Under Ungdommens forskernatt får videregåendeelever mulighet til delta på forskingsaktiviteter tilpasset dem. Realfagsbygget fylles med spennende utfordringer, og fra Det medisinske fakultet vil ungdommene møte Karoline Krane-Gartiser på stand med “dingser” som kan være nyttige i arbeidet med psykiske lidelser. Håvard Kallestad og Marianne Tevik Singstad vil holde foredrag om henholdsvis søvn og ungdommers grenser, og i tillegg er det mulig å delta på 46 andre aktiviteter fra forskjellige forskningsmiljøer ved NTNU.

Kan dingser hjelpe oss å forstå psykiske lidelser? (Stand)

For å behandle psykiske lidelser må den som er syk være i stand til å gjenkjenne symptomer og fortelle om dem. Dette er ikke alltid enkelt, og både pasient og behandler fortolker disse forandringene på sin egen måte. Etter hvert som moderne teknologi utvikles er det kommet mange produkter på markedet som måler bevegelse, søvn, puls, kaloriforbruk og hudsvette, for å nevne noe. Dette er kroppslige fenomener som ofte forandres ved psykisk sykdom, og som nå altså er målbare. I fremtida er det tenkelig at flere og flere av disse objektive måleapparatene vil brukes til å fange opp sykdom vi ikke kan se.

Forskning på bevegelse, søvn og lys/mørke ved psykisk sykdom har i de siste årene vist at bevegelsesmønsteret er forskjellig ved ulike lidelser, at mange sover dårlig når de er deprimerte, at noen søvnsykdommer kan behandles med lys og at mørkebriller (som blokkerer lys) kan bli en behandling for noen tilstander med overaktivitet.

Ved standen «Kan dingser hjelpe oss å forstå psykiske lidelser?» vil det være demonstrasjon av dingser, som treningsklokker, aktivitetsmålere, lysbehandling, mørkebriller og apper som er nyttige for å følge forandringer ved psykiske lidelser.​

Søvn: Myter og fakta (Foredrag)

En god natts søvn er alfa og omega for å fungere som normalt i hverdagen, men svært mange har søvnproblemer. Det finnes mange råd for å få bukt med problemene – som for eksempel å sørge for nok mosjon, unngå kaffe etter et visst klokkeslett og unngå bruk av mobil eller nettbrett like før leggetid. Men virker disse rådene? Psykolog og søvnforsker Håvard Kallestad forteller hva som er myter og hva som er fakta om søvn.

Hvor går grensa di? – Om ungdom og identitet (Foredrag)

Ungdomstiden fører med seg mange spørsmål på veien mot å danne sin egen identitet. Valg skal tas og man må stole på seg selv i en hverdag fylt med forventninger, press og usikkerhet. Å sette grenser for seg selv kan være avgjørende i denne fasen av livet, men det krever mye av ungdommene selv, og av alle som står rundt. Å finne ut hvem man er og utvikle en egen identitet er ikke bare-bare. Forelesningen «Hvor går grensa di? – Om ungdom og identitet» reiser spørsmålstegn ved flere sider av ungdomstiden, og peker på utfordringer ungdommene i dagens samfunn står overfor, spesielt med tanke på å sette grenser for seg selv.

Bloggere: Beatrix Vereijken og Nina Skjæret Maroni 
Institutt for nevromedisin, NTNU

Spillteknologi brukes i økende grad til å stimulere til fysisk aktivitet generelt og som del av opptrening etter skader eller sykdom spesielt. Ungdom og yngre voksne kan være ivrige spillere, bare se hvor populær Pokémon GO har blitt nesten over natta. Men hvor egnet er dagens teknologi til bruk hos eldre personer? Onsdag 31. august forsvarer Nina Skjæret Maroni sin PhD avhandling om dette tema.

Kroppen bør brukes… men gjør vi det?

Kroppen vår er laget for å bevege seg. Både muskler, bein og vev vokser seg sterkere og beholder sin funksjon bedre når vi bruker kroppen en gang iblant. Men dagens samfunn legger i økende grad til rette for en sittende tilværelse. I stedet for å jakte og sanke maten vår, kjører vi til butikken og kjøper det vi trenger. Smarthus-løsninger tillater oss til å lukke persienner, låse dører og endre lys og TV-kanaler fra sofaen. Og takket være internett trenger vi ikke å forlate huset for å slå av en prat med venner og familie eller for å få ordnet det vi trenger i banken. Nedgangen i daglig fysisk aktivitet og mer sittestilling i hverdagen gir grunn til bekymring og øker risikoen for mange sykdommer og helseproblemer, som fedme og diabetes.

Hvordan får vi folk opp fra sofaen og gjør dem villige til, helst også ivrige etter, å røre på seg? Å informere befolkningen om at fysisk aktivitet er viktig for god helse og forebygging av mange helseproblemer har ikke gjort underverker. Viktigheten av fysisk aktivitet er noe de fleste av oss klar over, men likevel oppfyller de færreste av oss anbefalingene om daglig mengde fysisk aktivitet.

Fysisk aktivitet og helse

I tillegg til betydningen med tanke på helsefremming og sykdomsforebygging er fysisk aktivitet ofte avgjørende i gjenopptrening av funksjoner etter en skade eller sykdom. Hvis man har vært sengeliggende i en periode, har hatt en skade på skulder eller gått rundt på krykker, må muskler og funksjoner trenes opp igjen gjennom fysisk aktivitet og øving. Fysisk aktivitet er også et viktig ledd for å håndtere for eksempel kreftbehandlinger bedre. Hvordan kan vi øke rehabiliterings- og treningstilbud uten samtidig øke behovet for helsepersonell?

Selv om dette gjelder alle aldere og i alle livsfaser, så er fysisk aktivitet spesielt viktig for eldre for å holde seg friske og selvhjulpen så lenge som mulig. Vi blir eldre enn noen generasjon før oss , men dessverre komme ikke alle ekstra år med god helse, og vi må regne med flere år med nedsatt funksjon, helseplager og sykdommer enn før . Samtidig går andelen yrkesaktive i befolkningen ned, og spesielt helsesystemet står i fare for å mangle personell til å gi nødvendig behandling og oppfølging. Hvordan kan vi takle utfordringene dette gir i morgendagens samfunn?

