Hva er egentlig folkehelse og hvordan står det til med folkehelsa vår – i norske kommuner? Og i verden? Hva skiller helsefremming og forebygging fra hverandre, og hvorfor trenger vi begge perspektiv i folkehelsearbeidet? Hvilken kunnskap trenger du for å jobbe med folkehelse i din kommune?  Og hvordan kan du påvirke folkehelsearbeidet lokalt, nasjonalt og globalt for å møte noen av de utfordringer vi står overfor i dag?

Dette er noen av problemstillingene masterstudentene på det nyopprettede masterprogrammet i folkehelse ved NTNU får brynt seg på. Vi starter opp høsten 2018, og har opptak til masterprogrammet både i Trondheim og Gjøvik.

Hva betyr egentlig noe for helsa vår? Foto: privat/NTNU

Hvorfor folkehelse?

God folkehelse handler om mer enn fravær av sykdom – det handler om trivsel og mestring, samt om likhet og rettferdighet – for hele befolkningen.

Helse og levekår i den norske befolkningen har sannsynligvis aldri vært bedre. Likevel står vi i dag overfor flere folkehelseutfordringer: Vi ser tendenser til økende ensomhet, inaktivitet og utenforskap hos både unge og eldre. Vi har fått et arbeidsliv med økte krav og hvor det stadig blir færre tilgjengelige jobber som ikke krever spesialisert kompetanse. Ti prosent av norske barn vokser opp i lavinntektsfamilier, og andelen er økende. Og på tross av godt utbygde tjenester og tilbud ser det ikke ut til at de sosiale helseforskjellene er blitt noe mindre over tid – kanskje heller tvert imot. I årene framover vil «eldrebølgen» gi oss både flere friske og multisyke eldre. I tillegg vil vi måtte forholde oss til globale utfordringer i forhold til forurensning, klimaendringer, konflikter, migrasjon og infeksjonssykdommer.

… vi trenger helsefremming og forebygging på mange nivåer – globalt, nasjonalt og lokalt.

For å skape og opprettholde god helse for flest mulig trenger vi helsefremming og forebygging på mange nivåer – globalt, nasjonalt og lokalt. For barn, ungdom, voksne og eldre. Vi må fremme god helse og trivsel gjennom å skape trygge og gode skoler, arbeidsplasser og lokalsamfunn, samtidig som vi forebygger og behandler psykisk og somatisk sykdom.

Vi må styrke helsefremming og forebygging gjennom å påvirke politiske avgjørelser på alle nivå, og ved å spille på lag med både lokale idrettslag og internasjonale organisasjoner. Vi må tenke inkludering, bekjempe diskriminering og forsøke å utjevne sosiale, geografiske og andre forskjeller i helse og faktorer som påvirker helsen.  For å lykkes bør folkehelsearbeidet forankres i befolkningen og brukerne selv gjennom medvirkning og eierskap. Kunnskap er en nøkkel for å lykkes i folkehelsearbeidet.

Hva gir oss egentlig god helse? Denne korte filmen kan gi deg noen ideer.

Møter krav til kunnskap for dagens og morgendagens folkehelsearbeid

Master i folkehelse ved NTNU er et nytt og unikt studieprogram som har som mål å utdanne kunnskapsrike og engasjerte fagpersoner som vil være rustet til å møte disse fremtidige utfordringene som folkehelsearbeidet står overfor.

Utdanningen vil gi deg bred og tverrfaglig innføring i hvordan både helsefremming og forebygging kan påvirke menneskers helse og sykdom gjennom hele livsløpet – fra barndom til alderdom. Den vil gi deg et solid vitenskapelig og teoretisk fundament, innføring i kunnskapsbasert praksis og forståelse for betydningen av forskning. Samtidig vil du få nyttig og anvendbar kunnskap om metoder og strategier i folkehelsearbeidet.

Hvem kan søke?

Masterprogrammet i folkehelse er åpent å søke på for alle som har fullført en treårig helse- og sosialfaglig, samfunnsvitenskapelig, naturvitenskapelig eller humanistisk bachelorutdanning med relevans for folkehelsearbeidet. Du kan også søke om opptak hvis du har utdanning innen medisin, psykologi eller tannhelse minimum tilsvarende treårig bachelorutdanning. Søknadsfrist er 15. april.

Mer om opptakskrav og hvordan du søker.

Er tiden moden for et nytt skifte i medisinsk utdanning? Dagens legestudenter utdannes mer eller mindre etter en modell som ble etablert for 100 år siden. I samme periode har medisin som fag og helsevesenet som praksisarena utviklet seg voldsomt. Det har blant annet gitt dagens studenter dårligere mulighet til å følge opp pasienter og sykdomsforløp over tid. I samme periode har læringsvitenskapen dokumentert hvilke undervisningsmetoder som gir best læring, men dette har i liten grad påvirket medisinsk utdanning.

NTNU planlegger nå et nytt studieløp i legeutdanningen som bygger på prinsipper fra læringsvitenskapen og som er tilpasset det moderne helsevesenet. Høsten 2018 kommer en liten gruppe av 3.-års legestudenter til å være blant de første i Europa som prøver ut det nye studieløpet. Med mindre tradisjonell kunnskapsoverføring i auditorier blir det i stedet lagt til rette for at studentene får testet sin kompetanse i autentiske situasjoner med pasienter.

