Hva er egentlig folkehelse og hvordan står det til med folkehelsa vår – i norske kommuner? Og i verden? Hva skiller helsefremming og forebygging fra hverandre, og hvorfor trenger vi begge perspektiv i folkehelsearbeidet? Hvilken kunnskap trenger du for å jobbe med folkehelse i din kommune?  Og hvordan kan du påvirke folkehelsearbeidet lokalt, nasjonalt og globalt for å møte noen av de utfordringer vi står overfor i dag?

Dette er noen av problemstillingene masterstudentene på det nyopprettede masterprogrammet i folkehelse ved NTNU får brynt seg på. Vi starter opp høsten 2018, og har opptak til masterprogrammet både i Trondheim og Gjøvik.

Hva betyr egentlig noe for helsa vår? Foto: privat/NTNU

Hvorfor folkehelse?

God folkehelse handler om mer enn fravær av sykdom – det handler om trivsel og mestring, samt om likhet og rettferdighet – for hele befolkningen.

Helse og levekår i den norske befolkningen har sannsynligvis aldri vært bedre. Likevel står vi i dag overfor flere folkehelseutfordringer: Vi ser tendenser til økende ensomhet, inaktivitet og utenforskap hos både unge og eldre. Vi har fått et arbeidsliv med økte krav og hvor det stadig blir færre tilgjengelige jobber som ikke krever spesialisert kompetanse. Ti prosent av norske barn vokser opp i lavinntektsfamilier, og andelen er økende. Og på tross av godt utbygde tjenester og tilbud ser det ikke ut til at de sosiale helseforskjellene er blitt noe mindre over tid – kanskje heller tvert imot. I årene framover vil «eldrebølgen» gi oss både flere friske og multisyke eldre. I tillegg vil vi måtte forholde oss til globale utfordringer i forhold til forurensning, klimaendringer, konflikter, migrasjon og infeksjonssykdommer.

… vi trenger helsefremming og forebygging på mange nivåer – globalt, nasjonalt og lokalt.

For å skape og opprettholde god helse for flest mulig trenger vi helsefremming og forebygging på mange nivåer – globalt, nasjonalt og lokalt. For barn, ungdom, voksne og eldre. Vi må fremme god helse og trivsel gjennom å skape trygge og gode skoler, arbeidsplasser og lokalsamfunn, samtidig som vi forebygger og behandler psykisk og somatisk sykdom.

Vi må styrke helsefremming og forebygging gjennom å påvirke politiske avgjørelser på alle nivå, og ved å spille på lag med både lokale idrettslag og internasjonale organisasjoner. Vi må tenke inkludering, bekjempe diskriminering og forsøke å utjevne sosiale, geografiske og andre forskjeller i helse og faktorer som påvirker helsen.  For å lykkes bør folkehelsearbeidet forankres i befolkningen og brukerne selv gjennom medvirkning og eierskap. Kunnskap er en nøkkel for å lykkes i folkehelsearbeidet.

Hva gir oss egentlig god helse? Denne korte filmen kan gi deg noen ideer.

Møter krav til kunnskap for dagens og morgendagens folkehelsearbeid

Master i folkehelse ved NTNU er et nytt og unikt studieprogram som har som mål å utdanne kunnskapsrike og engasjerte fagpersoner som vil være rustet til å møte disse fremtidige utfordringene som folkehelsearbeidet står overfor.

Utdanningen vil gi deg bred og tverrfaglig innføring i hvordan både helsefremming og forebygging kan påvirke menneskers helse og sykdom gjennom hele livsløpet – fra barndom til alderdom. Den vil gi deg et solid vitenskapelig og teoretisk fundament, innføring i kunnskapsbasert praksis og forståelse for betydningen av forskning. Samtidig vil du få nyttig og anvendbar kunnskap om metoder og strategier i folkehelsearbeidet.

Hvem kan søke?

Masterprogrammet i folkehelse er åpent å søke på for alle som har fullført en treårig helse- og sosialfaglig, samfunnsvitenskapelig, naturvitenskapelig eller humanistisk bachelorutdanning med relevans for folkehelsearbeidet. Du kan også søke om opptak hvis du har utdanning innen medisin, psykologi eller tannhelse minimum tilsvarende treårig bachelorutdanning. Søknadsfrist er 15. april.

