Sepsis – best kjent som «blodforgiftning» – er den vanligste dødsårsaken i verden.

Ved hjelp av kunstig intelligens kan vi i Norge redde tusenvis av liv vært hvert år.

Kronikken er tidligere publisert i VG torsdag 1. august 2019.

• Erik Solligård, professor og overlege intensivmedisin, NTNU og St. Olavs hospital
• Jan K Damås, professor og overlege infeksjonsmedisin, NTNU og St. Olavs hospital
• Signe Åsberg, postdoktor, NTNU og St Olavs hospital
• Jon H Kaspersen, forskningssjef, SINTEF

Tenåringen hadde vært forkjølet et par dager. Fastlegen fikk mistanke om en alvorlig infeksjon og fikk lagt ham inn på sykehuset. Dagen etter døde han av sepsis. Sykehuset stilte diagnosen og begynte behandlingen for sent til at det var mulig å redde ham. Dette eksempelet fra virkeligheten på et norsk sykehus er dessverre altfor vanlig. Sepsis tar flere tusen liv i Norge hvert år. Hadde de fått behandling tidsnok, kunne mange vært reddet.

Fra et lite rift

De fleste kjenner det best som «blodforgiftning». Men det er ikke en forgiftning – sepsis er en alvorlig infeksjon. Den kan utvikle seg fra små kutt eller rift som blir betente, eller fra en uskyldig urinveisinfeksjon. Du kan også få det på grunn av lungebetennelse eller som komplikasjon etter fødsel, kirurgi eller store skader.

Sepsis oppstår når bakterier kommer over i blodet. Det får kroppens immunforsvar til å overreagere. Flere av organene i kroppen skades og svikter.

Sepsis er en av de vanligste dødsårsakene på norske sykehus og slik VG tidligere har omtalt, konsekvensene kan være fatale om man ikke får behandling raskt. På verdensbasis dør seks til ti millioner mennesker hvert år, én million er nyfødte. I Norge forårsaker sepsis fire prosent av alle sykehusoppholdene.

Halvparten får senskader

Det finnes ikke nøyaktige tall, men vi antar at over 10 000 får sepsis hvert år og at tre til fem tusen dør hvert år. Vi vet heller ikke hva som skjer med dem som overlever, etter at de er skrevet ut fra sykehuset. Det vi vet er at blant dem som overlever sepsis, må halvparten leve med senskader: Nedsatt kognitiv funksjon, forverring av kroniske sykdommer, nedsatt fysisk funksjon og smerter. Det går ut over livskvalitet og arbeidsevne. Globalt er byrden så stor at Verdens helseorganisasjon (WHO) vedtok en resolusjon mot sepsis i 2017. Her bes medlemslandene blant annet om å etablere strategier for å forebygge, diagnostisere og behandle sepsis, og for å gi tilgang til nødvendig helsehjelp for sepsisoverlevere. Stikk i strid med bønnen fra WHO er sepsis dessverre fullstendig fraværende fra den norske helsedebatten. Dette må vi gjøre noe med. I Trondheim har vi blant annet derfor etablert et Geminisenter for sepsisforskning for å møte utfordringene med kunnskap.

Kunstig intelligens

Hvorfor rammes flere og flere av sepsis? Det skjer fordi vi lever lenger, fordi flere overlever kreft og fordi flere har livsstilsykdommer. Samtidig er økningen i antibiotikaresistens en trussel. Den gjør at vi etter hvert har problemer med å kunne behandle infeksjoner effektivt. Dette er svært alvorlig.

Sepsis er vanskelig å oppdage tidlig, først og fremst fordi symptomene er diffuse.

Den ferske verdensnyheten om forskere ved MIT som har utviklet en sensorbrikke som kan diagnostisere sepsis på sykehuspasienter i løpet av minutter, underbygger vårt syn på at kunstig intelligens er et viktig verktøy for å tolke diffuse symptomer slik at vi kan stille riktig diagnose mye tidligere enn det som er vanlig i dag.

Som med all kunstig intelligens vil det være nødvendig å trene opp algoritmen. Til det trengs det gode data, noe Norge har, men de er dessverre vanskelig tilgjengelige. Vi har et tett samarbeid mellom klinikere og teknologer, men vi mangler en felles strategi med myndighetene.

Mangler oppfølging

Ifølge amerikanske studier vil omtrent halvparten av dem som overlever sepsis, bli helt friske etterpå. Men så mange som én av fem dør som følge av sepsis innen to år etter behandling. Resten har store plager, som for eksempel nedsatt funksjonsevne og mentale helseproblemer. Pasientene blir på mange måter overlatt til seg selv, uten noen form for veiledning om hvordan de skal takle den alvorlige tilstanden sin.

Vi mener det bør eksistere et eget oppfølgingsprogram eller rehabilitering for denne pasientgruppen. I tillegg bør det forskes mer på både pasientgruppen og på hvilken sykdomsbehandling og oppfølging som vil ha størst effekt. I hele Europa mangler det et målrettet program for forskning på sepsis, men det betyr ikke at Norge ikke kan ta grep.

“S” for sløv

Det enkleste tiltaket som virker mot sepsis, og som redder liv, er rett og slett oppmerksomhet. Men det er lett å forveksle sepsis med influensa fordi symptomene ligner. Hvis du husker på disse symptomene og tenker at det kan være sepsis, kan du redde liv:

• «S» for sløv/forvirret.
• «E» for elendig («så dårlig har jeg aldri følt meg før»).
• «P» for pust som er rask.
• «S» for smerter.
• «I» for iskald og fryser eller har feber.
• «S» for svett eller klam hud.

Hvis pasienter, pårørende og helsearbeidere tenker på at det kan være sepsis, så synker dødeligheten betraktelig. Det erfarte man i det prisbelønnede prosjektet «Stopp Sepsis Sykepleier». Her reduserte man dødeligheten blant sepsispasienter på Sykehuset Levanger med 43 prosent fordi sykepleierne hadde økt fokus og egne verktøy til å avdekke sepsis tidlig.