Legeutdanning – Før og nå

I 1902 stod det nye sykehuset i Trondheim klart til bruk, men lite minnet om dagens sykehus. Pasientene led først og fremst av infeksjonssykdommer – i en tid hvor man ikke hadde antibiotika til å hjelpe seg med. Gjennomsnittlig liggetid på sykehuset var hele 40 døgn.

‘Beretning om Sundhedstilstanden og Medicinalforholdene i Norge 1900’ tegner et bilde av pasienter og prosedyrer som skiller seg klart fra dagens helsevesen:

Venstre: Epidemiske sykdommer i Søndre Trondhjems Amt i 1900. Høyre: Kirurgiske prosedyrer utført i Norge i 1900. Sammensatt fra tabeller i: Statistik, N. O. (1902). Sunnhedstilstanden og Medicinalfo i Norge 1900, (55).

I 1902 var befolkningen i Norge på ca 2,3 millioner mennesker. Blant disse fantes det 900 leger. Noen av disse legene kalte seg spesialist – gjerne få uker etter at grunnutdanningen var fullført – men de første spesialitetene med definerte krav ble opprettet først i 1918:

• Barnesykdommer
• Fødselshjelp
• Hud- og kjønnssykdommer
• Indremedisin
• Kirurgi
• Kvinnesykdommer
• Lungesykdommer og lungetuberkulose
• Massasje, sykegymnastikk og ortopedisk behandling
• Nervesykdommer
• Røntgenundersøkelse og -behandling
• Sinnsykdommer og nervøse lidelser
• Øre-nese-halssykdommer
• Øyesykdommer

I dag har befolkningen økt til 5,2 millioner mennesker. Antall yrkesaktive leger er over 25.000, og vi har nesten 50 ulike legespesialiteter. Kontrasten mellom det nye sykehuset i 1902 og dagens sykehus er slående. Ingen hadde nok i sin villeste fantasi kunnet se for seg hvilken utvikling medisin som fagfelt skulle gjennomgå de påfølgende 100 år etter åpningen. Det nye sykehuset fra 1902 står der fremdeles, men nå ligger det midt i en høyteknologisk “sykehusbydel”.

St. Olavs hospital, august 2014. ©St. Olavs Hospital

Mens medisin som fag har gjennomgått en omfattende utvikling de siste 100 år, har ikke medisinsk utdanning endret seg tilsvarende. Riktignok har innholdet i utdanningen endret seg i takt med faget, og det har tilkommet noen nye undervisningsmetoder, men i det store og det hele utdanner vi dagens leger etter samme modell som vi har brukt de siste 100 år. Et tydelig skifte i medisinsk utdanning fant sted rundt 1910. Da utkom Flexnerrapporten, som tok et kraftig oppgjør med legers utdanning i Nord-Amerika. Flexner fant store forskjeller mellom utdanningsstedene, og hans viktigste budskap var at medisin og medisinsk utdanning måtte styres av vitenskapelige prinsipper – ikke av tradisjon og personlig erfaring. I Europa hadde dette skiftet skjedd tidligere og over lengre tid.

I 2010 – 100 år etter Flexnerrapporten – utkom en ny og omfattende rapport om legers utdanning. Nå konkluderer man blant annet med at tiden er moden for et nytt skifte i medisinsk utdanning. I rapporten hevdes det at medisinsk utdanning er for lite studentsentrert. I tillegg er den kliniske eksponeringen for sterkt fokusert på pasienter som er innlagt i sykehus. Studentene har for dårlig mulighet til å følge opp pasienter og sykdomsforløp over tid, og det er svak kobling mellom teori og praksis. Utviklingen av profesjonelle holdninger utfordres og svekkes av produksjonspresset i helsetjenesten. Sist, men ikke minst, så har medisinsk utdanning ikke utnyttet seg av fremskrittene i læringsvitenskapen. Gjennomgripende utvikling i medisinsk utdanning vil trolig kreve nye læringsmål, nye vurderingsformer og nye læringsaktiviteter. For å oppnå god læring må fokus rettes på hva studenten gjør. Det er først og fremst studentens innsats som er avgjørende for god læring, ikke underviserens. Faktorer som er vist å ha stor innflytelse på studentens læring er høye forventninger, motiverende læringsaktiviteter, formative tilbakemeldinger, metakognitiv refleksjon samt læring sammen med andre. Hvordan utdanningen er strukturert, kan også ha store effekter på læringen. Kort fortalt kan studenten oppnå mer varig kunnskap om vi sprer læringen over tid framfor å konsentrere den i korte perioder, om vi integrerer og blander framfor å separere ulike fag, og om vi bruker mer tid på å teste studentens kunnskapstilegnelse framfor å formidle det studenten skal tilegne seg.