Velferdsteknologi og dataspill

Velferdsteknologi er ofte flagget som veien å gå for å takle helseutfordringer i framtiden, hvor økende bruk av teknologi kan øke tilgang til helsetjenester uten at kostnader og ressursbehov øker i samme grad. Etter introduksjonen av det Playstation-baserte spillet Dance Dance Revolution (DDR) i 2004 og Nintendo Wii i 2006, har bruken av videospill som et middel for å fremme fysisk aktivitet økt kraftig i popularitet. Disse bevegelseskontrollerte spillene, som blir kalt exergames eller treningsspill på norsk, ble raskt ansett som et mulig verktøy for å tilby artig og lett tilgjengelig trening i både generell treningssammenheng og i kontekst av spesifikk rehabilitering. Dersom treningsspill kan være med på å bidra til økt kvalitet på egentrening kan dette være med på å redusere belastningen på fysioterapeuter og annet helsepersonell. Følgelig har treningsspill de siste årene blitt tatt i bruk i flere behandlingsinstitusjoner, alt fra sykehjem til rehabiliteringssenter.

Forsker Nina Skjæret Maroni instruerer en eldre bruker av dataspill. Foto: Thor Nielsen / NTNU.

 Dataspill… og eldre?

Selv om spillene har vist seg å ha et stort potensial, er det fortsatt begrenset kunnskap om bruken og brukervennligheten av disse spillene for eldre, og hvorvidt de er egnet for å opprettholde fysisk aktivitet eller til bruk ved opptrening etter sykdom eller skade. Hvor egnet er eksisterende dataspill for eldre personer? Hva synes eldre personer selv om denne teknologien? Og klarer vi gjennom spillteknologi å fremkalle de bevegelsene som kreves i et treningsopplegg for å få ønsket resultat? Disse og flere spørsmål har blitt undersøkt i forskergruppen Geriatri, bevegelse og slag på NTNU de siste årene. Målet var å få mer inngående kunnskap om hva eldre faktisk synes om spillteknologi og hvordan de beveger seg når de bruker disse spillene. Vi har evaluert bruken, brukervennligheten og forholdet mellom spill elementer og bevegelseskarakteristikker, med spesielt fokus på spill som er designet for å ta steg for å få poeng. Resultatene var tydelig: eldre personer ser nytte ved dataspill og hvis disse er tilpasset eldre i utforming og brukervennlighet, så klarer de fint å bruke dem. Men ikke alle spill er like bra til å trene spesifikke funksjoner, så spillene bør velges og utvikles med omhu . Slik kunnskap om hvilke bevegelser ulike spill fremkaller hos spillerne vil kunne bidra til økt klinisk nytte ved at man oppnår den ønskede effekten av treningen.

Foto: Thor Nielsen

Veien videre

Exergaming forskning videreføres nå i EXACT prosjektet, Exergaming for active and healthy ageing, som er finansiert av NTNU Helse. Formålet med prosjektet er å stimulere til mer fysisk aktivitet blant eldre og legge til rette for hjemmebaserte rehabiliteringsformer som er skreddersydd for hver enkelt person. Samarbeid mellom bevegelsesvitere, fysioterapeuter og dataeksperter på NTNU gjør det mulig å utforme innholdet i trenings- og rehabiliteringsprogrammene og ivareta den teknologiske utfordringen med å lage brukervennlige program som sørger for best mulig interaksjon mellom menneske og teknologi. I tillegg kartlegger vi hvordan hjerneaktivitet påvirkes av dataspill med våre samarbeidspartnere fra Universitet i Flensburg, Tyskland.

Disputas og seminar om tema

Onsdag 31. august forsvarer Nina Skjæret Maroni på NTNU sin avhandling om spillteknologi hos eldre. Tittelen på avhandlingen er “Exergaming in older adults. Use, user experiences, and the relationship between game elements and movement characteristics”. Resultatene i avhandlingen illustrerer at selv om bruken av spill har vist seg å ha stort potensiale, er det essensielt å ta hensyn til spillernes ønsker og mål, evaluere bevegelsene til spilleren i forhold til ønsket effekt, samt se på de ulike egenskapene som spillene innehar, før man tar i bruk spill i spesifikk trening og rehabilitering for eldre personer.

I forbindelse med disputasen arrangeres det et seminar 1. og 2. september ved NTNU som skal sette søkelys på veien videre for bruk av treningsspill blant eldre Active Ageing, Active Health: Setting the agenda for exergaming.
Seminaret samler ulike aktører innenfor bruk og utvikling av exergames for eldre, deriblant klinikere, bevegelsesvitere, ingeniører og spill designere. Foredragsholdere kommer fra Norge og forskjellige europeiske land og vil presentere kliniske perspektiver på bruk av spillteknologi, hvorfor og hvordan vi kan studere bevegelsesmønstre mens man spiller og hvordan spill kan automatisk tilpasses til brukernes behov og preferanser. I tillegg vil det være foredrag om «gamification» og framtiden for utviklingen av spillteknologi. Hovedmålet med seminaret er å skape en internasjonal plattform for å oppnå potensialet til bruken av exergames for eldre, og skape et potensielt videre samarbeid både nasjonalt og internasjonalt.

Ta gjerne kontakt med Beatrix Vereijken (mob: 984 25 974) eller Nina Skjæret Maroni (mob: 99 5057 04) for mer informasjon.

Bloggere:

Jorunn L. Helbostad og Beatrix Vereijken,
professorer ved Institutt for nevromedisin og ledere av EU-studien PreventIT

Ny teknologi som hjelper oss med å komme i form, som treningsapper og pulsarmbånd, blir stadig mer tilgjengelig. Det meste er likevel tilpasset yngre voksne og utviklet for treningsformål. Kan vi bruke denne nye mobilteknologien for å lage løsninger som kan motivere eldre til å bli mer aktive i hverdagen?

Kan mobil teknologi hjelpe eldre til mer aktivitet? Det forsker vi på i prosektet PreventIT. Foto: Thor Nielsen / NTNU

Norge og Europa står overfor en stor endring i befolkningssammensetning med økt antall og andel eldre personer. Det er derfor et nasjonal og internasjonalt mål å legge til rette for en aktiv alderdom med god helse og livskvalitet som gjør eldre personer mer selvhjulpne i hverdagen lenger.

Vi leder et Europeisk forskningsprosjekt, PreventIT, som benytter registrering via smarttelefoner og smartklokker til å oppdage risiko for funksjonstap i tidlig alderdom og til å skreddersy hverdagsaktivitet til den enkelte, for å nå målet om en aktiv alderdom.

Morgendagens eldre

Dagens 70 åringer har bedre helse og funksjon enn for 20 år siden. Vi lever stadig lengre, og forventet levealder i Norge for kvinner vil øke fra 83,6 år i dag til 89,1 år i 2060. Tilsvarende tall for menn er 79,6 år i dag og 86,5 år i 2060.

