Det er godt kjent at aldring fører med seg en rekke fysiologiske og funksjonelle forandringer. Blant disse finner vi tap av hjerneceller og forbindelsene dem imellom, som er knyttet opp mot utviklingen av kognitiv svikt og demens. Dette tapet av hjerneceller begynner allerede i middelalderen, og akselererer i alderdommen. Eldrebølgen er snart over oss, og det snakkes stadig om å finne strategier for å bremse eller redusere forekomsten av aldersrelaterte sykdommer for å kunne redusere belastningen på individet, pårørende, og ikke minst helsesektoren.

Å forbedre kondisjonen i voksen alder kan være positivt for hjernen (Illustrasjonsfoto: Colourbox)

Kondisjon har gjentatte ganger blitt foreslått som en faktor som kan bremse aldersrelatert tap av hjerneceller.

Kondisjon har gjentatte ganger blitt foreslått som en faktor som kan bremse aldersrelatert tap av hjerneceller. Studier har blant annet vist at individer med høyere kondisjon har større totalt hjernevolum, samt større volum i hjernebarken og hippocampus, som er områder som ofte blir rammet ved mild kognitiv svikt og demens. Ikke nok med det, men god kondisjon har også gjentatte ganger blitt assosiert med bedre kognitiv funksjon og mindre risiko for demens.

I motsetning til kondisjon viser studier at angst og depresjon er assosiert med mindre hjernevolum, samt økt risiko for demens. Heldigvis er det mye som tyder på at trening og høyere kondisjon kan bidra til å redusere symptomer på angst og depresjon. Kan det tenkes at kondisjon, som kan forbedres gjennom trening, er en billig strategi som kan bidra til å redusere hjernealdring, også hos de som sliter psykisk? Mye tyder på det, men forskningen på området er fortsatt manglende. Blant annet vet vi lite om hvorvidt det er hensiktsmessig å forbedre kondisjonen sin over tid, eller om det kun er de som alltid har hatt høy kondisjon som er beskyttet. Og kan man forbedre kondisjonen i voksen alder, eller må endringene skje i tidligere alder?

Resultater fra vår nylig publiserte studie, som bruker data fra HUNT-studiene (Helseundersøkelsen i Nord-Trøndelag) samt HUNT-MRI substudien, gir støtte for at å forbedre kondisjonen i voksen alder kan være positivt for hjernen.

751 deltakere fikk målt hjernen sin med MRI og estimert kondisjonen sin ved hjelp av CERGs kondiskalkulator. Vi fant at middelaldrende menn og kvinner som klarte å forbedre kondisjonen sin over en periode på 12 år hadde større totalt hjernevolum og større volum i hjernebarken enn de som hadde lav kondisjon. I tillegg hadde de som klarte å opprettholde god kondisjon over samme tidsperiode større totalt hjernevolum og større hippocampus. Dette tyder altså på at det kan være positivt for hjernehelsen å forbedre kondisjonen sin, også når man er over 40 år. Samtidig fant vi at de som opplevde en forverring i angstsymptomer hadde mindre totalt hjernevolum og hjernebark enn de som hadde lav forekomst av angstsymptomer. Men også hos denne gruppen så vi at en økning i kondisjon kunne ha en positiv sammenheng med hjernevolum.

Dessverre hadde vi ikke mulighet til å se på endringer i hjernevolum, noe som kunne gitt et bedre bilde av de faktiske effektene kondisjon og angst har på hjernen i voksen alder. Vi håper å kunne se på dette når datainnsamlingen i den andre runden av HUNT-MRI, som gjennomføres i forbindelse med HUNT4, er ferdig. Til tross for dette tyder resultatene våre sammen med tidligere forskning på at tiltak som kan bedre og opprettholde god kondisjon i voksen alder kan være viktige for å opprettholde god hjernehelse, også blant de som opplever forverring i angstsymptomer.

Du kan lese mer om forskningen til stipendiat Ekaterina Zotcheva i dette blogginnlegget og på CERG sine nettsider.

Professor Anne Vik leder TBI-gruppen som forsker på MR-teknologi og hjerneskade. Foto: Geir Mogen / NTNU

Traumatic Brain Injury Group (TBI-gruppen) ved Institutt for nevromedisin, NTNU, forsker på hvordan leger kan bruke MR-bilder fra hodeskadepasienter for å lettere vurdere hvordan pasientene bør følges opp på lang sikt.

