Stadig flere studenter rapporterer om dårlig psykisk helse. Dette er et alvorlig problem som kan få konsekvenser for fremtidens arbeidsliv. Heldigvis finnes det muligheter for forbedring.

En av de store utfordringene for dagens studenter generelt er det å ha en god helse og å trives. Heldigvis trives de fleste. Studentenes helse- og trivselsundersøkelse fra 2018 viser at 79 prosent av de norske heltidsstudentene i Norge og i utlandet opplever at de har god eller svært god helse. Hele 88 prosent opplever at de har blitt godt mottatt på sitt studieprogram. 

– Trivsel er en forutsetning for læring, skriver kronikkforfatteren. (Foto: Colourbox)

Alvorlige funn

Imidlertid viser undersøkelsen også til dystrere tall. Mens det i 2010 var 16 prosent av studentene som rapporterte om alvorlige psykiske plager, var det hele 29 prosent som rapporterte om samme type utfordringer i 2018.

Dette er alvorlige funn. Hovedvekten av studenter er unge mennesker i en sårbar overgangsfase, og tiden som student legger mye av grunnlaget for hvordan man har det sosialt og i arbeidslivssammenheng senere i livet. Det er derfor av stor betydning at gode krefter går sammen om å bedre situasjonen for de som ikke finner seg til rette i studenttilværelsen.

Det er i hverdagen vår helsen skapes, og i omgivelsene vi lever livet vårt. På arbeidsplassen, i familien, med venner, på skolen og på universitetet. NTNU Gjøvik er et lite campusområde med stor aktivitet. De siste årene har også omgivelsene studentene har rundt seg endret seg mye, og det er flere planer for utvikling av campusområdet. Dette har klart praktiske begrunnelser, mer plass, bedre lokaler til undervisning og så videre.

Én av fire er ensomme

Men studentenes trivsel og måten de beveger seg på kan også bli påvirket gjennom måten vi utformer omgivelsene på. Identitetsskapende arkitektur er arkitektur som stimulerer til sosial omgang, til å delta og til å knytte nye kontakter og vennskap.

Når én av fire studenter sier de er ensomme, viser det viktigheten av å skape sosiale arenaer. Mange aktører på NTNU er på banen her. Det er høy bevissthet rundt behovet for identitetsskapende soner ved campusutbygging, og studentsamskipnadene gjør en stor innsats for å både skape gode arenaer og å hjelpe de som har det vanskelig. Måten vi bygger opp studieprogrammene på er også av betydning. Er det en oppbygning som gjør det mulig å forsvinne i mengden? Skal alle oppgaver leveres inn elektronisk? Er det lite obligatorisk fremmøte? Foregår undervisningen i store forelesningssaler? Ja, da er det lett å bli liten som fersk student.

Må bli sett og vurdert

Som andre helsefagutdanninger krever sykepleierutdanningen at studentene blir sett og vurdert som personer, ikke minst i forhold til egnethet for yrket. For slike utdanninger kreves en modell som følger studentene tett. På sykepleierutdanningen på Gjøvik deles alle studentene fra første dag i grupper på 12-14 studenter, med hver sin basislærer. Dette er modell som gjør det lettere å bli inkludert, og å bli sett av både medstudenter og lærere.

Prosjektet «Rat rod» på NTNU Gjøvik er et tverrfaglig prosjekt mellom flere studieretninger, hvor en tidligere anleggsbil bygges om fra å gå på diesel til biogass fra matavfall. Prosjektet gjør at ansatte og studenter blir kjent på tvers av fag og studieretninger. Slike prosjekter bidrar både til økt bevissthet rundt miljøspørsmål og et bedre sosialt og faglig miljø, og dermed et viktig grunnlag for våre studenters fremtid.

Vi trenger gode omgivelser

Grønne områder på campus innbyr til sosialt samvær, og vi har mye kunnskap om hvordan natur og omgivelser påvirker helsen vår, både psykisk og fysisk. Med denne kunnskapen som utgangspunkt kan man bygge gode omgivelser med et godt klima for sosialisering og læring.

Øyfrid Larsen Moen er hovedveileder for Anne Skoglund.

I utdanningen av helseprofesjonene snakkes det mye om praksisnærhet. Det er naturlig fordi utdanningene ønsker å være relevante i forhold til oppgavene som skal løses i tjenestene og ut fra brukernes behov. Praksis er også der profesjonsutdanningene skal bidra til utvikling av kompetanse, helst i tett samarbeid med praksisfeltet selv.

