Foto: Frode Fossvold-Jørum

I januar i år var undertegnede på lansering av heftet «Hjelp – buksa er for trang!». Heftet er skrevet av vernepleier og forfatter Bernt Barstad og er en del av lettlest-serien fra Be-Ni Forlag. Be-Ni Forlag er en av noen få utgivere i Norge som skriver og gir ut tekster som er tilpasset voksne mennesker som har vanskelig for å lese. I dette blogginnlegget skriver vi litt om sammenhengen mellom lese- og skriveferdigheter, digital kompetanse, helsekunnskap og universell utforming.

Forfattere:
Marie Antonsen, kommunikasjonsmedarbeider ved RKBU Midt-Norge
Bjørg Neset, universitetslektor RHAB – Regionalt kunnskapssenter for habilitering ved RKBU Midt-Norge

Dersom du ønsket å finne enkel og lettlest informasjon om for eksempel slanking, hva ville du gjort? Enkel informasjon til mennesker med lesevansker og digitale vansker er pr. i dag vanskeligere å finne enn man kunne tro. Helsenorge.no skal være Norges offentlige helsenettsted. Her kan du finne kvalitetssikret helseinformasjon og personlig informasjon om resepter, legetimer m.m.[i] Blant mye annet inneholder siden kostholdsråd og apper som skal hjelpe deg i gang med kostholdsendring og aktivitet. Imidlertid, du får aller mest ut av nettsiden dersom du fra før av har kunnskap og ferdigheter om hvordan du bruker en slik nettside. Dette er et av hovedankepunktene mot universell utforming slik det ofte utføres i dag, det gir mest igjen til dem som allerede kan mest fra før av.

Hvor mye må du kunne for «å lese» en nettside?

En nettside leses. Dette høres ut som et åpenbart poeng, men vi snakker ikke bare om tekst. Vi snakker om hvordan nettsiden er satt opp, hvordan øyet og hjernen prosesserer hvilken informasjon som finnes hvor. Mennesker leser bilder så vel som ord, symboler og struktur så vel som tekst. En nettside inneholder mye innforstått informasjon, mye kunnskap som er taus og implisitt.

Vi vet fra forskning på teknologi og teknologibrukere at eksempelvis en oppskrift, et manuskript eller en nettside ikke bare beskriver en framgangsmåte, de foreskriver også en spesifikk type bruk og en spesifikk type bruker. Både oppskrifter og nettsider inneholder implisitte antagelser om hvem brukerne er og hvilke kunnskaper og ferdigheter de har.

Ta google, for eksempel. Google slanking. På google kan man skrive inn det man ønsker å finne ut av. Googling krever imidlertid at man både kan skrive, lese og sortere de treffene man får opp. Man kan selvfølgelig be google verbalt om å finne spesifikke nettsteder og deretter be om høytlesning av informasjonen på sidene. Dette krever at nettsiden er lagt opp med tanke på dette, altså at den er utformet av noen med kompetanse om universell utforming og ikke minst tid og penger til å følge opp dette.

Man kan også søke etter videoer om ymse tema. Dette krever også leseferdigheter, hva handler alle videoene om? Hvordan velge? Man kan be om å få lest opp titlene på videoene, og satse på at videoene er titulert på en slik måte at man skjønner hva de handler om. Man kan også få bedt om å få lest innholdsbeskrivelsen av videoen, hvis den finnes, for å vurdere om du ønsker å se den.

Hvordan du opplever disse prosessene, hvor mange hinder du ser, hvor enkelt du synes det er, avhenger av dine leseferdigheter og dine digitale ferdigheter (blant annet). Hvor lang tid ser man for seg at en person kan sette av for å finne litt informasjon, og hvor mye tålmodighet ser man for seg at de har? Hva er sjansene for at man finner innholdet man trenger på norsk, eller det språket man trenger for å forstå? Hva er sjansen for at videoen bruker et språk som er tilpasset en person med begrenset språkforståelse? Og ikke minst, hva er sjansen for at den informasjonen man finner er kunnskapsbasert, kvalitetssikret og tilrettelagt din gjennomføringsevne?

Det er en kunst å utforme informasjon på en slik måte at det kan forstås, tolkes og brukes på en enkel måte. Det er også en kunst å få spredd informasjonen til dem som trenger den og dem som er interessert.

«Digitale ferdigheter er en viktig forutsetning for videre læring og for aktiv deltakelse i et arbeidsliv og et samfunn i stadig endring. Den digitale utviklingen har endret mange av premissene for lesing, skriving, regning og muntlige uttrykksformer. Dette gir muligheter for nye og endrede læringsprosesser og arbeidsmetoder, men stiller også økte krav til dømmekraft.»[ii]

Gjennom et googlesøk, på en nettside, i en tekst: For å finne informasjonen man trenger, tolke denne, sile ut det som er irrelevant, og ta stilling til det man finner, så kreves det sammensatte språkkunnskaper, leseferdigheter og ofte skriveferdigheter. Vi vet at slike kognitive evner henger sammen, språkferdigheter påvirker evnen til å kunne ta inn informasjon, bearbeide den og få noe ut av det, og vice versa. Videre handler det også om både kulturell og digital kompetanse. Hvordan bilder og tekst er satt sammen på en gitt nettside, og hvordan disse henger sammen med hverandre, er kulturelle uttrykk som krever erfaring med den kulturen nettsiden uttrykker for å kunne forstå avsenders budskap. Vi må altså kunne tolke kulturen og dens digitale uttrykk for å kunne finne og bruke informasjon, og ikke minst for å kunne delta aktivt i å forme den.

Tilfeldig eller universell utforming?

Universell utforming kan bety bildestøttet kommunikasjon. På flyplasser viser symboler oss vei til transport, toalett og kafeer. I Pirbadet i Trondheim kan man se store informasjonsskilt som informerer om hva som forventes og hva som tilbys. Metroene i storbyene bruker fargekoder og bilder på linjene. Selv om denne bildebruken muligens oppsto av ymse praktiske årsaker, f.eks. for å slippe å skrive informasjonen på utallige språk, så fungerer det tilfeldigvis ofte godt for personer med nedsatt kognitiv funksjon eller lesevansker. Et annet eksempel: Da man tilrettela for rullestolbrukere på gateplan og i det offentlige rom, ga dette samtidig bedre tilgang for barnevogner.

Poenget er at reell universell tilpassing gjør flere kommunikasjonsformer mer tilgjengelige for flere. Universell utforming blir ikke bryderi, det blir forbedring. Slik går det an å tenke om tilrettelegging av informasjon også på en nettside. Bedre kommunikasjon til personer med utviklingshemming kan meget mulig gi bedre muligheter for kommunikasjon for mange flere.

Universell utforming og brukermedvirkning er fyndord i dagens politikk overfor mennesker med nedsatt funksjonsevne og psykisk utviklingshemming:

«Universell utforming handlar om å utforme omgjevnadane slik at vi tek omsyn til variasjonen i funksjonsevne hos innbyggarane, inkludert personar med nedsett funksjonsevne. Når du lagar noko som er universelt utforma, når du alle målgruppene gjennom éi og same løysing.»[iii]

Men, personer med utviklingshemming har ikke en tydelig deltakende rolle i alle deler av samfunnslivet. Det er mange eksempler på at tjenester til personer med utviklingshemming har store utfordringer og mangler, se for eksempel NOU 2016:17 På lik linje – åtte løft for å realisere grunnleggende rettigheter for personer med utviklingshemming.[iv]

Kan det være en sammenheng mellom mangler i universell utforming for personer med utviklingshemming og deres store utfordringer når det gjelder rett og mulighet til å uttrykke sin mening og hevde sin rett på linje med andre? Undertegnede mistenker dette, og mener også at hvis brukermedvirkning skal være mer enn fyndord, så må brukerens stemme og mulighet til å sette seg inn i ting og uttrykke seg være første prioritet i utforming av vår materielle og digitale virkelighet.