– Røntgenundersøkelsen CT, som tar tverrsnittbilder av hjernen, er den vanligste metoden for å undersøke hjernen umiddelbart etter skaden, men MR gir spesielt gode bilder av hjernen og kan vise oss hvordan hjernen reagerer på en skade over tid, sier Anne Vik.  Hun er professor ved Institutt for nevromedisin ved NTNU og overlege i nevrokirurgi ved St. Olavs Hospital, og leder TBI-gruppen sammen med Asta Håberg, professor i nevrovitenskap.

Forskningen forbedrer behandlingen

Forskningsgruppen har i en tiårsperiode samlet opplysninger om hodeskadepasienter ved St. Olavs Hospital og gjennomført flere MR-undersøkelser av hver pasient i tiden etter skaden.  MR er forkortelsen for “magnetisk resonans”, en avbildningsteknikk hvor man benytter radiobølger, en sterk magnet og variasjoner i magnetfeltet til å danne bilder av kroppens indre.

Pasientene har blitt undersøkt i de første dagene eller ukene etter skaden inntraff. Så er de undersøkt igjen etter tre måneder, og så etter et år eller mer.  Sammen med andre opplysninger om pasientene, gir MR-bildene generell kunnskap om hva som skjer med hjernen etter en skade.

– Mange av pasientene med hodeskader er unge og har en frisk hjerne før skaden, slik at vi kan lære noe om hva som også skjer i reparasjonsprosessen. Denne kunnskapen er viktig for å kunne forbedre behandlingen og rehabiliteringen av pasientene, sier Anne Vik.

Moderate hodeskader kan også gi plager

Både alvorlige og moderate hodeskader fører ofte til senere plager og problemer med å fungere i hverdagslivet, for eksempel i forbindelse med skole og arbeid. TBI-gruppens forskning viser at mentale funksjoner som er knyttet til det å planlegge, sette i gang og fullføre aktiviteter, kan spesielt bli redusert etter en skade.

– Fordi denne typen problemer er mindre synlige, kaller vi dem gjerne for «skjulte handicap», eller på fagspråket svikt i eksekutive funksjoner. Men fortsatt trenger vi mer kunnskap om hva dette skyldes, sier Anne Vik.

Forskerne i TBI-gruppen undersøker nå hvorfor noen fungerer dårligere i hverdagen også etter moderate hodeskader. Moderate hodeskader er lite studert, og det er mye usikkerhet om hvorfor noen pasienter får de plagene de får på lang sikt.

MR gir en ekstra informasjonspakke

– Vi vet at hjernen løser oppgaver ved å ta i bruk mange ulike nettverk. Ved bruk av funksjonell MR, som måler aktivitetsnivået i hjernen, har vi vist at en hodeskade kan føre til at andre og større deler av hjernen aktiveres for å løse oppgaver den skadde delen skulle ha utført, sier Vik.

– Dette kan være forklaringen på hvorfor noen hodeskadepasienter blir mer slitne av å utføre en bestemt oppgave sammenlignet med for eksempel en kollega som utfører akkurat samme oppgave. Hjernen må jobbe på høygir for å kompensere for de delene som er skadet.

Både alvorlige og moderate hodeskader kan føre til senplager som tretthet og konsentrasjonsproblemer. MR-teknologi hjelper forskerne med å forstå mer av hva som skjer etter hodeskader. Foto: Geir Mogen / NTNU

MR-bildene forteller også forskerne hvordan strukturen til den delen av hjernen som er skadet kan endre seg. En fersk studie fra TBI-gruppen viser hvordan volumet av ulike deler av hjernen gradvis reduseres på MR-bildene tatt det første året etter en hodeskade.

– Vi har blant annet oppdaget at det er en sammenheng mellom hvor lang tid etter ulykken pasientens hukommelsestap varer, og volumet av pasientens hippocampus, den del av hjernen som har med hukommelse å gjøre, etter det har gått et år, sier Vik.

Etter noen måneder ser forskerne også at noen av skadene som kunne sees på MR de første ukene ikke lenger er synlige på vanlige MR-bilder. MR-undersøkelse på et tidlig tidspunkt er derfor viktig for å kunne si noe om skadeomfanget.