Andelen på 70 år eller eldre vil øke fra cirka elleve prosent i dag til 19 prosent i 2060. Den største økningen er i den eldste aldersgruppen, og vi antar at ti prosent av befolkningen vil være åtti eller eldre i 2060. Så langt ser det ut til at de ekstra leveårene tas ut som år med sykdom og nedsatt funksjonsevne.

På grunn av økt levealder og færre fødte barn vil antallet arbeidstakere per pensjonist reduseres fra 5-6 arbeidstakere i dag til cirka to i 2050. I Norge blir veksten i antall eldre mest merkbar fra omkring år 2020. Det betyr at det nå er et viktig handlingsrom for å planlegge framtidens tjenester til eldre personer!

Eldre i faresonen

Med den forestående endringen i demografi er det et viktig mål for nasjonale og internasjonale myndigheter å legge til rette for en aktiv alderdom, og hvor personer myndiggjøres til å ta vare på egen helse og funksjon.

En god alderdom skal også bidra til god livskvalitet og gi personer muligheten til å leve selvstendige liv lenger. Helsefremmende og forebyggende arbeid blir derfor viktig. Det er viktig å fange opp personer i faresonen for funksjonstap i en tidlig fase før funksjonsnedsettelsen er et faktum.

For å få til dette trenger vi kunnskap om tegn på tidlig tap av funksjon og utvikling av tiltak som kan reversere tapet eller opprettholde etablert funksjonsnivå lenger.

Velferdsteknologi som løsning

Velferdsteknologi er en av løsningene som skal bidra til at eldre personer kan leve et godt og selvstendig liv så lenge som mulig. Velferdsteknologi defineres som teknologisk assistanse som bidrar til økt trygghet, sikkerhet, sosial deltakelse, mobilitet og fysisk og kulturell aktivitet, og styrker den enkeltes evne til å klare seg selv i hverdagen til tross for sykdom og sosial, psykisk eller fysisk nedsatt funksjonsevne.

“Mobil helseteknologi” brukes for å beskrive velferdsteknologiløsninger som bygger på bruk av mobil teknologi, som for eksempel smarttelefoner eller smartklokker, som i prinsippet er moderne datamaskiner. Mange benytter i dag slik teknologi til treningsformål og helseformål, og det finnes et stadig økende antall produkter som registrerer type, intensitet og lokalisasjon av aktivitet gjennom dagen, samt søvn i løpet av natten.

For at det skal være nyttig er det nødvendig å utvikle systemer spesielt utviklet for eldre og deres behov. Dessuten, for å benyttes til helseformål må systemene være basert på forskning, hvilket i lite grad er tilfelle i dag.

Aktivitet i hverdagen kan være den beste trening

Samfunnet går i retning av mer inaktivitet. Oppgaver som tidligere ble utført manuelt, blir i dag utført av maskiner, og teknologien vi omgir oss med gjør at vi beveger oss mindre. Mens det er en tendens til at flere trener, går hverdagsaktiviteten ned, og voksne nordmenn tilbringer omtrent ni timer av våken tid i sittende.

Videre er eldre mer inaktive enn yngre voksne. Det er god dokumentasjon for at trening og en aktiv hverdag bedrer helse og funksjon hos alle aldersgrupper, også eldre.

For å ha effekt over tid, må personen endre adferd til en mer aktiv livsstil. Det finnes utallige studier som viser at treningseffekten avtar kort tid etter en treningsperiode, sannsynligvis fordi treningen ikke har ført til endring i aktivitets-nivå og -mønster i hverdagen. Det kan derfor tenkes at trening som er integrert i hverdagssituasjon lettere kan føre til en endring i adferd over tid.

Et treningsprogram med øvelser integrert i hverdagssituasjon hos eldre, LiFE programmet, viste nettopp en god treningseffekt over tid på styrke og balanse og en reduksjon i fall hos eldre personer. Et slikt program kan sammenlignes med å gjøre hverdagssituasjoner litt mer kompleks, ved å gjøre mange aktiviteter i løpet av dagen litt vanskeligere, som for eksempel å stå på ett ben mens du pusser tenner, å bøye i knær og hofter og ikke bare rygg og hofter når du tar tallerkener ut av oppvaskmaskinen, eller å gå av bussen en holdeplass før du må.  Det er et annerledes treningskonsept som bør testes mer ut som alternativ til tradisjonell trening med tanke på å få til en endring i livsstil.

Bli med i PreventIT-studien?

PreventIT er et 3 årig prosjekt under EUs HORIZON 2020 program, som ledes av NTNU. Vi vil bygge på øvelseskonseptet LiFE, og tilpasse dette til personer som er i overgangsfasen til å bli pensjonister. Vi utvikler mobilitelefonapplikasjoner som gir personen hjelp til å kartlegge sin egen funksjon og gi råd om individtilpassete aktiviteter i hverdagen.

Teknologien og øvelsesprogammet skal utvikles i løpet av 2016 og testes gjennom en klinisk studie i 2017. Det siste prosjektåret skal brukes til å videreutvikle teknologien for å kunne tas i bruk av unge eldre med tanke for å påvirke sin egen helse og funksjon. I løpet av prosjektet skal vi teste ut ulike deler av intervensjonen og teknologien.

Vil du delta i studien?  Vi søker personer mellom 60 og 70 år som ikke trener fysisk regelmessig.

For mer informasjon om prosjektet, se prosjektets nettside  www.PreventIT.eu.

Interesse for å delta i studier kan meldes gjennom nettsiden eller ved å ta kontakt med Ida Antonsen: ida.antonsen@ntnu.no.

Blogger: Torunn Askim
Førsteamanuensis ved Institutt for nevromedisin

Det er godt kjent at antallet og andelen eldre vil øke betydelig de neste tiårene. Mange eldre vil leve lenger med god helse men mange vil også leve med kroniske lidelser. Dette innebærer en utfordring for fremtidens helsevesen.

Begreper som hverdagsrehabilitering og velfredsteknologi nevnes ofte som forslag til hvordan vi kan møte denne utfordringen.

Både forebyggende hverdagsaktivitet og ny teknologi kan bidra til å gjøre mange eldre selvhjulpne lengre. Foto: NTNU

Hverdagsrehabiliteringen har som hovedformål å forebygge funksjonstap og innføres nå i mange norske kommuner. Metoden innebærer en tidlig innsats for å øke selvhjulpenhet i daglige gjøremål slik at personen kan bo hjemme, være aktiv i eget liv og delta sosialt og i samfunnet så lenge som mulig.

Velferdsteknologi kan også bidra til økt selvhjulpenhet til tross for sykdom eller nedsatt funksjonsevne. Både smarttelefoner, nettbrett og spillteknologi er eksempel på teknolog hvor det hele tiden utvikles nye applikasjoner og programvarer som kan benyttes av eldre personer for å mestre hverdagen.

