Foto: Adobe Stock

RKBU Midt-Norge har i 2019 arbeidet med en utfordring vi fikk av Barneombudet høsten 2018. Jeg har i tre tidligere blogginnlegg beskrevet 10 tiltak på universelt nivå og tre blogginnlegg om tiltak på selektivt nivå. Jeg skriver nå tre nye blogginnlegg om våre foreslåtte tiltak på indikativt nivå. Universelt nivå handler om tiltak som omfatter alle barn og unge. Selektive tiltak retter seg mot utsatte grupper barn og unge og deres familier, mens indikative tiltak retter seg mot de barn og unge som allerede har utviklet symptomer på en psykisk lidelse. Her kommer våre 4 siste tiltak på indikativt nivå.

Av Odd Sverre Westbye (senterleder RKBU Midt-Norge, Institutt for psykisk helse, NTNU).

7. Redusere stress for familier og individer.

Hva kommer først av høna og egget er som kjent et vanskelig spørsmål. Blir en psykisk syk av stress, eller påfører psykiske plager og lidelser deg stress i hverdagen? Psykisk lidelse, som somatisk lidelse, rammer ikke bare individet. Psykiske lidelser hos barn og unge rammer alltid en hel familie, både de voksne og eventuelle søsken. Det er slitsomt for foreldre å se at barnet strever, kanskje ha de også dårlig økonomi eller strever med ekteskapet, eller de har andre utfordringer i hverdagen.

Summen kan bli en tilværelse preget av stress, som igjen kan forårsake dårlig søvn eller misbruk av tabletter og/eller rusmidler. I sum blir dette en dårlig kombinasjon som preger hele familien.

8. Legge til rette for mestring.

I vår barndom, i vår ungdom og i vårt voksne liv vil vi underveis møte små tog store utfordringer som setter oss på prøve. Foreldre kan skille lag, en i familien kan falle i fra ved en ulykke, vi kan bli utsatt for et overgrep eller noe annet kan skje med oss. Når vi blir utsatt for disse utfordringene må vi ha en konto med oppspart psykisk helse som setter oss i stand til å møte motgangen.

Selvtillit er kanskje den viktigste egenskapen som holder deg psykisk frisk. Har du tro på deg selv, så føler at du er verdt noe, du tenker at du har mange positive sider, du vet du er god til noe. Dette bidrar til at du også håndterer de nedturene som nødvendigvis vil måtte komme på en måte som ikke er skadelig. Ingen kan gå igjennom et helt liv uten å få seg en på nesa, som en noe slitt frase understreker: «Livet er ikke for amatører».

Selvtillit bygges i all hovedsak gjennom to ting. Det ene er ros og belønning når vi presterer så godt vi kan, fra våre viktigste nære som foreldre, trenere, lærere og venner. Det andre er opplevelsen av mestring. Alle har sett hvordan et lite barn opplever selvtillit når de mestrer noe nytt, fra det å reise seg og gå til det å skrive navnet sitt.

9. Sørge for godt forebyggende arbeid på mangfoldige områder.

Forebygging er viktig i alle faser knyttet til sykdomsutvikling, også på indikativt nivå. Det handler om å være tidlig til stede i en eventuell sykdomsutvikling, det handler om å sette inn de riktige ressursene og tiltakene, det handler om å koordinere og samordne tiltakene mellom to eller flere aktører i tidlig fase og ikke vente til noe har gått galt.  Det handler om å se hele barnet/ungdommen inklusive søsken og foreldre, og det handler om hjelpe barnet/ungdommen der det er (og det er som regel i hjemmet, i en barnehage eller på en skole.)

10. Sørge for implementering av virksomme tiltak.

Vår siste anbefaling er å bruke tiltak som vi vet virker. Dette er en selvfølge innen somatikken. Har du lungebetennelse så hjelper det lite med plaster og grønnsåpe. Har du hjerteinfarkt, så er ikke tiltaket familieterapi eller samtaleterapi. Slik må det bli innen vårt fag også. Vi må kunne si til en med en psykisk lidelse: Vi har sterk evidens for at dette eller dette tiltaket virker på dine problemstillinger.

Vi kan ikke garantere 100% hjelp i form av helbredelse til alle, like lite som en i somatikken kan garantere at alle med hjerteinfarkt eller alle med lungebetennelse blir helt friske igjen. Men, vi kan si at dette er den behandlingen som vi vet hjelper flest i dag. Som et kunnskapssenter ønsker vi derfor å promotere tiltak som har vitenskapelig evidens for at det virker. Et slikt tiltak fra RBUP/RKBU-familien er ungsinn.no.

Dette er siste blogg i denne serien om de 10 viktigste tiltakene for bedre psykiske helse for barn og unge. Vi har gitt 10 tiltak på universelt nivå, 10 tiltak på selektivt nivå og 10 tiltak på indikativt nivå til Barneombudet. En tilstandsrapport fra Norge i dag vil dessverre peke mot at til tross for stadig høyere levekår, reduseres ikke de psykiske helseproblemene til våre barn og unge. Vi har fortsatt en vei å gå i dette arbeidet.

Dette blogginnlegget er også publisert på fagbloggen Tilbeste.no.

Våre 10 anbefalinger på indikativt nivå:

• Tiltak 1-3
• Tiltak 4-6
• Tiltak 7-10

Våre 10 anbefalinger på selektivt nivå:

• Tiltak 1-4
• Tiltak 5-7
• Tiltak 8-10

Les også om våre 10 anbefalinger på universelt og generelt nivå – tiltak som bør omfatte alle barn og unge i Norge:

• Tiltak 1-3
• Tiltak 4-6
• Tiltak 7-10

Foto: Thinkstock

RKBU Midt-Norge har i 2019 arbeidet med en utfordring vi fikk av Barneombudet høsten 2018. Jeg har i tre tidligere blogginnlegg beskrevet 10 tiltak på universelt nivå og tre blogginnlegg om tiltak på selektivt nivå. Jeg skriver nå tre nye blogginnlegg om våre foreslåtte tiltak på indikativt nivå. Universelt nivå handler om tiltak som omfatter alle barn og unge. Selektive tiltak retter seg mot utsatte grupper barn og unge og deres familier, mens indikative tiltak retter seg mot de barn og unge som allerede har utviklet symptomer på en psykisk lidelse.

