<?xml version="1.0" encoding="UTF-8"?><rss version="2.0"
	xmlns:content="http://purl.org/rss/1.0/modules/content/"
	xmlns:wfw="http://wellformedweb.org/CommentAPI/"
	xmlns:dc="http://purl.org/dc/elements/1.1/"
	xmlns:atom="http://www.w3.org/2005/Atom"
	xmlns:sy="http://purl.org/rss/1.0/modules/syndication/"
	xmlns:slash="http://purl.org/rss/1.0/modules/slash/"
	>

<channel>
	<title>rusproblematikk &#8211; NTNU Medisin og helse</title>
	<atom:link href="/tag/rusproblematikk/feed/" rel="self" type="application/rss+xml" />
	<link>/</link>
	<description>Fagblogg</description>
	<lastBuildDate>Thu, 04 Feb 2021 12:49:49 +0000</lastBuildDate>
	<language>nb-NO</language>
	<sy:updatePeriod>
	hourly	</sy:updatePeriod>
	<sy:updateFrequency>
	1	</sy:updateFrequency>
	<generator>https://wordpress.org/?v=5.9</generator>
	<item>
		<title>Nesespray som redder liv</title>
		<link>/nesespray-som-redder-liv/</link>
					<comments>/nesespray-som-redder-liv/#respond</comments>
		
		<dc:creator><![CDATA[@NTNUhelse]]></dc:creator>
		<pubDate>Tue, 28 Feb 2017 07:06:49 +0000</pubDate>
				<category><![CDATA[Forskning]]></category>
		<category><![CDATA[forskerlinje]]></category>
		<category><![CDATA[forskerlinjen]]></category>
		<category><![CDATA[ISB]]></category>
		<category><![CDATA[nalokson]]></category>
		<category><![CDATA[overdose]]></category>
		<category><![CDATA[rus]]></category>
		<category><![CDATA[rusproblematikk]]></category>
		<guid isPermaLink="false">/?p=15384</guid>

