Solveig Grudt ved NTNU og Anne Grete Skaar ved Øya helsehus ser fram til å ansette en person i kombinert stilling mellom universitetet og kommunen. (foto: Hanne Strypet/NTNU)

Trondheim kommune og NTNU lyser ut en fast 100 % stilling som sykepleier og universitetslektor. Dette er trolig historiens første delte sykepleierstilling mellom en kommune og et universitet her til lands.  

Målet med den kombinerte stillingen er å styrke forskningsbasert praksis i helsetjenesten og å sikre at utdanningen av helsearbeidere har oppdatert og relevant kunnskap for primærhelsetjenesten.

Stillingen som lyses ut er en fast 100 % stilling, der 50 % vil være som sykepleier ved Øya helsehus i Trondheim kommune og 50 % som universitetslektor ved Institutt for samfunnsmedisin og sykepleie ved NTNU. Begge arbeidssteder er lokalisert i samme bygg.

Tar Universitetskommunen videre

I 2018 inngikk Trondheim kommune og NTNU et forpliktende samarbeid gjennom Universitetskommunen TRD3.0.

– Kombinerte stillinger som denne bidrar til utveksling av erfaring og kunnskap i skjæringspunktet mellom praksisfelt og utdanningene, og er et viktig virkemiddel for å oppnå målsettingen med universitetskommune-samarbeidet. Dette innebærer at den vi ansetter i denne stillingen skal arbeide innenfor både det kliniske og praktiske feltet, samt det teoretiske feltet, sier Anne Grete Skaar, enhetsleder ved Øya helsehus.

Fagenhetsleder Solveig Kirsti Grudt ved Institutt for samfunnsmedisin og sykepleie ved NTU legger til:

– Formålet med denne delte stillingen er blant annet at den ansatte til enhver tid skal være oppdatert på den praksisnære kunnskapen slik at den kan implementeres i undervisningen. Samtidig vil denne personen ta med seg forskningsbaserte faglige oppdateringer tilbake til helsetjenesten.

Vi trenger universitetslektorer som har kontakt med pasienter ukentlig

Pasienter og studenter

Sykepleieren som blir ansatt i stillingen kommer til å få jobbe tett både med pasienter ved helsehuset og sykepleiestudenter ved NTNU i Trondheim.

– Det skjer mye nytt ute i praksisfeltet, og vi trenger universitetslektorer som har kontakt med pasienter ukentlig. Pasientnærhet fra det kliniske arbeidet gjør noe med kredibiliteten som underviser, for eksempel i ferdighetstrening. Undervisere med jevnlig pasientkontakt gjør faget mer levende og er også med på å kvalitetssikre innholdet på studiet, mener Grudt.

Mange av de som underviser ved sykepleierbacheloren ved NTNU i Trondheim har høy pedagogisk kompetanse, og mange er involvert i forskning. Ved å opprette kombinerte sykepleierstillinger med sykehus og nå kommunehelsetjenesten, styrkes den kliniske kompetansen i utdanningen.

– I tillegg vil slike kombinerte stillinger knytte NTNU tettere til helsetjenesten, som er de som ansetter studentene våre når de er ferdig utdannet, sier Grudt.

Det stilles stadig høyere krav til kommunehelsetjenesten

Skaar er enig i at det vil være en stor fordel å få utdanningen mer inn i avdelingens arbeid:

– Vi får mer kunnskap om hverandres organisasjoner, og det blir enklere å tilrettelegge for studentenes praksis, sier Skaar, som ikke ser bort fra at det også kan komme felles forskningsprosjekter ut av det tettere samarbeidet:

– Det stilles stadig høyere krav til kommunehelsetjenesten når vi får nye oppgaver overført fra spesialisthelsetjenesten. Vi må derfor bygge mer kompetanse og forske mer, sier hun.

Skaar og Grudt tror dette vil være en spennende stilling for den som får den, med utfordrende og utviklende arbeidsoppgaver. Med god planlegging og tett samarbeid fra begge arbeidsgivernes side, skal de legge til rette for en god ordning rundt turnus og undervisning.

Se stillingsutlysningen for fullstendig oversikt over arbeidsoppgaver og ansvarsområder til stillingen. Søknadsfrist er 15.august 2020.   

Fakta

• Institutt for samfunnsmedisin og sykepleie (ISM) er ansvarlig for forskning, undervisning, innovasjon og formidling i samfunnsmedisin, sykepleie, primærhelsetjeneste og folkehelse. Instituttets virksomhet innen både forskning og utdanning er særlig rettet mot primærhelsetjenestens behov. ISM er ett av åtte institutter ved Fakultet for medisin og helsevitenskap ved NTNU, og har rundt 360 ansatte i faste og midlertidige stillinger. Instituttet holder til i samme bygg som Øya helsehus.
• Øya helsehus består av 128 korttidsplasser fordelt på sju avdelinger. Tjenestetilbudet omfatter øyeblikkelig hjelp døgn, medisinsk observasjon og behandling, etterbehandling og lindrende behandling. De som jobber ved helsehuset er leger, sykepleiere, vernepleiere, helsefagarbeidere, fysioterapeuter, ergoterapeuter og aktivitør. Pasientene overføres fra St. Olavs hospital eller legges inn via fastlege/legevakt eller akuttmottak.

Ved NTNU pågår det nå et større forskningsprosjekt på vold mot eldre på sykehjem. Noen av resultatene fra forskningen er allerede klare, men vi ønsker også å belyse tematikken fra de pårørendes ståsted, noe vi setter i gang med våren 2020. 

