Foto: Karl Jørgen Marthinsen/NTNU

av Randi Johansen Reidunsdatter

Seksuelle problemer er av de hyppigste og mest langvarige seneffekter etter brystkreftbehandling. Fysiske plager, som for eksempel tørre slimhinner og smerter ved samleie, og emosjonelle forandringer relatert til sykdom og behandling kan påvirke den seksuelle helsa.

Til tross for at dette er noe som rammer mange snakker vi lite om slike problemer. Seksuell helse tas sjelden opp som et ledd i den rutinemessige oppfølgingen av brystkreftpasienter. Også pasientene kvier seg for å ta opp temaet når de er til kontroller på sykehus eller hos fastlege.

Seksuell helse tas sjelden opp som et ledd i den rutinemessige oppfølgingen av brystkreftpasienter.

Når menn rammes av prostatakreft gis det rutinemessig informasjon om behandlingens påvirkning av seksualiteten. Denne praksisen er dessverre ikke like vanlig når kvinner rammes av brystkreft.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Forskergruppen: Marianne N Kvande, Tone Frost Bathen, Vigdis Moen, Randi Reidunsdatter, Harriet Børset, Steinar Lundgren, Guro F Giskeødegård, Guro Aune.
Sunil X Raj, Jarle Karlsen, Monica J Engstrøm, Øyvind Salvesen og brukerrepresentantene Marthe Jystad og Tove Aae var ikke til stede da bildet ble tatt. Foto: Karl Jørgen Marthinsen/NTNU

Jeg er førsteamanuensis på Institutt for sirkulasjon og bildediagnostikk ved NTNU og forsker på seneffekter og helserelatert livskvalitet etter kreft. Jeg tror at mangel på kunnskap er en viktig årsak til at vi snakker lite om seksuell helse med brystkreftpasienter. Vi har nylig fått tildelt forskningsmidler fra Rosa Sløyfe- aksjonen til et forskningsprosjekt som skal undersøke seksuell helse hos brystkreftpasienter.

Vi mener at mer kunnskap om dette kan bidra både til økt fysisk og mentalt velvære til mange brystkreftoverlevere. Vi håper også at denne kunnskapen på sikt kan gi en bedre helsetjeneste, der seksuell helse er et sentralt tema i oppfølgingen av pasientene.

Vi retter en stor takk til Rosa Sløyfe som setter oss i stand til å utføre dette viktige arbeidet.

Hvorfor er det viktig å lytte til pasientene?

Jeg har lang bakgrunn fra helsevesenet der jeg har jobbet som både radiograf og stråleterapeut. Jeg er veldig opptatt av pasientenes stemme vedrørende alt fra tilfredshet med behandling, oppfølging, symptomer, funksjonsstatus og livskvalitet.

Pasientens egne vurderinger har i de senere årene blitt mer vektlagt når vi skal vurdere seneffekter av behandling. Tradisjonelt har det vært leger og sykepleiere som dokumenterer hvilke plager og symptomer pasientene har. I dag er det mer kjent at helsepersonell ofte undervurderer pasientenes plager. Det er også kjent at helsepersonell vurderer pasientenes plager ulikt.

Vi ser heldigvis at pasientenes vurderinger blir mer inkludert i registrering av seneffekter etter behandling. Jeg håper dette også etterhvert vil gjelde pasientenes opplevelser av seksuell helse.

Seksuell helse etter brystkreft

Seksuell helse kan defineres som en tilstand av fysisk, emosjonelt, mentalt og sosialt velvære relatert til seksualitet, mens seksualitet handler om en persons holdninger til intim atferd. God seksuell helse er viktig for den totale livskvaliteten.
Når en kvinne rammes av brystkreft kan både de fysiske og emosjonelle forandringene relatert til både sykdommen og behandlingen påvirke seksualiteten og hennes seksuelle helse.

Mange brystkreftoverlevere opplever et endret og negativt kroppsbilde etter å ha fjernet et bryst, eller på grunn av arr, hudforandringer og lignende. Mange sier at de ikke lenger føler seg like tiltrekkende som kvinne. I tillegg til det kirurgiske inngrepet vil mange pasienter få tilleggsbehandlinger som cellegift, strålebehandling og anti-hormonbehandling.
Disse behandlingene kan gi seneffekter som trøtthet (fatigue), hudforandringer, smerter av ulik slag, og anti-hormonbehandlingen fører ofte med seg såre og tørre slimhinner og hetetokter. Slike plager kan igjen påvirke både livskvalitet og seksuell helse.

Mangelfull forskning på området

Forskning på seksuell helse hos brystkreftoverlevere er mangelfull, og de få studiene som finnes dokumenterer at det er mange som har problemer. En studie fra Nederland viser at cirka 50% av kvinnene rapporterer seksuelle problemer etter brystkreftbehandling. En stor australsk studie viser til at hele 70% av brystkreftpasientene ønsket mer informasjon og hjelp angående seksualitet, mens bare 40% hadde fått informasjon angående dette temaet.
Innenfor skandinaviske land er forskningen på kvinners seksuelle helse etter brystkreftbehandling omtrent fraværende.

Hvordan skal vi finne mer ut om dette?

Forskningsprosjektet består av tre hoveddeler:

• Vi skal først kartlegge den seksuelle helsen og faktorer som påvirker denne til 550 brystkreftoverlevere som vi har fulgt i opptil 10 år etter behandling.
  Når vi skal måle subjektive forhold som helse, symptomer og seksuell funksjon er det viktig å bruke standardiserte og valdiderte spørreskjemaer for akkurat denne pasientgruppen. Vi har brukt skjemaer som inkluderer spørsmål om blant annet seksuell funksjon, seksuell nytelse og kroppsbilde, i tillegg til spørsmål om andre forhold som kan påvirke seksualiteten slik som trøtthet og smerter.
  Forskningen på dette vil kunne gi svar på hvordan den seksuelle helsa påvirkes av type behandling som er gitt, hvordan andre plager kvinnene måtte ha påvirker seksualiteten og hvordan psykologiske og personlige karakteristikker spiller inn.
• I den neste delen av prosjektet skal vi utvikle såkalte «referansedata». For å kunne vurdere den seksuelle helsetilstanden hos brystkreftoverlevere er det nødvendig at vi kjenner til hvordan det står til med de som aldri har hatt kreft, og som er i samme alder og livsfase. For å finne ut mer om dette må vi stille de samme spørsmålene som brukes til kreftpasientene til et representativt utvalg av den norske befolkningen. Dette gjelder både spørsmål om seksuallivet i tillegg til spørsmål om forhold som kan påvirke den seksuelle helsa.
  Slike referansedata er viktig å utvikle, men utfordrende å skaffe da vi er avhengige av en god svarprosent for å få god nok kvalitet på resultatene.
• I den tredje delen av prosjektet skal vi gjennomføre en intervjustudie blant ferdigbehandlede kreftpasienter og deres eventuelle partnere. Vårt mål med denne studien er å undersøke hvilke informasjonsbehov og utfordringer pasienter og eventuelle partnere opplever i forhold til seksualitet, samt hvilke barrierer som hindrer dem i å ta opp dette i møte med helsevesenet. Rekrutering av deltakere skal skje ved toårskontroller på kreftavdeling og brystkirurgisk avdeling samt fra gynekologer og fastleger.
  I tillegg skal vi intervjue helsepersonell på respektive avdelinger for å undersøke hvordan dagens helsetjeneste kan møte pasientenes behov for hjelp på dette området.

