Blogger: Rannei Sæther

For å kunne stole på resultatene fra forskning og klinisk arbeid er vi avhengig av gode tester/ undersøkelsesmetoder. Ganske selvsagt vil mange hevde, men er vi flinke nok til å vurdere metodene før vi går i gang?

Testene må være både reliable og valide og de må kunne fange opp endringer, dersom vi er interessert i å måle effekt av behandling.  En fellesbetegnelse for disse begrepene er måleegenskaper. Reliabilitet omhandler repeterbarhet mens validitet omhandler om vi måler det vi mener at vi måler. Ofte benyttes tester som ikke er validert i den pasientgruppen man vil undersøke, altså eksempelvis at testene er laget for voksne, men brukes på barn. Dette fører til usikkerhet omkring resultatene, da det kan hende at testen «oppfører» seg annerledes i en annen pasient gruppe enn den er ment for. Kanskje er ikke alle deler av testen like relevant for denne pasientgruppen heller, og mest sannsynlig er det forskjellige aspekt som er viktig å undersøke hos for eksempel barn og voksne.

En konsekvens av at måleegenskapene ikke er tilfredsstillende er for eksempel svekket statistisk styrke dersom reliabiliteten er lav. En unøyaktig test kan imidlertid kompenseres for ved at man inkluderer flere pasienter, men det kan man vel ikke kalle riktig ressursbruk? Man trenger gjerne også å vite hvor stort avvik man må regne med ved gjentatte målinger, for å vite hva som er en «virkelig endring» og hva som skyldes såkalte «målefeil». Dette varierer fra test til test. Uten denne informasjonen vil det være umulig å vurdere resultatene. Ut over dette ligger selvsagt også utfordringen i å vurdere hva som er en klinisk viktig endring.

I sitt doktorgradsarbeid, undersøkte Rannei Sæther målegenskapene til en rekke balanse-tester, beregnet for barn, ungdom og voksne med cerebral parese

I mitt doktorgradsarbeid[1] undersøkte jeg målegenskapene til en rekke balanse-tester, beregnet for barn, ungdom og voksne med cerebral parese. Dette gjorde jeg ved å undersøke både kvaliteten og resultatet av selve studiene av målegenskapene. Dette er et forholdsvis nytt fokus, da det er mest vanlig kun å fokusere på resultatet av studiene. En korrelasjonskoeffisient på 0.90 for reliabilitet høres i utgangspunktet strålende ut. «Dette er en test man kan stole på!» I min studie fant jeg at det dessverre ikke er så enkelt.

Når jeg vurderte kvaliteten av studiene til måleegenskapene fant jeg at den per i dag ikke er så god. Dette betyr at testen kanskje ikke er til å stole på likevel. Jeg publiserte en oversiktsartikkel[2] hvor jeg vurderte alle metodestudiene til de nevnte balanse- testene, og det begynner nå å komme flere slike oversikts artikler på ulike områder. Dette vil være til god hjelp for klinikere og forskere, da det er unødvendig at alle gjør denne jobben, da det er en jobb som tar litt tid. Jeg kan også godt skjønne at dette blir noe man «hopper over», da man er mest opptatt av å vurdere kvaliteten på studiene man leser, om man ikke i tillegg også skal forfølge hvilke studier som ligger bak testene som benyttes i disse studiene.

Det er heller ikke så rart at vi ikke er så oppmerksomme på dette, da de ulike «guidelines» for rapportering av ulike typer studier, som for eksempel STROBE, CONSORT og STARD[3], ikke fokuserer noe særlig på kvaliteten av testene. Videre finnes ulike kriterier for vurdering av rapporterte studier, presentert av blant annet AACPDM, PEDRO og COCHRANE[4]. Her vektlegges heller ikke kvaliteten av testene som benyttes i studien nevneverdig.

Et annet viktig funn fra doktorgradsarbeidet mitt som jeg vil fremheve er at sensitivitet for endring var en egenskap ved balanse- testene som sjelden var undersøkt. Likevel benyttes disse testene i studier som har som mål å evaluere om det skjer en endring etter behandling. Dette er en tankevekker! Jeg forsket på balanse hos barn og ungdom med cerebral parese, og jeg kan bare uttale med om dette feltet. Men hvordan står det til på ditt felt? Det vil forundre meg om det er veldig mye bedre. Her har vi nok en jobb å gjøre! Vi må jobbe for bedre metoder/tester som kan gi oss resultater vi i større grad kan stole på.

doktorgradsarbeid[1] undersøkte jeg målegenskapene til en rekke balanse-tester