NTNU LINK – Et steg i riktig retning

NTNU planlegger nå et studieløp i legeutdanningen som bygger på disse prinsippene. Dette gjøres parallelt med at vi har et godt, fullverdig og etablert legestudium ved NTNU. Alle studentene – uavhengig studieløp – skal ha samme læringsmål og vurderingsformer. I så henseende er dette kanskje ikke den gjennomgripende utviklingen som rapporten “Educating Physicians” etterlyser, men det er i alle fall et steg i den retningen. Høsten 2018 kommer en liten gruppe av 3.-års legestudenter til å være de første som prøver ut det nye studieløpet. Disse studentene vil først og fremst treffe pasienter i sykehuspoliklinikker, i allmennpraksis, på legevakt og på sykehjem. I tillegg vil de møte alle fagområdene blandet og spredt gjentatte ganger gjennom hele studieåret på tvers av spesialiteter og tjenestenivåer. Det blir mindre tradisjonell kunnskapsoverføring i auditorier. Det må studentene kompensere med selvstudier av anbefalt litteratur i eget tempo. I stedet blir det lagt til rette for at studentene får testet sin kompetanse i autentiske situasjoner med pasienter. Det blir også lagt vekt på langsgående relasjoner til disse pasientenes leger som dermed kan se studentene over tid og gi individuelle tilbakemeldinger. Også i plenumsundervisningen må studentene være forberedt på å få testet sin egen forståelse.

Erfaringer og dokumenterte effekter tyder så langt på at studentene gjør det minst like godt på eksamener (både muntlig og skriftlig), blir mer delaktige i pasientarbeidet og får bedre anledning til å følge pasienter over tid. Underviserne opplever mindre press mellom undervisningsoppgaver og pasientarbeid. Dessuten antyder resultatene at studentene utvikler bedre profesjonelle verdier og får bedre anledning til å utvikle sin evne til å samarbeide med andre helseprofesjoner.

Internasjonalt sprer slike studieløp om seg og omtales som “Longitudinal Integrated Clerkship”. Vi har valgt å døpe dette utdanningsprosjektet for NTNU LINK (Langsgående INtegrert Klinisk tjeneste). Et slikt studieløp er aldri før etablert i Norge, og knapt nok i Europa, men det har lenge vært etablert i Australia og Canada. Erfaringer og dokumenterte effekter tyder så langt på at studentene gjør det minst like godt på eksamener (både muntlig og skriftlig), blir mer delaktige i pasientarbeidet og får bedre anledning til å følge pasienter over tid. Underviserne opplever mindre press mellom undervisningsoppgaver og pasientarbeid. Dessuten antyder resultatene at studentene utvikler bedre profesjonelle verdier og får bedre anledning til å utvikle sin evne til å samarbeide med andre helseprofesjoner. Akkurat hvilke polikliniske arenaer studentene møter pasienter på i en slik langsgående modell synes å være av mindre betydning. Noen har sågar vist at studenter som har vært på lokalsykehus og på sykehus drevet av allmennpraktikere kan lære like mye eller mer enn studenter som har vært på store sentralsykehus. Opprinnelig ble en slik studiemodell etablert for å øke rekrutteringen av leger til rurale strøk. Dette har vært effektivt, og senere har man også utnyttet dette til å rekruttere studenter til utvalgte spesialiteter ved å øke andelen pasienteksponering innenfor disse spesialitetene.

I en LINK-modell er det ofte 1:1-forhold mellom student og klinisk veileder. Studenten møter selekterte pasienter som kommer for poliklinisk utredning eller oppfølging. Det vanligste er at studenten tar i mot pasienten, tar opp anamnese og undersøker pasienten. Deretter kommer legen inn og studenten avgir rapport inkludert sin vurdering og anbefaling. Legen gir deretter tilbakemelding og veileder studenten. Indirekte får også studenten veiledning ved at legen fullfører konsultasjonen med pasienten og avgjør i samråd med pasienten hva som skal skje videre. I noen tilfeller vil pasienten og studenten møtes senere igjen der dette er hensiktsmessig for studentens læring og pasientens oppfølging. I andre tilfeller vil en ny pasient med en ny problemstilling være mer relevant neste gang studenten og legen møtes. I starten vil en slik 1:1-veiledning naturligvis forsinke legen i sitt arbeid, men det er slett ikke sikkert at dette betyr økte kostnader over tid. I et større perspektiv kan det faktisk være slik at produktiviteten øker.

Investering i samfunnet

Utdanning er en investering for samfunnet, og vi må derfor forsøke å skape den mest effektive utdanningen som gir leger de beste forutsetninger for å møte de oppgavene og utfordringene som venter dem. Legene må inneha kompetanse som muliggjør selvstendige beslutninger og handlinger – også i tilfeller hvor det mangler klare retningslinjer for hva man skal gjøre.

Utviklingen i medisin demonstrerer tydelig at fremtidens leger i tillegg må ha lyst og evne til å forbedre seg selv, sine kolleger og helsevesenet som system. For å oppnå dette bør vi ha høy studentaktivisering (for effektiv varig læring), integrert teori og praksis (for utvikling av konseptuell forståelse av den kliniske kompetansen), langsgående pasientkontakt (for utvikling av profesjonelle verdier) og langsgående kontakt med undervisere (for stadig forbedring). Kontinuitet framstår for meg å være et underutnyttet virkemiddel i legers grunnutdanning. Med mer vekt på kontinuitet i utviklingen av den kompetansen alle leger må ha, tror jeg fremtidens nyutdannede leger kan oppnå enda bedre forutsetninger for å videreutvikle egen kompetanse, medisin som fag og helsevesenet – til syvende og sist for befolkningens beste.

