Foto: Thinkstock

RKBU Midt-Norge har i 2019 arbeidet med en utfordring vi fikk av Barneombudet høsten 2018. Jeg har i tre tidligere blogginnlegg beskrevet 10 tiltak på universelt nivå og tre blogginnlegg om tiltak på selektivt nivå. Jeg skriver nå tre nye blogginnlegg om våre foreslåtte tiltak på indikativt nivå. Universelt nivå handler om tiltak som omfatter alle barn og unge. Selektive tiltak retter seg mot utsatte grupper barn og unge og deres familier, mens indikative tiltak retter seg mot de barn og unge som allerede har utviklet symptomer på en psykisk lidelse.

Av Odd Sverre Westbye (senterleder RKBU Midt-Norge, Institutt for psykisk helse, NTNU).

4. Bygge opp og sikre kapasitet og kompetanse i førstelinjetjenesten.

Foto: Geir Mogen/NTNU

Barn og unge med psykiske helseproblemer bor og lever sine liv hjemme i en kommune. Det kan være en stor kommune eller en liten kommune. Det er i kommunen mulighetene ligger for tidlig oppdagelse av mulig skjevutvikling med mye angst, atferdsproblemer, traumer eller lammende tristhet. Det er på helsestasjonen, i barnehagen, på skolen eller i skolehelsetjenesten disse barna må ses og forstås.

Ikke minst må barna få adekvate tilbud som kan avhjelpe, helbrede eller forhindre negativ utvikling: I barnehagen og på skolen. Videre må fastleger, helsesøstre, PPT ansatte, ansatte i barnevernet og andre fagpersoner i kommunale helse- og sosialtjenester ha en minimumkompetanse på diagnostikk av psykiske lidelser hos barn og unge og kunnskap om behandling av lette og moderate psykiske lidelser.  Det må også finnes god kunnskap i kommunene om virksomme familierettede tiltak.

5. Sikre en lett tilgjengelig spesialisthelsetjeneste.

Mange psykiske lidelser er kroniske tilstander hvor helbredelse ikke er mulig. Da er det desto viktigere at barn og unge og deres familier opplever nære og gode tiltak fra tjenestene. Det må stilles riktig diagnose og riktige tiltak må iverksettes slik at barnet og familien får best mulig hjelp. Helsevesenet og andre vesener er bygd opp som siloer med til dels vanntette skott mellom seg. Disse siloene kan vi lage broer imellom, broer som kan være smale og kronglete, eller broer som er brede og rette.

Denne samhandlingen handler hverken om evne eller metoder. Den handler om vilje til å gjøre livet lettere for pasient og pårørende med å etablere gode samhandlingsrutiner mellom aktørene. Spesialisthelsetjenesten må oppleves som lett tilgjengelige av ansatte i førstelinjetjenestene når behovet er der, og pasientene med kroniske lidelser og deres på rørende må oppleve av spesialisthelsetjenesten er der for dem. De må slippe å bli skrevet ut og inn, med forutgående henvisninger og ventetid når spesialisthelsetjenesten først er blitt involvert. Det gjelder ikke minst i saker hvor en ser at det kreves det langvarig oppfølging.

6. Sikre god samhandling mellom tjenestene som gjør utredning og behandling.

Norge er et land som setter av mye ressurser til oppfølging av barn og unges helse og velferd. Det er svært mange aktører som er involvert i arbeidet. Innen alle nivå (første, andre og tredjelinje) er det flere aktører. I kommunene så har vi kommunalt barnevern, vi har fastleger, kommunepsykologer, jordmødre, helsesykepleier, PPT, førskolelærere, spesialpedagoger, for å nevne noen. Hos et barn kan eventuelle problemer oppstå som resultat av genetikk, av lese- og skriveproblemer, av mentalt nivå (IQ), av fysiske forutsetninger, av støtte og relasjon til egen familie, av konflikter med venner, naboer eller lærere, av relasjoner til venner, og så videre.

Til å identifisere dette trenger vi fagfolk som både skjønner at egen kompetanse bare er en av flere kunnskapsområder som trengs for å forstå barnet og deres familie, og fagfolk som er i stand til å samhandle med andre fagfolk med komplementerende kunnskap. Vi har metodene – f.eks. BTI og ACT – det er kun snakk om å ville det nok.

Dette blogginnlegget er også publisert på fagbloggen Tilbeste.no.

Våre 10 anbefalinger på indikativt nivå:

• Tiltak 1-3
• Tiltak 4-6
• Tiltak 7-10

Våre 10 anbefalinger på selektivt nivå:

• Tiltak 1-4
• Tiltak 5-7
• Tiltak 8-10

Les også om våre 10 anbefalinger på universelt og generelt nivå – tiltak som bør omfatte alle barn og unge i Norge:

• Tiltak 1-3
• Tiltak 4-6
• Tiltak 7-10

Hvordan kan en utøve autoritet i skolen uten å bli undertrykkende?

«Styrke i stedet for makt» er slagordet for implementering av metodikken IVA/NVR (ikke-voldelig autoritet/Non-violent response) i noen skoler i Tyskland basert på Haim Omer’s prinsipper. Styrken består av flere elementer:

• Utholdenhet på å holde på skolens grunnleggende prinsipper
• Tydelighet på verdier og forventninger til alle mennesker i skolemiljøet
• Kollektivt samhold i staben på skolen som møter utfordringene sammen
• Allianser med foreldre, instanser utenfor skolen, og positive aktører i skolemiljøet

Denne styrken brukes likevel ikke til å tvinge gjennom lydighet.

Styrken bør brukes til utholdenhet i konstruktiv kulturbygging og motstand mot oppførsel som er uakseptabel. Det mest uakseptable vil være tyrannisering og handlinger som ødelegger trivsel og læringsmiljø for elevene og de ansatte. Styrken brukes også til å støtte og fremme positive handlinger og gode relasjoner i skolemiljøet og overfor omgivelsene.

Skolen kan ikke undertrykke elevene

Trusler, vold og annen tyrannisering (mobbing og utestenging) hører ikke hjemme i en demokratisk fundert skole. Elevene kan ikke overlates til seg selv i å skape en positiv kultur og stå imot slik undertrykking. De voksne må bidra gjennom aktiv tilstedeværelse og deltagelse i både de sosiale situasjonene og i læringssituasjonene. Uten konkret tilstedeværelse og deltagelse blir erklæringer om å bygge et skolemiljø talemåter som har liten betydning i hverdagen.