Foto: Anne-Line Bakken/NTNU

Vold og overgrep mot eldre kan ta mange former, og dette innebærer fysiske, psykiske, økonomiske og seksuelle overgrep eller forsømmelser. Ifølge Verdens Helseorganisasjon (WHO) har 1 av 6 hjemmeboende eldre over 60 år opplevd en eller flere typer overgrep (1), og at forekomsten i sykehjem er enda høyere. Så mye som 2 av 3 ansatte rapporterer at de har begått vold, overgrep eller forsømmelser (2).

Forskning på overgrep i sykehjem er svært begrenset, og disse tallene er basert på få studier. Sykehjem er identifisert som en arena der vold og overgrep mot eldre skjer, men det er fortsatt et skjult og underforsket problem.

Målet med dette forskningsprosjektet, som er finansiert av Norges forskningsråd og gjennomføres i samarbeid med Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS), er å bidra til å redusere vold og overgrep i sykehjem. Dette vil vi oppnå gjennom å utvikle ny kunnskap om omfanget og typen av overgrep, og å identifisere mekanismer på individ-, organisasjons- og strukturnivå som fører til vold og overgrep i sykehjem.

Tidligere i vinter publiserte forskningsprosjektet en studie som viser at vold og overgrep mot eldre på sykehjem er vanlig (3). Resultatene viste at 8 av 10 av de spurte pleieansatte på de 100 sykehjemmene som deltok i studien hadde observert en eller flere hendelser av vold, overgrep eller forsømmelser mot beboer det siste året, og 60 % rapporterte at de selv hadde utsatt en beboer for det samme. Og en annen studie fant at ledere i sykehjem ofte bortforklarer og unnskylder pleieres vold.

[den følgende teksten er oppdatert 10.juni 2020 som følge av at studien har nok forskningsdeltakere]: 

Pårørende som forskningsdeltakere

Våren 2020 ønsket vi å belyse tematikken fra de pårørendes side, og søkte etter personer som er pårørende til eldre på sykehjem til å intervjues over telefon om situasjonen deres. Til disse telefonintervjuene søkte vi folk fra hele landet.

Krenkelser, forsømmelser, vold eller overgrep mot eldre i sykehjem er et sensitivt tema som det kan være vanskelig å snakke med andre om. Pasienter som bor i sykehjem kan oppleve at andre pasienter/beboere, ansatte, familiemedlemmer, bekjente eller fremmede utsetter dem for slike negative handlinger. Mange pasienter evner ikke å formidle slike problemer videre til andre. Det er derfor vi ønsket å komme i kontakt med pårørende som har synspunkter på dette vanskelige temaet og som har opplevd at den du er pårørende til har vært utsatt for krenkelser, forsømmelse, vold eller overgrep.

Vi har nå fått nok pårørende med i studien vår. Takk til alle pårørende som har meldt seg som forskningsdeltakere.

Referanser

1) Elder abuse prevalence in community settings: a systematic review and meta-analysis. Yon Y, Mikton CR, Gassoumis ZD, Wilber KH. Lancet Glob Health. 2017 Feb;5(2):e147-e156.

2) The prevalence of elder abuse in institutional settings: a systematic review and meta-analysis. Yon Y, Ramiro-Gonzalez M, Mikton C, Huber M, Sethi D. European Journal of Public Health 2018.

3) Elder abuse in Norwegian nursing homes: a cross-sectional exploratory study. Botngård, A., Eide, A.H., Mosqueda, L. et al. BMC Health Serv Res 20, 9 2020

Skrevet av Guri Rasmussen, fagenhetsleder NTNU; Trude Småvik, avdelingssjef St. Olavs hospital; og Siri Forsmo, instituttleder ved Institutt for samfunnsmedisin og sykepleie, NTNU

Stillingen som intensivsykepleier ved St. Olavs hospital og universitetslektor ved NTNU, vil være faglig spennende og utfordrende (illustasjonsfoto: Geir Mogen/NTNU)

Vi tror nemlig at denne brobyggingen mellom teori og praksis er gull, både for sykepleierne, klinikkens pasienter og for studentene som utdanner seg til et yrke. Sykepleierne får en mulighet for utvikling med andre type oppgaver og kan påvirke faget, studentene får undervisning som er oppdatert på hvordan prosedyrer gjøres i den kliniske hverdagen, mens sykehuset får en ansatt som kan ta med seg problemstillinger fra den kliniske hverdagen inn i egen forskning og forskningsresultater tilbake til klinikken.

Slike kombinerte stillinger mellom universitet og klinisk arbeid er svært vanlig blant leger og innen undervisning av medisinstudenter. Vi er nå glade for å kunne lyse ut den første, faste kombinerte sykepleierstillingen mellom NTNU og St. Olavs hospital. Som arbeidsgivere kommer vi til å legge ekstra vekt på å koordinere og legge til rette for turnusarbeid og arbeidstid for den vi ansetter. Det vil komme flere slike utlysninger med tida, og NTNU jobber også å få til slike kombinerte stillinger med kommunehelsetjenesten.

I stillingen vi nå søker etter kandidater til, vil 50 % av stillingen være som intensivsykepleier ved Klinikk for anestesi og intensivmedisin, Hovedintensiv, ved St. Olavs hospital og 50 % av stillingen vil være som universitetslektor ved Institutt for samfunnsmedisin og sykepleie ved NTNU i Trondheim.  Vi trenger noen som har videreutdanning som intensivsykepleier samt en mastergrad, og som har erfaring fra intensiv og overvåkning. Søk gjerne på stillingen, eller tips noen du kjenner som kan være en aktuell kandidat. Søknadsfristen er 15. mars 2020.

