Norge har en av verdens beste helsetjeneste. Likevel blir hver syvende pasient utsatt for skader under sykehusopphold, og det anslås at like mange pasientskader oppstår i primærhelsetjenesten. Mange av de uønskede hendelsene som oppstår skyldes manglende eller for dårlig kommunikasjon og teamarbeid mellom helsepersonell.

Teamarbeid handler om å gjøre hverandre gode til beste for pasienten. NTNU i Gjøvik er først i Norge med å ta i bruk et amerikansk program for å trene helsepersonell i å bli bedre på teamarbeid. Målet er færre skader og uønskede hendelser hos pasienter. (Illustrasjonsfoto: Morten Sangvik, NTNU i Gjøvik)

Helsedirektoratet mener at rundt halvparten av pasientskadene kunne vært forebygget, og en ser at skadene skjer igjen og igjen. Målet i «Handlingsplan for pasientsikkerhet og kvalitetsforbedring 2019-2023» er færre pasientskader, bedre pasientsikkerhetskultur og varige strukturer for pasientsikkerhet og kvalitetsforbedring i helse og omsorgstjenesten.

Må styrke felles forståelse

Helsepersonell er eksperter på sine områder, men kompetansen kommer ikke alltid pasienten til gode om ikke teammedlemmene jobber godt sammen mot et felles mål. Et godt teamarbeid har stor betydning for å fremme pasientsikkerheten. Systematisk opplæring i teamarbeid, har som mål å skape en felles forståelse av hva godt teamarbeid innebærer. Teamet skal fungere som et sikkerhetsnett for en trygg og sikker helsetjeneste for pasientene.

Et godt teamarbeid for å fremme pasientsikkerhet kjennetegnes ved blant annet:

• Medlemmer av teamet vet sine roller og sitt ansvar
• Pasient og pårørende er inkludert som en del av teamet
• Beskjeder og informasjon formidles tydelig og strukturert og bekreftes av mottaker
• Informasjonsutveksling er strukturert ved pasientoverganger
• Teamet har en tydelig ledelse
• Ressursene brukes effektivt for best mulig teamutøvelse
• Teamet overvåker pasientens tilstand
• Holder oppsyn med andre teammedlemmer og omgivelsen for å fremme sikkerheten og forebygge feil
• Gir konstruktiv tilbakemelding til teammedlemmer i rett tid
• Taler pasientens sak på en tydelig måte

Vil lære av USA

I Norge er det gjort et stort arbeid med teamtrening i mottak og behandling av kritisk syke pasienter i sykehus, hvor simuleringsøvelser utføres med jevne mellomrom. I USA er det på oppdrag fra helsedepartementet utviklet et teamarbeidsprogram som heter TeamSTEPPS. Dette er et program som gir en omfattende opplæring i teamarbeid og pasientsikkerhet. Programmet har verktøy og strategier for implementering som kan benyttes i alle deler av helsetjenesten.

TeamSTEPPS, som er forkortelsen for «Teamstrategier og verktøy for bedre teamarbeid og pasientsikkerhet», skal heve kompetansen i teamarbeid gjennom å sette fokus på teamstruktur og de fire teamferdighetene: kommunikasjon, ledelse, situasjonsovervåking og gjensidig støtte. Målet er å fremme kvalitet og pasientsikkerhet i helsetjenesten.

 Først i Norge

Som første utdanningsinstitusjon i Norge har NTNU i Gjøvik fått tillatelse til å oversette og å ta i bruk TeamSTEPPS-programmet i forskning og utdanning. Et forskningsprosjekt med en PhD-stipendiat pågår i bachelorutdanningen i sykepleie. Samtidig pågår et større forskningsprosjekt hvor et forskerteam innbefattet en PhD-stipendiat, evaluerer effekten av ett års implementering av TeamSTEPPS-programmet i en kirurgisk sykehusavdeling.

