Kan det forsvares at en lege blander seg inn i skolenes vurdering av elevers fravær, ut fra et argument om at det har betydning for befolkningens framtidige helse og at politisk aktivisme kan være helsefremmende for den enkelte elev?

I anledning ungdommens klimastreik la jeg torsdag 21. mars ut en melding på facebook der jeg erklærte støtte til streikende elever som risikerte å stryke i fag:

Dagen før klimastreiken 22. mars la Rønnevik ut dette innlegget på Facebook.: LEGEERKLÆRING TIL KLIMAENGASJERTE ELEVERKjære ungdom; dersom noen trenger legeerklæring i forbindelse med markeringen for klimaet i morgen, så kan dere bare ta kontakt! Jeg skal skrive det til dere, gratis. Send p.m. Diagnose: “Forebygging av framtidig handlingslammelse, reparasjon av våre foreldres dumskap”. Ikke hør på sneversynte voksne. Streik/marker alt dere makter! Vær engasjert, og ha tro på at dere kan påvirke og endre utviklingen.Mvh Dr. Heier På Engasjert Ungdom

Det ble i løpet av det neste døgnet en sak både lokalt og nasjonalt, med stort engasjement på sosiale medier og i ulike kommentarfelt. Jeg ble truet med å bli meldt til Helsetilsynet, og det var flere som mente jeg burde miste lisensen min. Så hva var det jeg tenkte på? Jeg har blitt utfordret på å beskrive hva som gjorde at jeg tok dette initiativet, og hvilke reaksjoner jeg har fått.

1) De voksnes dobbeltmoral

På den ene siden sitter voksne og kritiserer dagens ungdom for å være uengasjerte, bortskjemte og egoistiske. Men når de først engasjerer seg i noe så sitter de samme voksne og gjør narr av ungdommen, blant annet i form av hodeløse kjedebrev som ble flittig delt av klimaskeptikere og framtredende politikere. Er det noe vi har lært den siste uka, så er det at det å være voksen ikke lenger handler om alder.

I et større perspektiv kan vi også snakke om samfunnets sosiale kapital, medborgerskap, samfunnsengasjement og hva som må til for å bevare et velfungerende demokrati. Vi burde som samfunn ønske velkommen ungdommens mot og handlekraft, og vi trenger skoler som stimulerer elevene til å engasjere seg politisk.

2) Fraværsregel som rammer skjevt

Det er grunn til å se nærmere på praktiseringen av fraværsreglene i de videregående skolene dersom de blir et hinder for at ungdom kan være politiske engasjerte. Nye lover og regler har ofte utilsiktede konsekvenser, og også når det gjelder fraværsregelen følges en sosial gradient som gjør at den rammer elevene skjevt.

22. mars var det i første rekke elever med fra før høyt fravær som ikke fikk deltatt på en av de viktigste begivenhetene kanskje i hele deres ungdomstid. Hvem var disse elevene? Vi vet at frafallet fra videregående skole er langt lavere blant elever med foreldre med universitets- eller høyskoleutdanning enn hos elever med foreldre med grunnskoleutdanning. Om fraværet følger samme fordeling, så var det barn av ressurssterke foreldre som dro av gårde for å demonstrere, mens de som kanskje strever mest fra før ble lenket til klasserommene og fratatt muligheten til å delta. Dette blir et paradoks når vi på samme tid er bekymret for at for mange dropper ut av videregående og det økende antallet unge uføre, og vi rammer de vi egentlig ønsker å beskytte.

3) Helsefremmende politisk aktivisme

Et annet tegn på dobbeltmoral (eller kunnskapsløshet) er at samtidig som vi er bekymret for ungdommens mentale helse, så tar vi fra ungdom muligheten til å delta i positiv politisk aktivisme som kan være helsefremmende for den enkelte.