Tre konkrete tiltak

På sykehus er det få andre sykdommer som er så dyre å behandle, fordi pasienten blir liggende så lenge. Samfunnet vil kunne spare store kostnader ved å øke innsatsen gjennom hele sykdomsforløpet til pasienter med sepsis. Men det finnes konkrete tiltak som vil spare oss for store summer og mye lidelse. Basert på våre erfaringer vil vi foreslå en opplysningskampanje for å øke folks bevissthet rundt sepsis. Vi trenger også beslutningsstøttesystemer for raskere diagnose, dernest et oppfølgingsprogram med følgeforskning etter behandling.

Som vi allerede har vært inne på, Norge må lytte til det WHOs bønn. En nasjonal strategi mot sepsis må på plass så fort som mulig.

Det er godt kjent at aldring fører med seg en rekke fysiologiske og funksjonelle forandringer. Blant disse finner vi tap av hjerneceller og forbindelsene dem imellom, som er knyttet opp mot utviklingen av kognitiv svikt og demens. Dette tapet av hjerneceller begynner allerede i middelalderen, og akselererer i alderdommen. Eldrebølgen er snart over oss, og det snakkes stadig om å finne strategier for å bremse eller redusere forekomsten av aldersrelaterte sykdommer for å kunne redusere belastningen på individet, pårørende, og ikke minst helsesektoren.

Å forbedre kondisjonen i voksen alder kan være positivt for hjernen (Illustrasjonsfoto: Colourbox)

Kondisjon har gjentatte ganger blitt foreslått som en faktor som kan bremse aldersrelatert tap av hjerneceller.

Kondisjon har gjentatte ganger blitt foreslått som en faktor som kan bremse aldersrelatert tap av hjerneceller. Studier har blant annet vist at individer med høyere kondisjon har større totalt hjernevolum, samt større volum i hjernebarken og hippocampus, som er områder som ofte blir rammet ved mild kognitiv svikt og demens. Ikke nok med det, men god kondisjon har også gjentatte ganger blitt assosiert med bedre kognitiv funksjon og mindre risiko for demens.

I motsetning til kondisjon viser studier at angst og depresjon er assosiert med mindre hjernevolum, samt økt risiko for demens. Heldigvis er det mye som tyder på at trening og høyere kondisjon kan bidra til å redusere symptomer på angst og depresjon. Kan det tenkes at kondisjon, som kan forbedres gjennom trening, er en billig strategi som kan bidra til å redusere hjernealdring, også hos de som sliter psykisk? Mye tyder på det, men forskningen på området er fortsatt manglende. Blant annet vet vi lite om hvorvidt det er hensiktsmessig å forbedre kondisjonen sin over tid, eller om det kun er de som alltid har hatt høy kondisjon som er beskyttet. Og kan man forbedre kondisjonen i voksen alder, eller må endringene skje i tidligere alder?

Resultater fra vår nylig publiserte studie, som bruker data fra HUNT-studiene (Helseundersøkelsen i Nord-Trøndelag) samt HUNT-MRI substudien, gir støtte for at å forbedre kondisjonen i voksen alder kan være positivt for hjernen.

751 deltakere fikk målt hjernen sin med MRI og estimert kondisjonen sin ved hjelp av CERGs kondiskalkulator. Vi fant at middelaldrende menn og kvinner som klarte å forbedre kondisjonen sin over en periode på 12 år hadde større totalt hjernevolum og større volum i hjernebarken enn de som hadde lav kondisjon. I tillegg hadde de som klarte å opprettholde god kondisjon over samme tidsperiode større totalt hjernevolum og større hippocampus. Dette tyder altså på at det kan være positivt for hjernehelsen å forbedre kondisjonen sin, også når man er over 40 år. Samtidig fant vi at de som opplevde en forverring i angstsymptomer hadde mindre totalt hjernevolum og hjernebark enn de som hadde lav forekomst av angstsymptomer. Men også hos denne gruppen så vi at en økning i kondisjon kunne ha en positiv sammenheng med hjernevolum.

Dessverre hadde vi ikke mulighet til å se på endringer i hjernevolum, noe som kunne gitt et bedre bilde av de faktiske effektene kondisjon og angst har på hjernen i voksen alder. Vi håper å kunne se på dette når datainnsamlingen i den andre runden av HUNT-MRI, som gjennomføres i forbindelse med HUNT4, er ferdig. Til tross for dette tyder resultatene våre sammen med tidligere forskning på at tiltak som kan bedre og opprettholde god kondisjon i voksen alder kan være viktige for å opprettholde god hjernehelse, også blant de som opplever forverring i angstsymptomer.

Du kan lese mer om forskningen til stipendiat Ekaterina Zotcheva i dette blogginnlegget og på CERG sine nettsider.

Professor Tone Frost Bathen. Foto: Karl Jørgen Marthinsen/ NTNU.

I forskningsgruppen jeg leder forsker vi på kreft. Vi forsker på medisinske avbildningsmetoder, slik at vi bedre kan oppdage, karakterisere og behandle kreftsykdom. I forskningen vår bruker vi også kreftprøver fra pasienter og kreftmodeller, slik at vi kan få bedre forståelse av kreftens biologi og mekanismene for hvordan kreft utvikles og responderer på behandling.

Det siste året har jeg vært så heldig å få være med på å utvikle et stort, nytt forskningsprosjekt sammen med samarbeidspartnere lokalt og nasjonalt, der vi skal ta  utgangspunkt i avansert medisinsk utstyr finansiert av Trond Mohn. Initiativet og støtte til forskningssamarbeidet kommer fra Tromsø forskningsstiftelse og Trond Mohn stiftelse.

Forskningen skulle være relevant for norske pasientgrupper og universiteter og universitetssykehus i Trondheim, Tromsø og Bergen måtte samarbeide i prosjektet. Det var også et krav at prosjektet skulle være av høy kvalitet ved vurdering av internasjonale eksperter på fagfeltet.

I forrige uke  fikk vi endelig vite at prosjektet vårt ble innvilget finansiering – så nå går vi en spennende, og krevende, tid i møte hvor våre planer skal omsettes i praksis.

• Les også om prosjektet i Dagens medisin og på NRK.no

Hvorfor er det så viktig å forske på kreft og demens?

Antall kreftpasienter i Norge og verden for øvrig er økende, hovedsakelig på grunn av en økende og aldrende befolkning. En aldrende befolkning innebærer også et økende antall mennesker med kognitiv funksjonsnedsettelse og demens.