Studentene og helsepersonell øver på å tenke som et team i behandling og pleie av pasienter. Det å inkludere pasienten som en del av teamet vektlegges. Å gi hverandre konstruktive tilbakemeldinger og ta opp konflikter er også en del av øvelsene de skal trene på.

Den gjensidige støtten blir bedre

Leger, sykepleiere og hjelpepleiere fra en sengepost som har trent på teamarbeid, sier de har bedre struktur i sin kommunikasjon etter å ha fått opplæring i metoden. Deres felles forståelse av oppgavene som skal utføres, samt opplevelse av gjensidig støtte har bedret seg etter innføring av TeamSTEPPS.

For at TeamSTEPPS skal være vellykket, må alt personell som er knytte til pasientens pleie og behandling bli involvert. Det må skapes en teamarbeidskultur, «sånn gjør vi det her», som erstatter den tradisjonelle hierarkiske «silotenkningen» i helsetjenesten. En felles forståelse av teamarbeid gjør at alt personell erfarer det lettere ta opp situasjoner som kan være en risiko for pasientens sikkerhet  med hverandre. Dette gjelder på tvers av profesjoner, avdelinger og behandlingsnivå i både primær- og spesialisthelsetjenesten. Leger, sykepleiere og annet personell som trener i sammen vil bidra til å styrke pasientsikkerheten.

Samfunnet trenger ansatte i helse og sosialtjenesten som har inngående kunnskap om geriatriske problemer, demens og alderspsykiatriske plager. NTNU har fra høsten opptak til en tverrfaglig videreutdanning i aldring og eldres helse, som går deltid over to år. Søknadsfrist er 15. april.

Foto: Andrzej Dragan andrzejdragan.com

Denne videreutdanningen har ikke hatt opptak av nye studenter siden sammenslåingen mellom HiST og NTNU, og vi opplever at det er etterspørsel etter den kompetansen utdanningen bidrar til.

Les mer om utdanningen og søk opptak

Faglig påfyll for klinikere

Vi lever lengre og holder oss lengre aktiv, men det er også mange som lever med store helseutfordringer og hjelpebehov i lengre perioder. Forekomsten av for eksempel demens øker med økende alder, og mange lever med nedsatt fysisk funksjon og evne til å klare seg i dagliglivet. Behovet for bistand fra helse- og sosialtjenesten øker med økende utfordringer.

NTNUs videreutdanning i aldring og eldres helse gir studentene kunnskap som bygger videre på bachelorutdanningene i helse og sosialfag som vi har i dag, og den er godt egnet for klinikere. Er du for eksempel utdannet sykepleier, fysioterapeut, eller ergoterapeut vil denne videreutdanningen passe ypperlig for deg. Den er også godt egnet for personer som har en bachelorgrad fra de andre helse- og sosialfagene. Bakgrunn fra andre studieprogram innen samfunnsvitenskap, naturvitenskap eller humaniora med relevans for aldring og eldres helse kan også ta denne videreutdanningen, og det samme gjelder de som har en utdanning innen medisin, psykologi eller tannhelse som tilsvarer minimum treårig bachelorutdanning.

Helsetjenesten for eldre vil kreve stadig mer kompetanse

Vi trenger en videreutdanning som gir kompetanse til å jobbe tverrfaglig, se ressurser hos den enkelte og kunne bruke velferdsteknologi og innovasjon for å skape en bedre hverdag for den enkelte og løse helseutfordringer. Ansatte som har gode redskaper til å kartlegge behov på en reflektert måte og jobbe systematisk med faglige utfordringer gir en bedre helsetjeneste.

Om noen år vil nesten 30 % av befolkningen være 65 år og 10 % av alle vil være 80 år eller mer. Det er viktig at samfunnets aktører har nødvendig kompetanse til utvikle helse- og sosialtjenesten slik at den kan ivareta de utfordringer vi står ovenfor. Vi trenger å videreutvikle de ansatte i helse og sosialtjenesten som kan bidra til utvikling av nye tjenester, til å forebygge sykdom og drive helsefremmende arbeid blant eldre.