Kanskje har økningen i psykiske plager blant unge å gjøre med at de ikke har viktige ting å engasjere seg i og en mangelfull opplevelse av mening og sammenheng? Derfor burde vi forstå at det kan ligge en stor helsemessig gevinst i at ungdom tar del i en slik felles aktivitet som klimastreiken var, der de får kjenne på et fellesskap som kan virke myndiggjørende («empowering»), samlende og styrkende. Dette trakk jo Erna Solberg fram som en positiv verdi når Norge stoppet opp under ski-VM i Åre. Og det å kjenne på følelsen av at «vi kan påvirke denne verdenen» kan være en vaksine mot avmakt, håpløshet og likegyldighet. Allikevel bestemmer skolemyndighetene at «streik er skulk», og fratar mange elever muligheten til å delta på en begivenhet som historisk sett er av stor betydning for denne generasjonen. («Hvor var du under klimastreiken 22. mars 2019?»). Jeg synes synd på de som hadde lyst å delta på streiken, men som ikke våget pga. de risikerte å stryke i fag og miste standpunktkarakteren sin.

4) Vår tids største helseutfordring

I tillegg forsøkte jeg å trekke fram et befolkningsperspektiv ved å si at ungdommens engasjement bidrar til å forebygge framtidig sykdom og skade i befolkningen. I følge FNs klimapanel vil klimaendringene i et globalt perspektiv kunne føre til dårligere tilgang til mat og vann, helseproblemer, økonomisk ulikhet, konflikter og flyktninger, skader på natur, infrastruktur og bygninger, og tap av naturmangfold. Deler av jordkloden kan bli ubeboelig som følge av ekstreme temperaturer og økt vannstand, som i neste omgang kan føre til økt migrasjon. «Klimaflyktning» vil trolig bli et nytt begrep i framtiden. I 2012 døde 7 millioner mennesker av luftforurensing, og WHO skriver at helsepersonell har en plikt til å engasjere seg av hensyn til nåværende og kommende generasjoner.

Ledende medisinske tidsskrift som BMJ og The Lancet har publisert artikler der klimaendringer pekes på som vår tids største trussel mot befolkningens helse. Folkehelseinstituttet ga i 2014 ut rapporten Klimaendringar i Norge og helse som oppsummerte med: «I Noreg kan klimaendringar medføre auka utbreiing av skadedyr og insekt, lengre pollensesongar og nye pollenallergiar. Meir uvêr med mykje nedbør kan utløyse fleire skred med fare for ulukker, skader og dødsfall».

Klimastreikende ungdom i Trondheim. Foto: Lars Bang/NTNU

Resultat: Samfunnsmedisinsk legeerklæring

Punkt 1-4 var bakteppet som vekket en viss harme hos meg, og som fikk meg til å ta pennen fatt og skrive en samfunnsmedisinsk legeerklæring. Innlegget på facebook har til nå fått rundt 550 “klikk”, 112 delinger og 166 kommentarer. I tillegg ble det medieoppslag i Haugesunds Avis, Nettavisen og NRK.

Jeg ble i løpet av de neste dagene kontaktet av svært mange ungdom som fortalte at de var redd for å få for mye fravær dersom de deltok på streiken. Jeg endte opp med å skrive ut nærmere 90 samfunnsmedisinske legeerklæringer til elever fra hele landet; fra Alta i nord, til Oslo i Øst, Sauda i vest og Risør i sør.

Rent praktisk så sendte jeg dem erklæringen som pdf-fil og de fylte selv inn eget navn og hvilken skole de gikk på. Erklæringen hadde følgende følgetekst:

«Hei! Her får du en «samfunnsmedisinske legeerklæring». Det er ikke en «ekte» legeerklæring, for du er jo ikke syk, og derfor kan jeg dessverre heller ikke garantere at den gir deg gyldig fravær. Jeg håper dette har vært klart slik at du ikke føler deg lurt på noen måte. Om du viser erklæringen til læreren din så håper jeg den kan bidra til at du ikke får stryk i fag bare fordi du viste ansvar og deltok i politisk arbeid (som i andre tilfeller kan gi gyldig fravær)».