					<description><![CDATA[Blogger: Ida Tylleskär, forskerlinjestudent, Institutt for Sirkulasjon og Bildediagnostikk Vi har utviklet en nesespray som kan forhindre unødvendige dødsfall ved heroinoverdoser. Hvert år dør over&#8230;]]></description>
										<content:encoded><![CDATA[<blockquote><p>Blogger: Ida Tylleskär, forskerlinjestudent, <a href="https://www.ntnu.no/isb">Institutt for Sirkulasjon og Bildediagnostikk</a><a href="/wp-content/uploads/2017/02/IMG_5757-3.jpg"><img loading="lazy" class="wp-image-15386 alignright" src="/wp-content/uploads/2017/02/IMG_5757-3.jpg" alt="Versjon 5" width="113" height="113" srcset="/wp-content/uploads/2017/02/IMG_5757-3.jpg 2417w, /wp-content/uploads/2017/02/IMG_5757-3-150x150.jpg 150w, /wp-content/uploads/2017/02/IMG_5757-3-300x300.jpg 300w, /wp-content/uploads/2017/02/IMG_5757-3-1024x1024.jpg 1024w" sizes="(max-width: 113px) 100vw, 113px" /></a></p></blockquote>
<p>Vi har utviklet en nesespray som kan forhindre unødvendige dødsfall ved heroinoverdoser.</p>
<p>Hvert år dør over 260 personer i Norge som følge av overdoser av heroin og lignende stoffer. Til sammenligning dør det årlig 160 i trafikkulykker. Heroinoverdose gjør at man slutter å puste og hjertet stanser. Heldigvis finnes det en livreddende motgift, nalokson, som kan oppheve skadevirkningen av heroin. I dag gis motgiften med sprøyte, satt i en muskel eller direkte i en blodåre. Ved Institutt for sirkuasjon og bildediagnostikk, NTNU, jobber vi for at motgiften skal kunne gis enkelt rett i nesa som en nesespray!<br />
<span id="more-15384"></span></p>
<p>&nbsp;</p>
<p>Fordelen med å gi nalokson som en nesespray er at den er så enkel at hvem som helst kan bruke den. I tillegg kan pasienten få motgift før ambulansepersonellet ankommer, som kan være livreddende i en situasjon der hvert sekund teller. Nesesprayen vil fjerne risikoen for stikkuhell og blodsmitte fra pasient til helsepersonell. Å unngå blodkontakt er viktig, fordi dette er en pasientgruppe der mange har hepatitt og HIV.</p>
<p>Det finnes allerede en nesesprayløsning som deles ut til rusavhengige og deres familier i Norge i dag. Problemet er at medisinen som brukes er utviklet for å gis med sprøyte, og den gis i større volum enn anbefalt for nesa. Det gjør at deler av sprayen renner ned i magen, og der fungerer ikke medisinen. Videre er sprayen verken vitenskapelig testet eller godkjent på vanlig måte av legemiddelmyndighetene. Med andre ord vet man ikke om nok motgift blir tatt opp i blodet etter man har gitt den.</p>
<div id="attachment_15387" style="width: 7370px" class="wp-caption alignnone"><a href="/wp-content/uploads/2017/02/Nesespray2.jpg"><img aria-describedby="caption-attachment-15387" loading="lazy" class="wp-image-15387 size-full" src="/wp-content/uploads/2017/02/Nesespray2.jpg" alt="" width="7360" height="4912" srcset="/wp-content/uploads/2017/02/Nesespray2.jpg 7360w, /wp-content/uploads/2017/02/Nesespray2-300x200.jpg 300w, /wp-content/uploads/2017/02/Nesespray2-1024x683.jpg 1024w" sizes="(max-width: 7360px) 100vw, 7360px" /></a><p id="caption-attachment-15387" class="wp-caption-text">Foto: Ambulansetjenesten Oslo og Akershus</p></div>
<p>&nbsp;</p>
<p>Ola Dale og NTNU har utviklet en oppskrift på nesespray som går et skritt lenger; den er spesiallaget for opptak via nesen. For at nesen skal kunne ta opp medisin effektivt, må det gis i bittesmå volum. Vi har derfor laget en nesespray som gir all medisin i et lite volum (0,1 ml) og som i tillegg inneholder stoffer som gjør at medisinen lettere tas opp i nesen. En høykonsentrert spray ble forøvrig godkjent for et drøyt år siden i USA.</p>
<p>Vi har gjennomført en randomisert overkryssingsstudie for å bestemme hvor mye nalokson som tas opp når vi gir den i nesa. Tolv friske, frivillige deltakere gjennomførte tre studiedager hver. På hver studiedag fikk de nalokson på en av tre ulike måter: som en injeksjon rett i blodåren, som en spray i det ene neseboret og som en spray i hvert nesebor. I løpet av de seks timene forsøket varte så tok vi 15 blodprøver av deltakerne og målte konsentrasjonen av nalokson i blodet.</p>
<p>Nalokson må over i blodbanen for å nå hjernen, der den virker. Resultatet viser at 50% av medisinen i nesesprayen blir tatt opp i blodet. Dette er viktig, fordi det forteller at vi må gi dobbelt så stor dose nalokson for å få samme effekt gjennom nesa som med sprøyte. Vi ser også at når vi gir nesespray så unngår vi de høye konsentrasjonene rett etter injeksjon, dette er viktig for å gi mindre abstinenser hos de som får medisinen.</p>
<p>Resultatene etter denne første studien er lovende, fordi vi ser at nesesprayen vil kunne fungere godt som behandling. Vi vil fortsette utviklingen av nesesprayen vår, slik at den kan godkjennes av myndighetene som behandling for overdoser. Rusavhengige er en pasientgruppe som på mange måter ansees som en av de svakere gruppene i samfunnet, og de fortjener som alle andre godt utprøvd og veldokumentert behandling.</p>
<p>Interessert i å lese mer? Hele artikkelen finner du her: <a href="http://rdcu.be/oW0B">Tylleskar I, Skulberg AK, Nilsen T, Skarra S, Jansook P, Dale O. Pharmacokinetics of a new, nasal formulation of naloxone. Eur J Clin Pharmacol. 2017:1-8</a>.</p>
<p><em>Blogginnlegget er også publisert på <a href="http://gemini.no/">gemini.no</a> </em></p>
]]></content:encoded>
					