Denne tverrfaglige videreutdanningen egner seg for personer som

• vil gjøre en forskjell, og som vil bidra til å utvikle helse- og sosialtjenesten til eldre på ulike nivå og områder i samfunnet
• vil bidra til kvalitetsheving av eksisterende helse- og sosialtjenester til eldre og bidra til nye tjenester
• er interessert i velferdsteknologi, ehelse og innovasjon
• er ny i fagfeltet
• allerede jobber innenfor området og som vil ha faglig påfyll og utvikling av systematiske arbeidsmetoder
• har ansvar for fagutvikling og kvalitetssikring på sin arbeidsplass

Denne videreutdanningen er et deltidsstudium på 60 studiepoeng og den går over to år. Om man ønsker, kan videreutdanningen danne overgang til et videre mastergradsløp etter vilkår fastsatt ved det enkelte studiestedet

Bloggere: Siri Bakken, professor ved Fakultet for arkitektur og billedkunst, Gøril Thomassen, professor ved Det humanistiske fakultet og Trine Moholdt, forsker ved Det medisinske fakultet. 

Alle er representanter i ledergruppen for NTNU Helse.

For å forbedre og opprettholde helsa vår, er vi avhengig av samarbeid på flere samfunnsområder. Vår velstand har gitt oss nye helseutfordringer, og vi ser en økning i hele verden i forekomst av livsstilsykdommer som kreft, hjerte- og karsykdommer, diabetes, lungesykdommer og psykiske lidelser. Denne økningen har sammenheng med at vi lever lengre, men også hvordan vi lever livene våre, med mindre fysisk aktivitet, dårlig kosthold, mer individualisering, og flere og nye psykiske belastninger. For å sette søkelys på hvordan vi kan tilrettelegge for god helse i befolkningen, må vi inkludere oppveksten til barn og unge, by- og bomiljøutvikling, hvordan våre fysiske omgivelser kan gi økt livskvalitet, hvordan helsetjenestene fungerer og belyse hvordan enkeltindividet kan ta større ansvar for sin egen helse.

Vi trenger å vektlegge forebygging og helsefremming, både gjennom økt tverrfaglighet i forskningsmiljøene og med å styrke samspillet med spesialisthelsetjenesten og kommunene. Dette er bakgrunnen for at NTNU Helse arrangerer seminaret “Er det verdt å investere i helsefremming?” 28.april i Trondheim. Her deltar internasjonale og nasjonale innledere for å belyse helsefremming fra fagområdene arkitektur, psykisk helse, fysisk aktivitet, barn og unge og helsetjenesten. Formålet med seminaret er å få fram hvordan helsefremming forstås i ulike fagfelt og sektorer, og hvordan vi i tettere samspill kan bidra til forme framtidas helsetjeneste. Vi må finne verktøy for å budsjettere med helsefremming, fordi gevinsten vil kunne være formidabel også økonomisk sett.

Vi må øke tverrfagligheten i helseforskningen. For å løse våre største helseutfordringer trenger vi mer forskning på hva som gjør oss friske og hvordan vi kan forbli friske. Her trengs forskning på enkeltindividet, og på interaksjonen mellom profesjonsutøvere og brukere, men også på hvordan vi kan gjøre samfunnet, de nærmeste omgivelsene og hjemmet til en god arena for å utvikle og ivareta god helse. For å lykkes i dette, er vi avhengig av innsats på alle områder i samfunnet.

Flere stortingsmeldinger de siste årene, både Samhandlingsreformen, Folkehelsemeldingen og Morgendagens omsorg, gir nye retninger for helsetjenestene i Norge. Den varslede demografiske utviklingen med flere eldre, flere som lever med kroniske sykdommer og økte offentlige helseutgifter, er noen av årsakene til at sentrale myndigheter gir signaler om endring. Helsetjenesten skal i større grad flyttes fra det syke til det friske, fra behandling til forebygging, helsefremming og mestring.