Heldigvis finnes det initiativtakere til dette, deriblant det nevnte Be-Ni forlag.[v] Som sagt gir de ut hefter med tilrettelagt litteratur om viktige temaer for personer med utviklingshemming. Slankeheftet forteller på en enkel måte hvordan man kan gå fram for å redusere kroppsvekt og gir forståelige beskrivelser av hvorfor slanking er så vanskelig. Uten å identifisere hvordan dine vaner og adferd gjør deg tjukkere, så vil ofte slankingen gå skeis. Samtidig må du også identifisere hvordan disse vanene ofte gir deg noe verdifullt, og ikke minst hvordan du kan beholde gledene, mestringen og det verdifulle mens du samtidig endrer vaner.

Det interessante er at dette gjelder alle når det kommer til slanking: Folk som leser, som ikke leser, som er friske, som er syke, reduserte, friske nok. Rådene om slanking i dette heftet er universelle. Vi er mange som stadig må habiliteres, eksempelvis til bedre helseadferd.

Universell habilitering – en strategi for oss alle?

Habilitering betyr å sette i stand til. Det er mange som trenger hjelpemidler for å settes i stand til å slanke seg, og det er mange som trenger istandsetting for å kunne bruke internett og digitale tjenester, for å igjen kunne påvirke sitt eget liv og andres liv. Hva slags habilitering enhver har behov for, er ulik.

En forskjell består i hvor mye assistanse enhver trenger for å til habiliteres til det ene eller det andre, og hvor mye assistanse man faktisk får. Det er lett å tenke at vi i Norge setter grenser på riktige steder, at jo mer uttalt funksjonshemming du har, jo mer assistanse får du. Vi tenker at hjelpen stort sett fordeler seg slik den skal, med mye til dem som trenger mye, og mindre til dem som trenger mindre. Tja, sier vi til det. Utfordringer og rettigheter er ulikt fordelt. Personer med utviklingshemming har mer enn gjennomsnittet økende helseutfordringer knyttet til overvekt (Hope, 2018).[vi] De har også mindre muligheter enn gjennomsnittet til å ta egne selvstendige valg, og retten til å gå til grunne står svakt. I institusjonstidens dager var mat og aktivitet under andres kontroll. Vi kan alle bli friske fra mange plager, hvis vi gir fra oss friheten til å bestemme selv. Den tiden er forbi. Eller?

En annen forskjell kommer fram hvis vi ser nærmere på hva vi betrakter som faktisk assistanse eller ekstra tildelt hjelpemiddel, opp mot hva som blir forstått som «noe som bare skal være der».

Ta et kundesenter i en bank. Vi forventer at det er der, for eksempel når vi ikke finner det vi skal på bankens nettside. Dette er ikke et offentlig tildelt hjelpemiddel, men hvordan fungerer det i praksis?  Undertegnede hadde ikke blitt overrasket dersom de som jobber på bankens kundesenter mente at noe av det de jobbet med var nettopp habilitering. Digital habilitering for å øke kompetansen hos sine kunder, fordi det på sikt lønner seg for banken.

Paradokset ligger i hvor mye mer hjelp og assistanse som umiddelbart er tilgjengelig dersom dine lese-, skrive- og taleferdigheter er gode og dersom dine digitale ferdigheter er tilpasset dagens tjenester. Vi underkjenner hvor vi som brukere tilpasser oss den digitale oppskriften, og i hvor stor grad den «universelle tilpassingen» favoriserer dem som allerede er mest i stand.

Når det kommer til habilitering av personer med utviklingshemming, så ropes det på kompetanseheving i alle ledd. Kompetanseheving er vel og bra, men hvilken kompetanse, og hvem sin? Spørsmålet vi stiller, er om vi ikke heller mangler en strategi for å involvere folk med utviklingshemming i sitt eget helseprosjekt? Generelt sett savner vi strategier for å istandsette, ikke brukere, folk og pasienter, men de digitale tjenestene og informasjonen, slik at de møter behovene vi ser. Strategier som reelt muliggjør menneskers egne prosjekt, hva enn de måtte være. Kroppslig overvekt og digital undervekt rammer nemlig mange, på kryss og tvers i befolkningen. Det ironiske er at reell universell utforming ville hjulpet langt flere enn kun den psykisk utviklingshemmede befolkningen.

Dette blogginnlegget er også delt på tilbeste.no

Referanser:

[i] https://helsenorge.no/kosthold-og-ernaring/overvekt/unnga-overvekt

[ii] https://www.udir.no/laring-og-trivsel/lareplanverket/grunnleggende-ferdigheter/rammeverk-for-grunnleggende-ferdigheter/2.1-digitale-ferdigheter/

[iii] https://uu.difi.no/kva-er-universell-utforming

[iv] NOU 2016:17. På lik linje – åtte løft for å realisere grunnleggende rettigheter for personer med utviklingshemming. https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/nou-2016-17/id2513222/

[v] Be-Ni Forlag: https://be-ni.no/

[vi] Hope, Sigrun; Nordstrøm, Marianne; Retterstøl, Kjetil, Iversen, Per Ole; Kolset, Svein Olav (2018). «Retten til et helsefremmende kosthold for personer med utviklingshemning». Tidsskriftet.no. 22. januar 2018. https://tidsskriftet.no/2018/01/debatt/retten-til-et-helsefremmende-kosthold-personer-med-utviklingshemning

Foto: Unsplash

Siden 2016 har en internasjonal forskergruppe oversatt, kulturtilpasset og validert en norsk versjon av kartleggingsverktøyet Maltreatment and Abuse Chronology of Exposure Scale (MACE). Arbeidet øker tilfanget av adekvate verktøy for behandling av voksne, og er spesielt relevant for helsearbeidere innen voksenpsykiatri og kommunale helsetjenester.

Tekstforfatter: Thomas Jozefiak (professor, RKBU Midt-Norge)
Tekstkonsulent: Marie Antonsen (kommunikasjonsmedarbeider, RKBU Midt-Norge)

MACE er et verktøy som kartlegger tidligere opplevd barnemishandling og omsorgssvikt hos voksne. Barnemishandling og omsorgssvikt er sentrale risikofaktorer for en rekke psykiske lidelser som depresjon, selvmordsforsøk, posttraumatisk stress, personlighetsforstyrrelse, bipolar lidelse og psykose. Det kan senere i livet føre til økt følsomhet for stress, lavere selvbilde, kognitive og mellommenneskelige problemer og endre immunsystemets fungering. Barnemishandling og omsorgssvikt kan altså ha ødeleggende virkning både på den psykiske helsen, og føre til kroppslig sykdom.

Thomas Jozefiak (foto: Frode Fossvold-Jørum/NTNU)

I Norge har vi et veldig begrenset utvalg av egnete verktøy for voksne som kartlegger tidligere opplevd barnemishandling og omsorgssvikt. For å kunne gi målrettet og nyttig hjelp og behandling til personer som har hatt traumatiske opplevelser i sin oppvekst, trenges det gode, omfattende kartleggingsinstrumenter som er pålitelige. Dette gjelder både for spesialisthelsetjenesten og i kommunale tjenester. Vår forskergruppe har derfor oversatt det amerikanske MACE til en norsk kontekst.