Av Odd Sverre Westbye (senterleder RKBU Midt-Norge, Institutt for psykisk helse, NTNU).

4. Bygge opp og sikre kapasitet og kompetanse i førstelinjetjenesten.

Foto: Geir Mogen/NTNU

Barn og unge med psykiske helseproblemer bor og lever sine liv hjemme i en kommune. Det kan være en stor kommune eller en liten kommune. Det er i kommunen mulighetene ligger for tidlig oppdagelse av mulig skjevutvikling med mye angst, atferdsproblemer, traumer eller lammende tristhet. Det er på helsestasjonen, i barnehagen, på skolen eller i skolehelsetjenesten disse barna må ses og forstås.

Ikke minst må barna få adekvate tilbud som kan avhjelpe, helbrede eller forhindre negativ utvikling: I barnehagen og på skolen. Videre må fastleger, helsesøstre, PPT ansatte, ansatte i barnevernet og andre fagpersoner i kommunale helse- og sosialtjenester ha en minimumkompetanse på diagnostikk av psykiske lidelser hos barn og unge og kunnskap om behandling av lette og moderate psykiske lidelser.  Det må også finnes god kunnskap i kommunene om virksomme familierettede tiltak.

5. Sikre en lett tilgjengelig spesialisthelsetjeneste.

Mange psykiske lidelser er kroniske tilstander hvor helbredelse ikke er mulig. Da er det desto viktigere at barn og unge og deres familier opplever nære og gode tiltak fra tjenestene. Det må stilles riktig diagnose og riktige tiltak må iverksettes slik at barnet og familien får best mulig hjelp. Helsevesenet og andre vesener er bygd opp som siloer med til dels vanntette skott mellom seg. Disse siloene kan vi lage broer imellom, broer som kan være smale og kronglete, eller broer som er brede og rette.

Denne samhandlingen handler hverken om evne eller metoder. Den handler om vilje til å gjøre livet lettere for pasient og pårørende med å etablere gode samhandlingsrutiner mellom aktørene. Spesialisthelsetjenesten må oppleves som lett tilgjengelige av ansatte i førstelinjetjenestene når behovet er der, og pasientene med kroniske lidelser og deres på rørende må oppleve av spesialisthelsetjenesten er der for dem. De må slippe å bli skrevet ut og inn, med forutgående henvisninger og ventetid når spesialisthelsetjenesten først er blitt involvert. Det gjelder ikke minst i saker hvor en ser at det kreves det langvarig oppfølging.

6. Sikre god samhandling mellom tjenestene som gjør utredning og behandling.

Norge er et land som setter av mye ressurser til oppfølging av barn og unges helse og velferd. Det er svært mange aktører som er involvert i arbeidet. Innen alle nivå (første, andre og tredjelinje) er det flere aktører. I kommunene så har vi kommunalt barnevern, vi har fastleger, kommunepsykologer, jordmødre, helsesykepleier, PPT, førskolelærere, spesialpedagoger, for å nevne noen. Hos et barn kan eventuelle problemer oppstå som resultat av genetikk, av lese- og skriveproblemer, av mentalt nivå (IQ), av fysiske forutsetninger, av støtte og relasjon til egen familie, av konflikter med venner, naboer eller lærere, av relasjoner til venner, og så videre.

Til å identifisere dette trenger vi fagfolk som både skjønner at egen kompetanse bare er en av flere kunnskapsområder som trengs for å forstå barnet og deres familie, og fagfolk som er i stand til å samhandle med andre fagfolk med komplementerende kunnskap. Vi har metodene – f.eks. BTI og ACT – det er kun snakk om å ville det nok.

Dette blogginnlegget er også publisert på fagbloggen Tilbeste.no.

Våre 10 anbefalinger på indikativt nivå:

• Tiltak 1-3
• Tiltak 4-6
• Tiltak 7-10

Våre 10 anbefalinger på selektivt nivå:

• Tiltak 1-4
• Tiltak 5-7
• Tiltak 8-10

Les også om våre 10 anbefalinger på universelt og generelt nivå – tiltak som bør omfatte alle barn og unge i Norge:

• Tiltak 1-3
• Tiltak 4-6
• Tiltak 7-10

Foto: Adobe Stock

Å oppleve sosial støtte er en viktig faktor for barn og unges utvikling. Sosial støtte er sentralt for å mestre stressende livssituasjoner og for god psykisk helse, spesielt for sårbare barn og unge. Ungdommer som bor i barneverninstitusjon har ofte en belastende bakgrunn med omsorgssvikt, flere flyttinger og mange brutte relasjoner, som alle er kjente risikofaktorer for å oppleve mindre sosial støtte videre i livet. I artikkelen Perceived social support among adolescents in Residential Youth Care undersøkte vi dette området nærmere. [1]

Av: Marianne T. Singstad, Jan L. Wallander, Stian Lydersen, Lars Wichstrøm & Nanna S. Kayed.

Tekstkonsulent for blogginnlegg: Marie Antonsen.

Marianne Tevik Singstad (foto: Frode Fossvold-Jørum)

Det viser seg at ungdommer som bor i barneverninstitusjon har færre tilgjengelige støttepersoner enn ungdommer i den generelle befolkningen.  De yngste jentene har færrest støttepersoner. Felles for gutter i barneverninstitusjon og ungdommer av begge kjønn i den generelle befolkningen er at antallet støttepersoner reduseres med alder – jo eldre de blir, jo færre støttepersoner har de.  Tendensen for jenter i barnevernsinstitusjon er derimot en økning i antall støttepersoner med økende alder.