Disse pasientgruppene representerer til sammen betydelige utfordringer for helsepersonell og samfunnet som helhet. Både kreft og demens er komplekse sykdommer med stor variasjon. Det er derfor nødvendig at behandling og oppfølging av disse pasientene er persontilpasset, det vil si «rett behandling, til rett tid, i rett pasient». Ved fakultetet vårt har vi sterke forskningsmiljø både innenfor kreft og demens. Det var derfor naturlig at vi rettet vår forskning mot disse pasientgruppene i utviklingen av det nye prosjektet.

Medisinsk avbildning, som dere kanskje har hørt om som CT, MR og PET, er svært viktige diagnostiske verktøy for å kunne gi persontilpasset behandling. Ved bruk av disse metodene for avbildning kan sykdommene karakteriseres direkte, og pasienten kan følges over tid, uten at det gjøres inngrep som krever at kroppen må åpnes.

PET/MR – skanneren er en av verdens mest avanserte maskiner for avbildning av menneskekroppen, og disse maskinene er nå installert i Trondheim, Tromsø og Bergen. Foto: Geir Mogen/NTNU

Utstyr for høyavansert medisinsk avbildning

I Trondheim, Tromsø og Bergen har vi nå tilgang på noen av de mest avanserte maskinene i verden for medisinsk avbildning, såkalte PET/MR- skannere. Disse skannerene gjør det mulig å avbilde pasienter med PET (positron emisjons tomografi) og MR (magnetisk resonans avbildning) samtidig, i samme skanner.

For å lage et PET bilde må pasienten få tilført et radioaktivt sporstoff (også kalt tracer), som lages i en liten partikkelakselerator (syklotron). Det mest brukte sporstoffet i kreft er glukose merket med radioaktivt fluor. Kreftsvulster har økt metabolisme og tar opp ekstra mye sukker, og svulstene vil derfor lyse opp i PET-bildet. Det finnes mange andre sporstoffer som brukes for ulike sykdommer, men prinsippet er det samme, sporstoffet er målrettet mot en spesifikk biologisk funksjon som er karakteristisk for sykdommen. PET kan imidlertid ikke si noe om kroppens anatomi, og det er da informasjonen fra MR bildet blir viktig. MR gir bilder med høy oppløsning, også av bløtvev og organer, noe som gjør det mulig å identifisere nøyaktig hvor i kroppen PET signalet lyser opp.

Her er eksempler på PET/MR-bilder fra pasienter med henholdsvis prostatakreft, demens og hjernekreft. MR bildene viser anatomien, mens PET signalet lyser opp der det er kreft. I demens derimot er det bortfall av PET-signalet som karakteriserer sykdommen.
Bilde: NTNU/St. Olavs hospital.

Hvordan skal vi bruke PET/ MR i forskningen?

Det nasjonale forskningsprosjektet som nå finansieres av Trond Mohn-stiftelse sammen med universiteter og sykehus i Trondheim, Tromsø og Bergen, har som mål å styrke forskning knyttet til klinisk bruk av PET/MR, altså forskning som skal bidra til å finne ut hvilke pasienter (med kreft eller demens) som har best nytte av å bli avbildet, og hvordan undersøkelsen bør gjøres for å få best bilder.

Vi skal også undersøke hvordan PET/MR – bildene kan brukes til planlegging av strålebehandling og hjernekirurgi, og hvordan avansert bildeanalyse basert på kunstig intelligens kan bidra til bedre beslutningsstøtte for legene.

Fordi Trondheim, Bergen og Tromsø har de samme PET/MR-skannerne, kan vi nå gjennomføre multisenter-studier. Det vil si at vi inkluderer pasientundersøkelser fra flere helseregioner i samme studie. Dette vil gi et godt datagrunnlag som sikrer robuste resultat.

Og ikke bare det….

Samtidig som Trondheim har fått ansvar og finansiering for å gjennomføre kliniske multisenterstudier, har Bergen og Tromsø fått det samme for å gjennomføre forskningsprosjekter som skal bidra til fremstilling av nye PET-sporstoffer, bedre metoder for å fremstille dem, samt bedre forståelse av hvordan sporstoffene virker og bør benyttes ved bruk av studier i dyremodeller.

Prosjektene våre er med dette en stort tverrfaglig samarbeid, hvor leger, fysikere, kjemikere, biologer og data-spesialister sammen skal bidra til høy kvalitet i diagnostikk og behandling av fremtidens pasienter.

Jeg gleder meg til å begynne på dette arbeidet sammen med dyktige og entusiastiske kolleger i Trondheim, Tromsø og Bergen.

Kom hjem i morgest – utslitt – som normalt. Nattevakt. Nattevakt på intensiven. Jeg er fortsatt i live, men utmatta. Senga skriker etter meg, men når jeg legger hodet på puta kommer bildene fra natta.

Foto: Geir Otto Johansen/St. Olavs Hospital

SEPSIS. Når kroppen går amok i et forsøk på å bli kvitt en djevelsk bakterie som har kommet over i blodet. En livstruende tilstand sjøl i våre dager – med antibiotika og moderne intensivavdelinger – en tilstand som kan ta livet av ei ung kvinne som meg i løpet av timer. Etter timer med kamp for å berge livet ditt, hvor vi bruker alt det beste moderne medisin kan komme opp med; antibiotika, væske, vasopressor, rør, tuber og ledninger inn i hver eneste krok av kroppen. Pustemaskin – som vi kaller respirator, fordi lungene ikke klarer puste for deg. Dialyse – en måte å rense blodet på siden nyrene ga opp for noen timer siden. Skjermer med fargerike kurver og tall lyser opp i den mørke natta, men tallene som vises er ikke gode. Alarmer uler, vi skvetter til, justerer noe –  som får tallene litt finere – deg litt nærmere liv enn død?

DU. Ei vakker kvinne med en elskverdig mann og de to søteste unger, nå forvandlet til en oppsvulmet «Michelin-dukke» fordi væske siver ut av blodbanen og hopes opp i vevet under huden, i lungene, i magen og tarmene – ødem kaller vi det – 10 til 20 kg bare på noen timer.  Huden din er voksaktig. Et flommende hår er forsiktig gredd bakover på puta. Røde og lilla flekker brer seg rundt og viser oss at nå fungerer ikke blodplatene, du blør lett, men små blodpropper tetter blodårer og vanskeliggjør blodsirkulasjonen. Du er kald på fingrene fordi vi struper blodsirkulasjonen med kraftige medisiner i håp om at de viktige organene skal få nok oksygen. Når jeg ser på brystkassa di kan jeg se at den hever seg i takt med pustemaskina, og jeg ser at hjertet ditt hamrer. I denne fasen av sepsis kan hjertet pumpe ekstra kraftig, som om det er på en hard treningstur. Jeg håper at vi kan holde deg i livet!? Statistikken sier at mer enn 50 % dør av sepsis når flere organer svikter, vil du ende der i statistikken?