					<wfw:commentRss>/nesespray-som-redder-liv/feed/</wfw:commentRss>
			<slash:comments>0</slash:comments>
		
		
			</item>
		<item>
		<title>Foreldres innrømmelse av skyld frigjør</title>
		<link>/foreldres-innrommelse-av-skyld-frigjor/</link>
					<comments>/foreldres-innrommelse-av-skyld-frigjor/#respond</comments>
		
		<dc:creator><![CDATA[@NTNUhealth]]></dc:creator>
		<pubDate>Thu, 23 Apr 2015 11:27:58 +0000</pubDate>
				<category><![CDATA[Barn og unge]]></category>
		<category><![CDATA[Generell helserelevans]]></category>
		<category><![CDATA[NTNUhealth]]></category>
		<category><![CDATA[familie]]></category>
		<category><![CDATA[ISM]]></category>
		<category><![CDATA[psykisk helse]]></category>
		<category><![CDATA[rusproblematikk]]></category>
		<guid isPermaLink="false">/?p=12611</guid>

					<description><![CDATA[John-Tore Eid rådgiver, stipendiat ved Institutt for Samfunnsmedisin, NTNU Skyld og skam blir gjerne sett på som en konsekvens av et liv som rusmisbruker.&#8230;]]></description>
										<content:encoded><![CDATA[<blockquote>
<div id="attachment_12612" style="width: 160px" class="wp-caption alignright"><a href="/wp-content/uploads/2015/04/Portrett_John-Tore-Eid-liten.jpg"><img aria-describedby="caption-attachment-12612" loading="lazy" class="size-thumbnail wp-image-12612" alt="John-Tore Eid (foto: Odd Ragnar Myhr, Byavisa)" src="/wp-content/uploads/2015/04/Portrett_John-Tore-Eid-liten-150x150.jpg" width="150" height="150" srcset="/wp-content/uploads/2015/04/Portrett_John-Tore-Eid-liten-150x150.jpg 150w, /wp-content/uploads/2015/04/Portrett_John-Tore-Eid-liten.jpg 300w" sizes="(max-width: 150px) 100vw, 150px" /></a><p id="caption-attachment-12612" class="wp-caption-text">(foto: Odd Ragnar Myhr, Byavisa)</p></div>
<p><a href="http://www.ntnu.no/ansatte/john-tore.eid">John-Tore Eid</a><br />
rådgiver, stipendiat ved Institutt for Samfunnsmedisin, NTNU</p></blockquote>
<h5>Skyld og skam blir gjerne sett på som en konsekvens av et liv som rusmisbruker. Først når vi knytter disse følelsene til menneskets viktigste relasjoner ifra starten på livet, åpner det seg uante muligheter for helning.</h5>
<p><em><br />
«Veldig ofte blir man liggende mye aleine på rommet. &#8211; Noe av det som er vanskeligst å takle er anger og skam. Løgner, det gale man har gjort mot familie, venner og dem man er glad i. Det skjer ofte 4-5 dager etter giften har gått ut av kroppen. Man ser med utrolig klarhet tilbake på et ødelagt liv … Ofte får en tanker om at det ikke er noen vits å kjempe mer, at det er like greit å dø. Så er det over, og familien trenger ikke bekymre seg mer. Da er all din smerte, sorg og angst borte … Og en annen viktig faktor: Ingen kan lenger behandle deg som søppel mer. &#8211; I den fasen er det virkelig mulig å møte det ekte, nakne mennesket. Da kommer knuste drømmer fram» (Malene, intervju)<span id="more-12611"></span></em></p>
<h2>Vonde erfaringer</h2>
<p><a href="/wp-content/uploads/2015/04/bekymretdame_istock.jpg"><img loading="lazy" class=" wp-image-12614 alignleft" style="margin: 0px 6px;" alt="bekymret kvinne" src="/wp-content/uploads/2015/04/bekymretdame_istock.jpg" width="400" height="300" srcset="/wp-content/uploads/2015/04/bekymretdame_istock.jpg 400w, /wp-content/uploads/2015/04/bekymretdame_istock-300x225.jpg 300w" sizes="(max-width: 400px) 100vw, 400px" /></a></p>
