Illustrasjonsfoto: Vårres brukerstyrt senter.

Vårres brukerstyrt senter i Midt-Norge er et av fem regionale brukerstyrte sentre i Norge. En av deres hovedoppgaver er å samle inn og formidle bruker- og pårørendeerfaringer fra målgrupper innen områdene psykisk helse og rus. Som et brukerstyrt senter møter Vårres daglig mennesker med mangfoldige og særskilte livsutfordringer.

Undersøkelsen «Når livet blir snudd på hodet» fokuserer på virkningene av den pågående pandemien for familier hvor minst et av barna har utfordringer knyttet til nevroutviklingsforstyrrelser. Den er utformet og gjennomført av personer med egenerfaring som bruker eller pårørende innen målområdet.

Totalt mottok Vårres 1186 besvarelser på spørreundersøkelsen. Som et brukerstyrt senter og gjennom sine deltakende organisasjoner har Vårres også en unik tilgang på informanter.  – Dette kan bety at spørreundersøkelsen har nådd ut til de relevante målgruppene på en effektiv måte, sier Hege Ramsøy-Halle, leder for Regionalt fagmiljø for nevroutviklingsforstyrrelser ved NTNU.
– Den store deltakelsen i undersøkelsen viser at dette er noe respondentene føler er viktig, og at det gjelder dem. Det høye antallet gir også et godt grunnlag for vurdering av hvordan situasjonen har vært og hvordan responsgruppen har opplevd den, kommenterer Vårres i rapporten.

Et av funnene i rapporten er at nedstengingen av skolene har medført endringer som i stor grad går ut over barn med nevroutviklingsforstyrrelser og deres familier. Både pedagogiske støttetiltak på skolen og tiltak som foregår utenfor skolen har falt bort under koronastengingen.

På spørsmålet «Legger skolen til rette for pedagogisk støtte for barnet ditt under hjemmeundervisningen?» svarer kun 22% av respondentene at skolen legger til rette for pedagogisk støtte i perioden i tilstrekkelig grad. 34% svarer at det ikke tilrettelegges, mens 44% mener det tilrettelegges delvis.  –  Det kan se ut som om skolene til en viss grad mener at støtten er gitt gjennom utstyr og hjelpemidler, mens de har større utfordringer med å følge opp hver enkelt med pedagogisk støtte. Vi ser også at flere har mistet tiltak som har fungert over tid, skriver Vårres i rapporten.

Fordi undersøkelsen tar for seg en målgruppe som er mer sårbar for endringer i rutiner og tiltak, er disse tallene ekstra bekymringsfulle. Konsekvensene for disse målgruppene kan være annerledes og mer omfattende enn for den nevrotypiske befolkningen.

–  Et vanlig trekk ved nevroutviklingsforstyrrelser er at endringer i omgivelsene ofte får større konsekvenser og kan være mer energikrevende å tilpasse seg enn for en nevrotypisk person, sier Ramsøy-Halle.

Barna i denne målgruppen er sårbare for endringer. De fleste er svært avhengig av forutsigbarhet og for mange er det nødvendig med spesiell tilrettelegging på flere områder. Noen av barna vil i en situasjon med nedstengte skoler miste læringsutbytte, mens andre vil oppfatte situasjonen som mindre stressende og profitere på en endret skole- og familiesituasjon.

–  Vi ser at selv om mange skoler og det øvrige hjelpeapparatet har stilt opp og bistått elever og familier, er det også mange som rapporterer om stor svikt i bistand og tjenester. Det vil være av interesse å gå dypere inn i materialet for bl.a. å se på geografiske ulikheter og hvordan disse har påvirket den enkelte og familien. Dette er tidkrevende arbeid og vil kreve en del ekstra ressurser. Det vil være grunnlag for å søke prosjektmidler for å få utført dette arbeidet, skriver Vårres avslutningsvis i rapporten.

Du kan lese hele rapporten her: https://www.varres.no/index.php/varres-brukerstyrt-senter/aktuelt/item/295-rapport-nar-livet-blir-snudd-pa-hodet

– – –

Undersøkelsen gir viktig informasjon som kan videreutvikle materiell og informasjons- og kurstilbud. Vårres ønsker å få informasjon fra undersøkelsen inn i kursmateriell for skoler, fritidsledere, trenere og kommuneansatte. Mye av informasjonen i materialet kan være nyttig for tjenesteapparat og undervisningssektor, både de ulike besvarelsene og de 38 geografiske forskjellene. Vårres vil presentere undersøkelsen i form av en trykt rapport og presentere funn fra undersøkelsen i ulike fora. I første omgang sendes rapporten ut via e-post og ligger på Vårres hjemmeside. En trykt rapport vil bli sendt ut til spesielle interessenter og på forespørsel i ettertid. Vårres arbeider også med en ny undersøkelse som vedrører livet under koronapandemien, hvor målgruppen er voksne med utviklingsforstyrrelser.

