Når man har smerter kan det føles naturlig og fornuftig å unngå bevegelser man frykter forverrer smertene. Dette kan imidlertid være uheldig hvis man gjør det over tid. Leger og fysioterapeuter prøver derfor å avdekke om en slik bevegelsesfrykt er tilstede. Men fungerer verktøyene de bruker?

Rygg- og nakkeplager er svært vanlig i befolkningen. Så vanlig at hele 1,2 millioner rammes hvert år. Årsakene antas å være sammensatte, og samspill mellom biologiske, psykiske og sosiale faktorer er trolig av betydning. Bevegelsesfrykt (fear-avoidance) er etablert som en av de viktigste risikofaktorene for langvarig nedsatt funksjon ved ryggsmerter.

Spørreskjemaet Fear-avoidance beliefs questionnaire (FABQ) er utviklet for å si noe om graden av slik bevegelsesfrykt. Personer som skårer høyt på spørreskjemaet har vist seg å ha et lengere sykefraværsforløp enn de som skårer lavt.

Dette spørreskjemaet er mye brukt av både leger og fysioterapeuter som jobber med muskelskjelettplager. Men måler dette spørreskjemaet virkelig bevegelsesfrykt? Dette spørsmålet er nettopp undersøkt i en ny studie fra NTNU og UiO.

Måler FABQ-spørreskjemaet det vi tror?

Når man utvikler nye spørreskjema så er det mange sider av spørreskjemaet som må undersøkes, blant annet om det måler det det faktisk skal måle og om det kan fange opp endringer. Bevegelsesfrykt er det vi kaller et konstrukt. Det betyr at det er et fenomen som er konstruert av forskere, noe som betyr at det ikke finnes en klar fasit på hvordan det måles. Det man imidlertid kan være enige om er at spørsmålene som settes sammen til et spørreskjema må måle det samme fenomenet.

I denne undersøkelsen brukte vi FABQ spørreskjema som 722 deltakere i arbeidsrettet rehabilitering hadde fylt ut. Ved hjelp av statistiske analyser (Rasch analyse) så testet vi om FABQ spørreskjemaet målte ett fenomen. I Rasch analysen vurderes om spørsmålene henger nært nok sammen med hverandre uten å spørre om det samme, og om skåringene fra flere spørsmål kan summeres på en meningsfull skala.

Vi fant at for FABQ så stemmer ikke Rasch analysen. Det betyr at spørreskjemaet ikke er et godt mål for bevegelsesfrykt, og at leger og fysioterapeuter bør bruke andre metoder for å finne ut om pasienten har bevegelsesfrykt.

Hva med betydningen for tilbakeføring til jobb?

Tidligere forskning har som nevnt vist at FABQ spørreskjemaet er godt til å si noe om hvor hurtig folk kommer tilbake i jobb. Hvordan kan dette forklares hvis skjemaet ikke måler bevegelsesfrykt?

Hvis man ser på de enkelte spørsmålene i spørreskjemaet så ser man at et av utsagnene man blir bedt om å ta stilling til handler om forventninger («Jeg tror ikke jeg vil være tilbake på det vanlige arbeidet mitt innen tre måneder»). Forventninger er noe man vet er av stor betydning for hvordan utfallet blir. Vi undersøkte derfor også hvor gode de enkelte spørsmålene i FABQ var til å si noe om fremtidig sykefravær. Dette gjorde vi ved å hente ut informasjon om deltakernes sykefravær de 12 første månedene etter de deltok på rehabilitering. Vi fant at forventningsspørsmålet faktisk var bedre enn de andre spørsmålene, og faktisk bedre enn hele spørreskjemaet til sammen, når det gjaldt å forutsi lengden på sykefraværet hos deltakerne.

Det enkle er altså ofte det beste.

Hva betyr disse resultatene?

Våre resultater viser at FABQ spørreskjemaet ikke er et godt mål på bevegelsesfrykt og derfor ikke bør brukes til å måle dette. Ønsker man å si noe om hvor lenge en pasient blir sykmeldt så bør man heller spørre hva personen selv tror. Det enkle er altså ofte det beste.

Ønsker du flere forskningsoppdateringer på dette feltet- følg Lene (@LAasdahl) og Sigmund (@SigmundGismerv1) på Twitter.

Dette er et sammendrag av artikkelen The Fear Avoidance Beliefs Questionnaire (FABQ)
Does it really measure fear beliefs? som nylig ble publisert i tidsskriftet Spine.

