Farmor slet litt med hukommelsen, men hun klarte seg selv og fant glede i å lese bøker, løse kryssord og være sammen med familie og venner. Lårhalsbruddet endret alt. Dagen etter operasjonen var hun ikke skikkelig våken, plukket på sengetøyet, gråt, var redd og trodde Trond Giske lå i sengen hennes.

Foto: Kim L’Orange Sørenssen

Delirium er enkelt sagt mentale endringer som oppstår på grunn av sykdom. Vanlige årsaker er infeksjoner, hjerteinfarkt, hoftebrudd, kreft, anestesi, operasjoner eller uheldig legemiddelbruk. Delirium kommer gjerne plutselig, er ofte svingende og er i prinsippet helt reversibelt. Delirium er svært vanlig blant gamle pasienter og svært syke pasienter, og kan være svært utfordrende for pårørende og helsepersonell. Pasienter med delirium har betydelig overdødelighet, økt risiko for demens, de ligger lenger i sykehus, pådrar seg oftere komplikasjoner og må oftere skrives ut til sykehjem. Norske tall finnes ikke, men delirium har store økonomiske implikasjoner for helsevesenet og samfunnet.

Høsten 2015 hadde jeg vært stipendiat og forsket på delirium i om lag et halvt år da jeg skrev blogginnlegget “Delirium – et oversett folkehelseproblem.” Jeg skrev da at delirium hos gamle er en svært vanlig og alvorlig tilstand som langt på vei blir neglisjert på alle nivå i helsevesenet. Nå, fire år senere, har jeg disputert og benytter anledningen til å skrive om egne resultater og erfaringer samt det viktigste av kunnskapstilfang om delirium de siste årene.

Delirium skyldes sykdom, og alle som jobber med eldre og syke pasienter må forstå at delirium er et tegn på sykdom, noen ganger det eneste tegnet på sykdom og ikke sjelden tegn på livstruende sykdom. Alle med akutte mentale endringer må derfor vurderes av lege og ofte legges inn på sykehus. Man har ingen spesifikk behandling rettet mot selve deliriet, men forvirringen roer seg gjerne når den utløsende medisinske tilstanden bedres, for eksempel når en pasient med lungebetennelse får antibiotika. Snarlig medisinsk vurdering er altså avgjørende av to grunner – 1) livstruende sykdom avdekkes og behandles, og 2) den medisinske behandlingen er kjernen i håndteringen av selve deliriet.

Ulike typer delirium

Ingen delirier er like. Noen går fort over, andre varer lenge, noen er uskyldige, noen svært alvorlige. Delirium deles gjerne inn i motoriske subtyper fordi noen pasienter utvikler hyperaktivt delirium med motorisk uro og formålsløse bevegelser og andre har hypoaktivt delirium med redusert bevissthet, lite bevegelser og lite spontan tale. Pasienter som har både hyperaktive og hypoaktive symptomer har blandet delirium, mens en liten gruppe har delirium uten motoriske symptomer. Hensikten med mitt doktorgradsprosjekt var å kartlegge risikofaktorer, forekomst og prognose for de ulike subtypene, samt å undersøke reell motorisk aktivitet på tvers av subtypene ved hjelp av akselerometerbaserte bevegelsessensorer.

Hva fant vi?

Ved oppstart i 2015 visste vi at delirium var vanlig blant gamle på sykehus, og vi forventet om lag 40 prosent ettårs dødelighet blant pasientene med delirium. Over halvannet år inkluderte vi 311 pasienter som var innlagt på geriatrisk avdeling på St. Olavs hospital og fulgte disse i ett år. I tråd med internasjonale studier fant vi delirium hos en tredjedel av pasientene, og ettårs dødelighet hos pasienter med delirium viste seg å være 40 prosent – dobbelt så høy som hos de uten delirium!  Vi hadde planlagt å kalle inn deltakerne med delirium til kognitiv testing etter fire måneder. Vi ble overrasket over at så mange som 30 prosent var døde allerede etter fire måneder, og blant de gjenlevende var halvparten så svekket at de ikke var i stand til å møte til kognitiv testing. Bare en av tre med delirium var dermed i stand til å gjennomføre testingen, noe som medførte at materialet ikke lot seg analysere slik vi hadde planlagt.

Vi ønsket å undersøke om miljøfaktorer i sykehusets behandlingskjede kunne bidra til å utløse delirium. Vi fant at radiologiske undersøkelser og tilsyn av andre spesialister på kvelds- og nattestid var assosiert med utvikling av delirium, men vi fant ingen sammenheng mellom overflyttinger mellom avdelinger, lang ventetid i akuttmottaket og å bli innlagt på nattestid og utvikling av delirium. Det var heller ingen sammenheng mellom noen av disse miljøfaktorene og utvikling av noen motorisk subtype. Vi kan ikke fastslå at undersøkelser på nattestid var den egentlige årsaken til utviklingen av delirium, men funnet er i tråd med andre studier som har funnet at rombytter, lang ventetid i akuttmottak og mangel på briller og høreapparater kan bidra til delirium hos gamle i sykehus [1]. Funnet passer også med en metaanalyse som finner at tiltak som fysisk aktivisering, klokker og kalendre på veggene, søvnhygiene og fokus på ernæring og drikke reduserer forekomsten av delirium med om lag 40 prosent [2].

Mange helsearbeidere har brukt mye tid og krefter på å passe på pasienter med hyperaktivt delirium som traver opp og ned i korridorene, river ut dren og vil ut av senga selv om de ikke kan gå, og en skulle tro at det er store forskjeller i aktivitetsnivå mellom pasienter med hyperaktivt og hypoaktivt delirium. Overraskende nok fant vi ingen signifikante forskjeller mellom gruppene med hyperaktivt og hypoaktivt delirium for tid i oppreist stilling eller antall forflytninger mellom sittende og stående stilling. Vi fant derimot at de med delirium uten motoriske symptomer hadde høyest aktivitetsnivå. Videre hadde pasientene med hyperaktivt delirium lavere aktivitetsnivå enn pasienter uten delirium som vi har kartlagt tidligere [3]. Dette gjør at vi må tenke nytt om aktivitet og delirium hos gamle – det ser ut som delirium innebærer lavere, ikke høyere aktivitetsnivå. Pasienter som ikke kommer seg opp av senga ser med andre ord ut til å være en større utfordring enn de som traver opp og ned i gangene.