Det er her forskninga mi starter. Hvordan kan jeg holde deg i livet slik at du kan møte dine kjære igjen? Mannen din som holder deg så godt i hånda, stryker deg ømt over håret, gråter, men samler seg når han løfter barna dine opp for at de skal få kjenne deg?

Som et puslespill forsøker vi å finne ut hvorfor noen får sepsis. Vi har sett på ulike risikofaktorer registrert ved inklusjon til HUNT 2 og mine siste funn handler om JERN.

Husker du at du trenger jern? Husker du hvorfor?

Jern er viktig for røde blodceller, de som frakter oksygen til celler i kroppen og tar med CO₂ tilbake til lungene (dette kunne du)! Jern er også viktig for fosterutvikling, fysisk og mental helse, og immunfunksjon. På verdens basis er jernmangel den vanligste mangelsykdommen og rammer mer en ¼ av verdens befolkning – sjølsagt mest kvinner og barn i fattige land – men det er den vanligste mangelsykdommen i industrialiserte land.

Jern spiller en viktig rolle immunforsvaret og jernnivået i kroppen vår er strikt regulert for å møte vårt behov for jern samtidig som patogener ikke skal få tak i jern. Hos personer med jernmangel har man i tidligere studier vist reduksjon i antall og funksjon av T-celler, redusert bactericid aktivitet i makrofager, hemmet fagocytose av bakterier, og redusert inflammatorisk cytokinrespons. Samtidig har studier med jernsupplement skapt bekymring pga økt forekomst av infeksiøse komplikasjoner.

Kroppens viktigste jernkilde er en intrikat resirkulering av døde røde blodceller som brukes for å bygge nye røde blodceller. Så spiser vi mat som inneholder jern – og nå skal du få repetert hva bestemora di sa: «Spis grønt. spis leverpostei. og blodpudding. Husk litt appelsinjuice som vil hjelpe med opptaket av jern fra maten». Vet du hva det beste er? Bestemor hadde rett. Legg til kjøtt, fisk, linser og bønner – det skulle ikke være så vanskelig?

I min siste publikasjon fant vi en sammenheng mellom jernmangel og framtidig risiko for sepsis. I studien har vi tatt utgangspunkt i jernstatus hos 61.852 HUNT-deltakere, fulgt disse i 15 år og sett på risiko for å få sepsis. Jernstatus i HUNT 2 er målt serumjern, TIBC og transferrinmetning. For å identifisere personer med sepsis har vi koblet Blodbaneinfeksjonsregisteret i Helse Nord-Trøndelag med HUNT 2. Assosiasjonene er justert for alder, kjønn, BMI og komorbiditet (hjertesykdom, lungesykdom, diabetes, kreft og inflammatorisk sykdom).

Les mer: «Association of iron status and risk of bloodstream infections: Results from the prospective population-based HUNT study in Norway. Intensive Care Med (2018) 44:1276-1283»

Det er igjen oktober, månaden der mange bærer rosa sløyfer for å vise omtanke for dei som rammast av brystkreft. Sjølv om dei fleste i dag blir friske frå brystkreft, kan behandlinga for nokon setje langvarige spor. Det er dette, seinskader etter brystkreftbehandling, som er tema for årets Rosa sløyfe-aksjon. Metabolske biverknadar, som vektauke og høgt kolesterol, kan gi kreftpasientar redusert livskvalitet og auke risikoen for blant anna hjarte- og karsjukdom.

iStockphoto

Dersom ein får brystkreft i dag, er sjansane gode for å kunne leve lenge med sjukdomen. På grunn av betre behandling og tidlegare diagnostikk er 90 % av pasientar som får brystkreft framleis i live etter fem år, og 80 % etter ti år. Men diverre har brystkreftbehandling mange biverknadar, og kan gi langvarige plager sjølv om pasienten blir kreftfri. Mange pasientar opplever auka trøyttleik (fatigue), reduserte aktivitetsnivå, og får uheldige kolesterolforandringar under og etter behandlinga. Mange går også opp i vekt under behandlinga, og dette kan gi ein dårlegare prognose for pasienten.

Vi forstår per i dag ikkje fullt ut kvifor eller korleis desse biverknadane oppstår. For å finne svar på dette, har vi undersøkt korleis samansetninga av metabolittar og kolesterolpartiklar i blodet endrar seg i løpet av kreftbehandlinga. Metabolittar er små molekyl, som aminosyrer og feittsyrer, som inngår som byggesteinar og energikjelder i kroppen. Ved å undersøke korleis samansetninga av desse endrar seg, kan vi betre forstå korleis kroppen blir påverka av kreftbehandling.

Metabolittprofilen målt i blodet reflekterer kjemiske prosessar i heile kroppen, og kan gi oss viktig informasjon om ein person sin helsetilstand og korleis kroppen som heilheit påverkast av kreftbehandling. Figuren er hentet frå Giskeødegård et al, «NMR‐based metabolomics of biofluids in cancer», NMR in Biomedicine, 2018.

Vi undersøkte ei gruppe pasientar som tek del i EBBA-II studien, som er ein randomisert klinisk studie der ein undersøker effekten av fysisk aktivitet hos pasientar med brystkreft. I vår studie fann vi ut at pasientar som fekk kjemoterapi fekk metabolske endringar som er assosiert med betennelse og oksidativt stress. Somme av endringane har tidlegare blitt kopla til endra immunfunksjon, dårlegare blodkarfunksjon, og kognitive symptom. Kjemoterapimottakarane fekk også ugunstige kolesterolforandringar, som likna på dei som ein ser hos pasientar med betennelsestilstandar. Vi såg også at pasientane som seinare gjekk opp i vekt utviste teikn på endra feittmetabolisme allereie før behandlingsstart.