For at ny kunnskap innen rehabilitering og velferdsteknologi skal kunne implementeres i klinisk praksis er det behov for økt fokus på disse emnene innen utdanningen av helsepersonell og andre faggrupper som skal jobbe innen forebygging og rehabilitering.

For å møte dette behovet starter DMF våren 2016 en ny mastermodul i Rehabilitering og velferdsteknologi for personer med bevegelsesrelaterte lidelser (BEV3200). BEV 3200 vil kunne være aktuell som valgfri modul for flere masterutdanninger ved NTNU som for eksempel master i helsevitenskap, master i klinisk helsevitenskap, master i bevegelsesvitenskap og master i helseinformatikk i tillegg til master i aktivitet og bevegelse som frem til fusjonen med NTNU hører til ved Fakultet for helse og sosialvitenskap ved HiST.

Undervisningen er modulbasert. Under samlingene vil det bli gitt ressursforelesninger innen hvert tema i tillegg til gruppearbeid rundt aktuelle kasuistikker og praktisk utprøving av velferdsteknologiske løsninger.

Husk at fristen for å melde seg opp til nye emner for vårsemesteret er 1. februar 2016!

Tre forskere ved NTNU får karrierestipend på over 2,8 millioner kroner hver: Guro Giskeødegård, Lene Grøvdal og Kristian Starheim. Siver Moestue og Xiao-Mei Mai får begge hvert sitt postdoktorstipend på 2,6 millioner kroner.

Noen av prosjektlederne som fikk penger fra Kreftforeningens tildeling i 2015, sammen med representant fra Kreftforeningen, prodekan for forskning ved NTNU og forskningsdirektøren ved St. Olavs Hospital. (Foto: Hanne Strypet/NTNU).

Innsamlede penger

Pengene som Kreftforeningen gir er samlet inn av privatpersoner.

– Takket være giverglade mennesker kan vi gi penger til kreftforskning, sa assisterende generalsekretær i Kreftforeningen, Ole Alexander Opdalshei under tildelingen i dag.

Prorektor for forskning ved NTNU, Kari Melby, lovte at pengene som ble gitt skulle bidra til ny kunnskap.

– Kreftforeningen er et forbilde når det gjelder å gi penger til forskning. Vi er takknemlig for at Kreftforeningen har sett nødvendigheten av grunnleggende forskning som basis for pasientbehandlingen, sa Melby.

I 2015 deler Kreftforeningen ut totalt 207 millioner kroner til forskere landet over. I totalbeløpet inngår  38 millioner som ble samlet inn under årets Krafttak mot Kreft.  De er øremerket  forskning på persontilpasset behandling.

– Det er fantastisk at vi kan gi et så stort beløp til de beste kreftforskningsmiljøene i  Norge. Dette kan vi gjøre takket være våre store og små, men alltid rause givere og medlemmer.  Dette er mer enn en gave. Det er en investering for en enda bedre kreftomsorg i fremtiden, sier kreftforeningens generalsekretær  Anne Lise Ryel.

Disse forskerne fikk midler fra Kreftforeningen i år:

NTNU:

• Bjørn Henning Grønberg: 1 109 943 kr til en teknisk stilling i tre år og 200 000 kr i driftsmidler
• Lene Grøvdal: 2 816 902 kr til et kvalifiseringsstipend over tre år
• Bodil Merete Kavli: 140 000 kr til generelle driftsmidler
• Terese Standal: 175 000 kr til generelle driftsmidler
• Kristian Starheim: 2 816 902 kr til et kvalifiseringsstipend over tre år
• Anders Sundan: 400 000 kr til generelle driftsmidler
• Anders Waage: 400 000 kr til generelle driftsmidler
• Geir Slupphaug: 175 000 kr til generelle driftsmidler
• Xiao-Mei Mai: 2 614 902 kr til et postdoktorstipend over tre år samt 100 000 kr i driftsmidler
• Lars Vatten: 400 000 kr til driftmidler og 914 000 kr til gjesteforskerstipend
• Guro Giskeødegård: 2 816 902 kr i kvalifiseringsstipend over tre år
• Siver Moestue: 2 614 902 kr til et postdoktorstipend over tre år og 400 000 kr i driftsmidler
• Frank Skorpen: 200 000 kr i driftsmidler

HiST:

• Geir Bjørkøy: 175 000 kr i driftsmidler

St. Olavs Hospital:

• Torgeir Wethal: 175 000 kr i driftsmidler
• Torgrim Tandstad: 100 000 kr i driftsmidler

I 2014 fikk kreftforskere ved NTNU, HiST og St. Olavs Hospital 17,3 millioner fra Kreftforeningens hovedtildeling.

Blogger: Maria Henningsen
Seniorkonsulent ved Forskningsseksjonen ved Det medisinske fakultet

Global helsedag ved Det medisinske fakultet (DMF) har blitt en fast tradisjon, og ble i forrige uke arrangert for sjette gang på Kunnskapssenteret, som et samarbeid mellom DMF, St. Olavs og Høgskolen i Sør-Trøndelag (HiST). Et stort og engasjert publikum (360 påmeldte) vitner om en stadig økende bevissthet om helse som et globalt anliggende og ansvar.

Helsepersonell med beskyttelsesdrakt i Sierra Leone. Foto fra Bjørn Fougners foredrag.

Årets tema, ebola og fedme, er ikke to sykdommer vi ofte har hørt omtalt i en og samme setning, ulik i sin natur som de er. Den ene oppfattes ofte som en selvforskyldt følge av materiell rikdom og overflod, den andre feide sist år som en flodbølge hardt og nådeløst over de mest fattige og sårbare delene av jordens befolkning. Men verden blir stadig mindre, og vi ser at ulike helseutfordringer som tidligere var geografisk begrenset, stadig vinner terreng i nye land og verdensdeler. Vi mennesker er kanskje ikke så ulike som vi tror?

Evnen til å bekjempe disse utfordringene avhenger imidlertid sterkt av økonomiske forutsetninger. Professor Richard Sullivan fra King’s College London, UK, innledet første sesjon, non-communicable diseases, med et foredrag om kreftomsorg og bruk av ressurser.

Professor Richard Sullivan fra King’s College London og professor Elisabeth Darj, NTNU. Foto: Maria Henningsen

Kreft er en kompleks sykdom å sette inn i et økonomisk system, men det anslås at kun en liten prosentandel av verdens land har råd til å finansiere innbyggernes behov for kreftomsorg. Og de globale forskjellene er enorme – her i Norge opererer vi med makstid fra diagnose til igangsetting av behandling på et par uker, mens det i hele Øst-Afrika finnes ett eneste kreftsykehus. Interessant nok er det imidlertid ikke påvist en direkte sammenheng mellom kostnad og effekt, for eksempel overlevelse og livskvalitet. Den globale utfordringen er ikke bare å finansiere behandling, men også identifisere de mest kostnadseffektive modellene for kreftomsorg.