I følge litteraturen er hypoaktivt delirium vanligst og har dårligst prognose. Vi fant at hyperaktivt, hypoaktivt og blandet delirium var omtrent like vanlig og at et mindretall hadde delirium uten motoriske symptomer. Vi fant ingen forskjell i ettårs overlevelse, lengde på sykehusopphold eller behov for sykehjem mellom subtypene [4]. Dette kan skyldes at materialet vårt var for lite til å finne slike forskjeller, men det finnes en alternativ, lovende forklaring. Tidligere studier har vist at både hoftebruddpasienter og geriatriske pasienter ved geriatrisk avdeling på St. Olavs hospital er mer fysisk aktive enn tilsvarende pasienter i sammenliknbare avdelinger. Det har alltid vært en tydelig vektlegging av mobilisering, bevegelse og fysioterapi i avdelingen, både i daglig drift og i forskning. Tidlig, hyppig mobilisering av gamle pasienter «sitter i veggene,» og en kan tenke seg at pasientene med hypoaktivt delirium har hatt særlig glede av dette ved at de blir så godt mobilisert at de unngår de farligste komplikasjonene til sengeleie – slik som lungebetennelse, urinveisinfeksjon, blodpropp i bena og liggesår. Nettopp disse komplikasjonene kan være årsaken til at det generelt går dårlig med pasienter med hypoakvitvt delirium, og kanskje delirium generelt. Det er med andre ord mye som tyder på at mobilisering, altså å få pasienten ut av senga og opp på beina, er helt avgjørende både for å forebygge delirium og å bedre utfallet ved etablert delirium. Bedre bemanning, flere fysioterapeuter, flere geriatriske fagsykepleiere og sykehusavdelinger tilrettelagt for fysisk aktivitet kan altså forebygge delirium og forkorte varigheten av delirium, noe som vil resultere i færre sykehuskomplikasjoner, mindre behov for utskrivelse til sykehjem og færre tilfeller av demens. Den potensielle nytten for både pasienter, helsevesen og samfunn kan være formidabel.

Medikamenter og delirium

Medikamenter blir hyppig gitt til pasienter med delirium – både benzodiazepiner som Sobril og Dormicum og antipsykotika som Haldol, Risperdal og Zyprexa. Mye tyder på at slike medikamenter heller gjør vondt verre. Det lille som er av god forskning tyder på at benzodiazepiner heller gir delirium enn hjelper mot delirium. I 2016 ble det publisert en metanalyse som ikke fant gunstige effekter av antipsykotika gitt mot delirium. Siden da har en randomisert kontrollert studie fra lindrende enheter i Australia vist at antipsykotika er dårligere enn placebo til å lindre plagsomme symptomer ved delirium [5], og tre randomiserte kontrollerte studier har vist at antipsykotika ikke forebygger delirium. Det har sett ut som anestesimiddelet Dexdor gir mindre tendens til delirium enn tradisjonelle anestesimidler, men en fersk studie tyder på at Dexdor er mindre effektivt og gir flere bivirkninger enn tidligere antatt.

Delirium – konsekvenser og muligheter

Man har lenge hatt mistanke om at delirium kan gi varige negative effekter på kognisjon, og i 2017 kom en stor studie som konkluderte med at delirium øker risikoen for demens og forverrer eksisterende demens [6]. Da demens er en av våre store folkesykdommer understreker dette hvor viktig det er å forebygge delirium og håndtere delirium på en god måte. Min avhandling, og flere andre studier, peker på at uheldige miljøfaktorer i sykehusene kan bidra til utvikling av delirium. Det kan se ut som at mobilisering og fysisk aktivitet under sykehusoppholdet kan bedre prognosen ved delirium. En studie som undersøker om bedre mobilisering av eldre pasienter kan forhindre delirium og bedre prognosen ved delirium roper på å bli gjennomført. Alt tyder på at vi i ostehøvelkuttenes tidsalder må vokte oss vel for å ende opp med sykehusfasiliteter uegnet for eldre pasienter, for få pleiere og fysioterapeuter og for dårlig organisert eldreomsorg. Jeg avslutter derfor med å si som i 2015 – vi må ikke spare oss til fant!

Hvordan gikk det så med farmor? Det tok lang tid før deliriet dempet seg, og hun ble liggende over to uker på sykehus. Hun kom seg etter hvert på beina, men måtte skrives ut til korttidsopphold på sykehjem. Hun ble omsider skrevet hjem, men ett halvt år etter bruddet er hun preget av demens og trenger mye hjelp. Lesning og kryssord er det slutt på.

Litteratur

1. Evensen S, Saltvedt I, Lydersen S, Wyller TB, Taraldsen K, Sletvold O: Environmental factors and risk of delirium in geriatric patients: an observational study. BMC Geriatr 2018, 18(1):282.
2. Hshieh TT, Yue J, Oh E, Puelle M, Dowal S, Travison T, Inouye SK: Effectiveness of multicomponent nonpharmacological delirium interventions: a meta-analysis. JAMA Intern Med 2015, 175(4):512-520.
3. Evensen S, Bourke AK, Lydersen S, Sletvold O, Saltvedt I, Wyller TB, Taraldsen K: Motor activity across delirium motor subtypes in geriatric patients assessed using body-worn sensors: a Norwegian cross-sectional study. BMJ Open 2019, 9(2):e026401.
4. Evensen S, Saltvedt I, Lydersen S, Wyller TB, Taraldsen K, Sletvold O: Delirium motor subtypes and prognosis in hospitalized geriatric patients – A prospective observational study. J Psychosom Res 2019, 122:24-28.
5. Agar MR, Lawlor PG, Quinn S, Draper B, Caplan GA, Rowett D, Sanderson C, Hardy J, Le B, Eckermann S et al: Efficacy of Oral Risperidone, Haloperidol, or Placebo for Symptoms of Delirium Among Patients in Palliative Care A Randomized Clinical Trial. Jama Internal Medicine 2017, 177(1):34-42.
6. Davis DH, Muniz-Terrera G, Keage HA, Stephan BC, Fleming J, Ince PG, Matthews FE, Cunningham C, Ely EW, MacLullich AM et al: Association of Delirium With Cognitive Decline in Late Life: A Neuropathologic Study of 3 Population-Based Cohort Studies. JAMA Psychiatry 2017, 74(3):244-251.

«Mamma, du har fått rynker bakpå lårene dine».

Min sønns konstatering var konkret og blottlagt for andre intensjoner enn å formidle sin observasjon av mine lårs bakside. Beskrivelsen av mine lår kan ilegges både verdi og følelser i en tid hvor både ungdom og godt voksne har behov for filter og photoshop for å «vise» seg frem.

