Symptomer på angst og depresjon (internaliserte vansker) er relativt vanlig hos barn, og forekomsten øker med alderen. Angst og depresjon gir høyere risiko for blant annet mistrivsel og dårlige karakterer på skolen og frafall fra videregående skole. Tidlige målrettede tiltak er viktige for å forhindre en negativ utvikling.

Av: Marit Løtveit Pedersen, stipendiat, RKBU Midt-Norge

Tekstkonsulent: Marie Antonsen

Dette blogginnlegget tar utgangspunkt i en artikkel publisert i BMC Psychology, titulert «School functioning and internalizing problems in young schoolchildren». Studien ser på sammenhengen mellom unge grunnskolebarns internaliserte vansker og skolefungering, rapportert av barna selv og lærer. Dette er en tverrsnittstudie som inkluderte 750 barn mellom 8-12 år som var mer (< 1 SD) engstelige og/eller lei seg enn gjennomsnittet for alderen. Utvalget besto av ca. 750 barn som var mer (>1 SD) engstelige eller lei seg enn gjennomsnittet. Barna var fra 36 skoler i ulike deler av Norge. Lærerne rapporterte på internaliserte vansker hos barna, samt skolefungering; faglig nivå og skoletilpasning. Barna rapportere selv på symptomer på angst og depresjon. Artikkelen er del av PhD-studien «Tidlig psykisk helsehjelp i barneskolen» og brukte data fra en nasjonal randomisert, kontrollert studie (RCT): Tidlig Intervensjon Mestrende barn (TIM).[1] 

Marit Løtveit Pedersen. (foto: Frode Fossvold-Jørum, NTNU)

Sammenhengene mellom skolefungering og internaliserte vansker

Hovedfunnene i artikkelen «School functioning and internalizing problems in young schoolchildren» viste at både lærerrapporterte internaliserte vansker hos barn og barnas egen rapportering om depressive symptomer hadde sammenheng med både faglig fungering og tilpasning i skolen, uavhengig av kjønn og alder. Dette indikerer at barn med depressive symptomer ikke gjør det så godt på skolen. Depressive symptomer som redusert energi og vanskeligheter med å konsentrere seg, rastløshet eller å føle at de ikke er så flinke som andre, kan føre til at de ikke får brukt sine evner.

Et interessant funn knyttet til dette er, at hvis man samtidig ser på utdanningsnivået til barnets mor, så er det ikke lenger sammenheng mellom barnets egenrapporterte depresjonssymptomer og skolefungering. Dette kan indikere at å ha en mor med høy utdanning kan dempe mulige negative sammenhenger mellom tristhet og skolefungering.

Når man ser på barnas egen rapportering på symptomer på angst, så er det ikke sammenheng med verken faglig nivå eller skoletilpasning. At angst ikke virker inn på skolefungering kan handle om at skolekravene ikke er så høye på dette alderstrinnet, eller at symptomene på angst er relatert til andre problemer enn skolefungering. Engstelige barn kan også være opptatt av å gjøre ting riktig, og kan derfor være både pliktoppfyllende og flinke på skolen.

Forskjeller mellom lærerrapportene og barnas selvrapport på engstelse og tristhet

Lærerne rapporterte mindre internaliserte vansker enn barna selv gjorde. Det var også sterkere samsvar mellom lærerrapporten og barnas selvrapporterte depresjonssymptomer enn selvrapporterte angstsymptomer. Dette kan handle om at de triste barna i større grad har synlige symptomer, som at de er mindre glad eller interessert i aktiviteter, viser redusert motivasjon, har mindre energi eller er trøtte, viser rastløshet eller irritasjon.

Derimot, barn med angst kan i noen tilfeller tilsynelatende ha normal fungering og vise få symptomer utad. Det kan også være at internaliserte vansker i alderen 8-12 år er annerledes uttrykt enn i ungdomsalder, og at lærerne ser disse symptomene som eksternaliserte vansker eller atferdsvansker og ikke rapporterer det som internaliserte vansker.

Skolefungering hos barna i studien

Barna i denne studien representerte et utvalg barn som var litt mer engstelige og triste enn andre barn på samme alder, og vi fant at de også hadde en noe svakere faglig fungering enn i et populasjonsbasert norsk utvalg. Dette kan bety at de har større risiko både for å utvikle psykiske vansker og for vansker på skolen. Jentene i utvalget skåret høyere både faglig og på tilpasning til skolen enn guttene. Dette kan indikere at internaliserte vansker hos gutter kan påvirke deres skolefungering i større grad enn hos jenter.

Angst underrapporteres

Man bør være oppmerksom på at til at barn med symptomer på engstelse og tristhet ofte ikke blir oppdaget av lærere. Ofte brukes foreldrerapport og/eller lærerrapport i en eventuell utredning av barn på dette alderstrinnet. Når man bruker lærere til å rapportere om symptomer på angst hos barn, bør man være klar over at dette ofte underrapporteres.

Man vet ikke om disse barna kan utvikle mer utfordringer når det gjelder psykiske helseproblemer eller skoleproblemer, men det bør vektlegges tidlig forebyggende innsats før barna kommer i ungdomsskole og videregående. Effektive kartleggingsverktøy for lærere i forhold til å oppdage angst kan være nødvendig. Ettersom disse barna ikke er så lette å identifisere på dette alderstrinnet når det gjelder engstelighet og tristhet, bør det bli økt fokus på hvordan man kan oppdage slike utfordringer og hvordan hjelpe disse barna.

Prosjektet er finansiert av Stiftelsen Dam (tidligere Extrastiftelsen) via Rådet for Psykisk Helse, Samarbeidsorganet Helse Midt-Norge & RKBU Midt-Norge, NTNU.

