Foto: Unsplash

Siden 2016 har en internasjonal forskergruppe oversatt, kulturtilpasset og validert en norsk versjon av kartleggingsverktøyet Maltreatment and Abuse Chronology of Exposure Scale (MACE). Arbeidet øker tilfanget av adekvate verktøy for behandling av voksne, og er spesielt relevant for helsearbeidere innen voksenpsykiatri og kommunale helsetjenester.

Tekstforfatter: Thomas Jozefiak (professor, RKBU Midt-Norge)
Tekstkonsulent: Marie Antonsen (kommunikasjonsmedarbeider, RKBU Midt-Norge)

MACE er et verktøy som kartlegger tidligere opplevd barnemishandling og omsorgssvikt hos voksne. Barnemishandling og omsorgssvikt er sentrale risikofaktorer for en rekke psykiske lidelser som depresjon, selvmordsforsøk, posttraumatisk stress, personlighetsforstyrrelse, bipolar lidelse og psykose. Det kan senere i livet føre til økt følsomhet for stress, lavere selvbilde, kognitive og mellommenneskelige problemer og endre immunsystemets fungering. Barnemishandling og omsorgssvikt kan altså ha ødeleggende virkning både på den psykiske helsen, og føre til kroppslig sykdom.

Thomas Jozefiak (foto: Frode Fossvold-Jørum/NTNU)

I Norge har vi et veldig begrenset utvalg av egnete verktøy for voksne som kartlegger tidligere opplevd barnemishandling og omsorgssvikt. For å kunne gi målrettet og nyttig hjelp og behandling til personer som har hatt traumatiske opplevelser i sin oppvekst, trenges det gode, omfattende kartleggingsinstrumenter som er pålitelige. Dette gjelder både for spesialisthelsetjenesten og i kommunale tjenester. Vår forskergruppe har derfor oversatt det amerikanske MACE til en norsk kontekst.

Når man oversetter måleinstrumenter som er utviklet i et annet land er det veldig viktig å tilpasse spørsmålsteksten til norsk kultur. En direkte språklig oversettelse er ikke alltid tilstrekkelig og kan føre til dårlige statistiske måleegenskaper, for eksempel fordi det samme ordet kan ha forskjellige nyanser på forskjellige språk og kan misforstås. Det er viktig at tospråklige fagfolk involveres i oversettelsesprosessen og at en foreløpig oversettelse av spørsmålene prøves ut i den samme kulturen og den samme målgruppa som måleinstrumentet er beregnet for. På denne måten kan en øke påliteligheten til instrumentet.

Arbeidet er gjennomført i samarbeid med voksne psykiatriske polikliniske pasienter og ansatte i Vestre Viken Helseforetak. Ved hjelp av avanserte statistiske metoder har vi redusert MACE fra 75 til 55 spørsmål og vist at den har utmerkede måleegenskaper i norske utvalg.

Ved hjelp av MACE kan voksne personer kan retrospektivt rapportere om 10 forskjellige typer omsorgssvikt/overgrep og traumer. De kan også avmerke i hvilken alder fram til de er 18 år når de har hatt disse traumatiske erfaringene, og det er av betydning når i utviklingen, dvs. i hvilken alder, en opplever slike traumer.

Vårt arbeid er i disse dager blitt publisert i det anerkjente internasjonale fagtidsskriftet PLOS ONE. I onlinesupplementet til artikkelen kan den nye norske versjonen av MACE lastes ned og brukes vederlagsfritt i klinisk arbeid og forskning mot at en refererer til forfatterne og artikkelen.

Her kan du lese artikkelen.