Vi finner også at ungdommene generelt er fornøyde med støtten de mottar. Samtidig er det en sammenheng mellom antall støttepersoner og tilfredshet, jo flere støttepersoner, jo mer fornøyde er ungdommene med støtten.

Det er også forskjell i kvaliteten på relasjonen til støttepersonene, det vil si hvilke personer som er viktigst for ungdommene. Ungdommene i vårt materiale oppgir i mindre grad foreldre som støttepersoner sammenlignet med ungdommene i den generelle befolkningen. Ungdommene i barneverninstitusjoner opplever mer støtte fra andre familiemedlemmer og de institusjonsansatte.

Vesentlig med støtte fra ansatte

Den sosiale støtten fra institusjonsansatte er tydelig viktig for ungdommer som bor i barneverninstitusjon. Ungdommene oppgir institusjonsansatte som viktige støttespillere oftere enn far, og nesten like ofte som mor. Venner blir oppgitt som viktig både av ungdommer i barneverninstitusjon og ungdommer generelt.

Funnene i denne studien tydeliggjør hvor viktige de ansatte i norske barneverninstitusjoner er for ungdommene som bor der. Disse ungdommene har ofte en ustabil bakgrunn med mange flyttinger bak seg, og de er adskilt fra familie og venner. Det å ha forutsigbare, støttende og omtenksomme voksne rundt seg vil derfor kunne være avgjørende for 1) at ungdommene skal føle seg trygge og ivaretatt når de bor i barneverninstitusjon, og 2) å legge til rette for videre positiv utvikling i en sårbar periode av livet.

Tiltak for bedre praksis

På bakgrunn av denne studien foreslår vi følgende tiltak: Å videreutvikle relasjonskompetansen til ansatte i barnevernsinstitusjoner. Støtten institusjonsansatte gir bør være av høy kvalitet. Dette innebærer blant annet at primærkontakten bør yte ekstra støtte og tett oppfølging på mange områder i ungdommens liv, det vil si ungdommens helse, skolegang, fritidsaktiviteter og dagligdagse gjøremål. Ungdommenes sosiale nettverk bør også kartlegges, og det bør gis støtte til å opprettholde kontakt med familie og venner som er ressurspersoner i ungdommenes liv.

I tillegg burde det bli vanlig praksis i norske barneverninstitusjoner å planlegge hovedkontaktansvar ut ifra den enkelte ungdommens utfordringer. Dette vil kunne tydeliggjøre de ansattes behov for spesialisering innenfor forskjellige fagfelt. Bredde i kompetanse og personlige kvaliteter vil gjøre institusjonene bedre kvalifisert til å håndtere ungdommer med mangfoldige erfaringer og sammensatte utfordringer.

Om det er hensiktsmessig og mulig, bør kontakten mellom ungdommen og viktige støttepersoner opprettholdes etter endt opphold i institusjonen for å sikre ungdommens sosiale støtte i hverdagen.

Her kan du lese artikkelen.

[1] Studien har undersøkt opplevd sosial støtte blant ungdommer i barneverninstitusjoner ved bruk av Social Support Questionnaire, som kartlegger antall støttepersoner, fornøydhet med støtten de mottar, samt hvem ungdommene mottar støtte fra. Resultatene ble sammenliknet med ungdommer fra den generelle populasjonen (Ung i Norge-studien).

PS! Dette blogginnlegget er også publisert på fagbloggen Tilbeste.no. 

Blogger: Ingunn Ranøyen

Postdoktor ved RKBU Midt-Norge

Vi vil alle oppleve opp- og nedturer på denne reisen som er livet. Oppturene når både kropp og sjel stråler er jo fantastiske, men dette innlegget skal handle mest om nedturene når livet skjenker oss en knyttneve midt i fjeset. Enkelte rister det av seg og spretter raskt opp igjen, mens andre bruker lang tid på å komme seg ovenpå igjen. Psykisk helse er en kontinuerlig dimensjon som for eksempel kan deles i god psykisk helse, nokså god psykisk helse, psykiske vansker eller psykiske lidelser; vi har alle en psykisk helse.

I det siste har mediene brukt uttrykk som «flinke, triste ungdommer», «prestasjonssamfunn», «kroppspress», «karakterpress» for å beskrive hvilke kår dagens ungdom lever under, og tydeligvis opererer stadig flere av oss i et tristere stemningsleie enn tidligere. Verdens Helseorganisasjon har beregnet at i 2030, når dagens ungdom er voksne, vil depresjon ha blitt den lidelsen som har størst sykdomsbyrde i verden, større enn alle fysiske sykdommer. Hvordan kan vi forebygge dette? Hva vi kan gjøre for å sprette litt raskere tilbake når knyttnevene treffer oss? Hva gjør vi de dagene vi føler oss litt skjøre, nedfor, engstelige, irriterte?

Motivasjon viktigere enn selve treningen?

Det virker kanskje selvsagt at fysisk aktivitet er positivt for vår psykiske helse. Så langt tilbake som i antikkens Hellas skrev Hippokrates at en mann må spise og mosjonere for å holde seg frisk. I 1621 skrev Robert Burton at musikk og dans er essensielt for å behandle melankoli. Forskningslitteraturen på dette området er derimot ikke like klar, spesielt blant barn og unge. Noen studier tyder på at trening kan redusere engstelighet og nedstemthet, mens andre studier finner ingen positiv effekt av trening på psykisk helse. Én studie indikerer at det er de samme genene som bestemmer både vårt fysiske aktivitetsnivå og våre nivåer av angst og depresjon. Forfatterne av denne studien hevder derfor at fysisk aktivitet ikke vil hjelpe mot slike vansker. I disse studiene har forskerne gått ut fra at jo mer trening, desto bedre psykisk helse. Men hva om det handler mer om det at man i det hele tatt velger å trene? Kan det være at motivasjon for trening betyr mer for vår psykiske helse enn fysiologiske effekter av trening?