Lenker:

Marit Løtveit Pedersen et al. (2019). School functioning and internalizing problems in young schoolchildren. BMC Psychology, vol. 7, Article number: 88 (2019). https://bmcpsychology.biomedcentral.com/articles/10.1186/s40359-019-0365-1

PHD-studien: https://www.ntnu.no/rkbu/tidlig-psykisk-helsehjelp-i-barneskolen

For å lese mer om TIM-studien: https://www.ntnu.no/rkbu/mestrendebarn. Alle publiserte artikler knyttet til studien, legges fortløpende på denne siden.

[1] TIM undersøkte om gruppetiltaket «Mestrende barn» reduserte angst og depresjonssymptomer hos skolebarn fra 8-12 år og om endringen av en slik eventuell reduksjon ble opprettholdt ett år etter.  Som et alternativ til såkalte universelle forebyggende tiltak som er rettet mot alle barn, er Mestrende barn er et indikativt tiltak, det vil si målrettet mot barn som er i risiko. I dette tilfellet var det rettet mot barna som ble ansett å ha forhøyet risiko for utvikling av angst og/eller depresjon, fordi de utviste begynnende symptomer. For å vite sikkert om et indikativt tiltak virker, må en gruppe barn som får tiltaket sammenliknes med en gruppe barn som ikke får tiltaket eller et som får et begrenset tiltak. Dette kalles en kontrollert studie (RCT).

Dette innlegget er også publisert på fagbloggen Tilbeste.no. 

Foto: Thinkstock

RKBU Midt-Norge har i 2019 arbeidet med en utfordring vi fikk av Barneombudet høsten 2018. Jeg har i tre tidligere blogginnlegg beskrevet 10 tiltak på universelt nivå og tre blogginnlegg om tiltak på selektivt nivå. Jeg skriver nå tre nye blogginnlegg om våre foreslåtte tiltak på indikativt nivå. Universelt nivå handler om tiltak som omfatter alle barn og unge. Selektive tiltak retter seg mot utsatte grupper barn og unge og deres familier, mens indikative tiltak retter seg mot de barn og unge som allerede har utviklet symptomer på en psykisk lidelse.

Av Odd Sverre Westbye (senterleder RKBU Midt-Norge, Institutt for psykisk helse, NTNU).

4. Bygge opp og sikre kapasitet og kompetanse i førstelinjetjenesten.

Foto: Geir Mogen/NTNU

Barn og unge med psykiske helseproblemer bor og lever sine liv hjemme i en kommune. Det kan være en stor kommune eller en liten kommune. Det er i kommunen mulighetene ligger for tidlig oppdagelse av mulig skjevutvikling med mye angst, atferdsproblemer, traumer eller lammende tristhet. Det er på helsestasjonen, i barnehagen, på skolen eller i skolehelsetjenesten disse barna må ses og forstås.

Ikke minst må barna få adekvate tilbud som kan avhjelpe, helbrede eller forhindre negativ utvikling: I barnehagen og på skolen. Videre må fastleger, helsesøstre, PPT ansatte, ansatte i barnevernet og andre fagpersoner i kommunale helse- og sosialtjenester ha en minimumkompetanse på diagnostikk av psykiske lidelser hos barn og unge og kunnskap om behandling av lette og moderate psykiske lidelser.  Det må også finnes god kunnskap i kommunene om virksomme familierettede tiltak.

5. Sikre en lett tilgjengelig spesialisthelsetjeneste.

Mange psykiske lidelser er kroniske tilstander hvor helbredelse ikke er mulig. Da er det desto viktigere at barn og unge og deres familier opplever nære og gode tiltak fra tjenestene. Det må stilles riktig diagnose og riktige tiltak må iverksettes slik at barnet og familien får best mulig hjelp. Helsevesenet og andre vesener er bygd opp som siloer med til dels vanntette skott mellom seg. Disse siloene kan vi lage broer imellom, broer som kan være smale og kronglete, eller broer som er brede og rette.

Denne samhandlingen handler hverken om evne eller metoder. Den handler om vilje til å gjøre livet lettere for pasient og pårørende med å etablere gode samhandlingsrutiner mellom aktørene. Spesialisthelsetjenesten må oppleves som lett tilgjengelige av ansatte i førstelinjetjenestene når behovet er der, og pasientene med kroniske lidelser og deres på rørende må oppleve av spesialisthelsetjenesten er der for dem. De må slippe å bli skrevet ut og inn, med forutgående henvisninger og ventetid når spesialisthelsetjenesten først er blitt involvert. Det gjelder ikke minst i saker hvor en ser at det kreves det langvarig oppfølging.

6. Sikre god samhandling mellom tjenestene som gjør utredning og behandling.

Norge er et land som setter av mye ressurser til oppfølging av barn og unges helse og velferd. Det er svært mange aktører som er involvert i arbeidet. Innen alle nivå (første, andre og tredjelinje) er det flere aktører. I kommunene så har vi kommunalt barnevern, vi har fastleger, kommunepsykologer, jordmødre, helsesykepleier, PPT, førskolelærere, spesialpedagoger, for å nevne noen. Hos et barn kan eventuelle problemer oppstå som resultat av genetikk, av lese- og skriveproblemer, av mentalt nivå (IQ), av fysiske forutsetninger, av støtte og relasjon til egen familie, av konflikter med venner, naboer eller lærere, av relasjoner til venner, og så videre.

Til å identifisere dette trenger vi fagfolk som både skjønner at egen kompetanse bare er en av flere kunnskapsområder som trengs for å forstå barnet og deres familie, og fagfolk som er i stand til å samhandle med andre fagfolk med komplementerende kunnskap. Vi har metodene – f.eks. BTI og ACT – det er kun snakk om å ville det nok.

Dette blogginnlegget er også publisert på fagbloggen Tilbeste.no.

