olavs hospital og Fakultet for medisin og helsevitenskap. For tiden viser vi U;REDD – en utstilling om angst, der vi har valgt å bruke grafiske illustrasjoner for å fortelle om psykisk helse og angst. Med utstillingen ville vi ikke bare formidle fakta om angst, men også skape rom for gjenkjennelse, ettertanke og refleksjon blant de besøkende.

Museet skal vekke refleksjon og deltakelse

I arbeidet med utstillingen U;REDD har jeg tenkt mye over hva som særpreger museet som formidlingsarena for kunnskap. I dag er internett og andre digitale flater viktige kilder til ny kunnskap. Museet derimot, krever at du er fysisk tilstede. Som jeg sa i begynnelsen: du trer inn i noe annet.

Å velge å gå på museum kan skje spontant eller være planlagt og opplevelsen er her og nå, avgrenset i et fysisk rom. I utstillinger kan jeg erfare en fysisk og sanselig tilstand av å være utenfor alt annet. Som i en boble, hvor jeg kan oppleve noe unikt. I et musealt rom kan tiden stå litt stille både historisk og også «her og nå». Å oppsøke et museum eller en utstilling innebærer en investering i tid og er en fysisk og sanselig tilstedeværelse. Jeg mener at dette er et godt utgangspunkt for å motta ny erfaring og kunnskap. Og at museumsrommets særegne kvaliteter kan tilby fagmiljøene en unik mulighet til formidling.

Nylig deltok jeg på en museumskonferanse. I et interessant innlegg om hva museets rolle kan være hevdet Mieneke te Hennepe, kurator på Rijksmuseum Boerhaave, at målet (for museet) ikke er å undervise men “at publikum skal bli deltagende og reflektere over gitte tema i utstillingsrommet.” I dette perspektivet bør også utstillinger åpne for dialog, enten fordi du er i følge med noen på museet eller fordi du tar med deg spørsmålene tilbake til familie og venner.

Et museum, eller en utstilling, kan også være en formidlingsarena for andre arrangementer, som foredrag, samtaler eller ulike workshoper, i tilknytning til aktuelle tema i utstillingen.

Fra utstillingen U;REDD. Illustrasjon Nina Eide Holtan og Marte Huke. Foto Geir Otto Johansen

Fra utstillingen U;REDD. Illustrasjon Nina Eide Holtan og Marte Huke. Foto Geir Otto Johansen

Visuell historiefortelling

La oss ta perspektivet om at museer skal oppmuntre til deltakelse og refleksjon med tilbake til utstillingen U;REDD. Hva er det viktigste grepet vi har gjort her for å skape engasjement og for at publikum skal bli deltagende og reflektere over tema i utstillingsrommet? Hvorfor har vi valgt et kunstnerisk uttrykk og ikke en mer tradisjonell gjenstandsbasert utstilling?

Kunst kan henvende seg til publikum på en annen måte enn tekst og gjenstander gjør. I utstillingen U;REDD åpner den visuelle historien for at publikum kan lese seg selv inn i (deler av) handlingen. Det viseulle uttrykket kan også fremme en sanselig opplevelse i den som ser.

Underveis i arbeidet med utstillingen sto vi fast. Vi visste at vi ønsket å formidle håp og åpne for en normalisering knyttet til angst og psykisk helse. Men vi visste ikke helt hvordan. Anja Johansen ved Bibliotek for medisin og helse, foreslo å inkludere utdrag fra deres samling med tegneserier og grafiske romaner om medisin og helse, en sjanger som har betegnelsen graphic medicine. Dette inspirerte oss til å bruke tegninger i formidlingen av tema angst. Vi fikk tips om å kontakte illustratør Nina Eide Holtan ved Fakultet for arkitektur og design. Hun var positiv og et spennede samarbeid begynte.

Å uttrykke følelser ved tegning

I utstillingen er den grafiske fortellingen En dag i angsten ett av hovedelementene. Fortellingen består av tegningene til Nina og tekster av forfatteren Marte Huke. Illustrasjonene og tekstene  forteller noe om hvordan angst kan oppleves. Vårt håp er at noe skal være gjenkjennelig eller at tegningene og tekstene fremmer nysgjerrighet og refleksjon hos den som opplever utstillingen.  Det er sterke følelser som illustreres, oppdraget med å fremme umiddelbare opplevelser ble utført på en god måte.