Når man har smerter kan det føles naturlig og fornuftig å unngå bevegelser man frykter forverrer smertene. Dette kan imidlertid være uheldig hvis man gjør det over tid. Leger og fysioterapeuter prøver derfor å avdekke om en slik bevegelsesfrykt er tilstede. Men fungerer verktøyene de bruker?

Rygg- og nakkeplager er svært vanlig i befolkningen. Så vanlig at hele 1,2 millioner rammes hvert år. Årsakene antas å være sammensatte, og samspill mellom biologiske, psykiske og sosiale faktorer er trolig av betydning. Bevegelsesfrykt (fear-avoidance) er etablert som en av de viktigste risikofaktorene for langvarig nedsatt funksjon ved ryggsmerter.

Spørreskjemaet Fear-avoidance beliefs questionnaire (FABQ) er utviklet for å si noe om graden av slik bevegelsesfrykt. Personer som skårer høyt på spørreskjemaet har vist seg å ha et lengere sykefraværsforløp enn de som skårer lavt.

Dette spørreskjemaet er mye brukt av både leger og fysioterapeuter som jobber med muskelskjelettplager. Men måler dette spørreskjemaet virkelig bevegelsesfrykt? Dette spørsmålet er nettopp undersøkt i en ny studie fra NTNU og UiO.

Måler FABQ-spørreskjemaet det vi tror?

Når man utvikler nye spørreskjema så er det mange sider av spørreskjemaet som må undersøkes, blant annet om det måler det det faktisk skal måle og om det kan fange opp endringer. Bevegelsesfrykt er det vi kaller et konstrukt. Det betyr at det er et fenomen som er konstruert av forskere, noe som betyr at det ikke finnes en klar fasit på hvordan det måles. Det man imidlertid kan være enige om er at spørsmålene som settes sammen til et spørreskjema må måle det samme fenomenet.

I denne undersøkelsen brukte vi FABQ spørreskjema som 722 deltakere i arbeidsrettet rehabilitering hadde fylt ut. Ved hjelp av statistiske analyser (Rasch analyse) så testet vi om FABQ spørreskjemaet målte ett fenomen. I Rasch analysen vurderes om spørsmålene henger nært nok sammen med hverandre uten å spørre om det samme, og om skåringene fra flere spørsmål kan summeres på en meningsfull skala.

Vi fant at for FABQ så stemmer ikke Rasch analysen. Det betyr at spørreskjemaet ikke er et godt mål for bevegelsesfrykt, og at leger og fysioterapeuter bør bruke andre metoder for å finne ut om pasienten har bevegelsesfrykt.

Hva med betydningen for tilbakeføring til jobb?

Tidligere forskning har som nevnt vist at FABQ spørreskjemaet er godt til å si noe om hvor hurtig folk kommer tilbake i jobb. Hvordan kan dette forklares hvis skjemaet ikke måler bevegelsesfrykt?

Hvis man ser på de enkelte spørsmålene i spørreskjemaet så ser man at et av utsagnene man blir bedt om å ta stilling til handler om forventninger («Jeg tror ikke jeg vil være tilbake på det vanlige arbeidet mitt innen tre måneder»). Forventninger er noe man vet er av stor betydning for hvordan utfallet blir. Vi undersøkte derfor også hvor gode de enkelte spørsmålene i FABQ var til å si noe om fremtidig sykefravær. Dette gjorde vi ved å hente ut informasjon om deltakernes sykefravær de 12 første månedene etter de deltok på rehabilitering. Vi fant at forventningsspørsmålet faktisk var bedre enn de andre spørsmålene, og faktisk bedre enn hele spørreskjemaet til sammen, når det gjaldt å forutsi lengden på sykefraværet hos deltakerne.

Det enkle er altså ofte det beste.

Hva betyr disse resultatene?

Våre resultater viser at FABQ spørreskjemaet ikke er et godt mål på bevegelsesfrykt og derfor ikke bør brukes til å måle dette. Ønsker man å si noe om hvor lenge en pasient blir sykmeldt så bør man heller spørre hva personen selv tror. Det enkle er altså ofte det beste.

Ønsker du flere forskningsoppdateringer på dette feltet- følg Lene (@LAasdahl) og Sigmund (@SigmundGismerv1) på Twitter.

Dette er et sammendrag av artikkelen The Fear Avoidance Beliefs Questionnaire (FABQ)
Does it really measure fear beliefs? som nylig ble publisert i tidsskriftet Spine.

Vi vet i dag en god del om hva som gir oss god helse og hva som kan gjøre oss syke. Forskning har gitt oss mange svar og pekt på sammenhenger; for eksempel vet vi at økonomiske og sosiale levekår har mye å si for helsa, både her i Norge og i verden.

Med arrangementet Folkehelsepolitikk og sosial ulikhet ønsker vi å utfordre fagmiljøene og politikerne våre på hvordan politikken kan løse utfordringene forskerne kommer med.

Forskjeller i levealder har økt mellom sosiale grupper gjennom de siste 5 tiår. Foto: Mariana Bryk/NTNU

Politikerne Ingvild Kjerkol (Ap), Tomas Iver Hallem (Sp) og Ashild Bruun-Gundersen (FrP) skal 18. juni i debatt mot forskerne Annett Arntzen (Universitetet i Sørøst-Norge), Steinar Krokstad (NTNU) og Berge Solberg (NTNU). Jo Skårderud er debattleder. Forskerne stiller spørsmålene basert på faktakunnskapen vi har i dag, og politikerne svarer hvordan deres parti tenker om temaet.