Noen referanser:
Statistik, N. O. (1902). Sunnhedstilstanden og Medicinalfo i Norge 1900, (55).
Skoglund, E. (2009). Spesialistutdanningens historie. Tidsskrift for Den Norske Legeforening, 129(11), 1124–7.
Cooke, M., Irby, D., & O’Brien, B. (2010). Educating physicians: a call for reform of medical school and residency (1st ed.). Hoboken, NJ, USA: Jossey-Bass.
Walters, L., Greenhill, J., Richards, J., Ward, H., Campbell, N., Ash, J., & Schuwirth, L. W. T. (2012). Outcomes of longitudinal integrated clinical placements for students, clinicians and society. Medical Education, 46(11), 1028–1041.
Worley, P. S., & Kitto, P. (n.d.). Hypothetical model of the financial impact of student attachments on rural general practices. Rural and Remote Health, 1(1), 83.
Hirsh, D.A., Ogur, B., George E. Thibault, G.E., Cox, M. (2010). “Continuity” as an Organizing Principle for Clinical Education Reform. The New England Journal of Medicince.
Flexner, A. (1910). Medical education in the United States and Canada: a report to the Carnegie Foundation for the Advancement of Teaching. Carnegie Foundation for the Advancement of Teaching.

Bloggere: Ann Oddrun Medby, studieprogramleder sykepleierstudiet, og Lene Blekken, førsteamanuensis. Begge fra Institutt for samfunnsmedisin og sykepleie

Innovasjonscampen er både en idekonkurranse for studenter og en læringsmåte for kreativitet og nyskapning. Studentene utfordres i å komme fram til best mulig løsning på en reell utfordring som helsevesenet står overfor. Studentene våre er framtidas helsepersonell, og det er de som må komme med de gode løsningene for utfordringene i å møte befolkningens behov for helsetjenester på nye måter.

Disse nye utfordringene handler blant annet om behov for hjelp til hverdagsmestring, til samfunnsdeltakelse, til rehabilitering og til hjemmetjenester. Samfunnet vil få flere eldre og flere med sammensatte lidelser.  Da er det viktig å bruke ressursene riktig og å kunne tilpasse tjenestene til den enkeltes behov. Brukernes medinnflytelse på egen hverdag er selvsagt, men hvis ikke dette bare skal bli fine ord så må det legges til rette slik at den enkelte kan styre egen hverdag.

Sykepleiere møter disse utfordringene overalt i helsevesenet, og på innovasjonscampen skal sykepleierstudentene få trene på å løse utfordringene. Noen av utfordringene har studentene kanskje møtt under sine praksisstudier, men de har kanskje ikke vært klar over hvordan de kan gå frem for å løse problemet?

Sykepleierstudenter jobber i grupper på Innovasjonscampen for å finne den beste løsningen på reelle oppdrag. Foto: Mariana Bryk/NTNU

Løsningen finnes kanskje ikke i en bok? Kanskje løses det best ved å kontakte en som vet noe om temaet eller en som kan hjelpe til med å finne ut hvordan man kan gå fram?

Det er første gang vi arrangerer Innovasjonscamp for sykepleierstudentene våre. I tre dager skal studentene arbeide i små grupper med reelle problemstillinger som kommer fra tre ulike oppdragsgivere. Løsningene blir presentert for en jury som kårer vinnere. Oppdragsgiverne kan med dette dra direkte nytte av studentenes kompetanse, kreativitet og nytenking.

Oppdragsgiverne er fra NTNU Engage, Trondheim kommune og St Olavs hospital. Dette er oppdragene:

• St. Olavs hospital: Hvilke innovative verktøy og arbeidsmetoder kan tas i bruk for å bidra til en effektiv og smidig implementering av kartleggingsredskapet NEWS på en sykehusavdeling?
• Trondheim kommune: Hvordan kan våre kommunale helse- og velferdstjenester bli mer styrt av brukerne selv og hvordan kan vi organisere det slik at brukerne og pårørende kan utnytte sine egne ressurser?
• ENgage NTNU: I dette problemsøket skal dere finne og argumentere for et problem som finnes i helsesektoren og deretter finne potensielle løsninger (1-2 stykk) på problemet.  Oppgaven forutsetter at dere tar kontakt med relevante mennesker i bransjen.

Innovasjonscampen er for studentene på tredje året av sykepleierstudiet i Trondheim, og gjennomføres i samarbeid med Ungt Entreprenørskap.

Tenk tilbake på forrige gang du eller noen nær deg var i kontakt med helsetjenesten. Var du litt bekymret, litt usikker, litt spent og kanskje også litt redd? Fikk du den hjelpen du hadde forventet? Møtte du en helsearbeider som var kunnskapsrik og trygg, som så deg som den du var, viste deg omsorg og behandlet deg med respekt?

Det er ikke usannsynlig at den du møtte var utdannet fra NTNU, og jeg håper uansett du kunne svare «ja» på spørsmålene over. Når vi i disse dager ønsker mer enn 800 nye studenter velkommen til Fakultet for medisin og helsevitenskap, er det med én tydelig ambisjon: Å utdanne helsearbeidere som gjør en forskjell – for helsetjenesten og for pasientene.

