Hvordan henger mental helse og utvikling av hjertekarsykdom og tidlig død sammen? Og kan økt forståelse av mental helse forebygge hjertekarsykdom? Disse spørsmålene ble jeg bedt om å svare på da jeg forsvarte min doktorgrad den 5. mai dette år. Dette er komplekse spørsmål som jeg tror kan ha allmenn interesse.

Virkning av det autonome sypmatiske nervesystemet

For å forklare hva som kan skje i kroppen ved mental uhelse kan du se for deg hva som skjer i kroppen dersom du hadde møtt en vill ulv på vegen hjem fra jobb. Uten å tenke på det hadde puls og pustefrekvens økt, du hadde fått hjertebank, årvåkenhet, klamme fingre og svett hud. Plutselig hadde du vært i stand til å løpe som du aldri har løpt før! Grunnen til dette er en aktivering av det autonome sympatiske nervesystemet. Vanskelige ord, men autonomt betyr at dette skjer automatisk – uten at du trenger å tenke på det. Det sympatiske nervesystemet sørger for at kroppens organer fort får beskjed om å skaffe nok blod (hjertet pumper raskere) og oksygen (du puster fortere) til å flykte fra ulven. Budbringerne som bringer denne beskjeden til kroppen raskere enn du rekker å si ost er hormoner, slik som for eksempel adrenalin. Disse hormonene er altså i stand til å styre puls, pust, blodtrykk, blodstrøm til organer og mye mer i kroppen din – og de kan redde livet ditt dersom du møter en ulv.

Mental uhelse og det autonome sympatiske nervesystemet

Men la oss nå ta ett mer hverdagslig scenario. Du skal ha en eksamen du har gruet deg til. Hva skjer? Jo, du får økt puls, pustefrekvens, hjertebank, årvåkenhet, klamme fingre og svett hud! For psykisk stress oppleves som en trussel for kroppen på samme måte som ulven– og kroppen aktiverer automatisk det sympatiske nervesystemet med frigjøring av adrenalin. Ved mental uhelse oppleves slikt psykisk stress oftere enn ved god mental helse. Jobbstress, familiestress, depresjon, dårlig økonomi og lav utdanning er alle stress faktorer forbundet med psykisk uhelse som gjennom kronisk stressaktivering kan gi økt blodtrykk, insulinresistens, overvekt, diabetes, hurtigere koagulasjon (levring) av blodet, økt betennelsestendens i kroppen, osv. Alt dette forklarer delvis hvordan mental helse kan påvirke hjertekarsykdomsutvikling.

Tidlig påvirkning av mental helse

Mental helse kan allerede påvirke hjertekarhelse i mors mage. Depresjon hos mor kan gi lav fødselsvekt. Lav fødselsvekt er forbundet med utvikling av høyt blodtrykk, overvekt, høye insulin- og kolsestrol-verdier som voksen, alt dette gir risiko for hjertekarsykdom. Barndomserfaringer som oppleves av barnet som traumatisk, slik som sosial isolasjon, ensomhet, lav sosioøkonomisk status, foreldrekrangler etc, har alle blitt forbundet med utvikling av hjertekarsykdom. Den mest sannsynlige forklaringen bak dette er at det sympatiske nervesystemet automatisk trigges ved slike barndomstraumer. Ettersom mental helse kan påvirke fysisk sykdomsutvikling allerede fra barnsben mener jeg at kunnskap om og fokus på mental helse må enda sterkere inn i helsestasjon, barnehage, skole, idrettslag, media og frivillige lag og foreninger.