Foto: Thinkstock

Å trene er bra – uansett

Med data fra Helseundersøkelsen i Nord-Trøndelag (HUNT) fant vi at symptomer på angst og depresjon hos foreldre var relatert til slike symptomer hos deres 13-18 år gamle barn. Videre undersøkte vi om fysisk aktivitet påvirket denne sammenhengen og fant at ungdoms fysiske aktivitet (definert som trening minst én gang i uka utenom skoletid) reduserte sammenhengen mellom problemer hos mødre og ungdom. Her undersøkte vi altså ikke intensiteten på treningen, men fant at det at unge i det hele tatt trener utenom gymtimene, kan være positivt for deres psykiske helse når det er problemer i familien. Her trengs det mer forskning, men muligens kan det eksistere en slags ”minimumsterskel” for trening for å få positive effekter på psykisk helse.

Tren, fedre, tren!

Fysisk aktivitet hadde derimot ingen positiv effekt dersom far hadde symptomer på engstelighet og tristhet og var inaktiv. En mulig forklaring på dette kan finnes i forskning som viser at fars aktivitetsnivå har større betydning for hvor aktive barna er enn mors aktivitetsnivå. Her gjelder å trene, fedre! Studier viser dessuten at individer som trener utendørs i parker eller i grønne, rolige områder føler seg bedre, er mer positive og energiske og mindre deprimerte, anspente og sinte enn individer som trener inne eller nært trafikk eller andre mennesker. Oppsummert kan dette tyde på at i det minste noe trening, helst i skog og mark, kan være positivt for humøret vårt.

Selvfølelsen er viktig å jobbe med

Så da har vi plassert fysisk aktivitet i medisinskapet mot knyttnever. Er det andre faktorer vi også kan jobbe med? I motsetning til forskning på fysisk aktivitet blir forskning på selvfølelse stadig mer entydig. I økende grad viser denne forskningen at lav selvfølelse, eller det å ha en negativ holdning til seg selv og føle seg mindre verdifull enn andre, kommer forut for både tristhet og diagnostisert depresjon. Det viser seg at dette gjelder for både barn, ungdom, voksne og eldre. Funn i vår studie antydet også dette: sammenhengen mellom engstelige og depressive følelser hos foreldre og barn ble sterkere dersom barna også hadde lav selvfølelse. Ettersom forskningen ser ut til å bli stadig klarere på dette området, hva kan da være viktigere enn å jobbe med våre barns og vår egen selvfølelse?

I dagens ”prestasjonssamfunn” med økt press ser det ut til å bli stadig viktigere å bygge opp barn og unges selvfølelse slik at de føler seg like mye verdt som alle andre, verken mer eller mindre. Spe på med litt fysisk aktivitet, så er vi kanskje et lite skritt på veien mot en bedre psykisk helse ved å kunne sprette litt raskere opp igjen etter et møte med en av livets uunngåelige knyttnever.

Ranøyen, I., Stenseng, F., Klöckner, C. A., Wallander, J., & Jozefiak, T. (2015). Familial aggregation of anxiety and depression in the community: the role of adolescents’ self-esteem and physical activity level (the HUNT Study). BMC Public Health, 15:78. http://bmcpublichealth.biomedcentral.com/articles/10.1186/s12889-015-1431-0

—

RKBU Midt-Norge driver forskning, utvikling, undervisning og tjenestestøtte innenfor barn og unges psykiske helse og barnevern. Senteret ligger under Det medisinske fakultet og er et av fire regionsenter i Norge. Følg RKBU Midt-Norge på Facebook og Twitter.

Blogger: Anne-Berit Krogh
Stipendiat ved Institutt for nevromedisin

Mange norske tenåringer går glipp av skoledager og fritidsaktiviteter på grunn av migrene. Ved Institutt for nevromedisin ved NTNU har vi gjennomført en stor undersøkelse blant norske tenåringer mellom 12 og 18 år som viser at hver fjerde har sikker migrene, og flere av disse har plager daglig.

Hver fjerde av deltakerne som hadde migrene sa at de hadde anfall en til tre dager i uken, og de fleste meldte at anfallene varer inntil 24 timer. På spørsmål om hvor intens hodepinen var svarte 82 prosent at de hadde moderate til sterke smerter, noe som må anses som veldig plagsomt.

I tillegg fant vi at hver fjerde av de med sikker migrene også hadde en annen type hodepine i tillegg. Det betyr at de mer eller mindre var daglig plaget av hodepine. Av disse var det flere som sa at de var så vant med å ha vondt i hodet at de ikke tenkte så mye på det så lenge de ikke fikk migreneanfall. Migrene var så plagsomt for disse at de måtte bare legge seg i et mørkt rom uten lys og andre forstyrrelser.

Mange ungdommer er plaget med migrene eller hodepine daglig. Illustrasjon: iStock

Vår studie viser også at svært mange ungdommer også plages med andre typer hodepine. Hvis vi tar i betraktning alle typer hodepine sa 88 prosent av ungdommene at de hadde hodepineplager, og halvparten at de var plaget mindre enn en dag i måneden. En fjerdedel var plaget 1-3 dager i måneden mens 15 prosent sa at de hadde hodepine  en til tre dager i måneden.

Bare 3 prosent sa at de hadde hodepine annenhver dag eller oftere, og av disse hadde de fleste kronisk migrene eller kronisk tensjonshodepine. 12 prosent sa at de ikke var noe plaget av hodepine i det hele tatt.

I likhet med en tidligere studie fant vi også at det var flest jenter (94 prosent) i forhold til gutter (80 prosent) som var plaget av en eller annen form for hodepine, men hvis vi så på migrene spesielt så fant vi ingen forskjell mellom jenter og gutter. I motsetning til andre studier fant vi heller ikke at hodepineplager økte med alder.

