Alarmerende mange hjemmeboende eldre bruker sterke medikamenter over lengre tid. Mange eldre bruker sterke medikamenter som antidepressiva, antipsykotiske midler og beroligende medisiner.  En nylig publisert studie tar for seg bruk av slike medikamenter blant eldre med hjemmesykepleie.

Mange av studiedeltakerne som bruker disse medisinene gjør det over flere år, til tross for at dette er medisiner som ikke har dokumentert effekt ved bruk over lengre tid hos eldre.

Les mer om studien i forskningsmagasinet Gemini.

Finnes det en perfekt eksamen? OSKE er i alle fall ikke langt unna.

Du står klar med hvite sykehusklær, stetoskop i lomma og så høy puls at det banker i tinningen. Rundt deg i gangen står dine medstudenter, med ansiktet vendt mot hver sin dør. En gråhåret eksamensvakt ser på deg med et vennlig, men bestemt blikk, og løfter ei fløyte til munnen.

Du rekker såvidt å trekke pusten før en litt for høy lyd skjærer gjennom lufta. Velkommen til OSKE.

En objektiv muntlig-praktisk eksamen

OSKE står for objektiv, strukturert, klinisk eksaminasjon. Det er en muntlig eksamen som skal teste praktiske ferdigheter. Ved NTNU er det et forholdsvis nytt fenomen, men i resten av verden har den blitt brukt i mange år, med gode resultater.

OSKE er en eksamensform der alle studentene på et kull skal testes i akkurat samme ferdigheter. Dette gjøres ved at studentene får akkurat samme eksamen på samme dag, og at eksamen består av standardiserte poster. Eksaminator på hver post er observatør og tilrettelegger for oppgaven.

Vedkommende gjennomfører en skåring av studentens prestasjon i et forhåndsbestemt, standardisert skåringsskjema, der hver av skåringene «God», «Tilfredsstillende» og «Ikke tilfredsstillende» gir et visst antall poeng. Det er på denne måten like krav til alle studentene.

Eksaminator angir også en global skår på studentprestasjonen etter eget skjønn, der man krysser av for «Stryk», «Grensetilfelle», «Bestått», «God bestått» og «Utmerket».

Objektiv

Beståttgrensen på hver post bestemmes ved «borderline-regression method». Dette er en metode hvor man bruker både det objektive skjemaet og eksaminators subjektive vurdering på studentprestasjon.

Et eksempel på regresjonsanalyse. 1 = grensetilfelle. Her er beståttgrensen 50,7% av poengene.

Det gjøres regresjonsanalyse av alle sjekklisteskårene opp mot global skår fra alle eksaminatorene som skårer på samme stasjon. Dette gir en lineær modell hvor gruppen med «Grensetilfelle» på global skår (x=1 på figuren) blir brukt til å predikere beståttgrensen for sjekklisteskår. Det er altså resultatene til hele studentgruppen som bestemmer hvor beståttgrensen blir satt.

Dumt for noen storsjarmører, veldig bra for alle andre.

Strukturert

Strukturen til OSKE er som følger: ei sløyfe består av et gitt antall poster med oppgaver, samt et gitt antall hvilestasjoner. Ved NTNU har vi 8 poster med oppgaver og 3 hvilestasjoner.

For å bestå eksamen som helhet må man ha bestått minst 6 av 8 poster.

Utenfor hver stasjon er det en stol og håndsprit. Oppgaveteksten er teipet opp bak nummeret, og skal leses ved fløytesignal.

Hver post tar til sammen 10 minutter, der de første 2 minuttene brukes til å lese oppgaveteksten utenfor døra, og de neste 8 minuttene er inne på rommet sammen med eksaminator og en eventuell pasient. Overgangen til neste post markeres av et høyt blås i fløyta.

Når fløyta går, går du.