Den foreløpige rapporten er tilsendt:

Helsedirektoratet
Pårørendealliansen
RKBU Midt-Norge
Voksne for Barn
NevSom
Fylkeskommunene i Midt-Norge
Fylkesmannsembetene i Midt-Norge
Helseforetakene
Sentrale politikere i Midt-Norge
Lærings- og mestringssentre
Likestillings- og diskrimineringsombudet
Brukerorganisasjoner
De regionale brukerstyrte sentrene
Folkehelseinstituttet
NAPHA
Barneombudet

Blogginnlegget er også delt på Tilbeste.no

Foto: Thinkstock

RKBU Midt-Norge har i 2019 arbeidet med en utfordring vi fikk av Barneombudet høsten 2018. Jeg har i tre tidligere blogginnlegg beskrevet 10 tiltak på universelt nivå og tre blogginnlegg om tiltak på selektivt nivå. Jeg skriver nå tre nye blogginnlegg om våre foreslåtte tiltak på indikativt nivå. Universelt nivå handler om tiltak som omfatter alle barn og unge. Selektive tiltak retter seg mot utsatte grupper barn og unge og deres familier, mens indikative tiltak retter seg mot de barn og unge som allerede har utviklet symptomer på en psykisk lidelse.

Av Odd Sverre Westbye (senterleder RKBU Midt-Norge, Institutt for psykisk helse, NTNU).

4. Bygge opp og sikre kapasitet og kompetanse i førstelinjetjenesten.

Foto: Geir Mogen/NTNU

Barn og unge med psykiske helseproblemer bor og lever sine liv hjemme i en kommune. Det kan være en stor kommune eller en liten kommune. Det er i kommunen mulighetene ligger for tidlig oppdagelse av mulig skjevutvikling med mye angst, atferdsproblemer, traumer eller lammende tristhet. Det er på helsestasjonen, i barnehagen, på skolen eller i skolehelsetjenesten disse barna må ses og forstås.

Ikke minst må barna få adekvate tilbud som kan avhjelpe, helbrede eller forhindre negativ utvikling: I barnehagen og på skolen. Videre må fastleger, helsesøstre, PPT ansatte, ansatte i barnevernet og andre fagpersoner i kommunale helse- og sosialtjenester ha en minimumkompetanse på diagnostikk av psykiske lidelser hos barn og unge og kunnskap om behandling av lette og moderate psykiske lidelser.  Det må også finnes god kunnskap i kommunene om virksomme familierettede tiltak.

5. Sikre en lett tilgjengelig spesialisthelsetjeneste.

Mange psykiske lidelser er kroniske tilstander hvor helbredelse ikke er mulig. Da er det desto viktigere at barn og unge og deres familier opplever nære og gode tiltak fra tjenestene. Det må stilles riktig diagnose og riktige tiltak må iverksettes slik at barnet og familien får best mulig hjelp. Helsevesenet og andre vesener er bygd opp som siloer med til dels vanntette skott mellom seg. Disse siloene kan vi lage broer imellom, broer som kan være smale og kronglete, eller broer som er brede og rette.

Denne samhandlingen handler hverken om evne eller metoder. Den handler om vilje til å gjøre livet lettere for pasient og pårørende med å etablere gode samhandlingsrutiner mellom aktørene. Spesialisthelsetjenesten må oppleves som lett tilgjengelige av ansatte i førstelinjetjenestene når behovet er der, og pasientene med kroniske lidelser og deres på rørende må oppleve av spesialisthelsetjenesten er der for dem. De må slippe å bli skrevet ut og inn, med forutgående henvisninger og ventetid når spesialisthelsetjenesten først er blitt involvert. Det gjelder ikke minst i saker hvor en ser at det kreves det langvarig oppfølging.

6. Sikre god samhandling mellom tjenestene som gjør utredning og behandling.

Norge er et land som setter av mye ressurser til oppfølging av barn og unges helse og velferd. Det er svært mange aktører som er involvert i arbeidet. Innen alle nivå (første, andre og tredjelinje) er det flere aktører. I kommunene så har vi kommunalt barnevern, vi har fastleger, kommunepsykologer, jordmødre, helsesykepleier, PPT, førskolelærere, spesialpedagoger, for å nevne noen. Hos et barn kan eventuelle problemer oppstå som resultat av genetikk, av lese- og skriveproblemer, av mentalt nivå (IQ), av fysiske forutsetninger, av støtte og relasjon til egen familie, av konflikter med venner, naboer eller lærere, av relasjoner til venner, og så videre.

Til å identifisere dette trenger vi fagfolk som både skjønner at egen kompetanse bare er en av flere kunnskapsområder som trengs for å forstå barnet og deres familie, og fagfolk som er i stand til å samhandle med andre fagfolk med komplementerende kunnskap. Vi har metodene – f.eks. BTI og ACT – det er kun snakk om å ville det nok.

Dette blogginnlegget er også publisert på fagbloggen Tilbeste.no.

Våre 10 anbefalinger på indikativt nivå:

• Tiltak 1-3
• Tiltak 4-6
• Tiltak 7-10

Våre 10 anbefalinger på selektivt nivå:

• Tiltak 1-4
• Tiltak 5-7
• Tiltak 8-10

Les også om våre 10 anbefalinger på universelt og generelt nivå – tiltak som bør omfatte alle barn og unge i Norge:

• Tiltak 1-3
• Tiltak 4-6
• Tiltak 7-10

Gunnar Morken

Av Gunnar Morken, instituttleder ved Institutt for psykisk helse.

Denne uken åpner utstillingen U;REDD- en utstilling om angst i Medisinsk museum.

Det er viktig å synliggjøre temaet angst for å fremme forståelse, kunnskap og åpenhet omkring angst og angstlidelser, og skape håp om at det går an å bli bedre for de som har plager. Medisinsk museum er godt egnet for å gi dette tema oppmerksomhet og museet synliggjør det nære samarbeidet mellom NTNU og St. Olavs hospital.