Veien fra mental uhelse til hjertekarsykdom gjennom adferd

Mental helse kan også påvirke hjertekarsykdom gjennom adferd. Personer med mental uhelse kan ha vanskeligere for å ta sine medisiner eller følge livsstilsråd (slik som for eksempel slutte å røyke, begynne å trene) enn personer med god mental helse. Det mest betenkelige er dog at helsepersonell kanskje har en annen adferd overfor personer med mentale helseproblemer enn overfor personer med god mental helse. Fordi mens forventet levealder hos personer med god mental helse er økt ca 7 år siden 1980- tallet, så har levealderen til personer med dårlig mental helse holdt seg stabil. Ett legitimt spørsmål blir da; Hvilke medisinske fremskritt er det personer med mental uhelse ikke får tilgang til? For personer med mental uhelse dør dessverre tidligere enn personer med god mental helse, uansett dødsårsak. Når det gjelder hjertekarsykdom, slik som hjerteinfarkt, så har en Australske studie funnet at personer med dårlig mental helse har 14% økt risiko for å dø av denne sykdommen sammenlignet med personer på egen alder med god mental helse.

Ikke skille mellom mental og kroppslig helse

Siden 1998 har heldigvis Norge hatt årlige budsjettøkninger som er øremerket psykisk helse. Nyere norsk forskning viser likevel at gapet i forventet levetid øker mellom personer med mental uhelse og mental god helse. De fleste dødsfall blant psykisk syke skjer av kroppslig årsak slik som hjertekarsykdom. Mental helse burde etter min mening derfor bli en naturlig del av helsetilbudet istedenfor å dele opp tilbudet i «psykiatrisk sykdom» og «kroppslig sykdom». Forskningsbasert oppfølging av hjertekar sykdom hos pasienter med samtidig mental uhelse vil kreve tverrfaglig tilnærming og individualisert tilpasset tilbud om røykeslutt, alkoholråd, trenings og kostholdsråd, hjelp til å ta oppsøke lege samt til å ta medisiner. Ett menneske er tross alt ikke delt opp i psyke og kropp – og det burde derfor være en selvfølge å behandle helheten!

Overlege og professor Arne Vaaler er vitenskapelig ansvarlig for studien. Foto: Frode Nikolaisen / St. Olavs Hospital

Når terapi ikke fungerer har behandling med elektrosjokk (ECT) mer effekt enn behandling med medisiner for dypt deprimerte bipolare personer. Det viser en ny studie som sammenligner de to behandlingsmåtene. 

Arne Vaaler, overlege ved St. Olavs Hospital og professor II ved NTNU er vitenskapelig ansvarlig for studien, som New England Journal of Medicine har kåret til en av de ti viktigste forskningsartiklene innen psykiatri i 2014.

– Elektrosjokk er en kontroversiell behandling, og derfor er det ekstra viktig at eventuelle negative og positive effekter blir evaluert gjennom gode studier. Vi har ikke tilfredsstillende behandlingstilbud for de pasientene som er mest påvirket av bipolar depresjon. Det gjør denne studien så betydningsfull, sier Vaaler i et intervju på nettsidene til St. Olavs Hospital.

Studien er publisert i The American Journal of Psychiatry 2014, med Helle Schøyen, Stavanger universitetssykehus og Ute Kessler, Universitet i Bergen som førsteforfattere.

Les mer om studien på nettsidene til St. Olavs Hospital

Plutselig var sommerferien over og en spennende tid står foran både små og store, med barnehage- eller skolestart for første gang, eller på nye steder. I august i fjor hadde vi temamåned rundt skole- og barnehagestart, og det er selvsagt stoff som fortsatt er like aktuelt. Under får du en kjapp oversikt over de forskjellige innleggene fra i fjor, samt et ferskt et fra May Britt Drugli om barnehagestart for ettåringen.

Bloggerne har fagkunnskap som spenner fra fysisk og psykisk helse til pedagogikk og samfunnsfag. Her er det mulig å få ny innsikt og gode tips på veien!

Hvordan er egentlig oppvekstsvilkårene i Norge i dag?

Er norske barn født med gullskjea i munnen og med alt tilrettelagt for et godt liv? Nyfødte kan forvente å leve til de er over 80 år i Norge, mens i verdens fattigste land er forventet gjennomsnittlig levealder fortsatt under 50 år. Hvorfor er det i såfall en betydelig økning i bekymringsmeldinger til barnevernet og et økende behov for tilrettelagt undervisning? Professor Steinar Krokstad mener han har svarene på dette.

