Bjørn Hofmann

Av Bjørn Hofmann, NTNU Gjøvik og Universitetet i Oslo

Har Justin Bieber borreliose? Skal risiko for demens, sorg, fedme, kjønnsinkongruens og aldring være diagnoser? Dette er aktuelle og vanskelige spørsmål, som viser at diagnoser har makt. De er verdivirksomme på en rekke måter. Derfor er de viktige for pasienter, profesjonelle og politikere.

Diagnoser forklarer og samordner: Diagnoser er viktige – både for pasienten og for helsepersonell. Diagnoser gir forklaringer. De gjør at den enkelte kan forklare for seg selv hvorfor man har det ille. De kan også forklare for andre hvorfor man ikke kan gå på jobb eller hjelpe sine nærmeste slik man selv og andre ønsker og forventer. For helsepersonell utgjør diagnosene et ordnende system både for kunnskap og handling: Man vet hva det dreier seg om og (ofte) hva man skal gjøre. Derved reduserer diagnosen usikkerhet, og mange føler en lettelse når de får eller stiller en diagnose.

Samtidig er diagnoser omstridte. De kan skape konflikt mellom pasient og lege, for eksempel om hvorvidt pasienten har en gitt diagnose. Pasienten kan være sikker på å ha borreliose, mens legen er i tvil. Det kan også være uenighet mellom leger om pasienten har en diagnose eller hvilken diagnose pasienten har. Tilsvarende kan det komme til konflikt mellom profesjoner om diagnoser. Det skaper vanskelige situasjoner, mistillit og ofte konflikter – konflikter der «den sterkeste vinner».

Diagnoser er også verdivirksomme. De definerer hva som er normalt og skiller sykt fra friskt. I tillegg gir de rettigheter, fritar fra ansvar og plikter, og fratar rettigheter.

(Illustrasjonsbilde fra Colourbox)

Diagnoser gir rettigheter: Sykdom er en betingelse for retten til helsehjelp, sykmelding, og til økonomisk støtte, slik som sykepenger, arbeidsavklaringspenger, og uføretrygd. Det er knyttet store økonomiske ressurser til slike ordninger. At diagnosene skiller mellom de som får og de som ikke får, gir dem stor betydning.

Diagnoser fritar fra plikter: De fritar fra plikten til å arbeide. I tillegg kan diagnoser frita fra moralsk ansvar. Med en alvorlig diagnose er det ingen som forventer at man tar seg av sine nærmeste. Enkelte diagnoser fratar også fra straffeansvar, for eksempel ved manglende tilregnelighet.

Diagnoser fratar rettigheter: Samtidig som diagnoser gir noen rettigheter, kan de frata andre. For eksempel kan diagnoser frata folk deres frihet, for eksempel ved alvorlig smittefare. Da de kan holdes isolert også mot deres vilje. Tilsvarende kan diagnoser føre til at man mister retten til å ha førerkort eller foreldreansvar.

Diagnoser forenkler: I tillegg forenkler diagnoser en kompleks verden. Positivt sett gjør det helsepersonell i stand til å se et mønster i det komplekse og gjør dem i stand til å handle og hjelpe. Samtidig kan personer reduseres til diagnoser, for eksempel når helsepersonell betrakter en pasient som en kneskål eller «lårhalsbruddet i 2-sengen på 403». Da reduseres personer til medisinske objekter og man overser en viktig side ved diagnosen: sykdomsopplevelsen. I tillegg kan man komme til å overse viktige variasjoner. Diagnosene er gode for dem som passer inn i diagnosenes mønster, men ikke for dem som faller utenfor, men som like fullt trenger hjelp.

Diagnoser forskyver ansvar: Når en tilstand har fått en diagnose, blir den et helsefaglig anliggende og ansvar, Samfunnsmedisineren Per Fugelli var opptatt av at denne ansvarsforskyvningen kunne ha uheldige konsekvenser, for eksempel ved at politikere abdiserte fra ansvaret for sosiale determinanter for helse.

Diagnoser gir status og prestisje: Ideelt sett er diagnoser merkelapper på sykdommer, det vil si de er beskrivende. Men det viser seg at diagnoser er sosialt virksomme: Det knytter seg sosial status og profesjonell prestisje til diagnosene. Den norske sosiologen Dag Album har vist at hjerteinfarkt har mye høyere prestisje enn fibromyalgi blant leger. Tilsvarende har hjernesvulst høyere prestisje enn angstnevrose. Det illustrerer at diagnoser kan ha skjult makt.

Diagnoser forfører: De leder oss inn i roller. Det er visse forestillinger og forventninger til å være «kreftpasient» eller «diabetiker» og diagnosene kan føre oss inn i slike roller. Selv om vi har blitt flinkere til å snakke om «NN, som har diabetes», så synes vi fortsatt å tenke om mennesker som «diabetikere» eller «demente».

Diagnoser gir identitet: Hos pasienter kan diagnoser gi identitet og samhold med medpasienter. Mange har funnet god støtte i å dele erfaringer og ha kontakt med medpasienter. I enkelte «diagnosesamfunn» kan samholdet være veldig sterkt, men også virke ekskluderende på dem som ikke tilfredsstiller diagnosekravene. Diagnosen inkluderer og ekskluderer.

Diagnosene dømmer: Diagnoser kan også ha en dømmende funksjon. Ordet sykdom inneholder jo en «dom» og det kan knytte seg fordømmelse til enkelte diagnoser, eksempelvis for livsstilssykdommer.  Kols har vært knyttet til røykevaner og overvekt til usunne spisevaner. Slik skjult fordømmelse har gjerne vært knyttet til forestillinger om selvforskyldthet.

Diagnoseutglidning: En utfordring i dag er at teknologien har gjort oss så gode til å diagnostisere at vi har gitt diagnosenavn til forstadier til sykdom. Vi klarer å detektere celleforandringer som kan føre til kreft, men som ikke alltid gjør det. Når vi gir slike forandringer eller forstadier til diagnoser, står vi i fare for å gjøre folk syke. Vi gir dem diagnoser og behandler dem for tilstander som de kanskje ville dødd med og ikke av. Vi har nå vi fått en lang rekke for-diagnoser, slik som pre-demens og pre-diabetes. Tilsvarende har vi gjort risikofaktorer til diagnoser. Hypertensjon og hyperkolesterolemi er bare to eksempler.