Hvordan eleven har fått anvendt erklæringen vet jeg ikke.

«Du burde miste lisensen din»

Reaksjonene lot ikke vente på seg, og jeg ble vel både geni- og idioterklært. Noen mente jeg var en håpløs narsissist som burde miste lisensen, mens andre sendte meg blomster på døra. Noen kolleger støttet “stuntet” og annonserte at de også ville skrive ut slike erklæringer. Noen så for seg en korrupt lege som ville skaffe seg «nye kunder» gjennom å sykeliggjøre elevene. Andre mente det bare bidro til å sy puter under armene på ungdom som ikke engang kan gjøre opprør uten å be om lov til det, og uthuling av sykemeldingsordningen. Noen gamle «raddiser» kom også på banen og fortalte om hvordan alt var bedre i gamle dager, og hvordan de hadde delt ut flyers klokka 6 om morgenen og deretter møtt opp på skolen til vanlig tid.

Det ble også stilt spørsmål ved om jeg handlet i tråd med etiske retningslinjer, og de juridiske sidene knyttet til hvilken hatt jeg hadde på meg, all den tid jeg utga meg for å være lege og signerte erklæringen med «samfunnsmedisiner». Noen har nok ment at jeg har blandet rollene og brukt legetittelen for å fremme egne politiske standpunkt.

Jeg har også fått en del sinte meldinger som jeg har svart på så godt jeg har kunnet, og en del nokså usaklige som jeg har latt seile forbi. Det kom også en trussel, og kona mi fikk en ufin melding på Messenger fra samme person. Det var ubehagelig, og jeg vurderte om jeg skulle melde det til politiet, men jeg lot det være.

Men i all hovedsak har det vært «tommel opp» og mange heiarop, og ikke minst har elevene sagt at de satte pris på å se at det var voksne som støttet dem. En av elevene skrev:

«Hei! Leste artikkelen om deg og skulle ha ordnet en sånn legeerklæring som en protesthandling om du ikke allerede er travel med andre. Tusen takk for engasjementet forresten, det er godt å vite at det er eldre folk der ut som ser dobbeltmoralen i det hele!».

En mor som tok kontakt på vegne av sin datter skrev:

«Jeg forstår at det ikke er en verifisert legeattest, men det er jammen meg noe av det beste jeg har sett fra en lege».

Ei jente på sørlandet:

«Hei! Lurte på om du kunne skrive en legeerklæring? Syns det du gjør her er helt sjukt kult! Må ha flere folk som deg her i verden!»

Jente på østlandet:

«Hvis jeg drar på streiken så går jeg glipp av norsk, og har allerede fått varsel om 5 prosent og så må jeg gå om en halvtime så trenger svar før den tid, ellers får jeg ikke dratt. Men skjønner at du får mye meldinger ».

Blomsterhilsen fra Fremtiden

En liten oppsummering

Den samfunnsmedisinske legeerklæringen var en støtteerklæring til streikende elever som stod i fare for å få stryk dersom de deltok. Jeg håper den var til hjelp for noen – det vil jeg kanskje aldri få vite.

Til spørsmålet jeg innledet med (om det kan forsvares at en lege blander seg) så vil jeg hevde at ja, det er det. Men jeg er åpen for å høre på motargumenter. Som samfunnsmedisinere beveger vi oss ofte i grenseland mellom fag og politikk, og det kan bli politisk ladet det vi jobber med. Min innfallsvinkel her var blant annet sosiale ulikheter i helse, der fraværsreglementet rammer skjevt også når det kom til streiken.