<p>Rundt 1990 intervjuet jeg 16 unge mennesker som hadde fått hjelp med et tungt rusproblem ved to behandlingskollektiv. Alle bar på vonde og forvirrende opplevelser fra første delen av livet i relasjonen til sine nærmeste voksne. Det handlet om overgrep, vold og forsømmelse. I et pågående doktorgradsprosjekt i medisin intervjuet jeg nylig sju av dem igjen, deriblant Malene (som er et pseudonym). I de 25 årene som var gått hadde flere levd vanlige liv med jobb og familie. For noen hadde det også vært mange strevsomme år. Det var særlig i ungdomstida at skam over seg selv og følelsen av skyld overfor dem som hadde krenket dem, ble en smertefull byrde som ikke var til å bære og som derfor ble en sentral kraft i stoffbruken. Slik hadde de prøvd å ta vare på seg selv. Dette framstår som en urimelighet, som blir enda større når en hører om hvordan skyldfølelsen økte av at de «påførte» sine nærmeste ekstra plager da de var på kjøret, og hvordan familiens medlemmer forsterket dette gjennom å gi dem skylda for sine problemer.</p>
<h2>Raseriet til Malene</h2>
<p><em>«Mitt paradoks var jo at min mor avviste meg. Fordi jeg lignet sånn på min far. Og som et lite barn skjønte jeg jo ikke det»,</em> sier Malene i intervjuet. Hun ble sviktet av alle voksne i oppveksten, verst var sviket fra mora. Hun fikk høre mora nekte når noen sa at Malene lignet på henne. Fram til hun var seks år, opplevde Malene å være elsket av sin far. Etter dette ble både hun og mora mishandlet av han gjennom mange år. Den kjærligheten hun følte splittet henne, og hun kom etter hvert til å overta flere av farens aggressive sider. Hun forteller om da hun i voksen alder havna på kjøret igjen, om mora som ble redd for at Malene skulle dø, og hentet henne hjem i påvente av et nytt behandlingsopplegg. I en krangel en dag sa mora det som hun ofte hadde brukt mot henne: <em>«Du er akkurat sånn som din far! Du er bare en drømmer»</em>. Helt ifra Malene var liten hadde dette vært hennes smerte og skam; å ikke være elsket og akseptert som den hun var. Likevel hadde hun respekt for sin mor. Fordi hun savnet henne og beskyttet henne, hadde Malene holdt tilbake sine følelser og aldri snakka stygt eller vært aggressiv mot henne som voksen. Denne gangen hadde hun fått nok av nedverdigelsene:</p>
<p><em>&#8220;Mamma! Jeg hadde f… ingenting med måten jeg ble til på! DU valgte min far. JEG var ingenting før det. Så at jeg ligner på både deg og han er jo helt uunngåelig! Jeg er jo fra dere to. Og du har brukt dette mot meg hele livet, mamma! Hvordan i helvete skal jeg forsvare meg? Hva venter du? Du er min mor! Jeg føler jo at du hater meg for at jeg ligner min far. Og dette har du sagt siden jeg var så liten. Nå vil ikke jeg høre på det mer mamma!&#8221;</em> Malene følte at «det eksploderte» og løp på rommet sitt for ikke å slå henne. Hun tenkte at mora «fikk sjokk» og ikke tålte utbruddet.</p>
<h2>Mors unnskyldning</h2>