Når vi gjør ulike for indikatorer, forstadier eller risikofaktorer til diagnoser, står vi i fare for å lage et skille mellom diagnose og sykdom. Det å ha en diagnose, blir ikke det samme som å ha en sykdom. I tillegg fjerner vi diagnosen fra det som betyr noe for folk: smerten, plagen, lidelsen. Vi finner tilstander, som vi ikke vet om utvikler noe som vil plage personen. Derved fjerner også helsefagene seg fra sitt moralske grunnlag: å hjelpe mennesker med deres (kroppslige og/eller mentale) plager. Man risikerer å gjøre mer skade enn nytte, for eksempel gjennom overdiagnostikk og overbehandling.

Diagnoseutvidelse: En annen utfordring, som også er relatert til helsefagenes suksess, er at vi setter diagnoser på stadig flere menneskelige fenomener. Avvikende atferd har lenge vært gjort til diagnoser. Eksempelvis var «drapetomani» (rømmesyke) en diagnose brukt på gjenstridige slaver i sørstatene i USA. I Norge var homoseksualitet en diagnose frem til 1977. Ingrid Bjerkås, som opponerte mot Quisling i 1941, fikk diagnosen «jøssingismus psykopatica» og Arnold Juklerød fikk diagnosen «kverulant paranoia» i 1971. I vår tid har vi gjort urolig skoleatferd og sorg til diagnose og det argumenteres for at aldring bør bli en diagnose. Selv om det finnes fordeler med å utvide diagnosepaletten, står vi også i fare for å gjøre allmennmenneskelige erfaringer til diagnoser, såkalt medikalisering. Det gjør livets normale tildragelser til et helsefaglig anliggende og ansvar.

Diagnoser stigmatiserer: Diagnoser er merkelapper som kan merke mennesker. Juklerødsaken er bare ett eksempel på hvordan diagnosene kan stemple og stigmatisere mennesker. Diagnoser kan knyttes til negative karakteristikker, slik som «latskap» eller «manglende selvkontroll» til fedme. De som «merkes» utsondres og opplever fall i status og enkelte ganger diskriminering.

Diagnoser styrer blikket: Diagnoser er ofte knyttet til biologiske prosesser eller tegn, og jo mer biologisk diagnosene er, desto mer solide oppfattes de. Det gjør at det helsefaglige perspektivet på sykdom, og gjerne det naturfaglige, blir dominerende. For å si det med Per Fugelli: Diagnoser reduserer kampen mot sykdom til en biologisk krigføring. To andre perspektiver har da lett for å bli borte: Det personlige perspektivet, altså sykdomsopplevelsen, og det sosiale perspektivet, det vil si sykerollen. Diagnosene har dermed en tendens til å gi det faglige perspektivet på sykdom forrang fremfor det personlige og det sosiale.

Diagnoser har med andre ord mange funksjoner. De forklarer folks plager og styrer helsefaglige handlinger. Diagnoser gir rettigheter, fritar fra plikter og fratar rettigheter. De gir status og prestisje og stigmatiserer. Diagnoser forfører og styrer vårt blikk på sykdom og lidelse.

Alt dette gir diagnosene stor betydning både for individer, profesjoner og for samfunnet. Det gir derved stor makt til dem som bestemmer over diagnosene – både når det gjelder deres tilblivelse og deres bruk.

En kort versjon av denne teksten er publisert som kronikk i Aftenposten 2.2.2020.

NTNU bør jobbe for at flere menn blir sykepleiere. Det vil pasientene tjene på.

I Gjøvik bor det 175 gutter på 15 år. 16. og 17. desember skal alle få se hvordan sykepleiere jobber når pasientens tilstand plutselig forverres. De får oppleve hvordan det er å være pasient og helsepersonell i en ambulanse under utrykning og hvordan sykepleiere redder liv gjennom hjerte- og lungeredning. De skal også bevege seg inn i et hjerte ved hjelp av VR-briller.

Alle guttene i Gjøvik som er 15 år har obligatorisk oppmøte på Institutt for helsevitenskap på NTNU i Gjøvik, for å lære om sykepleieryrket. Bildet er fra Guttedager i 2018. (Foto: Frøydis Angard Ulateig)

Har ikke tenkt dette yrket

Én av ti studenter som tar sykepleierutdanning er gutter. Mens unge kvinner erobrer yrker som tidligere var dominert av menn, som juss, psykologi og medisin, har ikke menn i tilsvarende grad inntatt de tradisjonelle kvinnedomenene.

Undersøkelser viser at sykepleie oppfattes som et feminint yrke. Dette bidrar til å ekskludere mange gutter til å vurdere dette som utdanning. Men mange gutter har rett og slett ikke tenkt tanken om at de kan bli sykepleiere.

Trenger en ny prat på kjøkkenet

Utfordringen er at befolkningen generelt vet lite om hva sykepleiefaget innebærer. Her har NTNU et ansvar. Og praten over kjøkkenbordet i guttenes hjem må blant annet inneholde utdanning, kjønnsrolle og identitet på nye måter.

NTNU er en av institusjonene som utdanner flest sykepleiere i Norge.  På Institutt for helsevitenskap ved NTNU i Gjøvik tar vi hvert år inn 220 nye studenter på bachelorutdanningen i sykepleie. 60 av disse er deltidsstudenter.

Jeg mener vi må se på samfunnsoppdraget vårt og om vi kan gjøre tiltak når det gjelder profilering og rekruttering av studenter. Derfor samarbeider vi 16. og 17. desember med skolekontoret i Gjøvik kommune og Norsk Sykepleierforbund Oppland. 175 gutter på 15 år i Gjøvik skal i løpet av to dager få et lite innblikk i noe av det som sykepleiere utdannes i.

Ved Senter for simulering og pasientsikkerhet ved NTNU i Gjøvik får guttene oppleve ambulansesimulator, vi skal også simulere hendelser hvor pasientens helsetilstand plutselig endres, og guttene får se hva som gjør at vi kan puste ved at vi blåser luft i en lunge, som er hentet fra en gris. De skal også få kikke inn i et hjerte ved hjelp VR-briller.