Forskergruppen har bestått av:

RKBU Midt-Norge/NTNU: Thomas Jozefiak, Chris Margaret Aanondsen og Hanne K. Greger
Vestre Viken Helseforetak: Roar Fosse og Dag Vegard Skjelstad
Universitetet i Konstanz: Inga Schalinski og Thomas Elbert
Universitetet i Frankfurt: Dorothea Isele

Dette blogginnlegget er også publisert på fagbloggen Tilbeste.no

Foto: Adobe Stock

Å oppleve sosial støtte er en viktig faktor for barn og unges utvikling. Sosial støtte er sentralt for å mestre stressende livssituasjoner og for god psykisk helse, spesielt for sårbare barn og unge. Ungdommer som bor i barneverninstitusjon har ofte en belastende bakgrunn med omsorgssvikt, flere flyttinger og mange brutte relasjoner, som alle er kjente risikofaktorer for å oppleve mindre sosial støtte videre i livet. I artikkelen Perceived social support among adolescents in Residential Youth Care undersøkte vi dette området nærmere. [1]

Av: Marianne T. Singstad, Jan L. Wallander, Stian Lydersen, Lars Wichstrøm & Nanna S. Kayed.

Tekstkonsulent for blogginnlegg: Marie Antonsen.

Marianne Tevik Singstad (foto: Frode Fossvold-Jørum)

Det viser seg at ungdommer som bor i barneverninstitusjon har færre tilgjengelige støttepersoner enn ungdommer i den generelle befolkningen.  De yngste jentene har færrest støttepersoner. Felles for gutter i barneverninstitusjon og ungdommer av begge kjønn i den generelle befolkningen er at antallet støttepersoner reduseres med alder – jo eldre de blir, jo færre støttepersoner har de.  Tendensen for jenter i barnevernsinstitusjon er derimot en økning i antall støttepersoner med økende alder.

Vi finner også at ungdommene generelt er fornøyde med støtten de mottar. Samtidig er det en sammenheng mellom antall støttepersoner og tilfredshet, jo flere støttepersoner, jo mer fornøyde er ungdommene med støtten.

Det er også forskjell i kvaliteten på relasjonen til støttepersonene, det vil si hvilke personer som er viktigst for ungdommene. Ungdommene i vårt materiale oppgir i mindre grad foreldre som støttepersoner sammenlignet med ungdommene i den generelle befolkningen. Ungdommene i barneverninstitusjoner opplever mer støtte fra andre familiemedlemmer og de institusjonsansatte.

Vesentlig med støtte fra ansatte

Den sosiale støtten fra institusjonsansatte er tydelig viktig for ungdommer som bor i barneverninstitusjon. Ungdommene oppgir institusjonsansatte som viktige støttespillere oftere enn far, og nesten like ofte som mor. Venner blir oppgitt som viktig både av ungdommer i barneverninstitusjon og ungdommer generelt.

Funnene i denne studien tydeliggjør hvor viktige de ansatte i norske barneverninstitusjoner er for ungdommene som bor der. Disse ungdommene har ofte en ustabil bakgrunn med mange flyttinger bak seg, og de er adskilt fra familie og venner. Det å ha forutsigbare, støttende og omtenksomme voksne rundt seg vil derfor kunne være avgjørende for 1) at ungdommene skal føle seg trygge og ivaretatt når de bor i barneverninstitusjon, og 2) å legge til rette for videre positiv utvikling i en sårbar periode av livet.

Tiltak for bedre praksis

På bakgrunn av denne studien foreslår vi følgende tiltak: Å videreutvikle relasjonskompetansen til ansatte i barnevernsinstitusjoner. Støtten institusjonsansatte gir bør være av høy kvalitet. Dette innebærer blant annet at primærkontakten bør yte ekstra støtte og tett oppfølging på mange områder i ungdommens liv, det vil si ungdommens helse, skolegang, fritidsaktiviteter og dagligdagse gjøremål. Ungdommenes sosiale nettverk bør også kartlegges, og det bør gis støtte til å opprettholde kontakt med familie og venner som er ressurspersoner i ungdommenes liv.

I tillegg burde det bli vanlig praksis i norske barneverninstitusjoner å planlegge hovedkontaktansvar ut ifra den enkelte ungdommens utfordringer. Dette vil kunne tydeliggjøre de ansattes behov for spesialisering innenfor forskjellige fagfelt. Bredde i kompetanse og personlige kvaliteter vil gjøre institusjonene bedre kvalifisert til å håndtere ungdommer med mangfoldige erfaringer og sammensatte utfordringer.

Om det er hensiktsmessig og mulig, bør kontakten mellom ungdommen og viktige støttepersoner opprettholdes etter endt opphold i institusjonen for å sikre ungdommens sosiale støtte i hverdagen.