U;REDD er en visuell utstilling og de sterke illustrasjonene uttrykker tema på en treffende måte. Jeg håper mange får anledning til å se utstillingen.

U;REDD er en visuell utstilling og de sterke illustrasjonene uttrykker tema på en treffende måte, skriver Gunnar Morken. Kunstnerisk utsmykning er det Nina Eide Holtan (tegning) og Marte Huke (tekst) som står for.

Hva er angst og hvordan kan den behandles?

Angst brukes både om følelser eller reaksjoner som de fleste av oss har i gitte situasjoner og om sykdommer som gir redusert funksjon eller livskvalitet. Vi mennesker er skapt slik at vi kan mobilisere ekstra ressurser eller krefter i nødssituasjoner der vi er forberedt å kjempe imot eller flykte unna. Det er på mange måter det samme som skjer under et angstanfall, der mange får hjertebank, pustevansker, svette, skjelvinger og tanker om at det skal skje noe farlig slik at en er forberedt på å handle som ved reelle farer.

I et angstanfall kommer disse reaksjonene eller symptomene i situasjoner der de ikke er nyttige, men heller plager oss.  Kommer det så ofte at det går ut over evnen vår til å fungere, kan vi kalle det en angstlidelse og det er da riktig med behandling. Mange kan få dette i helt bestemte situasjoner som å møte et dyr eller et insekt en frykter, mens andre synes det er svært ubehagelig å få oppmerksomhet mot seg eller være redd for å være alene.

Hvis en har plager som begrenser evnen til å fungere, kan det være riktig å kontakte fastlegen. Det er god behandling for angst i dag. Den første behandlingen består gjerne av en kombinasjon av samtaler og øvelser der en trener på det som er vanskelig.

De fleste behandlingene krever at vi gradvis utsetter oss for de situasjonene som provoserer frem angstsymptomer hos oss. En slik behandling kan være ubehagelig, men når det skjer i samarbeid med noen fra helsevesenet, får de fleste det til og får bedring av symptomene.

Utstillingen vil skape mer åpenhet om psykisk helse og angstlidelser, og gi håp til de som sliter. Illustrasjon ved Nina Eide Holtan.

Psykiske lidelser er en viktig årsak til redusert funksjon hos unge mennesker, og behandling av angstlidelser tidlig i livet vil kunne ha stor betydning. Mange får vansker med å klare seg på skole og i arbeid og det er viktig at samfunnet har et godt og lett tilgjengelig behandlingstilbud. Samtidig er det viktig at vi alle arbeider med å skape et samfunn der de unge får en best mulig oppvekst. Bruk av rusmidler er svært uheldig hvis man samtidig har psykiske vansker enten man er ung eller gammel.

Mange har søvnvansker og vansker med å styre døgnrytmen. Hvis en samtidig har andre psykiske vansker, blir disse ofte bedre hvis søvnen blir bedre. Det ser ut til at bruken av smarttelefon, nettbrett og pc utover kvelden og natten forstyrrer søvnen til mange.

Det er utviklet gode behandlingsformer for søvnlidelser der en arbeider med døgnrytme, styring av lys og mørke og av aktivitet på dagtid og begrenser den tiden man ligger søvnløs i sengen. I det nye akuttbygget ved avdeling Østmarka er slike behandlingsmetoder tatt i bruk også for pasienter som er akutt innlagt i sykehus.

Jeg ønsker Medisinsk museum lykke til med utstillingen og jeg vil oppfordre ansatte ved NTNU, St. Olavs hospital og andre til å komme og se den.

Jeg vil også takke de som står bak utstillingen for å bidra til å spre kunnskap og bidra til mer åpenhet om psykisk helse.

Hvordan kan en utøve autoritet i skolen uten å bli undertrykkende?

«Styrke i stedet for makt» er slagordet for implementering av metodikken IVA/NVR (ikke-voldelig autoritet/Non-violent response) i noen skoler i Tyskland basert på Haim Omer’s prinsipper. Styrken består av flere elementer:

• Utholdenhet på å holde på skolens grunnleggende prinsipper
• Tydelighet på verdier og forventninger til alle mennesker i skolemiljøet
• Kollektivt samhold i staben på skolen som møter utfordringene sammen
• Allianser med foreldre, instanser utenfor skolen, og positive aktører i skolemiljøet

Denne styrken brukes likevel ikke til å tvinge gjennom lydighet.

Styrken bør brukes til utholdenhet i konstruktiv kulturbygging og motstand mot oppførsel som er uakseptabel. Det mest uakseptable vil være tyrannisering og handlinger som ødelegger trivsel og læringsmiljø for elevene og de ansatte. Styrken brukes også til å støtte og fremme positive handlinger og gode relasjoner i skolemiljøet og overfor omgivelsene.

Skolen kan ikke undertrykke elevene

Trusler, vold og annen tyrannisering (mobbing og utestenging) hører ikke hjemme i en demokratisk fundert skole. Elevene kan ikke overlates til seg selv i å skape en positiv kultur og stå imot slik undertrykking. De voksne må bidra gjennom aktiv tilstedeværelse og deltagelse i både de sosiale situasjonene og i læringssituasjonene. Uten konkret tilstedeværelse og deltagelse blir erklæringer om å bygge et skolemiljø talemåter som har liten betydning i hverdagen.