Sullivan pekte i sitt innlegg også på at når velstanden øker i u-land, adapteres samtidig risikofaktorer for kreft som vi kjenner best fra den vestlige delen av verden. Bildet av en dame på landsbygda i Afrika bærende på en svær Cola-boks med en hamburger på hodet var et tydelig symbol på dette.

Dekan Bjørn Gustafsson ved NTNU og dekan David Urassa fra Muhimbili University of Health and Allied Sciences i Tanzania

Professor David Urassa fra Muhimbili University of Health and Allied Sciences i Tanzania forklarte den økende forekomsten av fedme og livsstilssykdommer i lavinntektsland med flere faktorer, men forskning viser at rask urbanisering ofte fører med seg en sedat livsstil og et usunt kosthold. Tallene taler sitt tydelige språk: I 2008 skyldtes ca. 63% av alle dødsfall såkalte non-communicable diseases – og 80 % av disse var i lavinntektsland. Skal utviklingen reverseres, må noe gjøres.

Professor Bård Kulseng og hans forskerkolleger ved Senter for fedmeforskning og innovasjon ved det integrerte universitetssykehus i Trondheim har kanskje ikke alle svarene, men hans innlegg ga ytterligere dybde til fedme som et globalt helseproblem. Også i innlegget fra fysioterapeut Ronel Roos fra University of Witwatersrand i Sør-Afrika om arbeidet med å forebygge og intervenere mot livsstilssykdommer ga tro på at det nytter å ta opp kampen.

Foran, f.v.: Dr. Rajendra Koju, Jeena Shrestra, Ronel Roos og Anne Kristin Vanvik. Bak: Ph.d.-kandidater fra Dhulikhel Hospital.

Deretter ble det foretatt et elegant sprang til Nepal, nærmere bestemt Dhulikhel Hospital i Kathmandu, som har et nært forhold til St. Olavs Hospital og NTNU gjennom både studentutveksling og forskningssamarbeid. Berettelsene og bildende som ble vist av administrerende direktør Dr. Rajendra Koju om virkningene av jordskjelvet i april i år gjorde et uutslettelig inntrykk. Men Kojus erfaringer fra arbeidet med behandling av hjerte- og karsykdommer i omgivelser med svært lite ressurser blir stående som et eksempel på at man kommer langt med pågangsmot og et sterkt ønske om å hjelpe, selv om det er ytterst begrenset med ressurser og utstyr. Det samme inntrykket ga foredraget til Jeena Shresta, fysioterapeut fra et dagsenter for CP-rammede barn i Nepal.

Etter lunsj var det tid for en reise rundt i katastroferammede områder av verden sammen med representanter fra ulike medisinske team. Overlege Brynjulf Ystgaard ved St. Olavs Hospital har i over 20 år deltatt i ulike internasjonale nødhjelpsoperasjoner og er en av grunnleggerne bak den frivillige organisasjonen CapaCare. Hans opplevelser ga et spennende innblikk i de ulike aspektene som må tas i betraktning når en helsearbeider skal ut på internasjonale oppdrag, for eksempel ved naturkatastrofer eller i krigsherjede områder.

Gapminders World Map

Professor Johan von Schreeb fra Karolinska Institutet i Stockholm er en annen kjent skikkelse innen katastrofemedisin. Hans innlegg fokuserte blant annet på de siste årenes forsøk på organisering av de ulike medisinske teamene som ofte strømmer til steder der det har oppstått en akutt krise. Intensjonene er de beste, men man må handle med hodet, ikke bare med hjertet. Von Schreeb pekte dessuten på de enorme globale økonomiske forskjellene innen velferd, og hvilke konsekvenser dette får når katastrofen inntreffer. Gapminders World Map fra 2012 var et tydelig bilde på dette, og det anbefales en kikk på denne og andre visuelle fremstillinger på nettsiden.

I følge von Schreeb representerte utbruddet av Ebola i Vest-Afrika i 2014 et paradigme skifte innen nødhjelp. Da det ikke finnes noen dokumentert behandling, ble fokuset å beskytte resten av samfunnet og egne arbeidere, ikke helbrede de som allerede var syke. Det internasjonale samfunnets relativt raske respons kan derfor hevdes å være mer en innsats for verdens – og eget lands sikkerhet mer enn ren barmhjertighet, hevdet professoren. Flere nyere forskningsartikler hevder at flere titalls tusen dødsfall ble hindret på grunn av innsatsen, selv om man i etterpåklokskapens lys ser at innsatsen burde vært satt inn enda tidligere.

Hans Hadders ved HiST og Bjørn Fougner ved St. Olavs Hospital

Ebola ble i alle fall et paradigme skifte i karrieren til sykepleier Bjørn Fougner ved St. Olavs Hospital, som i to omganger var i Sierra Leone for å bistå i kampen mot smittespredning. For en helsearbeider er det ekstremt vanskelig å bevitne at folk dør og isolasjon fra resten av befolkningen er det eneste tiltaket du kan sette inn. Å arbeide i en tettsittende beskyttelsesdrakt med stramt tidsskjema på grunn av varmen inni drakten representerte også en ekstrem utfordring. Bjørns beretninger rørte hele forsamlingen, og kanskje finner vi noen av de mange frammøtte studentene i utenlandsoppdrag i fremtiden? De som ble inspirert fikk på slutten av dagen med seg mange tips om både juridiske retningslinjer for bistandsarbeid og mulighet for finansiering av global helseforskning, fra henholdsvis Folkehelseinstituttet og GLOBVAC-programmet (Norges Forskningsråd).

Programkomiteen bestående av NTNU, HiST og St. Olavs Hospital takker alle foredragsholdere og fremmøtte for en inspirerende dag!

Hvordan henger mental helse og utvikling av hjertekarsykdom og tidlig død sammen? Og kan økt forståelse av mental helse forebygge hjertekarsykdom? Disse spørsmålene ble jeg bedt om å svare på da jeg forsvarte min doktorgrad den 5. mai dette år. Dette er komplekse spørsmål som jeg tror kan ha allmenn interesse.