Her kan du lese artikkelen.

[1] Studien har undersøkt opplevd sosial støtte blant ungdommer i barneverninstitusjoner ved bruk av Social Support Questionnaire, som kartlegger antall støttepersoner, fornøydhet med støtten de mottar, samt hvem ungdommene mottar støtte fra. Resultatene ble sammenliknet med ungdommer fra den generelle populasjonen (Ung i Norge-studien).

PS! Dette blogginnlegget er også publisert på fagbloggen Tilbeste.no. 

Foto: Adobe Stock

RKBU Midt-Norge har i vinter arbeidet med en utfordring vi fikk fra det nye barneombudet Inga Bejer Engh. Hun spurte oss i et møte om hvilke 10 tiltak hun burde framsnakke på generelt grunnlag for å styrke barn og unges psykiske helse i Norge. Hansken ble kastet – og vi tok imot den. Her kommer de siste 4 tiltakene som vi mener er viktige.

Av Odd Sverre Westbye (senterleder RKBU Midt-Norge, Institutt for psykisk helse, NTNU).

7. Inkluderende lokalsamfunn – alle må få en opplevelse av å være med i et fellesskap.

Mennesket har vært og er i hovedsak et sosialt vesen. Vi finner oss selv i møte med andre, vi definerer oss selv i omgang med andre, de aller fleste arbeider i team, vi fødes inn i et fellesskap – en familie – en flokk – et nærmiljø. Barna vokser opp med de nærmeste rundt seg, og fra to-årsalder begynner de å utvide sin horisont og søker ut til andre barn og voksne i nabolaget. Barna begynner i barnehagen og får nye venner der, de begynner på skolen og får andre venner der, de begynner med ulike aktiviteter innen idrett, kultur, lag og organisasjoner og får venner der.

Alle disse relasjonene, der forhåpentligvis de fleste er gode, er med på å gi det enkelte barn en opplevelse av tilhørighet og trygghet. Det er trygt å gå ut i verden – jeg har mange venner der. Noen få veldig nære venner, mange gode venner og veldig mange bekjente som du kjenner og er trygg på.

8. Barn- og unge som medbestemmende deltaker og aktører.

Vi er alle unike individer og ønsker å bli sett, anerkjent, forstått og tatt med på drøfting i saker og beslutninger som omhandler våre liv. Det ønsker alle voksne – og det ønsker alle barn etter hvert som de vokser opp og får mer oversikt over eget liv. I barnekonvensjonen (Som er en del av norsk lov.) sin artikkel 12 står det; «Alle barn har rett til å seie meininga si, og deira meining skal bli tatt på alvor.»

Barn både vil, kan og er med å forme eget liv. De vil være en aktiv aktør i eget liv, de vil bli tatt på alvor om egen og andres framtid. Se bare på alle barna i skolen som nå hele denne vinteren og våren har streiket for en framtidig levelig klode. Det kan vi takke 15-årige Greta Thunberg for.

9. Fellesansvar mellom tjenesteytere og barnebefolkningen.

Et godt oppvekstmiljø krever felles innsats mellom både barn, unge og voksne. Barn, unge og voksne må ansvarliggjøres for sine handlinger ut i fra alder og kognitive evner. Medvirkning må ikke bare bli et honnørord som tas fram i festtalene. Medvirkning og deltakelse må skje på alle plan i alle etater og i alle tjenester. Det være seg i barnehagen eller skolen mellom ansatte, tjenesteeier, barn og foreldre, eller i heletjenesten mellom psykolog/lege/sykepleier, tjenesteeier og pasient og brukerorganisasjoner osv. Vi må alle trå til skal vi skape et inkluderende og trygt samfunn for både små og store.

