Blogger: Mona Ødegården, Medisinsk museum

Kan museer stille ut et «ødelagt» hjerte, hvor pasienten lever videre med donorhjerte, men er en person under 18 år? Dette og mange flere spørsmål og problemstillinger ble presentert da The European Association of Museums of the History of Medical Science nylig var samlet i Nederland.

Tema for konferansen var «Out of the Showcase», som kanskje kan oversettes med ut av glassmonteren? Tittelen favnet blant annet presentasjoner om publikumsinvolvering, restaurering av anatomiske preparater, pasienthistorier i utstillinger og digital gjenskaping av historiske kilder.

Anna Dhody presenterte Mütter Museum, i Philadelphia, USA. Hun snakket blant annet om hvordan forskere hadde greid å sekvensere DNA av kolereabakterien i prøver tatt fra museets samlinger. Samlinger som besto av organer fra kolerapasienter fra 1849, preservert i alkohol. Foto: Mona Ødegården/NTNU

Formidling gjennom disseksjon

Det er alltid interessant, om man jobber på museum, å høre andres erfaringer for hvordan barn og andre målgrupper (enn de som vanligvis kommer) kan trekkes til utstillingene. Her fikk vi blant annet høre om et vellykket prosjekt fra Estland hvor publikum får utlevert gummihansker og mulighet til å holde plastinerte organer og der disseksjon av grise- øyne, lunger eller hjerte er en del av formidlingstilbudet for barn/ungdom.

Lignende ideer med å la publikum få se og ta på objekter ble presentert som suksesshistorier fra flere. Blant annet ble vi kjent med eksempler hvor medisinstudenter fikk bidra til å lage utstillinger om medisinsk utvikling og studenter innen psykiatri brukte kunst for å lære om etikk og følelser.

Etiske utfordringer

Etiske problemstillinger var sentrale i flere av presentasjonene, som for eksempel med hjertet nevnt innledningsvis. Hvilke problemstillinger oppstår når vi som museum velger å vise pasienter i utstillinger; i et tilfelle med bilde, navn og sykdomshistorie. Det vil kreve at utstillingenes formål er nøye vurdert: hva vil vi oppnå med å vise bilder av pasienter og hvorfor? Dessuten, som påpekt under konferansen, er det lovverk man må ta hensyn til.

Fokus på pasienthistoriene

For å kunne vise bredden er det nødvendig å fortelle historiene både fra legenes og pasientenes ståsted. Og dette synes å være en dreining innen (medisinske) museer. Pasienthistoriene løftes fram, kanskje til fordel for fokus på gjenstander og de mer profesjonelle stemmene.
I tilfellet med hjertet ble det gitt råd om å vente til personen som hadde fått hjertetransplantasjon ble gammel nok til selv å bestemme om hen ønsket sitt gamle hjerte som del av en utstilling.

Groningen museum er designet av den italienske arkitekten Alessando Mendini. Bygningen er et landemerke med sine former og farger, og plassert på vannet blir den omtalt som et sjøgående fartøy. Museet har blant annet en permanent samling av 1600-talls kunst, keramikk, moderne kunst og arkeologiske gjenstander. Foto: Ivar Skjåk Nordrum /NTNU

The European Association of Museums of the History of Medical Sciences (EAMHMS)
Groningen i Nederland, 28. september til 1. oktober 2016.
Konferansen, som holdes annethvert år, var den 18. i rekken.
Omkring 60 deltagere fra sju europeiske land, samt Australia og USA, var samlet på konferansen.
Fra Medisinsk museum ved DMF og St. Olavs Hospital var vi fire deltagere. I tillegg var en representant fra Norsk teknisk museum i Oslo med på å trekke opp den norske deltagelsen.

Det er Aslak Steinsbekk (Institutt for samfunnsmedisin) som er initiativtaker for denne form for undervisning, som foreløpig settes opp som en pilot, men som er planlagt å bygges inn i medisin- og helsefagstudien om evalueringen er god. Ifølge professoren i Medisinske atferdsfag er det et stort behov for denne typen trening, som per i dag er helt fraværende i studiene.

–          En viktig grunn til å lage virtuelle arenaer er praktiske utfordringer med å gi studentene mulighet til å trene nok på kliniske situasjoner, spesielt der de må samhandle med andre. Vi må derfor gi mengdetrening gjennom nye løsninger. Undervisningen bygger på arbeid med et virtuelt sykehus som er en virtuell framstilling av St. Olavs hospital som læringsarenaer for studenter og informasjon for pasienter.

Studenter i målgruppen som skal ha praksis på ulike avdelinger på sykehuset vil få tilbud om å bruke den virtuelle arenaen for å forberede seg. F.eks. kan studentene før praksis på en kirurgisk avdeling få trene på tverrprofesjonell samhandling i det virtuelle operasjonsrommet. De vil da både få konkrete oppgaver knyttet til den kliniske situasjonen og trening i å samhandle som et team. Børge Lillebo (Institutt for sirkulasjon og bildediagnostikk) har god erfaring med teambasert læring og vil være en av nøkkelpersonene i utvikling og tilpassing av scenarier for læring.

Ekaterina Prasolova-Førland (SVT fakultetet) og Frank Lindset (SINTEF) står for de tekniske løsningene som skal tas i bruk, og som de har god erfaring med fra tidligere vitenskapelige prosjekt. Det vil bli prøvd ut kombinasjoner av ulike teknologiske løsninger: samhandling i desktop-versjon, med 3D briller, med ‘motion capture’ av håndbevegelser og bruk av virtuelle pasienter for å få erfaringer med hvilke løsninger som gir best læringsutbytte.