Ifølge Verdens helseorganisasjon vil psykiske lidelser trolig være den aller viktigste årsak til sykdomsbelastning i vestlige land i 2020. Helse- og omsorgsminister Bent Høie er tydelig på at psykisk helse og det forebyggende arbeidet skal prioriteres sterkere framover. Dette er viktig, spesielt når vi har kunnskap om at psykiske plager og lidelser i barne- og ungdomsårene øker risiko for både frafall i skolen, dårligere psykisk og fysisk helse senere i livet og rusmisbruk. På dette området er det helt avgjørende med tidlig innsats, og her har helsestasjon, barnehage og skole en viktig rolle.

Vi møter flere utfordringer i et framtidig helsevesen. En av utfordringene er å tilpasse både helsetjenester, helseinformasjon og helsepolitikk, for å imøtekomme sosiale ulikheter i befolkningen. Økt teknologisering og økende kulturelt og språklig mangfold i helsevesenet og i samfunnet for øvrig, gjør at arbeidsmåter og forutsetninger for kontakt mellom pasienter og helsevesen endrer seg. God kommunikasjon er en viktig faktor for å lykkes. Det er også behov for å øke brukernes mestring og muligheter for å være selvhjulpne, gjennom bedre forebygging, tilrettelegging og bruk av teknologi.

Selv med store utfordringer på helseområdet, ser vi tegn til positive endringer på flere områder. Det fusjonerte NTNU, med blant annet en reorganisering av medisin- og helsefag, gir en unik mulighet til å gjøre ting på nye måter og sikre tverrfaglig samarbeid om bærekraftige helseløsninger. Ved Det medisinske fakultet ved NTNU pågår nå en utredning med endringer i medisinerutdanningen, der forebygging og helsefremmende arbeid skal bli et sentralt og gjennomgående fokus for fremtidige legestudenter. Ved NTNU forskes det mer på hvordan ulike helsetjenester i kommunene bidrar til å styrke det forebyggende og helsefremmende aspektet. Innenfor arkitektur og design er helsefremmende omgivelser et viktig forskningsfelt. Her er evidence-based design (EBD) et fagområde som fokuserer på empiri innenfor omgivelsenes påvirkning på oss og hvordan dette bør påvirke design. Kommunikasjon er også et viktig forskningsfelt, som fokuserer på forutsetninger for deltakelse og medvirkning i samtaler mellom profesjonelle og brukere. De siste årene har også forskning vist sammenhengen mellom fysisk aktivitet og god helse. I forrige uke åpnet en ny nasjonal kompetansetjeneste ”Trening som medisin” ved St.Olavs Hospital og NTNU, som skal gi norske leger og helsepersonell råd om hvordan fysisk aktivitet kan brukes i medisinsk øyemed.

Selvsagt er det verdt det å investere i helsefremming! Forskning viser at riktig utforming av omgivelsene, forebygging og tidlig innsats, er livsforlengende for enkeltmennesket og lønnsomt for det offentlige. Likevel trenger vi mer kunnskap om å forebygge på best mulig måte. En annen utfordring er hvordan vi skal få til endringer. Hvordan skal lovgivning, stortingsmeldinger og forskning spille sammen på en slik måte at vi styrker helsa i barne- og ungdomsårene, i voksenlivet og i alderdommen? Vi må være innovative og tenke nytt i måten vi skal løse utfordringene på, må jobbe sammen for å skaffe mer kunnskap og gi råd om hvordan endringene skal implementeres i samfunnet. Den investeringen vi gjør i helsefremming og forebygging i dag, vil være helt avgjørende for at vi skal ha en god helsetjeneste i morgen.

Kronikk: Dekan Stig Slørdahl

(denne kronikken har vært på trykk i Romsdals Budstikke og Sunnmørsposten)

Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU) står i en særstilling blant breddeuniversitetene i Norge på grunn av det nasjonale oppdraget innen teknologi. Vi rekrutterer studenter med bedre karakterer enn de andre universitetene, og i større grad fra hele landet. Det gjelder også medisinstudiet.