Min sønns kommentar ble ikke møtt med annet enn et «ja, det har du jammen rett i, kropper endrer seg, men nå må du ta på deg sokkene så vi rekker skolen». Øvrige utsagn hvor kropp beskrives med en verdi, får imidlertid ikke forbli ukorrigert. Hvorfor? Fordi jeg mener det er min plikt å sørge for at barna mine vokser opp med vissheten om at kropp ikke er synonymt med skam eller å være feil. Jeg ønsker at barndommen deres skal preges av andre verdier enn utseende og kroppsideal, og håper at «rødt kort» for negativ kroppsprat skal hjelpe dem å prioritere kroppens funksjon fremfor kroppens utseende. Jeg har forståelse for at familier prioriterer ulikt, og noen gir sikkert rødt kort for andre ting med gode grunner. Incentivet ligger i historier fortalt av mennesker med store kropper. Kropper som i de formative årene har følt på «utenforskap» og som i voksen alder altfor ofte står uten tjenestetilbud.

Foto: Meg Gaiger

Verdiskaping i språk

Min bakgrunn for å heve fingeren er basert på tung internasjonal forskning og arbeid med alvorlige spiseforstyrrelser i Klinikk for psykisk helsevern og rus i Helse Nord-Trøndelag. Pasienter med overspisningslidelser har av ulike årsaker opptatt meg og jeg har i den sammenheng møtt andre med samme iherdighet for økt kunnskap og utvikling av tjenestetilbud.

Jeg kan med sikkerhet si at språket vi bruker om kropp i vår familie vil gi avtrykk i mine barns holdninger og tanker om seg selv og andre. Utsagn som «han er tjukk», «feiten», og tilsynelatende uskyldige kommentarer om at noen har «spist nok siden sist» får dermed automatisk «rødt kort».

Voksne trenger også «rødt kort». Ikke sjeldent overhører jeg slankeprat og samtaler rundt «vellykkede» vekttap og hvor «fin», «flink» eller «ikke flink» vedkommende har vært. Ukjent med slikt snakk? Heldiggris. Du kan sannsynligvis gå videre i livet uten selvforakt og skam for at kroppen din ikke har riktig form eller størrelse. Dessverre har rødkortene ikke blitt brukt nok og ubevisste holdninger og tanker om kropp «smetter» inn i de fleste samfunnsstrukturer, for eksempel skole, media, helsevesenet, og andre vesen.

En quick fix, please

Nylig kom en rapport som viste at fedme koster Norge 68 milliarder kroner årlig. Ja, fedme er fortsatt en av verdens største helseutfordringer! Tusenvis av vitenskapelige artikler, nyhetsreportasjer og viktige internasjonale rapporter påpeker til det kjedsommelige de enorme samfunnsutfordringer som knyttes til økt kroppsvekt. Bilder av hodeløse kropper og mager med altfor små t-skjorter illustrerer de fleste reportasjer og understreker dermed misèren for store kropper. Etterspørselen etter «noe» som kan hjelpe den enkelte med å fikse på kroppen, i denne sammenhengen minske vekten, er enorm.

Det er derfor ikke særlig vanskelig å markedsføre slankeprodukter, treningsformer og andre quick fixes for hordene som vil bevege seg bort fra fedmekategorien og inn i «normalen». Hvorfor ønsket om vektnedgang er så stort kan sannsynligvis ikke bare tilskrives redselen for medisinske komplikasjoner.

Mange mennesker med store kropper opplever å ikke passe inn. Tynnhetsidealet henger ofte som en vond, mørk sky over dem og skaper tanker om å være ekkel, verdiløs og uelskbar. De færreste av oss er så komfortable med kroppene våre at vi springer i Baywatch-stil på stranden. Likevel er det for mange et livslangt ønske om å være som de færreste: tynn, eller i hvert fall tynnere. Kanskje ikke pga risikoen for helseplager, men fordi skammen over å være «feil» er så stor at helsa, ja den får seile sin egen sjø.

Cirka 100.000 mennesker i Norge oppfyller de medisinske kriteriene for sykelig overvekt. Tilstanden kan enkelt forklares: for mye mat og for lite trening. I vitenskapelige kretser er det dog bred enighet om at utvikling av fedme skyldes en rekke andre faktorer enn det som inngår i en enkel algoritme, som for eksempel genetisk sårbarhet og oppvekstmiljø. Likevel, det er fortsatt et gap mellom teori og praksis.

Det er din egen feil

Vi vet at det eksisterer holdninger i samfunnet og blant helsepersonell der fedme forklares med latskap, manglende evne til å følge råd og lav eller manglende motivasjon. Oversatt betyr det sånn cirka «det er din egen feil».

Å hjelpe dem som har «forårsaket sin egen tilstand», kan for noen virke grunnleggende feil, også for dem det gjelder. Paralleller kan sees i behandling av rusavhengige, selvskading og skader etter ekstremsport. Det er deres egen feil … Helsevesenet møter stadig slike utfordringer. Heldigvis utvikles stadig ny kunnskap om pasientgrupper som man tidligere tenkte «kunne skylde på seg selv». Disse pasientene får nå en mer riktig og verdig behandling på bakgrunn av holdninger til og kunnskap om utvikling av disse lidelsene. En gang håper jeg vi skriver samme historie for dem med store kropper.

De fleste vil andre vel. Det tror i hvert fall jeg. Jeg har møtt mange i helsevesenet som behandler pasienter med store kropper. Fellesnevneren er at alle vil hjelpe pasientene. Å gi råd, behandling og oppfølging uten ønsket effekt er frustrerende. Frustrasjon utspill<er seg på ulike måter, men produktet av denne frustrasjonen oppleves av mange pasienter som at de har mislyktes med behandlingen og at manglende effekt er på bakgrunn av at de ikke har vært «flinke nok». De har ikke bare mislyktes, de føler seg som mislykkede mennesker.

Uønsket adferd (for mye usunn spising og for få besøk på treningsstudio) tilskrives den enkeltes vilje, motivasjon og manglende «flinkhet». Kanskje oftest av pasienten selv. Resultat er selvforakt, og følelsen av selvforakt kan lamme de fleste.

Et nytt tilbud

Forrige uke kunne DPS Stjørdal, i samarbeid med Fedmepoliklinikken ved St. Olavs hospital ta imot en gruppe pasienter til en ti-ukers gruppeintervensjon. Gruppen som helhet har to ting til felles: De har tidligere fått behandling for sykelig overvekt uten ønsket effekt, og de har en spiseforstyrrelse – overspisningslidelse. Dette har de til felles med mange andre mennesker som i ensomhet har tiår med overspisingsepisoder med påfølgende skam og skyld bak seg.