NTNUs visjon er «kunnskap for en bedre verden». Derfor driver vi forskning og utdanning. Utdanningene skal svare på samfunnets behov. Et behov er flere helsearbeidere. Det er stadig gjentatt at vi trenger flere sykepleiere. Ifølge Nav står i dag 4000-5000 sykepleierstillinger i Norge ubesatt, eller de bemannes av personer med annen utdanning.

Flere gutter er ikke nok

Samtidig løser vi ikke behovet for flere sykepleiere ved at det blir flere gutter på utdanningen. Antall studieplasser og praksisplasser må også øke. Men at så få gutter tenker sykepleie, kan ligge i at det er kvinnedominert. Men det kan også skyldes at sykepleiere som profesjon ikke har vært dyktige nok til å kommunisere sykepleie som eget fag.

Vi må bidra til mer kjønnsnøytral kommunikasjon og beskrive bedre hva sykepleiere gjør. Jeg tror også at det er av betydning at gutter på ungdomsskolen og videregående får møte mannlige sykepleiere og sykepleierstudenter. Disse kan være gode rollemodeller. Derfor skal 15-åringene som kommer til NTNU på Gjøvik blant annet møte mannlige sykepleierstudenter.

Pasientene har ulike ønsker

Jeg har ikke sett studier om mannlige og kvinnelige pasienter foretrekker å møte en sykepleier som har samme kjønn som sitt eget. Men jeg vil tro at her er det ulike ønsker, fordi menn og kvinner har ulike referanser og ønsker. Derfor kan flere mannlige sykepleiere ha en helsemessig positiv effekt på pasienter og tjenestemottakere.

Frafallet fra sykepleierutdanningen på Gjøvik er ikke større blant guttene enn jentene når de først har startet. Det synes som om de fleste guttene ikke kommer direkte inn fra videregående, men har arbeidet eller tatt annen utdanning før de starter – altså et bevisst valg på sykepleie.

Likestillings- og diskrimineringsloven gir åpning for å gi ekstrapoeng til gutter som vil studere kvinnedominerte fag. Universitetet i Agder og Lovisenberg diakonale høgskole gir nå gutter som vil søke sykepleierutdanning to ekstra poeng som en forsøksordning. Vi ser fram til at erfaringene med dette skal presenteres. Men kompetansen til studenten må være avgjørende når en søker seg til sykepleierutdanningen. Og at de forblir i yrket.

Stadig flere studenter rapporterer om dårlig psykisk helse. Dette er et alvorlig problem som kan få konsekvenser for fremtidens arbeidsliv. Heldigvis finnes det muligheter for forbedring.

En av de store utfordringene for dagens studenter generelt er det å ha en god helse og å trives. Heldigvis trives de fleste. Studentenes helse- og trivselsundersøkelse fra 2018 viser at 79 prosent av de norske heltidsstudentene i Norge og i utlandet opplever at de har god eller svært god helse. Hele 88 prosent opplever at de har blitt godt mottatt på sitt studieprogram. 

– Trivsel er en forutsetning for læring, skriver kronikkforfatteren. (Foto: Colourbox)

Alvorlige funn

Imidlertid viser undersøkelsen også til dystrere tall. Mens det i 2010 var 16 prosent av studentene som rapporterte om alvorlige psykiske plager, var det hele 29 prosent som rapporterte om samme type utfordringer i 2018.

Dette er alvorlige funn. Hovedvekten av studenter er unge mennesker i en sårbar overgangsfase, og tiden som student legger mye av grunnlaget for hvordan man har det sosialt og i arbeidslivssammenheng senere i livet. Det er derfor av stor betydning at gode krefter går sammen om å bedre situasjonen for de som ikke finner seg til rette i studenttilværelsen.

Det er i hverdagen vår helsen skapes, og i omgivelsene vi lever livet vårt. På arbeidsplassen, i familien, med venner, på skolen og på universitetet. NTNU Gjøvik er et lite campusområde med stor aktivitet. De siste årene har også omgivelsene studentene har rundt seg endret seg mye, og det er flere planer for utvikling av campusområdet. Dette har klart praktiske begrunnelser, mer plass, bedre lokaler til undervisning og så videre.

Én av fire er ensomme

Men studentenes trivsel og måten de beveger seg på kan også bli påvirket gjennom måten vi utformer omgivelsene på. Identitetsskapende arkitektur er arkitektur som stimulerer til sosial omgang, til å delta og til å knytte nye kontakter og vennskap.

Når én av fire studenter sier de er ensomme, viser det viktigheten av å skape sosiale arenaer. Mange aktører på NTNU er på banen her. Det er høy bevissthet rundt behovet for identitetsskapende soner ved campusutbygging, og studentsamskipnadene gjør en stor innsats for å både skape gode arenaer og å hjelpe de som har det vanskelig. Måten vi bygger opp studieprogrammene på er også av betydning. Er det en oppbygning som gjør det mulig å forsvinne i mengden? Skal alle oppgaver leveres inn elektronisk? Er det lite obligatorisk fremmøte? Foregår undervisningen i store forelesningssaler? Ja, da er det lett å bli liten som fersk student.

Må bli sett og vurdert

Som andre helsefagutdanninger krever sykepleierutdanningen at studentene blir sett og vurdert som personer, ikke minst i forhold til egnethet for yrket. For slike utdanninger kreves en modell som følger studentene tett. På sykepleierutdanningen på Gjøvik deles alle studentene fra første dag i grupper på 12-14 studenter, med hver sin basislærer. Dette er modell som gjør det lettere å bli inkludert, og å bli sett av både medstudenter og lærere.

Prosjektet «Rat rod» på NTNU Gjøvik er et tverrfaglig prosjekt mellom flere studieretninger, hvor en tidligere anleggsbil bygges om fra å gå på diesel til biogass fra matavfall. Prosjektet gjør at ansatte og studenter blir kjent på tvers av fag og studieretninger. Slike prosjekter bidrar både til økt bevissthet rundt miljøspørsmål og et bedre sosialt og faglig miljø, og dermed et viktig grunnlag for våre studenters fremtid.

Vi trenger gode omgivelser

Grønne områder på campus innbyr til sosialt samvær, og vi har mye kunnskap om hvordan natur og omgivelser påvirker helsen vår, både psykisk og fysisk. Med denne kunnskapen som utgangspunkt kan man bygge gode omgivelser med et godt klima for sosialisering og læring.