Ifølge Steinsbekk vil det etter hvert være muligheter for å utvide denne typen utdanning til potensielt 700 studenter ved NTNU og HiST per år fra 9 ulike utdanninger. Etter fusjonen kommer i tillegg utdanningene fra HiÅ og HiG, og studenttallet som kan ha nytte av denne typen trening kan økes til 1000.

Dette vil gi mange studenter en ettertraktet og svært relevant forberedelse på deres hverdag etter fullført studium. Studenter som forøvrig vil være en aktiv samarbeidspartner også i koordinering av studentaktiviteter og videreutvikling av undervisningsformen.

Utviklingen av det nye undervisningsopplegget er dermed selv et eksempel på tverrfaglig samhandling, med bidrag fra ulike institutter både innenfor og utenfor NTNU samt brukerne i form av studenter.

Les også: Trener på omsorg i en virtuell verden (Gemini)

Er du emne- eller semesteransvarlig bør du sette av tre minutter til å se disse filmene, eventuelt lese teksten under, for å få en kjapp innføring i hvordan det nye kvalitetssikringssystemet skal foregå.

For Profesjonsstudiet i medisin ved DMF

For Bachelor-, Master- og PhD-studiene ved DMF

For Profesjonsstudiet i medisin ved DMF

Illustrasjon av Anne Nylund

• Semesterkoordinator har ansvar for semesterevalueringen på sitt semester.
• Ved semesterets begynnelse oppnevner han/hun en referansegruppe for semesteret. Hver tredje gang semesteret undervises skal alle studentene på kullet ha anledning til å delta i evalueringen, f.eks. gjennom et felles spørreskjema.
• En referansegruppe skal bestå av minst tre studenter, og ha minst tre møter med semesterkoordinator i løpet av semesteret. Studentene skal skrive en sluttrapport som skal gå til semesterkoordinator.
• På lignende vis skal også semesterkoordinator innhente innspill fra undervisningsenhetene som har undervist på semesteret.
• Semesterkoordinator skal skrive en semesterrapport som tar utgangspunkt i evalueringene fra studentene og undervisningsenhetene, samt semesterkoordinators selvstendige vurdering av kvaliteten i semesteret.  Semesterrapporten skal inneholde forslag til forbedringer av semesteret.
• Semesterrapporten skal sendes til instituttlederen og til studieprogramrådet for medisin.
• Instituttledelsen skal deretter ha en intern prosess hvor forslag vurderes og ressurser fordeles. Dette skal resultere i en handlingsplan som kommuniseres tilbake til semesterkoordinator som får ansvar for å sette planen ut i livet.
•  Instituttene skriver en årlig instituttrapport til fakultetet. Her rapporterer instituttene om kvaliteten i de semestrene som instituttet har koordinerende ansvar for.
• Studieprogramrådet som har mottatt semesterrapporter for alle semestre på programmet, skriver en rapport om kvaliteten på medisinstudiet som helhet. Rapporten skal inneholde en plan for eventuelle større endringer på programmet.
• Både instituttrapporten og programrapporten går til fakultetet som grunnlag for fakultetets kvalitetsmelding til rektor.
• Alle semesterrapporter skal gjøres tilgjengelig for nåværende og kommende studenter på semesteret, slik at de kan kontrollere at studentenes innspill blir fulgt opp i videre handlingsplaner for medisinstudiet.

For Bachelor-, Master- og PhD-studiene ved DMF

Illustrasjon av Anne Nylund

• Emneansvarlig har ansvar for emneevalueringen på sitt emne
• Ved emnets begynnelse oppnevner han/hun en referansegruppe eller sørger på annet vis for at studentene evaluerer emnet. Hver tredje gang semesteret undervises skal alle studentene på kullet ha anledning til å delta i evalueringen, f.eks. gjennom et felles spørreskjema.
• En referansegruppe skal bestå av minst tre studenter, og ha minst tre møter med emneansvarlige i løpet av emnet. Studentene skal skrive en sluttrapport som skal gå til den emneansvarlige.
• På enkelte emner er det ikke hensiktsmessig med en referansegruppe, og da kan f.eks. alle studentene delta i evalueringen via et spørreskjema.
• På lignende vis skal også den emneansvarlige innhente innspill fra faglærerne som har undervist på emnet.
• Den emneansvarlige skal skrive en emnerapport som tar utgangspunkt i evalueringene fra studentene og faglærerne, samt den emneansvarliges selvstendige vurdering av kvaliteten i emnet.  Emnerapporten skal inneholde forslag til forbedringer av emnet.
• Emnerapporten skal sendes til instituttlederen og til studieprogramrådet for programmet som emnet inngår i.
• Instituttledelsen skal deretter ha en intern prosess hvor forslag vurderes og ressurser fordeles. Dette skal resultere i en handlingsplan som kommuniseres tilbake til den emneansvarlige som får ansvar for å sette planen ut i livet.
• Studieprogramrådet som har mottatt emnerapporter for alle emner på programmet, skriver en rapport om kvaliteten på studieprogrammet. Rapporten skal inneholde en plan for eventuelle større endringer på programmet som helhet.
• Programrapporten går til instituttledelsen som i sin tur utformer en instituttrapport med rapport fra alle programmer som instituttet administrerer.
• Instituttrapporten går til fakultetet som grunnlag for fakultetets kvalitetsmelding til rektor.
• Alle emnerapporter skal gjøres tilgjengelig for nåværende og kommende studenter på emnet, slik at kommende studenter kan følge opp at studentenes innspill blir fulgt opp i instituttenes handlingsplaner.