Mer om opptakskrav og hvordan du søker.

Det betyr noe hvilke ord vi bruker. Definisjoner og begreper kan samle oss om felles mål, men de kan også forvirre og skape avstand. Dette gjelder også i folkehelsearbeidet, som i sin natur er komplekst og mangfoldig. Vi utforsket dette i en tankesmie i regi av et pågående phd-prosjekt.

Nå som alle sektorer (ikke bare helsesektoren) har ansvar for å sikre en god folkehelse, så er det kanskje lurt at vi forstår hverandre? En fersk studie (1) har pekt på at terminologi er viktig for implementering av folkehelsearbeidet på det lokale plan, og at mangel på felles språk og forståelse kan være et hinder i arbeidet. «Folkehelse» og «folkehelsearbeid» er vage begreper som har behov for konkretisering og spesifisering.

Skoler, barnehager, kultur, teknisk, idrett, park og anlegg; alle deler av en kommune har ansvar for folkehelsen. Foto: Mariana Bryk/NTNU.

“jeg strør veiene, jeg driver ikke med folkehelsearbeid, det er det andre som gjør”

For eksempel om vi spør han som strør de glatte veiene om han ser på det han gjør som “folkehelsearbeid”, så er trolig svaret “nei”. Han er ansatt i teknisk etat og tenker “jeg strør veiene, jeg driver ikke med folkehelsearbeid, det er det andre som gjør”. Men han vil kanskje være enig i at jobben han gjør bidrar til en bedre folkehelse. Og om vi spør fastlegen om hun driver med folkehelsearbeid, så føler hun kanskje ikke noe eierskap til det ordet. Men om vi spør om hun driver med individrettet forebygging, får hun straks flere assosiasjoner og ser sin rolle i en større helhet.

Figur 1 viser hvordan den enkeltes helse henger sammen med hvordan vi innretter samfunnet, og at alle sektorer her har et ansvar.

Figur 1: Den enkeltes helse henger sammen ikke bare med individuelle valg og medfødte egenskaper, men også levekår og samfunnsforhold for øvrig. Den nye folkehelseloven (2012) påla alle sektorer et ansvar for å sikre en god folkehelse. I dette nye landskapet er det relevant å ha fokus på hvordan vi kommuniserer med hverandre på tvers av sektorene. (Kilde: Figur er lånt av Tone P. Torgersen, Nasjonalforeningen for folkehelsen).

Tankesmie Haugesund november 2017

Tanken med å ha ei “tankesmie” var å samle ulike stakeholders i folkehelsearbeidet for å diskutere hvordan terminologien vi bruker kan være til hinder eller hjelp når vi skal nå våre felles folkehelsemål.

Tankesmia var en del av phd-prosjektet «Kommunelegenes rolle i folkehelsearbeidet», der det er lagt stor vekt på brukermedvirkning i form av en referansegruppe som består av «stakeholders» i folkehelsearbeidet. Den ble gjennomført i samarbeid med Fou-enhet for samhandling (FOUSAM) i Haugesund, som blant annet har ansvar for et nytt faglig nettverk som skal følge opp samarbeidsavtale 10 om forebygging og folkehelse mellom helseforetaket og kommunene.

Snakker vi samme språk? Gruppearbeid på Tankesmia. Foto: Lars Lindtner.

Gruppa som deltok kom blant annet fram til at følgende er viktig når vi nå skal samarbeid på tvers i folkehelsearbeidet:

• Bruke enkelt språk
• Unngå «stammespråk»
• Unngå f.k (forkortelser)
• Sitte rundt samme bord
• Enes om felles mål
• Sikre kommunikasjon
• Bevissthet rundt ulikhetene

Vi fikk laget tre videoer fra samlinga som har blitt delt på sosiale medier. Tanken har vært å vekke litt nysgjerrighet for temaet “der ute” hvor dette arbeidet skal foregå. Vi jobber også med et kompendium som skal vise hvordan vi gjennomførte tankesmia, og hva som kom ut av den. Du kan se de tre filmene her:

• Hva handler egentlig folkehelse om? 
• Hva synes DU folkehelse handler om 1? 
• Hva synes DU folkehelse handler om 2? 