I behandlingen av hodeskadepasientene gir MR-bildene legene en grundigere dokumentasjon av skadetyper og omfang.

– Vi kan si at den bidrar med en “ekstra informasjonspakke” som supplerer andre kliniske opplysninger om pasientene like etter skaden. Det blir derfor lettere å vite om pasienten må følges opp ekstra nøye på lengere sikt, for eksempel om omfattende rehabilitering kan bli nødvendig, sier Vik.

Med i stor EU-studie

TBI-gruppen er med i en omfattende EU-studie på hodeskader som nettopp har startet, sammen med rundt 70 andre europeiske universitetssykehus. Forskningsgruppen blir i denne studien regnet som ett av de fem sentrene i Europa som har best ekspertise på MR-teknologi i hodeskadeforskningen.

Samarbeidet med professor Asta Håberg, leder av Trondheim fMRI gruppe som studerer hvordan hjernens funksjon og struktur endres ved sykdom er en viktig grunn til at forskningsgruppen har utviklet denne spesielle kompetansen, i følge Vik.

– En av styrkene ved forskningsgruppen vår er at vi er en tverrfaglig gruppe som utfyller hverandre faglig. Det at vi har en tett kobling mellom klinisk forskning og nevrovitenskap, gjør at vi i vår forskning kan finne svar på problemstillinger som er viktige for klinikere, og for pasienter og deres familier.  Samtidig får vi grunnleggende kunnskap om hva som skjer i hjernevevet og betydningen dette har for ulike hjernefunksjoner etter skaden, sier Vik.

I den store EU -studien vil noe av det forskningsgruppen har forsket på i Trondheim nå gjøres i en mye større populasjon og med stadig mer avanserte MR -teknikker.

I EU-studien skal også pasienter med lettere hodeskader undersøkes. Dette faller sammen med at TBI-gruppen nylig har startet et eget omfattende forskningsprosjekt med MR av denne pasientgruppen. Dermed regner vi med å kunne studere mange viktige problemstillinger også ved lette hodeskader i tiden som kommer.

Om Traumatic Brain Injury Group (TBI-gruppen)

Forskningsgruppen arbeider med ulike problemstillinger relatert til traumatisk hjerneskade. Gruppen er tverrfaglig og består av klinikere og forskere fra mange avdelinger ved St. Olavs Hospital og ulike institutter ved Det medisinske fakultet, NTNU.

Ledende fagområder og forskere:

• Nevrokirurgi ved professor Anne Vik
• Intensiv behandling ved professor Pål Klepstad
• Rehabilitering  ved postdoktor Toril Skandsen
• Avansert MRI ved professor Asta Håberg

Les mer om TBI-gruppen

Referanser

Håberg AK, Olsen A, Moen KG, Schirmer-Mikalsen K, Finnanger TG, Skandsen T, Vik A, Eikenes L. White matter microstructure in chronic moderate to severe traumatic brain injury: the impact of acute phase injury related variables and associations with global outcome, performance-based and self-reported cognitive control functions. J Neuroscience Res 2014 Dec 30 (Epub ahead of print).

Brezova V, Moen KG, Skandsen T, Vik A,  Brewer JB, Salvesen Ø,  Håberg A. Prospective longitudinal MRI study of brain volumes and diffusion changes during the first year after moderate to severe traumatic brain injury. Neuroimage: Clinical 2014: 5: 128-140.

Moen KG, Brezova V, Skandsen T, Håberg A, Folvik M, Vik A. Traumatic axonal injury: the prognostic value of lesion load in corpus callosum, brain stem and thalamus in different MRI sequences. J Neurotrauma 2014:1.31: 1486-96

Olsen A,  Brunner JF, Evensen KAE,  Finnanger TG, Vik A, Skandsen T, Landrø NI and Håberg AK. Altered Cognitive Control Activations after Moderate-to-Severe Traumatic Brain Injury and Their Relationship to Injury Severity and Everyday-Life Function. Cerebral Cortex 2014: Febr: doi:10.1093/cercor/bhu023

Moen KG, Håberg A, Skandsen T, Finnanger T, Vik A. A longitudinal MRI study of the apparent diffusion coefficient values in corpus callosum during the first year following traumatic brain injury. J Neurotrauma 2014: 31: 56-63.