Som prosjektleder for dette samarbeidsprosjektet, var det et spekter av følelser tilstede i det vi startet første samling av denne piloten. Å ta hensyn til kompleksiteten i en overspisningslidelse på en verdig, respektfull og riktig måte føles skummelt, men mest av alt veldig «riktig». Gjennom ti samlinger vil Kjersti Hognes Berg og jeg berøre vanskelige, men for oss, sentrale faktorer ved overspisningslidelser og fedme. Å snakke om fravær av trygge voksne, et liv med skam, fravær av glede og år med mat som selvmedisinering krever mye. Det krever mer å leve med en spiseforstyrrelse.

Et fellestrekk hos mange pasienter med overspisningslidelser er de har forsøkt å bedøve sin smerte fra vonde, utrygge og utenkelige erfaringer fra sårbare barndomsår, med mat.  Opplevelsen av at vonde følelser blir dempet med mat trumfer alle fornuftige råd de får høre om «sunne vaner og turer i marka».

Å leve uten denne «ventilen» i form av mat, som kan lette trykket fra følelsesmessig smerte, er utenkelig for mange med overspisningslidelser.

De store kroppene har «skygget» for behov som ikke har vært uttrykt, sett eller møtt i behandling. Ved undring og utforsking finner vi «bak kroppene» komplekse årsaksforhold og disse har vært vanskelig å oppdage i helsetjenesten: Det finnes få naturlige samarbeidslinjer som tar hensyn til menneskets kompleksitet.

Vi er mange som samarbeider om denne nye piloten for behandling av overspisingslidelse, og vi føler oss som pionerer ved selv å ha gått opp nye veier for denne gruppen. Fortsatt litt kronglete, men vi har funnet kursen!

Å bruke manglende motivasjon som forklaring på pasientens manglende suksess, springer muligens ut av samfunnets manglende motivasjon til å undre seg over det som er komplekst

Jeg håper samfunnet undrer seg mer fremover. Nysgjerrigheten på utvikling av fedme kan kanskje vekkes. Sønnen min og barn forøvrig er nysgjerrige på hvordan ting henger sammen. Hvorfor er magen din myk? Hvorfor bruker jenter sminke? Hvorfor har noen menn pupper? Hvorfor er noen mennesker tjukke?

Artikkelforfatteren. Foto: privat.

Jeg heter Tonje og tar en mastergrad i bevegelsesvitenskap, som jeg fra tidligere har en bachelorgrad i. Verken master eller bachelor i bevegelsesvitenskap er profesjonsutdanninger som leder frem til et bestemt yrke, som for eksempel fysioterapeut eller ergoterapeut. Det kan ofte gi flere spørsmål og skape usikkerhet rundt videre jobbmuligheter – hva blir jeg?

Tonje Pedersen Ludvigsen.
Foto: Else Remen

Hva lærer du som student ved Bachelor i bevegelsesvitenskap?

Som student ved bevegelsesvitenskap er fokuset i stor grad rettet mot fysisk aktivitet og prestasjon. Ingen overraskelse der altså. Men det er så mye mer enn det høres ut som. Ved fullført bachelor i bevegelsesvitenskap kan vi blant annet evaluere funksjonsevnen og utarbeide treningsopplegg med fokus på både styrke-, utholdenhet- og teknikktrening. I tillegg vektlegger studiet forskningsmetode og gir en innføring i analytiske verktøy, som er med på å skille oss fra en profesjonsutdanning som f. eks fysioterapi. Denne kunnskapen er like aktuell for både pasientgrupper med ulike diagnoser, men også for toppidrettsutøvere med mål om å vinne olympiske medaljer. Jeg skal til høsten starte på min masteroppgave med temaet biomekanisk analyse av ro-teknikk, der jeg får mulighet til å teste eliteutøvere. Ganske kult!

Ved siden av masterstudiene er jeg læringsassistent i emnet «Fysisk aktivitet i rehabilitering» for studenter ved andre året på bachelor i bevegelsesvitenskap. Nylig ble jeg med professor Marius Steiro Fimland til Unicare Helsefort.  Allerede på førsteåret lærer studentene om hvordan fysisk aktivitet kan fremme helse og motvirke kronisk sykdom. Under besøket fikk studentene innsikt i hvordan rehabilitering gjennomføres i praksis for pasienter med hjerneslag, langvarige smerter, kronisk utmattelsessyndrom (CFS/ME) og sykelig overvekt. Dette gir studentene mulighet til å trekke parallell mellom teori og praksis, som gir et bilde på hvordan vår kunnskap kan komme til nytte i rehabiliteringsprosessen.

Tverrfaglig rehabilitering, som tilbys ved Unicare Helsefort, innebærer at ulike yrkesgrupper jobber med samme problemstilling, men med ulike synspunkt. Poenget med en slik fremgangsmåte er at pasientens interesser blir ivaretatt på best mulig måte, slik at optimal behandling praktiseres. Her tenker jeg bevegelsesvitere som oss har mye å bidra med! Dette bekreftet professor Fimland som også er FoU-leder på Helsefortet. På grunn av studiets oppbygning og forskningsbaserte fokus gir bachelor i bevegelsesvitenskap kompetanse til å planlegge, gjennomføre og evaluere prosjekt knyttet til fysisk aktivitet og trening. I tillegg kan vi inngå i tverrfaglige team med hovedansvar for fysisk testing og trening.

Vi kan også bidra med vår kunnskap innen sensorteknologi, som brukes for å måle og fremme fysisk aktivitet. Dette er en vesentlig del av studiet. Til høsten skal to masterstudenter ved bevegelsesvitenskap gjennomføre et prosjekt ved Helsefortet for å undersøke om bruk av smart-teknologi kan øke det fysiske aktivitetsnivået hos pasienter som har behov for det. Døgnbasert rehabilitering er kostbart, derfor er det viktig å undersøke om helseteknologi kan gjøre rehabiliteringen både billigere og bedre.

En annen ting jeg har tenkt på, er at når eldrebølgen skyller over oss for fullt kan vi ikke bare rehabilitere oss ut av det. Vi må tenke forebygging! Fysisk inaktivitet er en stor risikofaktor for kroniske sykdommer, på lik linje som fedme og tobakk. Problemstillinger knyttet til forebygging, iverksetting av tiltak og evaluering av tiltak er hovedtemaet i emnet «Folkehelse og bevegelsesvitenskap», hvor jeg også er læringsassistent. Her får studentene utfordret seg i folkehelsearbeid med fokus på forebyggende arbeid i en utvalgt kommune.