(Illustrasjonsfoto: Photos.com)

Styrken som skolens voksne bygger opp på denne måten bør ikke brukes på en måte som enkeltelever eller mindre elevgrupper opplever som tyranniserende eller undertrykkende. Det henger sammen med menneskerettighetene og det demokratiske prinsippet at også mindretall og minoriteter skal tas hensyn til. Det må være rom for en åpen meningsutveksling om dette i tråd med prinsippet om ytringsfrihet og retten til å få sine synspunkter hørt før formelle beslutninger tas.

Det trengs allianser med foreldrene

Tormod Rimehaug (foto: Frode Jørum, RKBU Midt-Norge)

Dette arbeidet med enkeltelever og skolemiljø henger sammen med oppdragelsen av barna og omsorgen for dem, og det trengs derfor allianser med foreldrene som støtte for skolens innsats. Men det kan likevel ikke gjøres til foreldrenes eneansvar – eller andre instanser – å sørge for at elevene oppfører seg konstruktivt på skolen. Barn og ungdom skal etter hvert lære seg å kontrollere seg selv til beste for både seg selv og omgivelsene deres, og i det trenger de tydelighet fra omgivelsene og støtte til deeskalering av konflikter og fredelig sameksistens.

Denne kulturbyggingen inngår i skolens læringsmål i forhold til menneskerettigheter, demokratiske prinsipper, konfliktløsning, samfunnsorden og mellommenneskelige ferdigheter. Det er ikke bare rammer som skal være tilstede for at læring skal kunne skje. Forskning ved RKBU Midt-Norge understøtter at relasjonen mellom lærer og elever har vesentlig betydning for barnas læring i tillegg til trivsel og psykisk helse.

Ressurspersoner i team

En del av det kollektive samholdet som gir styrke bør være at flere ressurspersoner etablerer et team som kvalifiserer seg spesielt i metodene i IVA/NVR, og kan støtte og veilede de ansatte og gruppene på skolen som har store utfordringer i hverdagen sin. Implementeringsforskning har vist at hvis ny metodikk skal bli tatt i bruk og overleve på sikt, må minst tre personer i et naturlig fagmiljø være lært opp i metoden og ha kapasitet til å støtte andre og bidra når det er behov for det («Three is the magic number», ref. Patras 2016). Slike støttesystemer skal være åpne, men krever heller ikke kunngjøring, vedtak eller andre formaliteter for å være akseptable i forhold til elever og foreldre.

Det er ikke tilstrekkelig å ta i bruk spesielle strategier i de vanskeligste enkeltsituasjonene. Det kreves å arbeide systematisk med kulturen og miljøet på hele skolen. Disse brede strategiene fungerer også best når de kommuniseres aktivt om og aktivt involverer alle gruppene i skolemiljøet, samt alle i omgivelsene som kan representere en støtte eller et konstruktivt korrektiv.

Se https://trimehau.wordpress.com/ eller søk på  “autoritet og omsorg” hvis du vil lese mer om IVA/NVR.

Dette blogginnlegget er også publisert på Tilbeste.no.

—

RKBU Midt-Norge driver forskning, tjenestestøtte, undervisning og formidling innenfor barn og unges psykiske helse og barnevern. Senteret ligger under Institutt for pyskisk helse ved Fakultet for medisin og helsevitenskap og er et av fire regionsenter i Norge. Følg RKBU Midt-Norge på Facebook og Twitter.

Tenk tilbake på forrige gang du eller noen nær deg var i kontakt med helsetjenesten. Var du litt bekymret, litt usikker, litt spent og kanskje også litt redd? Fikk du den hjelpen du hadde forventet? Møtte du en helsearbeider som var kunnskapsrik og trygg, som så deg som den du var, viste deg omsorg og behandlet deg med respekt?

Det er ikke usannsynlig at den du møtte var utdannet fra NTNU, og jeg håper uansett du kunne svare «ja» på spørsmålene over. Når vi i disse dager ønsker mer enn 800 nye studenter velkommen til Fakultet for medisin og helsevitenskap, er det med én tydelig ambisjon: Å utdanne helsearbeidere som gjør en forskjell – for helsetjenesten og for pasientene.

Dette er en flott ambisjon, men hva betyr dette mer konkret? Jo, det betyr at våre studenter skal få en helsefaglig utdanning som ligger i front. En utdanning fra NTNU skal være en garanti for at du som pasient eller pårørende møter helsearbeidere som har oppdatert kunnskap innen sitt felt og som har god trening i å kommunisere denne kunnskapen. Du skal møte helsearbeidere som behersker sitt fag og er stolte av sin profesjon. Samtidig har utdannelsen lært dem at de færreste av oss utfører mirakler alene, gode helsetjenester krever både samarbeidsvilje og samarbeidsevne på tvers av profesjoner.

Hva gjør vi ved NTNU for at det skal bli slik?

I 2016 ble de tidligere Høgskolene i Sør Trøndelag, Gjøvik og Ålesund en del av NTNU. Fusjoner er arbeidskrevende, men etter hvert som støvet legger seg ser vi nå resultater av fusjonen. Ett eksempel: I det fusjonerte NTNU tilbyr vi nå utdanning til sykepleier på tre steder. Disse ser nå til hverandre, tenker sammen, plukker det beste fra hverandre og lager en utdanning vi ser vil bli bedre enn summen av de tre «gamle». Tilsvarende prosesser er i gang på alle studieprogrammene, på bachelor og masternivå.

Ved NTNU løfter vi utdanning fram bl.a. gjennom egne karriereløp for de av våre ansatte som særlig vil satse på å utvikle god undervisning. Vi jobber målrettet med å utvikle og ta i bruk nye læringsformer og læringsarenaer. Vi vet at hvis profesjonene skal jobbe sammen må de også møte hverandre under utdanningen. Vi er lokalisert i tre byer, men er opptatt av å utdanne helsepersonell til hele landet. Ved NTNU Gjøvik gir vi et desentralisert tilbud i sykepleie, i Trondheim utvikler vi det samme for medisin. På den måten er ambisjonen å bidra til at helsetjeneste kan rekruttere fagfolk som kan gi deg som pasient eller pårørende et tilbud der du bor.