(Illustrasjonsfoto: Photos.com)

Styrken som skolens voksne bygger opp på denne måten bør ikke brukes på en måte som enkeltelever eller mindre elevgrupper opplever som tyranniserende eller undertrykkende. Det henger sammen med menneskerettighetene og det demokratiske prinsippet at også mindretall og minoriteter skal tas hensyn til. Det må være rom for en åpen meningsutveksling om dette i tråd med prinsippet om ytringsfrihet og retten til å få sine synspunkter hørt før formelle beslutninger tas.

Det trengs allianser med foreldrene

Tormod Rimehaug (foto: Frode Jørum, RKBU Midt-Norge)

Dette arbeidet med enkeltelever og skolemiljø henger sammen med oppdragelsen av barna og omsorgen for dem, og det trengs derfor allianser med foreldrene som støtte for skolens innsats. Men det kan likevel ikke gjøres til foreldrenes eneansvar – eller andre instanser – å sørge for at elevene oppfører seg konstruktivt på skolen. Barn og ungdom skal etter hvert lære seg å kontrollere seg selv til beste for både seg selv og omgivelsene deres, og i det trenger de tydelighet fra omgivelsene og støtte til deeskalering av konflikter og fredelig sameksistens.

Denne kulturbyggingen inngår i skolens læringsmål i forhold til menneskerettigheter, demokratiske prinsipper, konfliktløsning, samfunnsorden og mellommenneskelige ferdigheter. Det er ikke bare rammer som skal være tilstede for at læring skal kunne skje. Forskning ved RKBU Midt-Norge understøtter at relasjonen mellom lærer og elever har vesentlig betydning for barnas læring i tillegg til trivsel og psykisk helse.

Ressurspersoner i team

En del av det kollektive samholdet som gir styrke bør være at flere ressurspersoner etablerer et team som kvalifiserer seg spesielt i metodene i IVA/NVR, og kan støtte og veilede de ansatte og gruppene på skolen som har store utfordringer i hverdagen sin. Implementeringsforskning har vist at hvis ny metodikk skal bli tatt i bruk og overleve på sikt, må minst tre personer i et naturlig fagmiljø være lært opp i metoden og ha kapasitet til å støtte andre og bidra når det er behov for det («Three is the magic number», ref. Patras 2016). Slike støttesystemer skal være åpne, men krever heller ikke kunngjøring, vedtak eller andre formaliteter for å være akseptable i forhold til elever og foreldre.

Det er ikke tilstrekkelig å ta i bruk spesielle strategier i de vanskeligste enkeltsituasjonene. Det kreves å arbeide systematisk med kulturen og miljøet på hele skolen. Disse brede strategiene fungerer også best når de kommuniseres aktivt om og aktivt involverer alle gruppene i skolemiljøet, samt alle i omgivelsene som kan representere en støtte eller et konstruktivt korrektiv.

Se https://trimehau.wordpress.com/ eller søk på  “autoritet og omsorg” hvis du vil lese mer om IVA/NVR.

Dette blogginnlegget er også publisert på Tilbeste.no.

—

RKBU Midt-Norge driver forskning, tjenestestøtte, undervisning og formidling innenfor barn og unges psykiske helse og barnevern. Senteret ligger under Institutt for pyskisk helse ved Fakultet for medisin og helsevitenskap og er et av fire regionsenter i Norge. Følg RKBU Midt-Norge på Facebook og Twitter.

Nasjonalt kompetansemiljø om utviklingshemming (NAKU) lanserte 8. september filmen Om psykisk utviklingshemming. En film om hva utviklingshemming er og hvordan personer med utviklingshemming opplever sin hverdag.

Filmen er en del av et nasjonalt kompetanseløft, prosjektet «Til og fra», som i løpet av høsten 2017 tar sikte på 20 regionale konferanser.

Prosjektet «Til og fra» bygger på kjernen av NAKU sin aktivitet for utvikling av gode tjenester i kommunene. Det faglige innholdet i konferansene vil tilpasses lokale behov og innspill. Tema kan være utviklingshemming (inkludert film), inkludering, bruk av tvang og makt, miljøarbeid eller andre aktuelle tema.

I Rettighetsutvalgets NOU 2016: 17 «På lik linje – Åtte løft for å realisere grunnleggende rettigheter for personer med utviklingshemming», påpekes lav kompetanse i tjenestene. Dette medfører at utviklingshemmede ikke mottar likeverdige og kvalitativt gode nok tjenester innen de ulike samfunnsområdene i kommunene. Resultatet er redusert livskvalitet og unødige utfordringer for personer med utviklingshemming.

NAKU håper at prosjektet og satsingen «Til og fra» vil bidra til økt fokus og kompetanse i tjenestene rundt om i landet og at filmen som nå presenteres vil være et bidrag til økt bevissthet og fokus på psykisk utviklingshemming og personer med utviklingshemmings behov for gode tjenester.

Målgruppe

Målgruppen for filmen er primært ansatte i kommunale tjenester for utviklingshemmede, samt andre samfunnsaktører og «folk flest». Filmen er dokumentar- og intervjubasert og er ment å være både informativ og å spore til refleksjon. NAKU søker med filmen å belyse et viktig og komplekst tema på en mest mulig tilgjengelig måte og på den måten styrke kompetanse i kommunene. Filmen vil inngå som del av Kunnskapsbanken – NAKUs veiviser til kunnskap om tjenester for personer med utviklingshemming.