Petter Gomo, Team-leder Unicare Helsefort (t.v.) og Jonatan Riise, bachelor-student i bevegelsesvitenskap. Foto: Marius S. Fimland/NTNU

Ta ansvar for egne muligheter!

Velger man en akademisk disiplin-utdanning, som det bevegelsesvitenskap er, må man også ta ansvar for egne muligheter. Vi må derfor være klar over egen kompetanse og hvordan vi ønsker å bruke den. Flere av mine medstudenter på bachelorstudiet hadde ulike ønsker om videre jobb og karrieremulighet. Noen ønsket å jobbe innen rehabilitering, andre innen forebyggende helsearbeid, mens noen ønsket å jobbe med skadeforebyggende trening eller optimalisering av idrettsprestasjon. Flere har også valgt å gå videre på masterstudiet, slik som jeg har valgt å gjøre. Masterstudiet går enda dypere i vitenskapen og vektlegger den metodiske og analytiske delen av fagfeltet i større grad. På bakgrunn av dette har jeg kompetanse til å jobbe videre mot mitt mål om å ta doktorgrad og bli professor. Jeg ønsker å undervise på universitetsnivå i kombinasjon med en forskerstilling, som gir meg mulighet til å studere teknikk og bidra til optimalisering av idrettsprestasjoner.

Etter å ha lest dette innlegget håper jeg at du har fått en bedre forståelse av hva vi som bevegelsesvitere kan jobbe med, og kanskje har du fått noen innspill til hva du ønsker å jobbe med. Ønsker du å lese mer om Bachelor i bevegelsesvitenskap kan du klikke her for en beskrivelse av studieprogrammet. I tillegg kan du lese om bevegelsesvitenskap (Movement science) som en av tre studieretninger i den nye internasjonale masteren i fysisk aktivitet og helse, ved å klikke her.

Treningsstrikk har lenge eksistert som et alternativ til konvensjonelt utstyr som manualer og stenger, men er det like effektivt? Aktiveres musklene like mye?

Med treningstrikk er du ikke avhengig av tungt eller dyrt utstyr, og du kan trene hvor som helst. (Foto: Kim Sørenssen/ NTNU)

Hvis man går inn på et treningssenter i dag vil man gjerne se at manualer i mye større grad enn strikk brukes til styrketrening. Treningsstrikkene henger gjerne surret rundt ribbeveggen i et hjørne og brukes gjerne bare av de som holder på med rehabilitering etter en idrettsskade. Hvorfor brukes de ikke i større grad til tyngre styrketrening? Er det fordi manualer er mer effektive enn strikk, eller er det bare av gammel vane at folk tyr til manualene?

Vi har gjort en studie som del av et større prosjekt hvor målet var å se på effekten av styrketrening med strikk på langvarige uspesifikke smerter i nakke og korsrygg. Målet med denne studien var altså å finne ut om strikk er like effektive som manualer for styrketrening.

For å finne ut av dette rekrutterte vi 29 deltagere til å gjøre tre repetisjoner med strikk og med manualer i øvelsene flyes og omvendt flyes med den motstanden deltagerne klarte å utføre maksimalt 10 repetisjoner med. Vi festet elektroder på musklene i overkroppen for å måle muskelaktiveringen, som sier noe om hvor effektiv treningen er. Øvelsene ble utført liggende når deltagerne brukte manualer, og stående når de brukte strikk.

Det viste seg at forskjellen i muskelaktivitet mellom de to treningsmetodene varierte avhengig av hvilken muskel vi så på. Når deltagerne brukte manualer så vi at muskelaktiviteten var noe høyere i de antatte primærmusklene, altså de musklene folk gjerne ønsker å stimulere med disse øvelsene; pectoralis major (brystmusklene) i flyes, og deltoideus posterior (bakside skuldre) i omvendt flyes.

Det betyr ikke nødvendigvis at manualer er bedre enn strikk i disse øvelsene. Vi så nemlig at muskelaktiviteten i andre muskler, såkalte støttemuskler, var betydelig høyere med strikk. Dette er muskler som har som funksjon å stabilisere leddene gjennom bevegelsesbanen. Eksempler på muskler med høyere aktivitet under styrketrening med strikk var deltoideus anterior (fremre del av skulder) i flyes, og deltoideus medius (midtre del av skulder) og trapezius (nakke) i omvendt flyes.

Sammenlignet med frivekter og maskiner er treningsstrikk billig, lett å ta med seg, og tar lite plass. Vi fant at forskjellene mellom strikk og manualer i det store bildet var små. Man kan fint bruke disse metodene om hverandre og forvente samme effekt. Dette gjør dem godt egnet til å ta med når man er på farten og har begrenset tilgang på treningsfasiliteter, men likevel ønsker å vedlikeholde styrke og muskelmasse, for eksempel i ferier.

De er også et godt alternativ til de som ikke ønsker å gå på treningssenter, men ønsker å trene hjemme, enten som del av et rehabiliteringsopplegg, eller som tyngre trening for å øke styrke og muskelmasse. Det fås i dag strikk med mange ulike grader av motstand, og ved å kombinere flere strikk kan selv de sterkeste øke sin styrke og muskelmasse.

Vi hadde på forhånd trodd at effekten kom til å være sammenlignbar så lenge den relative motstanden deltagerne brukte med de to metodene ble holdt lik, og dette støttes av resultatene. De store forskjellene vi fant i støttemusklene hadde vi imidlertid ikke regnet med på forhånd, og det er jo en fin bonus for de som trener med strikk, at flere muskler aktiveres såpass mye i samme øvelse.

Les hele studien:

Den 3. mai 2018 var en stor dag for legen Ingvild Vatten Alsnes. Hun tok sin ph.d. etter flere år med hardt arbeid. Det var også en stor dag for Fakultet for medisin og helsevitenskap idet vi kunne markere Ingvild som vår doktorgrad nummer 1000!

Ingvild Vatten Alsnes tok nylig doktorgrad nummer 1000 ved Fakultet for medisin og helsevitenskap.
Her med veiledere, bedømmelseskommité og prodekan Brita Solveig Pukstad.
(Foto: Kim L’Orange Sørenssen)

Legen Knut Joachim Berg var den første som tok en doktorgrad i medisin ved Universitetet i Trondheim i 1977.

En doktorgrad er den høyeste akademiske grad det er mulig å oppnå i Norge. Ordet doktorgrad kommer fra det latinske ordet docere, som betyr å undervise. Det er forkortet fra licentia docendi (lisens til å undervise), og en som har tatt en doktorgrad har dermed rett til å forelese ved et universitet.