<p>Men denne gangen tok mora opplevelsen til Malene til seg, og etter ti minutter banka det på døra: <em>«Unnskyld, Malene! Tilgi meg, for du har helt rett. Du er jo Malene. Du er ikke din far. Du er en helt annen type enn din far. Du er ei snill og god jente, som alltid tenker på andre før deg sjøl. Og jeg er veldig lei for at jeg sa det. Jeg lover at jeg aldri skal si noe sånt igjen»</em> Det var første gang Malene hørte mora snakke slik om henne, men unnskyldningen var ikke lett å takle: <em>«Det var akkurat som det var en storm inni meg. Det var ikke godt nok på en måte. Hun hadde brukt det mot meg hele livet! Da hun sa det, følte jeg at hun gjorde det som hun skulle gjort for lenge siden: Å vært moren min. Og ikke legge noe på meg som ikke jeg kunne gjøre noe med»</em> Etter hendelsen holdt mora sitt løfte. Forholdet deres ble mer ærlig, og de fikk snakket om tidlige krenkelser som hadde vært så traumatiske for Malene at hun engang ikke hadde klart å tenke på dem. <em>«Jeg kunne kvitte meg med noe av den derre skyldfølelsen jeg gikk og bar på i alle de årene som barn, da jeg bodde hos mamma. Da endelig slapp jeg taket i veldig mye av det»</em></p>
<h2>Barnets forventninger</h2>
<p>Virkningen av foreldres innrømmelse av skyld kan vanskelig overvurderes. Det er jo dette som barnet har ventet på hele livet. Det kunne aldri forstå det vonde som det ble utsatt for, og at det ikke ble elsket som det var av dem som hadde satt det til verden. Derfor måtte det prøve å endre seg selv slik at bildet av foreldrene kunne være slik det hadde forventninger om; gjennom å ta på seg skylda og bli sittende med skammen for alt som ikke var som det burde være. Dette er paradokset.</p>
<h2>Foreldre er skyldig sitt barn</h2>
<p><a href="/wp-content/uploads/2015/04/ski_mor_og_datter_iStock.jpg"><img loading="lazy" class="alignleft  wp-image-12621" style="margin: 0px 6px;" alt="illustrasjonsbilde" src="/wp-content/uploads/2015/04/ski_mor_og_datter_iStock-300x199.jpg" width="300" height="199" srcset="/wp-content/uploads/2015/04/ski_mor_og_datter_iStock-300x199.jpg 300w, /wp-content/uploads/2015/04/ski_mor_og_datter_iStock.jpg 849w" sizes="(max-width: 300px) 100vw, 300px" /></a>Ingen barn har bedt om å bli født. Når et barn settes til verden, blir foreldrene dette barnet «skyldig». De tar på seg et ansvar, en forpliktelse som de må oppfylle, og det vet den voksne. Så lenge de lever, skylder de barnet sitt å behandle det godt; imøtekomme dets behov for beskyttelse, orientering, kjærlighet og aktelse i et fellesskap, og stå til rådighet for alle dets følelser. Om en ikke oppfatter dette, betyr ikke det at en er fritatt for ansvaret. Hvis en gjør noe galt mot sitt barn, er det «riktig» at en får det vondt. I motsetning til barnets påtatte skyldfølelse, er foreldres skyldfølelse meningsfull da den har en sunn korrigerende hensikt: De kan gjøre det godt igjen. Både som foreldre og hjelpere er vi ofte klar over den destruktive rollen til skyld og skam, ikke bare i rusproblemet, men i de fleste store livsproblemer. Likevel unngår vi å se hvor ansvaret hører hjemme, av frykt for å kjenne hvor vondt det var da vi selv som barn måtte ta skylda for det uforståelige og urimelige, for ikke å bli støtt ut av det fellesskapet vi var avhengig av. Foreldres innrømmelse av skyld kan endre mye for det belastede barnet, virke frigjørende for hele familien og stoppe videreføringen av skyld og skam gjennom generasjonene. Derfor skal vi tørre en åpenhet om det og vise vår sårbarhet.</p>
<p>Denne teksten ble publisert den 20. april 2015 som kronikk i Vårt Land. Den er også tilgjengelig på <a href="http://verdidebatt.no/">verdidebatt.no</a>, Vårt Lands nettforum for debatt: <a href="http://www.verdidebatt.no/debatt/cat19/subcat24/thread11571190">http://www.verdidebatt.no/debatt/cat19/subcat24/thread11571190</a>/</p>
]]></content:encoded>
					