Filmen varer en time, men er laget slik at den kan deles opp i selvstendige bolker. Først en halv times innledning som tar opp grunnleggende forhold om psykisk utviklingshemming. Deretter tre sekvenser om lett psykisk utviklingshemming, moderat psykisk utviklingshemming og til sist alvorlig eller dyp utviklingshemming.

Tenk tilbake på forrige gang du eller noen nær deg var i kontakt med helsetjenesten. Var du litt bekymret, litt usikker, litt spent og kanskje også litt redd? Fikk du den hjelpen du hadde forventet? Møtte du en helsearbeider som var kunnskapsrik og trygg, som så deg som den du var, viste deg omsorg og behandlet deg med respekt?

Det er ikke usannsynlig at den du møtte var utdannet fra NTNU, og jeg håper uansett du kunne svare «ja» på spørsmålene over. Når vi i disse dager ønsker mer enn 800 nye studenter velkommen til Fakultet for medisin og helsevitenskap, er det med én tydelig ambisjon: Å utdanne helsearbeidere som gjør en forskjell – for helsetjenesten og for pasientene.

Dette er en flott ambisjon, men hva betyr dette mer konkret? Jo, det betyr at våre studenter skal få en helsefaglig utdanning som ligger i front. En utdanning fra NTNU skal være en garanti for at du som pasient eller pårørende møter helsearbeidere som har oppdatert kunnskap innen sitt felt og som har god trening i å kommunisere denne kunnskapen. Du skal møte helsearbeidere som behersker sitt fag og er stolte av sin profesjon. Samtidig har utdannelsen lært dem at de færreste av oss utfører mirakler alene, gode helsetjenester krever både samarbeidsvilje og samarbeidsevne på tvers av profesjoner.

Hva gjør vi ved NTNU for at det skal bli slik?

I 2016 ble de tidligere Høgskolene i Sør Trøndelag, Gjøvik og Ålesund en del av NTNU. Fusjoner er arbeidskrevende, men etter hvert som støvet legger seg ser vi nå resultater av fusjonen. Ett eksempel: I det fusjonerte NTNU tilbyr vi nå utdanning til sykepleier på tre steder. Disse ser nå til hverandre, tenker sammen, plukker det beste fra hverandre og lager en utdanning vi ser vil bli bedre enn summen av de tre «gamle». Tilsvarende prosesser er i gang på alle studieprogrammene, på bachelor og masternivå.

Ved NTNU løfter vi utdanning fram bl.a. gjennom egne karriereløp for de av våre ansatte som særlig vil satse på å utvikle god undervisning. Vi jobber målrettet med å utvikle og ta i bruk nye læringsformer og læringsarenaer. Vi vet at hvis profesjonene skal jobbe sammen må de også møte hverandre under utdanningen. Vi er lokalisert i tre byer, men er opptatt av å utdanne helsepersonell til hele landet. Ved NTNU Gjøvik gir vi et desentralisert tilbud i sykepleie, i Trondheim utvikler vi det samme for medisin. På den måten er ambisjonen å bidra til at helsetjeneste kan rekruttere fagfolk som kan gi deg som pasient eller pårørende et tilbud der du bor.

Foto: Espen Dalmo (Gjøvik)

Også i år var det hard konkurranse om å komme inn på mange av våre studier. Det er jeg glad for, det betyr at våre studenter både er godt kvalifiserte og høyt motiverte. Jeg skal ikke legge skjul på at det også gir en visst prestasjonspress. Gode studenter fortjener et godt tilbud, det hviler et tungt ansvar på oss å sikre at de får det. Vår endelige eksamen er imidlertid ditt møte med våre ferdigutdannede helsearbeidere. Du skal være trygg på at de som kommer med sitt vitnemål fra NTNU både besitter den fagkunnskap og de egenskapene som er nødvendig for å levere i det noen av oss fremdeles mener er en av de beste helsetjenestene i verden.

Foto: Geir Mogen/NTNU

Blogger: Odd Sverre Westbye
Senterleder ved RKBU Midt-Norge

Jeg blir så eitrende forbanna og fortvila.

Hver dag får vi presentert bilder i fra krigen i Syria som nå er inne i sitt sjette år. Og hver dag ser vi hva den gjør med alle barna i Aleppo, Damaskus, Homs, Al Hasakah, Deir Ez-Zur og i alle andre byer og tettsteder i dette landet. For oss i trygge Norge er dette eksotiske navn og steder, med andre lukter og lyder og med en annen kultur. For de som bor der er det nå helvetes forgård der døden lurer bak hvert et hjørne.

Ser vi ikke krigens nakne ansikt, ser vi ikke ungene? Barna som sitter avmagret som skjeletter i sykehussengene, uten et gram fett på kroppen? De er jo bare skinn og bein. Ser vi ikke angsten i disse barneansiktene, etter all bombingen og skytingen? Ser vi ikke fortvilelsen etter alle tapene av foreldre, brødre, søstre, onkler, tanter og besteforeldre? Ser vi virkelig ikke krigens sanne ansikt?

Foto: Pexels.com

Kjære Vladimir, kjære Barack, kjære Bashar, kjære Erna, hvem kan gjøre noe for disse barna hvis ikke dere kan gjøre noe?

Jeg skjønner at du, Erna, blir en liten spurv i denne tranedansen. Men hvis ikke verdens ledere kan gjøre noe, hvem kan da gjøre noe? Og er det virkelig enda flere bomber og enda flere kanoner dette landet trenger nå? Det er jo snart ikke et helt hus igjen i en eneste by i hele landet.