10. Bruk av virksomme tiltak for å avdekke vold, overgrep og omsorgssvikt overfor barn.

Fortsatt er det mange barn som vokser opp i familier der vold og overgrep er en del av hverdagen. Hver tjuende person har blitt utsatt for alvorlig fysisk vold fra foreldrene sine før de fylte 18 år. Særlig jenter er utsatt for seksuelle overgrep, men også gutter opplever dette. En av fem norske kvinner oppgir at de ble utsatt for en form for seksuelle overgrep i barndommen, mens en av ti menn sier det samme. Overgrep, om de er fysiske, psykiske eller seksuelle setter dype spor i barnet. Senskadene etter disse overgrepene har vi fått mer og mer kunnskap om – de kan komme mange år og tiår senere, og da som både psykiske og somatiske plager og sykdommer. Overgrep mot barn er krenkelser av verste slag, derfor trenger vi gode tiltak som for det første avdekker slike forhold og for det andre hjelper de barna som er blitt utsatt for det.

Det var dette Steinkjer kommune ønsket å gjøre når de tok initiativ til prosjektet «Barn i Midt-Norge» De tenkte; «Du ser det ikke før du tror det.» Vi må tørre tanken på at ikke alle barn vokser opp i trygge hjem. Les mer om prosjektet her.

Dette var våre 4 siste anbefalinger på universelt nivå – tiltak som bør omfatte alle barn og unge i Norge. Vi kom også med 10 tiltak på selektivt nivå, dvs. tiltak som bør gjelde for utsatt grupper barn og unge. Og vi kom med ti tiltak på indikativt nivå, dvs. tiltak som må rettes mot de barna som har utviklet symptomer på psykisk uhelse.

Tiltak 1-3. 

Tiltak 4-6

Dette blogginnlegget er også publisert på Tilbeste.no. 

Foto: Geir Mogen

Blogger: Odd Sverre Westbye
Senterleder ved RKBU Midt-Norge

Svært mange barn og unge vokser opp i familier der minst én av foreldrene har en psykisk lidelse og/eller vokser opp i en familie der minst en av foreldrene har et omfattende rusproblem. Veldig mange fødes også hvert år inn i en familie der minst én av foreldrene har betydelige egne problemer og der risikoen for at barna får en skjev utvikling med senere store problemer øker vesentlig.

Klarer mor og far å ta vare på det enkelte barnet?  Ser de barnet, klarer de å regulere spedbarnet som ikke kan respondere på annen måte enn å gråte? Skjønner de nødvendigheten av å respondere og leke med barnet fra dag 1, er de sensitive for spedbarnets uttrykk for ubehag, frykt, sult, tørst, tretthet, og klarer de å hjelpe det enkelte barnet tilbake til en god og regulert tilstand der verden er trygg og varm?

Noen barn fødes også med tilleggsproblemer. Det kan være kroniske sykdommer, mentale handikapp eller andre ting som gjør at barnet trenger ekstra omsorg og oppmerksomhet. En oppgave som kan bli for stor for enkelte foreldre som har marginal omsorgsevne. Andre barn igjen vokser opp i hjem med vold og overgrep og der oppveksten preges av utrygghet og redsel.

Og en ting er jo foreldrene. Noe annet er eventuelle støttepersoner i miljøet som besteforeldre, onkler og tanter og gode naboer som samlet sett skal utgjøre et godt og trygt oppvekstmiljø for barna.

Alt dette skal saksbehandlerne i barnevernet forholde seg til. De skal kunne tolke barnas signaler og se om dette barnet skulle hatt mer hjelp og støtte. De skal kunne se om mor og far skulle ha arbeidet mer med tilknyttingen i det første sårbare leveåret til barnet. De skal kunne vurdere om det er et godt nok potensiale i den enkelte kjernefamilie, storfamilien og i nærmiljøet. Klarer mor og far med hjelp fra barnevernet å mobilisere personene rundt seg slik at oppvekstmiljøet for det enkelte barnet blir godt nok?

Foto: Thinkstockphotos.com

I tillegg skal de forvalte et lovverk som på den ene siden fremhever hjelpetiltak i og utenfor hjemmet slik at barnet kan vokse opp hos sine foreldre. Og på den andre siden skal de se på om omsorgen er god nok, og er den ikke det kan foreldrene miste omsorgen for sine barn. Som saksbehandler i kommunalt barnevern må en vektlegge relasjonen med foreldrene for å motivere til hjelpetiltak, samtidig som man har et lovverk som innebærer det mest alvorlige inngrepet i en mors og fars liv – det å miste sitt eget barn. Denne balansegangen må den enkelte saksbehandler i kommunalt barnevern forholde seg til.