Klinisk

Det er mulig å teste et stort spekter av ferdigheter på én enkelt OSKE. Studentene skal vise praktisk anvendelse av fagkunnskap. Det betyr ikke nødvendigvis at alle oppgavene skal etterligne en klinisk hverdag, men at de skal teste flere typer kunnskap i raskt tempo. Dette kan både være konkrete ferdigheter og kliniske prosedyrer og kommunikasjonsferdigheter. Eksempler på slike oppgaver er å ta en blodprøve, eller å ta opp anamnese hos en pasient. OSKE egner seg også godt til å teste studentenes evne til å forklare prinsipper og resonnere rundt ulike problemstillinger.

OSKE-sløyfe satt opp med piler på gulvet og stoler til hver post.

En klar forbedring

Før OSKE ble innført brukte man stasjoner på muntlig eksamen ved NTNU. Her hadde man ikke eksamen for alle studentene på samme dag, men fordelte dem over flere dager. Man kunne derfor ikke bruke de samme oppgavene, da det ville gjort det enkelt å jukse.

Eksamen bestod av 3 poster på 15 minutter hver, der man måtte skåre over 65% på alle postene for å bestå eksamen som helhet. Hadde man 100% på to oppgaver og 60% på en oppgave ble det vurdert til stryk.

Oppgavene og resultatene varierte fra dag til dag og fra eksaminator til eksaminator, og mange av studentene mente denne eksamensformen var urettferdig. De studentene som har opplevd både den gamle varianten med stasjonseksamen og OSKE, gir tilbakemelding på at utviklingen er en klar forbedring.

Etter at OSKE ble innført er det ikke lenger hvilken dag du har eksamen på som avgjør om du får favoritt-temaet ditt eller det temaet du ikke helt har blitt venn med. På OSKE er de fleste tema representert, noe som betyr at man ikke kan ta en kalkulert risiko og velge bort noe.

I forkant av OSKE sendes det ut et OSKE-kart, en Blueprint, med oversikt over hvilke tema det kan lages poster om i alle fagene. Her står det aller meste man har vært gjennom i løpet av året, men det er en trygghet i seg selv å ha denne oversikten for å vite at man har skjønt hva som er viktig å kunne. Denne oversikten er nyttig både for de som skal lage oppgaver til OSKE, og for de som skal ha eksamen.

OSKE har vært i utbredt bruk siden det først ble beskrevet i 1975. USA, Canada, Australia, Storbritannia, og nå også Norge, er noen av landene som bruker denne eksamensformen i medisinsk utdanning.  Det har vist seg å være en så god eksamensform at det også har blitt overført til andre studieretninger, blant annet tannlege- og sykepleieutdanning, men også jus- og ingeniørutdanninger har brukt OSKE-formatet.

Studentdrevet formativ OSKE

Man blir bedre på ting man øver på, og for studenter er øving på eksamensoppgaver og gjennomføring av eksamen kanskje den aller beste øvingen. Dette er bakgrunnen for prosjektet med studentdrevet formativ OSKE.

Dette er et prosjekt der studenter skal bli skolert i å skrive OSKE-oppgaver og i å gi strukturerte tilbakemeldinger av høy kvalitet, samt organisere OSKE. Pilotprosjektet skal gjennomføres høsten 2018 på 20 studenter på fjerde studieår, og gjennomføring av formativ OSKE skal skje i november 2018.

Etter pilotfasen skal prosjektet evalueres og forbedres, og gradvis tilbys til alle medisinstudenter ved NTNU som har OSKE som en del av eksamen.

Tanken bak prosjektet er ikke at studentene skal pugge ulike oppgaver, men at de skal bli kjent med formatet og gangen i selve eksamen, samt måten å tenke på.

Marie Thoresen, OSKE kvalitetskoordinator ved MH fakultetet ved NTNU, leder prosjektet. Formativ OSKE er en del av hennes forskningsprosjekt, da hun tar master i medisinsk utdanning ved Harvard Medical School i Boston.

Synes du dette er interessant og vil lese mer om det?

Besøk nettsidene til CAME

CAME er også på Facebook og Twitter.