Samla sett tyder funna våre på at somme av seinfølgene som brystkreftpasientar opplever kan knytast til behandlingsindusert betennelse og oksidativt stress. Det ser også ut til at somme av dei som går opp i vekt under behandlinga på førehand har ein metabolittprofil som kan predisponere for vektauke. Oksidativt stress er ikkje berre negativt; det er ein viktig årsak til at kjemoterapi tek livet av kreftceller. Men det kan også bidra til utvikling av biverknadar, som kan verke inn på helsa på sikt. Resultata frå denne studien vil bli publisert i tidsskriftet British Journal of Cancer.

Stadig fleire overlever kreft. Dette betyr at vi i framtida må rette meir merksemd mot korleis det å ha gjennomgått kreftbehandling verkar inn på helsa, også etter at pasienten er kurert. Våre funn tyder på at kreftbehandling er ei metabolsk påkjenning for kroppen, men mange spørsmål står att. Kva kan den metabolske responsen til behandlinga fortelje oss om risiko for sjukdom og tilbakefall? Korleis verkar andre metabolske organ, for eksempel tarmbakteriefloraen, inn på dette? Og kan trening under kreftbehandling motverke desse negative effektane? Dette er spørsmål som vi skal forsøke å svare på i forskingsgruppa vår dei neste åra.

Forskningen mottar støtte fra Kreftforeningen.

Ei gruppe kreftforskarar ved MR Cancer gruppa, NTNU, deltok i årets Rosa sløyfe-løp til inntekt for forsking på seinskader etter brystkreftbehandling.

«Jeg er redd for at jeg ikke kommer til å takle smertene! Jeg ser for meg at det kommer til å gjøre så vondt at jeg får helt panikk!» Dette er eksempler på vanlige bekymringer hos kvinner med fødselsangst.

Om lag 20 % av alle gravide kvinner strever med angst for å føde. Fødselsangst er assosiert med en rekke negative konsekvenser for både mor og barn før, under og etter fødsel. Eksempler på dette er søvnvansker i svangerskapet, økt forekomst av keisersnitt, lengre fødsel og sårbarhet for utvikling av depresjon og angst i tiden etter fødsel. Angst og depresjon i spedbarnstiden er igjen forbundet med blant annet vansker i tilknytningen mellom mor og barn, utfordringer med amming og forhøyet stressnivå hos barnet. For noen kvinner vil dessuten frykten for fødsel være så sterk at de ikke tør å bli gravide. Alt dette gjør det svært viktig å utvikle gode behandlinger for fødselsangst.

Frykt for fødselssmerter er én komponent i fødselsangst. Smerter under fødsel skyldes først sammentrekninger i livmor- og livmorhalsmuskulaturen slik at livmorhalsen åpner seg. Seinere i fødselsforløpet stammer smertene fra trykk og strekking av muskler, bindevev og hud i bekkenbunnen. Samtidig vet vi smertene påvirkes av kvinnens opplevelse av mening i smertene, hennes tolkning av dem og hvorvidt omgivelsene oppleves som trygge og støttende.

Vår opplevelse av fødselssmerter skyldes altså ikke bare biologiske faktorer. Psykologiske og sosiale forholder spiller også inn. En slik helhetlig forståelse av smerte kalles i fagmiljøer «den biopsykososiale modellen for smerte». Hvis man vet hvordan ulike forhold påvirker smerteopplevelsen, har man større mulighet til å mestre smertene. Det kan føre til at angsten for å føde dempes. Dette er med andre ord viktig kunnskap for kvinner med fødselsangst.

Undervisning om biopsykosial forståelse av smerter og mestring av fødselssmerter er imidlertid ikke tidligere prøvd ut som behandling av fødselsangst. I min masteroppgave i Klinisk helsevitenskap – smerte og palliasjon valgte jeg derfor å utvikle et undervisningsopplegg om mestring av fødselssmerter basert på en slik helhetlig forståelse av smerte. Dette ble prøvd ut som en pilotstudie blant en gruppe kvinner med fødselsangst.

Utvalget besto av fem kvinner rekruttert via Svangerskapspoliklinikken ved St. Olavs hospital. Kvinnene deltok på tre undervisningskvelder fordelt på tre uker. Her lærte de blant annet om hvordan omgivelser og våre egne og andres tanker, følelser og handlinger påvirker hvordan vi opplever smertene. Sentralt her er kunnskap om at vi føler mindre smerte når vi er avslappet i kropp og sinn. Deltakerne fikk opplæring i øvelser for å avspenne kroppen og lærte mentale teknikker for å beholde roen og troen på seg selv underveis i fødselen.

Kvinnene fylte ut et spørreskjema før og etter kursrekken, samt et evalueringsskjema etter siste kurskveld. Deltakerne ga kurset svært gode tilbakemeldinger, og de rapporterte reduserte nivåer av fødselsangst og lavere forventning om fødselssmerter etter å ha deltatt på kurset. Utvalget er for lite til at det kan konkluderes, men studien gir lovende resultater.

Masteroppgaven bidrar med et forslag til en ny type behandling for fødselsangst, viser hvordan et forskningsprosjekt for å undersøke effekten av behandlingen kan gjennomføres og peker på viktige områder for videre forskning. Fremtidige studier bør gjennomføres for å undersøke hvorvidt undervisning om biopsykososial forståelse av smerter kan være god behandling for fødselsangst. Det vil være av stor betydning for mange gravide kvinner og deres barn!

Han ligger stille og har sluttet å puste. Han har tatt en overdose, og trenger hjelp – nå! Kameraten som står ved siden av ringer 113, men det er en travel kveld. Tenk om kameraten eller pårørende kunne gitt livreddende motgift i form av en enkel nesespray fram til hjelpen kommer? Nå skal vi undersøke om kameraten eller pårørende trygt kan gi motgift i form av en enkel nesespray før hjelpen kommer – vi tester nesesprayen på overdoser i felten.

Nesespray mot overdose er nå ute i ambulanser i Oslo og Trondheim. Nesesprayen inneholder nalokson, som er motgift mot heroin og andre opioider (morfinlignende stoffer). Målet med studien er å vise om nalokson gitt som nesespray er like god som dagens standardbehandling som er å gi nalokson med sprøyte i en muskel. Fordelen med dette er at motgiften kan brukes av andre enn helsepersonell, slik at motgift kan gis før ambulansen kommer frem.