					<wfw:commentRss>/foreldres-innrommelse-av-skyld-frigjor/feed/</wfw:commentRss>
			<slash:comments>0</slash:comments>
		
		
			</item>
		<item>
		<title>Kommunalt barnevernansatte: Våre dagers helter</title>
		<link>/kommunalt-barnevernansatte-vare-dagers-helter/</link>
					<comments>/kommunalt-barnevernansatte-vare-dagers-helter/#respond</comments>
		
		<dc:creator><![CDATA[RKBU Midt-Norge]]></dc:creator>
		<pubDate>Mon, 24 Nov 2014 08:15:34 +0000</pubDate>
				<category><![CDATA[Barn og unge]]></category>
		<category><![CDATA[Meninger]]></category>
		<category><![CDATA[barnekonvensjonen]]></category>
		<category><![CDATA[barnevern]]></category>
		<category><![CDATA[Barnevernet]]></category>
		<category><![CDATA[barneverninstitusjon]]></category>
		<category><![CDATA[foreldre]]></category>
		<category><![CDATA[IPH]]></category>
		<category><![CDATA[kommuner]]></category>
		<category><![CDATA[Odd Sverre Westbye]]></category>
		<category><![CDATA[omsorg]]></category>
		<category><![CDATA[omsorgssvikt]]></category>
		<category><![CDATA[psykisk helse]]></category>
		<category><![CDATA[RKBU]]></category>
		<category><![CDATA[rus]]></category>
		<category><![CDATA[rusproblematikk]]></category>
		<category><![CDATA[spedbarn]]></category>
		<guid isPermaLink="false">/?p=11364</guid>