Foto: Espen Dalmo (Gjøvik)

Også i år var det hard konkurranse om å komme inn på mange av våre studier. Det er jeg glad for, det betyr at våre studenter både er godt kvalifiserte og høyt motiverte. Jeg skal ikke legge skjul på at det også gir en visst prestasjonspress. Gode studenter fortjener et godt tilbud, det hviler et tungt ansvar på oss å sikre at de får det. Vår endelige eksamen er imidlertid ditt møte med våre ferdigutdannede helsearbeidere. Du skal være trygg på at de som kommer med sitt vitnemål fra NTNU både besitter den fagkunnskap og de egenskapene som er nødvendig for å levere i det noen av oss fremdeles mener er en av de beste helsetjenestene i verden.

Foto: Geir Mogen/NTNU

Blogger: Odd Sverre Westbye
Senterleder ved RKBU Midt-Norge

Jeg blir så eitrende forbanna og fortvila.

Hver dag får vi presentert bilder i fra krigen i Syria som nå er inne i sitt sjette år. Og hver dag ser vi hva den gjør med alle barna i Aleppo, Damaskus, Homs, Al Hasakah, Deir Ez-Zur og i alle andre byer og tettsteder i dette landet. For oss i trygge Norge er dette eksotiske navn og steder, med andre lukter og lyder og med en annen kultur. For de som bor der er det nå helvetes forgård der døden lurer bak hvert et hjørne.

Ser vi ikke krigens nakne ansikt, ser vi ikke ungene? Barna som sitter avmagret som skjeletter i sykehussengene, uten et gram fett på kroppen? De er jo bare skinn og bein. Ser vi ikke angsten i disse barneansiktene, etter all bombingen og skytingen? Ser vi ikke fortvilelsen etter alle tapene av foreldre, brødre, søstre, onkler, tanter og besteforeldre? Ser vi virkelig ikke krigens sanne ansikt?

Foto: Pexels.com

Kjære Vladimir, kjære Barack, kjære Bashar, kjære Erna, hvem kan gjøre noe for disse barna hvis ikke dere kan gjøre noe?

Jeg skjønner at du, Erna, blir en liten spurv i denne tranedansen. Men hvis ikke verdens ledere kan gjøre noe, hvem kan da gjøre noe? Og er det virkelig enda flere bomber og enda flere kanoner dette landet trenger nå? Det er jo snart ikke et helt hus igjen i en eneste by i hele landet.

Ungene får ikke utdanning – det er snart ikke en skole igjen som er åpen.

Ungene får ikke mat – det er som å se bilder fra konsentrasjonsleirene i nazi-Tyskland.

Ungene får ikke helsehjelp – det er ikke ressurser igjen til verken mat eller medisiner på sykehusene, personalet er borte og mange av dem er også bombet i filler.

Ungene får ikke vann –vannforsyningene er borte fra flere byer.

Ungene får ikke den omsorgen de skal ha – omsorgspersonene er døde og andre har nok med seg selv og sine.

Ungene blir tilført ubotelige sår og traumer – gjennom tap, gjennom grufulle opplevelser, gjennom krigens gru og redsler.

Ungene mister alt håp om fremtiden og vil som ungdommer og voksne bare gå inn i nye ekstreme organisasjoner som ytterligere bryter ned dette landet og resten av verden.

Jeg blir så eitrende forbanna og fortvila på vegne av alle disse millionene av barna i Syria. Hva fanden skal jeg gjøre?

—

RKBU Midt-Norge driver forskning, tjenestestøtte, undervisning og formidling innenfor barn og unges psykiske helse og barnevern. Senteret ligger under Det medisinske fakultet og er et av fire regionsenter i Norge. Følg RKBU Midt-Norge på Facebook og Twitter. Denne bloggposten er også publisert på Tilbeste.no.

Under Ungdommens forskernatt får videregåendeelever mulighet til delta på forskingsaktiviteter tilpasset dem. Realfagsbygget fylles med spennende utfordringer, og fra Det medisinske fakultet vil ungdommene møte Karoline Krane-Gartiser på stand med “dingser” som kan være nyttige i arbeidet med psykiske lidelser. Håvard Kallestad og Marianne Tevik Singstad vil holde foredrag om henholdsvis søvn og ungdommers grenser, og i tillegg er det mulig å delta på 46 andre aktiviteter fra forskjellige forskningsmiljøer ved NTNU.

Kan dingser hjelpe oss å forstå psykiske lidelser? (Stand)

For å behandle psykiske lidelser må den som er syk være i stand til å gjenkjenne symptomer og fortelle om dem. Dette er ikke alltid enkelt, og både pasient og behandler fortolker disse forandringene på sin egen måte. Etter hvert som moderne teknologi utvikles er det kommet mange produkter på markedet som måler bevegelse, søvn, puls, kaloriforbruk og hudsvette, for å nevne noe. Dette er kroppslige fenomener som ofte forandres ved psykisk sykdom, og som nå altså er målbare. I fremtida er det tenkelig at flere og flere av disse objektive måleapparatene vil brukes til å fange opp sykdom vi ikke kan se.

Forskning på bevegelse, søvn og lys/mørke ved psykisk sykdom har i de siste årene vist at bevegelsesmønsteret er forskjellig ved ulike lidelser, at mange sover dårlig når de er deprimerte, at noen søvnsykdommer kan behandles med lys og at mørkebriller (som blokkerer lys) kan bli en behandling for noen tilstander med overaktivitet.

Ved standen «Kan dingser hjelpe oss å forstå psykiske lidelser?» vil det være demonstrasjon av dingser, som treningsklokker, aktivitetsmålere, lysbehandling, mørkebriller og apper som er nyttige for å følge forandringer ved psykiske lidelser.​

Søvn: Myter og fakta (Foredrag)

En god natts søvn er alfa og omega for å fungere som normalt i hverdagen, men svært mange har søvnproblemer. Det finnes mange råd for å få bukt med problemene – som for eksempel å sørge for nok mosjon, unngå kaffe etter et visst klokkeslett og unngå bruk av mobil eller nettbrett like før leggetid. Men virker disse rådene? Psykolog og søvnforsker Håvard Kallestad forteller hva som er myter og hva som er fakta om søvn.

Hvor går grensa di? – Om ungdom og identitet (Foredrag)

Ungdomstiden fører med seg mange spørsmål på veien mot å danne sin egen identitet. Valg skal tas og man må stole på seg selv i en hverdag fylt med forventninger, press og usikkerhet. Å sette grenser for seg selv kan være avgjørende i denne fasen av livet, men det krever mye av ungdommene selv, og av alle som står rundt. Å finne ut hvem man er og utvikle en egen identitet er ikke bare-bare. Forelesningen «Hvor går grensa di? – Om ungdom og identitet» reiser spørsmålstegn ved flere sider av ungdomstiden, og peker på utfordringer ungdommene i dagens samfunn står overfor, spesielt med tanke på å sette grenser for seg selv.