De 29 anbefalte tiltakene mot sosial ulikhet i helse vil være sentrale i diskusjonen. Disse er utarbeidet av Nasjonalt fagråd for sosial ulikhet i helse. Skatt, barnetrygd, fattigdom, barnehagedekning, arbeidsmiljøloven, oppfølging av sykmeldte og frukt og grønt vs sukker, salt og fett er noe av det disse 29 tiltakspunktene tar opp. (Du kan laste ned hele brosjyren fra Helsedirektoratets nettsider.)

Forut for den helsepolitiske debatten, blir det faglige innlegg om sosial ulikhet i helse, alarmerende trender i Norge, etiske innfallsvinkler om rettferdige og urettferdige helseforskjeller, forslag til løsninger og litt grunnleggende om biologiske mekanismer med biolog Dag Olav Hessen fra UiO.

Se hele programmet for Folkehelsepolitikk og sosial ulikhet 18. juni 2019. Siste frist for påmelding er 13. juni.

Kan du ikke delta? Arrangementet streames live og blir tilgjengelig på denne lenka 18. juni kl 9.30.

Forskjellene øker:

• Ferske tall fra Helseundersøkelsen i Nord-Trøndelags fjerde runde (HUNT4), som nettopp er avsluttet, viser at dobbelt så mange menn med lavere utdanning har fedme sammenlignet med menn med høyere utdanning. Denne forskjellen i fedme mellom de med lav og høy utdanning er i dag på 16 prosent, mens den på 1980-tallet, under den første HUNT-undersøkelsen, kun var fem prosent.
• Nasjonale tall viser at forskjeller i levealder har økt mellom sosiale grupper gjennom de siste fem tiår.
• Internasjonale sammenligninger viser at helseforskjellene er størst i Norge sammenlignet med andre Nordiske land.

Alarmerende mange hjemmeboende eldre bruker sterke medikamenter over lengre tid. Mange eldre bruker sterke medikamenter som antidepressiva, antipsykotiske midler og beroligende medisiner.  En nylig publisert studie tar for seg bruk av slike medikamenter blant eldre med hjemmesykepleie.

Mange av studiedeltakerne som bruker disse medisinene gjør det over flere år, til tross for at dette er medisiner som ikke har dokumentert effekt ved bruk over lengre tid hos eldre.

Les mer om studien i forskningsmagasinet Gemini.

Det er godt kjent at aldring fører med seg en rekke fysiologiske og funksjonelle forandringer. Blant disse finner vi tap av hjerneceller og forbindelsene dem imellom, som er knyttet opp mot utviklingen av kognitiv svikt og demens. Dette tapet av hjerneceller begynner allerede i middelalderen, og akselererer i alderdommen. Eldrebølgen er snart over oss, og det snakkes stadig om å finne strategier for å bremse eller redusere forekomsten av aldersrelaterte sykdommer for å kunne redusere belastningen på individet, pårørende, og ikke minst helsesektoren.

Å forbedre kondisjonen i voksen alder kan være positivt for hjernen (Illustrasjonsfoto: Colourbox)

Kondisjon har gjentatte ganger blitt foreslått som en faktor som kan bremse aldersrelatert tap av hjerneceller.

Kondisjon har gjentatte ganger blitt foreslått som en faktor som kan bremse aldersrelatert tap av hjerneceller. Studier har blant annet vist at individer med høyere kondisjon har større totalt hjernevolum, samt større volum i hjernebarken og hippocampus, som er områder som ofte blir rammet ved mild kognitiv svikt og demens. Ikke nok med det, men god kondisjon har også gjentatte ganger blitt assosiert med bedre kognitiv funksjon og mindre risiko for demens.

I motsetning til kondisjon viser studier at angst og depresjon er assosiert med mindre hjernevolum, samt økt risiko for demens. Heldigvis er det mye som tyder på at trening og høyere kondisjon kan bidra til å redusere symptomer på angst og depresjon. Kan det tenkes at kondisjon, som kan forbedres gjennom trening, er en billig strategi som kan bidra til å redusere hjernealdring, også hos de som sliter psykisk? Mye tyder på det, men forskningen på området er fortsatt manglende. Blant annet vet vi lite om hvorvidt det er hensiktsmessig å forbedre kondisjonen sin over tid, eller om det kun er de som alltid har hatt høy kondisjon som er beskyttet. Og kan man forbedre kondisjonen i voksen alder, eller må endringene skje i tidligere alder?

Resultater fra vår nylig publiserte studie, som bruker data fra HUNT-studiene (Helseundersøkelsen i Nord-Trøndelag) samt HUNT-MRI substudien, gir støtte for at å forbedre kondisjonen i voksen alder kan være positivt for hjernen.

751 deltakere fikk målt hjernen sin med MRI og estimert kondisjonen sin ved hjelp av CERGs kondiskalkulator. Vi fant at middelaldrende menn og kvinner som klarte å forbedre kondisjonen sin over en periode på 12 år hadde større totalt hjernevolum og større volum i hjernebarken enn de som hadde lav kondisjon. I tillegg hadde de som klarte å opprettholde god kondisjon over samme tidsperiode større totalt hjernevolum og større hippocampus. Dette tyder altså på at det kan være positivt for hjernehelsen å forbedre kondisjonen sin, også når man er over 40 år. Samtidig fant vi at de som opplevde en forverring i angstsymptomer hadde mindre totalt hjernevolum og hjernebark enn de som hadde lav forekomst av angstsymptomer. Men også hos denne gruppen så vi at en økning i kondisjon kunne ha en positiv sammenheng med hjernevolum.