Ungene får ikke utdanning – det er snart ikke en skole igjen som er åpen.

Ungene får ikke mat – det er som å se bilder fra konsentrasjonsleirene i nazi-Tyskland.

Ungene får ikke helsehjelp – det er ikke ressurser igjen til verken mat eller medisiner på sykehusene, personalet er borte og mange av dem er også bombet i filler.

Ungene får ikke vann –vannforsyningene er borte fra flere byer.

Ungene får ikke den omsorgen de skal ha – omsorgspersonene er døde og andre har nok med seg selv og sine.

Ungene blir tilført ubotelige sår og traumer – gjennom tap, gjennom grufulle opplevelser, gjennom krigens gru og redsler.

Ungene mister alt håp om fremtiden og vil som ungdommer og voksne bare gå inn i nye ekstreme organisasjoner som ytterligere bryter ned dette landet og resten av verden.

Jeg blir så eitrende forbanna og fortvila på vegne av alle disse millionene av barna i Syria. Hva fanden skal jeg gjøre?

—

RKBU Midt-Norge driver forskning, tjenestestøtte, undervisning og formidling innenfor barn og unges psykiske helse og barnevern. Senteret ligger under Det medisinske fakultet og er et av fire regionsenter i Norge. Følg RKBU Midt-Norge på Facebook og Twitter. Denne bloggposten er også publisert på Tilbeste.no.

Under Ungdommens forskernatt får videregåendeelever mulighet til delta på forskingsaktiviteter tilpasset dem. Realfagsbygget fylles med spennende utfordringer, og fra Det medisinske fakultet vil ungdommene møte Karoline Krane-Gartiser på stand med “dingser” som kan være nyttige i arbeidet med psykiske lidelser. Håvard Kallestad og Marianne Tevik Singstad vil holde foredrag om henholdsvis søvn og ungdommers grenser, og i tillegg er det mulig å delta på 46 andre aktiviteter fra forskjellige forskningsmiljøer ved NTNU.

Kan dingser hjelpe oss å forstå psykiske lidelser? (Stand)

For å behandle psykiske lidelser må den som er syk være i stand til å gjenkjenne symptomer og fortelle om dem. Dette er ikke alltid enkelt, og både pasient og behandler fortolker disse forandringene på sin egen måte. Etter hvert som moderne teknologi utvikles er det kommet mange produkter på markedet som måler bevegelse, søvn, puls, kaloriforbruk og hudsvette, for å nevne noe. Dette er kroppslige fenomener som ofte forandres ved psykisk sykdom, og som nå altså er målbare. I fremtida er det tenkelig at flere og flere av disse objektive måleapparatene vil brukes til å fange opp sykdom vi ikke kan se.

Forskning på bevegelse, søvn og lys/mørke ved psykisk sykdom har i de siste årene vist at bevegelsesmønsteret er forskjellig ved ulike lidelser, at mange sover dårlig når de er deprimerte, at noen søvnsykdommer kan behandles med lys og at mørkebriller (som blokkerer lys) kan bli en behandling for noen tilstander med overaktivitet.

Ved standen «Kan dingser hjelpe oss å forstå psykiske lidelser?» vil det være demonstrasjon av dingser, som treningsklokker, aktivitetsmålere, lysbehandling, mørkebriller og apper som er nyttige for å følge forandringer ved psykiske lidelser.​

Søvn: Myter og fakta (Foredrag)

En god natts søvn er alfa og omega for å fungere som normalt i hverdagen, men svært mange har søvnproblemer. Det finnes mange råd for å få bukt med problemene – som for eksempel å sørge for nok mosjon, unngå kaffe etter et visst klokkeslett og unngå bruk av mobil eller nettbrett like før leggetid. Men virker disse rådene? Psykolog og søvnforsker Håvard Kallestad forteller hva som er myter og hva som er fakta om søvn.

Hvor går grensa di? – Om ungdom og identitet (Foredrag)

Ungdomstiden fører med seg mange spørsmål på veien mot å danne sin egen identitet. Valg skal tas og man må stole på seg selv i en hverdag fylt med forventninger, press og usikkerhet. Å sette grenser for seg selv kan være avgjørende i denne fasen av livet, men det krever mye av ungdommene selv, og av alle som står rundt. Å finne ut hvem man er og utvikle en egen identitet er ikke bare-bare. Forelesningen «Hvor går grensa di? – Om ungdom og identitet» reiser spørsmålstegn ved flere sider av ungdomstiden, og peker på utfordringer ungdommene i dagens samfunn står overfor, spesielt med tanke på å sette grenser for seg selv.

Blogger: Tormod Rimehaug
Førsteamanuensis og psykologspesialist
RKBU Midt-Norge

Enkle løsninger og systemforståelse av fenomener

I både psykologi og medisin har kunnskapsbasen vår utviklet seg til å forstå de fleste fenomener som påvirket av mange faktorer, og dette krever en systemforståelse av hvordan ting fungerer. Betydningen av hver faktor kan håndteres i statistikk som en varianskomponent, og målemetodene for dem bør holde vann for vitenskapelige perspektiver på validitet og reliabilitet – det vil si å måle riktig innhold og å gi stabile resultater. Kunnskapen vår kan ikke forsvare enkle svar og enkle løsninger. Dette er noen ganger en tung balast å bære når en møte lettbent mediahåndtering av fenomener. For noen uker siden kolliderte mitt multifaktorielle hode med debatten om skolekvalitet.