Virkning av det autonome sypmatiske nervesystemet

For å forklare hva som kan skje i kroppen ved mental uhelse kan du se for deg hva som skjer i kroppen dersom du hadde møtt en vill ulv på vegen hjem fra jobb. Uten å tenke på det hadde puls og pustefrekvens økt, du hadde fått hjertebank, årvåkenhet, klamme fingre og svett hud. Plutselig hadde du vært i stand til å løpe som du aldri har løpt før! Grunnen til dette er en aktivering av det autonome sympatiske nervesystemet. Vanskelige ord, men autonomt betyr at dette skjer automatisk – uten at du trenger å tenke på det. Det sympatiske nervesystemet sørger for at kroppens organer fort får beskjed om å skaffe nok blod (hjertet pumper raskere) og oksygen (du puster fortere) til å flykte fra ulven. Budbringerne som bringer denne beskjeden til kroppen raskere enn du rekker å si ost er hormoner, slik som for eksempel adrenalin. Disse hormonene er altså i stand til å styre puls, pust, blodtrykk, blodstrøm til organer og mye mer i kroppen din – og de kan redde livet ditt dersom du møter en ulv.

Mental uhelse og det autonome sympatiske nervesystemet

Men la oss nå ta ett mer hverdagslig scenario. Du skal ha en eksamen du har gruet deg til. Hva skjer? Jo, du får økt puls, pustefrekvens, hjertebank, årvåkenhet, klamme fingre og svett hud! For psykisk stress oppleves som en trussel for kroppen på samme måte som ulven– og kroppen aktiverer automatisk det sympatiske nervesystemet med frigjøring av adrenalin. Ved mental uhelse oppleves slikt psykisk stress oftere enn ved god mental helse. Jobbstress, familiestress, depresjon, dårlig økonomi og lav utdanning er alle stress faktorer forbundet med psykisk uhelse som gjennom kronisk stressaktivering kan gi økt blodtrykk, insulinresistens, overvekt, diabetes, hurtigere koagulasjon (levring) av blodet, økt betennelsestendens i kroppen, osv. Alt dette forklarer delvis hvordan mental helse kan påvirke hjertekarsykdomsutvikling.

Tidlig påvirkning av mental helse

Mental helse kan allerede påvirke hjertekarhelse i mors mage. Depresjon hos mor kan gi lav fødselsvekt. Lav fødselsvekt er forbundet med utvikling av høyt blodtrykk, overvekt, høye insulin- og kolsestrol-verdier som voksen, alt dette gir risiko for hjertekarsykdom. Barndomserfaringer som oppleves av barnet som traumatisk, slik som sosial isolasjon, ensomhet, lav sosioøkonomisk status, foreldrekrangler etc, har alle blitt forbundet med utvikling av hjertekarsykdom. Den mest sannsynlige forklaringen bak dette er at det sympatiske nervesystemet automatisk trigges ved slike barndomstraumer. Ettersom mental helse kan påvirke fysisk sykdomsutvikling allerede fra barnsben mener jeg at kunnskap om og fokus på mental helse må enda sterkere inn i helsestasjon, barnehage, skole, idrettslag, media og frivillige lag og foreninger.

Veien fra mental uhelse til hjertekarsykdom gjennom adferd

Mental helse kan også påvirke hjertekarsykdom gjennom adferd. Personer med mental uhelse kan ha vanskeligere for å ta sine medisiner eller følge livsstilsråd (slik som for eksempel slutte å røyke, begynne å trene) enn personer med god mental helse. Det mest betenkelige er dog at helsepersonell kanskje har en annen adferd overfor personer med mentale helseproblemer enn overfor personer med god mental helse. Fordi mens forventet levealder hos personer med god mental helse er økt ca 7 år siden 1980- tallet, så har levealderen til personer med dårlig mental helse holdt seg stabil. Ett legitimt spørsmål blir da; Hvilke medisinske fremskritt er det personer med mental uhelse ikke får tilgang til? For personer med mental uhelse dør dessverre tidligere enn personer med god mental helse, uansett dødsårsak. Når det gjelder hjertekarsykdom, slik som hjerteinfarkt, så har en Australske studie funnet at personer med dårlig mental helse har 14% økt risiko for å dø av denne sykdommen sammenlignet med personer på egen alder med god mental helse.

Ikke skille mellom mental og kroppslig helse

Siden 1998 har heldigvis Norge hatt årlige budsjettøkninger som er øremerket psykisk helse. Nyere norsk forskning viser likevel at gapet i forventet levetid øker mellom personer med mental uhelse og mental god helse. De fleste dødsfall blant psykisk syke skjer av kroppslig årsak slik som hjertekarsykdom. Mental helse burde etter min mening derfor bli en naturlig del av helsetilbudet istedenfor å dele opp tilbudet i «psykiatrisk sykdom» og «kroppslig sykdom». Forskningsbasert oppfølging av hjertekar sykdom hos pasienter med samtidig mental uhelse vil kreve tverrfaglig tilnærming og individualisert tilpasset tilbud om røykeslutt, alkoholråd, trenings og kostholdsråd, hjelp til å ta oppsøke lege samt til å ta medisiner. Ett menneske er tross alt ikke delt opp i psyke og kropp – og det burde derfor være en selvfølge å behandle helheten!

Blogger:

Delirium rammer en tredjedel av alle eldre innlagt i sykehus. Tilstanden er farlig med betydelig økt dødelighet, og de som overlever får ofte varige mén i form av demens og hjelpeløshet. Vi har i dag ingen god behandling, men antakelig kan ett av tre tilfeller forebygges. Likevel har de færreste sykehusavdelinger et bevisst forhold til tilstanden, og etablerte program for forebygging finnes knapt.

«Delirium?» sier du kanskje, «det har jo med alkohol å gjøre?!» Du er ikke alene om å stille spørsmålet og rynke pannen i overraskelse. Når jeg forteller at jeg forsker på delirium hos gamle blir jeg møtt av det samme overraskede blikket hos alt fra foreldrene mine til professorer i indremedisinske fag.

Delirium rammer hver tredje eldre som er lagt inn på sykehus, og kan gi varige mén. Illustrasjon: iStock

Overraskelsen skyldes at alle tenker på «delirium tremens,» en spesialvariant av delirium som kan inntreffe når man slutter å drikke alkohol etter langvarige drikkeperioder. Tilstanden er kjent som «dilla,» og er beryktet for livlige synshallusinasjoner der man visstnok ser rosa elefanter. Jeg har jobbet på sykehus i snart 10 år og har fortsatt ikke sett ett ekte delirium tremens. Delirium hos gamle ser jeg derimot hver eneste dag.

Hva er delirium?