Også du kan bidra!

Jeg og mine forskerkollegaer ser fram til å gå i gang med dette viktige arbeidet. Vi er særlig spente undersøkelsen av seksuell helse fra befolkningen generelt. Slike data er fra en ikke-syk del av befolkningen er vesentlige for at vi skal kunne vurdere helse og livskvalitet i mange ulike kreftpopulasjoner. For å få gode og pålitelige data er vi avhengige av en god svarprosent.
Vi oppfordrer derfor til en nasjonal dugnad for å få til dette. Er du en av dem som mottar et spørreskjema i posten fra dette prosjektet, håper vi at du tar deg tid til å fylle det ut og returnere til oss. Dine svar betyr mye for å kunne gi bedre oppfølging og fremme helse og livskvalitet hos dem som rammes av kreft.

Professor Tone Frost Bathen. Foto: Karl Jørgen Marthinsen/ NTNU.

I forskningsgruppen jeg leder forsker vi på kreft. Vi forsker på medisinske avbildningsmetoder, slik at vi bedre kan oppdage, karakterisere og behandle kreftsykdom. I forskningen vår bruker vi også kreftprøver fra pasienter og kreftmodeller, slik at vi kan få bedre forståelse av kreftens biologi og mekanismene for hvordan kreft utvikles og responderer på behandling.

Det siste året har jeg vært så heldig å få være med på å utvikle et stort, nytt forskningsprosjekt sammen med samarbeidspartnere lokalt og nasjonalt, der vi skal ta  utgangspunkt i avansert medisinsk utstyr finansiert av Trond Mohn. Initiativet og støtte til forskningssamarbeidet kommer fra Tromsø forskningsstiftelse og Trond Mohn stiftelse.

Forskningen skulle være relevant for norske pasientgrupper og universiteter og universitetssykehus i Trondheim, Tromsø og Bergen måtte samarbeide i prosjektet. Det var også et krav at prosjektet skulle være av høy kvalitet ved vurdering av internasjonale eksperter på fagfeltet.

I forrige uke  fikk vi endelig vite at prosjektet vårt ble innvilget finansiering – så nå går vi en spennende, og krevende, tid i møte hvor våre planer skal omsettes i praksis.

• Les også om prosjektet i Dagens medisin og på NRK.no

Hvorfor er det så viktig å forske på kreft og demens?

Antall kreftpasienter i Norge og verden for øvrig er økende, hovedsakelig på grunn av en økende og aldrende befolkning. En aldrende befolkning innebærer også et økende antall mennesker med kognitiv funksjonsnedsettelse og demens.

Disse pasientgruppene representerer til sammen betydelige utfordringer for helsepersonell og samfunnet som helhet. Både kreft og demens er komplekse sykdommer med stor variasjon. Det er derfor nødvendig at behandling og oppfølging av disse pasientene er persontilpasset, det vil si «rett behandling, til rett tid, i rett pasient». Ved fakultetet vårt har vi sterke forskningsmiljø både innenfor kreft og demens. Det var derfor naturlig at vi rettet vår forskning mot disse pasientgruppene i utviklingen av det nye prosjektet.

Medisinsk avbildning, som dere kanskje har hørt om som CT, MR og PET, er svært viktige diagnostiske verktøy for å kunne gi persontilpasset behandling. Ved bruk av disse metodene for avbildning kan sykdommene karakteriseres direkte, og pasienten kan følges over tid, uten at det gjøres inngrep som krever at kroppen må åpnes.

PET/MR – skanneren er en av verdens mest avanserte maskiner for avbildning av menneskekroppen, og disse maskinene er nå installert i Trondheim, Tromsø og Bergen. Foto: Geir Mogen/NTNU

Utstyr for høyavansert medisinsk avbildning

I Trondheim, Tromsø og Bergen har vi nå tilgang på noen av de mest avanserte maskinene i verden for medisinsk avbildning, såkalte PET/MR- skannere. Disse skannerene gjør det mulig å avbilde pasienter med PET (positron emisjons tomografi) og MR (magnetisk resonans avbildning) samtidig, i samme skanner.

For å lage et PET bilde må pasienten få tilført et radioaktivt sporstoff (også kalt tracer), som lages i en liten partikkelakselerator (syklotron). Det mest brukte sporstoffet i kreft er glukose merket med radioaktivt fluor. Kreftsvulster har økt metabolisme og tar opp ekstra mye sukker, og svulstene vil derfor lyse opp i PET-bildet. Det finnes mange andre sporstoffer som brukes for ulike sykdommer, men prinsippet er det samme, sporstoffet er målrettet mot en spesifikk biologisk funksjon som er karakteristisk for sykdommen. PET kan imidlertid ikke si noe om kroppens anatomi, og det er da informasjonen fra MR bildet blir viktig. MR gir bilder med høy oppløsning, også av bløtvev og organer, noe som gjør det mulig å identifisere nøyaktig hvor i kroppen PET signalet lyser opp.

Her er eksempler på PET/MR-bilder fra pasienter med henholdsvis prostatakreft, demens og hjernekreft. MR bildene viser anatomien, mens PET signalet lyser opp der det er kreft. I demens derimot er det bortfall av PET-signalet som karakteriserer sykdommen.
Bilde: NTNU/St. Olavs hospital.

Hvordan skal vi bruke PET/ MR i forskningen?

Det nasjonale forskningsprosjektet som nå finansieres av Trond Mohn-stiftelse sammen med universiteter og sykehus i Trondheim, Tromsø og Bergen, har som mål å styrke forskning knyttet til klinisk bruk av PET/MR, altså forskning som skal bidra til å finne ut hvilke pasienter (med kreft eller demens) som har best nytte av å bli avbildet, og hvordan undersøkelsen bør gjøres for å få best bilder.