Jeg tror kanskje ikke alle er klar over at det finnes leger som ikke driver med pasientbehandling. «Jeg trodde leger skulle behandle syke folk», var en av kommentarene i kommentarfeltet. Jeg har altså, i et samfunnsmedisinsk perspektiv, forsøkt å få fram følgende:

• Vi bør diskutere hvordan fraværsreglene praktiseres i de videregående skolene. Vi er ikke tjent med regler som legger bånd på elever som ønsker å engasjere seg i politiske aktiviteter.
• Klimaendringene må ses i et folkehelseperspektiv, slik at vi forstår hva som venter oss dersom utviklingen fortsetter. Også i Norge vil et varmere og fuktigere klima få store konsekvenser.
• Vi bør være nysgjerrige på å utnytte den helsefremmende effekten som kan ligge i det å delta i politisk aktivisme sammen med andre. Det fungerer samlende, skaper tilhørighet og får oss til å løfte blikket og bli opptatt av saker som er større enn oss selv.

Er det en ting vi har lært den siste uken, så er det at det å være voksen ikke handler kun om alder. Jeg er imponert og stolt av de unge som viser styrke og handlekraft. Og tilsvarende skuffet over «voksne» som finner glede i å opptre nedlatende, kombinert med kunnskapsforakt og «fake-news»-tendenser. En oppvakt yngre generasjon kan forhåpentligvis rydde disse elementene av veien.

Til slutt et tips: Nylig oppdaget jeg nettstedet Kialo, en ny plattform for en mer “sivilisert” og sokratisk debattform, med en umiddelbart fengende visuell måte å diskutere på. Kialo har felt for å legge inn argumenter for/mot, der gode argumenter blir framhevet. Jeg har opprettet en tråd med hypotesen «Politisk aktivisme bør ikke gi fravær på videregående skoler». Klikk deg inn og legg inn noen argumenter, da vel!

Det betyr noe hvilke ord vi bruker. Definisjoner og begreper kan samle oss om felles mål, men de kan også forvirre og skape avstand. Dette gjelder også i folkehelsearbeidet, som i sin natur er komplekst og mangfoldig. Vi utforsket dette i en tankesmie i regi av et pågående phd-prosjekt.

Nå som alle sektorer (ikke bare helsesektoren) har ansvar for å sikre en god folkehelse, så er det kanskje lurt at vi forstår hverandre? En fersk studie (1) har pekt på at terminologi er viktig for implementering av folkehelsearbeidet på det lokale plan, og at mangel på felles språk og forståelse kan være et hinder i arbeidet. «Folkehelse» og «folkehelsearbeid» er vage begreper som har behov for konkretisering og spesifisering.

Skoler, barnehager, kultur, teknisk, idrett, park og anlegg; alle deler av en kommune har ansvar for folkehelsen. Foto: Mariana Bryk/NTNU.

“jeg strør veiene, jeg driver ikke med folkehelsearbeid, det er det andre som gjør”

For eksempel om vi spør han som strør de glatte veiene om han ser på det han gjør som “folkehelsearbeid”, så er trolig svaret “nei”. Han er ansatt i teknisk etat og tenker “jeg strør veiene, jeg driver ikke med folkehelsearbeid, det er det andre som gjør”. Men han vil kanskje være enig i at jobben han gjør bidrar til en bedre folkehelse. Og om vi spør fastlegen om hun driver med folkehelsearbeid, så føler hun kanskje ikke noe eierskap til det ordet. Men om vi spør om hun driver med individrettet forebygging, får hun straks flere assosiasjoner og ser sin rolle i en større helhet.

Figur 1 viser hvordan den enkeltes helse henger sammen med hvordan vi innretter samfunnet, og at alle sektorer her har et ansvar.

Figur 1: Den enkeltes helse henger sammen ikke bare med individuelle valg og medfødte egenskaper, men også levekår og samfunnsforhold for øvrig. Den nye folkehelseloven (2012) påla alle sektorer et ansvar for å sikre en god folkehelse. I dette nye landskapet er det relevant å ha fokus på hvordan vi kommuniserer med hverandre på tvers av sektorene. (Kilde: Figur er lånt av Tone P. Torgersen, Nasjonalforeningen for folkehelsen).