Det er viktig at ungdom som sliter med migrene får relevant tilpasset behandling, og spesielt kan det være til stor hjelp å få forebyggende behandling.

En håndfull brukte migrenemedisin når de kjente at et migreneanfall var på vei, men de fleste tok Paracet eller Ibux, noe som kan tyde på at de ikke var fanget opp av behandlingsapparatet.

Når vi hører om hvilke plager ungdommer med migrene faktisk sier at de har er det viktig at de får forebyggende behandling slik at migreneanfallene kan bli færre, og at de kan mestre skolehverdagen og fritiden sin på en bedre måte.

Om studien

488 ungdommer i Sør-Trøndelag er intervjuet om hvordan de har det i dagliglivet  når det gjelder hodepine.  For å kunne stille en riktig hodepinediagnose har  forskerne brukt internasjonale retningslinjer utarbeidet av International Headache Society (ICHD 3-beta).

Referanser

Krogh, Anne-Berit; Larsson, Bo; Linde, Mattias (2015). Prevalence and disability of headache among Norwegian adolescents: A cross-sectional school-based study. Cephalalgia. Vol. 26.

Ingunn Ranøyen forsvarte seg godt. Foto: Frode Jørum

En ikke altfor synlig nervøs, men like fullt tydelig spent Ingunn Ranøyen forsvarte fredag 24. april sin avhandling “Internalizing symptoms in adolescence – Familial aggregation and other psychosocial factors” for graden ph.d. i klinisk medisin. Spenningen var nok på sin plass, for 1. opponent og seniorforsker Eyvind Ystrøm fra Folkehelseinstituttet hadde bestemt seg for å virkelig grille Ranøyen på statistikk.

For oss (få) legmenn i salen var det ikke mye informasjon om den gode forskningen å hente ut fra denne delen av disputasen. Litt klokere ble vi da Pia Jeppesen, 2. opponent og førsteamanuensis fra Child and Adolescent Mental Health Center i København, gjennomførte sin utspørring. Hun var opptatt av motivasjonen som lå bak forskningen som var gjort og hva slags resultat som var kommet ut av det.

Men uansett hva kandidaten ble spurt om, gjorde hun en solid innsats med å forsvare avhandlingen og mottok fortjent hyllest fra salen etterpå. Deretter var det mange varme klemmer ute i foajeen ved Medisinsk-teknisk forskningssenter. Blant kolleger blir Ranøyen omtalt som litt av et statistisk wunderkind, selv om hun ikke har dette som sitt felt, og som innehaver av gode metodiske evner. Respekten blant de oppmøtte var derfor merkbar, selv fra de som gradmessig ligger et stykke foran.

Foreldres velvære har betydning for barna

Ranøyen har i sin avhandling forsket på depresjon, generell angst og sosial angst hos ungdom. Det var flere psykososiale faktorer som ble undersøkt.  Hovedfokus var på sammenhengen mellom foreldres symptomer og symptomene deres barn hadde. I midlertid er forskningen på dette feltet generelt ganske begrenset fordi fedre sjelden har blitt inkludert.

Kunnskapen fra denne avhandlingen vil kunne ha betydning for forebygging og behandling for angst, depresjon og sosial angst.

Kjønn har ikke noe å si

Det Ranøyen har funnet er at foreldrenes symptomer på angst og depresjon var relatert til angst, depresjon, sosial angst, lav subjektiv velvære og lav selvtillit hos ungdom. Om det er mor eller far som har symptomer hadde ikke noe å si. Far har altså like mye å si for barnets velvære som det mor har. Kort fortalt har ikke kjønnet til foreldrene og barnet noe å si for barnets problemer eller reduserte velvære. Ranøyen fant også at om ungdommen hadde lav selvtillit, ble sammenhengen mellom foreldrenes og ungdommens problemer forsterket.

Ungdoms fysiske aktivitet (her definert som minst én treningsaktivitet i uka utenom skoletid) reduserte sammenhengene mellom problemer mellom mødre og ungdom. Det er første gang dette har kommet fram i forskningssammenheng, og selv om funnene er viktige så må dette bekreftes av fremtidig forskning før en kan bruke resultatet i forebyggingsarbeid.

Sosial angst blir sjelden oppdaget

Symptomer på sosial angst ble ofte rapportert av ungdommer både i befolkningen generelt og av pasienter i psykiatrien, men få pasienter hadde fått diagnose sosial angst i BUP. Sosial angst-symptomer var relatert til akademiske skoleproblemer, å bli utsatt for mobbing, spiseproblemer og problemer med kviser. Disse relaterte problemene kan være lettere å oppdage enn sosial angst i seg selv, og et fokus på disse kan bidra til å øke identifisering av slike symptomer.

En generell konklusjon på avhandlingen er at den viser viktigheten av at hele hjelpeapparatet forholder seg til hele familien så tidlig som mulig, for å kunne redusere byrdene og kostnadene hos både familien og samfunnet generelt. En familie som helhet ser ut til å ha mye å si for den psykiske velværen til det enkelte barn.

RKBU Midt-Norge driver forskning, utvikling, undervisning og formidling innenfor barn og unges psykiske helse og barnevern. Senteret ligger under Det medisinske fakultet og er et av fire regionsenter i Norge. Følg RKBU Midt-Norge på Facebook og Twitter.

Etter disputasen. Fra venstre: Administrator og førsteamanuensis Anne Mari Undheim (RKBU), veileder og førsteamanuensis Thomas Jozefiak (RKBU), Ingunn Ranøyen, professor Anne Mari Sund (RKBU), 1. opponent og seniorforsker Eyvind Ystrøm (Folkehelseinstituttet), 2. opponent og førsteamanuensis Pia Jeppesen (Child and Adolescent Mental Health Center, Glostrup, København) og veileder og professor Jan Wallander (University of California).