Vi skal også undersøke hvordan PET/MR – bildene kan brukes til planlegging av strålebehandling og hjernekirurgi, og hvordan avansert bildeanalyse basert på kunstig intelligens kan bidra til bedre beslutningsstøtte for legene.

Fordi Trondheim, Bergen og Tromsø har de samme PET/MR-skannerne, kan vi nå gjennomføre multisenter-studier. Det vil si at vi inkluderer pasientundersøkelser fra flere helseregioner i samme studie. Dette vil gi et godt datagrunnlag som sikrer robuste resultat.

Og ikke bare det….

Samtidig som Trondheim har fått ansvar og finansiering for å gjennomføre kliniske multisenterstudier, har Bergen og Tromsø fått det samme for å gjennomføre forskningsprosjekter som skal bidra til fremstilling av nye PET-sporstoffer, bedre metoder for å fremstille dem, samt bedre forståelse av hvordan sporstoffene virker og bør benyttes ved bruk av studier i dyremodeller.

Prosjektene våre er med dette en stort tverrfaglig samarbeid, hvor leger, fysikere, kjemikere, biologer og data-spesialister sammen skal bidra til høy kvalitet i diagnostikk og behandling av fremtidens pasienter.

Jeg gleder meg til å begynne på dette arbeidet sammen med dyktige og entusiastiske kolleger i Trondheim, Tromsø og Bergen.

Verdens kreftdag markeres 4. februar hvert år. Dagen organiseres av den internasjonale foreningen Union for International Cancer Control (UICC) og frontes i Norge av Kreftforeningen. Målet er å styrke den globale kampen mot kreft.

Vi kan alle bidra

Kampanjen vil de neste tre årene (2019-2021) ha overskriften: «I Am and I Will» og fokuserer på at hver og en av oss kan bidra på sin måte. «Uansett hvem du er, har du mulighet til å redusere effekten kreft har på deg selv, de du er glad i og for resten av verden. Det er på tide med personlig engasjement».

Så hvem er jeg i denne sammenhengen og hvordan kan jeg bidra?

Jeg er et individ, en forsker og en underviser.
Jeg skal være et medmenneske for de som er berørt av kreft, jobbe for bedre forståelse og behandling av kreft og bidra til å spre kunnskap om kreft.

Jeg vil her fortelle dere litt om min hverdag som forsker på beinmargskreft, også kjent som myelomatose.

Beinmargskreft er en av de vanligste formene for hematologisk kreft, det vil si kreft knyttet til blodsystemet og beinmargen. I 2017 fikk mer enn 450 pasienter denne diagnosen i Norge og forekomsten er økende, hovedsakelig på grunn av en befolkning som blir stadig eldre. Det er ikke kjent hva beinmargskreft kommer av, men utviklingen skjer gradvis. Kreftcellene er som regel i beinmargen og de fleste pasientene utvikler en beinsykdom med nedbryting av bein. Smerter og beinbrudd er derfor en av de største problemene for pasienter som lever med denne sykdommen. Det finnes en del gode behandlinger for beinmargskreft og mange pasienter har veldig god effekt i starten. Likevel utvikler de aller fleste pasientene med tiden resistens mot behandling. Det er derfor et stort behov for å utvikle nye behandlingsmetoder.

Celleprøver av beinmargskreft studeres i laboratoriet. Foto: Geir Mogen

Vår forskningsgruppe studerer Myelomatose og jobber translasjonelt, dvs vi kobler basal eller grunnleggende forskning med klinisk nytte. Vi studerer molekylære mekanismer for kreftutvikling. Kunnskapen fra den basale forskningen vil vi utnytte til bedre og mer målrettet pasientbehandling. Vi prøver blant annet å forstå hva som skjer når kreften utvikler resistens mot medisin, slik at behandlingen ikke lengre virker. Dette gjør vi i nært samarbeid med Medisinsk klinikk ved St. Olavs hospital og med pasienter i vårt brukerpanel. I samarbeid med andre sykehus driver vi også kliniske forsøk med håp om å finne behandling som virker bedre enn den som tilbys i dag. På denne måten kvalitetssikrer vi forskningen vår og vi har mulighet for å overføre basal kunnskap til klinisk nytte.

I prosjektet jeg leder jobber vi med spesielle signalmolekyler som heter BMP og finnes i kroppen. Slike signalmolekyler binder til reseptorer på cellenes overflate og gir beskjeder om hva de skal gjøre. Denne typen beskjeder er viktige for den normale utviklingen av celler og vev. I kreftceller kan beskjedene bli feiltolket eller hindres i å komme fram. Vi har oppdaget at BMP molekylene er veldig gode til å ta livet av kreftcellene (se figur) og i tillegg kan de ha en positiv effekt på pasientenes beinsykdom. Vi ønsker å utnytte dette for å utvikle ny og bedre behandling for pasienter med beinmargskreft og jobber for tiden med ulike innfallsvinkler til dette.

Tilbake til Verdens kreftdag

Vi kjenner i dag til en rekke faktorer som øker sjansen for å få kreft. Dette gjelder for eksempel røyking, overdreven eksponering for solstråler eller infeksjoner forårsaket av enkelte virus, slik som humant papillomavirus (HPV). Alle disse faktorene er det i dag mulig å beskytte seg mot. Samtidig som temaet for Verdens kreftdag er at hver enkelt kan engasjere seg og gjøre sitt, er det viktig å huske at ikke alt kan kontrolleres. Kreft kan ramme helt vilkårlig og det er ikke alle tilfeller det er mulig å gjøre noe med. Kreft skyldes en kombinasjon av feil i arvematerialet, eller genene våre, ytre påvirkninger og uflaks.

Even Rustad og Toril Holien forsker på myelomatose, eller beinmargskreft. Foto: Eddy Grønset

Bruk emneknagger  #WorldCancerDay  #IAmAndIWill  for å være med og debattere.

I sommer feiret jeg mitt 10-års jubileum som forsker ved Fakultet for medisin og helsevitenskap og et raskt tilbakeblikk avslørte at jeg har holdt på med mye forskjellig: Fra å måle bevegelse av vannmolekyler i kreftsvulster, via eksperimenter med nanopartikler laget av superlim, til studier av spredning av kreft i sebrafisk.

Felles for alle disse prosjektene er at de er drevet fram av min egen og andres nysgjerrighet. På et eller annet tidspunkt har vi lurt på hvordan noe henger sammen, og så har vi forsøkt å konstruere eksperimenter som kan gi oss et slags svar på spørsmålene våre. I denne bloggen vil jeg slå et slag for den langsiktig forskningen som er drevet frem av nysgjerrighet!