Tankesmie Haugesund november 2017

Tanken med å ha ei “tankesmie” var å samle ulike stakeholders i folkehelsearbeidet for å diskutere hvordan terminologien vi bruker kan være til hinder eller hjelp når vi skal nå våre felles folkehelsemål.

Tankesmia var en del av phd-prosjektet «Kommunelegenes rolle i folkehelsearbeidet», der det er lagt stor vekt på brukermedvirkning i form av en referansegruppe som består av «stakeholders» i folkehelsearbeidet. Den ble gjennomført i samarbeid med Fou-enhet for samhandling (FOUSAM) i Haugesund, som blant annet har ansvar for et nytt faglig nettverk som skal følge opp samarbeidsavtale 10 om forebygging og folkehelse mellom helseforetaket og kommunene.

Snakker vi samme språk? Gruppearbeid på Tankesmia. Foto: Lars Lindtner.

Gruppa som deltok kom blant annet fram til at følgende er viktig når vi nå skal samarbeid på tvers i folkehelsearbeidet:

• Bruke enkelt språk
• Unngå «stammespråk»
• Unngå f.k (forkortelser)
• Sitte rundt samme bord
• Enes om felles mål
• Sikre kommunikasjon
• Bevissthet rundt ulikhetene

Vi fikk laget tre videoer fra samlinga som har blitt delt på sosiale medier. Tanken har vært å vekke litt nysgjerrighet for temaet “der ute” hvor dette arbeidet skal foregå. Vi jobber også med et kompendium som skal vise hvordan vi gjennomførte tankesmia, og hva som kom ut av den. Du kan se de tre filmene her:

• Hva handler egentlig folkehelse om? 
• Hva synes DU folkehelse handler om 1? 
• Hva synes DU folkehelse handler om 2? 

Take home message: Når alle sektorer skal jobbe sammen for å sikre en god folkehelse, er det viktig at vi forstår hverandre. Vi trenger ikke på død og liv kalle alt for «folkehelsearbeid», men det må anses som viktig at de enkelte aktørene bruker egne ord som gjør at de føler eierskap til et felles mål om bedre folkehelse, gode levekår og trivsel.

«Kommunelegenes rolle i folkehelsearbeidet»

Du kan lese mer om prosjektet «Kommunelegenes rolle i folkehelsearbeidet» hos Extrastiftelsens presentasjon av prosjektet.

Jeg vil benytte anledningen til å takke mine veiledere, Extrastiftelsen, Nasjonalforeningen for folkehelsen, NTNU og NSDM for støtte og godt samarbeid så langt. Jeg vil også takke Helse Fonna som lar meg ta del i forskningsmiljøet deres i Haugesund, der det også er en økende interesse for forskning i grensesnittet mellom helseforetak og kommuner. Takk også til Norsam for støtte til gjennomføring av tankesmia, til Fousam for samarbeid om tankemsia, og til idérike Lars Lindtner for hjelp med foto, film og layout.

Referanser

1. Synnevåg ES, Amdam R, Fosse E. Public health terminology: Hindrance to a Health in All Policies approach? Scandinavian journal of public health. 2017.

Sosialmedisin / John Gunnar Mæland, Steinar Krokstad et. al.2011
Boka gir ei innføring i aktuell sosialmedisinsk teori, kunnskap og praksis i Norge. Den tar opp sosiale forhold av betydning for sykdom og helse, og beskriver velferdssamfunnet i historisk og sosialpolitisk lys. Boka gir også ei oversikt over velferdsordningene, ser på helsepersonellets rolle, og tar opp utfordringer knytta til fordeling av helse og velferdsgoder, både nasjonalt og globalt

Medical benefits in young Norwegians and their parents, and the contribution of family health and socioeconomic status. The HUNT Study, Norway/ Kristine Pape, Steinar Krogstad et. al. 2013
Family and intergenerational perspectives might contribute to a better understanding of why young people in many European countries experience work impairment and end up being dependent on public benefits for life sustenance. The aim of this cohort study was to explore the relationship between the receipt of medical benefits in parents and their young adult offspring and the contributions of family health and family socioeconomic status.