Graden ph.d. (philosophiae doctor) ble innført i Norge i 2003, og i 2008 ble mange av de gamle doktorgradene som dr.med, dr.ing og dr.scient avskaffet slik at kun ph.d. og dr. philos gjensto.

Forskjellen mellom ph.d. og dr. philos er at man ved ph.d. tas opp og deltar i et doktorgradsprogram mens man ved å ta en dr. philos kvalifiserer seg på den tradisjonelle måten uten å delta i et slikt program. En ph.d. er normert til tre år mens en dr. philos ikke har noe tidsnormering.

Ved Fakultet for medisin og helsevitenskap er det mange personer som i det skjulte jobber hardt for at hver enkelt ph.d.-kandidat skal ivaretas best mulig og få gjennomføre sin disputas på en høytidelig og verdig måte. For å vurdere opptak til et ph.d.-program er opptaksrådene ved hvert institutt av uvurderlig betydning, og her følges regelverket i ph.d.-forskriften nøye.

Gjennom hele stipendiatperioden spiller HR-seksjonen og kontorsjefer en viktig rolle, og fra opptak til ferdig disputas er våre dyktige administratorer helt essensielle. De tre damene som i dag har denne rollen er Sigrid Wold, Gro Neergård og Marianne Herman. På vegne av alle som har tatt en doktorgrad eller er i gang med et doktorgradsløp ved vårt fakultet vil jeg med dette rette en stor takk til disse fantastiske kollegene!

Jeg vil også få rette en takk til alle som deltar i komitéarbeid for å vurdere en avhandling samt alle veiledere som står på for å få sine kandidater til å gjennomføre en ph.d. innenfor normert tid, som passer på at den vitenskapelige kvaliteten opprettholdes og som bidrar til forskning med høy etisk og faglig integritet.

Regelverk innen ph.d.-utdanning og helseforskning endres med jevne mellom. Vi ønsker at våre ph.d.-kandidater skal få veiledning av høyest mulig kvalitet, og som ledd i kvalitetssikring planlegges nå også obligatorisk kurs for ph.d.-veiledere. Alle ph.d.-kandidater må igjennom et opplæringsprogram på minst 30 studiepoeng hvor minimum 8 studiepoeng (og maksimum 10 studiepoeng) grunnkurs i vitenskapsteori, etikk og forskningsformidling er obligatorisk for alle kandidater.

Ved Det medisinske fakultet ved Universitetet i Oslo er det nå obligatorisk for hovedveiledere av ph.d.-kandidater å delta på første dag av det obligatoriske kurset INTRO1. Det oppfordres til deltakelse også for medveiledere, og kravet er at hovedveileder deltar minst en gang i løpet av en 3-års periode. En slik ordning diskuteres nå også ved vårt fakultet ved NTNU. Innspill til dette mottas med takk!

Vi har de siste årene hatt 60-80 disputaser pr år, men allerede nå før sommeren 2018 kommer vi til å nærme oss 60 ved Fakultet for medisin og helsevitenskap! I følge NIFU (Nordisk institutt for studier av innovasjon, forskning og undervisning) var det i 2017 flere kvinner enn menn som tok en medisinsk doktorgrad i Norge.  Det har ikke alltid vært slik.

Den første kvinne som offisielt fikk rett til å forelese ved vårt fakultet var Rigmor Austgulen som disputerte som nr. 30 i 1988. Samme år disputerte også kvinne nr. 2, Anna Midelfart, som nr. 37.

Begge disse kvinnene har betydd mye som forbilder og som akademiske ledestjerner både for undertegnede og for kvinnelige legestudenter og leger i mange år.

Det var med stor sorg vi for få uker siden tok farvel med Rigmor Austgulen da hun ble bisatt i Vår Frue kirke. Ikke bare var hun den første kvinne til å ta en medisinsk doktorgrad i Trondheim, men professoren var en periode prorektor ved det kommende NTNU og var en aktiv kvinnesaksforkjemper. Jeg vil tro hun ville likt godt at doktorgrad nummer 1000 ble en kvinnelig lege.

2011 var det første året det var flere kvinner enn menn som tok doktorgrad ved vårt fakultet, og undertegnede var den siste som disputerte dette spesielle året.

Den første mann som tok doktorgrad ved vårt fakultet i 1977, den første kvinne i 1988 og doktorgrad nummer 1000 i 2018 var/er alle leger.

I 2001 så man med bekymring på at gjennomsnittsalderen ved avlagt dr.med var godt over 40 år. Videre så man at det var for få medisinere som forsket, og at de som forsket gjorde dette i for liten grad og i for kort del av yrkeskarrieren. I 2002 ble dermed «Forskerlinjen» opprettet ved de fire medisinske fakultetene i Norge.

Nylig ble en evaluering av Forskerlinjen (FL) publisert i PLoS One, hvor man kunne konkludere med at tidligere FL-studenter som avsluttet medisinstudiet i perioden 2006-14 fullførte ph.d.-løpet 10 ganger hyppigere enn en sammenlignbar kontrollgruppe. Dette inspirerer til fortsatt satsning på Forskerlinjen, men også til fortsatt jobbing med å øke kvaliteten på ph.d.-utdanning generelt og til skjerpet oppfølging av alle våre verdifulle ph.d.-kandidater.

Takk til alle dere som har valgt å ta en ph.d. ved Fakultet for medisin og helsevitenskap, og nok en gang gratulerer til vår doktorgrad nummer 1000, Ingvild Vatten Alsnes!

Kilder:

Wikipedia: Dokotorgrad

NIFU: Nesten 1500 doktorgrader avlagt i 2017

UiO, Det medisinske fakultet: Obligatoriske emner, seminar og kurs

Nils Erik Gilhus et al, Hvorfor forskerlinje for medisinstudenter?, Tidsskr Nor Legeforen 2001; 121: 1846

Geir W. Jacobsen et al, Springboard to an academic career—A national medical student research program, PLOS ONE, published online april 2018.

Det hevdes at ekstra mye fysisk aktivitet og trening er viktig for å opprettholde god funksjon og redusere risikoen for nye alvorlige hendelser etter hjerneslag. Vi har imidlertid gjennomført en stor randomisert kontrollert studie som viser at økt aktivitet og trening ikke førte til bedre funksjon sammenlignet med det som i dag er standard oppfølging. Hvordan skal vi tolke disse resultatene?

