– Du er litt sånn tåkefyrste, da, smilte min borddame til meg. Jeg hadde fortalt henne at jeg jobber på NTNU.

Akademikere har lange tradisjoner for å være litt tungrodde når kunnskapen skal kommuniseres. Ordene stokker seg liksom litt i munnen på en forsker når hun skal si «nå» i stedet for «på det nåværende tidspunkt». Det kjennes riktigere å ha «fokus på god ressursutnyttelse» enn å «utnytte ressursene på en god måte».

– NTNU skal gjøre verden litt bedre. Da må vår kunnskap formidles så folk forstår, skriver artikkelforfatterne. (Illustrasjonsfoto: Colourbox)

Skrekkelig tydelig

Den vanligste årsaken til at forskere ikke kommer på trykk, er stammespråk. Rart egentlig, for de kan jo dette andre språket også, det som folk snakker? Når professoren kommer hjem med det som sto på handlelista, sier hun vel ikke «Hei, kjære! Innkjøpene er gjennomført i henhold til inngått avtale!»

Jeg tror ikke det. Derimot tror jeg at en må ha en god porsjon selvtillit, trygghet og trening for å snakke så folk forstår. Innholdet blir jo skrekkelig tydelig når det ikke er pakket inn i «sektorovergripende implementering».

Kunnskap for en bedre verden

Slagordet til NTNU er «Kunnskap for en bedre verden». Jeg synes det er et fint slagord. Jeg tenker at det minner oss på hva som er jobben vår, nemlig å forandre verden. Man forsker ikke for å tilfredsstille sin egen nysgjerrighet, eller få publisert en artikkel i et forskningstidsskrift, eller for å klatre på den akademiske karrierestigen. Man forsker for å forandre verden. Dermed må verden få vite hva en finner. Bøndene, studentene, lærerne, politikerne, de ansatte på sykehjemmet.

Sjarmen med tarmen

Noen har skjønt det. At kunnskap er gøy. At folk vil ha det når det blir kommunisert på en bra måte. I dag kan du finne gode bøker om alt fra autoimmune sykdommer til permafrost og ål. På ett år solgte Sjarmen med tarmen halvannen million eksemplarer bare i Tyskland. Den ble utgitt i 30 land. Kaja Nordengens Hjernen er stjernen er trykket i over 100 000 eksemplarer, mens Gleden med skjeden er oversatt til 35 språk.

Pump up the volume

Og dette er bare vorspielet. Antall søknader til å skrive populærvitenskapelige bøker ble nesten fordoblet fra 2016 til 2017, og antall innvilgede prosjekter ble mer enn tredoblet. Vi er på vei mot et populærvitenskapelig party!

Her er det bare å sveive i gang discokula og skru opp musikken. Borddama og jeg skal shotte kunnskap av drammeglass. Vi skal danse oss igjennom den akademiske natten og spise tåkefyrstekaker til frokost. Det blir tidenes fest, og den startet med Forskningsdagene på Gjøvik. NTNU alene har et budsjett på ni milliarder, Trondheim, Gjøvik og Ålesund inkludert. Med 7 000 ansatte og 42 000 studenter på gjestelista, er det duket for et heidundrandes kalas. Klart vi skal forandre verden! Det er hæren fløtte meg det minste vi kan gjøre.

Forskerportrett

Navn: Bjørn Morten Hofmann
Stilling: Professor
Arbeidssted: Institutt for helsevitenskap, NTNU i Gjøvik
Alder: 53
Forskningsområde: Medisinsk filosofi, helsefaglig etikk

Tidlig diagnostikk av sykdom kan berge liv, men også være falsk alarm. Hvor mye vil du vite om deg selv, og hva skal forsikringsselskapet få greie på?

Hvordan skal vi identifisere og informere de som kan bli overdiagnostisert – og hvordan kan vi unngå overdiagnostikk? Det er noe av det professor Bjørn Morten Hofmann ved Institutt for helsevitenskap, NTNU i Gjøvik, forsker på. (Foto: Bjørn Kvaal / NTNU i Gjøvik)

Professor Bjørn Morten Hofmann ved Institutt for helsevitenskap, NTNU, Gjøvik, synes det er både spennende og viktige å gå inn i slike spørsmål.