Etter 10 års arbeid er NTNUs nesespray med nalokson mot overdoser godkjent i 12 land i Europa. Slik godkjenning kan man få etter studier i friske frivillige. Det er viktig at sprayen også prøves ut på virkelige overdoser. Derfor har vi nå startet en unik klinisk legemiddelutprøving i ambulansetjenestene i Oslo og Trondheim. I løpet av de neste 2 årene skal 250 ambulansearbeidere inkludere 200 overdosepasienter i en dobbeltblindet, dobbeldummy randomisert klinisk studie av den nye nesesprayen.

At studien er dobbelblindet betyr at ingen som er involvert vet om pasienten har fått motgiften som nesespray eller sprøyte. Siden enhver ser forskjell på en nesespray og en sprøyte, utføres studien med «double dummy design (dobbeltnarring)». Det vil si at alle pasientene får både nesespray og sprøyte, men bare den ene inneholder nalokson, den andre saltvann. Det er tilfeldig hvem som får motgift i nesesprayen, og hvem som får det i sprøyten.

Det er krevende å gjøre en slik avansert studie utenfor sykehus, ikke minst fordi pasientene er bevisstløse når de inkluderes, og kan derfor ikke samtykke på forhånd. Flertallet våkner av behandlingen, og blir bedt om samtykke til at informasjonen som er samlet inn kan brukes i forskning. De som ikke våkner nok til å kunne samtykke, for eksempel på grunn av vedvarende rus, får skriftlig informasjon med mulighet for å trekke seg senere. Samtykkeløsningen er utarbeidet i samarbeid med studiens brukerråd som består av representanter for rusbrukerorganisasjoner og pårørende, og er godkjent av etisk komite. Studien er også godkjent av Statens legemiddelverk.

Med 250 ansatte som skal gjennomføre studien er det viktig med opplæring. Alle de ansatte har derfor gjennomgått en omfattende opplæring før de kan inkludere pasienter.

Studien er unik i verdenssammenheng. Ingen av de tidligere studiene på akutt overdosebehandling med nalokson-nesespray har benyttet så robust metode som det vi gjør nå. Vi håper at studien kommer vise at det er mulig å gjennomføre avansert legemiddelforskning også utenfor sykehus og under svært krevende forhold.

Vi kunne ikke ha gjennomført denne studien uten sponsorstøtten vi har fått fra Samarbeidsutvalget, Helse Midt-Norge, Felles Forskningsutvalg, NTNU, St. Olavs hospital, Unimed Innovation og Lærdalsfondet. Vår farmasøytiske samarbeidspartner dne pharma har gitt uforpliktende støtte til studien ved å produsere nesesprayene og finansiert legemidlene som brukes.

Forskerportrett

Navn: Solveig Fadnes
Stilling: Postdoktor
Arbeidssted: Institutt for sirkulasjon og bildediagnostikk, NTNU i Trondheim
Alder: 32
Forskningsområde: Ultralydteknologi

At en alvorlig hjertefeil blir oppdaget hos et ufødt barn kan være avgjørende for at det får riktig behandling. Solveig Fadnes utvikler ultralydteknologi som gjør det lettere å oppdage hjertefeil i tide. 

Solveig Fadnes er utdannet sivilingeniør, og synes det er spennende å samarbeide så tett med kolleger med helsefaglig bakgrunn i det integrerte universitetssykehuset. Foto: Kari Williamson

Her forteller hun om forskningen sin: 

– Jeg forsker på nye ultralydteknikker for å fremstille blodstrømmen i hjertet hos foster med hjertefeil.

Dagens metoder for å undersøke hjertet til fosteret krever erfaring og tolkning av ultralydbildene. Med en bedre og mer intuitiv visualisering av blodstrømmen kan det være lettere å oppdage hjertefeil hos det ufødte barnet, slik at fødsel og behandling kan planlegges.

Stadig raskere og bedre ultralydmaskiner gir oss muligheten for å ta opptak med høyere bilderate – flere tusen bilder per sekund –, som trengs for å fange de raske blodstrømsendringene gjennom hjertet.

Vi utnytter den høye bilderaten til å finne blodets retning og hastighet og gi klinikerne mer informasjon om blodstrømmen sammenlignet med dagens metoder.

Vil minske regionale forskjeller

Rundt en prosent av alle nyfødte barn har en medfødt hjertefeil. Noen av disse er alvorlige, og det er disse hjertefeilene det er spesielt viktig å oppdage før fødsel, slik at fødselen kan finne sted på et sykehus som har den riktige kompetansen for behandlingen som trengs.

I Norge, som i resten av verden, er det stor forskjell mellom ulike regioner når det gjelder hvor mange av hjertefeilene som blir oppdaget før fødsel, der ulike rapporter oppgir mellom 24-71 prosent.

Nye og bedre ultralydmetoder for å bedre deteksjonsraten av hjertefeil og minske de store regionale forskjellene er derfor viktig.

Ser detaljer i blodstrømmen i uke 20

I pilotstudien vi har gjennomført inkluderte vi 10 gravide med friske foster som vi fulgte gjennom svangerskapet. Med den nye ultralydteknikken kunne vi se detaljer i blodstrømmen som ikke er mulig med konvensjonelle ultralydmetoder, også i svangerskapsuke 20 når fosterhjertet ikke er større enn én centimeter bredt.

Nye pilotstudier som inkluderer foster med hjertefeil blir et viktig steg videre for å utforske potensiale og mulig klinisk nytteverdi av den nye ultralydmetoden.

Forskning som redder liv

– Hvordan ble du forsker?

– Jeg har bakgrunn fra sivilingeniørstudiet i fysikk og matematikk på NTNU og etter endt mastergrad dukket muligheten for å ta en doktorgrad innen medisinsk ultralyd.

Etter fem år med teoretiske studier var det godt å begynne med noe mer anvendt, og muligheten for å kunne bidra til å utvikle bedre diagnostiske verktøy for legene var spennende og motiverende.

Doktorgraden ble inngangsporten til forskerverdenen, og miljøet i ultralydgruppa på Institutt for sirkulasjon og bildediagnostikk, og det tette samarbeidet med engasjerte kardiologer og jordmødre på St. Olavs, er givende og har motivert meg til videre forskning.

Tverrfaglig samarbeid er spennende og når målet er å redde liv er det ikke vanskelig å være engasjert!