Blogger: Tormod Rimehaug
Førsteamanuensis og psykologspesialist
RKBU Midt-Norge

Enkle løsninger og systemforståelse av fenomener

I både psykologi og medisin har kunnskapsbasen vår utviklet seg til å forstå de fleste fenomener som påvirket av mange faktorer, og dette krever en systemforståelse av hvordan ting fungerer. Betydningen av hver faktor kan håndteres i statistikk som en varianskomponent, og målemetodene for dem bør holde vann for vitenskapelige perspektiver på validitet og reliabilitet – det vil si å måle riktig innhold og å gi stabile resultater. Kunnskapen vår kan ikke forsvare enkle svar og enkle løsninger. Dette er noen ganger en tung balast å bære når en møte lettbent mediahåndtering av fenomener. For noen uker siden kolliderte mitt multifaktorielle hode med debatten om skolekvalitet.

Hva måler karakterer og nasjonale prøver?

Det har vokst fram forestillinger i media om at de nasjonale prøvene i skolene kan brukes til å evaluere skoler og lærere og hjelpe foreldre til å velge gode skoler for sine barn. Men barn er født svært forskjellige, oppdras og stimuleres forskjellig, får innprentet ulike verdier og holdninger, og påvirket av venner og media, alle disse forskjellene er ulikt fordelt mellom skolekretser og kommuner i Norge, og alle er av betydning for resultatene på de nasjonale prøvene. I tillegg gjør tilfeldige variasjoner at små forskjeller ikke bør tillegges noen vekt i det hele tatt – de er ikke statistisk signifikante.

Skole- og klasseresultater på nasjonale prøver måler i min vurdering mest forskjeller i hvor de flinke elevene og ambisiøse foreldrene har klumpet seg sammen – tilfeldig, målbevisst eller som bivirkning av arbeids- og boligmarkedet. Skoler og lærere sin pedagogiske kvalitet som «varianskomponent» er trolig liten, og forsvarer overhodet ikke å bruke de nasjonale prøveresultatene som mål på det, slik det har vært forsøkt særlig i Oslo-skolen og i medieoppslag.

Et økonomisk perspektiv på skolekvalitet

Stort bedre blir det ikke når økonomer på Senter for økonomisk forskning her ved NTNU skulle lage en indikator for skolekvalitet. I god vitenskapelig tradisjon bruker de avansert statistikk, beskriver sine metoder og referer litteratur. I økonomers hode er vel en skole en produksjonsbedrift og kvalitet må jo være det samme som produktivitet og effektivitet?  Selv om de la som premiss at kvalitet er «…den enkelte skoles bidrag til elevenes læringsutbytte» ble dette konkretisert med indikatorer på deltagelse, fullføring og normert progresjon, kombinert med karakterer i videregående skole korrigert for standpunktkarakterene i ungdomsskolen. Dette kan kanskje anses som skolens effektivitet i å produsere utdanning og karakterer, men det er langt unna hva pedagoger er opptatt av som kvalitet i utdanning.

Det er riktig tenkt å korrigere for seleksjon av elever og ulike forutsetninger fra ungdomsskolen, Men standpunktkarakterer fra ungdomsskolen er et dårlig grunnlag fordi det er vesentlige forskjeller i standpunktnormer mellom ungdomsskolene (Galloway, 2011), og andre kriterier for en god prestasjon i videregående skole enn i ungdomsskolen. Dette krumspringet blander inn lokale kontraster i vurderingsstandard mellom ungdomsskoler og videregående skoler, ikke pedagogisk kvalitet.

Foto: Thinkstock

Fullføring på normert tid er effektivitet, ikke kvalitet

Å inkludere deltagelse, fullføring og normert progresjon som mål på skolekvalitet er problematisk. Britt Utvær, som er pedagogisk forsker ved NTNU, har vist at frafallet fra videregående helse- og sosial skyldes problemer utenfor skolen eller konstruktiv kursendring – det vil si at de går ut i jobb eller skifter utdanningsløp. Lignende funn er rapportert fra FAFO, og det samsvarer med synspunkter fra Forandringsfabrikken. Forløpsdata fra videregående skole forteller mest om kapasitetsubalanse i utdanninger og jobbmarked, kursendringer og om elevenes psykiske og sosiale problemer, ikke om skolekvalitet.

Gi oss mål på læring og utvikling som kvalitet

Hvis Norge skal drive med skolerangering, ta skrittet fullt ut og basér den på individuelle framskritt på nasjonale prøver! Da bygger en på sammenlignbare utgangspunkt og måler noe som KAN handle om pedagogisk kvalitet: Økt mestring og forståelse for den enkelte i konkurranse med seg selv. Repetert måling anerkjenner den gode lærer og gode skole som bringer alle framover.

Endringsmåling ville gjøre det attraktivt å få tilflyttet elever som har vært understimulert og forsømt eller har vært «på kant» med sin forrige skole. Slik som barn som flyttes til fosterhjem eller institusjoner og som kan ha et stort potensiale for individuell framgang og utvikling hvis de får både bedre omsorg og gode pedagoger. Det ville også bli mer attraktivt å gjøre en god jobb for barn med spesifikke lærevansker som hindrer dem i å få brukt potensialene sine, slik det er for de fleste svake elever.

Repeterte målinger over to eller flere år ville luke ut effekten av elevenes startforutsetninger for læring, mens skoler og lærere vil kunne skaffe seg status og et godt rykte basert på å skape framgang hos elevene.

Personvernet som hindring – og oppmuntring til triksing

Personvernet er kanskje en hindring for å måle framskritt for den enkelte med nasjonale prøver fordi hvert års prøver må lagres identifiserbart for å sammenlignes individuelt neste år. Denne mangelen på tillit til skolens personvern gjør skolevurderinger basert på nasjonale prøver sårbare for juks og triksing. Hvis prøvene skal måle individuell framgang blir det mindre attraktivt å frita svake elever eller å be funksjonshemmede holde seg hjemme når prøvene skal avholdes. Det blir også mindre attraktivt å «trene» på prøvene, fordi den gevinsten en tar ut på dette i år, vil bli individuelt utgangspunkt for neste års måling.