Praksiser er ikke alltid harmoniske, men kan være motstridende, konfliktfylte og i mange tilfeller preget av ujevn maktbalanse. (Illustrasjonsfoto: NTNU. Personen på bildet har ingen tilknytning til artikkelen)

Men hva er praksis? Det er selvfølgelig mange ting og begrepet blir brukt på ulike måter som de fleste av oss forstår utfra sammenhengen. Men hva mener vi egentlig når vi snakker om praksis eller praksiser? Hvilke nye innsikter eller forståelser kan vi få ved å bevege oss utover den vanlige forståelsen av begrepet?

Mange har skrevet om hvordan vi kan forstå praksis, og det finnes mye teoretisk litteratur å fordype seg i [1]. Her ønsker jeg å fremheve to innsikter jeg mener er særlig viktige:

• Forholdet mellom kunnskap og praksis
• Forholdet mellom det individuelle og det kollektive i analyser av praksis.

 Gjensidig avhengighet

La meg ta den siste innsikten først. Et sentralt prinsipp i praksisteorier er at praksis må forstås som materielt medierte og sosialt situerte former for kollektiv aktivitet. Det vil si at praksisteorier flytter fokus fra enkeltindividet og dets handlinger til det relasjonelle og kollektivt orienterte. Det medfører at individuelle aktører forstås som gjensidig avhengig av hverandre for å frembringe og opprettholde en praksis.

Det sentrale poenget her er at praksis ikke oppnås en gang for alle, men må kontinuerlig opprettholdes av deltakerne. Det skjer ved stadig koordinering, justering og tilpasning av enkelthandlingene inn mot den felles praksisen. Aktørene er med andre ord avhengig av hverandre for å bringe frem praksisen i den forstand at den enes handlinger direkte eller indirekte påvirker handlingene til andre involverte aktører og motsatt.

Kunnskap og praksis hånd i hånd

Fra et praksisteoretisk ståsted er kunnskap og praksis uatskillelige. Kunnskap er alltid en form for kunnen i praksis. Med kunnen menes praktiske metoder og verktøy som oppnås gjennom læring og uttrykkes i evnen til å utføre de aktivitetene som kreves.  Å være del av en praksis innebærer å handle og snakke innenfor en spesifikk forståelseshorisont som deles med andre og som legger føringer for hvordan situasjoner skal oppfattes og håndteres. Videre innebærer det å akseptere visse normer for hva som er riktig og viktig, altså for hva som har verdi i praksis.

Det at profesjoner med ulike praksistradisjoner, for eksempel sykepleiere og leger, retter sin innsats mot samme pasient, vil ikke nødvendigvis bety at de har samme oppfatning av pasienten, av situasjonen, eller av hvilken kunnen som har størst legitimitet. Praksiser er således ikke alltid harmoniske, men kan snarere fremstå som motstridende, konfliktfylte og i mange tilfeller preget av ujevn maktbalanse.

Praksisteori og praksisnærhet

Det å innta et praksisperspektiv i profesjonsutdanningene innebærer blant annet at praksis ikke må reduseres til anvendt teori innenfor profesjonelle grenser for hvem som kan og gjør hva. I stedet må praksis forstås som kollektivt frembrakte prestasjoner der gjensidig avhengighet mellom aktørene står sentralt.

Ved å flytte blikket fra profesjonelle roller og hierarkier til praksiser rettet mot et felles noe som ønskes oppnådd og opprettholdt trer samspill, samarbeid og samproduksjon frem i lyset som mer enn abstrakte begrep. Praksisnærhet innebærer derfor blant annet å erkjenne at praksis krever kontinuerlig arbeid for å kunne sammenholdes og reproduseres som en bestemt type institusjonell aktivitet.

Som en følge må læring i praksis innrettes ikke bare mot profesjonelle funksjoner og designerte oppgaver, men også mot aktiviteter som strekker seg utover profesjonsspesifikke interesser og hensyn. Det vil si læring som åpner for å forstå andre profesjoners praksis og disses innvirkning på egen profesjons praksis og vice versa, samt hvordan egen praksis innvirker på og påvirkes av praksisfeltets egen logikk.

Fotnote: 

[1] Se for eksempel Schatzki, T. R. (2001). Practice theory. In T.R. Schatzki, K. Knorr Cetina & E. von Savigny (eds), The practice turn in contemporary theory. London/New York: Routledge, Nicolini, D. (2012). Practice theory, Work, and Organization. Oxford University Press og Fenwick, Tara og nerland, Monika (red), Reconceptualising Professional Learning. Sociomaterial knowledges, practices and responsibilities. London & New York: Routledge.