Slik får barnet en trygg barnehageoppstart

I fjor skrev universitetslektor Kjersti Sandnes om hvordan hun synes man skal legge til rette for at ettåringen skal få en skånsom oppstart i barnehagen. Hun viser til at de minste barnehagebarna kan ha et forhøyet nivå av stresshormoner i blodet sammenlignet med barn som er hjemme, noe som blant annet kan føre til redusert immunforsvar og mer sykdom. En god overgang er derfor veldig viktig.

11 råd ved barnehagestart

Sandnes sine synspunkt sammenfaller fint med de 11 rådene professor May Britt Drugli nylig skrev om i denne bloggen. Drugli påpeker f.eks. at små barn har et grunnleggende behov for å føle seg trygge og det gjør de kun når de er sammen med voksne de kjenner og som de har etablert en nær og positiv relasjon til.

Blir små barn stresset i barnehagen?

Drugli skriver her at studier fra flere land viser at de yngste barna i barnehagen kan ha et forhøyet stressnivå. I Norge er nå mer enn 80 prosent av ettåringene i barnehage. Vi vet foreløpig ikke noe om deres stressnivå. Det skal studien Liten i barnehagen finne ut mer om.

Verdien av et godt lærer-elevforhold

Gode relasjoner mellom lærer og elev fremmer elevenes læring, trivsel, tilhørighet til skolen og deres psykiske helse. De gode relasjonene oppstår lettest i et læringsmiljø som generelt er positivt, skriver Drugli i dette blogginnlegget. Videre at der det er positive relasjoner mellom lærer og elev er det også funnet at forholdet mellom elevene er mer positivt.

Hvordan kan skolen legge til rette for et godt foreldresamarbeid?

Skole og hjem er de to arenaene som har størst betydning for barn og unges utvikling. Derfor er et godt samarbeid mellom hjem og skole viktig. Lærere som ser på foreldrene som en ressurs i arbeidet med elevene vil jobbe mer systematisk med å få i stand et godt foreldresamarbeid.

Foreldre, involver dere i skolen!

Er du usikker på hvor mye du skal involvere deg i skolen til barnet ditt?  Legg tvilen til side. Foreldre som involverer seg i barnas skolehverdag er av vesentlig betydning med tanke på barnas ferdigheter og tilpassing i skolen. Skole-hjem samarbeidet er en av de viktigste forutsetningene for at barn gjør det bra på skolen, skriver Bente Kirkhaug i fjorårets mest leste blogginnlegg fra RKBU Midt-Norge.

Fra magefølelse til melding

Barnehagen utgjør en positiv forskjell for barn som opplever vold, overgrep og andre former for omsorgssvikt. Forsker Åse Bratterud har sammen med førstelektor Kari Emilsen skrevet fagboka «Dørstokkmila – Barnehagens vei fra magefølelse til melding» som skal gi ansatte i barnehagen mot til å tørre å se det de ikke helt tør å tro at de ser og til å vite hva de skal gjøre med det de ser. I dette blogginnlegget skriver Bratterud litt om hva som kommer fram her.

Blogger:

Provoserer overskriften deg? Hold ut, poenget kommer mot slutten.

NRK har den siste tiden hatt fokus på  drap og psykiatri. Dette har ført til sterke reaksjoner. Flere advarer nå mot åpenhet om psykiske problemer og hevder at slike medieoppslag fører til fordommer og stigmatisering.

Det er ingen tvil om at mennesker med psykiske lidelser utsettes for stigmatisering. Dette kan videre føre til diskriminering gjennom avvisning fra andre og reduserte muligheter for å få jobb og bolig, og utgjør naturlig nok en stor tilleggsbelastning for de det gjelder.

Hvorfor og hvordan stigmatiserer vi mennesker med psykiske lidelser? Stipendiat Ingunn Ranøyen har funnet noen svar i forskningslitteraturen. Illustrasjon: Photos.com

Så hvorfor stigmatiserer vi mennesker med psykiske lidelser? For noen år tilbake gikk jeg gjennom en god del av forskningslitteraturen på dette området, og her er noe av det jeg fant.