Som følge av flere randomiserte kontrollerte studier gjennomført på 80-tallet har den akutte behandlingen av pasienter med hjerneslag blitt betydelig forbedret. Studien som har vist størst effekt av alle slagenhetsstudier ble gjennomført av Bent Indredavik og hans kolleger her i Trondheim. Den gangen sammenlignet man effekten av en systematisk og målrettet akutt behandling med det som da var standard behandling på en generell medisinsk avdeling. Det var stor forskjell på behandlingen som ble gitt i de to gruppene og det ble stor forskjell i utkomme. De som fikk behandling i den forskningsbaserte slagenheten hadde betydelig lavere dødelighet i tillegg til høyere funksjonsnivå og bedre livskvalitet for de som overlevde.

Illustrasjonsfoto: iStock

De største gjennombruddene innen slagbehandling etter dette er innføring av trombolyse (medikament for løse opp blodproppen som forårsaket hjerneslaget), tidlig støttet utskriving fra sykehus og nå nylig trombektomi (mekanisk fjerning av blodproppen). Når det gjelder langtidsoppfølging etter hjerneslag mangler imidlertid det samme kunnskapsgrunnlaget.

Det var bakgrunnen for at vi våren 2010 søkte om midler til å gjennomføre LAST-studien (Life After Stroke), en randomisert kontrollert studie som hadde til hensikt å undersøke om regelmessig oppfølging (coaching) av en koordinerende fysioterapeut over en periode på 18 måneder etter hjerneslaget kunne bidra til å vedlikeholde et godt funksjonsnivå. Studien som er finansiert av Norges forskningsråd, Samarbeidsorganet mellom NTNU og Helse-Midt, Fond til Etter- og videreutdanning av fysioterapeuter i tillegg til Kontaktutvalget mellom St. Olavs hospital og NTNU, har inkludert 380 deltagere fra St. Olavs Hospital og Bærum sykehus. Ved loddtrekking ble halvparten henvist til det som i dag er standard behandling, mens den andre halvparten fikk regelmessig coaching i tillegg til standard behandling. Hensikten var å motivere og stimulere til økt fysisk aktivitet og trening. For hver deltager ble det gjennomført 18 møter som i hovedsak skulle være fysiske møter, men noen kunne også være telefonmøter.

Den gode nyheten er at coachingen faktisk førte til økt aktivitetsnivå som vedvarte i hele oppfølgingsperioden på 18 måneder. Men i motsetningen til hva vi hadde håpet på, så viste hovedresultatene, som ble publisert i februarutgaven av Stroke, ingen ekstra positiv gevinst av den økte aktiviteten på fysisk funksjon. Det nøytrale resultatet er i tråd med en rekke andre rehabiliteringsstudier. Det er derfor betimelig å spørre om dagens praksis er det beste man kan tilby?

I en kommentarartikkel ved redaktøren i samme tidsskrift blir det spurt om LAST-studien setter et endelig punktum for coaching som metode for personer med hjerneslag. Forfatterne konkluderer imidlertid med at det er behov for å prøve ut effekten av en individtilpasset langtidsoppfølging som omfatter en mer sammensatt tilnærming, og som i tillegg til fysisk aktivitet og trening, inkluderer både kognitiv og sosial stimulering i tillegg til bedre etterlevelse av retningslinjene for å forebygge nye alvorlige hendelser.

Dette samsvarer med vår egen konklusjon. LAST-studien har vist at coaching kan benyttes til å påvirke aktivitetsnivået hos personer som rammes av hjerneslag. Ved å bygge videre på denne kunnskapen, og ved å tilby en enda mer sammensatt og tilpasset oppfølging tror vi fortsatt det er mulig å oppnå bedre funksjon og livskvalitet for de som rammes av hjerneslag. Forhåpentligvis kan en ny studie undersøke effekten av en slik intervensjon ganske snart.

Her er noen enkle og effektive måter å trene med strikk på for å styrke skuldre, nakke og rygg – et treningsopplegg som jeg og kolleger har forsket på. Forskningsprosjektet er støttet av KLP.

Under finner du instruksjonsvideoer som viser hvordan du kan utføre øvelsene, enten det er hjemme, på jobben eller treningssenteret.

Videoer: KLP

Tenk tilbake på forrige gang du eller noen nær deg var i kontakt med helsetjenesten. Var du litt bekymret, litt usikker, litt spent og kanskje også litt redd? Fikk du den hjelpen du hadde forventet? Møtte du en helsearbeider som var kunnskapsrik og trygg, som så deg som den du var, viste deg omsorg og behandlet deg med respekt?

Det er ikke usannsynlig at den du møtte var utdannet fra NTNU, og jeg håper uansett du kunne svare «ja» på spørsmålene over. Når vi i disse dager ønsker mer enn 800 nye studenter velkommen til Fakultet for medisin og helsevitenskap, er det med én tydelig ambisjon: Å utdanne helsearbeidere som gjør en forskjell – for helsetjenesten og for pasientene.

Dette er en flott ambisjon, men hva betyr dette mer konkret? Jo, det betyr at våre studenter skal få en helsefaglig utdanning som ligger i front. En utdanning fra NTNU skal være en garanti for at du som pasient eller pårørende møter helsearbeidere som har oppdatert kunnskap innen sitt felt og som har god trening i å kommunisere denne kunnskapen. Du skal møte helsearbeidere som behersker sitt fag og er stolte av sin profesjon. Samtidig har utdannelsen lært dem at de færreste av oss utfører mirakler alene, gode helsetjenester krever både samarbeidsvilje og samarbeidsevne på tvers av profesjoner.

Hva gjør vi ved NTNU for at det skal bli slik?

I 2016 ble de tidligere Høgskolene i Sør Trøndelag, Gjøvik og Ålesund en del av NTNU. Fusjoner er arbeidskrevende, men etter hvert som støvet legger seg ser vi nå resultater av fusjonen. Ett eksempel: I det fusjonerte NTNU tilbyr vi nå utdanning til sykepleier på tre steder. Disse ser nå til hverandre, tenker sammen, plukker det beste fra hverandre og lager en utdanning vi ser vil bli bedre enn summen av de tre «gamle». Tilsvarende prosesser er i gang på alle studieprogrammene, på bachelor og masternivå.

Ved NTNU løfter vi utdanning fram bl.a. gjennom egne karriereløp for de av våre ansatte som særlig vil satse på å utvikle god undervisning. Vi jobber målrettet med å utvikle og ta i bruk nye læringsformer og læringsarenaer. Vi vet at hvis profesjonene skal jobbe sammen må de også møte hverandre under utdanningen. Vi er lokalisert i tre byer, men er opptatt av å utdanne helsepersonell til hele landet. Ved NTNU Gjøvik gir vi et desentralisert tilbud i sykepleie, i Trondheim utvikler vi det samme for medisin. På den måten er ambisjonen å bidra til at helsetjeneste kan rekruttere fagfolk som kan gi deg som pasient eller pårørende et tilbud der du bor.