Dette er en flott ambisjon, men hva betyr dette mer konkret? Jo, det betyr at våre studenter skal få en helsefaglig utdanning som ligger i front. En utdanning fra NTNU skal være en garanti for at du som pasient eller pårørende møter helsearbeidere som har oppdatert kunnskap innen sitt felt og som har god trening i å kommunisere denne kunnskapen. Du skal møte helsearbeidere som behersker sitt fag og er stolte av sin profesjon. Samtidig har utdannelsen lært dem at de færreste av oss utfører mirakler alene, gode helsetjenester krever både samarbeidsvilje og samarbeidsevne på tvers av profesjoner.

Hva gjør vi ved NTNU for at det skal bli slik?

I 2016 ble de tidligere Høgskolene i Sør Trøndelag, Gjøvik og Ålesund en del av NTNU. Fusjoner er arbeidskrevende, men etter hvert som støvet legger seg ser vi nå resultater av fusjonen. Ett eksempel: I det fusjonerte NTNU tilbyr vi nå utdanning til sykepleier på tre steder. Disse ser nå til hverandre, tenker sammen, plukker det beste fra hverandre og lager en utdanning vi ser vil bli bedre enn summen av de tre «gamle». Tilsvarende prosesser er i gang på alle studieprogrammene, på bachelor og masternivå.

Ved NTNU løfter vi utdanning fram bl.a. gjennom egne karriereløp for de av våre ansatte som særlig vil satse på å utvikle god undervisning. Vi jobber målrettet med å utvikle og ta i bruk nye læringsformer og læringsarenaer. Vi vet at hvis profesjonene skal jobbe sammen må de også møte hverandre under utdanningen. Vi er lokalisert i tre byer, men er opptatt av å utdanne helsepersonell til hele landet. Ved NTNU Gjøvik gir vi et desentralisert tilbud i sykepleie, i Trondheim utvikler vi det samme for medisin. På den måten er ambisjonen å bidra til at helsetjeneste kan rekruttere fagfolk som kan gi deg som pasient eller pårørende et tilbud der du bor.

Foto: Espen Dalmo (Gjøvik)

Også i år var det hard konkurranse om å komme inn på mange av våre studier. Det er jeg glad for, det betyr at våre studenter både er godt kvalifiserte og høyt motiverte. Jeg skal ikke legge skjul på at det også gir en visst prestasjonspress. Gode studenter fortjener et godt tilbud, det hviler et tungt ansvar på oss å sikre at de får det. Vår endelige eksamen er imidlertid ditt møte med våre ferdigutdannede helsearbeidere. Du skal være trygg på at de som kommer med sitt vitnemål fra NTNU både besitter den fagkunnskap og de egenskapene som er nødvendig for å levere i det noen av oss fremdeles mener er en av de beste helsetjenestene i verden.

Blogger: Bente Prytz Mjølstad,
spesialist i allmennmedisin og førsteamanuensis ved Institutt for samfunnsmedisin og sykepleie

Gjennom et nyskapende undervisningsprosjekt med støtte fra Fakultet for medisin og helse ved NTNU, har vi invitert forfatter og foredragsholder Eli Rygg til å forelese på «Voldsklinikken», et undervisningsopplegg for siste års legestudenter under «Allmennmedisin-uka» i regi av Institutt for samfunnsmedisin og sykepleie (ISM).

Eli Rygg, som også er kjent fra Barne-TV på 80-tallet, er et av disse barna som ble utsatt for gjentatte overgrep i svært ung alder og som etter mange år med terapi kan gi viktig, faglig innsikt for legestudenter ved NTNU.

Eli Rygg har god innsikt i hvordan egen overgrepserfaring har «satt spor i kroppen. Her sammen med Johann Sigurdsson og Bente Prytz Mjølstad under forelesningen for studentene på NTNU.

Bakgrunnen for prosjektet er at vi som undervisere har erfart at det er utfordrende å finne egnede pasienter til klinikk-undervisning om volds- og overgrepserfaringer. Tema er tabubelagt, og smertefullt å gå inn i – både for pasienter og for helsepersonell. Vi har i dag mye kunnskap om hvilke helsefølger som kan oppstå som følge av voldserfaring. Dette er et kunnskapsområde som har vokst raskt de siste 15-20 årene, og som forskere ved Allmennmedisinsk forskningsenhet (AFE) ved ISM  har interessert seg for. Professor i allmennmedisin, Anna Luise Kirkengen ved AFE, har forsket på helsefølger av slik vond og vanskelig erfaring – noe som bl.a. har resultert i en bok om tema.

• VG Pluss skrev om Eli Ryggs foredrag 

Som allmennleger kommer vi tett på mange av pasientene våre. Og vi tror ofte at vi kjenner dem godt, men egentlig vet vi lite om pasientens psykososiale bakgrunn. Dette kom frem i doktorgradsprosjekt mitt med tittelen «Kunnskap om pasienter som personer», der jeg har forsket på betydningen av at legen kjenner pasientens livshistorie.

Når det gjelder voldserfaring, vet vi at mange pasienter har vanskelig for spontant å fortelle sin lege om denne typen erfaring. Det er derfor av stor betydning at leger har kunnskap om hvilke helsefølger som kan oppstå som følge av voldserfaring, at de er i stand til å identifisere kliniske mønstre som kan varsle om denne type belastende livserfaring, og åpne for gode samtaler om dette.