Omtrent 1000 deltakere i HUNT3 (2006-2008) fra Levanger-området fikk tatt magnetresonanstomografi (MRI) av hodet og hjernen, og blir nå invitert til et nytt prosjekt.

MRI benyttes i økende grad i forskning og helsetjenesten, og på grunn av god billedkvalitet åpner det seg nye muligheter for å studere hjernens funksjoner og diagnostisere sykdom. I det nye prosjektet vil forskerne teste hvordan hjernene våre fungerer, med særlig fokus på oppmerksomhet, arbeidshukommelse og hukommelse for ord og bilder. Testene som deltakerne inviteres til skal gjennomføre på PC, enten hjemme eller under veiledning ved HUNT forskningssenter.

Prosjektleder for studien er professor Asta Håberg. Tor Ivar Hansen er stipendiat på prosjektet og har stått for utforming av testmaterialet på nettet. I tillegg til det er det utviklet et elektronisk avtalesystem som gjør det enkelt for de som ønsker å delta på HUNT å booke en time–alt med størst respekt for personvern: Ingen personlige opplysninger eller IP adresser blir oppbevart av forskerne.

Tor Ivar Hansen (stipendiat), Elise Haferstrom (forskningsassitent) og Asta Håberg (prosjektleder) gleder seg til prosjektet

Denne typen forskning har ikke blitt gjennomført over internett tidligere, so vidt forskerne vet. Kollegaforskere i USA er allerede blitt inspirert og vil gjennomføre samme opplegget der.
– Det føles bokstavelig talt som julaften nå, ler Tor Ivar. – Vi håper jo på stort oppmøte og det vil bli spennende å se resultatene.

Datamaterialet forventes innsamlet innen mars 2014, og etter kvalitetssikring og analysering regner forskerne med å kunne presentere resultater høsten 2014.

Den vanligste årsaken til demens er Alzheimers sykdom – en nevrodegenerativ sykdom der strukturer i hjernen selektivt brytes ned. Hukommelsen rammes først. Etter hvert tilkommer personlighetsforandringer og gradvis tap av funksjonsnivå. Til sist er alt utradert, bare et vagt gjenkjennelig ansikt er igjen. Døden inntreffer i gjennomsnitt ni år etter diagnosen ble satt. Sykdommen er fullstendig destruktiv.

Alzheimers sykdom er også en særdeles omfattende sykdom for samfunnet som har ansvar for pasienters medisinske behandling. Utover dette tilkommer belastningen på familien; under sykdomsforløpet krever personer med Alzheimers sykdom økende grad av, og etter hvert, omfattende tilsyn og hjelp til daglige gjøremål. Vi vet også at forekomsten av sykdommen på verdensbasis er kraftig økende: I løpet av de neste fire tiår forventes en økning på 225 %.

Flere forsøk på ny medikamentell behandling har vært gjennomført de siste 15 år. Ingen har lykkes. For å nå målet om en effektiv behandling av personer som rammes av Alzheimers sykdom kreves detaljkunnskap om utviklingen av sykdomsrelaterte strukturelle og funksjonelle endringer i cellene som rammes – det som på fagspråket kalles sykdommens patologi. Videre er vi avhengige av å avdekke sykdommens underliggende mekanismer, særlig tidlig i sykdomsforløpet.

Årsaken til Alzheimers sykdom er fremdeles et mysterium. Patologisk kjennetegnes sykdommen ved unormal økning av såkalt amyloide peptider; små kjeder med aminosyrer hvis normale funksjon er langt på vei ukjent. Dette etterfølges av amyloide proteinavleiringer i hjernebarken, også kalt senile plakk. Videre ses store mengder fibrillære knuter – rester av nerveceller bestående av dysfunksjonelle proteiner som har viklet seg sammen.

Hjernebark angrepet av amyloide peptider- og proteinavleiringer (begge farget brunt). Dette er blant de klassiske kjennetegnene på Alzheimers sykdom

Både amyloide peptider og fibrillære knuter har en karakteristisk spredning i sykdomsforløpet. Fra de første symptomene oppstår og videre undervegs i sykdommen, pågår det hos pasienten alvorlig tap av nerveceller og tilhørende nevrale koblinger mellom strukturer i hjernen.

En spesifikk struktur i hjernen er involvert tidlig i sykdomsforløpet, før sykdommen kan diagnostiseres klinisk.