Dessverre hadde vi ikke mulighet til å se på endringer i hjernevolum, noe som kunne gitt et bedre bilde av de faktiske effektene kondisjon og angst har på hjernen i voksen alder. Vi håper å kunne se på dette når datainnsamlingen i den andre runden av HUNT-MRI, som gjennomføres i forbindelse med HUNT4, er ferdig. Til tross for dette tyder resultatene våre sammen med tidligere forskning på at tiltak som kan bedre og opprettholde god kondisjon i voksen alder kan være viktige for å opprettholde god hjernehelse, også blant de som opplever forverring i angstsymptomer.

Du kan lese mer om forskningen til stipendiat Ekaterina Zotcheva i dette blogginnlegget og på CERG sine nettsider.

Svangerskapsdiabetes, en tilstand der den gravide har forhøyede blodsukkernivåer, er forbundet med negative konsekvenser for mor og barns helse på kort og lang sikt. Kjente risikofaktorer for svangerskapsdiabetes er arv, overvekt før graviditeten, hvis mor er over 25 år, høy vektoppgang i svangerskapet og etnisk opprinnelse utenfor Europa. Observasjonsstudier har vist en sammenheng mellom et ugunstig kosthold og svangerskapsdiabetes, samt at et kosthold i tråd med det helsemyndighetene anbefaler kan beskytte mot sykdommen.

Illustrasjonsfoto: iStock

I Norge anbefales gravide kvinner å følge de samme kostanbefalingene som den øvrige, voksne befolkningen. Dette innebærer et kosthold som er rikt på frukt, grønt, fiberrike korn- og matvarer, fisk og magre meieriprodukter, og hvor inntaket av rødt og bearbeidet kjøtt, sukker og prosesserte matvarer er begrenset. I tillegg anbefales det at gravide avstår helt fra alkohol og at de tar tilskudd av folsyre.

Vi ønsket å sammenlikne kosthold i svangerskapet mellom gravide kvinner som fikk svangerskapsdiabetes og gravide kvinner som ikke fikk det, samt sammenlikne kostholdet til de gravide kvinnene med de norske kostanbefalingene fra 2011 og de nordiske næringsstoffanbefalingene fra 2012.

I studien vår brukte vi kostdata fra 702 gravide kvinner, som hadde gjennomført en glukosebelastningstest i svangerskapsuke 18–22 og 32–36. Kostdata ble samlet inn på de to tidspunktene ved hjelp av et matvarefrekvensspørreskjema. Kostdataene ble gruppert i 15 hovedgrupper av mat- og drikkevarer og næringsstoffinntak ble beregnet. Svangerskapsdiabetes ble diagnostisert i uke 32–36 ut i fra en forenklet versjon av de nye IADPSG* – kriteriene; fastende blodsukker på 5.1 eller mer og/eller 2 – timers blodsukker på 8.5 eller mer.

I alt 40 (6%) av de 702 gravide kvinnene hadde svangerskapsdiabetes i uke 32–36, heretter omtalt som GDM (gestational diabetes mellitus)-kvinnene. På det første måletidspunktet, uke 18–22, skilte GDM-kvinnene seg ut fra de som ikke fikk svangerskapsdiabetes ved at de var litt tyngre, hadde høyere BMI og høyere blodsukkerverdier, samt ved at flere rapporterte at de hadde diabetes i nær familie.

Det var ingen forskjeller mellom GDM-kvinnene og ikke-GDM-kvinnene i inntaket av de 15 hovedmatvaregruppene, ei heller næringsstoffinntak. I forhold til myndighetenes kostanbefalinger, hadde de gravide kvinnene (både GDM og ikke-GDM) for høyt inntak av rødt og bearbeidet kjøtt, og for lavt inntak av grønnsaker og feit fisk. Inntaket av frukt og grønnsaker kombinert møtte anbefalingene, mens inntaket av fisk og skalldyr var nært den nedre grensen for anbefalt inntak. Næringsstoff- og fiberinntaket var innenfor myndighetenes anbefalinger, med unntak av folat, jern og vitamin D, som var under anbefalt inntak for gravide. Over 240 kvinner (35%) rapporterte at de drakk alkohol i svangerskapsuke 18–22 og 32–36. Alkoholinntaket var lavt for de aller fleste av de som rapporterte alkoholinntak, med et median daglig inntak på 0.5 g ren alkohol. Pils var den hyppigst rapporterte alkoholholdige drikken, etterfulgt av vin.

Sammenhenger mellom blodsukker og kosthold ble undersøkt i statistiske modeller, hvor faktorer som kunne ha påvirket resultatene ble tatt høyde for. Disse faktorene var mors alder, BMI før og under svangerskap, vektoppgang under svangerskapet, diabetes i nær familie og selvrapportert trening før svangerskapet. Vi fant ingen sammenheng mellom kosthold og blodsukker.

Konklusjonen er at vi ikke kunne finne forskjeller i kostholdet til de gravide kvinnene som kunne forklare hvorfor noen utviklet svangerskapsdiabetes, samt at tiltak må settes inn for å sikre tilstrekkelig inntak av alle næringsstoffer og alkoholavhold hos gravide.