Hva måler karakterer og nasjonale prøver?

Det har vokst fram forestillinger i media om at de nasjonale prøvene i skolene kan brukes til å evaluere skoler og lærere og hjelpe foreldre til å velge gode skoler for sine barn. Men barn er født svært forskjellige, oppdras og stimuleres forskjellig, får innprentet ulike verdier og holdninger, og påvirket av venner og media, alle disse forskjellene er ulikt fordelt mellom skolekretser og kommuner i Norge, og alle er av betydning for resultatene på de nasjonale prøvene. I tillegg gjør tilfeldige variasjoner at små forskjeller ikke bør tillegges noen vekt i det hele tatt – de er ikke statistisk signifikante.

Skole- og klasseresultater på nasjonale prøver måler i min vurdering mest forskjeller i hvor de flinke elevene og ambisiøse foreldrene har klumpet seg sammen – tilfeldig, målbevisst eller som bivirkning av arbeids- og boligmarkedet. Skoler og lærere sin pedagogiske kvalitet som «varianskomponent» er trolig liten, og forsvarer overhodet ikke å bruke de nasjonale prøveresultatene som mål på det, slik det har vært forsøkt særlig i Oslo-skolen og i medieoppslag.

Et økonomisk perspektiv på skolekvalitet

Stort bedre blir det ikke når økonomer på Senter for økonomisk forskning her ved NTNU skulle lage en indikator for skolekvalitet. I god vitenskapelig tradisjon bruker de avansert statistikk, beskriver sine metoder og referer litteratur. I økonomers hode er vel en skole en produksjonsbedrift og kvalitet må jo være det samme som produktivitet og effektivitet?  Selv om de la som premiss at kvalitet er «…den enkelte skoles bidrag til elevenes læringsutbytte» ble dette konkretisert med indikatorer på deltagelse, fullføring og normert progresjon, kombinert med karakterer i videregående skole korrigert for standpunktkarakterene i ungdomsskolen. Dette kan kanskje anses som skolens effektivitet i å produsere utdanning og karakterer, men det er langt unna hva pedagoger er opptatt av som kvalitet i utdanning.

Det er riktig tenkt å korrigere for seleksjon av elever og ulike forutsetninger fra ungdomsskolen, Men standpunktkarakterer fra ungdomsskolen er et dårlig grunnlag fordi det er vesentlige forskjeller i standpunktnormer mellom ungdomsskolene (Galloway, 2011), og andre kriterier for en god prestasjon i videregående skole enn i ungdomsskolen. Dette krumspringet blander inn lokale kontraster i vurderingsstandard mellom ungdomsskoler og videregående skoler, ikke pedagogisk kvalitet.

Foto: Thinkstock

Fullføring på normert tid er effektivitet, ikke kvalitet

Å inkludere deltagelse, fullføring og normert progresjon som mål på skolekvalitet er problematisk. Britt Utvær, som er pedagogisk forsker ved NTNU, har vist at frafallet fra videregående helse- og sosial skyldes problemer utenfor skolen eller konstruktiv kursendring – det vil si at de går ut i jobb eller skifter utdanningsløp. Lignende funn er rapportert fra FAFO, og det samsvarer med synspunkter fra Forandringsfabrikken. Forløpsdata fra videregående skole forteller mest om kapasitetsubalanse i utdanninger og jobbmarked, kursendringer og om elevenes psykiske og sosiale problemer, ikke om skolekvalitet.

Gi oss mål på læring og utvikling som kvalitet

Hvis Norge skal drive med skolerangering, ta skrittet fullt ut og basér den på individuelle framskritt på nasjonale prøver! Da bygger en på sammenlignbare utgangspunkt og måler noe som KAN handle om pedagogisk kvalitet: Økt mestring og forståelse for den enkelte i konkurranse med seg selv. Repetert måling anerkjenner den gode lærer og gode skole som bringer alle framover.

Endringsmåling ville gjøre det attraktivt å få tilflyttet elever som har vært understimulert og forsømt eller har vært «på kant» med sin forrige skole. Slik som barn som flyttes til fosterhjem eller institusjoner og som kan ha et stort potensiale for individuell framgang og utvikling hvis de får både bedre omsorg og gode pedagoger. Det ville også bli mer attraktivt å gjøre en god jobb for barn med spesifikke lærevansker som hindrer dem i å få brukt potensialene sine, slik det er for de fleste svake elever.

Repeterte målinger over to eller flere år ville luke ut effekten av elevenes startforutsetninger for læring, mens skoler og lærere vil kunne skaffe seg status og et godt rykte basert på å skape framgang hos elevene.

Personvernet som hindring – og oppmuntring til triksing

Personvernet er kanskje en hindring for å måle framskritt for den enkelte med nasjonale prøver fordi hvert års prøver må lagres identifiserbart for å sammenlignes individuelt neste år. Denne mangelen på tillit til skolens personvern gjør skolevurderinger basert på nasjonale prøver sårbare for juks og triksing. Hvis prøvene skal måle individuell framgang blir det mindre attraktivt å frita svake elever eller å be funksjonshemmede holde seg hjemme når prøvene skal avholdes. Det blir også mindre attraktivt å «trene» på prøvene, fordi den gevinsten en tar ut på dette i år, vil bli individuelt utgangspunkt for neste års måling.