Professor Siver Andreas Moestue. Foto: Geir Mogen

Grunnforskning er drevet av nysgjerrighet

Slik nysgjerrighetsdrevet forskning kalles gjerne grunnforskning eller basalforskning. Jeg har en langsiktig målsetning om å forstå mer om kreftcellenes grunnleggende egenskaper. Selvsagt er det supert om den nye kunnskapen jeg skaper kan bidra til bedre kreftbehandling.

Men fordi vi studerer kreft på et så grunnleggende nivå, er det i beste fall mange år igjen til forskningen min kan få en direkte nytteverdi for pasientbehandling. På denne måten skiller min forskning seg fra det vi kaller anvendt forskning, som tar sikte på å løse et konkret problem her og nå og har umiddelbar nytteverdi.

Dette langsiktige perspektivet lever jeg godt med. En grunnleggende drivkraft hos meg, og sikkert mange andre forskere, er gleden ved å finne ut noe nytt, som ingen andre tidligere har visst om eller beskrevet på noen måte. Det er viktigere for meg at arbeidet mitt holder høy kvalitet og kan danne et solid fundament for mine egne og andres fremtidige studier, enn å sette to streker under svaret og avslutte prosjektene mine så fort som mulig. Antagelig kunne jeg ha trivdes med å studere finessene ved potetskrelling også, men av åpenbare årsaker er det ekstra motiverende å drive med kreftforskning.

Hvorfor i all verden driver vi med grunnforskning hvis den ikke kommer til nytte? Forskningen min finansieres over skatteseddelen (takk, alle sammen) i tillegg til midler fra Kreftforeningen, en ekstra takk til dem som av ren godhet har gitt gaver eller samlet inn penger. Vi ønsker oss vel valuta for pengene?

Svaret er at menneskeheten til enhver tid har gjort nettopp dette. Vi har beskrevet verden, og universet, for den del, i stadig større detalj. Vi har aldri noen sinne vært i besittelse av mer kunnskap om stort og smått enn det vi har i dag. Noe av denne kunnskapen finner en anvendelse – noe av kunnskapen er ikke tatt i bruk. Ennå.

Siver Andreas og forskerkollega Elise Midtbust i arbeid. Foto: Vegard Vestmo.

Det kan ta lang tid før vi får nytte av grunnforskningen

Ved universitetet i Karlsruhe i Tyskland klarte en forsker i 1890 å bekrefte elektromagnetiske teorier ved hjelp av kløktige, og sikkert farlige, eksperimenter. Han ble spurt om denne forskningen noen sinne ville komme til nytte for noen, men måtte innrømme at han ikke anså det som spesielt sannsynlig. Forskerens navn var Heinrich Hertz og han oppdaget radiobølgene.

I dag er trådløst internett nesten å anse som et primærbehov på linje med mat, vann og ren luft, og vi kan altså takke en grunnforsker for dette. Det finnes selvsagt en lang rekke av tilsvarende eksempler fra andre forskningsfelt.

Medisinsk forskning står til en viss grad i spagat mellom grunnforskning og anvendt forskning.
Dette er fordi det er så sterk kobling mellom kroppens normale funksjon, endringer som inntreffer i forbindelse med sykdom, og vårt ønske om å kunne behandle og kurere sykdom.

Jeg vil likevel slå et slag for medisinsk grunnforskning. Selv om vi gjerne vil utvikle nye legemidler så raskt som mulig, er det vanskelig å forutsi hva som vil vise seg å ligge til grunn for nye medisinske gjennombrudd.

Vi vet ikke hva som vil gi medisinske gjennombrudd

Fra 1990 til 2006 brukte vi enorme ressurser på å kartlegge det menneskelige genom (hele arvematerialet til en organisme) og det var knyttet store forventninger til dette prosjektet. 
Man antok at når genomet var beskrevet, ville det åpne opp enorme muligheter for utvikling av nye medisinske behandlinger. Optimismen var stor også hos kreftforskerne, fordi kreft i bunn og grunn er en sykdom som skyldes unormale genetiske egenskaper i cellene. I dag står vi foran et paradigmeskifte i kreftmedisinen – men det skyldes ikke at vi har kartlagt genomet til minste detalj.

Selv om kartleggingen av genomet er en av de største medisinske prestasjonene i vår tid, skyldes revolusjonen innen kreftmedisinen først og fremst grunnforskning innen immunologien. Ved å studere basale mekanismer involvert i immunreaksjoner forstod man at det kunne være mulig å «reprogrammere» immunforsvaret til å angripe kreftceller.

Pasientene som har blitt kvitt sin kreftsykdom etter bruk av slike legemidler har all grunn til å være fornøyde med grunnforskningen som ligger bak behandlingen de har fått. Genomprosjektet har derimot ikke resultert i nye behandlingstilbud for pasienter. Ennå.

Siver Andreas i dyp konsentrasjon. Foto: Vegard Vestmo.

Bedre betingelser til grunnforskningen, takk!

Jeg vil derfor slå et slag for de nysgjerrighetsdrevne forskerne – som av rent vitebegjær utforsker menneskekroppen.

Jeg vil samtidig oppfordre dem som finansierer og leder norsk forskning til å ikke drukne i begreper som innovasjon, «impact» og samfunnsnytte. Viktigere enn spørsmålet om anvendt eller grunnleggende forskning er spørsmålet om kvalitet.

Vi må sørge for å styre forskningen på en slik måte at det er den forskningsmessige kvaliteten som er avgjørende for hva vi prioriterer å forske på.

Vi må våge å prioritere de virkelig gode ideene, forskerne som tør å utfordre de etablerte sannheter og angripe gamle problemstillinger på helt nye måter. Jaget etter nyhetsoverskrifter, publikasjoner, heder og akademisk ære må ikke gå på bekostning av tiden det tar å gjøre robust, etterrettelig og etterprøvbar forskning.

Vi må stimulere forskning som tåler tidens tann og kan bli stående som et fundament for videre forskning og innovasjon i fremtiden.

Vi har investert store ressurser i å finne Higgs’ boson ved CERN i Sveits, uten å være spesielt bekymret for hva vi skal bruke det til når vi finner det. På samme måte bør vi tenke også i den medisinske forskningen.

Forhåpentligvis kan jeg få bruke også mine neste 10 år ved NTNU til å skape ny kunnskap som kanskje, eller kanskje ikke, vil bringe kreftmedisinen ett steg videre.

Forhåpentligvis vil jeg også få mulighet til å arbeide sammen med andre forskere med den samme motivasjonen: gleden over å se resultatet av sine eksperimenter, spenningen ved å utfordre andre forskeres funn og tilfredsstillelsen ved å å beskrive verden i enda større detalj.