Hvordan kan en utøve autoritet i skolen uten å bli undertrykkende?

«Styrke i stedet for makt» er slagordet for implementering av metodikken IVA/NVR (ikke-voldelig autoritet/Non-violent response) i noen skoler i Tyskland basert på Haim Omer’s prinsipper. Styrken består av flere elementer:

• Utholdenhet på å holde på skolens grunnleggende prinsipper
• Tydelighet på verdier og forventninger til alle mennesker i skolemiljøet
• Kollektivt samhold i staben på skolen som møter utfordringene sammen
• Allianser med foreldre, instanser utenfor skolen, og positive aktører i skolemiljøet

Denne styrken brukes likevel ikke til å tvinge gjennom lydighet.

Styrken bør brukes til utholdenhet i konstruktiv kulturbygging og motstand mot oppførsel som er uakseptabel. Det mest uakseptable vil være tyrannisering og handlinger som ødelegger trivsel og læringsmiljø for elevene og de ansatte. Styrken brukes også til å støtte og fremme positive handlinger og gode relasjoner i skolemiljøet og overfor omgivelsene.

Skolen kan ikke undertrykke elevene

Trusler, vold og annen tyrannisering (mobbing og utestenging) hører ikke hjemme i en demokratisk fundert skole. Elevene kan ikke overlates til seg selv i å skape en positiv kultur og stå imot slik undertrykking. De voksne må bidra gjennom aktiv tilstedeværelse og deltagelse i både de sosiale situasjonene og i læringssituasjonene. Uten konkret tilstedeværelse og deltagelse blir erklæringer om å bygge et skolemiljø talemåter som har liten betydning i hverdagen.

(Illustrasjonsfoto: Photos.com)

Styrken som skolens voksne bygger opp på denne måten bør ikke brukes på en måte som enkeltelever eller mindre elevgrupper opplever som tyranniserende eller undertrykkende. Det henger sammen med menneskerettighetene og det demokratiske prinsippet at også mindretall og minoriteter skal tas hensyn til. Det må være rom for en åpen meningsutveksling om dette i tråd med prinsippet om ytringsfrihet og retten til å få sine synspunkter hørt før formelle beslutninger tas.

Det trengs allianser med foreldrene

Tormod Rimehaug (foto: Frode Jørum, RKBU Midt-Norge)

Dette arbeidet med enkeltelever og skolemiljø henger sammen med oppdragelsen av barna og omsorgen for dem, og det trengs derfor allianser med foreldrene som støtte for skolens innsats. Men det kan likevel ikke gjøres til foreldrenes eneansvar – eller andre instanser – å sørge for at elevene oppfører seg konstruktivt på skolen. Barn og ungdom skal etter hvert lære seg å kontrollere seg selv til beste for både seg selv og omgivelsene deres, og i det trenger de tydelighet fra omgivelsene og støtte til deeskalering av konflikter og fredelig sameksistens.

Denne kulturbyggingen inngår i skolens læringsmål i forhold til menneskerettigheter, demokratiske prinsipper, konfliktløsning, samfunnsorden og mellommenneskelige ferdigheter. Det er ikke bare rammer som skal være tilstede for at læring skal kunne skje. Forskning ved RKBU Midt-Norge understøtter at relasjonen mellom lærer og elever har vesentlig betydning for barnas læring i tillegg til trivsel og psykisk helse.

Ressurspersoner i team

En del av det kollektive samholdet som gir styrke bør være at flere ressurspersoner etablerer et team som kvalifiserer seg spesielt i metodene i IVA/NVR, og kan støtte og veilede de ansatte og gruppene på skolen som har store utfordringer i hverdagen sin. Implementeringsforskning har vist at hvis ny metodikk skal bli tatt i bruk og overleve på sikt, må minst tre personer i et naturlig fagmiljø være lært opp i metoden og ha kapasitet til å støtte andre og bidra når det er behov for det («Three is the magic number», ref. Patras 2016). Slike støttesystemer skal være åpne, men krever heller ikke kunngjøring, vedtak eller andre formaliteter for å være akseptable i forhold til elever og foreldre.

Det er ikke tilstrekkelig å ta i bruk spesielle strategier i de vanskeligste enkeltsituasjonene. Det kreves å arbeide systematisk med kulturen og miljøet på hele skolen. Disse brede strategiene fungerer også best når de kommuniseres aktivt om og aktivt involverer alle gruppene i skolemiljøet, samt alle i omgivelsene som kan representere en støtte eller et konstruktivt korrektiv.

Se https://trimehau.wordpress.com/ eller søk på  “autoritet og omsorg” hvis du vil lese mer om IVA/NVR.