* International Association for Diabetes in Pregnancy Study Group

Her kan du lese studien Dietary Intakes and Dietary Quality during Pregnancy in Women with and without Gestational Diabetes Mellitus-A Norwegian Longitudinal Study fra 2018.

Kan det forsvares at en lege blander seg inn i skolenes vurdering av elevers fravær, ut fra et argument om at det har betydning for befolkningens framtidige helse og at politisk aktivisme kan være helsefremmende for den enkelte elev?

I anledning ungdommens klimastreik la jeg torsdag 21. mars ut en melding på facebook der jeg erklærte støtte til streikende elever som risikerte å stryke i fag:

Dagen før klimastreiken 22. mars la Rønnevik ut dette innlegget på Facebook.: LEGEERKLÆRING TIL KLIMAENGASJERTE ELEVERKjære ungdom; dersom noen trenger legeerklæring i forbindelse med markeringen for klimaet i morgen, så kan dere bare ta kontakt! Jeg skal skrive det til dere, gratis. Send p.m. Diagnose: “Forebygging av framtidig handlingslammelse, reparasjon av våre foreldres dumskap”. Ikke hør på sneversynte voksne. Streik/marker alt dere makter! Vær engasjert, og ha tro på at dere kan påvirke og endre utviklingen.Mvh Dr. Heier På Engasjert Ungdom

Det ble i løpet av det neste døgnet en sak både lokalt og nasjonalt, med stort engasjement på sosiale medier og i ulike kommentarfelt. Jeg ble truet med å bli meldt til Helsetilsynet, og det var flere som mente jeg burde miste lisensen min. Så hva var det jeg tenkte på? Jeg har blitt utfordret på å beskrive hva som gjorde at jeg tok dette initiativet, og hvilke reaksjoner jeg har fått.

1) De voksnes dobbeltmoral

På den ene siden sitter voksne og kritiserer dagens ungdom for å være uengasjerte, bortskjemte og egoistiske. Men når de først engasjerer seg i noe så sitter de samme voksne og gjør narr av ungdommen, blant annet i form av hodeløse kjedebrev som ble flittig delt av klimaskeptikere og framtredende politikere. Er det noe vi har lært den siste uka, så er det at det å være voksen ikke lenger handler om alder.

I et større perspektiv kan vi også snakke om samfunnets sosiale kapital, medborgerskap, samfunnsengasjement og hva som må til for å bevare et velfungerende demokrati. Vi burde som samfunn ønske velkommen ungdommens mot og handlekraft, og vi trenger skoler som stimulerer elevene til å engasjere seg politisk.

2) Fraværsregel som rammer skjevt

Det er grunn til å se nærmere på praktiseringen av fraværsreglene i de videregående skolene dersom de blir et hinder for at ungdom kan være politiske engasjerte. Nye lover og regler har ofte utilsiktede konsekvenser, og også når det gjelder fraværsregelen følges en sosial gradient som gjør at den rammer elevene skjevt.

22. mars var det i første rekke elever med fra før høyt fravær som ikke fikk deltatt på en av de viktigste begivenhetene kanskje i hele deres ungdomstid. Hvem var disse elevene? Vi vet at frafallet fra videregående skole er langt lavere blant elever med foreldre med universitets- eller høyskoleutdanning enn hos elever med foreldre med grunnskoleutdanning. Om fraværet følger samme fordeling, så var det barn av ressurssterke foreldre som dro av gårde for å demonstrere, mens de som kanskje strever mest fra før ble lenket til klasserommene og fratatt muligheten til å delta. Dette blir et paradoks når vi på samme tid er bekymret for at for mange dropper ut av videregående og det økende antallet unge uføre, og vi rammer de vi egentlig ønsker å beskytte.

3) Helsefremmende politisk aktivisme

Et annet tegn på dobbeltmoral (eller kunnskapsløshet) er at samtidig som vi er bekymret for ungdommens mentale helse, så tar vi fra ungdom muligheten til å delta i positiv politisk aktivisme som kan være helsefremmende for den enkelte.

Kanskje har økningen i psykiske plager blant unge å gjøre med at de ikke har viktige ting å engasjere seg i og en mangelfull opplevelse av mening og sammenheng? Derfor burde vi forstå at det kan ligge en stor helsemessig gevinst i at ungdom tar del i en slik felles aktivitet som klimastreiken var, der de får kjenne på et fellesskap som kan virke myndiggjørende («empowering»), samlende og styrkende. Dette trakk jo Erna Solberg fram som en positiv verdi når Norge stoppet opp under ski-VM i Åre. Og det å kjenne på følelsen av at «vi kan påvirke denne verdenen» kan være en vaksine mot avmakt, håpløshet og likegyldighet. Allikevel bestemmer skolemyndighetene at «streik er skulk», og fratar mange elever muligheten til å delta på en begivenhet som historisk sett er av stor betydning for denne generasjonen. («Hvor var du under klimastreiken 22. mars 2019?»). Jeg synes synd på de som hadde lyst å delta på streiken, men som ikke våget pga. de risikerte å stryke i fag og miste standpunktkarakteren sin.