Når man oversetter måleinstrumenter som er utviklet i et annet land er det veldig viktig å tilpasse spørsmålsteksten til norsk kultur. En direkte språklig oversettelse er ikke alltid tilstrekkelig og kan føre til dårlige statistiske måleegenskaper, for eksempel fordi det samme ordet kan ha forskjellige nyanser på forskjellige språk og kan misforstås. Det er viktig at tospråklige fagfolk involveres i oversettelsesprosessen og at en foreløpig oversettelse av spørsmålene prøves ut i den samme kulturen og den samme målgruppa som måleinstrumentet er beregnet for. På denne måten kan en øke påliteligheten til instrumentet.

Arbeidet er gjennomført i samarbeid med voksne psykiatriske polikliniske pasienter og ansatte i Vestre Viken Helseforetak. Ved hjelp av avanserte statistiske metoder har vi redusert MACE fra 75 til 55 spørsmål og vist at den har utmerkede måleegenskaper i norske utvalg.

Ved hjelp av MACE kan voksne personer kan retrospektivt rapportere om 10 forskjellige typer omsorgssvikt/overgrep og traumer. De kan også avmerke i hvilken alder fram til de er 18 år når de har hatt disse traumatiske erfaringene, og det er av betydning når i utviklingen, dvs. i hvilken alder, en opplever slike traumer.

Vårt arbeid er i disse dager blitt publisert i det anerkjente internasjonale fagtidsskriftet PLOS ONE. I onlinesupplementet til artikkelen kan den nye norske versjonen av MACE lastes ned og brukes vederlagsfritt i klinisk arbeid og forskning mot at en refererer til forfatterne og artikkelen.

Her kan du lese artikkelen.

Forskergruppen har bestått av:

RKBU Midt-Norge/NTNU: Thomas Jozefiak, Chris Margaret Aanondsen og Hanne K. Greger
Vestre Viken Helseforetak: Roar Fosse og Dag Vegard Skjelstad
Universitetet i Konstanz: Inga Schalinski og Thomas Elbert
Universitetet i Frankfurt: Dorothea Isele

Dette blogginnlegget er også publisert på fagbloggen Tilbeste.no

Foto: Adobe Stock

RKBU Midt-Norge (Regionalt kunnskapssenter for barn og unge – psykisk helse og barnevern) har i 2019 arbeidet med en utfordring vi fikk av Barneombudet høsten 2018. Jeg har i tre tidligere blogginnlegg beskrevet 10 tiltak på universelt nivå og tre blogginnlegg om tiltak på selektivt nivå. Jeg skriver nå tre nye blogginnlegg om våre foreslåtte tiltak på indikativt nivå. Universelt nivå handler om tiltak som omfatter alle barn og unge. Selektive tiltak retter seg mot utsatte grupper barn og unge og deres familier, mens indikative tiltak retter seg mot de barn og unge som allerede har utviklet symptomer på en psykisk lidelse.

Av Odd Sverre Westbye (senterleder RKBU Midt-Norge, Institutt for psykisk helse, NTNU).

1. Viktigheten av å identifisere og gjenkjenne vansker hos barn og unge, særlig de med varige kognitive vansker.

Alle barn, unge og voksne har både en soma og en psyke. Det finnes ikke en soma uten en psyke og omvendt. Å gjenkjenne en lidelse har alltid vært viktig for folks helse. Har dette barnet astma, har det røde hunder, har det leukemi eller har det en psykisk lidelse? Å oppdage lidelsen så tidlig som mulig gjør at tiltak kan iverksettes før sykdom har utviklet seg for lenge. Dette er relevant og viktig i all medisin.

Foto: Geir Mogen/NTNU

Hva menes så med kognitive vansker? I Store Norske Leksikon defineres kognitive funksjoner som: «Mentale funksjoner som har betydning for erkjennelse, tenkning og kunnskapservervelse. Kognitive funksjoner omfatter sanseoppfattelse (persepsjon), oppmerksomhet (konsentrasjonsevne), hukommelse og logiske evner (begrepsdannelse, resonnerende evner, teoretisk intelligens), problemløsning og språk.»

Barn og unge med varige kognitive problemer er en gruppe som det er særlig viktig å se tidlig.

2. Anerkjenne varighet i vansker hos barn og unge med komplekse og sammensatte lidelser.

Noen tilstander er kroniske, det gjelder også for psykiske lidelser. Noen har astma hele livet, noen har en reumatisk lidelse som er kronisk, noen har allergier som ikke går over og noen kan ha en alvorlig psykisk lidelse som ikke lar seg helbrede. Dette gjelder ikke minst innenfor kategorien nevroutviklingsforstyrrelser som ADHD, Asperger og Tourettes. Det er viktig å ha kunnskap på plass om dette både i barnehage og skole der disse problemstillingene først opptrer, og senere i livet hos arbeidsgivere og andre som møter disse menneskene på sin vei gjennom livet.

I tillegg må vi rigge tjenestene på en slik måte at disse barna og deres pårørende slipper å måtte møte stadig nye behandlere innen de forskjellige tjenestene. Som en mor til et barn med Asperger sa til BUP for noen år siden: «La meg få én behandler hos dere som jeg kan forholde meg til.» Dette må gjelde i alle tjenester, i både førstelinje og andrelinje.

3. Sikre at tjenestene kan følge opp de dårligste barna over tid.

Det er dessverre slik at noen har både flere og større helseproblemer enn andre. De fleste av oss har god helse helt til livets siste fase. Fra vi er nyfødt til vi dør i 80-90 årsalderen er det noen av oss som aldri har behov for å se en lege eller en psykolog. Og heldige er de. Ikke minst hvis vi går hundre år tilbake i tid. Da var jo det å tilkalle doktoren jevngodt med å tilkalle presten for den siste olje, og en psykolog hadde ingen hørt om.

I dag er det heldigvis annerledes, men fortsatt er det slik at noen har større behov for helsetjenestene enn andre. Barn med de største psykiske problemene fortjener alle de ressursene vi kan stille opp med. Husk, det er ingen barn og unge som ønsker å ha det slik, de fleste ville nok gitt hva som helst for å ha sluppet unna den lammende angsten, eller den alvorlige melankolien eller den urolige kroppen som ikke vil sitte i ro. Hva om vi sluttet å hjelpe barn med alvorlige hjertefeil eller barn med kreft etter at vi har satt diagnosen? Det ville blitt ramaskrik.

Det er på sin plass at ingen barn og unge har sin hjemmeadresse ved en BUP-institusjon, men vi må ikke overlate de dårligste av de dårlige til barnevernet når disse barna og ungdommene er for dårlige eller for krevende til å bo hjemme. Det gjelder også de barna som åpenbart trenger en ny omsorgssituasjon. Noen av disse barna er så psykisk skadet og syke at også spesialisthelsetjenesten må stille opp med sine ressurser.

Dette blogginnlegget er også publisert på fagbloggen Tilbeste.no.

Våre 10 anbefalinger på selektivt nivå:

• Tiltak 1-4
• Tiltak 5-7
• Tiltak 8-10

Les også om våre 10 anbefalinger på universelt og generelt nivå – tiltak som bør omfatte alle barn og unge i Norge:

• Tiltak 1-3
• Tiltak 4-6
• Tiltak 7-10

Det er nødvendig at helsepersonell ser familien som en naturlig del av teamet rundt pasienter med rus og psykiske lidelser. Det kan gi en lettere hverdag for familien og pasienten og litt mindre følelse av skam og skyld.

Generalsekretær i Norske Kvinners Sanitetsforening (NKS) Grete Herlovsen skriver i et innlegg i Dagens Medisin 10. september i år at pårørende til mennesker med rus og psykisk lidelse trenger mer oppmerksomhet og ivaretakelse.