Se flere forskerportrett

Den 3. mai 2018 var en stor dag for legen Ingvild Vatten Alsnes. Hun tok sin ph.d. etter flere år med hardt arbeid. Det var også en stor dag for Fakultet for medisin og helsevitenskap idet vi kunne markere Ingvild som vår doktorgrad nummer 1000!

Ingvild Vatten Alsnes tok nylig doktorgrad nummer 1000 ved Fakultet for medisin og helsevitenskap.
Her med veiledere, bedømmelseskommité og prodekan Brita Solveig Pukstad.
(Foto: Kim L’Orange Sørenssen)

Legen Knut Joachim Berg var den første som tok en doktorgrad i medisin ved Universitetet i Trondheim i 1977.

En doktorgrad er den høyeste akademiske grad det er mulig å oppnå i Norge. Ordet doktorgrad kommer fra det latinske ordet docere, som betyr å undervise. Det er forkortet fra licentia docendi (lisens til å undervise), og en som har tatt en doktorgrad har dermed rett til å forelese ved et universitet.

Graden ph.d. (philosophiae doctor) ble innført i Norge i 2003, og i 2008 ble mange av de gamle doktorgradene som dr.med, dr.ing og dr.scient avskaffet slik at kun ph.d. og dr. philos gjensto.

Forskjellen mellom ph.d. og dr. philos er at man ved ph.d. tas opp og deltar i et doktorgradsprogram mens man ved å ta en dr. philos kvalifiserer seg på den tradisjonelle måten uten å delta i et slikt program. En ph.d. er normert til tre år mens en dr. philos ikke har noe tidsnormering.

Ved Fakultet for medisin og helsevitenskap er det mange personer som i det skjulte jobber hardt for at hver enkelt ph.d.-kandidat skal ivaretas best mulig og få gjennomføre sin disputas på en høytidelig og verdig måte. For å vurdere opptak til et ph.d.-program er opptaksrådene ved hvert institutt av uvurderlig betydning, og her følges regelverket i ph.d.-forskriften nøye.

Gjennom hele stipendiatperioden spiller HR-seksjonen og kontorsjefer en viktig rolle, og fra opptak til ferdig disputas er våre dyktige administratorer helt essensielle. De tre damene som i dag har denne rollen er Sigrid Wold, Gro Neergård og Marianne Herman. På vegne av alle som har tatt en doktorgrad eller er i gang med et doktorgradsløp ved vårt fakultet vil jeg med dette rette en stor takk til disse fantastiske kollegene!

Jeg vil også få rette en takk til alle som deltar i komitéarbeid for å vurdere en avhandling samt alle veiledere som står på for å få sine kandidater til å gjennomføre en ph.d. innenfor normert tid, som passer på at den vitenskapelige kvaliteten opprettholdes og som bidrar til forskning med høy etisk og faglig integritet.

Regelverk innen ph.d.-utdanning og helseforskning endres med jevne mellom. Vi ønsker at våre ph.d.-kandidater skal få veiledning av høyest mulig kvalitet, og som ledd i kvalitetssikring planlegges nå også obligatorisk kurs for ph.d.-veiledere. Alle ph.d.-kandidater må igjennom et opplæringsprogram på minst 30 studiepoeng hvor minimum 8 studiepoeng (og maksimum 10 studiepoeng) grunnkurs i vitenskapsteori, etikk og forskningsformidling er obligatorisk for alle kandidater.

Ved Det medisinske fakultet ved Universitetet i Oslo er det nå obligatorisk for hovedveiledere av ph.d.-kandidater å delta på første dag av det obligatoriske kurset INTRO1. Det oppfordres til deltakelse også for medveiledere, og kravet er at hovedveileder deltar minst en gang i løpet av en 3-års periode. En slik ordning diskuteres nå også ved vårt fakultet ved NTNU. Innspill til dette mottas med takk!

Vi har de siste årene hatt 60-80 disputaser pr år, men allerede nå før sommeren 2018 kommer vi til å nærme oss 60 ved Fakultet for medisin og helsevitenskap! I følge NIFU (Nordisk institutt for studier av innovasjon, forskning og undervisning) var det i 2017 flere kvinner enn menn som tok en medisinsk doktorgrad i Norge.  Det har ikke alltid vært slik.

Den første kvinne som offisielt fikk rett til å forelese ved vårt fakultet var Rigmor Austgulen som disputerte som nr. 30 i 1988. Samme år disputerte også kvinne nr. 2, Anna Midelfart, som nr. 37.

Begge disse kvinnene har betydd mye som forbilder og som akademiske ledestjerner både for undertegnede og for kvinnelige legestudenter og leger i mange år.

Det var med stor sorg vi for få uker siden tok farvel med Rigmor Austgulen da hun ble bisatt i Vår Frue kirke. Ikke bare var hun den første kvinne til å ta en medisinsk doktorgrad i Trondheim, men professoren var en periode prorektor ved det kommende NTNU og var en aktiv kvinnesaksforkjemper. Jeg vil tro hun ville likt godt at doktorgrad nummer 1000 ble en kvinnelig lege.

2011 var det første året det var flere kvinner enn menn som tok doktorgrad ved vårt fakultet, og undertegnede var den siste som disputerte dette spesielle året.

Den første mann som tok doktorgrad ved vårt fakultet i 1977, den første kvinne i 1988 og doktorgrad nummer 1000 i 2018 var/er alle leger.

I 2001 så man med bekymring på at gjennomsnittsalderen ved avlagt dr.med var godt over 40 år. Videre så man at det var for få medisinere som forsket, og at de som forsket gjorde dette i for liten grad og i for kort del av yrkeskarrieren. I 2002 ble dermed «Forskerlinjen» opprettet ved de fire medisinske fakultetene i Norge.

Nylig ble en evaluering av Forskerlinjen (FL) publisert i PLoS One, hvor man kunne konkludere med at tidligere FL-studenter som avsluttet medisinstudiet i perioden 2006-14 fullførte ph.d.-løpet 10 ganger hyppigere enn en sammenlignbar kontrollgruppe. Dette inspirerer til fortsatt satsning på Forskerlinjen, men også til fortsatt jobbing med å øke kvaliteten på ph.d.-utdanning generelt og til skjerpet oppfølging av alle våre verdifulle ph.d.-kandidater.