4) Vår tids største helseutfordring

I tillegg forsøkte jeg å trekke fram et befolkningsperspektiv ved å si at ungdommens engasjement bidrar til å forebygge framtidig sykdom og skade i befolkningen. I følge FNs klimapanel vil klimaendringene i et globalt perspektiv kunne føre til dårligere tilgang til mat og vann, helseproblemer, økonomisk ulikhet, konflikter og flyktninger, skader på natur, infrastruktur og bygninger, og tap av naturmangfold. Deler av jordkloden kan bli ubeboelig som følge av ekstreme temperaturer og økt vannstand, som i neste omgang kan føre til økt migrasjon. «Klimaflyktning» vil trolig bli et nytt begrep i framtiden. I 2012 døde 7 millioner mennesker av luftforurensing, og WHO skriver at helsepersonell har en plikt til å engasjere seg av hensyn til nåværende og kommende generasjoner.

Ledende medisinske tidsskrift som BMJ og The Lancet har publisert artikler der klimaendringer pekes på som vår tids største trussel mot befolkningens helse. Folkehelseinstituttet ga i 2014 ut rapporten Klimaendringar i Norge og helse som oppsummerte med: «I Noreg kan klimaendringar medføre auka utbreiing av skadedyr og insekt, lengre pollensesongar og nye pollenallergiar. Meir uvêr med mykje nedbør kan utløyse fleire skred med fare for ulukker, skader og dødsfall».

Klimastreikende ungdom i Trondheim. Foto: Lars Bang/NTNU

Resultat: Samfunnsmedisinsk legeerklæring

Punkt 1-4 var bakteppet som vekket en viss harme hos meg, og som fikk meg til å ta pennen fatt og skrive en samfunnsmedisinsk legeerklæring. Innlegget på facebook har til nå fått rundt 550 “klikk”, 112 delinger og 166 kommentarer. I tillegg ble det medieoppslag i Haugesunds Avis, Nettavisen og NRK.

Jeg ble i løpet av de neste dagene kontaktet av svært mange ungdom som fortalte at de var redd for å få for mye fravær dersom de deltok på streiken. Jeg endte opp med å skrive ut nærmere 90 samfunnsmedisinske legeerklæringer til elever fra hele landet; fra Alta i nord, til Oslo i Øst, Sauda i vest og Risør i sør.

Rent praktisk så sendte jeg dem erklæringen som pdf-fil og de fylte selv inn eget navn og hvilken skole de gikk på. Erklæringen hadde følgende følgetekst:

«Hei! Her får du en «samfunnsmedisinske legeerklæring». Det er ikke en «ekte» legeerklæring, for du er jo ikke syk, og derfor kan jeg dessverre heller ikke garantere at den gir deg gyldig fravær. Jeg håper dette har vært klart slik at du ikke føler deg lurt på noen måte. Om du viser erklæringen til læreren din så håper jeg den kan bidra til at du ikke får stryk i fag bare fordi du viste ansvar og deltok i politisk arbeid (som i andre tilfeller kan gi gyldig fravær)».

Hvordan eleven har fått anvendt erklæringen vet jeg ikke.

«Du burde miste lisensen din»

Reaksjonene lot ikke vente på seg, og jeg ble vel både geni- og idioterklært. Noen mente jeg var en håpløs narsissist som burde miste lisensen, mens andre sendte meg blomster på døra. Noen kolleger støttet “stuntet” og annonserte at de også ville skrive ut slike erklæringer. Noen så for seg en korrupt lege som ville skaffe seg «nye kunder» gjennom å sykeliggjøre elevene. Andre mente det bare bidro til å sy puter under armene på ungdom som ikke engang kan gjøre opprør uten å be om lov til det, og uthuling av sykemeldingsordningen. Noen gamle «raddiser» kom også på banen og fortalte om hvordan alt var bedre i gamle dager, og hvordan de hadde delt ut flyers klokka 6 om morgenen og deretter møtt opp på skolen til vanlig tid.

Det ble også stilt spørsmål ved om jeg handlet i tråd med etiske retningslinjer, og de juridiske sidene knyttet til hvilken hatt jeg hadde på meg, all den tid jeg utga meg for å være lege og signerte erklæringen med «samfunnsmedisiner». Noen har nok ment at jeg har blandet rollene og brukt legetittelen for å fremme egne politiske standpunkt.

Jeg har også fått en del sinte meldinger som jeg har svart på så godt jeg har kunnet, og en del nokså usaklige som jeg har latt seile forbi. Det kom også en trussel, og kona mi fikk en ufin melding på Messenger fra samme person. Det var ubehagelig, og jeg vurderte om jeg skulle melde det til politiet, men jeg lot det være.

Men i all hovedsak har det vært «tommel opp» og mange heiarop, og ikke minst har elevene sagt at de satte pris på å se at det var voksne som støttet dem. En av elevene skrev:

«Hei! Leste artikkelen om deg og skulle ha ordnet en sånn legeerklæring som en protesthandling om du ikke allerede er travel med andre. Tusen takk for engasjementet forresten, det er godt å vite at det er eldre folk der ut som ser dobbeltmoralen i det hele!».

En mor som tok kontakt på vegne av sin datter skrev:

«Jeg forstår at det ikke er en verifisert legeattest, men det er jammen meg noe av det beste jeg har sett fra en lege».

Ei jente på sørlandet:

«Hei! Lurte på om du kunne skrive en legeerklæring? Syns det du gjør her er helt sjukt kult! Må ha flere folk som deg her i verden!»

Jente på østlandet:

«Hvis jeg drar på streiken så går jeg glipp av norsk, og har allerede fått varsel om 5 prosent og så må jeg gå om en halvtime så trenger svar før den tid, ellers får jeg ikke dratt. Men skjønner at du får mye meldinger ».