Her forteller han mer om sitt forskningsarbeid:

– Jeg forsker på forholdet mellom kunnskap og etikk. Ingen andre steder er dette forholdet så spennende og utfordrende som i medisin og helsefag, og da særlig innen diagnostikk. Tenk for eksempel på debattene om ADHD, ME, fibromyalgi og sorg.

Da homoseksualitet var sykdom

Hva vi oppfatter som sykdom har variert med tid, sted, kunnskap og teknologi. For noe over hundre år siden definerte og diagnostiserte leger i sørstatene i USA rømmesyke hos slaver, og for noen tiår siden var homoseksualitet regnet som sykdom i Norge.

Ett av de spørsmål jeg jobber mest med nå er tidlig diagnostikk av sykdom. Ved å undersøke biomarkører, informasjon fra mobiltelefoner og andre datakilder kan vi oppdage og finne forstadier til mange sykdommer tidlig. Men samtidig vil vi få en lang rekke falske alarmer. Tenk deg at du tar en blodprøve som forteller deg at du har 65 prosent sjanse for å utvikle Alzheimers sykdom før du blir 65 år og at mobiltelefonen din varsler at søvnrytmen din er faretruende uregelmessig og at stemningsleiet ditt synes å dukke ned mot depresjon. Hva gjør du med den kunnskapen? Deler du den med arbeidsgiver og forsikringsselskap? Hvilke fordringer gir denne type informasjon til helsetjeneste og samfunn? Dette er spennende og viktige spørsmål som det er klokt å ha tenkt gjennom når teknologien velter inn over oss.

Skader mer enn det hjelper

Ett tema som jeg har jobbet særlig mye med de siste årene er overdiagnostikk, det vil si diagnostikk av tilstander som ikke ville ha utviklet seg til symptomer eller sykdom dersom de ikke var blitt oppdaget. Det kan dreie seg om forstadier til sykdommer, slik som kreft. Enkelt sagt er det tilstander du dør med og ikke av. Men når er det riktig å lete etter slike tilstander? Og hva skal vi gjøre med dem når vi først har oppdaget dem?

Overdiagnostikk er selvsagt et godt sysselsettingstiltak for helsetjenesten. Dessuten er den enkelte ikke klar over at han er overdiagnostisert. Vedkommende tror at han er reddet fra å dø av en sykdom. Og som samfunn tror vi at vi gjør noe bra. Men i praksis skader vi folk mer enn vi hjelper dem. Spørsmålet som jeg jobber med er hvordan skal vi identifisere og informere de som kan bli overdiagnostisert – og hvordan kan vi unngå overdiagnostikk.

– Hvorfor er dette viktig? 

– Å avsløre falske alarmer, identifisere overdiagnostikk og forhindre at vi definerer alminnelige livserfaringer som sykdom har stor betydning. Ikke minst for den enkelte. Det er også sentralt for et helsevesen der mulighetene for hva vi kan gjøre overgår hva vi har ressurser til. Dessuten er det viktig for helsefagene å kunne avgrense hva de gjør på en godt begrunnet måte.

Sammen med gode kollegaer har jeg avslørt en sterk (over)tro på at å oppdage sykdom tidlig alltid er bra og at nye tester kan komme til å være mer til skade enn gavn, dersom vi ikke bruker dem klokt. I tillegg har jeg vist hvor sterk teknologien driver utviklingen i helsetjenesten, og at dette ikke alltid er til det beste for pasientene.

Målet med forskningen min er å anvende kunnskap og teknologi på en klok måte, slik at de tjener den enkelte pasient og befolkningen som helhet.  Jeg har utviklet en måte å integrere etikk i teknologivurdering på, som er brukt av internasjonale organisasjoner for metodevurdering og som er i bruk i flere land.

 – Hva har særlig overrasket deg i funnene dine? 

– I et prosjekt fant jeg nylig at det var en nær sammenheng mellom forskeres profesjonelle interesser og deres publiserte forskningsresultater. Forskere som var positive til brystkreftscreening publiserte mer positive resultater enn de som var skeptiske. Det er kanskje mer skremmende enn overraskende, men reiser viktige vitenskapsteoretiske spørsmål: Hva gjør vi med falske fakta i vitenskapene?

