Faglig nettverk

Forskerskolen vil fungere som en støtteordning for stipendiater, hvor de skal få mulighet til å delta på kurs og samlinger de ellers ikke ville fått tilbud om. Tylleskär tror at et lite land som Norge har mye å tjene på en slik ordning: – Selv om noen av de større institusjonene har et fagmiljø, sitter det også mange alene rundt omkring. Gjennom kurstilbud og reisestøtte vil også stipendiater i mindre miljøer og med mindre midler få mulighet til å delta i det faglige nettverket.

Voksende miljø

Det medisinske fakultet ved NTNU er vertsfakultet. – Dette er et bevisst valg, ifølge Tylleskär. – Selv om fagmiljøene er større i Oslo og Bergen ønsket vi å løfte frem det voksende miljøet ved NTNU. I første omgang er det planlagt et skrivekurs før jul, og på nyåret vil alle stipendiatene få mulighet til å delta på skolens første samling på Stiklestad.

– Hevde oss internasjonalt

Forskerskolen er blitt mulig gjennom Forskningsrådets GlobVac, en støtteordning som er blitt viktig for norske forskere innen global helse og vaksinasjon. – Den er med på å løfte Norge frem innen fagfeltet, og gir oss mulighet til å hevde oss internasjonalt, sier Tylleskär.

Blogger: Marianne Gossé, forskerlinjestudent ved Det medisinske fakultet.

Forskerlinja er et tilbud til medisinstudenter som har lyst til å vie et ekstra år på studiet for å fordype seg i et tema de synes er spennende. En av fordelene er at det vil det hjelpe på veien mot en ph.d., samt at erfaringene og kompetansen kommer godt med når man skal ut i arbeidslivet. Dette er kjente faktorer som trekkes frem når man promoterer forskerlinja. Det mange ikke er klar over er alt det andre forskerlinja har å by på. Den verdenen av muligheter, opplevelser og bekjentskaper som utfolder seg, en verden jeg hadde gått glipp av ved å følge vanlig studieløp.

For mange er valget om å gå forskerlinja enkelt. For andre, som meg, er det det vanskeligste valget de har tatt. Å gi fra seg kullet sitt og vie et helt år, to somre og mye fritid for noe man aldri har gjort før (og ikke aner om man egner seg til) kan virke skremmende. Jeg hadde så vidt hørt om bakterien jeg skulle komme til å bruke måneder og år av livet på da jeg startet. Jeg forsker på en liten bakterie som heter Mycoplasma genitalium, og det var gjennom mitt arbeid i MSO (medisinernes seksualopplysning) at jeg mer eller mindre ramlet over denne nokså ukjente bakterien. Mycoplasma genitalium er en kjønnssykdom, og den oppfører seg veldig likt klamydia. Den er derimot mindre kjent og de fleste laboratorier tester ikke rutinemessig for den. På samme måte som klamydia er infeksjonen ofte asymptomatisk, men kan i verste fall føre til infertilitet hos kvinner. Jeg har hovedsakelig sett på når det best egner seg å ta en kontrollprøve etter gjennomgått behandling, resistensproblemer, og vært med på å utvikle og teste en metode for å resistensbestemme bakterien og slik kunne veilede riktig behandling.

Alles forskerlinjeoppleverser er ulike, og hva man gjør ut av det er i stor grad opp til deg selv. Jeg er av den reiseglade typen, og da sjansen bød seg til å reise på konferanse i Bangkok (sponset av forskerlinjemidlene) i mitt første semester var jeg selvsagt ikke i tvil. Jeg dro av sted og spilte rollen som fersk og nysgjerrig forskerspire blant alle disse store, dyktige verdensnavnene. Her knyttet jeg mine første internasjonale kontakter, og jeg har virkelig hatt nytte av dem i ettertid. Den første jeg møtte inviterte meg og min veileder på besøk til København, og vi har senere hatt gleden av å kunne samarbeide med denne forskeren, som for øvrig er blant verdens ledende eksperter på Mykoplasma genitalium. Den andre jeg møtte er sjef for en klinikk for seksuell helse i en liten by nordøst i Australia. For å gjøre en lang historie kort tilbringer jeg nå andre forskerlinjetermin ved Cairns Sexual Health Clinic, ansatt som Research Officer ved Queensland Government. Det meste av arbeidet mitt her går med til et prosjekt hvor vi drar rundt på ulike hosteller og tester backpackere fra hele verden for kjønnssykdommer. I tillegg kartlegger og sammenligner vi deres seksualvaner mot deres reisehistorie som backpackere. Som ansatt ved klinikken får jeg faktisk betalt for å være på tidenes utvekslingssemester. Jeg kan ikke klage.