Våre 10 anbefalinger på indikativt nivå:

• Tiltak 1-3
• Tiltak 4-6
• Tiltak 7-10

Våre 10 anbefalinger på selektivt nivå:

• Tiltak 1-4
• Tiltak 5-7
• Tiltak 8-10

Les også om våre 10 anbefalinger på universelt og generelt nivå – tiltak som bør omfatte alle barn og unge i Norge:

• Tiltak 1-3
• Tiltak 4-6
• Tiltak 7-10

Foto: Adobe Stock

RKBU Midt-Norge har i 2019 arbeidet med en utfordring vi fikk av Barneombudet høsten 2018. Jeg har i tidligere blogginnlegg beskrevet ti tiltak på universelt og generelt nivå og vil i nye blogginnlegg beskrive våre foreslåtte ti tiltak på selektivt nivå. Forrige blogginnlegg handlet om de fire første tiltakene og her kommer tiltak 5-7.

Av Odd Sverre Westbye (senterleder RKBU Midt-Norge, Institutt for psykisk helse, NTNU).

Regjeringen har nylig lagt fram sin «Opptrappingsplan for barn og unges psykiske helse 2019-2024» (Prop. 121 S) og de har valgt å dele inn kapitlene i hhv. tiltak på universelt, selektivt og indikativt nivå. Du kan lese nærmere i planen her.

Våre neste forslag til tiltak på selektivt nivå som vi oversendte barneombudet er følgende:

5. Barnevern av høy kvalitet

Barnevernet er den tjenesten i Norge som fortjener mest oppmerksomhet, støtte, utfordring og ressurser. De utfører den viktigste jobben som en kommune er pålagt. For hvert barn barnevernet kan «redde» fra manglende omsorg, fra vold i hjemmet, fra overgrep og mishandling og fra psykisk ustabile foreldre så sparer samfunnet seg for millioner i senere utgifter. Utgifter til helsetjenester, til kriminalomsorgstjenester til rustjenester med videre.

Barnevernkonsulenten har den mest kompliserte, den mest krevende og den mest utsatte jobben i en kommune. Hun og han fortjener vår støtte og oppmerksomhet, og min faste overbevisning er at de trenger et ressursmessig og faglig løft. Barnevernet må få langt flere ressurser – det vil være en samfunnsmessig utgift til innteksts ervervelse. Et samfunn vil tjene stort på at alle barn og unge har en god nok oppvekst.

I tillegg til flere ressurser må barnevernet få økt kompetanse og breiere kompetanse, og en må i større grad jobbe i tverrfaglige team. Barnevernet trenger psykologkompetanse, pedagogkompetanse, sosialfaglig kompetanse, familierettet kompetanse, helsekompetanse og barnevernfaglig kompetanse. De skal vurdere barns utvikling fra fødsel til voksen alder, de skal vurdere barnas kognitive evner, de skal vurdere barnas tilknytting til foreldrene, de skal vurdere foreldrenes omsorgsevner, de skal vurdere foreldrenes nettverk, de skal vurdere tilhørigheten i lokalmiljøet, de skal vurdere barnas skolegang, de skal vurdere foreldres evne til å ha omsorgen for barn med svært ulike utgangspunkt – da tenker jeg på barnets gemytt, helse, kognitive evner osv.

6. Gode lærer-elevrelasjoner

Ved siden av barnehagen er skolen den arenaen som absolutt alle barn i Norge legger igjen mest tid i løpet av sin oppvekst. Ti år, og for de aller fleste tretten, legges igjen i skolen for at vi alle skal kunne få en allmennutdannelse. Dette skal være en dannelsesreise hvor barna etter disse årene bør gå ut av skolen med både større tiltro til seg selv enn når de startet. De bør gå ut med faglige ferdigheter som er tilpasset deres kognitive evner, med en opplevelse av å være nyttig, verdsatt, ha en tilhørighet og å kunne mestre livet som voksen.

Dessverre er det fortsatt slik at for mange barn og unge går ut av skolen med mindre selvtillit enn når de gikk inn i skolen. Vi har en skole der epler, pærer og bananer skal sammenlignes og vurderes mot hverandre, og ikke en skole der hver enkelt elev vurderes opp imot sitt eget potensiale. Hvor mye selvtillit får du dersom du alltid får lite godt i et fag der lite godt er ditt potensiale sammenlignet med alle andre. Jeg er ikke imot at vi har konkurranse i dette samfunnet. Men hvorfor skal vi systematisk gi barn tilbakemelding på at de ikke er særlig gode i et fag når de tvert imot har ytt sitt beste og nådd opp til sitt potensiale?

7. Gruppetiltak på selektivt nivå for barn og unge som har utviklet symptomer på emosjonelle vansker (Angst/depresjon).

Angst og depresjon er ved siden av atferdsproblemer de mest vanlige tilstandene innen psykisk helse. Vi har vel alle kjent angsten eller tristheten komme krypende en dårlig dag. Og vi vet av mange norske og utenlandske studier at disse fenomenene rammer mange barn, unge og voksne. Vi vet at mange barn – særlig i skolealder – er triste eller er engstelige, og da mere enn det som godt er.

Disse barna bør få et lavterskeltilbud slik at tristheten og angsten blir håndterbar. De må bli sett av de voksne i skolen, og de må bli hjulpet videre med enda mere bistand fra spesialiserte helsetjenester dersom lavterskeltilbudet ikke er tilstrekkelig til å hjelpe dem. Vi må tilby dem hjelp som har dokumentert effekt.

Dette blogginnlegget er også publisert på fagbloggen Tilbeste.no.

Les også om våre 10 anbefalinger på selektivt nivå:

• Tiltak 1-4

Les også om våre 10 anbefalinger på universelt og generelt nivå – tiltak som bør omfatte alle barn og unge i Norge:

• Tiltak 1-3
• Tiltak 4-6
• Tiltak 7-10

Hvordan kan en utøve autoritet i skolen uten å bli undertrykkende?