SØF-forskerne tar også forbehold om at de ikke har kunnet vurdere «… hvor gode skolene er på å skaffe lærlingeplasser .» og «.. hvorvidt skolene bidrar til sosiale ferdigheter og andre ikke-kognitive egenskaper». Og det skal være et mål på pedagogisk kvalitet?

Aglo videregående skole fikk skolekvalitet på bunn – 1.0 i 2006/07 (maks 6). De tar hovedsakelig imot elever som har vanskelig for å tilpasse seg og fungere i «normal-skolen» eller som vender tilbake til skolen etter avbrudd. De skulle vel egentlig ikke vært med i rapporten, men det avslører hvor lite indikatoren forteller om pedagogisk kvalitet. Skolen får til både faglige og sosiale framskritt og et vitnemål for nesten alle elever – men ikke på normert tid.

God pedagogikk spør du meg, men elendig «skolebidrag» ifølge SØF. Dette gjør meg kritisk til å bruke økonomiske tilnærminger til å vurdere kvalitet i skolen – som i helsevesenet.

Dette blogginnlegget er en omarbeidet versjon av en kronikk som sto i Trønder-Avisa 29.04.2016.

—

RKBU Midt-Norge driver forskning, tjenestestøtte, undervisning og formidling innenfor barn og unges psykiske helse og barnevern. Senteret ligger under Det medisinske fakultet og er et av fire regionsenter i Norge. Følg RKBU Midt-Norge på Facebook og Twitter.

Foto: Geir Mogen/NTNU

Blogger: Odd Sverre Westbye
Senterleder ved RKBU Midt-Norge

Regjeringen legger nå fram en kvalitets- og strukturreform i barnevernloven. Her foreslås det at kommunene skal få et mer helhetlig ansvar for barnevernet, det skal bli slutt på barneverntjenestens alenegang og hemmelighetskremmeri, det skal bli større valgfrihet når det gjelder bruken av institusjonsplasser og det skal satses tungt på kompetanseheving.

Reformer er vel og bra, men historien har vist oss at reformer nødvendigvis ikke er svaret på alle våre problemer. Om staten, fylkeskommunen, kommunen eller en nasjonal eller internasjonal privat aktør er den ansvarlige for en eller annen tjeneste, gir det ingen garanti for at den verken er kostnadseffektiv eller kvalitetsmessig utsøkt. Eksemplene på dette er mange. Så en reform i seg selv gir ikke et bedre tilbud til barna.

Det som er bra med regjeringens forslag er fokuset på kompetanseheving. Barnevernets kompetanse må styrkes. Den må styrkes ved at dagens ansatte – i hovedsak barnevernspedagoger og sosionomer – får tilbud om faglig oppbygging og videreutdanning på mastergradsnivå. Dette både for å gi de ansatte mer kunnskap om barns utvikling og ikke minst utviklingen av mentale skader hos barn i marginale oppvekstmiljø. I tillegg vil høyere akademisk kunnskap på sikt kunne gi bedre kvalitetssikring av tjenesten, ved at de får mer kunnskap om hvordan systematisk utvikle en tjeneste gjennom kunnskapsinnhenting og utprøving av kunnskap i egen tjeneste. Deretter må selve tjenesten styrkes med mer breddekunnskap. Det er ikke nok at det i den kommunale barneverntjenesten arbeider ansatte med sosialfaglig / samfunnsvitenskapelig kunnskap.

I en verden der vi for lengst har forlatt ideen om at det er et skille mellom psyke, soma og samfunn, og at komplekse problemstillinger kan finne sitt svar gjennom en måte å tenke på, så er det nå på høy tid at den kommunale barneverntjenesten styrkes med større bredde i kunnskapsgrunnlaget. Særlig med tanke på regjeringens reform der det kommunale barnevernet skal få et større og mer helhetlig ansvar. Det blir også viktig å kreve en minimumsstørrelse på de kommunale tjenestene – helt uavhengig av kommunereformen.

Med stor sannsynlighet vil vi også ha flere små kommuner etter at kommunereformen er gjennomført. I disse kommunene vil størrelsen på barneverntjenesten ikke være levedyktig dersom de ikke slår seg sammen med tjenestene i andre nabokommuner. Så staten må kreve interkommunale løsninger for denne viktige tjenesten, dersom kommunens størrelse hindrer en kompetansemessig forsvarlig barneverntjeneste.

Hva som er eksakt kritisk størrelse er nok vanskelig å fastslå, men jeg mener at ingen tjeneste bør være mindre enn 12-15 faglige ansatte. Og i denne gruppen ansatte bør det finnes en bredde av kunnskap som barnevernspedagoger, sosionomer, psykologer, psykiatriske sykepleiere og kanskje leger og pedagoger.

En har fortsatt mye å arbeide med i kommunene når det gjelder samhandlingen mellom barneverntjenesten og andre kommunale tjenester som helsetjenester, PPT og barnehager og skoler. Men, jeg tror at økt samhandling ikke er nok. Barneverntjenesten selv må styrkes vesentlig med økt kompetanse til de som i dag arbeider i denne sårbare tjenesten og ved å øke den faglige bredden i tjenesten. Dette blir det store prosjektet i denne reformen etter min mening.

—

RKBU Midt-Norge driver forskning, tjenestestøtte, undervisning og formidling innenfor barn og unges psykiske helse og barnevern. Senteret ligger under Det medisinske fakultet og er et av fire regionsenter i Norge. Følg RKBU Midt-Norge på Facebook og Twitter.

Blogger: Ingunn Ranøyen

Postdoktor ved RKBU Midt-Norge

Vi vil alle oppleve opp- og nedturer på denne reisen som er livet. Oppturene når både kropp og sjel stråler er jo fantastiske, men dette innlegget skal handle mest om nedturene når livet skjenker oss en knyttneve midt i fjeset. Enkelte rister det av seg og spretter raskt opp igjen, mens andre bruker lang tid på å komme seg ovenpå igjen. Psykisk helse er en kontinuerlig dimensjon som for eksempel kan deles i god psykisk helse, nokså god psykisk helse, psykiske vansker eller psykiske lidelser; vi har alle en psykisk helse.