For meg har Australia alltid vært et sted jeg har hatt lyst til å bo for en periode, men som medisinstudent, turnuskandidat eller fersk lege er det ikke like enkelt å reise ut i verden over lengre perioder. Gjennom forskerlinja har jeg fått muligheten til å snorkle i Great Barrier Reef, sett krokodillenes «death roll» på nært hold, vandret i regnskogen, klappet kenguruer og koalaer, vært i storbyer som Brisbane, Sydney og Melbourne, besøkt idylliske vingårder og nytt naturen dette fantastiske landet har å by på. Nå går vi vinteren i møte her i Cairns, og forventer temperaturer helt nede i det lave 20-tall. Nesten så man må ta på seg bukse og genser til kvelden. Men bare nesten. Det er noe annet enn trønderværet.

De aller fleste som velger forskerlinja kommer ikke til å stikke av til den andre siden av jorda. Poenget er at forskerlinja åpner for muligheter man ikke kan forutse på forhånd. I motsetning til medisinstudiets løp, hvor man følger en fast plan, blir forskerlinjelivet til mens man går. Du kan skape din egen vei, du må bare tørre å hive deg i det.

Her jeg nå lever mitt livs eventyr er det rart å tenke på  hvordan et vanskelig valg skulle vise seg å være det lureste jeg har gjort. Til deg som vurderer et liv som forskerlinjestudent: Lykke til, det anbefales!

Vil du vite mer om forskerlinja kan du kontakte Signifikant, linjeforeningen for forskerlinjestudentene. Du kan også huke tak i en forskerlinjestudent.

Blogger: Lise Tuset Gustad,
PhD-stipendiat ved Institutt for nevromedisin

I en tidligere blogg  skrev jeg at vi fant økt risiko for å få førstegangs hjerteinfarkt om man hadde symptomer på depresjon (1). I en ny studie har vi også funnet økt risiko for hjertesvikt (med og uten forutgående hjerteinfarkt) ved depresjonssymptomer (2).

Hjertesvikt er en svekkelse av hjertets evne til å pumpe blodet rundt, mens hjerteinfarkt er en akutt tilstand der blodtilførselen i en del av hjertet har stoppet opp. Selv om 60% av hjertesvikt tilfeller oppstår etter et hjerteinfarkt, kan hjertesvikt også oppstå ved annen sykdom, slik som for eksempel høyt blodtrykk eller diabetes.

Denne nye studien er den første store undersøkelsen på en generell befolkning som ser på risiko for hjertesvikt ved angst og depresjonssymptomer. Over 62000 personer fra Helseundersøkelsen i Nord-Trøndelag (HUNT 2 1995-97) som hadde svart på spørsmål om angst og depresjon (HADS) og som ikke var kjent med hjertesvikt fra tidligere ble inkludert.

Etter gjennomsnittlig 11.3 år med oppfølging fant vi at de med depresjonssymptomer hadde høyere risiko for hjertesvikt, men ikke personer med angstsymptomer. Jo høyere man scoret seg selv på depresjonssymptomer, jo større var risikoen for hjertesvikt – dette kalles for en dose-respons relasjon.

Vi fant at en person som har en moderat til alvorlig HADS-depresjon score (≥11 på en skale fra 0 til 21) hadde 46% økt risiko for fremtidig hjertesvikt etter at vi hadde tatt høyde for kjente forskjeller pga alder og kjønn. Denne risikoen holdt seg svært stabil når vi justerte for sosioøkonomiske faktorer (utdanning, sivilstatus) og hjertekar-risiko (blodtrykk, puls, røyking, inaktivitet, kroppsmasse indeks, diabetes, alkohol, kreatinin, kolestrol). Selv ved justering for tidligere hjerteinfarkt og når det ble tatt tidsmessig hensyn til hjerteinfarkt under oppfølging var risikoen fortsatt 41%.