«Styrke i stedet for makt» er slagordet for implementering av metodikken IVA/NVR (ikke-voldelig autoritet/Non-violent response) i noen skoler i Tyskland basert på Haim Omer’s prinsipper. Styrken består av flere elementer:

• Utholdenhet på å holde på skolens grunnleggende prinsipper
• Tydelighet på verdier og forventninger til alle mennesker i skolemiljøet
• Kollektivt samhold i staben på skolen som møter utfordringene sammen
• Allianser med foreldre, instanser utenfor skolen, og positive aktører i skolemiljøet

Denne styrken brukes likevel ikke til å tvinge gjennom lydighet.

Styrken bør brukes til utholdenhet i konstruktiv kulturbygging og motstand mot oppførsel som er uakseptabel. Det mest uakseptable vil være tyrannisering og handlinger som ødelegger trivsel og læringsmiljø for elevene og de ansatte. Styrken brukes også til å støtte og fremme positive handlinger og gode relasjoner i skolemiljøet og overfor omgivelsene.

Skolen kan ikke undertrykke elevene

Trusler, vold og annen tyrannisering (mobbing og utestenging) hører ikke hjemme i en demokratisk fundert skole. Elevene kan ikke overlates til seg selv i å skape en positiv kultur og stå imot slik undertrykking. De voksne må bidra gjennom aktiv tilstedeværelse og deltagelse i både de sosiale situasjonene og i læringssituasjonene. Uten konkret tilstedeværelse og deltagelse blir erklæringer om å bygge et skolemiljø talemåter som har liten betydning i hverdagen.

(Illustrasjonsfoto: Photos.com)

Styrken som skolens voksne bygger opp på denne måten bør ikke brukes på en måte som enkeltelever eller mindre elevgrupper opplever som tyranniserende eller undertrykkende. Det henger sammen med menneskerettighetene og det demokratiske prinsippet at også mindretall og minoriteter skal tas hensyn til. Det må være rom for en åpen meningsutveksling om dette i tråd med prinsippet om ytringsfrihet og retten til å få sine synspunkter hørt før formelle beslutninger tas.

Det trengs allianser med foreldrene

Tormod Rimehaug (foto: Frode Jørum, RKBU Midt-Norge)

Dette arbeidet med enkeltelever og skolemiljø henger sammen med oppdragelsen av barna og omsorgen for dem, og det trengs derfor allianser med foreldrene som støtte for skolens innsats. Men det kan likevel ikke gjøres til foreldrenes eneansvar – eller andre instanser – å sørge for at elevene oppfører seg konstruktivt på skolen. Barn og ungdom skal etter hvert lære seg å kontrollere seg selv til beste for både seg selv og omgivelsene deres, og i det trenger de tydelighet fra omgivelsene og støtte til deeskalering av konflikter og fredelig sameksistens.

Denne kulturbyggingen inngår i skolens læringsmål i forhold til menneskerettigheter, demokratiske prinsipper, konfliktløsning, samfunnsorden og mellommenneskelige ferdigheter. Det er ikke bare rammer som skal være tilstede for at læring skal kunne skje. Forskning ved RKBU Midt-Norge understøtter at relasjonen mellom lærer og elever har vesentlig betydning for barnas læring i tillegg til trivsel og psykisk helse.

Ressurspersoner i team

En del av det kollektive samholdet som gir styrke bør være at flere ressurspersoner etablerer et team som kvalifiserer seg spesielt i metodene i IVA/NVR, og kan støtte og veilede de ansatte og gruppene på skolen som har store utfordringer i hverdagen sin. Implementeringsforskning har vist at hvis ny metodikk skal bli tatt i bruk og overleve på sikt, må minst tre personer i et naturlig fagmiljø være lært opp i metoden og ha kapasitet til å støtte andre og bidra når det er behov for det («Three is the magic number», ref. Patras 2016). Slike støttesystemer skal være åpne, men krever heller ikke kunngjøring, vedtak eller andre formaliteter for å være akseptable i forhold til elever og foreldre.

Det er ikke tilstrekkelig å ta i bruk spesielle strategier i de vanskeligste enkeltsituasjonene. Det kreves å arbeide systematisk med kulturen og miljøet på hele skolen. Disse brede strategiene fungerer også best når de kommuniseres aktivt om og aktivt involverer alle gruppene i skolemiljøet, samt alle i omgivelsene som kan representere en støtte eller et konstruktivt korrektiv.

Se https://trimehau.wordpress.com/ eller søk på  “autoritet og omsorg” hvis du vil lese mer om IVA/NVR.

Dette blogginnlegget er også publisert på Tilbeste.no.

—

RKBU Midt-Norge driver forskning, tjenestestøtte, undervisning og formidling innenfor barn og unges psykiske helse og barnevern. Senteret ligger under Institutt for pyskisk helse ved Fakultet for medisin og helsevitenskap og er et av fire regionsenter i Norge. Følg RKBU Midt-Norge på Facebook og Twitter.

Blogger: Tormod Rimehaug
Førsteamanuensis og psykologspesialist
RKBU Midt-Norge

Enkle løsninger og systemforståelse av fenomener

I både psykologi og medisin har kunnskapsbasen vår utviklet seg til å forstå de fleste fenomener som påvirket av mange faktorer, og dette krever en systemforståelse av hvordan ting fungerer. Betydningen av hver faktor kan håndteres i statistikk som en varianskomponent, og målemetodene for dem bør holde vann for vitenskapelige perspektiver på validitet og reliabilitet – det vil si å måle riktig innhold og å gi stabile resultater. Kunnskapen vår kan ikke forsvare enkle svar og enkle løsninger. Dette er noen ganger en tung balast å bære når en møte lettbent mediahåndtering av fenomener. For noen uker siden kolliderte mitt multifaktorielle hode med debatten om skolekvalitet.

Hva måler karakterer og nasjonale prøver?