Alle som har jobbet med gamle pasienter vet innerst inne hva delirium er, og mange med eldre, syke slektninger har også stiftet bekjentskap med tilstanden. Mange vil kjenne igjen den syke gamle som brått blir urolig, trekker ut venefloner og plutselig insisterer på å forlate sykehuset i sokkelesten midt på natten. Eller hva med pasienten som ligger til sengs og plukker på dyna uten å kunne svare fornuftig på et eneste spørsmål? Begge disse fremviser typiske symptom på delirium.

Enkelt sagt er delirium en akutt forvirringstilstand som gjerne rammer akutt syke, skrøpelige gamle. Tilstanden er imidlertid svært kompleks og involverer endringer i sanseopplevelser, motorikk, oppmerksomhet, bevissthet og kognisjon. Mens demens er en kronisk tilstand som kommer snikende over måneder og år kommer delirium akutt over timer eller få dager. Tilstanden fluktuerer ofte, slik at pasienten nærmest fra det ene øyeblikket til det andre kan gå fra å være klar og orientert til å være helt forvirret, og vice versa. Bevisstheten er endret, slik at pasienten enten er oppspilt og ufokusert eller så søvnig at han knapt klarer å holde seg våken og bokstavelig talt sovner mens han snakker. Delirium har alltid en utløsende årsak, og som oftest er dette akutt sykdom. Sagt på en annen måte – delirium er et symptom på underliggende, potensielt alvorlig sykdom og må derfor tas høyst alvorlig.

Hvem får delirium?

Det er velkjent og udiskutabelt at høy alder, demens, mange kroniske sykdommer og redusert syn og hørsel gir økt risiko for delirium. Vi vet også at tilstanden stort sett utløses av hverdagslige sykdommer og tilstander – infeksjoner, hjertesykdom, skader, kirurgiske inngrep og uheldig bruk av legemidler. Når det gjelder forekomst fant en studie i Oslo at 46 % av alle pasienter med hoftebrudd utviklet delirium, og det er vist at så mange som 70 % av alle over 65 år innlagt på intensivavdelinger får delirium. Enkelt sagt øker risikoen for delirium desto eldre og sykere pasienten er. Dette budskapet er jo innlysende, men likevel opplever jeg at selv det mest forutsigbare delirium kommer som en overraskelse på alle ledd av helsevesenet. Må man virkelig være geriater for å forstå at en 96 år gammel mann som hører dårlig og er innlagt med lungebetennelse er i stor fare for å utvikle delirium?

Prognose

Når jeg snakker med pasienter og pårørende sier jeg alltid at delirium går over og at alle blir bra. Dette er nok ikke helt riktig. Selv om et delirium er potensielt reversibelt er det ingen tvil om at tilstanden har alvorlig prognose. Dødeligheten er økt, selv når en korrigerer for at det er snakk om gamle og syke pasienter.  En kan forvente at 40 % av pasientene med delirium er døde etter ett år! Det er også solid dokumentasjon for at pasienter med delirium har økt behov for sykehjem, både på kort og lang sikt. En pasient med delirium har også økt risiko for å utvikle demens, og dersom pasienten allerede har en demenstilstand vil denne bli verre. Det er også dokumentert økt risiko for komplikasjoner som fall, infeksjoner og liggesår. Slikt gir økt behov for ekstra personell og økt liggetid.

Håndtering

Hva gjør vi så med en gammel pasient med delirium? Vi har lang tradisjon for å gi medisiner – stygge medisiner uten særlig dokumentert effekt men med alvorlige bivirkninger som uttalt tretthet, fall og ytterligere forvirring. Ikke sjelden skrives de forvirrede gamle ut av sykehus slik at de ikke skal ta opp senger og forpurre den hektiske sykehusdriften. Med en slik tilnærming er prognosen for den syke gamle naturlig nok usikker.

Geriatriens mantra når det gjelder delirium er at man skal finne og behandle den utløsende sykdommen, begrense bruken av beroligende medisiner og sikre et trygt og forutsigbart miljø for den syke gamle. En slik tilnærming vil nok redusere de negative konsekvensene av deliriet, men lite tyder på at det faktisk påvirker forløpet. Sagt på en annen måte – pr i dag klarer vi ikke å behandle delirium effektivt.

Forebygging

Det er derimot godt dokumentert at delirium kan forebygges. Verdens ledende deliriumforsker, Sharon Inouye, viste på 90-tallet at delirium kan forebygges gjennom enkle tiltak. I hennes studie tilstrebet man at alle skulle få sine briller og høreapparater, og man gjentok regelmessig for pasienten at vedkommende var på sykehus og hvorfor han/hun var innlagt. Alle pasientene hadde enerom med godt synlige klokker og kalendre. Man fokuserte på redusert bruk av beroligende legemidler, og forsøkte tradisjonelle søvnfremmende tiltak som forutsigbar døgnrytme, massasje og melk med honning. Pasientene ble aktivisert, og man fokuserte på tilstrekkelig ernæring gjennom hyggelige måltider. En slik systematisk bruk av enkle og egentlig åpenbare tiltak reduserte forekomsten av delirium med en tredjedel!

Hvordan er virkeligheten i norske sykehus? Gjør vi vårt beste for å forebygge delirium? Tilbyr vi alle gamle enerom med kalendre og klokker på veggene? Forsøker vi å sikre en god døgnrytme? Har vi dedikerte sykepleiere og leger som fokuserer på redusert bruk av beroliggende midler? Tar vi oss tid til å aktivisere de gamle og organisere hyggelige måltider?

Mitt ph.d.-prosjekt tar utgangspunkt i en geriatrisk sengepost der man i mange år har hatt fokus på forebygging og håndtering av delirium. Vi har enerom med klokker og kalendre, og alle som er friske nok til det tilbys måltider i hyggelig samvær med andre pasienter. Likevel er det mye som skjer med pasientene som avdelingen ikke rår over, for eksempel når på døgnet pasienten innlegges, hvor lenge vedkommende må vente i akuttmottaket, når radiologiske undersøkelser blir gjort og når pasienten blir tilsett av leger fra andre avdelinger. Vi skal forsøke å avklare om slike forhold gir økt tendens til delirium. Dette er viktig fordi delirium på den ene siden er en tilstand som krever rask diagnostikk og behandling, men på den annen side er en alvorlig tilstand vi ikke bør fremprovosere unødig.

Konsekvenser

Pasienter med delirium kan være hallusinerte, urolige, paranoide og til og med voldelige. En urolig pasient kan holde en hel avdeling våken om natten. Mange krever ekstra innleid fastvakt. Ikke sjelden trengs assistanse fra sykehusets vekterstab fordi pasienten er voldelig. Regelmessig tvangsinnlegges deliriøse eldre med politieskorte. I etterkant kan enkelte pasienter fortelle om sin forvirring, og de beskriver ofte det hele som svært skremmende. For pårørende er det naturlig nok skremmende å se sine kjære i en slik tilstand. Når vi i tillegg vet at delirium gir økt dødelighet, økt risiko for demens og økt hjelpebehov er det ingen tvil om at de menneskelige utfordringene og lidelsene knyttet til delirium er store.