Utdanning av leger har lenge vært nært knyttet til universitetssykehusene. Vi trenger et sterkt integrert universitetssykehus som St. Olavs Hospital, men utviklingen med kortere liggetid, mer poliklinisk behandling, behov for mer samhandling og endret kompetanse, gjør at vi, for å gi studentene våre en best mulig utdanning, trenger å styrke læringsarenaene utenfor universitetssykehuset. Det vil også gi studentene en sterkere tilknytning til helsetjenesten i regionen.

Kunnskapssenteret. Foto: Helsebygg Midt-Norge

Vi har en klar intensjon om et sterkere samarbeid med Helse Møre og Romsdal og kommunehelsetjenesten i fylket. Hele Midt-Norges helsetjeneste og utdanningsinstitusjoner må samarbeide tettere for å møte befolkningens behov for en god helsetjeneste!

Helseundersøkelsen i Nord-Trøndelag (HUNT), som driftes og eies av Det medisinske fakultet, har bidratt til at vi har et eget forskningssenter i Levanger og et tett samarbeid med sykehusene og kommunene i dette fylket. Ut fra økonomisk betydning, befolkningsmengde og kompetansemiljøer, skulle selvfølgelig engasjementet vårt vært mye sterkere også i Møre og Romsdal. Vi har allerede ansatte ved alle lokalsykehusene i Møre og Romsdal, noe vi er stolt over, men målsettingen vår er å øke engasjementet i fylket. Derfor har vi blant annet åpnet for at flere forskere i Helse Møre og Romsdal kan ha faglig tilknytning til NTNU.

Det er ingen motsetning i at vi har et universitetssykehus som en faglig spydspiss for å sikre blant annet rekruttering og avansert behandling i regionen, og det å videreutvikle en høyspesialisert helsetjeneste og utdanningsvirksomhet i Møre og Romsdal. Slik sett kunne jeg ønske at vi ble enda bedre til å fremsnakke hverandre i regionen. NTNU trenger ikke bare den gode helsetjenesten i Møre og Romsdal for å utdanne gode leger og andre helsearbeidere, men også kontakt og samarbeid med teknologimiljøene og næringslivet. Kunnskapsmiljøene og næringslivet i Møre og Romsdal kan i samarbeid med NTNU, ikke minst gjennom forskning og utvikling, bidra til å gjøre Midt-Norge til en enda sterkere kraft for økonomisk vekst og sysselsetting i Norge.

Det er spennende å følge arbeidet som pågår for å bygge et nytt sykehus i Nordmøre og Romsdal. Med oppvekst i Kristiansund og arbeidserfaring fra helsetjenesten i Molde og Fræna, vet jeg at det er vanskelige avveininger som gjøres. Men med kjennskap til utviklingen internasjonalt for å bedre pasientsikkerheten, det økte behovet for spisskompetanse på enkelte områder og arbeidet med fremtidig spesialistutdanning for leger, vil det bli umulig å opprettholde antallet høyspesialiserte akuttmottak i Norge. Slik kan den valgte løsningen for Nordmøre og Romsdal bidra til å beholde et sykehus i området med god pasientsikkerhet og kvalitet. Samtidig gir utviklingen behov for stadig mer helsetjeneste nær pasientene og befolkningen for øvrig.

Innen helseutdanningene ser vi også behov for flere utdanningsarenaer på tvers av profesjonene. Vi ønsker at medisinstudentene våre lærer å samhandle med andre helsefagstudenter før de kommer ut i helsetjenesten. Mer utdanning på lokalsykehusene og i kommunehelsetjenesten kan bidra til slik læring.