Det har vokst fram forestillinger i media om at de nasjonale prøvene i skolene kan brukes til å evaluere skoler og lærere og hjelpe foreldre til å velge gode skoler for sine barn. Men barn er født svært forskjellige, oppdras og stimuleres forskjellig, får innprentet ulike verdier og holdninger, og påvirket av venner og media, alle disse forskjellene er ulikt fordelt mellom skolekretser og kommuner i Norge, og alle er av betydning for resultatene på de nasjonale prøvene. I tillegg gjør tilfeldige variasjoner at små forskjeller ikke bør tillegges noen vekt i det hele tatt – de er ikke statistisk signifikante.

Skole- og klasseresultater på nasjonale prøver måler i min vurdering mest forskjeller i hvor de flinke elevene og ambisiøse foreldrene har klumpet seg sammen – tilfeldig, målbevisst eller som bivirkning av arbeids- og boligmarkedet. Skoler og lærere sin pedagogiske kvalitet som «varianskomponent» er trolig liten, og forsvarer overhodet ikke å bruke de nasjonale prøveresultatene som mål på det, slik det har vært forsøkt særlig i Oslo-skolen og i medieoppslag.

Et økonomisk perspektiv på skolekvalitet

Stort bedre blir det ikke når økonomer på Senter for økonomisk forskning her ved NTNU skulle lage en indikator for skolekvalitet. I god vitenskapelig tradisjon bruker de avansert statistikk, beskriver sine metoder og referer litteratur. I økonomers hode er vel en skole en produksjonsbedrift og kvalitet må jo være det samme som produktivitet og effektivitet?  Selv om de la som premiss at kvalitet er «…den enkelte skoles bidrag til elevenes læringsutbytte» ble dette konkretisert med indikatorer på deltagelse, fullføring og normert progresjon, kombinert med karakterer i videregående skole korrigert for standpunktkarakterene i ungdomsskolen. Dette kan kanskje anses som skolens effektivitet i å produsere utdanning og karakterer, men det er langt unna hva pedagoger er opptatt av som kvalitet i utdanning.

Det er riktig tenkt å korrigere for seleksjon av elever og ulike forutsetninger fra ungdomsskolen, Men standpunktkarakterer fra ungdomsskolen er et dårlig grunnlag fordi det er vesentlige forskjeller i standpunktnormer mellom ungdomsskolene (Galloway, 2011), og andre kriterier for en god prestasjon i videregående skole enn i ungdomsskolen. Dette krumspringet blander inn lokale kontraster i vurderingsstandard mellom ungdomsskoler og videregående skoler, ikke pedagogisk kvalitet.

Foto: Thinkstock

Fullføring på normert tid er effektivitet, ikke kvalitet

Å inkludere deltagelse, fullføring og normert progresjon som mål på skolekvalitet er problematisk. Britt Utvær, som er pedagogisk forsker ved NTNU, har vist at frafallet fra videregående helse- og sosial skyldes problemer utenfor skolen eller konstruktiv kursendring – det vil si at de går ut i jobb eller skifter utdanningsløp. Lignende funn er rapportert fra FAFO, og det samsvarer med synspunkter fra Forandringsfabrikken. Forløpsdata fra videregående skole forteller mest om kapasitetsubalanse i utdanninger og jobbmarked, kursendringer og om elevenes psykiske og sosiale problemer, ikke om skolekvalitet.

Gi oss mål på læring og utvikling som kvalitet

Hvis Norge skal drive med skolerangering, ta skrittet fullt ut og basér den på individuelle framskritt på nasjonale prøver! Da bygger en på sammenlignbare utgangspunkt og måler noe som KAN handle om pedagogisk kvalitet: Økt mestring og forståelse for den enkelte i konkurranse med seg selv. Repetert måling anerkjenner den gode lærer og gode skole som bringer alle framover.

Endringsmåling ville gjøre det attraktivt å få tilflyttet elever som har vært understimulert og forsømt eller har vært «på kant» med sin forrige skole. Slik som barn som flyttes til fosterhjem eller institusjoner og som kan ha et stort potensiale for individuell framgang og utvikling hvis de får både bedre omsorg og gode pedagoger. Det ville også bli mer attraktivt å gjøre en god jobb for barn med spesifikke lærevansker som hindrer dem i å få brukt potensialene sine, slik det er for de fleste svake elever.

Repeterte målinger over to eller flere år ville luke ut effekten av elevenes startforutsetninger for læring, mens skoler og lærere vil kunne skaffe seg status og et godt rykte basert på å skape framgang hos elevene.

Personvernet som hindring – og oppmuntring til triksing

Personvernet er kanskje en hindring for å måle framskritt for den enkelte med nasjonale prøver fordi hvert års prøver må lagres identifiserbart for å sammenlignes individuelt neste år. Denne mangelen på tillit til skolens personvern gjør skolevurderinger basert på nasjonale prøver sårbare for juks og triksing. Hvis prøvene skal måle individuell framgang blir det mindre attraktivt å frita svake elever eller å be funksjonshemmede holde seg hjemme når prøvene skal avholdes. Det blir også mindre attraktivt å «trene» på prøvene, fordi den gevinsten en tar ut på dette i år, vil bli individuelt utgangspunkt for neste års måling.

SØF-forskerne tar også forbehold om at de ikke har kunnet vurdere «… hvor gode skolene er på å skaffe lærlingeplasser .» og «.. hvorvidt skolene bidrar til sosiale ferdigheter og andre ikke-kognitive egenskaper». Og det skal være et mål på pedagogisk kvalitet?

Aglo videregående skole fikk skolekvalitet på bunn – 1.0 i 2006/07 (maks 6). De tar hovedsakelig imot elever som har vanskelig for å tilpasse seg og fungere i «normal-skolen» eller som vender tilbake til skolen etter avbrudd. De skulle vel egentlig ikke vært med i rapporten, men det avslører hvor lite indikatoren forteller om pedagogisk kvalitet. Skolen får til både faglige og sosiale framskritt og et vitnemål for nesten alle elever – men ikke på normert tid.