Det ble diskutert i arbeidsgruppa hvor eksplisitt utstillingen kunne være. Vi ble enige om at alvoret i tema krevde at illustrasjonene viste det mest sårbare og vonde. Det var også viktig for at fortellingen skulle  fremstå som troverdig og fremme håp om bedring. Vi tror også at tegneserieformatet kan bidra til å løse opp litt av alvoret og gjøre det mulig å gjenkjenne seg selv i situasjonen.

Fra utstillingen U;REDD. Illustrasjon ved Nina Eide Holtan og Marte Huke.

Hva er du redd for?

Den andre delen av utstillingen er faktaorientert og bruker i større grad tekst som hovedgrep i formidlingen, med noen illustrasjoner. Teksten uttrykker noe om angst som diagnose og hvilken behandling som gis. Her gjentas også noen av bildene fra den visuelle historien i det første rommet. Det har vi gjort for å skape kontinuitet mellom de to rommene.

Andre elementer i rommet er blant annet en boks hvor du kan utfordre egen redsel for edderkopper ved å stikke hånda inn i et hull og en installasjon med en stol foran et speil. Her kan du sitte og se deg selv i øynene. I denne delen av utstillingen oppfordrer vi også publikum til å dele egne følelser eller erfaringer om angst. I hjørnet der besøkedne kan gi tilbakemeldinger til utstillingen stilles spørsmålet «Hva er det verste som kan skje?» Her er det lagt fram ark, penner og fargeblyanter, slik at de som ønsker det kan skrive eller tegne og henge det opp på en magnettavle.

Også denne faktadelen av utstillingen prøver å få publikum til å tenke over egne redsler. For eksempel den litt krypende følelsen av usikkerhet ved «edderkoppboksen». Tør du stikke hånda inn? Denne usikkerheten vil mange med angst oppleve daglig og i helt «normale» situasjoner, som det å skulle gå i butikken eller ta bussen. Angstlidelser defineres som irrasjonell angst, men for dem som rammes  påvirker angsten  følelser og kroppslige reaksjoner som om det er en reell fare til stede. Å ha angst kan påvirke både psykisk og fysisk helse negativt over tid.

Å gjenkjenne angst i seg selv eller hos noen som står deg nær kan være krevende. For hva er det egentlig du er redd for? Selv er jeg (blant annet) redd for edderkopper. Det har kanskje en logisk forklaring, men selve frykten jeg opplever er irrasjonell. Særlig når det er snakk om en plysjedderkopp som jeg vet er festet inne i en boks i utstillinga. Jeg kan røpe at jeg gikk flere runder rundt i rommet og rundt meg selv før jeg til slutt stakk ei hånd inn for å kjenne.

Å forstå hvordan det er å ha angst handler kanskje om å slippe litt taket i forestillingen om det fornuftige eller forståelige? Å leve bedre med angst kan innebære å godta at angsten er der og våge å kjenne på den, sette ord på den eller kanskje tegne den.

Fra utstillingen U;REDD. Illustrasjon ved Nina Eide Holtan og Marte Huke.

«Jeg kjenner meg igjen»

Publikum kan ikke styres i hva de skal oppleve i en utstilling. Tilbakemeldinger på U;REDD er at det er gjenkjennelig. I gjesteboka står det for eksempel: «Godt for meg med angsten, godt for deg», «Jeg kjenner meg igjen». I tillegg har vi fått tilbakemeldinger på at utstillingen åpner opp for samtale om vanskelige tema, mellom venner og mellom foreldre og barn.

Når jeg ser disse tilbakemeldingene tenker jeg at vi med utstillingen U;REDD har lykkes med å legge til rette for en opplevelse, som kan gi rom for både dialog og refleksjon.