Takk til alle dere som har valgt å ta en ph.d. ved Fakultet for medisin og helsevitenskap, og nok en gang gratulerer til vår doktorgrad nummer 1000, Ingvild Vatten Alsnes!

Kilder:

Wikipedia: Dokotorgrad

NIFU: Nesten 1500 doktorgrader avlagt i 2017

UiO, Det medisinske fakultet: Obligatoriske emner, seminar og kurs

Nils Erik Gilhus et al, Hvorfor forskerlinje for medisinstudenter?, Tidsskr Nor Legeforen 2001; 121: 1846

Geir W. Jacobsen et al, Springboard to an academic career—A national medical student research program, PLOS ONE, published online april 2018.

Mennesket er en tilpasningsdyktig art. Gjennom millioner av år har vi utviklet oss for livet på jorda. Ulike omgivelser fører til små variasjoner i fysiologi, men i bunn og grunn er vi temmelig like. Vi puster luft, og holdes på plass av tyngdekraft.

Men så har du de som forlater de trygge områdene, og oppholder seg i omgivelser i utkanten av hva kroppen kan tåle. Dykkerne som arbeider med undervannsinstallasjoner på havbunnen – metningsdykkerne – er et slik eksempel. Hva er det som holder dem friske?

Dykkernes støttemannskap er ofte erfarne yrkesdykkere selv. På bildet har supervisor Jim Bathgate på seg et eldre utstyrssett for dykking med overflatebasert lufttilførsel (Privat foto).

Metningsdykkere på arbeidsoppdrag lever i trykksatte kammeranlegg i opptil uker i trekk. Vanlig luft fungerer dårlig som pustegass under høye trykk, derfor puster de en blanding av helium og oksygen. De opplever store trykkendringer, endringer i pustegasser, skiftarbeid, tungt arbeidsutstyr, dehydrering og endret bakterieflora. For å unngå helseskade, er det viktig at de klarer å tilpasse seg endringer i omgivelsene.

Norske forskere har studert metningsdykkere siden pionertiden på Nordsjøen på 1970- og 80-tallet. Siden den gang har erfaringer og kunnskap bidratt til utvikling av dykkeprosedyrer, og i dag er metningsdykking regnet som trygt. Likevel er det mye vi ikke vet om hvordan kroppen håndterer de ekstreme omgivelsene under vann. I 2018 starter vi et nytt prosjekt der vi studerer mekanismene bak tilpasning til metningsdykking.

PhD-kandidat Simin Ardestani, forsker Ingrid Eftedal og dykkesupervisor Jim Bathgate i metningskontrollsentralen om bord på Deep Arctic. Herfra overvåkes dykkerne 24/7 når de ikke er i vannet. NTNU-flagget forsvant fort av skjermen i bakgrunnen etter at bildet var tatt. (Foto: Owen Povey).

Prosjektet «Dealing with depths» finansieres via Norges Forskningsråd, og utføres i samarbeid med universitetskolleger ved St Olavs hospital og Haukeland universitetssykehus, og industripartnere Statoil og TechnipFMC. Vi tar utgangspunkt i tidligere observasjoner for å forstå immunforsvarets rolle under dykking. Vi vil også undersøke bakterier i dykkernes munnhule, siden ny kunnskap har vist at forholdet mellom menneskekroppen og bakteriene er viktig for helsa. For å studere grenseoppgangene mellom vellykket tilpasning og helseskade, vil vi sammenligne friske metningsdykkere med overflatebaserte dykkere som behandles for trykkfallsyke.

Dykkerklokke på Deep Arctic er klar til å frakte tre dykkere fra trykkammeret ned til arbeidsstedet 200 meter nede på havbunnen. Mens to dykkere er i vannet, er tredjemann igjen i klokka for støtte og sikkerhet. (Foto: Ingrid Eftedal).

I vår har arbeidet har startet med å etablere metoder om bord på TechnipFMCs dykkerfartøy Deep Arctic på gassfeltet Bahr Essalam i Middelhavet. Dykkerne ombord arbeider på opptil 200 meters dyp med rigging og vedlikehold av rørsystemer. De lever på skipet på samme trykk som på havbunnen under oppdraget, og for hvert arbeidsskift fraktes de fra skipet ned til havbunnen i dykkerklokker. Mens de arbeider får de pustegass og varmtvann via kabler – navlestrenger – koblet i klokka, og de kommuniserer med skipets kontrollsentral ved hjelp av kamera og audio.

Fra dykkekontrollen ombord følges arbeidet på havbunnen gjennom kamera i klokka og på dykkernes hjelmer. Kommunikasjon går via audio: dykkeren på skjermen i midten snudde seg på oppfordring for å posere for bildet. (Foto: Simin Ardestani).

Mellom skiftene bor dykkerne i trykkammer om bord, der de spiser, sover, leser og ser på TV – ganske likt mange av oss. Skulle det skje noe som krever helsehjelp, har skipet eget sykehus og medisinsk personell. Mat fra messa sendes inn i kammeret via egne sluser, og de samme slusene kan brukes til å sluse prøver fra dykkerne ut til forskerne. Når arbeidsoppdraget er ferdig, reduseres trykket rundt dykkerne langsomt. Ved arbeid på så dype felt som Bahr Essalam tar det flere døgn å bringe dykkerne trygt tilbake til overflaten – vesentlig lengre enn de 3-4 dagene det tar for astronauter å komme tilbake fra månen.

Innsamling av prøvemateriale tatt under høyt trykk er en krevende øvelse. På bildene henter dykkersupervisorene Owen Povey og Scott Peterkin ut prøver gjennom trykkammerets medisinsluse (Foto: Ingrid Eftedal).

Hovedformålet med forskinga vår er kunnskap for sikker metningsdykking. Men de fleste av oss setter aldri våre ben på bunnen av havet. Kan studier av metningsdykkere komme andre til gode? Jeg tror det, for tross alt er mennesker temmelig like. Noen går lengre ut av trygge omgivelser enn andre, men som art bruker vi de samme mekanismene for å holde oss friske. Metningsdykkerne kan vise oss noen av grensene for hva vi kan tåle; det kan være nyttig for å forstå hvilket register kroppen har å spille på når omgivelsene krever tilpassing.

Soloppgang over Middelhavet og dykkerfartøyet Deep Arctic. I bakgrunnen gassplattformen Sabratha (foto: Ingrid Eftedal).