Øyfrid Larsen Moen er hovedveileder for Anne Skoglund.

Hva er et menneske? I tusenvis av år har vi undret oss og diskutert hva det er å være menneske – hva selvbevissthet er – hva menneskelig lykke er – og hvordan vi oppnår den. Nå har ny teknologi utvidet dette grunnleggende spørsmålet. Det er ikke lenger bare spørsmål om hva et menneske er, men hva vi vil at det skal være i fremtiden.

Vi har gått fra et beskrivende grunnspørsmål om hva vi er til et regelgivende spørsmål: «Hva skal et menneske være?» Årsaken er at teknologien har brakt menneskeheten over i en helt ny problemstilling. Vi kan nå sette vårt bumerke i arvematerialet vårt. 

– Hva er det vi vil oppnå, hva er det som er godt for oss mennesker? Dette må avklares før vi tar i bruk teknologi for å oppnå ønskene våre, skriver Bjørn Hofmann, som forsker blant annet på forholdet mellom teknologi og verdier. (Illustrasjonsfoto: Colourbox)

Alltid vært under påvirkning

Selvsagt har vi til alle tider påvirket oss selv og våre mål. Redskapene – arden, hjulet, bilen og smarttelefonen – har endret oss som art. Men det var ikke slik at han som oppfant hjulet tenkte at nå skal jeg endre menneskets atferd og væremåte og derved dets sosiale og biologiske vesen. Det nye er at dette kan vi i prinsippet gjøre nå.

Mens mennesket tidligere endret seg gjennom mer eller mindre naturlig og forventede følger av teknologi, kan vi med dagens teknologi direkte endre menneskets grunnleggende egenskaper. Men er vi beredt til å gjøre det? Kan vi overskue konsekvensene? Har vi de intellektuelle og moralske egenskapene som skal til? Er vi klare til å håndtere ansvaret? Eller må vi lage et «supermenneske» som har evnen til å utvikle oss på en egnet måte som art? Burde vi bruke kunstig intelligens for å styre utviklingen. Eller vil den vende seg mot oss som HAL 9000 i 2001 En romodyssé? Vil vi få et samfunn der alle forbedringer vil være utdaterte fra det øyeblikket de er virkeliggjorte?

 To vanlige feilslutninger

Dette er viktige spørsmål – ikke bare for forskningen. Utfordringen er at den tekniske utviklingen går raskt og våre evner til å begripe og reflektere over muligheten og følgene henger etter. Derfor må vi være like innovative i etikken som i teknikken.

Ny forskning ved NTNU viser at to typer feilslutninger preger utviklingen – og som kan bli skjebnesvangre for oss som art:

• For det første har vi en hang til fremtidsoptimisme og tro på teknologi – også der den ikke er begrunnet. Vi tror at noe er bra fordi det er nytt eller avansert.
• For det andre foretar vi ofte en feilslutning: Vi tror at mer intelligens, større styrke, lengre liv er goder i seg selv. Men da slutter vi fra kvantitet til kvalitet. Vi overser det viktige spørsmålet: Hva er godt?

 Hva vil vi forbedre ved mennesket?

Og her er vi ved kjernespørsmålet som blir sentralt for menneskeheten og jorden i tiden som kommer: Uten å vite hva som er godt eller bedre, blir vi slaver at teknologiens tilfeldige fremskritt. Vi bør derfor avklare hva som er godt og bruke teknologien til å hjelpe oss med å nå dette gode. Vi må avklare spørsmålet om hva som er et godt menneske før vi begynner å «forbedre» mennesket. Da er det superviktig at etikken er på høyde med teknikken.

 – Du er litt sånn tåkefyrste, da, smilte min borddame til meg. Jeg hadde fortalt henne at jeg jobber på NTNU.

Akademikere har lange tradisjoner for å være litt tungrodde når kunnskapen skal kommuniseres. Ordene stokker seg liksom litt i munnen på en forsker når hun skal si «nå» i stedet for «på det nåværende tidspunkt». Det kjennes riktigere å ha «fokus på god ressursutnyttelse» enn å «utnytte ressursene på en god måte».

– NTNU skal gjøre verden litt bedre. Da må vår kunnskap formidles så folk forstår, skriver artikkelforfatterne. (Illustrasjonsfoto: Colourbox)

Skrekkelig tydelig

Den vanligste årsaken til at forskere ikke kommer på trykk, er stammespråk. Rart egentlig, for de kan jo dette andre språket også, det som folk snakker? Når professoren kommer hjem med det som sto på handlelista, sier hun vel ikke «Hei, kjære! Innkjøpene er gjennomført i henhold til inngått avtale!»

Jeg tror ikke det. Derimot tror jeg at en må ha en god porsjon selvtillit, trygghet og trening for å snakke så folk forstår. Innholdet blir jo skrekkelig tydelig når det ikke er pakket inn i «sektorovergripende implementering».

Kunnskap for en bedre verden

Slagordet til NTNU er «Kunnskap for en bedre verden». Jeg synes det er et fint slagord. Jeg tenker at det minner oss på hva som er jobben vår, nemlig å forandre verden. Man forsker ikke for å tilfredsstille sin egen nysgjerrighet, eller få publisert en artikkel i et forskningstidsskrift, eller for å klatre på den akademiske karrierestigen. Man forsker for å forandre verden. Dermed må verden få vite hva en finner. Bøndene, studentene, lærerne, politikerne, de ansatte på sykehjemmet.

Sjarmen med tarmen

Noen har skjønt det. At kunnskap er gøy. At folk vil ha det når det blir kommunisert på en bra måte. I dag kan du finne gode bøker om alt fra autoimmune sykdommer til permafrost og ål. På ett år solgte Sjarmen med tarmen halvannen million eksemplarer bare i Tyskland. Den ble utgitt i 30 land. Kaja Nordengens Hjernen er stjernen er trykket i over 100 000 eksemplarer, mens Gleden med skjeden er oversatt til 35 språk.

Pump up the volume

Og dette er bare vorspielet. Antall søknader til å skrive populærvitenskapelige bøker ble nesten fordoblet fra 2016 til 2017, og antall innvilgede prosjekter ble mer enn tredoblet. Vi er på vei mot et populærvitenskapelig party!