24. september markeres World Cancer Research Day – Verdens kreftforskningsdag. Dette har kanskje gått mange hus forbi (dagen før elgjakta starter har man jo helt andre ting å tenke på). Derfor tenker jeg å benytte anledningen til å si noen ord om hvorfor verden trenger en egen kreftforskningsdag – og komme med noen personlige spådommer om hva vi kreftforskere vil få til de kommende 30 årene.

Hvorfor trenger vi en kreftforskningsdag?

For det første er det jo en god anledning for oss forskere til å klappe oss selv på skuldrene og se på det vi har fått til. For en gjennomsnittlig kreftpasient har prognosen for overlevelse aldri vært så god som i dag. Flere kreftformer som tidligere var dødelige, kan vi i dag kurere med legemidler. Kirurgien har gjort store fremskritt, mer effektiv strålebehandling er på vei til Norge og vår kunnskap om kreftbiologi er i rask utvikling. Dette er gull verdt når vi skal utvikle nye måter å behandle kreftsykdom på.

Samtidig som vi ser tilbake på disse framgangene, må vi erkjenne at vi har langt igjen før vi har vunnet kampen mot kreft. Flere av de vanligste kreftformene kan vi fortsatt ikke kurere. Selv om pasientene lever lenger enn før er dødeligheten fortsatt høy. Flere mennesker får kreft fordi befolkningen blir eldre og ytre påvirkning (som for eksempel soling og ulike livsstilsfaktorer) gir økt risiko for enkelte kreftformer. Vi har sekvensert det humane genomet og kartlagt gener og mutasjoner som ofte forårsaker kreft – men kun i få tilfeller klart å omsette kunnskapen til ny og fundamentalt bedre behandling. Konklusjonen er derfor klar: Det er behov for kreftforskning og kreftforskere også i fremtiden.

Kikke inn i krystallkulen

Hva skal alle disse kreftforskerne gjøre de neste tiårene? Hvilke oppdagelser og nye behandlinger vil komme? Hvordan skal vi få til dette? Nedenfor finner du mine topp 5 spådommer for hva kreftforskere vil ha oppnådd innen 2050. Skummelt, siden dette blogginnlegget kommer til å bli liggende på nettet for all fremtid, men jeg håper at i alle fall et par av spådommene vil vise seg å være riktige.

Figur 1: Bruk av kunstig intelligens i diagnostikken. Medisinske bilder inneholder store mengder informasjon som det er vanskelig for mennesker å tolke og bruke. I framtiden vil vi trolig kunne lære opp datamaskiner til å plukke ut og behandle den totale informasjonsmengden som ligger i slike bilder. Figur: Mattijs Elschot, ISB

Hvor står kreftforskningen i 2050?

1. Vi vil kunne behandle langt flere pasienter med immunterapi. Behandlingsformen er basert på at kroppens immunforsvar stimuleres til å angripe og drepe kreftceller. Dette har vist svært gode resultater i behandling av for eksempel føflekkreft med spredning. Likevel er det bare et mindretall av pasientene som responderer på behandlingen og vi klarer ikke på forhånd å peke ut disse. Potensialet for immunterapi er stort og jeg tror vi bare har sett begynnelsen.
2. Antimetastatisk behandling. Ni av ti kreftdødsfall skyldes metastatisk sykdom. I denne fasen er kreftsykdommen ofte ikke mulig å kurere ved kirurgi, og dagens legemidler er lite effektive mot metastatisk sykdom. Mange kreftforskere fokuserer derfor på den metastatiske prosessen – hvordan kreftceller kan rive seg løs fra primærsvulsten, trenge gjennom omkringliggende vev, gjøre en reise gjennom kroppen for til sist å danne en ny tumor i et annet organ. Jeg spår at vi vil klare å finne nye legemidler som ikke nødvendigvis dreper kreftcellene, men hindrer dem i å danne metastaser.
3. Vi kommer til å ta i bruk kunstig intelligens i diagnostikk og valg av behandling. Vi kan finne masse informasjon om genetiske forhold i kreftcellene via MR- og PET-bilder av svulsten i tillegg til å måle ulike forbindelser i blodprøver fra pasienten. I dag klarer vi ikke å nyttiggjøre oss all informasjonen – i fremtiden tror jeg vi vil utvikle datasystemer som ikke bare klarer å trekke ut vesentlig informasjon fra hver enkelt datakilde, men også kombinere data fra ulike kilder. Big data har kommet for å bli.
4. Det vil dukke opp revolusjonerende behandlingskonsept basert på grunnforskning vi ennå ikke forstår rekkevidden av. OK, dette er helgardering. Men det illustrerer et av de viktigste prinsippene i forskning: bare ved å studere grunnleggende prosesser i celler og vev, utelukkende drevet av vår iboende nysgjerrighet og ønske om å forstå hvordan verden (og kroppen) virker. Selv om vi ikke i dag kan forutsi hva som vil komme ut av dagens grunnforskning, viser all erfaring at det kommer til å dukke opp forbløffende muligheter fra sidelinjen.
5. Det vil utvikles legemidler mot kreft som virker ved å blokkere metabolske og biokjemiske reaksjoner i kreftcellene. Kreftceller omprogrammerer måten de bruker næringsstoffer på til å produsere nok byggeklosser for hyppig celledeling. Jeg tror vi kommer til å finne det svake punktet i kreftcellenes metabolske nettverk, som vi kan utnytte til utvikling av nye legemiddel. Denne forskningen på kreftceller er faktisk det jeg selv jobber med. Hadde jeg ikke hatt tro på at min egen forskning kan bidra til bedre pasientbehandling i framtiden, ville jeg funnet meg noe annet å gjøre.

Det blir spennende å se hvor godt disse spådommene stemmer når vi kommer til 2050. Jeg er ikke i tvil om at vi om tretti år vil kurere langt flere kreftpasienter enn vi gjør i dag, og jeg er veldig spent på å se hvordan. Jeg håper også at min egen forskning kan vise seg å ha klinisk nytteverdi i fremtiden.

God kreftforskningsdag, alle sammen!

Skrevet av Hege Fantoft Andreassen, Kreftforeningen

Ny metode kan smertefritt avdekke hvilken effekt en behandling har for pasienter med benmargskreft. Kliniske studier har gitt flere gjennombrudd for denne kreftformen.

Anders Waage, overlege ved St. Olavs hospital og professor ved NTNU i Trondheim, leder en studie med mål å kunne si noe om tilbakefall og sykdomsutvikling hos pasienter med benmargskreft.