Dette tema er ikke nytt på timeplanen for legestudenter ved NTNU. Siden 2007 har de lært om sammenhengen mellom traumer, livsbelastninger og fremtidige helseplager i et undervisningsopplegg ledet av Linn Getz. Johann Sigurdsson har undervist i «Voldklinikk».

Nytt av året er at vi nå har hentet inn Eli Rygg som en «profesjonell med-foreleser» med egen voldserfaring. Eli er et eksempel på en reflektert person som har klart å komme seg videre og skape seg et godt liv, til tross for helsefølger av overgrepserfaring. Hun har god innsikt i hvordan egen overgrepserfaring har «satt spor i kroppen» og erfaring med hvordan man best kan snakke med barn/voksne om denne typen vanskelig og tabubelagte emner. Samtidig er hun relativt robust, slik at studentene kan føle seg fri til å stille spørsmål om det de lurer på.

Undervisningen er filmet og skal suppleres med et videointervju. Utvalgte deler av filmmaterialet er tenkt gjenbrukt i senere undervisning i ‘flipped classroom’ format der studentene kan se videoen i forkant av forelesningen.

Storsalen i Studentersamfundet var pyntet og fylt av spente gjester. Kandidatene gikk inn i prosesjon til musikk fremført av musikere fra Trondheim kammermusikkfestival.

Glimt fra starten av seremonien

Fungerende dekan Bjørn Gustafsson ønsket velkommen før Joakim Røbergshagen, fiolin og Mona Spigseth, flygel spilte Paganini’s Cantabile. Joakim er 14 år og sønn av en av avgangsstudentene.
Dekan Stig Arild Slørdahl og administrerende direktør ved St. Olavs hospital Nils Kvernmo fortsatte deretter med hilsen til de nye kandidatene.

Dekan Stig Arild Slørdahl og prodekan Hilde Grimstad sto for utdeling av vitnemål.
Cand.med. Vidar Tran avsluttet med kandidatenes tale.

Stig Arild Slørdahl, Nils Kvernmo og Vidar Tran talte til kandidatene

Professor Ivar Skjåk Nordrum ved Institutt for Laboratorie, barne- og kvinnesykdommer mottok studieseksjonens utdanningspris. Nordrum har i mange år hatt et sterkt engasjement for studenter og undervisning. Men han fikk prisen spesielt for sin innsats de siste to år i rollen som faglig prosjektleder for studiegjennomgangen av medisinstudiet.

Ivar Skjåk Nordrum mottar utdanningsprisen

Mellom talene ble vi servert vakker musikk og sang av musikere fra Trondheim kammermusikkfestival og sopran Stine Mari Langstrand. Strykekvartetten besto av Sigmund Tvete Vik og Kristin Reigstad, fiolin, Bergmund Skaslien, bratsj og Marianne B. Lie, cello. Vi hadde gleden av å oppleve strykekvartetten sammen med Joakim Røbergshagen i en feiende flott utgave av Monti’s Czardas.

Bilder fra vitnemålsutdelingen:

Blogger: Stine Gundrosen
Leder av Medisinsk SimulatorSenter

Den 3. februar i år arrangerte Medisinsk SimulatorSenter en praktisk tverrprofesjonell samhandlingstrening (TverrSim) for studenter innen medisin, sykepleie og radiografi for første gang. Simulatorsenteret drives i et samarbeid mellom Helse Midt-Norge, NTNU og St.Olavs Hospital, og sammen med Høgskolen i Sør-Trøndelag arrangerte vi TverrSim.

Forflytting til seng. Foto: Medisinsk SimulatorsSenter

Treningen var en pilot der en ønsket å møte både en faglig og politisk anmodning om at helsestudenter i ulike profesjonsutdanninger bør ha tilbud om å lære sammen. Fire medisinstudenter, fire sykepleierstudenter og en radiografstudent deltok.

Medisinsk simulering er en undervisningsmetode der en ved hjelp av en avansert datastyrt dukke og realistiske omgivelser gjenskaper pasientscenarioer fra klinisk virkelighet. Et team av studenter behandler «pasienten» og diskuterer deretter løsningene som ble valgt sammen med kliniske spesialister med pedagogisk kompetanse (debriefing). Videoopptak fra simulatortreningen gir studentene en mulighet til å se seg selv jobbe og med det være et grunnlag for å reflektere over kompetanse og roller.

I løpet av dagen ble studentene presentert for fire pasientscenarioer der læringsmålet var å få innsikt i andres kompetanse og dermed også få en bedre forståelse av sin egen. Rolleforståelse og evne til samhandling var sentralt.

Oppe til venstre: Rapport fra ambulansetjenesten. Oppe til høyre: Forflytting til seng. Nede til venstre: Fra kontrollrommet i Medisinsk SimulatorSenter. Nede til høyre: Røntgenundersøkelse. Alle foto: Medisinsk Simulatorsenter

Utdrag av studentenes evaluering av undervisningen (100% deltakelse). Skala fra 0 (Svært dårlig) – 6 (Svært godt):

Medisinsk SimulatorSenter har mottatt midler fra Institutt for sirkulasjon og bildediagnostikk ved NTNU til gjennomføring av tre tilsvarende dager i løpet av 2015. Dette vil gi et godt grunnlag for å vurdere tilbudet om TverrSim for helsestudenter i Trondheim. Sammenslåingen av HiST og NTNU vil i tillegg legge til rette for fleksible løsninger når det gjelder logistikk og undervisningsressurser for å føre TverrSam videre.