Illustrasjonsbilde.

Fornekter problemer

– Mange som kommer til NKS Veiledningssenter er pårørende til personer som ikke har kontakt med noen i hjelpetjenestene, og som heller ikke selv erkjenner at de har et problem. Pårørende i denne situasjonen trenger ofte mye støtte, god informasjon om hva som finnes av behandling, rettigheter og hvordan gå frem og ikke minst støtte til å stå i det de er oppe i, sier Herlovsen.

Vår forskning viser at ansatte i kommunal psykiske helsetjeneste har i det store og hele en positiv holdning til pasientens familie. De ser ikke på familien som en byrde. Men det betyr ikke at familien nødvendigvis blir inkludert som en del av teamet rundt pasienten.

Samtaler som støtter

Familien ønsker å bidra, men trenger mer kunnskap og innsikt i hvordan støtte på best mulig måte. Helsepersonell har ansvar for å legge til rette for at pasient og familien blir inkludert som en naturlig del teamet og anerkjent som en styrke og ressurs. En måte å møte dette behovet er å inkludere familiestøttende samtaler som et sentralt supplement til den behandling og oppfølging som gis.

På en konferanse i Washington DC i september presenterte vi funn som viser at helsepersonell er positive til og ser på pasientens familie som en ressurs. Likevel er vanligste praksis å møte pasienten alene. Dette skyldes i stor grad at det ikke er innarbeidet som en naturlig del av deres kliniske praksis og at de oppfatter det som mer tidkrevende.

Fire anbefalinger

Når pårørende og pasienten selv føler skam og skyld og tabuer, og at de ser på seg selv som et problem, trengs det helt nye måter å jobbe med familien og pasienten på. Her er fire ting som bør på plass:

• Familien som en enhet må bli møtt med anerkjennelse og forståelse for de utfordringer de står i hver eneste dag. Og få anerkjennelse for og bli sett på som en styrke og ressurs.
• Familien må styrkes i å stå i en hverdag med mye lidelse og store utfordringer.
• Helsepersonell må utveksle kunnskap med familien for at kunnskap og ferdigheter skal utvikles og ta ansvar for å inkludere familien med sin unike kompetanse, som en naturlig del av teamet.
• Helsepersonell må ta ansvar for og legge til rette for at det finnes en arena hvor familien som en enhet kan møtes, dele erfaringer, oppklare og avklare behov og ønsker med ansatte i helsevesenet, pasienten og familiemedlemmer.

Holdes ute

Helsepersonell rapporterte at de liten grad inviterer familien inn for å ta del i diskusjoner og ta del i oppfølgingen av pasienten, som kan gi konsekvenser i at de pårørende ikke får tilstrekkelig kunnskap og informasjon til å følge opp brukeren i dagliglivet. Samtidig sier helsepersonell som hadde brukt familiestøttende samtaler, at deres rolle ble en utenifra som kunne legge til rette for åpenhet, tillit og samarbeid og en metode for å mobilisere familiens egne ressurser.

Trenger ansatte som lytter

Pasienter og familiemedlemmer sier at familiestøttende samtaler er nyttig, men noe nytt og annerledes. Kartlegging og utforsking av hvem som er i familien og hvilken betydning de har for hverandre bidro til ny innsikt hos både pasienten, familiemedlemmer og helsepersonell.

Dette førte til refleksjon omkring familiens problemer, styrker og ressurser, som kan ha betydning for familiens hverdag. I tillegg bidro den enkeltes beskrivelse av hvordan de oppfatter dagligliv med psykisk sykdom til økt forståelse og kunnskap. Pasienter og familiemedlemmer erfarte at helsepersonell bidro til at samtalene var en trygg arena for å dele det som var usagt og/eller tabubelagt, men at helsepersonell må lytte mer til familien og ikke la taushetsplikten hindre samarbeid.

Helsepersonell må innse at å leve med psykisk lidelse er en «family affair» og dermed se på familien, inkludert pasienten, som en enhet.

Foto: Adobe Stock

RKBU Midt-Norge har i 2019 arbeidet med en utfordring vi fikk av Barneombudet høsten 2018. Jeg har i tidligere blogginnlegg beskrevet ti tiltak på universelt og generelt nivå og vil i nye blogginnlegg beskrive våre foreslåtte ti tiltak på selektivt nivå. Forrige blogginnlegg handlet om de fire første tiltakene og her kommer tiltak 5-7.

Av Odd Sverre Westbye (senterleder RKBU Midt-Norge, Institutt for psykisk helse, NTNU).

Regjeringen har nylig lagt fram sin «Opptrappingsplan for barn og unges psykiske helse 2019-2024» (Prop. 121 S) og de har valgt å dele inn kapitlene i hhv. tiltak på universelt, selektivt og indikativt nivå. Du kan lese nærmere i planen her.

Våre neste forslag til tiltak på selektivt nivå som vi oversendte barneombudet er følgende:

5. Barnevern av høy kvalitet

Barnevernet er den tjenesten i Norge som fortjener mest oppmerksomhet, støtte, utfordring og ressurser. De utfører den viktigste jobben som en kommune er pålagt. For hvert barn barnevernet kan «redde» fra manglende omsorg, fra vold i hjemmet, fra overgrep og mishandling og fra psykisk ustabile foreldre så sparer samfunnet seg for millioner i senere utgifter. Utgifter til helsetjenester, til kriminalomsorgstjenester til rustjenester med videre.

Barnevernkonsulenten har den mest kompliserte, den mest krevende og den mest utsatte jobben i en kommune. Hun og han fortjener vår støtte og oppmerksomhet, og min faste overbevisning er at de trenger et ressursmessig og faglig løft. Barnevernet må få langt flere ressurser – det vil være en samfunnsmessig utgift til innteksts ervervelse. Et samfunn vil tjene stort på at alle barn og unge har en god nok oppvekst.

I tillegg til flere ressurser må barnevernet få økt kompetanse og breiere kompetanse, og en må i større grad jobbe i tverrfaglige team. Barnevernet trenger psykologkompetanse, pedagogkompetanse, sosialfaglig kompetanse, familierettet kompetanse, helsekompetanse og barnevernfaglig kompetanse. De skal vurdere barns utvikling fra fødsel til voksen alder, de skal vurdere barnas kognitive evner, de skal vurdere barnas tilknytting til foreldrene, de skal vurdere foreldrenes omsorgsevner, de skal vurdere foreldrenes nettverk, de skal vurdere tilhørigheten i lokalmiljøet, de skal vurdere barnas skolegang, de skal vurdere foreldres evne til å ha omsorgen for barn med svært ulike utgangspunkt – da tenker jeg på barnets gemytt, helse, kognitive evner osv.

6. Gode lærer-elevrelasjoner

Ved siden av barnehagen er skolen den arenaen som absolutt alle barn i Norge legger igjen mest tid i løpet av sin oppvekst. Ti år, og for de aller fleste tretten, legges igjen i skolen for at vi alle skal kunne få en allmennutdannelse. Dette skal være en dannelsesreise hvor barna etter disse årene bør gå ut av skolen med både større tiltro til seg selv enn når de startet. De bør gå ut med faglige ferdigheter som er tilpasset deres kognitive evner, med en opplevelse av å være nyttig, verdsatt, ha en tilhørighet og å kunne mestre livet som voksen.