Dette blogginnlegget er også publisert på Tilbeste.no.

—

RKBU Midt-Norge driver forskning, tjenestestøtte, undervisning og formidling innenfor barn og unges psykiske helse og barnevern. Senteret ligger under Institutt for pyskisk helse ved Fakultet for medisin og helsevitenskap og er et av fire regionsenter i Norge. Følg RKBU Midt-Norge på Facebook og Twitter.

Ingen opplyste mennesker betviler lenger at barn som misbrukes, mishandles, vanskjøttes og forsømmes, som trakasseres, terroriseres eller foraktes – ikke bare lider under slike krenkelser mens disse foregår, men at de tar skade på sin sjel hvis de ikke blir beskyttet eller ikke får rett hjelp i rett tid.

Med andre ord: det er allment erkjent at krenkelseserfaring i barndommen legger sterke føringer for utviklingen av det som tradisjonelt omtales som psykiske helseproblemer. Det er også allment kjent at slik erfaring kan påvirke barns kognitive utvikling, modning og læringsevne.

Langvarig belastende erfaring påvirker nemlig mennesker på alle eksistensielle nivåer, fra det cellulære til det relasjonelle og sosiale.

Men ut over det vokser dokumentasjonen som belegger at slik barndomserfaring har en betydelig og skadelig langtidsvirkning på den kroppslige helsen. Det betyr at barndomstraumer kan resultere i alvorlig, kronisk sykdom i voksenlivet. Denne kunnskapen innebærer et budskap: det er ikke hensiktsmessig å opprettholde det tradisjonelle skillet mellom psykisk og kroppslig helse. Langvarig belastende erfaring påvirker nemlig mennesker på alle eksistensielle nivåer, fra det cellulære til det relasjonelle og sosiale.

Les resten av bloggen på BarnsBeste – Nasjonalt kompetansenettverk for barn som pårørende

Det er ikke bare studentene som svetter når våren og sommeren nærmer seg og eksamen står for døra. For hele fakultetet er det en stressende periode. Vi ansatte skal lage oppgaver, mange av oss til eksamener i tre ulike stadier i medisinstudiet, og i tillegg avholder vi muntlige eksamener.

Semesterkoordinatorene og lederne for undervisningsenhetene skal ha møter og mase for å få inn oppgaver. Eksamenskommisjoner skal finlese oppgaveteksten for å luke ut dårlige oppgaver, og betrodde studentrepresentanter på høyere kull skal kvalitetssikre oppgavene for lavere kull og gi tilbakemeldinger.

For administrasjonen er det en utfordring å få alt det tekniske til å fungere, både ved de praktisk-muntlige og skriftlige prøvene. Oppgavesettene skal foreligge i begge målformer, og noen skal også oversettes til engelsk. Sensorer og eksaminatorer skal rekrutteres og rom bestilles, og så skal eksamensbunkene rettes og sensureres. Prosessen er en stor eksamen for hele organisasjonen, og å gjennomføre med 0 feil, eller iallfall til bestått, er krevende.

Er det verdt alt styret? Selvsagt! Ikke bare fordi kandidatene som uteksamineres må sertifiseres når det gjelder kunnskaper, ferdigheter og holdninger. Like viktig er det at eksamen i stor grad bestemmer hvor mye og hva studentene våre lærer. Jeg synes «læringstrekanten» nedenfor er god: Den viser at eksamen er en viktig hjørnestein i læringsprosessen. Eksamen får studentene til å jobbe med det vi har definert som læringsmål og gitt undervisning i.

Mye tyder på at studentene i stor grad forbereder seg til eksamen ved å jobbe med tidligere eksamens-sett. På en måte blir disse ei viktig lærebok for studentene. Derfor bør alle viktige emner blir testet gjennom eksamensoppgaver fra tid til annen. Studentene vil garantert jobbe mindre med det som aldri blir eksaminert! Hvis vi gir undervisning i noe vi aldri finner bryet verdt å teste må vi spørre oss om det egentlig bør være et læringsmål som vi skal gi undervisning i.

Som mange av dere vet har det kommet en del klager på eksamen og kvaliteten på eksamensoppgavene fra medisinstudentene siste år. Å arrangere gode eksamener er antakelig noe av det viktigste vi gjør! Vi hører om det i mediene når det går riktig galt. Det gir en ekstrabelastning for studentene, og det gir institusjonen et dårlig rykte! «Eksamenskvalitet» er derfor en viktig indikator på hvor god læringsinstitusjonen er.