Det medisinske fakultet ved NTNU vil i tiden som kommer arbeide for å styrke tilstedeværelsen vår i Møre og Romsdal. Vi ser at det vil styrke fakultetet vårt. Det vil også bidra til fortsatt god rekruttering av leger og annet helsepersonell til institusjonene i fylket. Vi ønsker også å styrke samarbeidet rundt forskning og at flere forskere tilknyttes NTNU. Kanskje er tiden inne for at vi etablerer et forskningssenter i fylket? Vi ønsker å bidra til at Helse Møre og Romsdal lykkes i det videre arbeidet for å få et best mulig felles helseforetak for befolkningen i fylket.

Så håper jeg at vi som er basert i Trondheim i praksis klarer å vise at byggingen av et nytt og avansert St. Olavs Hospital bidrar til å utvikle hele regionen. Vi ved NTNU skal i alle fall gjøre alt vi kan for å sikre dette i fortsettelsen.

Vi ønsker også å ha en nær dialog med politiske myndigheter, kommunehelsetjenesten, næringslivet, kompetansemiljøene ved høgskolene og andre aktuelle aktører i Møre og Romsdal. Gode forslag til hvordan vi kan utvikle samarbeidet mottas med takk. Sammen kan vi bygge en felles sterk helseregion til beste for befolkningen i alle de tre fylkene i Midt-Norge.

Kunnskapssenteret var fullt da Jonas Gahr Støre holdt gjesteforelesning. (Foto: Andrea Tiltnes)

– Fattigdom er ikke lenger vår største risiko for dårlig helse, det er fett, sukker, tobakk, alkohol, dårlig psykisk helse og stillesitting, sier Jonas Gahr Støre til ansatte og studenter ved NTNU og St. Olavs hospital.

Han holder gjesteforelesningen «Morgendagens trygghet for gode helsetjenester – hvordan skal vi finansiere og hvordan skal vi lede?»

Les hele saken på bloggen til forskningsgruppen CERG.

Onsdag 9. april klokka 12: 15 holder Jonas Gahr Støre en åpen forelesning hos oss om morgendagens helsetjenester.

Tittel: Morgendagens trygghet for gode helsetjenester – hvordan skal vi finansiere og hvordan skal vi lede?

Sted: KA12 (det store auditoriet) i Kunnskapssenteret.

Foredraget er gratis og åpent for alle.

Blogger: Torunn Askim

Som deltidsansatt ved både HiST (Program for fysioterapeututdanning) og NTNU (Institutt for nevromedisin) er mitt nyttårsønske at de to nytilsatte rektorene, ved henholdsvis HiST og NTNU, forener krefter for å sikre enda bedre samhandling mellom helsefagutdanningene.

Fra og med 1. januar 2014 kan vi ved Institutt for nevromedisin (INM) ved Det medisinske fakultet (DMF) ønske nye medarbeidere fra Bevegelsesvitenskap ved Dragvoll velkommen til Øya. Fra og med høsten 2014 flytter studentene i bevegelsesvitenskap etter.

DMF jobber med å utvikle et nytt bachelor og masterprogram i bevegelsesvitenskap hvor helseprofilen styrkes.

I følge et tidligere innlegg her på #NTNUmedisin jobber DMF med å utvikle et nytt bachelor og masterprogram i bevegelsesvitenskap hvor helseprofilen styrkes. Målet er at det nye programmet skal ta opp studenter fra høsten 2015. Dette vil forhåpentligvis gi synergieffekter som kan styrke forskningen og undervisning innen bevegelsesrelaterte tilstander som er en av de fire strategiske satsningsområdene ved INM.

Flyttingen av Bevegelsesvitenskap til DMF forutsetter altså at helseprofilen ved programmet styrkes. Selv om bachelor i bevegelsesvitenskap per i dag ikke gir rett til å utføre klinisk pasientarbeid, så er samfunnsoppdraget til DMF å utdanne gode helsearbeidere som kan møte utfordringene i fremtidens helsetjeneste (pdf), nasjonalt og internasjonalt.