Om å bli sin egen bestefar

Det dukker stadig opp nye temaer og områder som er spennende og som vi trenger å reflektere over. Jo mer man lærer, jo mer kan man undersøke og forske på. Utfordringen er å begrense seg. Tenk på alle de nye mulighetene vi har nå med genredigering og syntetisk fremstilling av kjønnsceller og embryoer. Øystein Sundes sangtekst om å bli sin egen bestefar er nærmere virkeligheten enn man kunne forestille seg bare for få år tilbake. Vi kan endre oss selv på grunnleggende nye måter. Da er det superviktig at vi har forsket på de vitenskapsteoretiske og etiske aspektene ved dette før det braker løs.

– Øystein Sundes sangtekst om å bli sin egen bestefar er nærmere virkeligheten enn man kunne forestille seg bare for få år tilbake. Vi kan endre oss selv på grunnleggende nye måter, sier professor Bjørn Morten Hofmann ved Institutt for helsevitenskap, NTNU i Gjøvik. (Foto: Bjørn Kvaal / NTNU i Gjøvik)

– Hvorfor ble du forsker?

– Opprinnelig er jeg sivilingeniør i fysikalsk elektronikk og biomedisinsk teknikk. Jeg jobbet en rekke år på sykehus samtidig som jeg utdannet meg i idehistorie og filosofi. Denne kombinasjonen gjorde at jeg ble nysgjerrig på grunnbegreper i medisin og helsefag, slik som helse og sykdom, diagnose, årsak og virkning, kunnskap og usikkerhet. Jeg var heldig og fikk stipend fra Forskningsrådet og siden har det aldri vært noen vei tilbake.

Spiste, diskuterte og klatret i Genève

Jeg angrer med andre ord ikke på yrkesvalget. Å være forsker er spennende, utfordrende og oppslukende. Det gir meg også kontakt med andre forskere over hele verden. Nylig har jeg hatt et forskningsopphold utenfor Genève der vi forsket, spiste, syklet, diskuterte og klatret sammen. Det var utrolig stimulerende og fruktbart.

Samtidig kan det være utfordrende å få finansiering til kritisk orienterte forskningsprosjekter. Det er lettere å få penger til å finne biomarkører for Alzheimers sykdom enn å forske på hvilke vanskelige situasjoner vi kan havne i om vi har slike biomarkører. Det er til tross for at det siste er en forutsetning for å utvikle bærekraftige og anvendelige biomarkører.

Vil gi noe tilbake

Forskning er med andre ord både utfordrende og givende. Det kan anbefales! Samtidig følger det ansvar med forskningen: Jeg lønnes av skattebetalerne, som fortjener å få noe igjen. Mitt mål er å bidra til at vi bruker kunnskap med klokskap – til beste for de mest sårbare og syke.

Se flere forskerportrett

Foto: Geir Mogen/NTNU

Blogger: Odd Sverre Westbye
Senterleder ved RKBU Midt-Norge

Regjeringen legger nå fram en kvalitets- og strukturreform i barnevernloven. Her foreslås det at kommunene skal få et mer helhetlig ansvar for barnevernet, det skal bli slutt på barneverntjenestens alenegang og hemmelighetskremmeri, det skal bli større valgfrihet når det gjelder bruken av institusjonsplasser og det skal satses tungt på kompetanseheving.

Reformer er vel og bra, men historien har vist oss at reformer nødvendigvis ikke er svaret på alle våre problemer. Om staten, fylkeskommunen, kommunen eller en nasjonal eller internasjonal privat aktør er den ansvarlige for en eller annen tjeneste, gir det ingen garanti for at den verken er kostnadseffektiv eller kvalitetsmessig utsøkt. Eksemplene på dette er mange. Så en reform i seg selv gir ikke et bedre tilbud til barna.