Jeg har også observert at utstillingen har vært brukt brukes som såkalt stillerom. Jeg har sett at folk går inn i museumrommet for å ta telefoner eller ha en samtale. På sitt vis kan vel dette også tolkes som et bevis på at vi har lykkes med å skape et rom der folk kan ta en pause fra en hektisk hverdag eller få fred og ro.

Gunnar Morken

Av Gunnar Morken, instituttleder ved Institutt for psykisk helse.

Denne uken åpner utstillingen U;REDD- en utstilling om angst i Medisinsk museum.

Det er viktig å synliggjøre temaet angst for å fremme forståelse, kunnskap og åpenhet omkring angst og angstlidelser, og skape håp om at det går an å bli bedre for de som har plager. Medisinsk museum er godt egnet for å gi dette tema oppmerksomhet og museet synliggjør det nære samarbeidet mellom NTNU og St. Olavs hospital.

U;REDD er en visuell utstilling og de sterke illustrasjonene uttrykker tema på en treffende måte. Jeg håper mange får anledning til å se utstillingen.

U;REDD er en visuell utstilling og de sterke illustrasjonene uttrykker tema på en treffende måte, skriver Gunnar Morken. Kunstnerisk utsmykning er det Nina Eide Holtan (tegning) og Marte Huke (tekst) som står for.

Hva er angst og hvordan kan den behandles?

Angst brukes både om følelser eller reaksjoner som de fleste av oss har i gitte situasjoner og om sykdommer som gir redusert funksjon eller livskvalitet. Vi mennesker er skapt slik at vi kan mobilisere ekstra ressurser eller krefter i nødssituasjoner der vi er forberedt å kjempe imot eller flykte unna. Det er på mange måter det samme som skjer under et angstanfall, der mange får hjertebank, pustevansker, svette, skjelvinger og tanker om at det skal skje noe farlig slik at en er forberedt på å handle som ved reelle farer.

I et angstanfall kommer disse reaksjonene eller symptomene i situasjoner der de ikke er nyttige, men heller plager oss.  Kommer det så ofte at det går ut over evnen vår til å fungere, kan vi kalle det en angstlidelse og det er da riktig med behandling. Mange kan få dette i helt bestemte situasjoner som å møte et dyr eller et insekt en frykter, mens andre synes det er svært ubehagelig å få oppmerksomhet mot seg eller være redd for å være alene.

Hvis en har plager som begrenser evnen til å fungere, kan det være riktig å kontakte fastlegen. Det er god behandling for angst i dag. Den første behandlingen består gjerne av en kombinasjon av samtaler og øvelser der en trener på det som er vanskelig.

De fleste behandlingene krever at vi gradvis utsetter oss for de situasjonene som provoserer frem angstsymptomer hos oss. En slik behandling kan være ubehagelig, men når det skjer i samarbeid med noen fra helsevesenet, får de fleste det til og får bedring av symptomene.

Utstillingen vil skape mer åpenhet om psykisk helse og angstlidelser, og gi håp til de som sliter. Illustrasjon ved Nina Eide Holtan.

Psykiske lidelser er en viktig årsak til redusert funksjon hos unge mennesker, og behandling av angstlidelser tidlig i livet vil kunne ha stor betydning. Mange får vansker med å klare seg på skole og i arbeid og det er viktig at samfunnet har et godt og lett tilgjengelig behandlingstilbud. Samtidig er det viktig at vi alle arbeider med å skape et samfunn der de unge får en best mulig oppvekst. Bruk av rusmidler er svært uheldig hvis man samtidig har psykiske vansker enten man er ung eller gammel.

Mange har søvnvansker og vansker med å styre døgnrytmen. Hvis en samtidig har andre psykiske vansker, blir disse ofte bedre hvis søvnen blir bedre. Det ser ut til at bruken av smarttelefon, nettbrett og pc utover kvelden og natten forstyrrer søvnen til mange.

Det er utviklet gode behandlingsformer for søvnlidelser der en arbeider med døgnrytme, styring av lys og mørke og av aktivitet på dagtid og begrenser den tiden man ligger søvnløs i sengen. I det nye akuttbygget ved avdeling Østmarka er slike behandlingsmetoder tatt i bruk også for pasienter som er akutt innlagt i sykehus.