Her er det bare å sveive i gang discokula og skru opp musikken. Borddama og jeg skal shotte kunnskap av drammeglass. Vi skal danse oss igjennom den akademiske natten og spise tåkefyrstekaker til frokost. Det blir tidenes fest, og den startet med Forskningsdagene på Gjøvik. NTNU alene har et budsjett på ni milliarder, Trondheim, Gjøvik og Ålesund inkludert. Med 7 000 ansatte og 42 000 studenter på gjestelista, er det duket for et heidundrandes kalas. Klart vi skal forandre verden! Det er hæren fløtte meg det minste vi kan gjøre.

Det er nødvendig at helsepersonell ser familien som en naturlig del av teamet rundt pasienter med rus og psykiske lidelser. Det kan gi en lettere hverdag for familien og pasienten og litt mindre følelse av skam og skyld.

Generalsekretær i Norske Kvinners Sanitetsforening (NKS) Grete Herlovsen skriver i et innlegg i Dagens Medisin 10. september i år at pårørende til mennesker med rus og psykisk lidelse trenger mer oppmerksomhet og ivaretakelse.

Illustrasjonsbilde.

Fornekter problemer

– Mange som kommer til NKS Veiledningssenter er pårørende til personer som ikke har kontakt med noen i hjelpetjenestene, og som heller ikke selv erkjenner at de har et problem. Pårørende i denne situasjonen trenger ofte mye støtte, god informasjon om hva som finnes av behandling, rettigheter og hvordan gå frem og ikke minst støtte til å stå i det de er oppe i, sier Herlovsen.

Vår forskning viser at ansatte i kommunal psykiske helsetjeneste har i det store og hele en positiv holdning til pasientens familie. De ser ikke på familien som en byrde. Men det betyr ikke at familien nødvendigvis blir inkludert som en del av teamet rundt pasienten.

Samtaler som støtter

Familien ønsker å bidra, men trenger mer kunnskap og innsikt i hvordan støtte på best mulig måte. Helsepersonell har ansvar for å legge til rette for at pasient og familien blir inkludert som en naturlig del teamet og anerkjent som en styrke og ressurs. En måte å møte dette behovet er å inkludere familiestøttende samtaler som et sentralt supplement til den behandling og oppfølging som gis.

På en konferanse i Washington DC i september presenterte vi funn som viser at helsepersonell er positive til og ser på pasientens familie som en ressurs. Likevel er vanligste praksis å møte pasienten alene. Dette skyldes i stor grad at det ikke er innarbeidet som en naturlig del av deres kliniske praksis og at de oppfatter det som mer tidkrevende.

Fire anbefalinger

Når pårørende og pasienten selv føler skam og skyld og tabuer, og at de ser på seg selv som et problem, trengs det helt nye måter å jobbe med familien og pasienten på. Her er fire ting som bør på plass:

• Familien som en enhet må bli møtt med anerkjennelse og forståelse for de utfordringer de står i hver eneste dag. Og få anerkjennelse for og bli sett på som en styrke og ressurs.
• Familien må styrkes i å stå i en hverdag med mye lidelse og store utfordringer.
• Helsepersonell må utveksle kunnskap med familien for at kunnskap og ferdigheter skal utvikles og ta ansvar for å inkludere familien med sin unike kompetanse, som en naturlig del av teamet.
• Helsepersonell må ta ansvar for og legge til rette for at det finnes en arena hvor familien som en enhet kan møtes, dele erfaringer, oppklare og avklare behov og ønsker med ansatte i helsevesenet, pasienten og familiemedlemmer.

Holdes ute

Helsepersonell rapporterte at de liten grad inviterer familien inn for å ta del i diskusjoner og ta del i oppfølgingen av pasienten, som kan gi konsekvenser i at de pårørende ikke får tilstrekkelig kunnskap og informasjon til å følge opp brukeren i dagliglivet. Samtidig sier helsepersonell som hadde brukt familiestøttende samtaler, at deres rolle ble en utenifra som kunne legge til rette for åpenhet, tillit og samarbeid og en metode for å mobilisere familiens egne ressurser.

Trenger ansatte som lytter

Pasienter og familiemedlemmer sier at familiestøttende samtaler er nyttig, men noe nytt og annerledes. Kartlegging og utforsking av hvem som er i familien og hvilken betydning de har for hverandre bidro til ny innsikt hos både pasienten, familiemedlemmer og helsepersonell.

Dette førte til refleksjon omkring familiens problemer, styrker og ressurser, som kan ha betydning for familiens hverdag. I tillegg bidro den enkeltes beskrivelse av hvordan de oppfatter dagligliv med psykisk sykdom til økt forståelse og kunnskap. Pasienter og familiemedlemmer erfarte at helsepersonell bidro til at samtalene var en trygg arena for å dele det som var usagt og/eller tabubelagt, men at helsepersonell må lytte mer til familien og ikke la taushetsplikten hindre samarbeid.

Helsepersonell må innse at å leve med psykisk lidelse er en «family affair» og dermed se på familien, inkludert pasienten, som en enhet.

Norge har en av verdens beste helsetjeneste. Likevel blir hver syvende pasient utsatt for skader under sykehusopphold, og det anslås at like mange pasientskader oppstår i primærhelsetjenesten. Mange av de uønskede hendelsene som oppstår skyldes manglende eller for dårlig kommunikasjon og teamarbeid mellom helsepersonell.

Teamarbeid handler om å gjøre hverandre gode til beste for pasienten. NTNU i Gjøvik er først i Norge med å ta i bruk et amerikansk program for å trene helsepersonell i å bli bedre på teamarbeid. Målet er færre skader og uønskede hendelser hos pasienter. (Illustrasjonsfoto: Morten Sangvik, NTNU i Gjøvik)

Helsedirektoratet mener at rundt halvparten av pasientskadene kunne vært forebygget, og en ser at skadene skjer igjen og igjen. Målet i «Handlingsplan for pasientsikkerhet og kvalitetsforbedring 2019-2023» er færre pasientskader, bedre pasientsikkerhetskultur og varige strukturer for pasientsikkerhet og kvalitetsforbedring i helse og omsorgstjenesten.