Det som er bra med regjeringens forslag er fokuset på kompetanseheving. Barnevernets kompetanse må styrkes. Den må styrkes ved at dagens ansatte – i hovedsak barnevernspedagoger og sosionomer – får tilbud om faglig oppbygging og videreutdanning på mastergradsnivå. Dette både for å gi de ansatte mer kunnskap om barns utvikling og ikke minst utviklingen av mentale skader hos barn i marginale oppvekstmiljø. I tillegg vil høyere akademisk kunnskap på sikt kunne gi bedre kvalitetssikring av tjenesten, ved at de får mer kunnskap om hvordan systematisk utvikle en tjeneste gjennom kunnskapsinnhenting og utprøving av kunnskap i egen tjeneste. Deretter må selve tjenesten styrkes med mer breddekunnskap. Det er ikke nok at det i den kommunale barneverntjenesten arbeider ansatte med sosialfaglig / samfunnsvitenskapelig kunnskap.

I en verden der vi for lengst har forlatt ideen om at det er et skille mellom psyke, soma og samfunn, og at komplekse problemstillinger kan finne sitt svar gjennom en måte å tenke på, så er det nå på høy tid at den kommunale barneverntjenesten styrkes med større bredde i kunnskapsgrunnlaget. Særlig med tanke på regjeringens reform der det kommunale barnevernet skal få et større og mer helhetlig ansvar. Det blir også viktig å kreve en minimumsstørrelse på de kommunale tjenestene – helt uavhengig av kommunereformen.

Med stor sannsynlighet vil vi også ha flere små kommuner etter at kommunereformen er gjennomført. I disse kommunene vil størrelsen på barneverntjenesten ikke være levedyktig dersom de ikke slår seg sammen med tjenestene i andre nabokommuner. Så staten må kreve interkommunale løsninger for denne viktige tjenesten, dersom kommunens størrelse hindrer en kompetansemessig forsvarlig barneverntjeneste.

Hva som er eksakt kritisk størrelse er nok vanskelig å fastslå, men jeg mener at ingen tjeneste bør være mindre enn 12-15 faglige ansatte. Og i denne gruppen ansatte bør det finnes en bredde av kunnskap som barnevernspedagoger, sosionomer, psykologer, psykiatriske sykepleiere og kanskje leger og pedagoger.

En har fortsatt mye å arbeide med i kommunene når det gjelder samhandlingen mellom barneverntjenesten og andre kommunale tjenester som helsetjenester, PPT og barnehager og skoler. Men, jeg tror at økt samhandling ikke er nok. Barneverntjenesten selv må styrkes vesentlig med økt kompetanse til de som i dag arbeider i denne sårbare tjenesten og ved å øke den faglige bredden i tjenesten. Dette blir det store prosjektet i denne reformen etter min mening.

—

RKBU Midt-Norge driver forskning, tjenestestøtte, undervisning og formidling innenfor barn og unges psykiske helse og barnevern. Senteret ligger under Det medisinske fakultet og er et av fire regionsenter i Norge. Følg RKBU Midt-Norge på Facebook og Twitter.

I arbeidet med å forbedre helse i befolkningen er det politikerne som har de viktigste verktøyene. Ofte har vi ikke kunnskap som kan hjelpe politikerne. Men noen ganger tas det ikke beslutninger selv om vi har et godt kunnskapsgrunnlag. I verste fall tas beslutninger som strider mot kunnskapsgrunnlaget.

En vellykket røykepolitikk har gitt bedre helse for mange

Et eksempel på kunnskapsbasert folkehelsepolitikk er tobakkslovgivningen i Norge. Vi har en stadig lavere andel røykere her til lands takket være denne politikken, noe data fra HUNT også viser.  Politikken har ført til en meget betydelig reduksjon i hjerte-kar-dødelighet, økende levealder, og mange færre tilfeller av kreft for personer som har sluttet å røyke eller som ikke startet.

Hvis man skulle oppnå samme effekt i helsetjenesten, ved å gi råd og hjelp til hver enkelt røyker uten hjelp fra den nasjonale politikken (prispolitikk, reklameforbud o.l.), ville man måtte bruke enorme ressurser og like vel aldri oppnådd de samme resultatene.

Vi har også hatt en god alkoholpolitikk her til lands selv om denne ser ut til å svekkes nå. Prisen på alkohol reduseres i forhold til kjøpekraften, og alkoholproblemene øker i omfang viser en HUNT-rapport.

Når det gjelder en nasjonal politikk mot fedmeepidemien, har vi enda ikke tatt noen grep som kan tenkes å ha effekt.