Take home message: Når alle sektorer skal jobbe sammen for å sikre en god folkehelse, er det viktig at vi forstår hverandre. Vi trenger ikke på død og liv kalle alt for «folkehelsearbeid», men det må anses som viktig at de enkelte aktørene bruker egne ord som gjør at de føler eierskap til et felles mål om bedre folkehelse, gode levekår og trivsel.

«Kommunelegenes rolle i folkehelsearbeidet»

Du kan lese mer om prosjektet «Kommunelegenes rolle i folkehelsearbeidet» hos Extrastiftelsens presentasjon av prosjektet.

Jeg vil benytte anledningen til å takke mine veiledere, Extrastiftelsen, Nasjonalforeningen for folkehelsen, NTNU og NSDM for støtte og godt samarbeid så langt. Jeg vil også takke Helse Fonna som lar meg ta del i forskningsmiljøet deres i Haugesund, der det også er en økende interesse for forskning i grensesnittet mellom helseforetak og kommuner. Takk også til Norsam for støtte til gjennomføring av tankesmia, til Fousam for samarbeid om tankemsia, og til idérike Lars Lindtner for hjelp med foto, film og layout.

Referanser

1. Synnevåg ES, Amdam R, Fosse E. Public health terminology: Hindrance to a Health in All Policies approach? Scandinavian journal of public health. 2017.

Bloggere: Siri Bakken, professor ved Fakultet for arkitektur og billedkunst, Gøril Thomassen, professor ved Det humanistiske fakultet og Trine Moholdt, forsker ved Det medisinske fakultet. 

Alle er representanter i ledergruppen for NTNU Helse.

For å forbedre og opprettholde helsa vår, er vi avhengig av samarbeid på flere samfunnsområder. Vår velstand har gitt oss nye helseutfordringer, og vi ser en økning i hele verden i forekomst av livsstilsykdommer som kreft, hjerte- og karsykdommer, diabetes, lungesykdommer og psykiske lidelser. Denne økningen har sammenheng med at vi lever lengre, men også hvordan vi lever livene våre, med mindre fysisk aktivitet, dårlig kosthold, mer individualisering, og flere og nye psykiske belastninger. For å sette søkelys på hvordan vi kan tilrettelegge for god helse i befolkningen, må vi inkludere oppveksten til barn og unge, by- og bomiljøutvikling, hvordan våre fysiske omgivelser kan gi økt livskvalitet, hvordan helsetjenestene fungerer og belyse hvordan enkeltindividet kan ta større ansvar for sin egen helse.

Vi trenger å vektlegge forebygging og helsefremming, både gjennom økt tverrfaglighet i forskningsmiljøene og med å styrke samspillet med spesialisthelsetjenesten og kommunene. Dette er bakgrunnen for at NTNU Helse arrangerer seminaret “Er det verdt å investere i helsefremming?” 28.april i Trondheim. Her deltar internasjonale og nasjonale innledere for å belyse helsefremming fra fagområdene arkitektur, psykisk helse, fysisk aktivitet, barn og unge og helsetjenesten. Formålet med seminaret er å få fram hvordan helsefremming forstås i ulike fagfelt og sektorer, og hvordan vi i tettere samspill kan bidra til forme framtidas helsetjeneste. Vi må finne verktøy for å budsjettere med helsefremming, fordi gevinsten vil kunne være formidabel også økonomisk sett.

Vi må øke tverrfagligheten i helseforskningen. For å løse våre største helseutfordringer trenger vi mer forskning på hva som gjør oss friske og hvordan vi kan forbli friske. Her trengs forskning på enkeltindividet, og på interaksjonen mellom profesjonsutøvere og brukere, men også på hvordan vi kan gjøre samfunnet, de nærmeste omgivelsene og hjemmet til en god arena for å utvikle og ivareta god helse. For å lykkes i dette, er vi avhengig av innsats på alle områder i samfunnet.