Utfordringene i fremtidens helsetjeneste i den vestlige verden er ikke lenger bare å redde liv. En minst like viktig utfordring er å gi et best mulig liv til alle de som lever med kroniske sykdommer. Psykiske lidelser og sykdommer som rammer bevegelsesapparatet utgjør vår tids største helseutfordring.

Fysioterapi er en anerkjent behandling for disse pasientgruppene og fysioterapeuter er selvskrevne både innen spesialist- og kommunehelsetjenesten. Tradisjonelt sett har fysioterapifaget blitt beskyldt for å være empirisk basert i motsetning til kunnskapsbasert. Dette er imidlertid en myte. Både nasjonalt og ikke minst internasjonalt drives det fysioterapifaglig forskning på høyt vitenskapelig nivå hvor blindede randomiserte kontrollerte studier er gullstandarden. Ved DMF har vi nå tre professorer som alle har bidratt betydelig til å styrke kunnskapsgrunnlaget innen hvert sitt fysioterapifaglige område. I tillegg har vi en rekke forskere, postdoc- og PhD-stipendiater som hver på sitt vis gir verdifulle bidrag til en kunnskapsbasert praksis. Dette er en trend som bare vil øke da stadig flere søker seg til masterprogrammene innen helsefag både ved HiST og NTNU.

Det er ingen profesjon som kommer til å løse fremtidens helseutfordringer alene.

Det er imidlertid ingen profesjon som kommer til å løse fremtidens helseutfordringer alene. Vi trenger økt fokus på samhandling og tverrfaglig samarbeid innen både forskning og utdanning. De to samhandlingsdagene (TverrSam) som nå er obligatorisk for alle helsefagprofesjonene ved HiST og medisinerutdanningen ved NTNU er således et første skritt i riktig retning. Men, dersom vi virkelig skal kunne møte fremtidens helseutfordringer mener jeg at samarbeidet mellom HiST og NTNU må videreutvikles utover dette. Et fremtidig felles Medisinsk og helsefaglig fakultet med et fortsatt sterkt fokus på basalfagene og økt fokus på samhandling vil være et viktig bidrag til å løse samfunnsoppdraget og utdanne helsearbeidere som er enda bedre rustet til å møte utfordringene i fremtidens helsetjeneste.

I arbeidet med å forbedre helse i befolkningen er det politikerne som har de viktigste verktøyene. Ofte har vi ikke kunnskap som kan hjelpe politikerne. Men noen ganger tas det ikke beslutninger selv om vi har et godt kunnskapsgrunnlag. I verste fall tas beslutninger som strider mot kunnskapsgrunnlaget.

En vellykket røykepolitikk har gitt bedre helse for mange

Et eksempel på kunnskapsbasert folkehelsepolitikk er tobakkslovgivningen i Norge. Vi har en stadig lavere andel røykere her til lands takket være denne politikken, noe data fra HUNT også viser.  Politikken har ført til en meget betydelig reduksjon i hjerte-kar-dødelighet, økende levealder, og mange færre tilfeller av kreft for personer som har sluttet å røyke eller som ikke startet.

Hvis man skulle oppnå samme effekt i helsetjenesten, ved å gi råd og hjelp til hver enkelt røyker uten hjelp fra den nasjonale politikken (prispolitikk, reklameforbud o.l.), ville man måtte bruke enorme ressurser og like vel aldri oppnådd de samme resultatene.

Vi har også hatt en god alkoholpolitikk her til lands selv om denne ser ut til å svekkes nå. Prisen på alkohol reduseres i forhold til kjøpekraften, og alkoholproblemene øker i omfang viser en HUNT-rapport.

Når det gjelder en nasjonal politikk mot fedmeepidemien, har vi enda ikke tatt noen grep som kan tenkes å ha effekt.