– Dette er en blodprøveundersøkelse som finner biter av DNA som er spesifikke for svulsten. Så gjentar vi blodprøvene hver fjerde til sjette uke og ser om det blir mer eller mindre av de DNA-bitene som kommer fra svulsten. Mengden av DNA blir mindre når pasienten svarer positivt på behandlingen og øker igjen ved tilbakefall. Dette er altså en måte å følge med på hvor godt behandlingen virker, forklarer Waage.

Metoden brukes i mange kreftformer, men har først nå blitt brukt på benmargskreft for å følge effekten av behandlingen over tid. I prosjektet, som støttes økonomisk av Kreftforeningen, har forskerne undersøkt 250 nedfrosne blodprøver fra 20 pasienter. Noen av prøvene har vært nedfrosset i opptil elleve år.

– En slik måte å følge pasienter på er spesielt gunstig for de som har en type benmargskreft som skiller ut lite eller ingenting av det typiske proteinet for benmargskreft. Dette gjelder cirka 20 prosent av pasientene, forklarer Waage.

Anders Waage leder flere kliniske studier for pasienter med benmargskreft ved St. Olavs hospital i Trondheim. Foto: Geir Mogen/NTNU.

Trenger ikke ta benmargsprøve fra hoftekammen

Noe av gevinsten med denne metoden er at sykdommen kan følges nøyaktig opp ved en blodprøve i stedet for at disse pasientene må ta en mer omfattende og, for mange, ubehagelig benmargsprøve som går ut på å bore en nål inn i benmargen på hoftekammen og trekke ut celler.

– Metoden gir oss dessuten raske svar på om behandlingen virker. Ser vi at DNA-mengden fra kreftceller begynner å øke i blodet, varsler det et tilbakefall av sykdommen. Blant de 20 pasientene vi har med i prosjektet, ser vi at noen er resistente mot behandlingen, mens andre har god effekt, sier forskeren.

Resultatene er nylig publisert i tidsskriftet Haematologica og Even Holth Rustad, lege og tidligere forskerlinjestudent i Waage sin forskningsgruppe, har vært hovedansvarlig for gjennomføring av forsøkene.

Benmargsprøver som dette kan nå byttes ut med enklere blodprøver for å følge opp effekten av behandling av benmargskreft. Foto: Geir Mogen/NTNU

Nye medisiner testes gjennom kliniske studier

Utvikling av nye medisiner skaper stor interesse hos kreftpasienter. Når det gjelder benmargskreft har det kommet fem nye medisiner i løpet av to år.

– Det er mye bedre å være pasient med denne sykdommen nå enn for 20 år siden. Pasienter med benmargskreft lever mye lenger i dag enn tidligere, sier Waage.

– Vi har deltatt i eller tatt initiativet til i alt fire kliniske studier de senere årene, blant annet med medikamentene ixazomib og lenalidomid. Sistnevnte er blitt et hovedmedikament mot benmargskreft. Begge medisinene gis som tabletter, noe som gjør dem betydelig lettere å ta. De kan dessuten tas hjemme, og det er jo ekstra gunstig for pasienter med lang reisevei til sykehus, sier han.

På et tidlig stadium i utviklingen av nye medisiner vet man ikke hvor gode de er. Kliniske studier gjøres derfor for å finne ut dette.

– Kliniske studier med testing av nye medikamenter skjer oftest ved å sammenligne to grupper av pasienter, der den ene får det nye medikamentet pluss en godkjent standardbehandling, og den andre gruppen bare får standardbehandlingen. Det er loddtrekning som avgjør hvilken behandling man får. Slik kan vi finne hvilken tilleggseffekt det nye medikamentet gir. Vi har imidlertid ingen garanti for at den nye medisinen er effektiv, men pasienten vil alltid få minst én virksom medisin, sier Waage. Han oppfordrer alle som har mulighet, til å delta i kliniske studier.

– Du blir fulgt opp grundigere enn du ellers ville blitt, og du får tilgang til nye medikamenter på et tidlig tidspunkt. Dette er en fordel fordi det kan ta lang tid før medisinen blir tatt i bruk på vanlig måte, forklarer han.

Referanse

• Monitoring multiple myeloma by quantification of recurrent mutations in serum. Rustad EH og Waage A m.fl. Haematologica. 2017 Jul;102(7):1266-1272.

Forskningen er finansiert av Kreftforeningen, og denne artikkelen ble først publisert på Kreftforeningen.no 15.08.2017.

Bloggere: Tora Skeidsvoll Solheim, Trude Balstad, Ola Magne Vagnildhaug og Ragnhild Green Helgås

Bakgrunn

Kakeksi hos kreftpasienter er et syndrom som fører til tap av vekt og muskelmasse, samt andre symptomer som utmattelse (fatigue) og anoreksi. Kakeksi fører til økt lidelse hos kreftpasienter, blant annet i form av redusert fysisk funksjon og livskvalitet i tillegg til at det begrenser hvor mye kreftbehandling pasientene tåler. Kakeksi rammer både pasienter som kan helbredes og de med livstruende sykdom, men er ofte mer utbredt hos de som har langtkommet sykdom.

En kreftpasient med kakeksi kan gå ned så mye som 20-25 kilo i løpet av få måneder. Flere faktorer bidrar til utviklingen av kakeksi, og sannsynligvis er en betennelsestilstand i kroppen som skyldes kreftsykdommen en viktig årsak. I dag finnes ingen god nok behandling for kakeksi og det å øke næringsinntaket alene vil ikke kunne snu situasjonen.

Studier har vist at 50-80% av kreftpasienter lider av kakeksi, uavhengig av diagnose og alvorlighetsgrad av sykdom. En prevalensstudie utført på polikliniske og inneliggende pasienter i Trondheim (artikkel under publisering) støtter disse tallene. Studien viste dessuten at kakeksi var hyppigst forekommende blant pasienter med lungekreft og mage-tarmkreft, og at det blant pasienter med kakeksi var et behov for at helsepersonell hadde større fokus på tilstanden.

MENAC-studien

Tradisjonelt har det vært lite fokus på kakeksi innen kreftforskning, og vekttap har blitt ansett som en naturlig konsekvens av kreftsykdom. De siste 5-10 årene har dette snudd og ført til viktig grunnforskning som har gitt noen svar på hvordan og hvorfor kakeksi oppstår. NTNU-forskere gir sentrale bidrag til dette arbeidet, senest ved en artikkel publisert i Nature Scientific Reports, som også ble kommentert i Gemini. Det arbeides også med utvikling av et klassifiseringssystem.