Vi vet nå at en spesifikk struktur i hjernen kalt den entorhinale hjernebarken er involvert tidlig i sykdomsforløpet, sågar før sykdommen kan diagnostiseres klinisk. Den entorhinale hjernebarken sitter hos mennesker på undersiden av hjernen, i et sjikt med hjerneceller om lag to millimeter tykt. Dette sjiktet besitter flere distinkte lag med celler, hvert med ulik indre organisering og ulike koblinger til andre hjerneområder.

Den entorhinale hjernebarken sitter på undersiden av hjernen (farget rødt på modellen). Den er involvert tidlig i sykdomsforløpet.

Nervecellene i denne strukturen er særlig sårbare ovenfor tidlig utvikling av fibrillære knuter, i tillegg til å være blant de første hjernestrukturene som rammes av amyloide proteinavleiringer. Mest slående er det imidlertid at lag to i den entorhinale hjernebarken så tidlig som ved preklinisk stadium kan miste inntil 60 % av nervecellene. Vi stiller oss derfor følgende spørsmål: Er nerveceller i lag to i den entorhinale hjernebarken utgangspunktet for Alzheimer sykdom?

Er nerveceller i lag to i den entorhinale hjernebarken utgangspunktet for Alzheimer sykdom?

En mulighet er at sykdommen starter i noen få sårbare nerveceller i den entorhinale hjernebarken, for så å spre seg videre utover i hjernen ved å følge eksisterende nervebaner. Denne muligheten har blitt styrket av nylige studier: for eksempel synes amyloide peptider, de små kjedene med aminosyrer nevnt over, å spre seg utover i hjernen via nervekoblinger, samt å fremprovosere formasjonen av fibrillære knuter.

Dersom det viser seg å være tilfellet at Alzheimers sykdom begynner i kun noen få nerveceller – og vi kan identifisere disse cellene – vil det ha stor betydning i forhold til å kunne rette eksperimenter mot hva som eventuelt gjør disse nervecellene sårbare.

Ved Kavli Instituttet for Nevrale Nettverk arbeider vi nå med å identifisere ulike grupper nerveceller i lag to i den entorhinale hjernebarken. Målet vårt er å avdekke hvorvidt det finnes en selektivt sårbar gruppe nerveceller der de første tegnene på Alzheimer sykdom oppstår. Håpet er at denne kunnskapen skal være med å danne grunnlaget for en bedre forståelse av hvorfor sykdommen oppstår, og hva vi kan gjøre for å stoppe den.

Spørsmål:

Hvorfor sier vi “au” når vi får vondt?

Svar:

Det som karakteriserer språket er at ord har sin betydning som bestemmes av hva ordet peker på: om det er forskjellige objekter eller substanser eller ting vi gjør. Men det som er morsomt er at relasjonen mellom ordets form (lydene) og hva de peker til bestemmes av hvert språk for seg. Vi har “å gjøre” på norsk, men på engelsk heter det “to do”, norsk “bord” svarer til engelsk “table” osv.

Sprøytestikk kan gjøre litt vondt

Ikke alle ord betyr noe i det hele tatt. Det finnes små ord som f.eks. “au” som ikke betyr noe spesielt, men gir uttrykk for vond, eller “uffda” som gir uttrykk for å kjede seg (følelser). Likevel følger slike ord samme regel: lydene bestemmes av hvert språk for seg og varierer på tvers av språk. På norsk sier man “au”, men på engelsk heter det “ouch”, mens på noen slaviske språk sier man “oh”.

Professor i nevrologi, Lars Jacob Stovner, utdyper det som har med hjernen og nervesystemet å gjøre:

“Au” er et typisk følelsesuttrykk. Den delen av hjernen som har med følelsesuttrykk å gjøre, som f.eks. “au”, kalles det limbiske system, og den regnes som en nokså primitiv del («krypdyrhjernen»). Slike følelsesuttrykk kommer nokså uvilkårlig, men de kan i noen grad undertrykkes av den mere rasjonelle delen av hjernen.

Det overordnede målet med forskningsprosjektet er å finne nye behandlinger som kan redusere hjerneskade hos nyfødte barn.

– Håpet er å kunne finne behandlinger som reduserer skaden, og som gjør at det blir mindre problemer for disse barna senere i livet, sier Widerøe.