Jeg ønsker Medisinsk museum lykke til med utstillingen og jeg vil oppfordre ansatte ved NTNU, St. Olavs hospital og andre til å komme og se den.

Jeg vil også takke de som står bak utstillingen for å bidra til å spre kunnskap og bidra til mer åpenhet om psykisk helse.

Blogger: Mona Ødegården, Medisinsk museum

Kan museer stille ut et «ødelagt» hjerte, hvor pasienten lever videre med donorhjerte, men er en person under 18 år? Dette og mange flere spørsmål og problemstillinger ble presentert da The European Association of Museums of the History of Medical Science nylig var samlet i Nederland.

Tema for konferansen var «Out of the Showcase», som kanskje kan oversettes med ut av glassmonteren? Tittelen favnet blant annet presentasjoner om publikumsinvolvering, restaurering av anatomiske preparater, pasienthistorier i utstillinger og digital gjenskaping av historiske kilder.

Anna Dhody presenterte Mütter Museum, i Philadelphia, USA. Hun snakket blant annet om hvordan forskere hadde greid å sekvensere DNA av kolereabakterien i prøver tatt fra museets samlinger. Samlinger som besto av organer fra kolerapasienter fra 1849, preservert i alkohol. Foto: Mona Ødegården/NTNU

Formidling gjennom disseksjon

Det er alltid interessant, om man jobber på museum, å høre andres erfaringer for hvordan barn og andre målgrupper (enn de som vanligvis kommer) kan trekkes til utstillingene. Her fikk vi blant annet høre om et vellykket prosjekt fra Estland hvor publikum får utlevert gummihansker og mulighet til å holde plastinerte organer og der disseksjon av grise- øyne, lunger eller hjerte er en del av formidlingstilbudet for barn/ungdom.

Lignende ideer med å la publikum få se og ta på objekter ble presentert som suksesshistorier fra flere. Blant annet ble vi kjent med eksempler hvor medisinstudenter fikk bidra til å lage utstillinger om medisinsk utvikling og studenter innen psykiatri brukte kunst for å lære om etikk og følelser.

Etiske utfordringer

Etiske problemstillinger var sentrale i flere av presentasjonene, som for eksempel med hjertet nevnt innledningsvis. Hvilke problemstillinger oppstår når vi som museum velger å vise pasienter i utstillinger; i et tilfelle med bilde, navn og sykdomshistorie. Det vil kreve at utstillingenes formål er nøye vurdert: hva vil vi oppnå med å vise bilder av pasienter og hvorfor? Dessuten, som påpekt under konferansen, er det lovverk man må ta hensyn til.

Fokus på pasienthistoriene

For å kunne vise bredden er det nødvendig å fortelle historiene både fra legenes og pasientenes ståsted. Og dette synes å være en dreining innen (medisinske) museer. Pasienthistoriene løftes fram, kanskje til fordel for fokus på gjenstander og de mer profesjonelle stemmene.
I tilfellet med hjertet ble det gitt råd om å vente til personen som hadde fått hjertetransplantasjon ble gammel nok til selv å bestemme om hen ønsket sitt gamle hjerte som del av en utstilling.

Groningen museum er designet av den italienske arkitekten Alessando Mendini. Bygningen er et landemerke med sine former og farger, og plassert på vannet blir den omtalt som et sjøgående fartøy. Museet har blant annet en permanent samling av 1600-talls kunst, keramikk, moderne kunst og arkeologiske gjenstander. Foto: Ivar Skjåk Nordrum /NTNU

The European Association of Museums of the History of Medical Sciences (EAMHMS)
Groningen i Nederland, 28. september til 1. oktober 2016.
Konferansen, som holdes annethvert år, var den 18. i rekken.
Omkring 60 deltagere fra sju europeiske land, samt Australia og USA, var samlet på konferansen.
Fra Medisinsk museum ved DMF og St. Olavs Hospital var vi fire deltagere. I tillegg var en representant fra Norsk teknisk museum i Oslo med på å trekke opp den norske deltagelsen.