Må styrke felles forståelse

Helsepersonell er eksperter på sine områder, men kompetansen kommer ikke alltid pasienten til gode om ikke teammedlemmene jobber godt sammen mot et felles mål. Et godt teamarbeid har stor betydning for å fremme pasientsikkerheten. Systematisk opplæring i teamarbeid, har som mål å skape en felles forståelse av hva godt teamarbeid innebærer. Teamet skal fungere som et sikkerhetsnett for en trygg og sikker helsetjeneste for pasientene.

Et godt teamarbeid for å fremme pasientsikkerhet kjennetegnes ved blant annet:

• Medlemmer av teamet vet sine roller og sitt ansvar
• Pasient og pårørende er inkludert som en del av teamet
• Beskjeder og informasjon formidles tydelig og strukturert og bekreftes av mottaker
• Informasjonsutveksling er strukturert ved pasientoverganger
• Teamet har en tydelig ledelse
• Ressursene brukes effektivt for best mulig teamutøvelse
• Teamet overvåker pasientens tilstand
• Holder oppsyn med andre teammedlemmer og omgivelsen for å fremme sikkerheten og forebygge feil
• Gir konstruktiv tilbakemelding til teammedlemmer i rett tid
• Taler pasientens sak på en tydelig måte

Vil lære av USA

I Norge er det gjort et stort arbeid med teamtrening i mottak og behandling av kritisk syke pasienter i sykehus, hvor simuleringsøvelser utføres med jevne mellomrom. I USA er det på oppdrag fra helsedepartementet utviklet et teamarbeidsprogram som heter TeamSTEPPS. Dette er et program som gir en omfattende opplæring i teamarbeid og pasientsikkerhet. Programmet har verktøy og strategier for implementering som kan benyttes i alle deler av helsetjenesten.

TeamSTEPPS, som er forkortelsen for «Teamstrategier og verktøy for bedre teamarbeid og pasientsikkerhet», skal heve kompetansen i teamarbeid gjennom å sette fokus på teamstruktur og de fire teamferdighetene: kommunikasjon, ledelse, situasjonsovervåking og gjensidig støtte. Målet er å fremme kvalitet og pasientsikkerhet i helsetjenesten.

 Først i Norge

Som første utdanningsinstitusjon i Norge har NTNU i Gjøvik fått tillatelse til å oversette og å ta i bruk TeamSTEPPS-programmet i forskning og utdanning. Et forskningsprosjekt med en PhD-stipendiat pågår i bachelorutdanningen i sykepleie. Samtidig pågår et større forskningsprosjekt hvor et forskerteam innbefattet en PhD-stipendiat, evaluerer effekten av ett års implementering av TeamSTEPPS-programmet i en kirurgisk sykehusavdeling.

Studentene og helsepersonell øver på å tenke som et team i behandling og pleie av pasienter. Det å inkludere pasienten som en del av teamet vektlegges. Å gi hverandre konstruktive tilbakemeldinger og ta opp konflikter er også en del av øvelsene de skal trene på.

Den gjensidige støtten blir bedre

Leger, sykepleiere og hjelpepleiere fra en sengepost som har trent på teamarbeid, sier de har bedre struktur i sin kommunikasjon etter å ha fått opplæring i metoden. Deres felles forståelse av oppgavene som skal utføres, samt opplevelse av gjensidig støtte har bedret seg etter innføring av TeamSTEPPS.

For at TeamSTEPPS skal være vellykket, må alt personell som er knytte til pasientens pleie og behandling bli involvert. Det må skapes en teamarbeidskultur, «sånn gjør vi det her», som erstatter den tradisjonelle hierarkiske «silotenkningen» i helsetjenesten. En felles forståelse av teamarbeid gjør at alt personell erfarer det lettere ta opp situasjoner som kan være en risiko for pasientens sikkerhet  med hverandre. Dette gjelder på tvers av profesjoner, avdelinger og behandlingsnivå i både primær- og spesialisthelsetjenesten. Leger, sykepleiere og annet personell som trener i sammen vil bidra til å styrke pasientsikkerheten.

Helsearbeidere og pasienter er noen ganger venner på sosiale medier. Det kan viske ut helsearbeiderens grensen mellom å være profesjonell og privat.

Mange helsearbeidere bruker mye tid på sosiale medier. Noen blir venner her med sine pasienter. – Ikke greit, fordi det kan true profesjonaliteten som trengs i utøvelsen av yrket, mener artikkelforfatterne. (Illustrasjonsbilde: Colourbox)

Reiduns ektefelle, Karstein, ble rammet av hjerneslag 48 år gammel. Nå er han pasient på sykehjemmets langtidsavdeling. Han har mistet evnen til å uttrykke seg muntlig og skriftlig. 

Reidun er ufør etter lengre perioder med depresjon de siste årene. Hun bor like ved sykehjemmet og besøker Karstein daglig. Hun får særlig god kontakt med sykepleier Ellen, som har hovedansvar for Karstein. De har lange samtaler om situasjonen til Karstein og om livet generelt. Ellen merker at Reidun blir lettere og gladere når de snakker sammen. 

 Skal vi være venner?

En kveld sender Reidun en venneforespørsel til Ellen på Facebook. Ellen tenker at det var hyggelig. Hun aksepterer forespørselen. 

En liten motforestilling melder seg om at hun som helsearbeider kanskje burde være forsiktig, at hun krysser en grense nå over til noe som er mer privat enn profesjonelt. Hun vet også at det er delte meninger i avdelingen om bruk av sosiale medier i jobbsammenheng, og hun har jo selv reagert på kollegers likes, delinger og kommentarer.

Sykepleier Ellen er ikke alene om å kjenne på dilemmaer i sosiale medier knyttet til taushetsplikt, ytringsfrihet, pårørende, pasienter og kollegers anvendelse. En undersøkelse gjort av Tidsskriftet Sykepleien blant 300 sykepleiere i 2012, viste:

• Én av tre at de opptrer både som privatperson og som sykepleier i sosiale medier.
• Én av ti mente at det var greit å være venner med pasientene sine på Facebook.

Vil snakke dømmekraft

Rådet for sykepleieetikk har nå tatt initiativ til at digital dømmekraft må inn i Sykepleierforbundets yrkesetiske retningslinjer når disse skal revideres i høst.