God pedagogikk spør du meg, men elendig «skolebidrag» ifølge SØF. Dette gjør meg kritisk til å bruke økonomiske tilnærminger til å vurdere kvalitet i skolen – som i helsevesenet.

Dette blogginnlegget er en omarbeidet versjon av en kronikk som sto i Trønder-Avisa 29.04.2016.

—

RKBU Midt-Norge driver forskning, tjenestestøtte, undervisning og formidling innenfor barn og unges psykiske helse og barnevern. Senteret ligger under Det medisinske fakultet og er et av fire regionsenter i Norge. Følg RKBU Midt-Norge på Facebook og Twitter.

Foto: Geir Mogen

Blogger: Odd Sverre Westbye
Senterleder ved RKBU Midt-Norge

Nobelprisvinner Kailash Satyarthis sa følgende i sin tale under utdelingen av fredsprisen for 2014: «Hvem er disse barna som syr fotballer, men som aldri har spilt fotball? De er våre barn. Hvem er disse barna som jobber i gruver for å utvinne steiner og mineraler? De er våre barn. Hvem er disse barna som høster kakao, men som ikke vet hvordan sjokolade smaker? De er alle sammen våre barn. Devli var født inn i flere generasjoners gjeld og gjeldsslaveri i India. Da hun satt i bilen min rett etter at hun ble reddet, spurte denne åtte år gamle jenta meg: Hvorfor kom du ikke før?»

Det samme spørsmålet stiller tusener av barn seg i Norge hver dag, hvorfor kommer det ingen og hjelper meg? Barn som ser at foreldrene sliter med psykiske problemer. Barn som ser at mor og far ruser seg hver dag. Barn som ser at far slår mor. Barn som ser at det aldri er mat i kjøleskapet. Barn som ser at de aldri kan slå rot fordi de stadig er på flyttefot. Barn som opplever aldri å bli sett og elsket. Barn som aldri kan være med på aktiviteter som de andre barna er med på. Barn som legger seg sultne om kvelden fordi en ikke hadde penger til å gå i butikken.

Ja, men dette er jo barnevernets ansvar?

Nei, dette er alle sammen våre barn. Barnevernet kan ikke høre alle disse barnas tause rop.

Barnevernet har ingen finstilt radar som de bruker til å skanne nærområdet for å se hvor disse barna er. Barnevernet er helt avhengig av deg og meg om at alle vi stiller opp og melder vår bekymring. I følge lovverket gjelder dette særlig alle de profesjonene som daglig ser disse barna, det være seg på skolen eller i barnehagen, på legekontoret eller på helsestasjonen.

Foto: Frode Jørum

Tiden er nå overmoden for at det kommunale barnevernet får skikkelig drahjelp fra alle disse tjenestene og at kunnskapsgrunnlaget til fastleger, helsesøstre, jordmødre, lærere og barnehagelærere styrkes betraktelig med sikte på å se og hjelpe disse barna så tidlig som mulig. Så vi slipper at barna og ungdommene spør oss om hvorfor kom vi ikke før. Vi trenger en nasjonal gjennomgang av læringsmålene til disse profesjonene når det gjelder barns utvikling og tilknytting heri barns psykiske/psykologiske utvikling.

Selv om det har vært en klar bedring i mange tjenester sin melding til barnevernet, så har vi en lang vei å gå før en melder tidlig nok.

I dag står helsestasjon og barnehager for bare 5% hver av bekymringsmeldingene til barnevernet. Det er langt mindre enn hva politiet og skolene melder. Og antall meldinger samlet fra barnehage og helsestasjon er på linje med hva foreldrene selv melder. Gruppen lege/sykehus/tannlege er så vidt litt bedre, der de står for 6% av bekymringsmeldingene til barnevernet.

Er det bra nok?

Skal vil lykkes med å nå disse barna tidlig nok, må de som arbeider på legekontoret, helsestasjonen og i barnehagen bli bedre til å se dem, og ikke minst melde fra om at her er det et barn som trenger hjelp.

Det er våre barn, hvorfor ser vi dem ikke?

—-

Les også Westbyes forrige innlegg om barnevern.

RKBU Midt-Norge driver forskning, utvikling, undervisning og formidling innenfor barn og unges psykiske helse og barnevern. Senteret ligger under Det medisinske fakultet og er et av fire regionsenter i Norge. Følg RKBU Midt-Norge på Facebook og Twitter.

– Vi trenger en drastisk snuoperasjon, og denne konferansen er en viktig brikke i riktig retning! Det sier professor Steinar Krokstad, daglig leder ved HUNT forskningssenter, som er en del av Institutt for samfunnsmedisin ved NTNU.

forskere på fysisk aktivitet og folkehelse Vegar Rangul (HiNT/HUNT, t.h.) og Steinar Krokstad (HUNT)- her ved typisk tomme sykkelstativer ved en arbeidsplass i Levanger…

Praksis og forskning

Sammen med Norges Idrettsforbund (NIF) og Høgskolen i Nord-Trøndelag (HiNT) arrangerer HUNT en nasjonal folkehelsekonferanse i Levanger 26.-27.november. To hele dager hvor idrett og fysisk aktivitet settes på dagsorden.

LES MER: Program og praktisk informasjon

Målet med konferansen er å formidle, diskutere og utvikle kunnskapsbasert folkehelsearbeid i idrett og skole, samt å gjøre avstanden mellom forskning og praksis mindre. Og interessen for konferansen er stor, med rundt 240 påmeldte fra hele landet; trenere og idrettsledere, lærere og skoleledere, politikere og fagfolk på alle nivå, samt forskere, studenter og enda flere.