Tidligere forskning har vist at trening, inntak av næringsdrikker og betennelsesdempende medikamenter hver for seg har en begrenset effekt på kakeksi. Med bakgrunn i disse funnene oppstod tanken om å kombinere tiltakene i såkalte «multimodale intervensjoner», det vil si at pasientene får flere typer behandling samtidig. Behandlingen vil være å gi optimal ernæring, slik at kroppen får nok byggesteiner, styrketrening for å opprettholde muskelmasse og betennelsesdempende behandling for å bremse den underliggende årsaken til nedbrytning av muskler og tap av appetitt.

European Palliative Care Research Centre (PRC) i Trondheim var det første forskningsmiljøet som satte i gang et slikt prosjekt i form av en randomisert studie, MENAC-studien (The Multimodal Exercise/Nutrition/Anti-inflammatory Treatment for Cachexia Trial). En pilotstudie med 46 pasienter fra Trondheim, Oslo og Edinburgh ble avsluttet i 2015. Resultatene fra denne studien ble nylig publisert i Journal of Cachexia, Sarcopenia and Muscle, og viser at pasienter tålte denne typen intervensjon godt, noe som er viktig for å kunne sette i gang større studier. Pilotstudien hadde som mål å undersøke om en kompleks intervensjon var gjennomførbar hos pasienter med avansert kreft, samtidig som de mottar kjemoterapi. Studien viste at pasienter var svært positive til å være med og de klarte å gjennomføre behandlingen. I tillegg viste studien lovende resultater på stabilisering av vekt og muskelmasse.

Klinisk forskning i palliativ omsorg er utfordrende både med tanke på praktisk gjennomføring og etiske aspekter knyttet til at man ikke skal belaste pasienter i sårbare situasjoner. Samtidig er det viktig å presisere at denne store pasientgruppen også har rett til behandling som er forskningsbasert og som kan bidra til å øke deres livskvalitet. Alvorlig sykdom må med andre ord ikke forhindre pasientenes rett til selv å vurdere hvorvidt de ønsker å bidra til forskning.
Multimodal behandling har vært anbefalt som behandling for kakeksi i ti år, men har ikke tidligere vært gjennomført. Dette henger sammen med at den palliative pasientgruppen per senter er liten, og det krever mange sentre og stor innsats for å få gjennomført en slik studie. I MENAC er en rekke internasjonale sentre invitert til å delta, og kreftsentre i flere land har bedt om å få delta i studien. Hovedstudien er nå i gang på flere sentre i Norge, Storbritannia og Canada, og skal totalt inkludere 240 pasienter.

Interessen for studien internasjonal er stor, og MENAC har vært presentert på flere internasjonale kongresser i regi av blant andre American Society of Clinical Oncology, European Association for Palliative Care og European School of Oncology. Den har også blitt beskrevet i publikasjoner fra andre forskningsgrupper det siste året.

Satsningsområde

Kakeksi er ett av hovedsatsningsområdene til PRC. MENAC-studien er det største prosjektet i porteføljen, men forskere ved senteret er også involvert i andre studier om kakeksi og ernæring:

• PhD-prosjekt om grunnleggende aspekter ved kakeksi: epidemiologi, klassifisering og behandling
• Undersøke basale mekanismer i utviklingen av kakeksi
• Mastergradsprosjekt om evaluering av ernæringsstatus hos kreftpasienter med avansert sykdom
• Utvikling av spørreskjema til kreftpasienter med kakeksi
• Utvikling av europeiske retningslinjer for ernæring (ESPEN og ESMO)
• Medforfattere av kapitler om kakeksi og ernæring i Nordisk lærebok i palliasjon (revidert i 2016)
• Studier som undersøker effekt av intravenøs ernæring

Kontaktpersoner

Tora Solheim, overlege og forsker: tora.l.skeidsvoll@ntnu.no

Trude Balstad, klinisk ernæringsfysiolog og forsker: trude.r.balstad@ntnu.no

Bildetekst: Trening, kosttilskudd og betennelsesdempende legemidler utgjør den multimodale intervensjonen i MENAC-studien.

Blogger: Bjørn Henning Grønberg, overlege ved Kreftklinikken og forsker ved Institutt for kreftforskning og molekylær medisin (IKMM)

Like før jul ble det meldt i flere medier at kreft snart er vanligste dødsårsak i Norge. Parallelt har det vært tallrike medieoppslag om at nye kreftmedisiner er for dyre til at vårt offentlige helsevesen ser seg råd til å ta dem i bruk. Slike oppslag kan nok tegne et dystert bilde, men er alt bare negativt?

Bakgrunnen for at kreft snart er vanligste dødsårsak er at dødeligheten av hjerte- og karsykdommer har falt dramatisk de siste årene. Dødeligheten av kreftsykdommer i seg selv har faktisk falt – selv om stadig flere får kreft. Det er viktig å huske at kreft først og fremst er en sykdom som rammer eldre, og at en stadig eldre befolking er hovedårsaken til at flere får kreft.

Realistiske forhåpninger til ny kreftbehandling?

Så er det sentralt at kreft er mange sykdommer, selv om de har fellestrekk. Dette betyr at pasienter behandles ulikt avhengig av kreftdiagnose. Det er vanskelig for ikke-spesialister å ha full oversikt, og vi ser at mange får falske forhåpninger når det kommer medieoppslag om gjennombrudd i kreftbehandling. Det er gjort store fremskritt, men ikke for alle kreftpasienter.

De fleste medieoppslag de siste årene gjelder immunterapi, og dette er noe av det kreftspesialister får flest spørsmål om for tiden. For noen grupper, som for eksempel de med føflekk-kreft, har immunterapi vært en revolusjon. Imidlertid skyldes dette først og fremst at man tidligere ikke hadde effektiv behandling. For andre krefttyper er immunterapi et viktig fremskritt, men alle har ikke effekt av behandlingen, og den store utfordringen er at vi ikke vet nok om hvilke enkeltpasienter som har en reell gevinst av behandlingen.

Flere utfordringer enn legemiddelkostnader

Immunterapi er dyrt, og det har vært mange oppslag om kostbare legemidler. Det er likevel ikke sikkert at dette er den største utfordringen i kreftomsorgen. Stadig flere pasienter kombinert med bedre og mer effektiv behandling gjør at vi kan bli fanget av vår egen suksess. Disse to faktorene til sammen gjør at antallet pasienter som skal følges av helsevesenet og spesialisthelsetjenesten øker fra år til år. Dette legger beslag på en økende andel av ressursene i hele helsevesenet – det tas flere røntgenbilder, flere blodprøver må analyseres, antall vevsprøver som skal undersøkes øker og antall undersøkelser per vevsprøve har økt betydelig. I tillegg må mange pasienter innlegges med alvorlige bivirkninger av behandlingen. Kanskje har kompleksiteten økt så mye at den også kan få konsekvenser for organiseringen av helsevesenet – det er ikke gitt at alle pasienter kan utredes og behandles på mindre sykehus i fremtiden.