Når vi ikke har kunnskap

På mange områder har vi lite kunnskap om hvilke politiske grep som vil kunne fremme helse. Da kan vi ikke undre oss over at det ikke gjøres noe. Sannsynligvis foretas det mange dårlige politisk begrunnede folkehelsetiltak som ikke har effekt. Det kan være lett å trå feil, kanskje for å vise handlekraft som politiker. Vi har blant annet sett flere reformer her til lands, som helt eller delvis har hatt som mål å forbedre folkehelsen, som har kostet mye og gitt lite. Har vi ikke kunnskap, trenger vi mer forskning.

Når vi har kunnskap, men politikerne ikke tar grep

Vi har overveldende kunnskap om skadelige effekter av høyt alkoholforbruk. Det er ofte sosialt og økonomisk ruinerende og øker dødeligheten for de som rammes av avhengighet. Vi vet at økende andeler av befolkningen får fedme. Mange fler får diabetes. Vi vet at mange ungdommer som begynner å røyke, får avhengighetsproblemer av nikotin, kreft og en for tidlig død. Vi vet også mye om hvilke tiltak som vil kunne redusere disse helseproblemene.

Prisen på alkohol reduseres i forhold til kjøpekraften, og alkoholproblemene øker i omfang viser en HUNT-rapport.

Men ofte vegrer politikere seg for å ta nødvendige grep. Andre hensyn, som ikke handler om liv og helse, blir prioritert.

Når vi har kunnskap, men politikerne velger å handle i strid med kunnskapen

Vi kan gjerne synes det er ille når politikere ikke tar ansvar for befolkningen de er tillitsvalgte for og ikke tar grep for å berge flere liv. Men virkelig ille blir det når politikere handler mot rådende kunnskap og foretar helseskadelige valg.

To eksempler på at politikere handler stikk i strid med kunnskapsgrunnlaget har vi sett det siste året. Internasjonale sammenligninger viser at land får mest helse igjen for pengene hvis det etableres et felles skattefinansiert helsevesen, med et faglig dyktig korps av allmennleger i første linje som portvakter for mer dyre og spesialiserte tjenester.

En offentlig helsetjeneste gir mer helse for hver krone

Den offentlige helsetjenesten i England (NHS), opprettet under 2. verdenskrig, har vært et godt eksempel på en slik organisering i tillegg til helsetjenestene her hjemme. En slik organisering gir mer gode helsetjenester for færre kroner, og en anstendig helsetjeneste for hele befolkningen, også de fattige. Den eneste garantien for en god helsetjeneste for alle, er at alle får den samme helsetjenesten har Julian Tudor Hart så klokelig uttrykt (mannen bak «The Inverse Care Law»).

Helse er for viktig til at noen bør ha det privilegium å kjøpe seg foran andre i køen.

Helsetjenester er dyre, og alle ressursene må brukes til pasientbehandling. Profitt på helsetjenester stjeler penger fra pasientene og skattebetalerne, og er av både økonomiske og etiske grunner uheldig. Basert på denne kunnskapen, skulle man tro at Engelske politikere klamret seg til NHS. Men hva gjør de? Bryter den ned og åpner for privatisering. Resultatet er gitt, de bygger et helsevesen som blir dyrere, dårligere og mer urettferdig. Flere artikler i begge de store Engelske tidsskriftene BMJ og Lancet har advart mot utviklingen.

Et annet nedslående eksempel er politikere som handler stikk i strid med kunnskapen om de helseskadelige effektene av snus. Snus er avhengighetsskapende og kreftfremkallende. I EU er snus forbudt unntatt i Sverige, og snus er også lovlig her til lands. WHO har forpliktet mange land til å arbeide for å redusere tobakksbruk gjennom en rammekonvensjon. EU og Sverige er omfattet av konvensjonen. Til tross for dette, arbeider den svenske regjeringen i dag for å åpne EU-markedet for svensk snus. Hvis de skulle få gjennomslag, vil de etter hver få mange krefttilfeller og mange for tidlige dødsfall på samvittigheten. Det er under slike omstendigheter mismotet kan ramme en samfunnsmedisinsk forsker.