Det overrasker kanskje at vi fant denne sammenhengen kun for depresjon og ikke for angst, og i artikkelen vår prøver vi å finne forklaringer for det. Vi vet fra før at tradisjonelle risikofaktorer for hjertesvikt slik som for eksempel inaktivitet, røyking og alkohol som regel er sterkere forbundet med depresjonssymptomer enn angstsymptomer (3). En del av denne uheldige adferden er også vist å fremkalle betennelsesreaksjoner (4) som kan gi både depresjonssymptom og hjertesvikt (5), noe som kan forklare sammenhengen mellom depresjon og hjertesvikt – altså at begge sykdommer kan ha en felles årsak.

En annen virkningsmekanisme kan være at depresjon utløser stress hormoner mer enn hva angst gjør (5). Dessverre hadde vi ikke mulighet å analysere blodet for å studere betennelsesreaksjoner eller stress hormoner, så vi fikk ikke testet om dette var virkningsmekanismene bak den økte risikoen. Dette håper vi at framtidig forskning kan gi svar på.

En tredje mulig virkningsmekanisme har å gjøre med at personer med depresjon oftere har det vanskeligere for å følge opp medisinske råd enn personer med angst (6). Med andre ord, kanskje de hadde samme risiko i utgangspunkt men personer med angst var flinkere til å bruke riktig medikasjon. Dessverre hadde vi ikke gyldig informasjon om deltagernes medisinbruk og kunne ikke se om dette var virkningsmekanismen. Så her må vi støtte oss på annen litteratur. Vi vet at såkalte tricykliske antidepressiva kan skade hjertefunksjon, mens andre, såkalte SSRI preparater som behandler depresjonssymptomerer funnet trygge for hjertefunksjon (7, 8). En amerikansk studie av krigsveteraner viste likevel at risikoen for hjertesvikt var høyere blant de som ikke fikk enn hos de som fikk psykofarmaka ved symptom på angst og depresjon (9) Denne amerikanske studien antyder at medisiner mot angst og depresjon beskytter mot utvikling av hjertesvikt, men bevisene for dette er enda svært svake. I klinisk praksis ser man ofte at samme pasient har både angst og depresjonssymptomer samtidig, og det er anbefalt at man tar hensyn til begge når man planlegger passende behandlingsstrategier (10).

Selv om ikke det er sikkert bevist at behandling for depresjonssymptomer gir redusert hjertesviktrisiko, så er det anbefalt å behandle depresjon, om ikke annet for å øke livskvaliteten til pasienter med risiko for hjertesvikt (10). Det finnes effektive metoder for å behandle depresjon og dette kan hjelpe pasienters evne til å ta vare på sin egen helse og slik forebygge sykdommer generelt.

1.            Gustad LT, Laugsand LE, Janszky I, Dalen H, Bjerkeset O. Symptoms of anxiety and depression and risk of acute myocardial infarction: the HUNT 2 study. European heart journal. 2014;35(21):1394-403.

2.            Gustad LT, Laugsand LE, Janszky I, Dalen H, Bjerkeset O. Symptoms of anxiety and depression and risk of heart failure: the HUNT Study. European journal of heart failure. 2014;16(8):861-70.

3.            Herrmann C, Brand-Driehorst S, Buss U, Ruger U. Effects of anxiety and depression on 5-year mortality in 5,057 patients referred for exercise testing. Journal of psychosomatic research. 2000;48(4-5):455-62.

4.            Berk M, Williams LJ, Jacka FN, O’Neil A, Pasco JA, Moylan S, et al. So depression is an inflammatory disease, but where does the inflammation come from? BMC medicine. 2013;11:200.

5.            Nair N, Farmer C, Gongora E, Dehmer GJ. Commonality between depression and heart failure. The American journal of cardiology. 2012;109(5):768-72.

6.            Johansen A, Holmen J, Stewart R, Bjerkeset O. Anxiety and depression symptoms in arterial hypertension: the influence of antihypertensive treatment. the HUNT study, Norway. EurJEpidemiol. 2012;27(1):63-72.

7.            Glassman AH, Rodriguez AI, Shapiro PA. The use of antidepressant drugs in patients with heart disease. The Journal of clinical psychiatry. 1998;59 Suppl 10:16-21.

8.            McMurray JJ, Adamopoulos S, Anker SD, Auricchio A, Bohm M, Dickstein K, et al. ESC guidelines for the diagnosis and treatment of acute and chronic heart failure 2012: The Task Force for the Diagnosis and Treatment of Acute and Chronic Heart Failure 2012 of the European Society of Cardiology. Developed in collaboration with the Heart Failure Association (HFA) of the ESC. European journal of heart failure. 2012;14(8):803-69.