Begrepet digital dømmekraft er evnen til å vurdere andres og egne handlinger på nettet, evnen til å finne og vurdere relevant informasjon og vår kompetanse om ulike digitale verktøy. Digital dømmekraft handler om vår evne til kritisk refleksjon ved bruk av digitale medier knyttet til blant annet personvern, nettvett og opphavsrett.

Dette er viktig, fordi det reiser flere utfordringer:

• Hvem er jeg i sosiale medier?
• Kvalitetssikrer jeg informasjon som potensielt kan spre seg raskt og effektivt?
• Hva er konsekvensene av våre ambisjoner om følgere og likes?
• I hvilken grad kan jeg bruke sosiale medier til å ytre meg?
• Hvilke utfordringer kan oppstå som et resultat av ulik forståelse og kunnskap blant dem som anvender sosiale medier?

Lyser opp hverdagen

Ellen møter Reidun som før i avdelingen. De har sine samtaler og deler innlegg på hver sine sider på Facebook eller melder hverandre gjennom chatten. Hyggelig dette, tenker Ellen, og merker at hun fortsatt bidrar til å lyse opp litt i Reiduns vanskelige hverdag. 

Etter hvert blir det likevel utfordrende for Ellen. Reidun poster innlegg og sender meldinger på chat ofte. Hun er ganske så åpen og personlig i innleggene om seg selv og Karstein. Ellen synes Reidun burde holde igjen og ikke være så personlig, særlig ikke når hun skriver om ektefellen, som ikke kan gi uttrykk for hva han mener. 

Men Ellen synes det er vanskelig å si ifra til Reidun. Det blir også vanskelig for Ellen å kommentere bilder og tekst om Karstein. Han er jo hennes pasient, og hun har taushetsplikt.

Helsedirektoratet advarer

Sosiale medier kan gi gode muligheter til å møte pasienter og brukere der de er, som for eksempel Helsesista, som sprer informasjon og bryter tabuer. Samtidig er Helsedirektoratet og Helsetilsynet skeptiske når et sykepleier–pasient/pårørende-forhold utvikler seg til vennskap, fordi grensen mellom profesjonell og privat kan bli uklar.

I utøvelsen av sykepleie – og i alle andre helsefag, er vi avhengige av pasientens og samfunnets tillit. Når Ellen svarer på eller gir likes til Reiduns åpenhjertige poster på Facebook, og Karstein ikke har mulighet til å gi noen motreaksjoner, trues både hans verdighet og rett til vern om fortrolige opplysninger. Det vil trolig mange reagere negativt på, og en slik bruk av sosiale medier kan bidra til å svekke vårt omdømme.

Kun halvparten av sykepleierne i undersøkelsen fra 2012 svarte at de har drøftet med arbeidsgiver hvordan de bør fremstå i og bruke sosiale medier. Hvordan er det på din arbeidsplass? Reflekterer dere over digital dømmekraft? Hvilke dilemmaer har du og dine kolleger opplevd i møte med sosiale medier?

Kjære ordfører! Tenk deg at oppgaven du har er å vente. Seks måneder, ett år, tre år eller fem. Du vet ikke hvor lenge. Hva ville det gjort med troen på dine egne ferdigheter og din mentale og fysiske helse?

Ventetiden på asylmottak kan ødelegge mennesker. – La oss få gi det norske samfunn noe tilbake mens søknaden vår er til behandling, oppfordrer Tadalla Weriku Birmadji. (Illustrasjonsfoto: Colourbox)

Jeg hadde en hektisk hverdag i millionbyen Addis Abeba, hovedstaden i Etiopia. Jeg var nyutdannet lærer i full jobb, nygift og nylig pappa, og med omsorg for storfamilien. Ektefellen min og jeg var lokalpolitisk aktive og ønsket å bidra til en bedre tilværelse for våre barn og landsmenn, noe som førte til en situasjon der vi dessverre så oss nødt til å flykte i trygghet.

Plutselig befant jeg meg i et norsk asylmottak. Der jeg ble satt til å vente – i sju måneder. Dette gjorde noe med meg – og mange andre jeg møtte på mottaket.

Vente, vente, vente…

Fra en meningsfull hverdag befant jeg meg nå i et lite soverom med opptil sju ukjente menn. Jeg våknet på morgenen, etter urolige netter med lite søvn. Så var det å vente på min tur, først til personlig hygiene, deretter på neste måltid. Det var minimalt med aktiviteter tilgjengelig ved det avsidesliggende mottaket. Vi bodde 45 minutter busstur unna nærmeste større tettsted. Med 150 kroner utbetalt per uke som skulle dekke kostnader til hygiene, klær, telefon og så videre, så var det ingen som kunne bruke hundre kroner til bussen tur/retur til tettstedet. Og som du kanskje vet får man ikke lov å jobbe for å tjene penger mens man venter. Jeg kunne dermed bare delta i aktiviteter som ikke krevde penger eller mobilitet, oppholdstillatelse, språk eller samfunnsforståelse. Ikke en gang rydde stier som frivillige i nærområdet fikk vi lov til, da dette krevde bruk av «farlig» utstyr.

Deltakelse gir helse

Jeg vil gjerne minne om at vi var ikke farlige mennesker, vi var kun folk som søkte basal trygghet i livet som en menneskerettighet fastslått av FN.

Jeg er nå student ved ergoterapeututdanningen ved NTNU, Gjøvik. En arbeidsoppgave har vært å identifisere strukturelle barrierer som hindret retten til å delta for grupper i befolkningen. Dette fikk meg til å skrive om mine erfaringer. En grunnantagelse i ergoterapi er at deltagelse i meningsfulle aktiviteter er avgjørende for god helse og inkludering i samfunnet.