Fra midten: Veilederne Thomas Jozefiak og Jan Wallander. Foto: Frode Jørum

2. opponent Pia Jeppesen. Foto: Frode Jørum

1. opponent Eyvind Ystrøm. Foto: Frode Jørum

Ingunn Ranøyen legger fram sine funn. Foto: Frode Jørum

Professor Anne Mari Sund fra RKBU Midt-Norge ledet disputasen. Foto: Frode Jørum

]]> /fedre-er-like-viktige-for-den-psykiske-velvaeren-til-barn/feed/ 0 /vil-du-delta-i-studie-om-trening-og-kosthold-for-barn-og-ungdom/ /vil-du-delta-i-studie-om-trening-og-kosthold-for-barn-og-ungdom/#respond Tue, 10 Mar 2015 12:25:59 +0000 /?p=12372

Blogger: Mansoureh Hosseini,
idrettsfysiolog

Forskere på det medisinske fakultet ved NTNU og St. Olavs Hospital ønsker å undersøke hvordan ulike treningsmetoder og/eller kostholdsendringer påvirker hjertefunksjonen til overvektige barn og ungdom i alderen 7-16 år.

I tillegg ønsker vi å undersøke hvordan de ulike treningsmetodene påvirker kjente risikofaktorer for hjerte og karsykdom som blodtrykk, blodsukker og kolesterol.

Til dette prosjektet søker vi overvektige barn og ungdom i alderen 7-16 år. Prosjektet har startet og deltakere inkluderes fortløpende. Treningsperioden vil vare 12 uker, med 12 måneders oppfølging.

Kroppsmasseindeks (KMI) er vekt i kg/høyde i m2. I tabellen kan du se hva som vurderes som overvekt hos barn og ungdom.

Prosjektet er godkjent av Regional komite for medisinsk og helsefaglig forskning, Midt-Norge. For mer informasjonom studien ta gjerne kontakt med

• Mansoureh Hosseini (idrettsfysiolog): epost: mansoureh.hosseini@ntnu.no Tlf: 455 47 747
• Siri Marte Hollekim-Strand (stipendiat) Tlf: 997 84 506

Blogger: Gro Ulset

Å ha venner og å oppleve vennskap er viktig både for store og små. Det er en klar sammenheng mellom vennskap og livskvalitet i følge en større undersøkelse som ble gjennomført blant voksne i Norge for noen år siden, hvor det blant annet ble gjort særskilte analyser av temaet vennskap. De som hadde opplevd å ikke ha nære venner i løpet av oppveksten rapporterte om dårligere livskvalitet enn de som hadde erfart det motsatte. Dette mønsteret så delvis ut til å bli opprettholdt også i voksen alder.

Barne- og likestillingsdepartementet poengterer i en rapport om ungdoms fritidsmiljø at «[…]ungdom som har et forhold til jevnaldrende og støtte fra venner, har mindre risiko for å utvikle problemer. Opplevelsen av tilhørighet til nærmiljøet har også positiv betydning».

I min forskning jobber jeg med barn og unge som gjerne er ekstra utsatte og sårbare, nemlig de som er plassert i barneverninstitusjon. Det er interessant å stille følgende spørsmål: Hva betyr vennskap med jevnaldrende for disse barna og ungdommene? Hvordan kan vennerelasjoner etableres, bygges og ivaretas i den tiden institusjonen er å forstå som deres hjem?

Kanskje er det også slik at det å være plassert utenfor hjemmet, og å oppleve å flytte eller bryte opp flere ganger  som barn, har betydning for hvordan en velger å definere vennerelasjoner?

Illustrasjon: Photos.com

Vennskapserfaringer har betydning for hvordan man sosialiseres inn i et samfunn, hvilke jevnaldrende referansegrupper man forholder seg til, bygging av identitet, livskvalitet og trivsel.

Barn og unge som plasseres i barneverninstitusjon kan oppleve  stor belastning ved å måtte flytte fra hjemmet sitt; noen opplever å flytte flere ganger mellom ulike institusjoner og fosterhjem, noen bor opptil flere år i én og samme institusjon mens andre erfarer kortere plasseringsperioder. Man kan tenke seg at den støtte, tilhørighet og sosiale aksept de opplever i forholdet til jevnaldrende og venner i nærmiljøet og andre steder, kanskje også gjennom sosiale medier, har betydning for livskvalitet og trivsel under institusjonsoppholdet, men også for tiden som kommer etterpå.

(…) anerkjennelse og trygghet er en forutsetning for at barn og unge i barneverninstitusjoner skal kunne nyttiggjøre seg hjelp fra de voksne ansatte. Nettopp derfor er det også viktig å vite hvordan de selv opplever og tolker sine venneforbindelser og relasjoner til jevnaldrende ved opphold i institusjon.

Både de erfaringene de unge har med seg fra tidligere, og de som gjøres under oppholdet vil sannsynligvis ha innvirkning på konstruksjonen av sosialt liv innenfor institusjonssettingen. Kanskje er det også slik at det å være plassert utenfor hjemmet, og å oppleve å flytte eller bryte opp flere ganger  som barn, har betydning for hvordan en velger å definere vennerelasjoner? Dette vet vi svært lite om. Derfor skal Regionalt kunnskapssenter for barn og unge gjennomføre en kvalitativ intervjustudie for å få mer innsikt i vennskapserfaringene til beboere i barneverninstitusjoner.

Ved å snakke med barn og unge i institusjoner skal vi hente inn mer kunnskap om hva vennskap betyr i deres livsverden, og hvilke forhold som synes å fremme eller hemme at vennskap etableres, bygges og ivaretas i forbindelse opphold i barneverninstitusjon.