Flere stortingsmeldinger de siste årene, både Samhandlingsreformen, Folkehelsemeldingen og Morgendagens omsorg, gir nye retninger for helsetjenestene i Norge. Den varslede demografiske utviklingen med flere eldre, flere som lever med kroniske sykdommer og økte offentlige helseutgifter, er noen av årsakene til at sentrale myndigheter gir signaler om endring. Helsetjenesten skal i større grad flyttes fra det syke til det friske, fra behandling til forebygging, helsefremming og mestring.

Ifølge Verdens helseorganisasjon vil psykiske lidelser trolig være den aller viktigste årsak til sykdomsbelastning i vestlige land i 2020. Helse- og omsorgsminister Bent Høie er tydelig på at psykisk helse og det forebyggende arbeidet skal prioriteres sterkere framover. Dette er viktig, spesielt når vi har kunnskap om at psykiske plager og lidelser i barne- og ungdomsårene øker risiko for både frafall i skolen, dårligere psykisk og fysisk helse senere i livet og rusmisbruk. På dette området er det helt avgjørende med tidlig innsats, og her har helsestasjon, barnehage og skole en viktig rolle.

Vi møter flere utfordringer i et framtidig helsevesen. En av utfordringene er å tilpasse både helsetjenester, helseinformasjon og helsepolitikk, for å imøtekomme sosiale ulikheter i befolkningen. Økt teknologisering og økende kulturelt og språklig mangfold i helsevesenet og i samfunnet for øvrig, gjør at arbeidsmåter og forutsetninger for kontakt mellom pasienter og helsevesen endrer seg. God kommunikasjon er en viktig faktor for å lykkes. Det er også behov for å øke brukernes mestring og muligheter for å være selvhjulpne, gjennom bedre forebygging, tilrettelegging og bruk av teknologi.

Selv med store utfordringer på helseområdet, ser vi tegn til positive endringer på flere områder. Det fusjonerte NTNU, med blant annet en reorganisering av medisin- og helsefag, gir en unik mulighet til å gjøre ting på nye måter og sikre tverrfaglig samarbeid om bærekraftige helseløsninger. Ved Det medisinske fakultet ved NTNU pågår nå en utredning med endringer i medisinerutdanningen, der forebygging og helsefremmende arbeid skal bli et sentralt og gjennomgående fokus for fremtidige legestudenter. Ved NTNU forskes det mer på hvordan ulike helsetjenester i kommunene bidrar til å styrke det forebyggende og helsefremmende aspektet. Innenfor arkitektur og design er helsefremmende omgivelser et viktig forskningsfelt. Her er evidence-based design (EBD) et fagområde som fokuserer på empiri innenfor omgivelsenes påvirkning på oss og hvordan dette bør påvirke design. Kommunikasjon er også et viktig forskningsfelt, som fokuserer på forutsetninger for deltakelse og medvirkning i samtaler mellom profesjonelle og brukere. De siste årene har også forskning vist sammenhengen mellom fysisk aktivitet og god helse. I forrige uke åpnet en ny nasjonal kompetansetjeneste ”Trening som medisin” ved St.Olavs Hospital og NTNU, som skal gi norske leger og helsepersonell råd om hvordan fysisk aktivitet kan brukes i medisinsk øyemed.

Selvsagt er det verdt det å investere i helsefremming! Forskning viser at riktig utforming av omgivelsene, forebygging og tidlig innsats, er livsforlengende for enkeltmennesket og lønnsomt for det offentlige. Likevel trenger vi mer kunnskap om å forebygge på best mulig måte. En annen utfordring er hvordan vi skal få til endringer. Hvordan skal lovgivning, stortingsmeldinger og forskning spille sammen på en slik måte at vi styrker helsa i barne- og ungdomsårene, i voksenlivet og i alderdommen? Vi må være innovative og tenke nytt i måten vi skal løse utfordringene på, må jobbe sammen for å skaffe mer kunnskap og gi råd om hvordan endringene skal implementeres i samfunnet. Den investeringen vi gjør i helsefremming og forebygging i dag, vil være helt avgjørende for at vi skal ha en god helsetjeneste i morgen.