					<description><![CDATA[Blogger: Odd Sverre Westbye Senterleder ved RKBU Midt-Norge Svært mange barn og unge vokser opp i familier der minst én av foreldrene har en&#8230;]]></description>
										<content:encoded><![CDATA[<div id="attachment_11387" style="width: 160px" class="wp-caption alignright"><a href="/wp-content/uploads/2014/11/Odd_Sverre_Westbye_RKBU_Stående_Medium_Foto_GeirMogen.jpg"><img aria-describedby="caption-attachment-11387" loading="lazy" class="size-thumbnail wp-image-11387" alt="Odd Sverre Westbye, senterleder RKBU Midt-Norge" src="/wp-content/uploads/2014/11/Odd_Sverre_Westbye_RKBU_Stående_Medium_Foto_GeirMogen-150x150.jpg" width="150" height="150" /></a><p id="caption-attachment-11387" class="wp-caption-text">Foto: Geir Mogen</p></div>
<blockquote><p>Blogger: <strong><a href="http://www.ntnu.no/ansatte/odd.s.westbye">Odd Sverre Westbye</a></strong><br />
<em>Senterleder ved <a href="http://www.ntnu.no/rkbu">RKBU Midt-Norge</a></em></p></blockquote>
<p>Svært mange barn og unge vokser opp i familier der minst én av foreldrene har en psykisk lidelse og/eller vokser opp i en familie der minst en av foreldrene har et omfattende rusproblem. Veldig mange fødes også hvert år inn i en familie der minst én av foreldrene har betydelige egne problemer og der risikoen for at barna får en skjev utvikling med senere store problemer øker vesentlig.</p>
<p>Klarer mor og far å ta vare på det enkelte barnet?  Ser de barnet, klarer de å regulere spedbarnet som ikke kan respondere på annen måte enn å gråte? Skjønner de nødvendigheten av å respondere og leke med barnet fra dag 1, er de sensitive for spedbarnets uttrykk for ubehag, frykt, sult, tørst, tretthet, og klarer de å hjelpe det enkelte barnet tilbake til en god og regulert tilstand der verden er trygg og varm?<span id="more-11364"></span></p>
<p>Noen barn fødes også med tilleggsproblemer. Det kan være kroniske sykdommer, mentale handikapp eller andre ting som gjør at barnet trenger ekstra omsorg og oppmerksomhet. En oppgave som kan bli for stor for enkelte foreldre som har marginal omsorgsevne. Andre barn igjen vokser opp i hjem med vold og overgrep og der oppveksten preges av utrygghet og redsel.</p>
<p>Og en ting er jo foreldrene. Noe annet er eventuelle støttepersoner i miljøet som besteforeldre, onkler og tanter og gode naboer som samlet sett skal utgjøre et godt og trygt oppvekstmiljø for barna.</p>
<p>Alt dette skal saksbehandlerne i barnevernet forholde seg til. De skal kunne tolke barnas signaler og se om dette barnet skulle hatt mer hjelp og støtte. De skal kunne se om mor og far skulle ha arbeidet mer med tilknyttingen i det første sårbare leveåret til barnet. De skal kunne vurdere om det er et godt nok potensiale i den enkelte kjernefamilie, storfamilien og i nærmiljøet. Klarer mor og far med hjelp fra barnevernet å mobilisere personene rundt seg slik at oppvekstmiljøet for det enkelte barnet blir godt nok?</p>
<div id="attachment_11379" style="width: 810px" class="wp-caption alignnone"><a href="/wp-content/uploads/2014/11/Bamser_800_Thinkstock.jpg"><img aria-describedby="caption-attachment-11379" loading="lazy" class="size-full wp-image-11379 " alt="Foto: Thinkstockphotos.com" src="/wp-content/uploads/2014/11/Bamser_800_Thinkstock.jpg" width="800" height="475" srcset="/wp-content/uploads/2014/11/Bamser_800_Thinkstock.jpg 800w, /wp-content/uploads/2014/11/Bamser_800_Thinkstock-300x178.jpg 300w" sizes="(max-width: 800px) 100vw, 800px" /></a><p id="caption-attachment-11379" class="wp-caption-text">Foto: Thinkstockphotos.com</p></div>
<p>I tillegg skal de forvalte et lovverk som på den ene siden fremhever hjelpetiltak i og utenfor hjemmet slik at barnet kan vokse opp hos sine foreldre. Og på den andre siden skal de se på om omsorgen er god nok, og er den ikke det kan foreldrene miste omsorgen for sine barn. Som saksbehandler i kommunalt barnevern må en vektlegge relasjonen med foreldrene for å motivere til hjelpetiltak, samtidig som man har et lovverk som innebærer det mest alvorlige inngrepet i en mors og fars liv – det å miste sitt eget barn. Denne balansegangen må den enkelte saksbehandler i kommunalt barnevern forholde seg til.</p>
<p>For barn som utsettes for omsorgssvikt og/eller vold kan dette bety et langt liv med dårlig psykisk helse, rusproblematikk, kriminalitet, uføretrygd og andre utfordringer. Og for hvert barn som hjelpes i tide vil dette spare det enkelte barnet og deres familie for store lidelser og samfunnet for store summer. Det kommunale barnevernets arbeidere bør derfor være de mest skolerte, de best betalte, de mest erfarne og de klokeste medarbeiderne i våre kommunale tjenester.</p>
<p>Etaten må være tverrfaglig sammensatt med ulik kompetanse, de må arbeide i team og de må hele tiden utvikle sin egen faglige standard og praksis. De trenger all mulig støtte fra andre kommunale og statlige etater og tjenester som kan bidra med å øke deres kompetanse og bedre deres praksis slik at alle barn i Norge vokser opp med god nok omsorg.</p>
<p>I henhold til barnekonvensjonen som er gjeldende lov i Norge har alle barn rett til en trygg oppvekst. Denne loven er barnevernet en viktig forvalter av. De skal sørge for at de barna som ikke har et godt og trygt oppvekstmiljø gjennom sine foreldre/omsorgspersoner får dette. Barnevernet ga tilbud til over 53 000 barn og unge i 2012. Av disse fikk 44 000, eller 83 %, et hjelpetiltak i eller utenfor hjemmet. Vel 9000, eller 17 %, fikk et omsorgstiltak.</p>
<p>Kommunale barnevernsansatte og saksbehandlere – dere er mine helter!</p>
<p>&#8212;-</p>
<p>Følg også RKBU Midt-Norge på <a href="http://www.facebook.com/RKBUmidt">Facebook</a> og <a href="http://twitter.com/RKBUmidt_NTNU">Twitter</a>.</p>
]]></content:encoded>
					
					<wfw:commentRss>/kommunalt-barnevernansatte-vare-dagers-helter/feed/</wfw:commentRss>
			<slash:comments>0</slash:comments>
		
		
			</item>
	</channel>
</rss>