Ungdom vil for alt i verden finne noen å være sammen med, og at det handler om å høre til og å være en del av et sosialt fellesskap, påpekes det i en studie om barnevern og institusjonsplassering fra Fafo og NOVA. Rapporten poengterer at anerkjennelse og trygghet er en forutsetning for at barn og unge i barneverninstitusjoner skal kunne nyttiggjøre seg hjelp fra de voksne ansatte. Nettopp derfor er det også viktig å vite hvordan de selv opplever og tolker sine venneforbindelser og relasjoner til jevnaldrende ved opphold i institusjon.

En tilnærmingsmåte der en søker direkte innsikt gjennom barna og ungdommene, er helt nødvendig om en skal finne ut mer av deres erfaringer og oppfatninger knyttet til sosialt liv, hvordan de har det i hverdagen og hvordan de eventuelt skulle ønske det var annerledes.

For de som arbeider med å tilrettelegge for gode institusjoner i Norge, og for de voksne som mer eller mindre lever sammen med barna og ungdommene i institusjonene vil det forhåpentligvis være til hjelp å få tilgang på forskningsbasert kunnskap på dette feltet.

Rusbruk blant ungdom er fortsatt en stor utfordring i Midt-Norge, men per i dag gjør vi ikke nok for å forebygge skadevirkningene av rus hos unge i risikosonen. Rusproblemer og psykiske problemer henger tett sammen, men de ulike hjelpetjenestene for barn og unge har ikke alltid nok kunnskap til å håndtere disse to problemstillingene samtidig.

Ungdom og rus var tema for en arbeidskonferanse jeg deltok på 31. oktober, i regi av Lokalt samarbeidsutvalg for barn og unge i Nord-Trøndelag. Til stede var representanter fra barne- og ungdomspsykiatrien, voksenpsykiatrien, Habiliteringstjenesten for barn og unge , Rusomsorgen, Fylkesmannen og kommunene i Nord-Trøndelag,  Bufetat, Politiet, NAV, Kompetansesenter rus  i Midt-Norge og undertegnede fra Regionalt kunnskapssenter for barn og unge – Psykisk helse og barnevern ved NTNU. Dette var en viktig og spennende arbeidskonferanse der målet var kunnskapsoppdatering og koordinering av innsatsen rettet mot ungdom med rusproblemer.

Vi vet at skadevirkningene av rusbruk henger sammen med  debutalder. Jo tidligere start jo større sjanser for senere skade.

Først litt om hva vi vet om ungdom og rus. Flere rapporter slår fast at det går bra med de aller fleste unge i dag, de drikker mindre og er tilfredse med sine liv. Men, dette er bare halve sannheten. Alkoholbruken steg kraftig blant ungdom i tidsperioden 1995 til 2005. Etter det har den blitt redusert noe, men den er fortsatt langt høyere enn i 1995.

Alkohol er det rusmiddelet som er mest vanlig blant ungdom, og som skaper flest utfordringer for ungdommers helse og videre liv. Illustrasjon: Photos.com

Et trekk som preger norske ungdommers alkoholbruk er at drikkemønsteret her til lands er annerledes enn i andre land. Hos oss er den totale mengden av det som drikkes mindre, men man drikker mer når man først er i gang. Det betyr at vi har en høyere grad av alkoholforgiftning her i landet. En ser også at jentene nå drikker om lag like mye som guttene til tross for at de bare har 75 prosent av guttenes kapasitet til å bryte ned alkoholen.

En annen bekymring er debutalder. Den ser nå ut til å ligge rundt 14 år i snitt i Nord-Trøndelag, noen sier litt under, andre sier litt over. Mange starter ikke med alkoholdrikking før etter de er fylt 16 eller 18 år, og noen begynner aldri.  En snittalder på 14 år betyr derfor at svært mange barn debuterer med alkohol når de er 10, 11, 12 eller 13 år.  På arbeidskonferansen ble det vist til konkrete saker der barna hadde vært helt nede i 8 års alder når de først begynte å drikke alkohol.

En snittalder på 14 år betyr derfor at svært mange barn debuterer med alkohol når de er 10, 11, 12 eller 13 år.

Og, la det være sagt med en gang, det er alkohol som er det rusmiddelet som er mest vanlig blant ungdom, og som skaper flest utfordringer for ungdommers helse og videre liv.  De begynner ikke med hasj, amfetamin eller heroin, brukerne av disse rusmidlene har allerede brukt alkohol en god stund. Sammenlignet med alkoholbruk er bruken av illegale stoffer  marginalt.  Illegale stoffer er likevel et stort samfunnsproblem på grunn av at det fører til kriminalitet og fordi bruk av disse stoffene gir et stort personlig helseproblem for de tyngste rusmisbrukerne.

Hjernen er i stor utvikling våre første 25 leveår og den reagerer annerledes på giften alkohol mens den er under utvikling enn når den er ferdig utviklet.

Vi vet at skadevirkningene av rusbruk henger sammen med  debutalder. Jo tidligere start jo større sjanser for senere skade. Det  kan være fysiske skader, psykiske problemer, kriminalitet, sosiale problemer eller tidligere død.

Et svært viktig folkehelsetiltak ville derfor være å arbeide for at debutalderen øker, i første omgang til «lovlig» alder som er 18 år. Aller helst bør vi følge mange av statene i USA som allerede har hevet aldersgrensen for alkoholkjøp til 20 år. Skulle vi  tatt konsekvensene av anerkjent nevrobiologisk kunnskap så burde vi unngå alkohol helt til vi er 25 år. Hjernen er i stor utvikling våre første 25 leveår og den reagerer annerledes på giften alkohol mens den er under utvikling enn når den er ferdig utviklet.

Vi kan sammenligne vår kunnskap om alkohol og  dens skadevirkninger  med vår kunnskap om nikotinens skadevirkninger. Vi vet at røyking er farlig og vi gjør hva vi kan for at de unge ikke skal begynne å røyke, men hvordan er det med drikking? Gjør samfunnet, det vil si foreldre, naboer, slekt, myndigheter, venner, kollegaer, politikere og så videre, nok for at debutalderen skal gå opp? Eller er det slik at vårt eget forbruk av alkohol som voksne hindrer oss i å tenke rasjonelt om de unges forbruk?