Dessverre er det fortsatt slik at for mange barn og unge går ut av skolen med mindre selvtillit enn når de gikk inn i skolen. Vi har en skole der epler, pærer og bananer skal sammenlignes og vurderes mot hverandre, og ikke en skole der hver enkelt elev vurderes opp imot sitt eget potensiale. Hvor mye selvtillit får du dersom du alltid får lite godt i et fag der lite godt er ditt potensiale sammenlignet med alle andre. Jeg er ikke imot at vi har konkurranse i dette samfunnet. Men hvorfor skal vi systematisk gi barn tilbakemelding på at de ikke er særlig gode i et fag når de tvert imot har ytt sitt beste og nådd opp til sitt potensiale?

7. Gruppetiltak på selektivt nivå for barn og unge som har utviklet symptomer på emosjonelle vansker (Angst/depresjon).

Angst og depresjon er ved siden av atferdsproblemer de mest vanlige tilstandene innen psykisk helse. Vi har vel alle kjent angsten eller tristheten komme krypende en dårlig dag. Og vi vet av mange norske og utenlandske studier at disse fenomenene rammer mange barn, unge og voksne. Vi vet at mange barn – særlig i skolealder – er triste eller er engstelige, og da mere enn det som godt er.

Disse barna bør få et lavterskeltilbud slik at tristheten og angsten blir håndterbar. De må bli sett av de voksne i skolen, og de må bli hjulpet videre med enda mere bistand fra spesialiserte helsetjenester dersom lavterskeltilbudet ikke er tilstrekkelig til å hjelpe dem. Vi må tilby dem hjelp som har dokumentert effekt.

Dette blogginnlegget er også publisert på fagbloggen Tilbeste.no.

Les også om våre 10 anbefalinger på selektivt nivå:

• Tiltak 1-4

Les også om våre 10 anbefalinger på universelt og generelt nivå – tiltak som bør omfatte alle barn og unge i Norge:

• Tiltak 1-3
• Tiltak 4-6
• Tiltak 7-10

«Mamma, du har fått rynker bakpå lårene dine».

Min sønns konstatering var konkret og blottlagt for andre intensjoner enn å formidle sin observasjon av mine lårs bakside. Beskrivelsen av mine lår kan ilegges både verdi og følelser i en tid hvor både ungdom og godt voksne har behov for filter og photoshop for å «vise» seg frem.

Min sønns kommentar ble ikke møtt med annet enn et «ja, det har du jammen rett i, kropper endrer seg, men nå må du ta på deg sokkene så vi rekker skolen». Øvrige utsagn hvor kropp beskrives med en verdi, får imidlertid ikke forbli ukorrigert. Hvorfor? Fordi jeg mener det er min plikt å sørge for at barna mine vokser opp med vissheten om at kropp ikke er synonymt med skam eller å være feil. Jeg ønsker at barndommen deres skal preges av andre verdier enn utseende og kroppsideal, og håper at «rødt kort» for negativ kroppsprat skal hjelpe dem å prioritere kroppens funksjon fremfor kroppens utseende. Jeg har forståelse for at familier prioriterer ulikt, og noen gir sikkert rødt kort for andre ting med gode grunner. Incentivet ligger i historier fortalt av mennesker med store kropper. Kropper som i de formative årene har følt på «utenforskap» og som i voksen alder altfor ofte står uten tjenestetilbud.

Foto: Meg Gaiger

Verdiskaping i språk

Min bakgrunn for å heve fingeren er basert på tung internasjonal forskning og arbeid med alvorlige spiseforstyrrelser i Klinikk for psykisk helsevern og rus i Helse Nord-Trøndelag. Pasienter med overspisningslidelser har av ulike årsaker opptatt meg og jeg har i den sammenheng møtt andre med samme iherdighet for økt kunnskap og utvikling av tjenestetilbud.

Jeg kan med sikkerhet si at språket vi bruker om kropp i vår familie vil gi avtrykk i mine barns holdninger og tanker om seg selv og andre. Utsagn som «han er tjukk», «feiten», og tilsynelatende uskyldige kommentarer om at noen har «spist nok siden sist» får dermed automatisk «rødt kort».

Voksne trenger også «rødt kort». Ikke sjeldent overhører jeg slankeprat og samtaler rundt «vellykkede» vekttap og hvor «fin», «flink» eller «ikke flink» vedkommende har vært. Ukjent med slikt snakk? Heldiggris. Du kan sannsynligvis gå videre i livet uten selvforakt og skam for at kroppen din ikke har riktig form eller størrelse. Dessverre har rødkortene ikke blitt brukt nok og ubevisste holdninger og tanker om kropp «smetter» inn i de fleste samfunnsstrukturer, for eksempel skole, media, helsevesenet, og andre vesen.

En quick fix, please

Nylig kom en rapport som viste at fedme koster Norge 68 milliarder kroner årlig. Ja, fedme er fortsatt en av verdens største helseutfordringer! Tusenvis av vitenskapelige artikler, nyhetsreportasjer og viktige internasjonale rapporter påpeker til det kjedsommelige de enorme samfunnsutfordringer som knyttes til økt kroppsvekt. Bilder av hodeløse kropper og mager med altfor små t-skjorter illustrerer de fleste reportasjer og understreker dermed misèren for store kropper. Etterspørselen etter «noe» som kan hjelpe den enkelte med å fikse på kroppen, i denne sammenhengen minske vekten, er enorm.

Det er derfor ikke særlig vanskelig å markedsføre slankeprodukter, treningsformer og andre quick fixes for hordene som vil bevege seg bort fra fedmekategorien og inn i «normalen». Hvorfor ønsket om vektnedgang er så stort kan sannsynligvis ikke bare tilskrives redselen for medisinske komplikasjoner.

Mange mennesker med store kropper opplever å ikke passe inn. Tynnhetsidealet henger ofte som en vond, mørk sky over dem og skaper tanker om å være ekkel, verdiløs og uelskbar. De færreste av oss er så komfortable med kroppene våre at vi springer i Baywatch-stil på stranden. Likevel er det for mange et livslangt ønske om å være som de færreste: tynn, eller i hvert fall tynnere. Kanskje ikke pga risikoen for helseplager, men fordi skammen over å være «feil» er så stor at helsa, ja den får seile sin egen sjø.

Cirka 100.000 mennesker i Norge oppfyller de medisinske kriteriene for sykelig overvekt. Tilstanden kan enkelt forklares: for mye mat og for lite trening. I vitenskapelige kretser er det dog bred enighet om at utvikling av fedme skyldes en rekke andre faktorer enn det som inngår i en enkel algoritme, som for eksempel genetisk sårbarhet og oppvekstmiljø. Likevel, det er fortsatt et gap mellom teori og praksis.

Det er din egen feil

Vi vet at det eksisterer holdninger i samfunnet og blant helsepersonell der fedme forklares med latskap, manglende evne til å følge råd og lav eller manglende motivasjon. Oversatt betyr det sånn cirka «det er din egen feil».

Å hjelpe dem som har «forårsaket sin egen tilstand», kan for noen virke grunnleggende feil, også for dem det gjelder. Paralleller kan sees i behandling av rusavhengige, selvskading og skader etter ekstremsport. Det er deres egen feil … Helsevesenet møter stadig slike utfordringer. Heldigvis utvikles stadig ny kunnskap om pasientgrupper som man tidligere tenkte «kunne skylde på seg selv». Disse pasientene får nå en mer riktig og verdig behandling på bakgrunn av holdninger til og kunnskap om utvikling av disse lidelsene. En gang håper jeg vi skriver samme historie for dem med store kropper.