Bloggere: Jan Petter Neverdahl og Kasper Schei
Forskerlinje- og medisinstudenter

Forskerlinja er et tilbud til medisinstudenter etter andre eller tredje studieår for de studentene som ønsker å forske allerede i løpet av studiet. Det forlenger studieløpet med ett år, og det tas opp tolv studenter hvert år. Dette blogginnlegget er skrevet av forskerlinjestudenter som et kompass til dem som vurderer å søke forskerlinja. Søknadsfristen er 1. april. Signifikant er linjeforeningen til forskerlinjestudentene.

(Foto: Geir Mogen/NTNU)

Vil du skaffe Norges første nobelpris i medisin? Det toget har dessverre gått, men den andre norske vinneren vil nok ikke gå stille i dørene heller! Vi er stinne av beundring over at du vurderer å berike studenttiden din med å utforske det som godt kan bli en verdenssensasjon! Men først må du få tak i prosjektet og den riktige veilederen for deg. Hvordan får jeg til det da, spør du. Signifikant gir deg svaret.

Da vi selv lette etter forskningsprosjekt for forskerlinje for ett år siden, virket forskningsverdenen på fakultetet som Amazonas uten machete og professorene som bebrillede rovdyr. Noen av oss så hverken for oss nobelpris eller doktorgrad, men ville vite litt om hvilke mysterier som befinner seg bak forskningsverdenens smektende slør. Forskerlinjas eksamensfrie og bekymringsløse vår samt generøse forskningsstipend tiltrakk mange, og lysten til å se vårt eget navn på en artikkel fikk for alvor lurt oss inn på tanken. Men felles for alle var at også vi slet med å komme i gang.

La oss si at du også, av en vilkårlig god eller dårlig årsak, tenker på å søke forskerlinja: Det er veldig bra! Da har du allerede tatt steget opp på første trinn av forskerstigen. Men ikke hvil på laurbærene helt ennå, for det gjenstår fortsatt noen stigetrinn til du er i mål. Det neste trinnet er å finne det perfekte temaet for deg. Men hvordan går du fram uten machete i Amazonas? Aller sannsynligst er det at du allerede har en god machete, kanskje til og med flere. Hvilke macheter da, tenker du kanskje enfoldig for deg selv, mens du henger krokbøyd over Brodal. Vi skal ikke melke analogien for mye, men vi har altså laget en liste av fremgangsmåter som kan være kjekk å benytte seg av når skattejakten begynner. For denne gang skyr målet middelet – du vil inn. Og machete eller ei, det kan uansett ta litt tid, og derfor er det lurt å begynne tidlig. Så det er bare å sette deg selv i sving:

• Finn et fagområde du er interessert i.
• Snakk med eller send e-post til foreleserne innen temaet. De elsker å fortelle om det de forsker på.
• Snakk med forskningsansvarlig professor ved instituttet.
• Sjekk hovedoppgavekatalogen på nettsida til fakultetet.
• Spør forskerlinjestudenter. Vi digger oppmerksomhet enda mer enn foreleserne, og hjelper deg gjerne!
• Besøk forskerlinja sin side på fakultetets nettsider.

Hvis du er av den oppfatning at e-post er blodfattig og har lyst å sjokkere litt, er et meget bra alternativ å finne ut hvor offeret ditt (tidligere bebrillet rovdyr) har kontor. Da kan du møte opp i egen høye person og vise at du mener alvor. Dette er en teknikk for viderekomne, og dersom du ikke mener så fryktelig mye alvor er en e-post fortsatt et særs godt alternativ.

I motsetning til hva du (paradoksalt nok) tror, er det et ubestridt faktum at du er en ung og fremadstormende medisinstudent! Du er kjempeattraktiv for forskningsmiljøene, og de er svulmende interesserte i å få nye forskerlinjestudenter i gruppene sine. For i tillegg til å tilby forskningsgruppa den vinnende personligheten din og en medisinstudents tinnsoldataktige standhaftighet, vil du også gi dem masse kunnskap gjennom forskningen du gjør – som senere nok kommer til å bli en verdenssensasjon (i fare for å repetere oss selv).

Dermed er neste skritt for deg å skru på forskerlinjeantennene de neste månedene. Begynn aller helst å lete før jul slik at du kan gruble på emnet over pinnekjøttet. Man må absolutt ikke ha bestemt seg for å søke for å begynne å lete prosjekt. Man trenger heller ikke å kunne noe om et emne for at det skal være greit å ta kontakt med folk.

Hvem vet, kanskje er ditt fremtidige prosjekt så spennende at det overbeviser deg?

En signifikant god (p<0,05) julehilsen fra oss i Signifikant-styret, forskerlinjas linjeforening.
Jan Petter og Kasper

Blogger: Martin Syvertsen Mykland,
student og PR-sjef for MedHum-revyen

Denne høsten samles for åttende gang medisinstudentene i Trondheim til et stort sosialt og kreativt samarbeid som går på tvers av alle seks kull på studiet. Alt fra ferske førsteklassinger som ankom campus Øya nå i august til snart ferdigutdannede sjetteklassinger er blant de omkring 200 medisinstudentene som er involvert i dette prosjektet. Allerede i midten av februar 2013 startet arbeidet som viser sitt produkt 12. til 15. november i år.