Blomsterhilsen fra Fremtiden

En liten oppsummering

Den samfunnsmedisinske legeerklæringen var en støtteerklæring til streikende elever som stod i fare for å få stryk dersom de deltok. Jeg håper den var til hjelp for noen – det vil jeg kanskje aldri få vite.

Til spørsmålet jeg innledet med (om det kan forsvares at en lege blander seg) så vil jeg hevde at ja, det er det. Men jeg er åpen for å høre på motargumenter. Som samfunnsmedisinere beveger vi oss ofte i grenseland mellom fag og politikk, og det kan bli politisk ladet det vi jobber med. Min innfallsvinkel her var blant annet sosiale ulikheter i helse, der fraværsreglementet rammer skjevt også når det kom til streiken.

Jeg tror kanskje ikke alle er klar over at det finnes leger som ikke driver med pasientbehandling. «Jeg trodde leger skulle behandle syke folk», var en av kommentarene i kommentarfeltet. Jeg har altså, i et samfunnsmedisinsk perspektiv, forsøkt å få fram følgende:

• Vi bør diskutere hvordan fraværsreglene praktiseres i de videregående skolene. Vi er ikke tjent med regler som legger bånd på elever som ønsker å engasjere seg i politiske aktiviteter.
• Klimaendringene må ses i et folkehelseperspektiv, slik at vi forstår hva som venter oss dersom utviklingen fortsetter. Også i Norge vil et varmere og fuktigere klima få store konsekvenser.
• Vi bør være nysgjerrige på å utnytte den helsefremmende effekten som kan ligge i det å delta i politisk aktivisme sammen med andre. Det fungerer samlende, skaper tilhørighet og får oss til å løfte blikket og bli opptatt av saker som er større enn oss selv.

Er det en ting vi har lært den siste uken, så er det at det å være voksen ikke handler kun om alder. Jeg er imponert og stolt av de unge som viser styrke og handlekraft. Og tilsvarende skuffet over «voksne» som finner glede i å opptre nedlatende, kombinert med kunnskapsforakt og «fake-news»-tendenser. En oppvakt yngre generasjon kan forhåpentligvis rydde disse elementene av veien.

Til slutt et tips: Nylig oppdaget jeg nettstedet Kialo, en ny plattform for en mer “sivilisert” og sokratisk debattform, med en umiddelbart fengende visuell måte å diskutere på. Kialo har felt for å legge inn argumenter for/mot, der gode argumenter blir framhevet. Jeg har opprettet en tråd med hypotesen «Politisk aktivisme bør ikke gi fravær på videregående skoler». Klikk deg inn og legg inn noen argumenter, da vel!

Verdens Helseorganisasjon (WHO) endret for noen år siden kriteriene for svangerskapsdiabetes fordi noen studier har antydet at også blodsukkerverdier under grensen for svangerskapsdiabetes ifølge de eksisterende kriteriene var forbundet med negative svangerskapsutfall. Vi ønsket å finne ut hva endringene i kriteriene hadde å si for hvem og hvor mange som fikk diagnosen svangerskapsdiabetes.

Illustrasjonsbilde: iStockPhoto

Svangerskapsdiabetes er når den gravide har for høye nivåer av blodsukker. Det er en tilstand som er forbundet med negative effekter på blant annet hjerte-karsystemet både hos mor og barn, og det er derfor viktig å oppdage og følge opp.

De nye kriteriene definerer svangerskapsdiabetes med en noe lavere fastende blodsukkerverdi og en noe høyere 2-timers blodsukkerverdi. Dette betyr at hvis man lå i grenseland for å få svangerskapsdiabetes ut fra fastende blodsukker basert på de gamle kriteriene vil man mest sannsynlig få diagnosen ut fra de nye kriteriene.

Vi vurderte de to kriteriesettene opp mot hverandre for å se på hvor mange og hvilke gravide kvinner som fikk diagnosen svangerskapsdiabetes ut fra de to kriteriesettene.

I studien vår brukte vi data fra 687 kvinner som hadde gjennomført en glukosebelastningstest i uke 18-22 og i uke 32-36 av svangerskapet. Svangerskapsdiabetes ble definert både ut fra de gamle WHO-kriteriene (som fastende blodsukker på 7.0 eller mer og/eller 2-timers blodsukker på 7.8 eller mer)  og ut fra en forenklet versjon av de nye kriteriene som enten fastende blodsukker på 5.1eller mer og/eller 2-timers blodsukker på8.5 eller mer. De nye kriteriene kalles International Association for Diabetes in Pregnancy Study Group criteria (IADPSG).

Vi så at ved å bruke de nye kriteriene fikk flere kvinner diagnosen svangerskapsdiabetes (7.4 % mot. 6.1 % med de gamle kriteriene). Hvis man brukte de nye IADPSG-kriteriene hadde eldre kvinner, de med høyt fastende insulin og de som ikke trente regelmessig i uke 18-22 høyere risiko for å få svangerskapsdiabetes. Hvis man brukte de gamle WHO-kriteriene, derimot, hadde eldre kvinner og de som hadde lav høyde høyere risiko for å få svangerskapsdiabetes.

Konklusjonen på studien var at de nye kriteriene førte til at noe flere kvinner fikk diagnosen svangerskapsdiabetes. Den viste også at hvem som fikk diagnosen så ut til å variere ut fra hvilket av de to kriteriesettene man benyttet.

Her kan du lese hele forskningsartikkelen Gestational diabetes mellitus among Nordic Caucasian women: Prevalence and risk factors according to WHO and simplified IADPSG criteria. som ble publisert i Scandinavian Journal of clinical and Laboratory Investigation i 2014.