Hindringer som stopper oss

De som jobber på asylmottak hindrer ikke aktiviteter med vilje, men det er systemet av lover, regler, normer og holdninger i samfunnet som hindrer viktige aktiviteter og deltagelse som er helsefremmende for alle, ikke bare for asylsøkere. Beboerne på mottakene får viktige menneskelige behov dekket, og standarden er tross alt god sammenlignet med de fleste steder flyktninger oppholder seg på i verden. Samtidig er det godt kjent at mange sliter helsemessig, både mens de bor i mottak og i etterkant. Mange asylsøkere har opplevd traumatiske hendelser som trenger bearbeidelse. Samtaler blir ofte tilbudt til disse menneskene, men samtaler om det traumatiske alene fører bare til et for stort fokus på det negative og er alene lite effektivt for å håndtere disse hendelsene, viser forskning. Samtidig har forskning vist at samtaler sammen med meningsfulle aktiviteter ga et mye bedre resultat.

Kjære ordfører, min oppfordring er at ressursene og kompetansen som finnes hos folk som søker asyl kartlegges. La dem selv bidra til denne oppgaven, etter tilnærming fra myndiggjøring/empowerment og brukerstyrte sentre. Det gir aktivitet, samtaler og bekjentskap til minimale økonomiske kostnader. Gi dem nærhet til samfunnet de skal bli en del av – det er en lang prosess å forstå en helt ny kultur og tilegne seg nye vaner, rutiner og levesett. Dette er i tråd med nåtidens honnørord: tidlig innsats og forebygging.

Sløser med menneskelige ressurser

Det sitter i dag mange flinke folk uvirksomme i norske asylmottak i dag. Dette er nedbrytende for den enkelte og sløsing med norske skattepenger. Har Norge råd til det som samfunn, både menneskelig og for å opprettholde et godt samfunn?

Norge vil gjerne hjelpe flyktninger. La flyktningene da gi noe tilbake til lokalsamfunnet i Norge mens de venter på asylmottaket, samtidig som det gir positive ringvirkninger hos den enkelte flyktning. De er mennesker og de vil bidra, hvis Norge gir dem muligheten.

Vi har et demokratisk problem. Et stort flertall av det norske folk ønsker at legene skal hjelpe dem til å dø når de kommer i en vanskelig situasjon, mens et klart flertall av norske leger ikke ønsker å utføre dødshjelp. Langsomt endrer legene sin oppfatning, men det går altfor sakte til å unngå den «tortur» som enkelte utsettes for ved ikke å få hjelp til å dø.

Illustrasjonsbilde

En løsning er både enkel og tradisjonsrik: Gjeninnfør bødler. Mens skarpretterne var en yrkesgruppe som fullbyrdet dødsdommer ved halshugging, utførte bødlene andre former for henrettelser. Konteksten er selvsagt en annen, men funksjonen er den samme: å avlive borgere etter gitte kriterier og prosedyrer. Man kan selvsagt ikke kalle dem bødler. Dødshjelpere eller eutanasører klinger mye bedre. Og de må opplæres og autoriseres.

Ikke opplært i avliving

Det finnes selvsagt flere argumenter mot dette forslaget. For det første kan det hevdes at det bør være leger som avslutter livet for å sikre helsemessig trygg ferd inn i døden. Men helsepersonell er ikke opplært i avliving. Andre kan lære seg dette like godt, og standarddoser og metoder finnes. Dessuten er det ikke bare leger som yter dødshjelp – eller som utfører dødsstraff. Leger er eksperter på liv og ikke på død, blir det hevdet.

For det andre, kan man mene at det må være konkrete betingelser for å kunne hjelpe folk inn i døden. For eksempel må det foreligge alvorlig eller uhelbredelig sykdom og uhåndterlig smerte. Da må det helsepersonell til for å vurdere dette. Heller ikke dette er et hardtslående motargument. Helsepersonell kan vurdere tilstanden og andre kan utføre handlingen. Dessuten viser praksis fra Nederland og Belgia at tilstandene stadig utvides og omfatter langt mer enn alvorlig sykdom. Da kan andre vurdere like bra som helsepersonell, særlig om «mett av dage» og «selvopplevd dødsønske» blir kriterier for dødshjelp.

Fraktes og flyttes

For det tredje kan det selvsagt hevdes at de fleste som ønsker hjelp til å dø, allerede er til behandling og at det derfor er rasjonelt at de hjelpes til å dø av helsepersonell og på helseinstitusjoner der de er. Heller ikke det er noe tungtveiende motargument. Allerede i dag har vi andre yrkesutøvere som kommer inn og yter tjenester i norske helseinstitusjoner. Ellers fraktes og flyttes pasienter i stor stil, og helseinstitusjoner er ikke nødvendigvis godt egnet for avslutning av livet. Pasienter som ønsker å dø, kan la seg utskrive og få hjelp til å dø i fred hjemme eller i tilrettelagte institusjoner.

For det fjerde kan det hevdes at helsepersonell må vurdere et helt nødvendig kriterium for at mennesker kan drepes eller hjelpes til å ta sitt eget liv: at det gis et gyldig samtykke. Det er helt korrekt at helsepersonell har som en del av sitt virke å vurdere personers samtykkekompetanse, men det gjør også andre. Både psykologer, jurister og enkelte filosofer gjør dette. Filosofer er dessuten spesielt godt egnet, da mange av dem ikke ser forskjell på å drepe og å la dø. Også mange advokater er gode til å vurdere samtykke.

Belgia og Nederland utvider praksien

For det fjerde kan man påstå at leger vil forhindre at ordningen misbrukes eller at det glir ut. Selv om leger har høy tillit i befolkningen, er det ikke klart at de, mer enn andre, vil kunne forhindre misbruk eller utglidning. Den stadige utvidelsen av praksisen i land som Belgia og Nederland undergraver argumentet om at leger er bedre garantister mot dette enn andre yrkesgrupper. Som filosofen Carl Elliott har påpekt, filosofer og jurister ser forskjeller mellom akseptable og uakseptable former for dødshjelp, som leger og annet helsepersonell ikke ser.

Argumentene for at leger må utføre dødshjelp er derfor langt fra overbevisende, og for dem som sterkt ivrer for dødshjelp, finnes det altså en enklere løsning enn å presse legene til å gjøre noe de ikke vil: Innfør dødshjelpere.

Selvsagt kan man argumentere mot at psykologer, advokater, filosofer eller andre skal arbeide som dødshjelpere, men motargumentene gjelder også for leger – og mot dødshjelp. Så enten bør vi innføre bødler – eller så bør vi avstå fra å organisere avliving av borgere, selv om de ber om det.

Innlegget har tidligere stått i Aftenposten.