I det siste har mediene brukt uttrykk som «flinke, triste ungdommer», «prestasjonssamfunn», «kroppspress», «karakterpress» for å beskrive hvilke kår dagens ungdom lever under, og tydeligvis opererer stadig flere av oss i et tristere stemningsleie enn tidligere. Verdens Helseorganisasjon har beregnet at i 2030, når dagens ungdom er voksne, vil depresjon ha blitt den lidelsen som har størst sykdomsbyrde i verden, større enn alle fysiske sykdommer. Hvordan kan vi forebygge dette? Hva vi kan gjøre for å sprette litt raskere tilbake når knyttnevene treffer oss? Hva gjør vi de dagene vi føler oss litt skjøre, nedfor, engstelige, irriterte?

Motivasjon viktigere enn selve treningen?

Det virker kanskje selvsagt at fysisk aktivitet er positivt for vår psykiske helse. Så langt tilbake som i antikkens Hellas skrev Hippokrates at en mann må spise og mosjonere for å holde seg frisk. I 1621 skrev Robert Burton at musikk og dans er essensielt for å behandle melankoli. Forskningslitteraturen på dette området er derimot ikke like klar, spesielt blant barn og unge. Noen studier tyder på at trening kan redusere engstelighet og nedstemthet, mens andre studier finner ingen positiv effekt av trening på psykisk helse. Én studie indikerer at det er de samme genene som bestemmer både vårt fysiske aktivitetsnivå og våre nivåer av angst og depresjon. Forfatterne av denne studien hevder derfor at fysisk aktivitet ikke vil hjelpe mot slike vansker. I disse studiene har forskerne gått ut fra at jo mer trening, desto bedre psykisk helse. Men hva om det handler mer om det at man i det hele tatt velger å trene? Kan det være at motivasjon for trening betyr mer for vår psykiske helse enn fysiologiske effekter av trening?

Foto: Thinkstock

Å trene er bra – uansett

Med data fra Helseundersøkelsen i Nord-Trøndelag (HUNT) fant vi at symptomer på angst og depresjon hos foreldre var relatert til slike symptomer hos deres 13-18 år gamle barn. Videre undersøkte vi om fysisk aktivitet påvirket denne sammenhengen og fant at ungdoms fysiske aktivitet (definert som trening minst én gang i uka utenom skoletid) reduserte sammenhengen mellom problemer hos mødre og ungdom. Her undersøkte vi altså ikke intensiteten på treningen, men fant at det at unge i det hele tatt trener utenom gymtimene, kan være positivt for deres psykiske helse når det er problemer i familien. Her trengs det mer forskning, men muligens kan det eksistere en slags ”minimumsterskel” for trening for å få positive effekter på psykisk helse.

Tren, fedre, tren!

Fysisk aktivitet hadde derimot ingen positiv effekt dersom far hadde symptomer på engstelighet og tristhet og var inaktiv. En mulig forklaring på dette kan finnes i forskning som viser at fars aktivitetsnivå har større betydning for hvor aktive barna er enn mors aktivitetsnivå. Her gjelder å trene, fedre! Studier viser dessuten at individer som trener utendørs i parker eller i grønne, rolige områder føler seg bedre, er mer positive og energiske og mindre deprimerte, anspente og sinte enn individer som trener inne eller nært trafikk eller andre mennesker. Oppsummert kan dette tyde på at i det minste noe trening, helst i skog og mark, kan være positivt for humøret vårt.

Selvfølelsen er viktig å jobbe med

Så da har vi plassert fysisk aktivitet i medisinskapet mot knyttnever. Er det andre faktorer vi også kan jobbe med? I motsetning til forskning på fysisk aktivitet blir forskning på selvfølelse stadig mer entydig. I økende grad viser denne forskningen at lav selvfølelse, eller det å ha en negativ holdning til seg selv og føle seg mindre verdifull enn andre, kommer forut for både tristhet og diagnostisert depresjon. Det viser seg at dette gjelder for både barn, ungdom, voksne og eldre. Funn i vår studie antydet også dette: sammenhengen mellom engstelige og depressive følelser hos foreldre og barn ble sterkere dersom barna også hadde lav selvfølelse. Ettersom forskningen ser ut til å bli stadig klarere på dette området, hva kan da være viktigere enn å jobbe med våre barns og vår egen selvfølelse?

I dagens ”prestasjonssamfunn” med økt press ser det ut til å bli stadig viktigere å bygge opp barn og unges selvfølelse slik at de føler seg like mye verdt som alle andre, verken mer eller mindre. Spe på med litt fysisk aktivitet, så er vi kanskje et lite skritt på veien mot en bedre psykisk helse ved å kunne sprette litt raskere opp igjen etter et møte med en av livets uunngåelige knyttnever.

Ranøyen, I., Stenseng, F., Klöckner, C. A., Wallander, J., & Jozefiak, T. (2015). Familial aggregation of anxiety and depression in the community: the role of adolescents’ self-esteem and physical activity level (the HUNT Study). BMC Public Health, 15:78. http://bmcpublichealth.biomedcentral.com/articles/10.1186/s12889-015-1431-0

—

RKBU Midt-Norge driver forskning, utvikling, undervisning og tjenestestøtte innenfor barn og unges psykiske helse og barnevern. Senteret ligger under Det medisinske fakultet og er et av fire regionsenter i Norge. Følg RKBU Midt-Norge på Facebook og Twitter.

Foto: Geir Mogen/NTNU

Blogger: Odd Sverre Westbye
Senterleder RKBU Midt-Norge

Vi skriver 2016 og et helt år med blanke ark ligger foran oss. Mange av oss tenker at ja, nå skal vi begynne et nytt og bedre liv. Vi skal slutte å røyke, vi skal drikke mindre, vi skal trene mer, vi skal spise sunnere, vi skal besøke våre gamle oftere osv. Mange gode forsetter er tenkt i gjennom, noen har skrevet de ned og lagt de i en konvolutt i en safe eller lignende. Mange har allerede annonsert de på sosiale medier, noen har inngått veddemål og noen har allerede glemt dem.

Nyttår er tiden for de gode forsetter og for de fleste av oss lever vi godt med at forsettene falmer litt når hverdagen er over oss på nytt. Forsetter blir som forelskelser, de er rosa og deilige til å begynne med, men så kommer hverdagen etter hvert. Og heldigvis er mange av oss glade i hverdagene og lever godt med de eventuelle lastene vi har.

Nå er det selvsagt lurt å slutte å røyke, det er og blir helseskadelig. Heldigvis er det nå svært sjelden at voksne røyker inne med barn eller andre voksne til stede, så røyking i Norge i dag skader stort sett bare den som røyker selv. Annet er det dessverre med for mye drikking.