9.            Garfield LD, Scherrer JF, Hauptman PJ, Freedland KE, Chrusciel T, Balasubramanian S, et al. Association of Anxiety Disorders and Depression With Incident Heart Failure. Psychosomatic medicine. 2014;76(2):126-36.

10.          Hare DL, Toukhsati SR, Johansson P, Jaarsma T. Depression and cardiovascular disease: a clinical review. European heart journal. 2014;35(21):1365-72.

Vegar Rangul, disputerer 13. juni 2013

”Klekkeriet” står det på den røde brakka som er satt opp ved siden av åkeren i Levanger. Man skulle tro det lille røde bygget er en utvidelse av bondegården like ved. Men når du går inn på de provisoriske lokalene er det langt fra hønekakling du møter. Stille og arbeidsro, noen avisutklipp fra forskningsresultater på en dør, en ung mann som rolig jobber foran pc-en.  Mest oppsiktsvekkende er vel kanskje denne roen, for han her er Vegar Rangul, som skal disputere neste uke. En kort stund trodde vi på HUNT at han ville ha æren av å være doktor #100 som disputerer på HUNT materiale. Men det går fort i doktorsvingene på HUNT….. Dette kommer jeg tilbake til.

Første doktoravhandling på HUNT materiale i 1989

Hvem hadde ventet at Helseundersøkelsen i Nord-Trøndelag ville danne grunnlaget for over 100 doktoravhandlinger? I hvert fall ikke Jostein Holmen, da han tok sin doktorgrad i 1992 om blodtrykket i Nord-Trøndelag. Han var nummer 2  i rekken av HUNT-stipendiater, 8 år etter at den første helseundersøkelsen startet. Den aller første doktoravhandlingen ble skrevet av Arild Bjørndal i 1989. Tittelen var «En pille for alt som er ille?: en analyse av psykofarmakaforbruket i Helseundersøkelsen i Nord-Trøndelag 1984-86». Dette var en rapport (monografi) skrevet på norsk.  – Det var ikke uvanlig på den tiden, husker Jostein Holmen. – Spesielt i vårt fagfelt, helsetjenesteforskning, var det fullt akseptert å skrive monografier – det gjorde også jeg.

Senere kom det flere epidemiologer som engasjerte seg i forskning med HUNT, og i dette fagfelt er det vanlig å skrive en avhandling basert på publikasjoner i engelskspråklige vitenskapelige tidsskrifter. Dette har etter hvert blitt standard for de fleste avhandlinger. Også språket ble raskt erstattet fra norsk til engelsk: bare nummer 1, 2, 7 og 13 hadde en norsk tittel.

Vegar Rangul, disputerer 13. juni 2013

Flere doktorgrader, mer fokus, mindre volum

På spørsmål om det er flere forskjeller mellom doktorgradsarbeid da og nå, tror Holmen at stipendiater i dag blir loset inn i en mye mer strømlinjet og  effektiv prosess enn før, hvor de produserer et fast antall publikasjoner innenfor mer begrensede problemstillinger. – Det var kanskje mer bredde på doktorgradsarbeider før, og de var nok ofte også større i omfang, sier han. – Da kunne folk holde på i mange år og utdype et område. Stipendiater i dag har ikke tid til det – de må levere innen tre år, og da blir det viktig at de begrenser sine oppgaver. Men jeg har ingen holdepunkter for å si at kvaliteten i dag er dårligere enn før,  og det er klart at en slik tilnærming bærer frukter. Det var etter at vi ble en del av NTNU i 2001 at det virkelig tok av, sier Holmen.

Det var etter at vi ble en del av NTNU i 2001 at det virkelig tok av

Kobling med andre datakilder

En annen faktor som bidro til flere avhandlinger er at HUNT data og biologisk materiale i langt større grad en før blir koblet mot andre opplysninger. Noen eksempler er nasjonale registre om for eksempel kreft, dødsårsak, trygd eller sykehusjournaler med diagnoser. I tillegg er det flere stipendiater som bruker materialet som en del av doktorgraden, og ikke baserer hele avhandlingen kun på HUNT. Men alle avhandlinger hvor HUNT blir brukt, teller!