Har delirium økonomiske implikasjoner? La oss gjøre et nøkternt overslag og anta at 30 % av alle eldre innlagt i sykehus utvikler delirium. Vi kan videre anta at alle disse trenger én ekstra dag på sykehus, én ekstra dag på sykehjem og et ekstra besøk av hjemmesykepleien pr uke når de kommer hjem. La oss videre anta at 10 % utvikler demens og at 10 % trenger permanent sykehjemsplass på grunn av sitt delirium. Er det noen som tør å fullføre regnestykket og finne ut hva delirium koster i kroner og øre?

Tatt i betraktning at delirium er både vanlig og farlig er det oppsiktsvekkende hvor lite kunnskap det er om tilstanden både i befolkningen generelt og i helsevesenet spesielt. Jeg vil hevde at dagens strategi om å stikke hodet i sanden og håpe at legemidler hjelper er både defensiv og skadelig. Vi vet imidlertid at forebygging hjelper, så hvorfor setter vi ikke i gang effektive tiltak? Avslutningsvis vil jeg utfordre ledere på alle nivåer i helsevesenet til å implementere forebyggende tiltak mot delirium i egne avdelinger. Et eksempel til etterfølgelse kan være det ortopediske miljøet ved St Olavs Hospital som nå gjør flere systematiske tiltak for å redusere forekomsten av delirium. Og dersom sykehusledere hevder at det ikke finnes rom for forebyggende tiltak innen nåværende budsjetter vil jeg minne om begrepet «å spare seg til fant.»

Utsnitt av skulpturen “Opp-ned” utenfor Medisinsk teknisk forskningssenter. Foto: Jon Terje Fossland

For 40 år siden fikk Trondheim en medisinerutdanning. Det markerer begynnelsen for Det medisinske fakultet ved NTNU, som i 2015 feirer sitt 40-årsjubileum.

I dag har fakultetet Norges mest populære medisinstudie med rundt 700 medisinstudenter, i tillegg til 800 studenter på andre studieprogram og emner. Fakultetet har omlag 1200 ansatte og huser forskningsmiljøer som merker seg ut internasjonalt. Våre fagmiljøer er blant annet pionerer innen ultralyd og hjerneforskning og vi organiserer en av verdens største folkehelseundersøkelser. Sammen med St. Olavs Hospital er vi Europas mest moderne universitetssykehus.

Se høydepunktene i fakultetets historie og ferden frem mot det fakultetet vi har i dag.

Markeres med jubileumsseminar

Fakultetets historie, fakultetet i dag og veien videre er tema når det 9. oktober 2015 arrangeres et jubileumsseminar i Kunnskapssenteret i anledning 40-årsjubileet. Seminaret er åpent for alle interesserte.

Du kan også få med deg jubileumsseminaret direkte på nett via strømming, fra kl. 11 på fredag.

Bloggere:
Kristin Taraldsen
Postdoktor ved Institutt for nevromedisin, Forskningsgruppe for geriatri, bevegelse og slag

Jorunn Helbostad
Professor ved Institutt for nevromedisin og leder for Forskningsgruppe for geriatri, bevegelse og slag

En av tre eldre over 65 år faller hvert år. Fall er hovedårsak til ulykker som fører til nedsatt helse og funksjon blant eldre, og fører til store kostnader for helsevesenet. Fall kan ha negative følger for den enkelte og for resten av familien. For den enkelte kan et fall føre til økt utrygghet og sosial isolasjon, og for familien kan et fall føre til økt bekymring for den eldre sin helse, funksjon og trygghet.

Mange eldre og pårørende tror at fall er en naturlig del av alderdommen, men det er solide bevis for at mange fall kan forebygges.

I dag, 1. oktober, er den internasjonale eldredagen. Med kampanjen “Vær sterk. Vær stødig”  vil vi i Forskningsgruppe for geriatri, bevegelse og slag (GeMS) ved NTNU få familier involvert i fallforebygging.

Med enkle tiltak kan du bidra til at et eldre familiemedlem unngår fall. Illustrasjonsbilde: iStock

Slik kan du hjelpe et eldre familiemedlem unngå fall:

• Undersøke om det finnes styrke- og balansetrening på et senter i nærheten og anbefale disse til eldre i familien eller i vennekretsen
• Kartlegge og utbedre potensielle fall-farer i hjemmet som matter, dårlig belysning og løse ledninger
• Oppfordre til årlige syns- og hørselstester
• Be fastlegen om å kontrollere medsinlisten til eldre i familien
• Oppfordre til et kosthold med inntak av Vitamin D (spis fet fisk, egg, eller ta kosttilskudd) eller tilbring tid utendørs i sola, for å bedre benhelsen
• Å være i fysisk aktivitet eller oppmuntre til aktiviteter – spille aktivitetsspill, hagearbeid eller gå til butikken
• Planlegge familieaktiviteter og aktive ferier sammen

Forskningsgruppen vår GeMS deltar i ProFouND: the Prevention of Falls Network for Dissemination – et europeisk EU-finansiert nettverk som har som mål å tilby de beste og mest effektive rådene om fallforebygging og aktiv aldring, for å forebygge fall blant eldre i hele Europa. ProFouND leder en europeisk kampanje om fallforebygging i 12 land, der målet nettopp er å spre informasjon om hvordan fall kan forebygges.

Ved å rette oppmerksomheten mot tiltak for å forebygge fall, vil vi bidra til at alle generasjoner fra yngre til eldre får denne informasjonen og kan involvere seg.

Vi har god dokumentasjon på hvordan fallforebygging kan gjennomføres ved å påvirke risikofaktorer som for eksempel nedsatt balanse, men utfordringen nå er å få dette budskapet fram til personer som er i risiko for å falle, til familien og vennene deres.

På nettsiden til ProFouND finner du materiell som viser hvordan lokale kampanjer om fallforebygging kan gjennomføres, faktaark om viktige tema som benhelse og spesifikke øvelser for å forebygge fall. Vi har også lært opp treningsinstruktører i 5 regioner i Norge som del i arbeidet med å utvikle tilbudet om styrke- og balansetrening for å forebygge fall blant eldre.

“Vær sterk! Vær stødig!” – Informasjonsmateriell

Folder: Enkle råd for å holde seg selvstendig og aktiv gjennom livet (pdf)

Plakat: Enkle råd for å holde seg selvstendig og aktiv gjennom livet (pdf)