Utfordringene er mange, men vi skal glede oss over at de skyldes at flere og flere pasienter lever lengre og bedre med moderne kreftbehandling.

Blogger: Kristian K. Starheim, forskar ved Senter for molekylær inflammasjonsforskning (SFF-CEMIR)

Visste du at AIDS-pasientar får kreft? AIDS står for Aquired Immunodeficiency Syndrome – eit syndrom der immunforsvaret har kollapsa. Til forskarane si forundring førte dette til kreftutvikling. Kroppen vår brukar altså immunforsvaret aktivt til å nedkjempe kreft. Mesteparten av kreftcellene som oppstår i løpet av eit langt liv merkar vi aldri – vårt eige immunforsvar et dei opp like raskt som dei oppstår.

Kvifor er dette interessant for kreftpasientar? Jau, kreftceller som utviklar seg til svulstar har nemlig gått under radaren til immunforsvaret. Skal dei vekse, dele seg og bli farlige må dei ”forkle” seg så dei ikkje vert kjent att, og dei må omprogrammere immunforsvaret til å la dei være i fred.

Ein har difor lenge prøvd å påverke immunforsvaret så kreftcellene likevel skal bli kjent att – ein har freista å ”rive forkledinga av kreftcellene”. Men immunforsvaret er involvert i så mangt, og ofte har ein enda opp med så mange biverknader at vinninga har gått opp i spinninga.

Dei siste åra har ein derimot gjort fundamentale oppdagingar i immunologien som har gitt oss nøkkelen til korleis kreftceller kan oppdagast. Desse funna har gitt oss mange nye kreftmedisinar som drep kreftceller gjennom påverknad av immunsystemet. Ein gjer immunsystemet i stand til å oppdage kreftcellene som har gøymt seg vekk – såkalla immunterapi. Immunterapi er faktisk hjelp til sjølvhjelp.

Immunterapiane som no er under utvikling har sine klare fordelar, men også sine avgrensingar. Eit av problema er at ulike krefttypar og ulike immuncelletypar oppfører seg ulikt. Pasientar er også ulike. Behandlinga må tilpassast pasienten, og kva behandling som passar til ulike pasientar kan vere vanskelig å avgjere på førehand.

Dette er tema for mi forsking. Eg studerer korleis blodkreftceller reagerer på ulike medikament, korleis dei utviklar resistens, og korleis dei kommuniserer med immuncellene. Målet er å utvikle meir potente medisinar, og finne ut kva pasientar som kan ha nytte av ulike behandlingar. Dette vil gi færre biverknader, mindre feilbehandling, og forhåpentlegvis auka overleving for pasientane.

Blogger: Rosilin K. Varughese, stipendiat ved Institutt for laboratoriemedisin, barne- og kvinnesykdommer.

Har du noen gang møtt tvillinger og tenkt: «Hvordan vet jeg hvilken som er den onde og hvilken som er den gode?». Vel, det tenker ofte nevropatologer når de ser på hjernesvulster i mikroskopet.

ASTROCYTOMER er en type hjernesvulst som ofte er ondartet. Denne svulsttypen har en infiltrerende vekst, det vil si at den vokser inn i vanlig hjernevev, noe som gjør det veldig vanskelig å skille mellom normalt og unormalt vev. Forskningen jeg har drevet med de siste årene har hatt som mål å klargjøre dette skillet.

På TV eller i film har onde tvillinger ofte skjegg, eller skumle arr som gjør at de skiller seg ut – og i forskningen min har vi dunket den onde tvillingen i brun maling! Dette gjorde vi ved å bruke en metode som kalles for immunhistokjemi. Enkelt forklart består immunhistokjemi av to delreaksjoner; én immunologisk reaksjon som bruker antistoffer (på bilde, «PRIMARY ANTIBODY») for å identifiserer spesifikke proteiner i vevssnittet, også kjent som som antigener. Den andre delreaksjonen er en kjemisk reaksjon som gjør at cellene som har disse antigenene fremheves med farge.

I vår studie, brukte vi det som kalles for PROLIFERASJONSMARKØRER for å identifisere og fremheve proteiner som uttrykkes i celler som er i deling. Dersom proteinene er tilstede i cellen vil den bli farget, og regnes da som positiv. Bildet under illustrerer de ulike proliferasjonsmarkørene vi brukte og når i løpet av cellesyklus de uttrykkes. Sirkelen representerer de ulike fasene i cellesyklus: M for mitosefasen, G1 for vekstfase 1, S for syntesefasen, og G2 for vekstfase 2.

Ettersom celler i normalt hjernevev vanligvis ikke deler seg, og kreft bokstavelig talt er «ukontrollert celledeling» vil slike proliferasjonsmarkører fremheve kreftcellene i preparater med hjernesvulstvev og derav potensielt gjøre det lettere å skille mellom normalt og unormalt vev.

Vi gikk inn i arkivene og samlet inn hjernesvulstpreparater fra 1987 til 2007, samt informasjon om sykdomsforløpet til pasientene disse svulstene ble fjernet fra. Preparatene ble farget immunhistokjemisk av noen dyktige og erfarne bioingeniører. Deretter så jeg på preparatene under et mikroskop og telte positive og negative celler for å sammenligne andelen kreftceller med andelen normale celler. Håpet var at dette forholdet kunne fortelle oss noe om a) hvor ondartet svulsten er («graden») og b) hvordan det kommer til å gå videre med pasienten («prognosen»). Dette er viktig informasjon å ha i en klinisk setting da det kan ha konsekvenser for pasienten, for eksempel ved valg av behandling.

Hva fant vi? Jo, at proliferasjonsmarkørene vi undersøkte faktisk hadde både diagnostisk og prognostisk verdi. Jo flere celler det var som var positive for proliferasjonsmarkørene, jo mer ondartet virket svulsten å være, og jo dårligere gikk det ofte med pasienten. Disse funnene tyder på at proliferasjonsmarkører kanskje kan være til hjelp for nevropatologer når de skal vurdere hjernesvulster i deres hverdagsdiagnostikk.

Inntil videre har vi ikke funnet en løsning på å se forskjell på gode og onde tvillinger, men jeg liker å tro, i motsetning til på TV, at de fleste tvillinger stort sett er gode!