Les mer om OSKE:

• OSKE eksamensrapport (pdf)
• OSKE nettressurs (pdf)

Forskerportrett

Navn: Bjørn Morten Hofmann
Stilling: Professor
Arbeidssted: Institutt for helsevitenskap, NTNU i Gjøvik
Alder: 53
Forskningsområde: Medisinsk filosofi, helsefaglig etikk

Tidlig diagnostikk av sykdom kan berge liv, men også være falsk alarm. Hvor mye vil du vite om deg selv, og hva skal forsikringsselskapet få greie på?

Hvordan skal vi identifisere og informere de som kan bli overdiagnostisert – og hvordan kan vi unngå overdiagnostikk? Det er noe av det professor Bjørn Morten Hofmann ved Institutt for helsevitenskap, NTNU i Gjøvik, forsker på. (Foto: Bjørn Kvaal / NTNU i Gjøvik)

Professor Bjørn Morten Hofmann ved Institutt for helsevitenskap, NTNU, Gjøvik, synes det er både spennende og viktige å gå inn i slike spørsmål.

Her forteller han mer om sitt forskningsarbeid:

– Jeg forsker på forholdet mellom kunnskap og etikk. Ingen andre steder er dette forholdet så spennende og utfordrende som i medisin og helsefag, og da særlig innen diagnostikk. Tenk for eksempel på debattene om ADHD, ME, fibromyalgi og sorg.

Da homoseksualitet var sykdom

Hva vi oppfatter som sykdom har variert med tid, sted, kunnskap og teknologi. For noe over hundre år siden definerte og diagnostiserte leger i sørstatene i USA rømmesyke hos slaver, og for noen tiår siden var homoseksualitet regnet som sykdom i Norge.

Ett av de spørsmål jeg jobber mest med nå er tidlig diagnostikk av sykdom. Ved å undersøke biomarkører, informasjon fra mobiltelefoner og andre datakilder kan vi oppdage og finne forstadier til mange sykdommer tidlig. Men samtidig vil vi få en lang rekke falske alarmer. Tenk deg at du tar en blodprøve som forteller deg at du har 65 prosent sjanse for å utvikle Alzheimers sykdom før du blir 65 år og at mobiltelefonen din varsler at søvnrytmen din er faretruende uregelmessig og at stemningsleiet ditt synes å dukke ned mot depresjon. Hva gjør du med den kunnskapen? Deler du den med arbeidsgiver og forsikringsselskap? Hvilke fordringer gir denne type informasjon til helsetjeneste og samfunn? Dette er spennende og viktige spørsmål som det er klokt å ha tenkt gjennom når teknologien velter inn over oss.

Skader mer enn det hjelper

Ett tema som jeg har jobbet særlig mye med de siste årene er overdiagnostikk, det vil si diagnostikk av tilstander som ikke ville ha utviklet seg til symptomer eller sykdom dersom de ikke var blitt oppdaget. Det kan dreie seg om forstadier til sykdommer, slik som kreft. Enkelt sagt er det tilstander du dør med og ikke av. Men når er det riktig å lete etter slike tilstander? Og hva skal vi gjøre med dem når vi først har oppdaget dem?

Overdiagnostikk er selvsagt et godt sysselsettingstiltak for helsetjenesten. Dessuten er den enkelte ikke klar over at han er overdiagnostisert. Vedkommende tror at han er reddet fra å dø av en sykdom. Og som samfunn tror vi at vi gjør noe bra. Men i praksis skader vi folk mer enn vi hjelper dem. Spørsmålet som jeg jobber med er hvordan skal vi identifisere og informere de som kan bli overdiagnostisert – og hvordan kan vi unngå overdiagnostikk.

– Hvorfor er dette viktig? 

– Å avsløre falske alarmer, identifisere overdiagnostikk og forhindre at vi definerer alminnelige livserfaringer som sykdom har stor betydning. Ikke minst for den enkelte. Det er også sentralt for et helsevesen der mulighetene for hva vi kan gjøre overgår hva vi har ressurser til. Dessuten er det viktig for helsefagene å kunne avgrense hva de gjør på en godt begrunnet måte.