Regissør Andreas Aass Engstrøm viser sammen med skuespillerne Rikke Bendixen, Tormod Rogne og Aleksander Kirkerud Roness fram en sketsj på en av hytteturene med produksjonsapparatet.

Medisinstudentene i Trondheim har den store glede av å kunne presentere MedHum-revyen 2014: PLACEBOEFFEKTEN!

• Billetter til revyen kan du kjøpe her
• Revyen spilles 12.-15. november i Verkstedhallen

Studiehverdagen på medisinstudiet i Trondheim består for de fleste av mye mer enn kun faglige aktiviteter. Gjennom studentorganisasjoner og frivillighet involveres nye studenter fra første stund i en lang tradisjon for engasjement og kreativitet. Dette toppes når medisinstudentene annethvert år arrangerer revy. En revy med mål om å være noe langt mer enn bare en vanlig studentrevy. En revy vi er stolte over å kunne vise fram til Trondheims befolkning så vel som studenter.

Skuespillerne Håvard Amund Viervoll og Tormod Rogne presenterer resultatet av den forutgående skriveøkten sammen med henholdsvis leder og medlem av tekstgruppa, Johannes Gihle Bruteig og Nina Sesseng Bratsberg.

Studentenes bidrag til revyen spenner over et stort spektrum. Det innebærer alt fra engasjement i en av de 12 arbeidsgruppene til kunstnerisk deltagelse som skuespiller, bandmedlem eller danser, eller stort kunstnerisk ansvar som regissør eller kapellmester. Hver enkelt kan bidra med sine interesser og sterke sider da gruppene varierer mellom alt fra webutvikling til kostyme- og scenearbeid. Sentralt i prosessen står et produksjonsapparat som gjennom hytteturer og kontinuerlig arbeid hele året, bidrar til å utvikle selve revyen.

Skuespillerne Håvard Amund Viervoll og Andrea Ravnå Raen fremfører sketsj med sjef for kostymegruppa Anna Gulaker Christiansen.

Årets oppsetning vises i Verkstedhallen på Svartlamoen fra 12. til 15. november. Som vanlig går overskuddet fra revyen videre til Medisinstudentenes Humanitæraksjon (MedHum) som i årets aksjon samarbeider meg Leger Uten Grenser om å gi gratis helsehjelp til mødre og barn i Bo-distriktet, Sierra Leone.

I september gikk MedHums aksjonsuke 2014 av stabelen og mange medisinstudenter har allerede gått fra dør til dør i Trondheim med innsamlingsbøsser. MedHum-aksjonen er en nasjonal innsamlingsaksjon arrangert av medisinstudenter i Tromsø, Bergen, Trondheim og Oslo, og er blitt arrangert siden 1991. Forrige MedHum-revy i Trondheim var aksjonens nest største bidragsyter og i år har vi valgt å sette opp flere forestillinger enn noen gang før.

Alle er hjertelig velkomne til våre forestillinger og vi gleder oss stort til å vise fram resultatet av alt arbeidet som har blitt lagt ned det siste halvannet år. Ta med venner og familie på revy og en festaften dere sent vil glemme!

Blogger: Inger Heimdal Stenseng,
leder Norsk Medisinstudentforening Trondheim

Folkehelseuka er et samarbeidsprosjekt mellom psykologstudenter og Norsk medisinstudentforening. Neste uke, fra 29.september – 5. oktober, arrangerer vi foredrag om selvmord, søvns sammenheng med psykisk helse og hypokondri. I tillegg blir det fest på kjelleren til psykologistudentene og tur til Geitefjellet med psykologistudentenes Turapi og Medisinernes turgruppe. Alle arrangementene er selvfølgelig gratis og alle er velkomne til å ta del i Folkehelseuka!

• Facebook-arrangementet

Så hvorfor har dette samarbeidet mellom psykolog- og medisinstudentene oppstått?

Som medisinstudent ved NTNU føler jeg meg ganske isolert på Øya. Jeg vet at sykepleierstudentene holder til rett ved siden av, det hender jeg ser dem i gangene, men jeg kjenner dem ikke. Psykologstudentene derimot er totalt fremmed for meg. De studerer 5,8 kilometer unna og i løpet av de første studieårene er det ingenting som er arrangert felles for oss i regi av universitetet. Som fremtidig lege kommer jeg til å samarbeide med mange forskjellige yrkesgrupper. Jeg tror at for å skape et godt helsevesen er samarbeid hovedingrediensen, og da er det viktig å kjenne til hverandres evner og begrensninger.

Hensikten med Folkehelseuka er todelt; først og fremst ønsker vi å styrke samarbeidet mellom helseyrkene. Vi håper at studenter fra ulike studieretninger vil bli litt bedre kjent med hverandre og at fakultetene ser studentenes ønske om å lære mer av hverandre. I tillegg ønsker vi å ta opp dagsaktuelle tema som interesserer på tvers av fagfelt.

Jeg tror at Folkehelseuka er et godt redskap for å knytte nye vennskap uavhengig av studieretninger på et faglig og sosialt grunnlag.  Jeg gleder meg til å delta på Folkehelseuka og å følge den i årene som kommer.

Håper vi ses neste uke!