For barn som utsettes for omsorgssvikt og/eller vold kan dette bety et langt liv med dårlig psykisk helse, rusproblematikk, kriminalitet, uføretrygd og andre utfordringer. Og for hvert barn som hjelpes i tide vil dette spare det enkelte barnet og deres familie for store lidelser og samfunnet for store summer. Det kommunale barnevernets arbeidere bør derfor være de mest skolerte, de best betalte, de mest erfarne og de klokeste medarbeiderne i våre kommunale tjenester.

Etaten må være tverrfaglig sammensatt med ulik kompetanse, de må arbeide i team og de må hele tiden utvikle sin egen faglige standard og praksis. De trenger all mulig støtte fra andre kommunale og statlige etater og tjenester som kan bidra med å øke deres kompetanse og bedre deres praksis slik at alle barn i Norge vokser opp med god nok omsorg.

I henhold til barnekonvensjonen som er gjeldende lov i Norge har alle barn rett til en trygg oppvekst. Denne loven er barnevernet en viktig forvalter av. De skal sørge for at de barna som ikke har et godt og trygt oppvekstmiljø gjennom sine foreldre/omsorgspersoner får dette. Barnevernet ga tilbud til over 53 000 barn og unge i 2012. Av disse fikk 44 000, eller 83 %, et hjelpetiltak i eller utenfor hjemmet. Vel 9000, eller 17 %, fikk et omsorgstiltak.

Kommunale barnevernsansatte og saksbehandlere – dere er mine helter!

—-

Følg også RKBU Midt-Norge på Facebook og Twitter.

Barnehagen utgjør en positiv forskjell for barn som opplever vold, overgrep og andre former for omsorgssvikt. Fagboken «Dørstokkmila – Barnehagens vei fra magefølelse til melding» skal gi ansatte i barnehagen mot til å tørre å se det de ikke helt tør å tro at de ser og til å vite hva de skal gjøre med det de ser.

Jeg og førstelektor Kari Emilsen ved Dronning Mauds Minne Høgskole har skrevet boken for å synliggjøre hvordan barnehagen er en viktig arena for helsefremmende og omsorgsforsterkende arbeid for små barn i Norge i dag.

Illustrasjonsbilde: Photos.com.

Vi har vært opptatt av å formidle at barn har rett til en oppvekst uten omsorgssvikt og at ansatte i barnehager har en plikt til å ivareta denne rettigheten. Barnekonvensjonen om barns rettigheter og samarbeidet med Redd Barna i har i stor grad vært retningsgivende for arbeidet med å skrive boken.

Intensjonen med boken å gi barnehageansatte og andre som er bekymret for barns omsorgsituasjon mot og kunnskap nok til å gå dørstokkmila til de vanskelige samtalene med foreldrene, til barneverntjeneste eller politi.

I tillegg til å gi barnehageansatte mot og trygghet til å handle, skal boken gi retning og evne til riktig handling, i tråd med lovverk og etiske betraktninger om barns beste.

Vi har vært opptatt av å formidle at barn har rett til en oppvekst uten omsorgssvikt og at ansatte i barnehager har en plikt til å ivareta denne rettigheten.

Boken vår gir gjenkjennbare fortellinger om typiske bekymringssituasjoner om barn som har vanskelige livssituasjoner og noen forslag til hva som er hensiktsmessig handling. Hva kan man gjøre i barnehagen når man ser at et barn ikke har det bra, hva gjør man da – helt konkret? Hva gjør man når man ser et barn som har mange uforklarlige blåmerker eller et barn man plutselig skjønner er utsatt for seksuelle overgrep? Boken gir eksempler, gode kjøreregler og veier å gå som er forsknings- og erfaringsbaserte og som er mulige, ønskelige og etisk og juridisk forsvarlig.

Det nytter at barnehageansatte «mageføler», deler erfaringer med hverandre, samarbeider med barn, foreldre og med kommunale og spesialiserte hjelpetjenester. Det nytter å ta det ansvaret de har som betydningsfulle andre i barns liv så lenge evnen til å handle i tråd med faglige, juridiske og etiske retningslinjer også er tilstede.