“Vi tilrettelegger for inaktivitet, og skal nyte det å ikke røre oss”

Økt kollektiv bevissthet

– Konferansen er viktig siden utfordringene vi står overfor knyttet til folkehelsa vår er formidable. Spesielt siden all samfunnsutvikling bidrar til mindre og mindre aktivitet. Hele tiden utvikles ny teknologi som skal være smartere og mer effektiv, men som fører til at vi rører oss mindre. Sier Vegar Rangul ved HiNT, som selv har forsket på fysisk aktivitetsadferd blant ungdom og påfølgende helserisiko.
– Gressklipperens utvikling er et godt bilde på hva vi snakker om. Til å begynne med var den manuell og forbundet med svette og tungt fysisk arbeid. Så ble den motorisert. Deretter motorisert med drift. Så kom traktorklipperen, og nå robotklipperen. Og da er vi fornøyde. Vi tilrettelegger for inaktivitet, og skal liksom nyte det å ikke røre oss, sier Rangul.
– Mye av det samme ser vi overalt. Blant annet med foreldre som kjører barna sine både til skole og idrettsarena. Dette er en trend som må snus, og under denne konferansen vil vi løfte frem både arbeidsfeltet og forskninga, og dyrke de gode eksemplene. Vi ønsker å legge til rette for en tverrfaglig mingling for økt kollektiv bevissthet, sier Krokstad.

Følge konferansen LIVE

Hovedforeleser under konferansen er australske Adrian Bauman, en av verdens mest profilerte forskere på fysisk aktivitet og helse. Konferansens første dag blir for øvrig streamet, slik at du kan følge den live via web.

LENKE: http://www.idrett.no/tema/folkehelseogskole/Sider/Nasjonal-Folkehelsekonferanse.aspx

Politisk kampsak

Rådgiver Sverre Aarsand i Norges Idrettsforbund forteller at NIF har som overordna mål blant annet å påvirke til innføringen av én time fysisk aktivitet hver dag for alle skoleelever. Den daglige virksomheten for over to millioner medlemskap i 11 600 idrettslag over hele landet, er og vil være organisasjonens viktigste bidrag til folkehelsen.
– Idretten er med vår daglige aktivitet en viktig folkehelseaktør i det norske samfunnet. Idretten kan bidra utover dens kjernevirksomhet for ulike målgrupper og sammen med andre relevante aktører, men det krever betydelige midler fra myndighetene.
– Vi vet at ved å delta i idrett som barn er sjansen større for at man bedriver idrett også som voksen. Om samfunnet ønsker å hente ut helsegevinstene ved fysisk aktivitet, må det legges til rette for et aktivitetsvennlig samfunn.
– Vi savner konkrete handlinger fra myndighetene, og at det blir bevilget midler i et langsiktig perspektiv til dette arbeidet, sier Aarsand.

I front på folkehelse

Steinar Krokstad og Vegar Rangul er begeistret over samarbeidet de har fått på plass med Idrettsforbundet. – Samtidig er det flott at konferansen legges til Levanger, siden HiNT satser tungt på folkehelse, og HUNT er unik i verden med sine helseundersøkelser. Vi må våge å si at HiNT og HUNT sammen er en nasjonal kompetanseleverandør på dette området, sier folkehelse-entusiastene fra Nord-Trøndelag.

Folkehelsekonferanse program og praktisk informasjon

I dette lille videointervjuet forteller May Britt litt om sin bakgrunn og om motivasjonen for det hun jobber med og brenner så sterkt for. “Jeg er nok ingen grunnforsker! Jeg liker det å være praksisnær og bidra for de som trenger kunnskap her og nå.”

Dette er også grunnen til at hun liker å jobbe ved RKBU, som er et kunnskapssenter som driver forskning, utvikling, undervisning og formidling innenfor barn og unges psykiske helse og barnevern. Senteret er et av fire tilsvarende senter i Norge og i Trondheim ligger det under Det Medisinske Fakultet ved NTNU.

Se intervjuet her (4 min):

Plutselig var sommerferien over og en spennende tid står foran både små og store, med barnehage- eller skolestart for første gang, eller på nye steder. I august i fjor hadde vi temamåned rundt skole- og barnehagestart, og det er selvsagt stoff som fortsatt er like aktuelt. Under får du en kjapp oversikt over de forskjellige innleggene fra i fjor, samt et ferskt et fra May Britt Drugli om barnehagestart for ettåringen.

Bloggerne har fagkunnskap som spenner fra fysisk og psykisk helse til pedagogikk og samfunnsfag. Her er det mulig å få ny innsikt og gode tips på veien!

Hvordan er egentlig oppvekstsvilkårene i Norge i dag?

Er norske barn født med gullskjea i munnen og med alt tilrettelagt for et godt liv? Nyfødte kan forvente å leve til de er over 80 år i Norge, mens i verdens fattigste land er forventet gjennomsnittlig levealder fortsatt under 50 år. Hvorfor er det i såfall en betydelig økning i bekymringsmeldinger til barnevernet og et økende behov for tilrettelagt undervisning? Professor Steinar Krokstad mener han har svarene på dette.

Slik får barnet en trygg barnehageoppstart

I fjor skrev universitetslektor Kjersti Sandnes om hvordan hun synes man skal legge til rette for at ettåringen skal få en skånsom oppstart i barnehagen. Hun viser til at de minste barnehagebarna kan ha et forhøyet nivå av stresshormoner i blodet sammenlignet med barn som er hjemme, noe som blant annet kan føre til redusert immunforsvar og mer sykdom. En god overgang er derfor veldig viktig.

11 råd ved barnehagestart

Sandnes sine synspunkt sammenfaller fint med de 11 rådene professor May Britt Drugli nylig skrev om i denne bloggen. Drugli påpeker f.eks. at små barn har et grunnleggende behov for å føle seg trygge og det gjør de kun når de er sammen med voksne de kjenner og som de har etablert en nær og positiv relasjon til.