I dag er det slik at når en eldre pasient som har vært behandlet på sykehuset skal hjem igjen, er det en tradisjonell oppfatning i sykehus at det er diagnosen som avgjør videre pasientforløp. Men mennesker er sammensatte. De er ikke bare en diagnose. De kan ha flere diagnoser og flere andre forhold som avgjør hva slags oppfølging de bør få etter et sykehusopphold.

Sammen med kolleger fra NTNU har jeg akkurat publisert en studie i BMC Health Service Research som viser at diagnosefokus ikke fungerer spesielt bra for oppfølging av denne pasientgruppen.

Våren 2009 møttes brukerrepresentanter og ansatte fra tre sykehus og helsetjenesten i seks kommuner i Midt Norge for å utvikle en sammenhengende behandlingskjede for eldre pasienter som hadde behov for hjemmesykepleie etter et sykehusopphold. Målet var- i samhandlingsreformens ånd – å utvikle trygge pasientforløp i overgangene mellom sykehus og kommuner og samordnet oppfølging ved fastlegen og hjemmesykepleien i etterkant.

I prosjektet hadde jeg rollen som observatør og forsker. Med min bakgrunn som overlege i Trondheim kommune og med lang erfaring med samhandling om eldre pasienter, var det spesielt spennende å kunne følge den etter hvert svært krevende prosessen med å forsøke å integrere de ulike perspektivene som åpenbarte seg mellom de ansatte i kommunene og sykehusene.

Intensjonene var de beste og deltagerne gledet seg til å møtes på tvers av behandlingsnivåene for sammen å kunne utvikle pasientforløp for sykdommene kols, hjertesvikt og hjerneslag til beste for pasientene. Imidlertid endte vi med, etter intens tautrekking, ett felles pasientforløp for alle de tre sykdommene og for de fleste andre vanlige sykdommer. Og hvorfor ble det slik?

I utviklingsprosessen oppstod en frontkollisjon mellom smalt og høyspesialisert sykehusfokus og bredt kommunefokus. I sykehus-verdenen er det naturlig at det er sykdomsperspektivet som dominerer. Akutt syke eldre trenger rask avklaring og behandling av sin tilstand. Men studien vår viser at dette sykdomsperspektivet er lite egnet i kommunene.

Diagnosene isolert sett gir rett og slett et ufullstendig perspektiv i forhold til behovet for oppfølging av gamle med mange sykdommer og redusert førlighet som gjerne bor i en upraktisk leilighet i 4. etasje i hus uten heis.

Kommunenes helse- og omsorgstjenester argumenterte derfor for å legge et langt bredere perspektiv til grunn for pasientforløpet, med spesiell vekt på pasientenes muligheter for å klare seg hjemme og mestre hverdagen.  I studien vurderte vi dessuten at et pasientforløp for hver sykdom er uhåndterbart i hjemmesykepleien. Heller ikke for den gamle pasienten er det nødvendigvis slik at den beste behandling for hver enkelt sykdom, er den beste behandlingen for pasienten. Retningslinjer for oppfølging av hver enkelt sykdom kan til sammen bli omfattende og medikamentene mange med den risiko det innebærer av bivirkninger.

Studien konkluderer med at pasientforløp som i hovedsak fokuserer på enkeltdiagnoser hverken er særlig anvendelige eller bærekraftige for eldre pasienter med flere sykdommer når de kommer hjem etter et sykehusopphold.

Ut fra min erfaring som lege for eldre pasienter er det ikke nødvendigvis mest mulig optimal behandling av hver enkelt sykdom som står øverst på prioriteringslisten hos eldre pasienter, men best mulig livskvalitet og evne til å mestre sin hverdag.

Det blir derfor viktig at helsevesenet forsterker nettopp dette, og da må den medisinsk oppfølging tilpasses den enkelte pasient og ses i sammenheng med hans eller hennes totale livssituasjon både fysisk, psykisk og sosialt, slik også denne studien bekrefter.