Å lage eksamensoppgaver bør være en integrert del av det å gi undervisning. Det er bl.a. derfor 1 forelesningstime honoreres som 5 timer i fakultetets timeregnskap. Å lage oppgaver som ikke inneholder feil og tvetydigheter er ikke enkelt. Som intellektuelt arbeid mener jeg det bør rangeres på linje med å skrive artikler og bøker. Selv har jeg laget nye oppgaver når jeg har litt bedre tid, f.eks. om sommeren, og mange av oppgavene er også blitt til når jeg sitter i fly. Lag gjerne oppgaver for hele året nå.

Lykke til!

Gjesteblogger:Jarle Alexander Møller
Fakultetstillitsrepresentant (FTR)
Medisinstudent

«Du våkner av at smarttelefonen uler. Nå er det tid for en ny dag. Etter en rask titt på kalenderen og huskelisten for dagen, som også er på telefonen, ser man at dagens første forelesning er på seminarrom BS51. Hvor i all verden er dette? For å slippe å lete rundt i gangene, sjekker du levende timeplan på nettsidene og får opp et bilde over bevegelsessenteret og etasjen der rommet finnes.»

Apper og andre dingser

Hverdagen preges av elektroniske dingser, apper og smarttelefonkommunikasjon. Noen ganger kan det virke som livløse gjenstander blir smartere, mens resten av samfunnet går i motsatt retning. Du kan alltid stole på at Google har svaret før du stiller for mange spørsmål. Informasjonsjungelen der ute er enorm!

Har du planer om å lære deg alt det er å vite om helse kan du godt sette av de neste 700 årene til lesing av faglitteratur. Fordi de aller færreste av oss synes dette er en god idé, og siden det genereres faglitteratur fortere enn noen person kan lese, må kunnskapsinstitusjonene tenke nytt og komme med nye konsepter for læring. Hva krever fremtidens utdanning av deg? Holder det å vite hvor du skal lete? Sannsynligvis ikke. En større informasjonsjungel krever en bedre evne til å navigere seg, og nye verktøy til å orientere seg med.

 «Studentene i BS51 har ikke tatt med seg en eneste bok til forelesningen om bevegelsesapparatets anatomi. I stedet ser du rekker av bærbare datamaskiner og tablets langs alle rader. Studentene har lastet opp forelesningene på skjermene sine og de har lærebøkene tilgjengelig på det trådløse nettet, gratis fra universitetsbiblioteket, bare noen få tastetrykk unna. Det brer seg en viss misnøye i rommet over at den siste versjonen av forelesningen ikke er tilgjengelig på læremiddelbanken ennå. Utgaven de nå ser på er fra forrige semester. Professoren lover å sende den ut på e-post rett etter timen.»

Bortskjemt?

Har teknologisamfunnet gjort oss bortskjemte? Vi skal ha det nytt, oppdatert, og vi skal ha det nå. Det skal være tilrettelagt og det skal være skreddersydd. Har vi et problem eller en utfordring finnes det en app for dette også. Uheldigvis finnes det ingen vidunder-app for utdanning. Vi er bortskjemte her i Trondheim. St. Olavs hospital er så nytt at ikke alt er bygget ennå, men når kunnskapssenteret ferdigstilles, faller en ny puslebit på plass for det medisinske fakultet og sykehuset. Studentene sies å være noen av landets mest fornøyde. Betyr det at vi er i mål?

«Etter å ha drukket kaffe og vært sosial på studentforeningssalen drar du til simulatorsenteret på kurs med Trondheim Akuttmedisinske Studentforening. Dukken ser helt ekte ut. Du kan prate med henne, snakke med henne, og ta relevante prøver. Sekundene teller, men gruppen din samarbeider godt og får reddet «Kari». Et øyeblikk føltes det virkelig, og situasjonen som oppstod var kaotisk og uoversiktlig.»

Må være i forkant

Det er et stort potensiale for innovative læringsmetoder. Dersom dette vektlegges i undervisningen kan vi skape et miljø for fremragende utdanning. Tablets har gjort at man kan tenke nytt på måten smertebehandling legges opp, så hvorfor ikke i undervisning? Mulighetene åpnes for 3D-visualisering og en brukerinteraksjon man ikke kommer i nærheten av med bøker. På et teknisk universitet skulle man tro at dette ikke lå langt inn i fremtiden. For å drive verden fremover må man være tidlig ute med innovasjon og nytenking, må man ikke? For at Det medisinske fakultet skal kunne skape helse for en bedre verden, må det etableres et miljø for læring i verdensklasse så man deretter kan utdanne fremragende helsearbeidere og forskere.