Vi har akkurat lagt bak oss ei julehøytid som svært mange barn gruer seg veldig til, fordi én eller flere av omsorgspersonene drikker for mye eller ruser seg på annet vis. Om lag 200.000 barn opplever hvert år at foreldre blir overstadig beruset i jula. 10% av alle voksne i Norge skulle ønsket at deres foreldre hadde drukket mindre alkohol i julehøytiden da de selv var barn. Det vil si at nærmere en halv million voksne i dag har dårlige minner fra egen barndom på grunn av rusbruk.

Foto: Gratisography

Det å trene mer for de som i dag ikke rører på seg i noen særlig grad er sikkert positivt. Vi er skapt til å bevege oss, til å gå og løpe, til å svømme, til å leke og til bruke kroppen i ulike aktiviteter. Så en systematisk bruk av kroppen kan anbefales, men sannelig ikke like lett å gjennomføre slik det er med de andre forsettene.

Her kan et hjelpemiddel være en ny app utviklet på NTNU. Dette er også et forsett som i hovedsak angår den enkelte. Ingen barn tar skade av at foreldrene trener regelmessig, så lenge det er innenfor rimelige rammer. Og barn selv har i hvert fall ikke vondt av aktivitet. Minst en time hver dag er viktig for barn og unge i alle aldre. Også å spise sunt er lurt. Spis nok frukt og grønt, ikke for mye rødt kjøtt, ikke for mye sukker og fett.

Følg gjerne kostholdsrådene fra myndighetene og sjekk vekta en gang i blant. Også her gjelder ordtaket at gammel vane er vond å vende. Har en alltid drukket cola så fortsetter en gjerne med det, i stedet for å bruke vann. Spiser en mye «junkfood» så fortsetter en gjerne med det.

Å gi råd er enkelt, særlig å gi råd til andre, men å følge dem er verre. Heller ikke litt slanking er farlig for barna til de som slanker seg. Men dersom barna begynner å slanke seg så skal de voksne følge med. Vi vet at kroppspresset er stort i dag, mange unge ønsker å framstå som skoleflinke, som sunne som spiser riktig og trener regelmessig, som vellykkede både på den ene og den andre måten.

For enkelte kan dette gå over styr, for rask reduksjon i vekt kan være svært farlig – ja, til og med dødelig dersom en ikke er klar over kroppens reaksjon på for hurtig tap av vekt. I nyttårshelga døde ei 13 år gammel jente, sannsynligvis på grunn av underernæring. Så alle foreldre bør være litt på vakt dersom ditt barn har startet et ”prosjekt slanking” i denne tiden med gode forsetter.

Foto: Gratisography

Men, hva vil jeg nå med denne bloggen? Jo, nyttår er tiden for de gode forsetter, og mange kan gjøre lurt i å realisere noen av disse. Da er det lurt at du ikke blir alene om å realisere de gode forsettene. Det er mye lettere å lykkes dersom en går sammen med andre. Det kan være din fastlege eller en annen helsearbeider, det kan være en likesinnet med samme utfordring, en forening eller organisasjon som er opptatt av det samme spørsmålet eller en god venn, nabo eller slektning.

Bli ikke alene med ditt forsett. Søk sammen med andre i flokken din og lykke til med jobben! Nå er hverdagen allerede i gang og det rosa sløret begynner å avta, men like fullt kan forsettene absolutt være verdt et helhjertet forsøk til det bedre, for en selv og sine barn.

Måtte alle gode forsetter som er positive, for både voksne og barn, gå i oppfyllelse i 2016.

—

RKBU Midt-Norge driver forskning, utvikling, undervisning og formidling innenfor barn og unges psykiske helse og barnevern. Senteret ligger under Det medisinske fakultet og er et av fire regionsenter i Norge. Følg RKBU Midt-Norge på Facebook og Twitter.

Blogger: Frode Fossvold-Jørum
Seniorkonsulent – kommunikasjon og formidling ved RKBU Midt-Norge

Å nei, det skal være klassefest igjen! Hos Vibeke. Jeg hater klassefester. Det blir så mye bråk, det er ingen lærere der som passer på og kanskje må jeg danse med ei jente. Kanskje vil de andre gjøre narr av den nye buksa mi eller så begynner alle å le av meg bare fordi jeg kommer. Og du vet aldri hva Ludvig kommer til å gjøre. Det er tryggest å late som om jeg er syk eller skal reise bort.

Jeg er 12 år og er både flink på skolen og i idrett, men jeg har alltid vært fryktelig sjenert og veldig lite glad i fremmede omgivelser og masse folk rundt meg. Jeg løp alltid og gjemte meg når det kom folk til gårds og hvis jeg måtte være med bort, kunne jeg ofte insistere på å være igjen i bilen fordi jeg ikke ville inn. Utenfor bilen var det fremmed og utrygt. I bilen satt jeg i timevis og kjedet vettet av meg. Men det var bedre enn å måtte være med inn. Hva om noen spurte meg om noe jeg ikke visste svaret på? Tenk om jeg gjorde noe flaut?

Jeg husker godt den klassefesten. At jeg ikke var der. Jeg satt trygt på rommet hjemme. Telefonen ringte hos oss den lørdagskvelden og mamma tok den. Jeg fryktet hva som ville skje. Telefonsamtaler var også utrygt og skummelt, fordi du aldri visste hvem som var i den andre enden og hva de ville. Det var ingen måter å beskytte seg mot det som kom. Men denne gangen visste jeg hvem som ringte. Det var de andre i klassen. “Frode, det er til deg!”. Å fytte. Fyttefyttefytte. Jeg kaldsvettet. Kikket nesten sint bort på mamma. Ville rømme.

Jeg tok opp røret. Det var masse lyd der inne. Både jente- og guttestemmer som ropte og lo. Det var Ludvig, mens alle sammen sto bak og hørte på. Han ville vite hvorfor jeg ikke var der. – Alle de andre er her! Og så lo han på sin helt egen måte, som var helt lik om han lo hjertelig eller ondskapsfullt. Det var helt umulig å vite. Og det gjorde de andre også. De lo og ropte. Jeg husker ærlig talt ikke mer. Jeg må ha lagt på. Og så begynte jeg å grue meg til mandag. På hva som skulle skje, hva de ville si. Veldig mye av min barndom gikk med til å engste meg for hva som kunne skje. Joda, jeg ble ertet en god del, men jeg overlevde. Og senere oppdaget jeg at jeg var munnrapp og morsom. Da løste mye seg.