Blir små barn stresset i barnehagen?

Drugli skriver her at studier fra flere land viser at de yngste barna i barnehagen kan ha et forhøyet stressnivå. I Norge er nå mer enn 80 prosent av ettåringene i barnehage. Vi vet foreløpig ikke noe om deres stressnivå. Det skal studien Liten i barnehagen finne ut mer om.

Verdien av et godt lærer-elevforhold

Gode relasjoner mellom lærer og elev fremmer elevenes læring, trivsel, tilhørighet til skolen og deres psykiske helse. De gode relasjonene oppstår lettest i et læringsmiljø som generelt er positivt, skriver Drugli i dette blogginnlegget. Videre at der det er positive relasjoner mellom lærer og elev er det også funnet at forholdet mellom elevene er mer positivt.

Hvordan kan skolen legge til rette for et godt foreldresamarbeid?

Skole og hjem er de to arenaene som har størst betydning for barn og unges utvikling. Derfor er et godt samarbeid mellom hjem og skole viktig. Lærere som ser på foreldrene som en ressurs i arbeidet med elevene vil jobbe mer systematisk med å få i stand et godt foreldresamarbeid.

Foreldre, involver dere i skolen!

Er du usikker på hvor mye du skal involvere deg i skolen til barnet ditt?  Legg tvilen til side. Foreldre som involverer seg i barnas skolehverdag er av vesentlig betydning med tanke på barnas ferdigheter og tilpassing i skolen. Skole-hjem samarbeidet er en av de viktigste forutsetningene for at barn gjør det bra på skolen, skriver Bente Kirkhaug i fjorårets mest leste blogginnlegg fra RKBU Midt-Norge.

Fra magefølelse til melding

Barnehagen utgjør en positiv forskjell for barn som opplever vold, overgrep og andre former for omsorgssvikt. Forsker Åse Bratterud har sammen med førstelektor Kari Emilsen skrevet fagboka «Dørstokkmila – Barnehagens vei fra magefølelse til melding» som skal gi ansatte i barnehagen mot til å tørre å se det de ikke helt tør å tro at de ser og til å vite hva de skal gjøre med det de ser. I dette blogginnlegget skriver Bratterud litt om hva som kommer fram her.

Spørsmål:

Er det forskning eller data på skolebarns ( 6-16 år) stressnivå i dag kontra for 30 år siden? Med stressnivå tenker jeg daglig aktivitet, søvn og evnen til egen styrt aktivitet.

Svar:

Dette er et interessant spørsmål!

Så vidt jeg vet finnes det ikke studier som ser akkurat på endringer av skolebarns daglig aktivitet, søvn og evne til egenstyrt aktivitet i løpet av de siste 30 årene.

Derimot har vi studier som sammenligner hvordan barn og unge hadde det tidligere med hvordan de har det nå, på en del områder.

Forskerne bak Ungdatastudien stiller spørsmål med hvorvidt norske ungdommer både er mer veltilpasset, men også mer stresset enn tidligere.

Ungdataundersøkelsen som er gjennomført i 1996, 2006 og 2012 ved NOVA, viser for eksempel at blant norske ungdommer på 9. og 10. trinn, samt VG1, er det generelt færre elever som oppgir at de mistrives på skolen nå enn både i 1996 og 2006. Skoletrivsel synes altså å  ha økt for de fleste ungdommer, de har bedre karakterer og de skulker mindre enn før.

Samtidig synes det generelt nå å være et større press om å lykkes. At det er økt «stress» i ungdomsgruppen kommer til uttrykk ved at  søvnvansker har en klar økning i perioden, fra 15% i 1996 til ca. 22% i 2006 og 35 % i 2012, og blant jenter er det en klar økning i depressive plager fra 1996 til 2012. Det er også flere som oppgir at de ser mørkt på fremtiden nå.

Forskerne bak Ungdatastudien stiller spørsmål med hvorvidt norske ungdommer både er mer veltilpasset, men også mer stresset enn tidligere.

I en rapport fra UNICEF har man blant annet kartlagt barn og unges vurdering av hvordan de har det i 2002 og 2009. Norske barn rapporterer at de generelt har det bedre i livet sitt og er mer fornøyd i 2009, sammenlignet med 2002.

I en norsk studie av psykiske vansker og sosial kompetanse blant norske barn 7-9 år i 1991 og 2007, fant man at når det gjaldt psykiske vansker var det ingen økning i løpet av de 16 årene. Man fant imidlertid en klar økning i sosial kompetanse, noe som er svært positivt.

Generelt sett er det ikke noe som tyder på at barn og unge har det verre nå enn før, på mange områder er det motsatt. Men det er også en relativt stor andel barn og unge som strever, og det er svært viktig ikke å glemme dem selv om de ikke blir synlige i de overordnede statistikkene. I en tid hvor det er viktig å være flink og veltilpasset, kan det oppleves som særlig vanskelig ikke å henge med. Ikke alle vil være superflinke på skolen, selv om de jobber mye, og ikke alle vil ha anledning til å gjøre eller eie det som gir status. Nære relasjoner til venner, foreldre og lærere er imidlertid det som er helt avgjørende for at barn og unge skal ha det bra, og dette er faktisk noe som er «gratis». Her er det mange som kan bidra til å støtte risikoutsatte barn og unge!

Referanser:

Hegna, K, Ødegård, G & Strandbu, Å (2013). En «sykt» seriøs ungdomsgenerasjon. Tidsskrift for Norsk Psykologforening, 50, 374-377.

Jozefiak, T & Nøvik, T (2013). Sixteen-year comparisons of parent-reported emotional and behavioral problems and competencies in Norwegian children aged 7-9 years. Nordic Journal of Psychiatry, e-pub.

Unicef Office of Research (2013): Child wellbeing in rich countries. Innocenti Report Card 11.