Vi bagatelliserer problemet fordi vi selv er snar med å ta fram øl- eller vinglasset i helgene. Vi vet jo at mye av økningen i alkoholbruk i Norge nettopp har kommet blant de voksne mellom 30 og 50 år. Dette er pappvinsgenerasjonen som i dag er foreldre til dagens unge. På facebook florerer det av statusoppdateringer på fredagene der rødvinsglasset er i fokus.

Vi må i dag slå fast at vi har mye kunnskap om rusbruk, dens skadevirkninger, hvem som begynner og når de begynner å drikke. I de fleste kommunene kan fastleger, helsesøstre, politiansatte, barnevernsarbeidere og andre lett peke ut de familiene og de unge som er i risikosonen for å få et rusproblem.

Vi er også så heldige i dette landet at vi har mye tilgjengelige ressurser for å gjøre noe med problemet. Ingen andre  land er i nærheten av å ha så mange ressurser i ulike hjelpeinstanser totalt sett som Norge.

Svært mange instanser og tjenester gjør en innsats. Likevel lykkes vi ikke. Innsatsen er ikke koordinert, den er ikke godt nok prioritert og vi tør ikke gjøre de kollektive grepene som skal til for å snu utviklingen på russiden som vi har gjort og klart på tobakkssiden. Vi burde skjemmes.

Regionalt kunnskapssenter for barn og unge ønsker å bidra til økt kunnskap i tjenestene om sammenhengen mellom rus og psykisk helse, gjennom et tettere samarbeid med kompetansemiljøene innenfor rusfeltet.

Blogger: Steinar Krokstad

Våre barn er kanskje født med gullskje i munnen – likevel rapporteres det flere bekymringsmeldinger til barnevernet og flere barn har behov for tilrettelagt undervisning. (Foto: istockphoto.com)

Det er straks skole- og barnehagestart, og våre tanker vender seg mot barna. Mange hevder at det å bli født i Norge er å bli født med gullskjea i munnen. Velstand og rettferdige samfunn skaper god folkehelse. Nyfødte kan forvente å leve til de er over 80 år i Norge, mens i verdens fattigste land er forventet gjennomsnittlig levealder fortsatt under 50 år.

Men hvordan kan det da ha seg at antallet bekymringsmeldinger til barnevernet øker betydelig? Samtidig avdekkes et økende behov for tilrettelagt undervisning i skolen.

Flere og flere elever tas ut av klassen og får individuell hjelp. For kommunene skaper dette alvorlige økonomiske prioriteringsproblemer, for kommunenes inntekter øker ikke selv om antallet barn som skal ha hjelp øker.

Når barna kommer opp i ungdomsårene kan problemene vise seg i form av frafall fra skolen. Noen faller ut allerede i ungdomsskolen, men det store antallet frafallet skjer i videregående skole.

Opptil 30% fullfører ikke den videregående opplæringen. En studie fra ungdomsdelen av Helseundersøkelsen i Nord-Trøndelag (Ung-HUNT) har vist at dette kan ha stor betydning for arbeidslivsdeltakelse i ung voksen alder.

En annen studie har vist at psykiske helseplager blant ungdom og deres foreldre også har stor betydning. Når det gjelder fysisk helse viser data fra Ung-HUNT at andelen barn og unge som får overvekt og fedme også har vært økende. Så hva skal vi egentlig tro om oppvekstsvilkårene?

Så hva skal vi egentlig tro om oppvekstsvilkårene?

Hvilke behov har barn? Filosofen Jürgen Habermas har pekt på barns subjektive behov for  trygghet, kjærlighet og respekt, for å bli sunn og trygg og psykisk og fysisk frisk og arbeidsfør i ungdommen og voksen alder. Barn har også behov for gode, nære og trygge nettverk, for å kunne bli både empatiske og solidariske og inngå i positive spiraler med andre og løfte både seg selv og andre. Barn har behov for å leve i en verden fylt av god kultur, økonomi, litteratur, musikk og kunst, og et fysisk miljø med naturopplevelser.

Når vi vurderer oppvekstsvilkårene opp mot disse behovene, er det vel ingen tvil om at det for de aller fleste er godt å vokse opp i Norge. Vi skårer høyt på de fleste objektive helse- og sosioøkonomiske mål, og barnedødeligheten har også gått betydelig ned og er blant de laveste i verden.

Vi skårer høyt på de fleste objektive helse- og sosioøkonomiske mål

Men vi vet kanskje mindre om barns sosiale nettverk og forholdene i kjernefamiliene. Økende alkoholbruk blant voksne og hyppighet av samlivsbrudd påvirker barns levekår.

Alt i alt tror jeg likevel at økningen i barnevernssaker og behovet for spesialundervisning bunner i økende rapportering av problematiske forhold, og økende krav til «høy standard» som kommer i kjølvannet av velstandsutviklingen. Vi avdekker flere som har behov for ekstra hjelp. Vi avfinner oss ikke med at så mange faller ut av skolen, til tross for at slett ikke alle får store problemer av den grunn.

Samtidig viser data fra HUNT og andre kilder at det er trekk ved velstandsutviklingen som trenger mer oppmerksomhet for å sørge for best mulig oppvekstsvilkår for de nye generasjonene.

Takket være ungdommer i Nord-Trøndelag som har fylt ut spørreskjema og latt seg måle og veie, har vi mye kunnskap om ungdommers helse.

Takket være ungdommer i Nord-Trøndelag som har fylt ut spørreskjema og latt seg måle og veie, har vi mye kunnskap om ungdommers helse. En ny runde av Ung-HUNT er planlagt i 2017, Ung-HUNT4. Da får vi vite enda mer om endringer i barns levekår i dag ved å måle hvordan de har det i de påfølgende ungdomsårene.