Fra diabetes til rus

Spekteret av forskningsemner som bruker materialet fra Nord-Trøndelag er vidt. Når vi ser på de siste 20 avhandlingene handler de blant annet om: diabetes, vektutvikling, genetikk og lungekreft, ungdommer og rus, urininkontinens, kjønnsforskjeller i helse, kronisk smerte blant ungdommer, alkoholbruk, religion og helse, angst og depresjon, søvnløshet, og partnerlikhet over årene. Og så vil vi snart oppleve nummer 104: Om ungdommer og fysisk aktivitet. For det viste seg at det var enda flere som hadde disputert med bruk av «våre» data enn vi på HUNT forskningssenter var klar over. Materialet blir nemlig brukt av forskere i hele Norge, og da kan det noen ganger bli litt vanskelig å holde oversikt over når disputaser finner sted.

(…) det viste seg at det var enda flere som hadde disputert med bruk av «våre» data enn vi på HUNT forskningssenter var klar over.

Flere enn 100 doktorgrader

Tilbake til klekkeriet er heldigvis ikke Vegar Rangul lei seg når han får vite at han ikke er nummer 100 allikevel. Bare folk blir kjent med funnene hans om følgene av fysisk (in)aktivitet i ungdomsårene for senere risiko på hjerte- og karsykdom er han fornøyd. – Og det er jo egentlig fantastisk at HUNT materiale gir næring til så mange doktorgrader!

– Ja, det e heilt utroli!, smiler også nord-trønderen Holmen fornøyd.

Jostein Holmen, her med avhandling nr 1 og 2 i hånda, og med «klekkeriet» i bakgrunnen.

Gå til oversikt over alle doktorgrader med HUNT-materiale

Ordliste:

• PhD / doktorgrad  = Philosopher’s Degree den høyeste unversitære grad man kan oppnå gjennom studier
•  (PhD) /(doktorgrads) stipendiat = en som studerer til doktorgrad
• (doktor)avhandling = arbeidet man skriver for å få graden PhD og som ligger til grunn for vurderingen
• disputas =  en type eksamen hvor doktorgradsstipendiaten forsvarer sitt arbeid som nedfelt i avhandlingen
• å disputere = ta disputas

Det var ett av rådene Geir Jacobsen og Nancy Eik-Nes ga til 12 av forskerlinjestudenter da de nylig holdt presentasjoner for hverandre.

I en virkelig setting, altså på en ordentlig fagkonferanse et eller annet sted ute i verden, ville ikke en slik start på en muntlig presentasjon blitt tatt godt i mot av fagfeller, ifølge Jacobsen, professor og faglig leder for Forskerlinjen.

«Vær formell», var heller rådet studentene og forskerspirene fikk fra Jacobsen og Eik-Nes.

Eik-Nes var hyret inn fra Instiutt for språk- og kommunikasjonsstudier ved NTNU. Hun er ekspert på vitenskapelig kommunikasjon for blant annet medisinere, og kom med nyttige tilbakemeldinger på studentenes presentasjoner.

De 12 Forskerlinjestudenter fra kull 11 er i gang med arbeidet som en dag vil gi dem en doktorgrad

Jeg var så heldig å få være flue på veggen under forskerlinjestudentenes presentasjoner. Dette er studenter som har gått 4 år på det ordinære medisinstudiet, men som på det andre eller tredje studieåret er blitt tatt opp på Forskerlinjen. Disse studentene bruker ett år ekstra, altså sju år, men til gjengjeld får de med seg både et fullt medisinstudium og en halvt påbegynt doktorgrad.

En vanlig medisinstudent lærer ofte bare overflaten av et tema, mens disse forskerspirene får gå i dybden på et felt som interesserer dem. Studentene i dette kullet fordyper seg i:

• romlig hukommelse
• stamcellebehandling av nyfødte med hjerneskade
• hjertekamre som påvirkes av fysisk aktivitet
• årsaker til fosterdød
• biomarkører for fostervekst
• effekter av naturmiddelet rosenrot
• magekreft
• klassifisering av hjernesvulster
• fedmeoperasjoner
• DNA-reparasjon
• utvikling av hjernen hos barn med lav fødselsvekt
• hodepine

Selv om jeg vet hvor flinke disse studentene er, ble jeg faktisk overrasket over hvor interessert de var i hverandres forskningsprosjekter. De var nysgjerrige og stilte hverandre spørsmål om metodiske framgangsmåter, utseende på grafer og modeller og årsakssammenhenger. Og de ga hverandre ros og konstruktiv tilbakemeldinger på presentasjonene og forskningen. Ingen spor av spisse albuer og konkurranse.