De fleste vil andre vel. Det tror i hvert fall jeg. Jeg har møtt mange i helsevesenet som behandler pasienter med store kropper. Fellesnevneren er at alle vil hjelpe pasientene. Å gi råd, behandling og oppfølging uten ønsket effekt er frustrerende. Frustrasjon utspill<er seg på ulike måter, men produktet av denne frustrasjonen oppleves av mange pasienter som at de har mislyktes med behandlingen og at manglende effekt er på bakgrunn av at de ikke har vært «flinke nok». De har ikke bare mislyktes, de føler seg som mislykkede mennesker.

Uønsket adferd (for mye usunn spising og for få besøk på treningsstudio) tilskrives den enkeltes vilje, motivasjon og manglende «flinkhet». Kanskje oftest av pasienten selv. Resultat er selvforakt, og følelsen av selvforakt kan lamme de fleste.

Et nytt tilbud

Forrige uke kunne DPS Stjørdal, i samarbeid med Fedmepoliklinikken ved St. Olavs hospital ta imot en gruppe pasienter til en ti-ukers gruppeintervensjon. Gruppen som helhet har to ting til felles: De har tidligere fått behandling for sykelig overvekt uten ønsket effekt, og de har en spiseforstyrrelse – overspisningslidelse. Dette har de til felles med mange andre mennesker som i ensomhet har tiår med overspisingsepisoder med påfølgende skam og skyld bak seg.

Som prosjektleder for dette samarbeidsprosjektet, var det et spekter av følelser tilstede i det vi startet første samling av denne piloten. Å ta hensyn til kompleksiteten i en overspisningslidelse på en verdig, respektfull og riktig måte føles skummelt, men mest av alt veldig «riktig». Gjennom ti samlinger vil Kjersti Hognes Berg og jeg berøre vanskelige, men for oss, sentrale faktorer ved overspisningslidelser og fedme. Å snakke om fravær av trygge voksne, et liv med skam, fravær av glede og år med mat som selvmedisinering krever mye. Det krever mer å leve med en spiseforstyrrelse.

Et fellestrekk hos mange pasienter med overspisningslidelser er de har forsøkt å bedøve sin smerte fra vonde, utrygge og utenkelige erfaringer fra sårbare barndomsår, med mat.  Opplevelsen av at vonde følelser blir dempet med mat trumfer alle fornuftige råd de får høre om «sunne vaner og turer i marka».

Å leve uten denne «ventilen» i form av mat, som kan lette trykket fra følelsesmessig smerte, er utenkelig for mange med overspisningslidelser.

De store kroppene har «skygget» for behov som ikke har vært uttrykt, sett eller møtt i behandling. Ved undring og utforsking finner vi «bak kroppene» komplekse årsaksforhold og disse har vært vanskelig å oppdage i helsetjenesten: Det finnes få naturlige samarbeidslinjer som tar hensyn til menneskets kompleksitet.

Vi er mange som samarbeider om denne nye piloten for behandling av overspisingslidelse, og vi føler oss som pionerer ved selv å ha gått opp nye veier for denne gruppen. Fortsatt litt kronglete, men vi har funnet kursen!

Å bruke manglende motivasjon som forklaring på pasientens manglende suksess, springer muligens ut av samfunnets manglende motivasjon til å undre seg over det som er komplekst

Jeg håper samfunnet undrer seg mer fremover. Nysgjerrigheten på utvikling av fedme kan kanskje vekkes. Sønnen min og barn forøvrig er nysgjerrige på hvordan ting henger sammen. Hvorfor er magen din myk? Hvorfor bruker jenter sminke? Hvorfor har noen menn pupper? Hvorfor er noen mennesker tjukke?

Artikkelforfatteren. Foto: privat.

Du som leser dette har sikkert noen assosiasjoner knyttet til museum. Kanskje er du en av de som tilbrakte barndommens søndager på museum, du forbinder museer med skoleutflukter, eller du pleier å stikke innom museumskafeen til de store museene ute i verden for å se på folk, eller…

Museer er så mangt. Jeg mener likevel at de har dette til felles: et museum er et  rom eller bygning du trer inn og får en pause fra “den vanlige tralten”.

Jeg jobber med formidling i Medisinsk museum som er et samarbeid mellom St. Olavs hospital og Fakultet for medisin og helsevitenskap. For tiden viser vi U;REDD – en utstilling om angst, der vi har valgt å bruke grafiske illustrasjoner for å fortelle om psykisk helse og angst. Med utstillingen ville vi ikke bare formidle fakta om angst, men også skape rom for gjenkjennelse, ettertanke og refleksjon blant de besøkende.

Museet skal vekke refleksjon og deltakelse

I arbeidet med utstillingen U;REDD har jeg tenkt mye over hva som særpreger museet som formidlingsarena for kunnskap. I dag er internett og andre digitale flater viktige kilder til ny kunnskap. Museet derimot, krever at du er fysisk tilstede. Som jeg sa i begynnelsen: du trer inn i noe annet.

Å velge å gå på museum kan skje spontant eller være planlagt og opplevelsen er her og nå, avgrenset i et fysisk rom. I utstillinger kan jeg erfare en fysisk og sanselig tilstand av å være utenfor alt annet. Som i en boble, hvor jeg kan oppleve noe unikt. I et musealt rom kan tiden stå litt stille både historisk og også «her og nå». Å oppsøke et museum eller en utstilling innebærer en investering i tid og er en fysisk og sanselig tilstedeværelse. Jeg mener at dette er et godt utgangspunkt for å motta ny erfaring og kunnskap. Og at museumsrommets særegne kvaliteter kan tilby fagmiljøene en unik mulighet til formidling.

Nylig deltok jeg på en museumskonferanse. I et interessant innlegg om hva museets rolle kan være hevdet Mieneke te Hennepe, kurator på Rijksmuseum Boerhaave, at målet (for museet) ikke er å undervise men “at publikum skal bli deltagende og reflektere over gitte tema i utstillingsrommet.” I dette perspektivet bør også utstillinger åpne for dialog, enten fordi du er i følge med noen på museet eller fordi du tar med deg spørsmålene tilbake til familie og venner.

Et museum, eller en utstilling, kan også være en formidlingsarena for andre arrangementer, som foredrag, samtaler eller ulike workshoper, i tilknytning til aktuelle tema i utstillingen.

Fra utstillingen U;REDD. Illustrasjon Nina Eide Holtan og Marte Huke. Foto Geir Otto Johansen

Fra utstillingen U;REDD. Illustrasjon Nina Eide Holtan og Marte Huke. Foto Geir Otto Johansen

Visuell historiefortelling

La oss ta perspektivet om at museer skal oppmuntre til deltakelse og refleksjon med tilbake til utstillingen U;REDD. Hva er det viktigste grepet vi har gjort her for å skape engasjement og for at publikum skal bli deltagende og reflektere over tema i utstillingsrommet? Hvorfor har vi valgt et kunstnerisk uttrykk og ikke en mer tradisjonell gjenstandsbasert utstilling?

Kunst kan henvende seg til publikum på en annen måte enn tekst og gjenstander gjør. I utstillingen U;REDD åpner den visuelle historien for at publikum kan lese seg selv inn i (deler av) handlingen. Det viseulle uttrykket kan også fremme en sanselig opplevelse i den som ser.

Underveis i arbeidet med utstillingen sto vi fast. Vi visste at vi ønsket å formidle håp og åpne for en normalisering knyttet til angst og psykisk helse. Men vi visste ikke helt hvordan. Anja Johansen ved Bibliotek for medisin og helse, foreslo å inkludere utdrag fra deres samling med tegneserier og grafiske romaner om medisin og helse, en sjanger som har betegnelsen graphic medicine. Dette inspirerte oss til å bruke tegninger i formidlingen av tema angst. Vi fikk tips om å kontakte illustratør Nina Eide Holtan ved Fakultet for arkitektur og design. Hun var positiv og et spennede samarbeid begynte.