– Det er mye ved hjernen og spesielt hjerneskade hos nyfødte som vi ikke vet. I løpet av de siste 30 årene har man økt kunnskapsnivået ganske mye på det området, men det er fortsatt mange ubesvarte spørsmål.

Når en skade skjer hos nyfødte, er det på et stadium hvor hjernen fortsatt ikke er ferdig utviklet. Dette betyr at en hypoksisk-iskemisk hjerneskade i tillegg til å gi direkte skade av hjernestrukturer, kan påvirke modningsprosessen av hjernen. Samtidig gir det også en mulighet for at hjernen kan reparere seg selv samt finne alternative måter å løse forskjellige oppgaver på.

Kartlegging med MR

I sin doktorgradsavhandling, «Magnetic Resonance Imaging of Hypoxic-Ischemic Brain Injury Development in the Newborn Rat – Manganese and Diffusion Contrast», ser Widerøe at skadeprosessen etter en hypoksisk-iskemisk hjerneskade pågår i lang tid etter den opprinnelige skaden, men at betennelseshemmende stoffer som antibiotikumet doxycyline kan begrense skadeomfanget.

For å kunne kartlegge skadeprosessene og behandlingseffekt, har Widerøe utviklet og tilpasset nye teknikker for magnetisk resonans (MR) avbildning i nyfødte dyr. Bruken av MR betyr blant annet at man kan foreta gjentatte undersøkelser uten å måtte ta vevsprøver, og man kan følge utviklingen i hvert enkelt levende dyr over tid.

Forskningsgruppa han tilhører bruker også MR for å kartlegge hvordan både for mye og for lite oksygen påvirker den normale hjerneutviklingen.
Det er i forbindelse med dette at forskerne har kommet fram til at behandling med et betennelseshemmende stoff gir en mer normal hjerneutvikling etter hypoksisk-iskemisk skade sammenlignet med de som ikke blir behandlet.
Resultatene bekrefter også tidligere forskningsresultater som viser at tilførsel av rent oksygen kan forsterke skadeomfanget og forsinke modningsprosessen av hjernen ytterligere etter en episode med oksygenmangel.

Veien videre

Forskningen med rottemodellene kommer til å fortsette, og en av stipendiatene ved gruppa vil se videre på skadelige effekter av oksygen i forbindelse med hypoksisk-iskemisk hjerneskade. Andre stipendiater skal se på behandling med stamceller. Ved bruk av MR kan forskerne se på bevegelsen av stamceller i hjernen etter at de har blitt implantert og hvordan disse kan påvirke betennelsesreaksjoner og hjernens mulighet til å reparere seg selv. Som et ledd i dette vil gruppa også fortsette å studere hjernens utvikling med MR.

Mens den delen av forskningsgruppa som Widerøe tilhører i hovedsak har fokusert på dyreforsøk, har en annen del av gruppa, ledet av professorene Ann-Mari Brubakk og Jon Skranes, fulgt opp barn med lav fødselsvekt og for tidlig fødte barn med MR og kartlegging av hjernefunksjon helt opp i voksen alder. Mange av disse barna har fått små og store hjerneskader i svangerskapet eller under fødsel, og målet har vært å følge deres hjerneutvikling og kartlegge langtidsfølgene av påvirkningene rundt fødsel.

Disputas 29.mai

Widerøe disputerer 29.mai 2012. Prøveforelesningen finner sted kl. 09.00 i Auditoriet, Medisinsk teknisk forskningssenter, og disputasen starter kl. 11.00. 24. mai 2012

Hypoksisk-iskemisk hjerneskade

Hypoksi-iskemi er en kombinasjon av redusert oksygen og begrenset blodforsyning til hjernen. Dette er en av de vanligste årsakene til hjerneskade hos nyfødte barn og medfører økt dødelighet, samt psykiske og fysiske problemer senere i livet.

Publikasjoner:

• Doxycycline treatment in a neonatal rat model of hypoxia-ischemia reduces cerebral tissue and white matter injury: a longitudinal magnetic resonance imaging study. Widerøe M, et.al.
• Longitudinal manganese-enhanced magnetic resonance imaging of delayed brain damage after hypoxic-ischemic injury in the neonatal rat. Widerøe M, et.al.
• Manganese-enhanced magnetic resonance imaging of hypoxic-ischemic brain injury in the neonatal rat. Widerøe M, et.al.