Caring and well-being : a lifeworld approach / Kathleen Galvin and Les Todres 2013
Something is missing in contemporary health and social care. Health and illness is often measured in policy documents in economic terms, and clinical outcomes are enmeshed in statistical data, with the patient’s experience left to one side. This stimulating book is concerned with how to humanise health and social care and keep the person at the centre of practice.

Decentralizing Health Services : A Global Perspective / edited by Krishna Regmi 2014
Current economic, demographic, and environmental shifts are presenting major challenges to health care systems around the world. In response, decentralization–the transfer of control from central to local authorities–is emerging as a successful means of meeting these challenges and reducing inequities of care. But as with health care itself, one size does not fit all, and care systems must be responsive to global reality as well as local demand.

Harmonising Demographic and Socio-Economic Variables for Cross-National Comparative Survey Research/ Jürgen H.P. Hoffmeyer-Zlotnik,Uwe Warner 2014
This book explains harmonisation techniques that can be used in survey research to align national systems of categories and definitions in such a way that comparison is possible across countries and cultures. It provides an introduction to instruments for collecting internationally comparable data of interest to survey researchers. It shows how seven key demographic and socio-economic variables can be harmonised and employed in European comparative surveys.

Tema: Verdighet i livets sluttfase

Hva er den beste omsorg i den siste fasen av livet? Skal den være mer preget av behandling eller mer av omsorg? Og hvor skal man forberede seg på livets aller siste stund – hjemme, på sykehjem eller på sykehus? Hva er tryggest, hva er best? Hvilke hensyn må vi ta?
Hvordan kan man sikre den enkeltes behov for tilrettelegging og kvalitet på tjenestene i denne fase? Og ville en satsing på økt antall omsorgsboliger til fordel for sykehjemsplasser påvirke kvaliteten på omsorgen ved livets slutt?

Mange etterlyser retten til å få dø uten smerte og ubehag. Er dette mulig? I Nederland har man lovfestet retten til å få dø (eutanasi) under visse omstendigheter – kan dette være et hjelpemiddel for en verdig død?

Innledere:

Maria Stuifbergen, PhD: “Eutanasi, et svar på livets sluttfase? Om regelverk og praksis i Nederland.”
Leif Edvard Vonen, kommuneoverlege Stjørdal kommune: “Terminal omsorg i pasientens regi”

Aktuell samfunnsmedisin – debattmøte
dato:    fredag 28.2.2014
Tid:      13:00-14:30
Sted:   HUNT forskningssenter, Levanger

Etter diskusjonen er det kaffe og frukt.
Møtene er åpne for alle.

Vel  møtt!

Last ned invitasjon som pdf

Hvordan bidrar egentlig menneskelig aktivitet, herunder omgang med dyr og produksjon av mat, til å fremme oppkomst og vekst av farlige mikrober? Og hvordan bidrar handel og transport over region- og landegrenser til å spre de variantene vi liker minst? Hva blir konsekvensene av økende fri internasjonal handel? HUNT forskningssenter debattmøte i serien “Aktuell samfunnsmedisin” belyser i disse spørsmålene i februar.

Hovedinnleder er professor i sosialmedisin Steinar Westin, Institutt for samfunnsmedisin, NTNU. I tillegg blir det innlegg fra seniorrådgiver Ivar Hellesnes i Mattilsynet, som bl.a. har fulgt internasjonale politiske prosesser med betydning for temaet i en årrekke.

Aktuell samfunnsmedisin – debattmøte
dato:    fredag 28.2.2014
Tid:      13:00-14:30
Sted:   HUNT forskningssenter, Levanger

Etter diskusjonen er det kaffe og frukt.
Møtene er åpne for alle.

Kronikker om disse spørsmålemne, av Steinar Westin:
http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/Mikrober-pa-vandring-7392111.html
http://www.adressa.no/meninger/article8618725.ece