SØF-forskerne tar også forbehold om at de ikke har kunnet vurdere «… hvor gode skolene er på å skaffe lærlingeplasser .» og «.. hvorvidt skolene bidrar til sosiale ferdigheter og andre ikke-kognitive egenskaper». Og det skal være et mål på pedagogisk kvalitet?

Aglo videregående skole fikk skolekvalitet på bunn – 1.0 i 2006/07 (maks 6). De tar hovedsakelig imot elever som har vanskelig for å tilpasse seg og fungere i «normal-skolen» eller som vender tilbake til skolen etter avbrudd. De skulle vel egentlig ikke vært med i rapporten, men det avslører hvor lite indikatoren forteller om pedagogisk kvalitet. Skolen får til både faglige og sosiale framskritt og et vitnemål for nesten alle elever – men ikke på normert tid.

God pedagogikk spør du meg, men elendig «skolebidrag» ifølge SØF. Dette gjør meg kritisk til å bruke økonomiske tilnærminger til å vurdere kvalitet i skolen – som i helsevesenet.

Dette blogginnlegget er en omarbeidet versjon av en kronikk som sto i Trønder-Avisa 29.04.2016.

—

RKBU Midt-Norge driver forskning, tjenestestøtte, undervisning og formidling innenfor barn og unges psykiske helse og barnevern. Senteret ligger under Det medisinske fakultet og er et av fire regionsenter i Norge. Følg RKBU Midt-Norge på Facebook og Twitter.

Foto: Geir Mogen/NTNU

Blogger: Odd Sverre Westbye
Senterleder ved RKBU Midt-Norge

Regjeringen legger nå fram en kvalitets- og strukturreform i barnevernloven. Her foreslås det at kommunene skal få et mer helhetlig ansvar for barnevernet, det skal bli slutt på barneverntjenestens alenegang og hemmelighetskremmeri, det skal bli større valgfrihet når det gjelder bruken av institusjonsplasser og det skal satses tungt på kompetanseheving.

Reformer er vel og bra, men historien har vist oss at reformer nødvendigvis ikke er svaret på alle våre problemer. Om staten, fylkeskommunen, kommunen eller en nasjonal eller internasjonal privat aktør er den ansvarlige for en eller annen tjeneste, gir det ingen garanti for at den verken er kostnadseffektiv eller kvalitetsmessig utsøkt. Eksemplene på dette er mange. Så en reform i seg selv gir ikke et bedre tilbud til barna.

Det som er bra med regjeringens forslag er fokuset på kompetanseheving. Barnevernets kompetanse må styrkes. Den må styrkes ved at dagens ansatte – i hovedsak barnevernspedagoger og sosionomer – får tilbud om faglig oppbygging og videreutdanning på mastergradsnivå. Dette både for å gi de ansatte mer kunnskap om barns utvikling og ikke minst utviklingen av mentale skader hos barn i marginale oppvekstmiljø. I tillegg vil høyere akademisk kunnskap på sikt kunne gi bedre kvalitetssikring av tjenesten, ved at de får mer kunnskap om hvordan systematisk utvikle en tjeneste gjennom kunnskapsinnhenting og utprøving av kunnskap i egen tjeneste. Deretter må selve tjenesten styrkes med mer breddekunnskap. Det er ikke nok at det i den kommunale barneverntjenesten arbeider ansatte med sosialfaglig / samfunnsvitenskapelig kunnskap.

I en verden der vi for lengst har forlatt ideen om at det er et skille mellom psyke, soma og samfunn, og at komplekse problemstillinger kan finne sitt svar gjennom en måte å tenke på, så er det nå på høy tid at den kommunale barneverntjenesten styrkes med større bredde i kunnskapsgrunnlaget. Særlig med tanke på regjeringens reform der det kommunale barnevernet skal få et større og mer helhetlig ansvar. Det blir også viktig å kreve en minimumsstørrelse på de kommunale tjenestene – helt uavhengig av kommunereformen.

Med stor sannsynlighet vil vi også ha flere små kommuner etter at kommunereformen er gjennomført. I disse kommunene vil størrelsen på barneverntjenesten ikke være levedyktig dersom de ikke slår seg sammen med tjenestene i andre nabokommuner. Så staten må kreve interkommunale løsninger for denne viktige tjenesten, dersom kommunens størrelse hindrer en kompetansemessig forsvarlig barneverntjeneste.

Hva som er eksakt kritisk størrelse er nok vanskelig å fastslå, men jeg mener at ingen tjeneste bør være mindre enn 12-15 faglige ansatte. Og i denne gruppen ansatte bør det finnes en bredde av kunnskap som barnevernspedagoger, sosionomer, psykologer, psykiatriske sykepleiere og kanskje leger og pedagoger.

En har fortsatt mye å arbeide med i kommunene når det gjelder samhandlingen mellom barneverntjenesten og andre kommunale tjenester som helsetjenester, PPT og barnehager og skoler. Men, jeg tror at økt samhandling ikke er nok. Barneverntjenesten selv må styrkes vesentlig med økt kompetanse til de som i dag arbeider i denne sårbare tjenesten og ved å øke den faglige bredden i tjenesten. Dette blir det store prosjektet i denne reformen etter min mening.

—

RKBU Midt-Norge driver forskning, tjenestestøtte, undervisning og formidling innenfor barn og unges psykiske helse og barnevern. Senteret ligger under Det medisinske fakultet og er et av fire regionsenter i Norge. Følg RKBU Midt-Norge på Facebook og Twitter.