Foto: Espen Dalmo (Gjøvik)

Også i år var det hard konkurranse om å komme inn på mange av våre studier. Det er jeg glad for, det betyr at våre studenter både er godt kvalifiserte og høyt motiverte. Jeg skal ikke legge skjul på at det også gir en visst prestasjonspress. Gode studenter fortjener et godt tilbud, det hviler et tungt ansvar på oss å sikre at de får det. Vår endelige eksamen er imidlertid ditt møte med våre ferdigutdannede helsearbeidere. Du skal være trygg på at de som kommer med sitt vitnemål fra NTNU både besitter den fagkunnskap og de egenskapene som er nødvendig for å levere i det noen av oss fremdeles mener er en av de beste helsetjenestene i verden.

Blogger: Kjartan Vårbakken, doktorgradsstipendiat i fysioterapivitenskap, Institutt for nevromedisin og bevegelsesvitenskap

Et stort forskingsprosjekt har til hensikt å bedre forståelsen av bevegelsesproblemene til personer med kneartrose og bidra til grunnlag for nye og mer målrettede fysioterapitiltak.

Bakgrunn

Artrose, eller slitasjegikt, er den hyppigste årsaken til langvarig begrenset fysisk aktivitet hos folk over 50 år. Om lag 25% av befolkningen over 55 år har artrose og kneet er det leddet som oftest er rammet. Kneartrose er hele 2.5 gang mer vanlig enn den neste diagnosen på listen.

Artrosen forsvinner ikke av seg selv, men funksjonen kan bedres med ulike tiltak. For å gjøre disse mest mulig effektive trenger vi mer kunnskap.

Styrketesting med den supermoderne Biodex-maskinen på Campus Tunga. Foto: Geir Mogen

Kunnskapshullene

Vi vet at:

• Kneleddsartrose kan gi smerte som fører til at man blir mindre fysisk aktiv
• Man kan være redd for at kneet skal bli verre om man belaster det
• Inaktivitet gir svekket muskelstyrke, gange- og balanseproblem og dårlig fysisk form
• Svekkelsene vil igjen begrense fysisk aktivitet og kan gi redusert livskvalitet
• • Dårlig fysisk form øker risikoen for overvekt og livsstilssykdommer

Vi vet for lite om:

• Hvilke strukturer i kneet som smerten kommer fra
• Sammenhengen mellom leddslitasje, smerte, muskelstyrke, balanse og gangfunksjon
• Hvilken behandling som er best, og for hvem, da problemene kan være sammensatte

Hva er normal muskelstyrke, balanse og gangfunksjon? Du kan bidra!

Gjennom å delta i vår studie vil du få høyteknologisk testing og tilbakemelding på din styrke, bevegelighet og balanse samt din aktivitet i hverdagen.

• Vi trenger derfor deg som:
• Er uten vesentlige kneplager
• Er mellom 45-70 år gammel
• Kan gå i trapper uten problemer

Prosjektet ledes av Ann-Katrin Stensdotter, professor i fysioterapi.

Skrivet som informerer om deltakelse og eventuell påmelding kan lastes ned her.

Bloggere: Heidi Pedersen, stipendiat ved Institutt for nevromedisin og bevegelsesvitenskap, og Svein Bergem, stipendiat ved Nord Universitet og ansatt ved Nasjonal kompetansetjeneste for barn og unge med funksjonsnedsettelser

I Norge er det et mål for velferds- og for funksjonshemmedepolitikken at hjelpemiddelsystemet skal bidra til aktiv deltakelse, likeverd og inkludering for personer med funksjonsnedsettelser. Dette gjelder både i arbeid, utdanning og dagligliv. Samtidig viser det seg at mange ikke får tilgang til de hjelpemidlene de har krav på, både på grunn av manglende informasjon og opplæring, eller fordi hjelpemidlene ikke viser seg å passe for den enkelte. Dette er svært leit, ettersom

Derfor er det veldig inspirerende å forske på aktivitetshjelpemidler, og se hva disse hjelpemidlene har av potensiale i møte med livene til folk. Vi forsker på hvilken betydning bruk av aktivitetshjelpemidler har for økt aktivitet og deltakelse blant personer med nedsatt fysisk funksjonsevne, men med noe ulik vinkling. Førstnevnte blant voksne i alderen 18-67 år og sistnevnte forsker på bruk av aktivitetshjelpemidler blant barn og unge i alderen 6-30 år.

I prosjektene ser vi at bruk av aktivitetshjelpemidler er knyttet til ulike deler av menneskers liv, som identitet, sosial aktivitet og syn på egen helse. Dette er viktige sammenhenger som vi ønsker å utforske nærmere i prosjektene våre. Disse hjelpemidlene gir også mulighet til opplevelser og erfaringer som det ellers er vanskelig å oppnå for målgruppen, slik som naturopplevelser, fart og spenning og det å bli klam i trøya. Gleder som folk flest setter pris på ved å holde på med fysisk aktivitet.

En viktig side ved at mennesker som har behov for slike hjelpemidler skal få tilgang til disse, er kunnskap og kompetanse blant ulike aktører knyttet til området aktivitetshjelpemidler. Saksbehandlere ved NAV, hjelpemiddelsentralene og kommunale ergo- og fysioterapeuter er sentrale i den sammenheng. Betydningen av kunnskap og kompetanse blant disse aktørene blir derfor også belyst i prosjektene.

At vi har to tilgrensende prosjekter med ulike målgrupper, gir oss mulighet til å se på bruk av aktivitetshjelpemidler knyttet til livsløp. Derfor vil vi som en forlengelse av prosjektene se om vi kan lære noe om hva som er med å bidra til at mennesker med nedsatt funksjonsevne er aktive fra barndom videre som voksne.

For mer informasjon om prosjektene, ta kontakt med Heidi Pedersen eller Svein Bergem (svein.bergem@vhss.no).

Interessert i temaet og befinner deg i Oslo 24. april? AktivUng holder frokostmøte om aktivitetshjelpemidler på Litteraturhuset, og forfatterne av dette blogginnlegget har lagt opp programmet.

Vet du hva et aktivitetshjelpemiddel er? Aktivitetshjelpemidler er utstyr som er spesielt utviklet for at personer med funksjonsnedsettelser skal kunne delta i fysisk aktivitet, lek og sportsaktiviteter.
Eksempler på aktivitetshjelpemidler er:
• Spesialsykler
• Rullestoler/-front til pigging
• Rullatorer
• Tilpassede vannski
• Sitski og biski
• Piggkjelker