Her er noen enkle og effektive måter å trene med strikk på for å styrke skuldre, nakke og rygg – et treningsopplegg som jeg og kolleger har forsket på. Forskningsprosjektet er støttet av KLP.

Under finner du instruksjonsvideoer som viser hvordan du kan utføre øvelsene, enten det er hjemme, på jobben eller treningssenteret.

Videoer: KLP

Blogger: Ulf Skule Nerland,
Doktorgradsstudent ved Insitutt for nevromedisin og lege ved St. Olavs Hospital

Mange eldre plages av korsryggsmerter med utstrålende smerter ned i bena ved gange, men har det nokså bra når de sitter. Det er også typisk at de får det bedre når de bøyer ryggen forover. Smertene begrenser gangdistansen og har betydelig innvirkning på livskvaliteten. Hva kan dette være? Kan man gjøre noe med en slik tilstand?

Lumbal spinal stenose er vanligste årsak til operasjon i ryggen hos pasienter over 60 år. Dette er en nokså vanlig sykdom som kommer over tid og symptomene kommer til uttrykk fra ca.50 år og oppover. Tilstanden skyldes trange områder nederst i ryggkanalen som gjør at nervene til bena blir påvirket. Tilstanden er hos mange så plagsom at man velger operasjon.

Lumbal spinal stenose skyldes trange områder nederst i ryggkanalen som gjør at nervene til bena blir påvirket. (Illustrasjonsbilde: iStockPhoto)

Andelen eldre i befolkningen med lumbal spinal stenose er sterkt økende, og det er derfor viktig å avklare hva som er optimal kirurgisk håndtering av tilstanden. Prinsippet for kirurgi er å skape plass for nervene ved at man fjerner omkringliggende vev og påleiringer i håp om at spesielt smertene utover i bena skal avta. Tradisjonelt har dette blitt gjort ved såkalt åpen laminektomi hvor man fjerner deler av rygghvirvlene via store åpninger/hudsnitt.

De senere årene har operasjonsmetoder med små hudsnitt og bevaring av normale anatomiske strukturer ved bruk av mikroskop, såkalt mikrokirurgisk dekompresjon blitt benyttet i økende grad. Fordelen med disse nye minimalt invasive metodene er mindre sårsmerter etter operasjonen og at pasientene kan mobiliseres og utskrives fra sykehus tidligere. På denne måten kan flere pasienter behandles på kortere tid.

De nye operasjonsmetodene har imidlertid blitt tatt i bruk uten tilstrekkelig dokumentasjon for at resultatene er like gode som ved den tradisjonelle, mer omfattende operasjonsmetoden laminektomi.

Vår forskningsgruppe ved Nevrokirurgisk avdeling på St. Olavs Hospital i Trondheim har nylig gjennomført en studie som sammenligner mikrokirurgisk dekompresjon og laminektomi. Prosjektleder har vært overlege og førsteamanuensis Sasha Gulati, og studien er en del av doktorgradsarbeidet mitt.

Vår banebrytende studie viser at pasienter operert med mikrokirurgisk dekompresjon opplevde samme bedring som i laminektomigruppen etter ett år. Resultatene var svært gode i begge gruppene med stor bedring av ryggspesifikk funksjon i dagliglivets aktiviteter og helserelatert livskvalitet. Det var ingen forskjeller i komplikasjoner mellom de to operasjonsmetodene, og begge hadde en gunstig sikkerhetsprofil med svært få alvorlige komplikasjoner.

Studien, med tittelen ”Minimally invasive decompression versus open laminectomy for central stenosis of the lumbar spine: pragmatic comparative effectiveness study” er publisert i the British Medical Journal.

Studien benyttet data fra Nasjonalt kvalitetsregister for ryggkirurgi som er underlagt Universitetssykehuset i Nord-Norge, og til sammen 885 pasienter operert ved 34 ulike avdelinger var inkludert. Studien er et eksempel på såkalt sammenlignende effektforskning, og en av styrkene er at den har blitt gjennomført under forhold som mest mulig etterligner vanlig klinisk praksis i en stor pasientpopulasjon.

Sammenlignende effektforskning har fått økende oppmerksomhet de senere år og det norske helsevesenet med lange tradisjoner for medisinske kvalitetsregistre er spesielt velegnet for denne type forskning. Studien ble i sin helhet finansiert av en bevilgning på kr 150 000 fra Legeforeningens Fond for kvalitet og pasientsikkerhet, og viser at god klinisk forskning ikke nødvendigvis trenger å være kostbar.