Senere har jeg fått høre at ei i klassen husker det som om de oppriktig lurte på hvorfor jeg ikke var der og om jeg hadde det bra. Kanskje stemmer det, kanskje ikke. Men det er uansett ikke slik jeg husker det. Jeg husker det som en opprivende hendelse som på mange måter sitter i kroppen ennå.

I dag har jeg blitt 41 år og den opplevelsen sitter fortsatt i kroppen. Jeg husker alle disse små hendelsene som store og delvis traumatiske. Utryggheten, følelsen av å ikke høre til, at alle andre egentlig ikke likte meg. Redselen for hva andre egentlig tenkte om meg. Det har uten tvil preget det voksne livet mitt når det kommer til mellommenneskelige forhold. Når alt kommer til alt tror jeg ikke helt på at andre egentlig liker meg (tross at alt tilsier at jeg er en godt likt person) og jeg har det med å takke nei til sosiale sammenkomster. Helt til jeg ikke lenger blir invitert. Ikke fordi jeg ikke vil, men ofte blir det bare sånn.

Det er noen mønster som går igjen og som jeg har hatt hele livet. Og de blir ikke svakere, uansett hvor mye jeg er klar over det. Tvertimot. Når det er sagt, så er jeg et velfungerende og oppegående menneske i dag, med mine utfordringer. Slik som alle andre. Hei, jeg skriver jo om dette i jobben min (en jobb jeg er rimelig stolt av, forøvrig)!

Men mange har hatt og har det mye verre enn meg. Mye av det jeg slet med er symptomer på sosial angst. Sosial angst er nemlig mye mer utbredt enn du kanskje tror.

Sosial angst rammer 13% av den norske befolkning i løpet av livet og er den tredje mest vanlige psykiske lidelsen. Den kalles også “den oversette angstlidelsen” og de færreste oppsøker behandling.  Å være sammen med andre, eller bare tanken på det, kan f.eks. være en fysisk prøvelse som kan føre til både vondt i hode og mage, hjertebank og svetting. Det kan også føre til ensomhet, siden man selv vet at denne angsten er overdreven. Men hva ligger i få diagnosen sosial angst?

Det kan f.eks. være:

• Engstelig og vet ikke hva man skal gjøre i en pinlig/ny situasjon
• Engstelig sammen med andre
• Engstelig når man må gjøre noe mens andre ser på en
• Engstelig når man må snakke eller lese høyt foran en gruppe
• Før: svett, hjertet slår fort og/eller vondt i hodet eller magen
• Før: tenker på alt som kan gå galt

Her er “Rob” som forteller om dette:

Jeg personlig utviklet nok aldri symptomer alvorlige nok til at jeg kunne blitt diagnostisert med sosial angstlidelse, men hadde jeg ikke tatt tak i mye av dette på egen hånd, kunne det kanskje gått feil vei. For engstelsen for de minste ting var tidvis dominerende i livet mitt. Det har likevel aldri gått utover muligheten min til å leve et normalt liv. Men at symptomene var sterke nok til at det gikk utover livskvaliteten min, det er det ingen tvil om.

Vi vet ikke så mye om sosial angst hos unge. Postdoktor Ingunn Ranøyen hos oss ved RKBU Midt-Norge ville i sin avhandling finne ut mer om dette. Med funn fra 7669 ungdommer i Nord-Trøndelag mellom 13 og 18 år, jevnt fordelt mellom gutter og jenter, fant man at så mange som 1 av 4 jenter og 1 av 6 gutter rapporterer å ha høye nivåer av sosial angst (uten at det nødvendigvis kvalifiserer for å ha diagnosen sosial angstlidelse).

Men ikke bare begynner det tidlig, men veldig mange drar med seg disse lidelsene inn i voksen alder og vil oppleve en lavere livskvalitet enn det de fortjener. Det er da litt trist å tenke på at mange kunne unngått dette hvis de hadde visst at det som plager dem er normalt, og at de ikke er alene om det. Og at både selvhjelp og profesjonell behandling kan hjelpe.

Foto: Thinkstock

Det er viktig å merke seg at det å ha en psykisk lidelse er noe annet enn å ha bekymringer. Har du en slik lidelse går det utover mulighetene dine til å leve et normalt liv, mens det å bekymre seg for å møte nye mennesker eller situasjoner er normalt (og sunt!).

Jeg må tenke tilbake på den tolvårige versjonen av meg selv, som var uvitende om at det jeg følte ikke var noe jeg hadde trengt å oppleve så sterkt. At jeg kunne ha fått hjelp til å håndtere det bedre. Men det var ingen som skjønte hvordan jeg egentlig hadde det, og kanskje minst av alle meg selv. For meg var det jo normalt. Det var slik det var for meg. Så det føles viktig for meg at flere unge mennesker som sliter med slike symptomer selv, eller som har en venninne eller en kompis som gjør det, får vite om dette. At de ikke er alene.

Under Ungdommens forskernatt på NTNU fredag 25. september skal Ingunn ha et lite foredrag for ungdommer fra videregående skoler i Trøndelag om sosial angst og sine funn rundt dette. Foredraget er kalt “Sosial angst – vanligere enn du tror” og mitt håp er at det er noen som i den salen som får seg en vekker, på en eller annen måte, og gjør noe med det. Eller kanskje du deler dette blogginnlegget?

For sosial angst er ikke noe som trenger å være der for alltid. Det er det ingen som fortjener.

En del av innholdet i dette blogginnlegget er hentet fra Ingunn Ranøyens presentasjon, som igjen er basert på hennes avhandling “Internalizing symptoms In adolescence – Familial aggregation and other psychosocial factors” (2015).

Presentasjonen hun skal holde kan du se her (PowerPoint Online)

Oppdatert 28.09.2015: Her er foredraget i videoform:

Oppdatert 01.10.2015: 
Radioinnslag på morgensendingen til NRK Trøndelag
Nettsak om sosial angst fra NRK Trøndelag

—-

RKBU Midt-Norge driver forskning, utvikling, undervisning og formidling innenfor barn og unges psykiske helse og barnevern. Senteret ligger under Det medisinske fakultet og er et av fire regionsenter i Norge. Følg RKBU Midt-Norge på Facebook og Twitter.