Sammen med gode kollegaer har jeg avslørt en sterk (over)tro på at å oppdage sykdom tidlig alltid er bra og at nye tester kan komme til å være mer til skade enn gavn, dersom vi ikke bruker dem klokt. I tillegg har jeg vist hvor sterk teknologien driver utviklingen i helsetjenesten, og at dette ikke alltid er til det beste for pasientene.

Målet med forskningen min er å anvende kunnskap og teknologi på en klok måte, slik at de tjener den enkelte pasient og befolkningen som helhet.  Jeg har utviklet en måte å integrere etikk i teknologivurdering på, som er brukt av internasjonale organisasjoner for metodevurdering og som er i bruk i flere land.

 – Hva har særlig overrasket deg i funnene dine? 

– I et prosjekt fant jeg nylig at det var en nær sammenheng mellom forskeres profesjonelle interesser og deres publiserte forskningsresultater. Forskere som var positive til brystkreftscreening publiserte mer positive resultater enn de som var skeptiske. Det er kanskje mer skremmende enn overraskende, men reiser viktige vitenskapsteoretiske spørsmål: Hva gjør vi med falske fakta i vitenskapene?

Om å bli sin egen bestefar

Det dukker stadig opp nye temaer og områder som er spennende og som vi trenger å reflektere over. Jo mer man lærer, jo mer kan man undersøke og forske på. Utfordringen er å begrense seg. Tenk på alle de nye mulighetene vi har nå med genredigering og syntetisk fremstilling av kjønnsceller og embryoer. Øystein Sundes sangtekst om å bli sin egen bestefar er nærmere virkeligheten enn man kunne forestille seg bare for få år tilbake. Vi kan endre oss selv på grunnleggende nye måter. Da er det superviktig at vi har forsket på de vitenskapsteoretiske og etiske aspektene ved dette før det braker løs.

– Øystein Sundes sangtekst om å bli sin egen bestefar er nærmere virkeligheten enn man kunne forestille seg bare for få år tilbake. Vi kan endre oss selv på grunnleggende nye måter, sier professor Bjørn Morten Hofmann ved Institutt for helsevitenskap, NTNU i Gjøvik. (Foto: Bjørn Kvaal / NTNU i Gjøvik)

– Hvorfor ble du forsker?

– Opprinnelig er jeg sivilingeniør i fysikalsk elektronikk og biomedisinsk teknikk. Jeg jobbet en rekke år på sykehus samtidig som jeg utdannet meg i idehistorie og filosofi. Denne kombinasjonen gjorde at jeg ble nysgjerrig på grunnbegreper i medisin og helsefag, slik som helse og sykdom, diagnose, årsak og virkning, kunnskap og usikkerhet. Jeg var heldig og fikk stipend fra Forskningsrådet og siden har det aldri vært noen vei tilbake.

Spiste, diskuterte og klatret i Genève

Jeg angrer med andre ord ikke på yrkesvalget. Å være forsker er spennende, utfordrende og oppslukende. Det gir meg også kontakt med andre forskere over hele verden. Nylig har jeg hatt et forskningsopphold utenfor Genève der vi forsket, spiste, syklet, diskuterte og klatret sammen. Det var utrolig stimulerende og fruktbart.

Samtidig kan det være utfordrende å få finansiering til kritisk orienterte forskningsprosjekter. Det er lettere å få penger til å finne biomarkører for Alzheimers sykdom enn å forske på hvilke vanskelige situasjoner vi kan havne i om vi har slike biomarkører. Det er til tross for at det siste er en forutsetning for å utvikle bærekraftige og anvendelige biomarkører.

Vil gi noe tilbake

Forskning er med andre ord både utfordrende og givende. Det kan anbefales! Samtidig følger det ansvar med forskningen: Jeg lønnes av skattebetalerne, som fortjener å få noe igjen. Mitt mål er å bidra til at vi bruker kunnskap med klokskap – til beste for de mest sårbare og syke.

Se flere forskerportrett