Å uttrykke følelser ved tegning

I utstillingen er den grafiske fortellingen En dag i angsten ett av hovedelementene. Fortellingen består av tegningene til Nina og tekster av forfatteren Marte Huke. Illustrasjonene og tekstene  forteller noe om hvordan angst kan oppleves. Vårt håp er at noe skal være gjenkjennelig eller at tegningene og tekstene fremmer nysgjerrighet og refleksjon hos den som opplever utstillingen.  Det er sterke følelser som illustreres, oppdraget med å fremme umiddelbare opplevelser ble utført på en god måte.

Det ble diskutert i arbeidsgruppa hvor eksplisitt utstillingen kunne være. Vi ble enige om at alvoret i tema krevde at illustrasjonene viste det mest sårbare og vonde. Det var også viktig for at fortellingen skulle  fremstå som troverdig og fremme håp om bedring. Vi tror også at tegneserieformatet kan bidra til å løse opp litt av alvoret og gjøre det mulig å gjenkjenne seg selv i situasjonen.

Fra utstillingen U;REDD. Illustrasjon ved Nina Eide Holtan og Marte Huke.

Hva er du redd for?

Den andre delen av utstillingen er faktaorientert og bruker i større grad tekst som hovedgrep i formidlingen, med noen illustrasjoner. Teksten uttrykker noe om angst som diagnose og hvilken behandling som gis. Her gjentas også noen av bildene fra den visuelle historien i det første rommet. Det har vi gjort for å skape kontinuitet mellom de to rommene.

Andre elementer i rommet er blant annet en boks hvor du kan utfordre egen redsel for edderkopper ved å stikke hånda inn i et hull og en installasjon med en stol foran et speil. Her kan du sitte og se deg selv i øynene. I denne delen av utstillingen oppfordrer vi også publikum til å dele egne følelser eller erfaringer om angst. I hjørnet der besøkedne kan gi tilbakemeldinger til utstillingen stilles spørsmålet «Hva er det verste som kan skje?» Her er det lagt fram ark, penner og fargeblyanter, slik at de som ønsker det kan skrive eller tegne og henge det opp på en magnettavle.

Også denne faktadelen av utstillingen prøver å få publikum til å tenke over egne redsler. For eksempel den litt krypende følelsen av usikkerhet ved «edderkoppboksen». Tør du stikke hånda inn? Denne usikkerheten vil mange med angst oppleve daglig og i helt «normale» situasjoner, som det å skulle gå i butikken eller ta bussen. Angstlidelser defineres som irrasjonell angst, men for dem som rammes  påvirker angsten  følelser og kroppslige reaksjoner som om det er en reell fare til stede. Å ha angst kan påvirke både psykisk og fysisk helse negativt over tid.

Å gjenkjenne angst i seg selv eller hos noen som står deg nær kan være krevende. For hva er det egentlig du er redd for? Selv er jeg (blant annet) redd for edderkopper. Det har kanskje en logisk forklaring, men selve frykten jeg opplever er irrasjonell. Særlig når det er snakk om en plysjedderkopp som jeg vet er festet inne i en boks i utstillinga. Jeg kan røpe at jeg gikk flere runder rundt i rommet og rundt meg selv før jeg til slutt stakk ei hånd inn for å kjenne.

Å forstå hvordan det er å ha angst handler kanskje om å slippe litt taket i forestillingen om det fornuftige eller forståelige? Å leve bedre med angst kan innebære å godta at angsten er der og våge å kjenne på den, sette ord på den eller kanskje tegne den.

Fra utstillingen U;REDD. Illustrasjon ved Nina Eide Holtan og Marte Huke.

«Jeg kjenner meg igjen»

Publikum kan ikke styres i hva de skal oppleve i en utstilling. Tilbakemeldinger på U;REDD er at det er gjenkjennelig. I gjesteboka står det for eksempel: «Godt for meg med angsten, godt for deg», «Jeg kjenner meg igjen». I tillegg har vi fått tilbakemeldinger på at utstillingen åpner opp for samtale om vanskelige tema, mellom venner og mellom foreldre og barn.

Når jeg ser disse tilbakemeldingene tenker jeg at vi med utstillingen U;REDD har lykkes med å legge til rette for en opplevelse, som kan gi rom for både dialog og refleksjon.

Jeg har også observert at utstillingen har vært brukt brukes som såkalt stillerom. Jeg har sett at folk går inn i museumrommet for å ta telefoner eller ha en samtale. På sitt vis kan vel dette også tolkes som et bevis på at vi har lykkes med å skape et rom der folk kan ta en pause fra en hektisk hverdag eller få fred og ro.

Eldrebølgen er over oss, og forskere har estimert at antall personer i verden som lever med demens vil nå 132 millioner i 2030. Dette er nesten en tredobling fra 2015, da tallet lå på omtrent 47 millioner. Vi vet at dette kommer til å ha en stor innvirkning på helsesektoren, men også på individene som rammes og deres familier. Dermed er det viktig å finne effektive og billige tiltak på populasjonsnivå som kan være med på å bremse opp denne utviklingen.

Ny forskning tyder på at fysisk aktivitet reduserer risikoen for demensrelatert død. Foto: iStock

Reduserer skadelige effekter av psykisk stress

Det har lenge vært kjent at fysisk aktivitet er bra for oss. Individer som er fysisk aktive har lavere risiko for blant annet depresjon, hjerte- og karsykdommer, og tidlig død. I tillegg har studier vist at fysisk aktivitet kan beskytte mot kognitiv svikt og demens. På en annen side er depresjon, angst, og psykisk stress (kjennetegnet av angst- og depresjonssymptomer) assosiert med høyere risiko for blant annet tidlig død og demens. Vi vet lite om hvilke helsemessige fordeler fysisk aktivitet kan ha for de som lider av psykisk stress, bortsett fra at det kan bidra til å minke symptomer på angst og depresjon. Kan det tenkes at det å drive med fysisk aktivitet kan minke risikoen for demens hos de med høyt nivå av psykisk stress?

Vår forskning tyder på at dette kan være tilfellet. I en nylig publisert studie, som er en del av Gene-Environment Interaction in Dementia-prosjektet, undersøkte vi nesten 37 000 nordmenn i alderen 50 til 74 år fra Cohort of Norway (CONOR). Vi ønsket å se hvordan ulike intensitetsnivå av fysisk aktivitet i middelalderen og alderdom er assosiert med demensrelatert dødsfall. Videre så vi på hvorvidt sammenhengen mellom fysisk aktivitet og demensrelatert dødsfall var forskjellig hos mennesker med høyt nivå av psykisk stress. Med demensrelatert dødsfall mener vi dødstilfeller der demens enten var den underliggende årsaken, eller der individet hadde demens men døde av en annen årsak. Denne informasjonen skaffet vi gjennom Dødsårsaksregisteret. Resultatene viste at de aktive deltakerne, også de med psykisk stress, hadde betydelig lavere risiko for demensrelatert dødsfall.