Generell stigmatisering forklares ulikt. En forklaring er at vi mennesker har behov for å forenkle vår sosiale verden blant annet ved å definere hva som er normalt og ikke. En annen mulig forklaring er at vi trenger å tro at vi lever i en rettferdig verden hvor vi får som fortjent.

Når det gjelder stigmatisering av mennesker med psykiske lidelser spesifikt, er det i forskningslitteraturen funnet hovedsakelig fire årsaker til dette:

1. Farlighet: Vi tror at mennesker med psykiatriske problemer er voldelige, noe som medfører at vi blir redde for dem. Farlighet og uforutsigbarhet er den faktoren som har størst innvirkning på menneskers ønske om avstand fra personer med mental sykdom. Dette gjelder særlig  personer med schizofreni.
2. Ansvarlighet: Opprinnelsen til psykiske problemer anses som kontrollerbar og reversibel. Mennesker med slike vansker velger å oppføre seg slik, noe som medfører at de møtes med sinne og liten medlidenhet.
3. Dårlige prognoser: Psykiske lidelser oppfattes som kroniske og vanskelige å behandle.
4. Krevende sosial samhandling: I slik samhandling vil den psykiske lidelsen være et mulig samtaleemne som partene må velge å ta opp eller ikke. Slik sett krever samhandling med stigmatiserte mennesker allerede mer enn det samhandling med ikke-stigmatiserte gjør, og kan videre resultere i stigmatisering.

En studie fra New Zealand fant at i nesten 50 prosent av alle fjernsynsprogrammer beregnet på barn, og spesielt i tegnefilmer, var det negative referanser til psykiatri.

De siste årene har vi fått mer innsyn i biologien bak psykiske lidelser. En rekke forskere har prøvd å fremheve biologiske årsaker, som kjemiske ubalanser i hjernen eller genetisk arvelighet til psykiske lidelser, nettopp for å redusere stigmatisering. Forskning viser imidlertid at dette kan føre til økt stigmatisering, fordi mennesker som blir syke av biologiske faktorer kan oppfattes å ikke ha kontroll over seg selv og sin atferd, og dermed sees de som uforutsigbare og farlige.

Media kan også bidra til stigmatisering. Forskning viser at voldsepisoder hvor mennesker med psykiske lidelser er involvert, er overrepresentert i aviser og har større sannsynlighet for å ende på forsidene enn voldsepisoder hvor friske er involvert. En studie fra New Zealand fant at i nesten 50 prosent av alle fjernsynsprogrammer beregnet på barn, og spesielt i tegnefilmer, var det negative referanser til psykiatri. Noen av karakterene ble gjerne kalt sprø, forstyrret, sinnssyk, tulling, gjøk, galning eller gal. Disse karakterene utførte gjerne irrasjonelle handlinger til glede for de andre karakterene, eller var onde. Forfatterne konkluderte med at vi fra barnsben av læres opp til å ha stigmatiserende oppfatninger av mennesker med psykiske lidelser.

Ofte sier vi  at en person er deprimert, er schizofren og så videre, mens et individ har kreft.

Ordene vi velger å bruke har en effekt på stigmatisering. Lesere som reagerte på overskriften skjønner nå kanskje poenget med den? Ofte sier vi  at en person er deprimert, er schizofren og så videre, mens et individ har kreft. Vi glemmer at mennesker med psykiske lidelser har styrker og svakheter som alle andre og at de aller fleste med mentale problemer ikke er farlige.

Stigmatisering innebærer gjerne at mennesker med psykiske lidelser føler de må bevise at de er normale heller enn å bevise at de er unormale. Samtidig må de antakelig oppføre seg ”mer normalt enn det som er normalt” for å bli oppfattet som normale. De kan med andre ord ikke tillate seg noen ”krumspring” hvis de skal unngå stigmatisering.

Dersom du tar denne kunnskapen om årsaker til stigmatisering med deg videre, kan det ha potensial for å gjøre livet lettere for mange mennesker som rammes av dette.