Når vi ikke har kunnskap

På mange områder har vi lite kunnskap om hvilke politiske grep som vil kunne fremme helse. Da kan vi ikke undre oss over at det ikke gjøres noe. Sannsynligvis foretas det mange dårlige politisk begrunnede folkehelsetiltak som ikke har effekt. Det kan være lett å trå feil, kanskje for å vise handlekraft som politiker. Vi har blant annet sett flere reformer her til lands, som helt eller delvis har hatt som mål å forbedre folkehelsen, som har kostet mye og gitt lite. Har vi ikke kunnskap, trenger vi mer forskning.

Når vi har kunnskap, men politikerne ikke tar grep

Vi har overveldende kunnskap om skadelige effekter av høyt alkoholforbruk. Det er ofte sosialt og økonomisk ruinerende og øker dødeligheten for de som rammes av avhengighet. Vi vet at økende andeler av befolkningen får fedme. Mange fler får diabetes. Vi vet at mange ungdommer som begynner å røyke, får avhengighetsproblemer av nikotin, kreft og en for tidlig død. Vi vet også mye om hvilke tiltak som vil kunne redusere disse helseproblemene.

Prisen på alkohol reduseres i forhold til kjøpekraften, og alkoholproblemene øker i omfang viser en HUNT-rapport.

Men ofte vegrer politikere seg for å ta nødvendige grep. Andre hensyn, som ikke handler om liv og helse, blir prioritert.

Når vi har kunnskap, men politikerne velger å handle i strid med kunnskapen

Vi kan gjerne synes det er ille når politikere ikke tar ansvar for befolkningen de er tillitsvalgte for og ikke tar grep for å berge flere liv. Men virkelig ille blir det når politikere handler mot rådende kunnskap og foretar helseskadelige valg.

To eksempler på at politikere handler stikk i strid med kunnskapsgrunnlaget har vi sett det siste året. Internasjonale sammenligninger viser at land får mest helse igjen for pengene hvis det etableres et felles skattefinansiert helsevesen, med et faglig dyktig korps av allmennleger i første linje som portvakter for mer dyre og spesialiserte tjenester.

En offentlig helsetjeneste gir mer helse for hver krone

Den offentlige helsetjenesten i England (NHS), opprettet under 2. verdenskrig, har vært et godt eksempel på en slik organisering i tillegg til helsetjenestene her hjemme. En slik organisering gir mer gode helsetjenester for færre kroner, og en anstendig helsetjeneste for hele befolkningen, også de fattige. Den eneste garantien for en god helsetjeneste for alle, er at alle får den samme helsetjenesten har Julian Tudor Hart så klokelig uttrykt (mannen bak «The Inverse Care Law»).

Helse er for viktig til at noen bør ha det privilegium å kjøpe seg foran andre i køen.

Helsetjenester er dyre, og alle ressursene må brukes til pasientbehandling. Profitt på helsetjenester stjeler penger fra pasientene og skattebetalerne, og er av både økonomiske og etiske grunner uheldig. Basert på denne kunnskapen, skulle man tro at Engelske politikere klamret seg til NHS. Men hva gjør de? Bryter den ned og åpner for privatisering. Resultatet er gitt, de bygger et helsevesen som blir dyrere, dårligere og mer urettferdig. Flere artikler i begge de store Engelske tidsskriftene BMJ og Lancet har advart mot utviklingen.

Et annet nedslående eksempel er politikere som handler stikk i strid med kunnskapen om de helseskadelige effektene av snus. Snus er avhengighetsskapende og kreftfremkallende. I EU er snus forbudt unntatt i Sverige, og snus er også lovlig her til lands. WHO har forpliktet mange land til å arbeide for å redusere tobakksbruk gjennom en rammekonvensjon. EU og Sverige er omfattet av konvensjonen. Til tross for dette, arbeider den svenske regjeringen i dag for å åpne EU-markedet for svensk snus. Hvis de skulle få gjennomslag, vil de etter hver få mange krefttilfeller og mange for tidlige dødsfall på samvittigheten. Det er under slike omstendigheter mismotet kan ramme en samfunnsmedisinsk forsker.