Høy intensitet har størst innvirkning

Lavest risiko for demensrelatert dødsfall fant vi blant deltakerne som drev med fysisk aktivitet med høy intensitet, det vil si fysisk aktivitet som gjør en svett og andpusten, sammenlignet med de som var inaktive. Også de som drev med lettere fysisk aktivitet hadde en redusert risiko for demensrelatert dødsfall. Videre viste våre resultater at psykisk stress økte risikoen for demensrelatert dødsfall, men vi fant samtidig at blant de med psykisk stress, så hadde de som drev med fysisk aktivitet på høyt intensitetsnivå over halvparten så lav risiko for demensrelatert dødsfall, sammenlignet med de med psykisk stress som var inaktive. Også fysisk aktivitet ved lavt intensitetsnivå var assosiert med lavere risiko for demensrelaterte dødsfall blant de med psykisk stress.
Dette tyder altså på at, til tross for at de med psykisk stress har høyere risiko for demensrelatert dødsfall, så kan det å delta i fysisk aktivitet være en effektiv, og billig, strategi for å redusere denne risikoen. Ettersom psykisk stress er vanlig blant middelaldrende og eldre er det spesielt viktig å undersøke hvordan man kan bedre både hverdagen og livet til denne gruppen. Fysisk aktivitet synes å være et tiltak som kan gjøre hverdagen her og nå lettere, samtidig som det også bidrar til bedre helse i de senere fasene i livet.

Du kan lese mer om denne studien på CERG sine nettsider. CERG har også presentert studien i sin podcast og på Youtube.

Hvordan skal vi fange opp ungdommer som sliter psykisk når de ikke forteller om det til venner, foreldre eller andre voksne?

En studie basert på data fra Ungdata-studien viser at ungdom som sliter psykisk i mindre grad oppsøker noen å snakke med enn ungdom som ikke sliter med psykiske plager. Når de har et personlig problem eller føler seg trist og trenger noen å snakke med oppsøker de med psykiske plager i mindre grad venner og foreldre eller andre voksne.

Nærmere 30 prosent av ungdom som sier de har psykiske problemer har ikke oppsøkt fastlegen i løpet av siste 12 måneder. (Illustrasjonsfoto: Colourbox)

dagens ‘vellykkethets samfunn’ bidrar kanskje til at det er vanskelig å stå fram som en som har det vanskelig

Kan gi varige problemer

Dette er alarmerende funn. Om disse ungdommene ikke får snakket med noen om vanskelige tanker og følelser kan det kanskje manifestere seg til mer alvorlige psykiske lidelser seinere i livet. Faren for at de ikke mestrer skole eller arbeidsliv blir også større, og de står i fare for å komme skjevt inn i voksenlivet fordi de fikk en vanskelig ungdomstid.

I underkant av seks prosent av ungdommene i studien rapporterte at de slet psykisk. Som andre studier viser den videre at jenter sliter mer enn gutter med både angst og depresjon. Men begge kjønn finnes i gruppa med psykiske plager.

• Over 40 prosent av ungdommene som sliter psykisk oppsøker ikke skolehelsetjenesten.
• Opp mot 30 prosent har ikke oppsøkt fastlegen i løpet av siste 12 måneder.

Tause rundt kjøkkenbordet

En annen studie knyttet til foreldre viser at foreldre kvier seg for å ta opp og diskutere bekymringer og ubehagelige temaer i familien. Om foreldre ser at deres ungdom sliter er det altså ikke sikkert at de tør å ta det opp som et tema med ungdommen.

Hva som er årsaken til at ungdom som sliter psykisk ikke tar kontakt med venner, foreldre eller andre voksne og snakker om det som plager dem kommer ikke fram i denne studien. Men dagens ‘vellykkethets samfunn’ bidrar kanskje til at det er vanskelig å stå fram som en som har det vanskelig. Ungdom stiller store klav til seg selv og blir stilt krav til av andre ungdommer og voksne. I tillegg bygger sosiale medier opp under en vellykket framstilling av livet.

– Helsesøster må med

Foreldre og voksne må ta et større ansvar i å snakke med ungdom om livet opp og nedturer og gjerne fortelle om sine egne nederlag eller motbakker. Men det er også viktig at psykisk helse får en større plass i skolen på lik linje med ernæring og fysisk aktivitet.

Helsesøster er et lavterskeltilbud til alle ungdom i skolealder som kanskje er en av de første elever kan henvende seg til. En annen studie har vist at bare 12,6 prosent av skolene i Norge oppfyller normtallet med en full helsesøsterstilling på 800 elever i videregående skole. Om helsesøster bare er på skolen en dag eller to i uka er hun kanskje ikke der når ungdommen har behov for hjelp eller tør å oppsøke hjelp.

Skolehelsetjenesten med helsesøster bør styrkes i flere norske kommuner. Og samtidig bør det tverrfaglige samarbeidet knyttet til ungdom med psykiske plager styrkes slik at alle jobber i samme retning.

Studien er publisert i Nordic Journal of Nursing Research.

Blogger: Anne-S. Helvik, postdoktor ved Institutt for samfunnsmedisin og sykepleie

Psykofarmaka, som for eksempel antipsykotiske midler, antidepressiva og sovemidler, brukes ofte i sykehjem. I Norge har ingen undersøkt om beboerne som får disse legemidlene bruker disse over lengre tid og hvilke faktorer som bidrar til vedvarende bruk av slike legemidler.

Samtidigvet vi at risikoen for utilsiktede virkninger av disse legemidlene øker ved langtidsbruk. Bivirkningene kan være raskere progresjon av demens og økt kognitiv svikt, fall, høyere risiko for slag og høyere risiko for død.

Mange som bor på sykehjem bruker medisiner som eksempelvis antipsykotiske midler, antidepressiva og sovemidler over lang tid.

Studien vår «Persistent use of psychotropic drugs in nursing home residents in Norway» ble pulibsert i MBC Geriatrics i februar i år. I den undersøkte vi bruken av psykofarmaka hos vel 1000 beboere i sykehjem. Sykehjemmene var fordelt på 18 kommuner. Over en periode på 6 år (72 måneder) registrerte vi bruken av psykofarmaka på fem ulike tidspunkt. Medikamenter som ble registrert var antipsykotiske midler, angstdempende medisiner, antidepressiva, angstdempende medisiner og sovemidler.

• Les også omtale av denne studien på Forskning.no
• “– Høy bruk av psykofarmaka på norske sykehjem” (sykepleien.no)

Bruken av antipsykotiske midler, angstdempende medisiner, antidepressiva og sovemidler ved to påfølgende tidspunkt var høy. Dette var tilfelle uansett om beboerne hadde demens eller ikke.

De beboerne som hadde sterk aggresjon, irritabilitet, hallusinasjoner og andre psykiatriske symptomer hadde større sannsynlighet for å bruke slike medikamenter. Om disse symptomene endret seg (ble svakere) fra et tidspunkt til neste, virket ikke det inn på om bruken av legemidlene fortsatte eller ikke.

Beboere med lengre opphold i sykehjemmet ved studiestart hadde større sannsynlighet for å bruke antipsykotiske midler og for bruk av angstdempende medisiner. Å bo i større sykehjem økte også risikoen for bruk av angstdempende medisiner.

Langtidsbruken av psykofarmaka i norske sykehjem er høy. Bruken er knyttet til alvorlige psykiatriske og adferds-symptomer, men er ikke knyttet til graden av demens. Det er behov for økt oppmerksomhet rundt bruken av psykofarmaka i sykehjem og spesielt på langtidsbruken av de antipsykotiske legemidlene siden slik behandling etter retningslinjene skal være så kortvarig som mulig.

Hva som kan gjøres med dette problemet er mangefasettert. Det handler om kompetanse, fokus og kontinuitet blant ansatte i pleietjenesten, men det handler også om legers oppfølging av pasienter på sykehjem.

Forfatterne av studien: Anne-Sofie Helvik, Jūratė Šaltytė Benth, Bei Wu, Knut Engedal og Geir Selbæk