Svangerskapsdiabetes, en tilstand der den gravide har forhøyede blodsukkernivåer, er forbundet med negative konsekvenser for mor og barns helse på kort og lang sikt. Kjente risikofaktorer for svangerskapsdiabetes er arv, overvekt før graviditeten, hvis mor er over 25 år, høy vektoppgang i svangerskapet og etnisk opprinnelse utenfor Europa. Observasjonsstudier har vist en sammenheng mellom et ugunstig kosthold og svangerskapsdiabetes, samt at et kosthold i tråd med det helsemyndighetene anbefaler kan beskytte mot sykdommen.

Illustrasjonsfoto: iStock

I Norge anbefales gravide kvinner å følge de samme kostanbefalingene som den øvrige, voksne befolkningen. Dette innebærer et kosthold som er rikt på frukt, grønt, fiberrike korn- og matvarer, fisk og magre meieriprodukter, og hvor inntaket av rødt og bearbeidet kjøtt, sukker og prosesserte matvarer er begrenset. I tillegg anbefales det at gravide avstår helt fra alkohol og at de tar tilskudd av folsyre.

Vi ønsket å sammenlikne kosthold i svangerskapet mellom gravide kvinner som fikk svangerskapsdiabetes og gravide kvinner som ikke fikk det, samt sammenlikne kostholdet til de gravide kvinnene med de norske kostanbefalingene fra 2011 og de nordiske næringsstoffanbefalingene fra 2012.

I studien vår brukte vi kostdata fra 702 gravide kvinner, som hadde gjennomført en glukosebelastningstest i svangerskapsuke 18–22 og 32–36. Kostdata ble samlet inn på de to tidspunktene ved hjelp av et matvarefrekvensspørreskjema. Kostdataene ble gruppert i 15 hovedgrupper av mat- og drikkevarer og næringsstoffinntak ble beregnet. Svangerskapsdiabetes ble diagnostisert i uke 32–36 ut i fra en forenklet versjon av de nye IADPSG* – kriteriene; fastende blodsukker på 5.1 eller mer og/eller 2 – timers blodsukker på 8.5 eller mer.

I alt 40 (6%) av de 702 gravide kvinnene hadde svangerskapsdiabetes i uke 32–36, heretter omtalt som GDM (gestational diabetes mellitus)-kvinnene. På det første måletidspunktet, uke 18–22, skilte GDM-kvinnene seg ut fra de som ikke fikk svangerskapsdiabetes ved at de var litt tyngre, hadde høyere BMI og høyere blodsukkerverdier, samt ved at flere rapporterte at de hadde diabetes i nær familie.

Det var ingen forskjeller mellom GDM-kvinnene og ikke-GDM-kvinnene i inntaket av de 15 hovedmatvaregruppene, ei heller næringsstoffinntak. I forhold til myndighetenes kostanbefalinger, hadde de gravide kvinnene (både GDM og ikke-GDM) for høyt inntak av rødt og bearbeidet kjøtt, og for lavt inntak av grønnsaker og feit fisk. Inntaket av frukt og grønnsaker kombinert møtte anbefalingene, mens inntaket av fisk og skalldyr var nært den nedre grensen for anbefalt inntak. Næringsstoff- og fiberinntaket var innenfor myndighetenes anbefalinger, med unntak av folat, jern og vitamin D, som var under anbefalt inntak for gravide. Over 240 kvinner (35%) rapporterte at de drakk alkohol i svangerskapsuke 18–22 og 32–36. Alkoholinntaket var lavt for de aller fleste av de som rapporterte alkoholinntak, med et median daglig inntak på 0.5 g ren alkohol. Pils var den hyppigst rapporterte alkoholholdige drikken, etterfulgt av vin.

Sammenhenger mellom blodsukker og kosthold ble undersøkt i statistiske modeller, hvor faktorer som kunne ha påvirket resultatene ble tatt høyde for. Disse faktorene var mors alder, BMI før og under svangerskap, vektoppgang under svangerskapet, diabetes i nær familie og selvrapportert trening før svangerskapet. Vi fant ingen sammenheng mellom kosthold og blodsukker.

Konklusjonen er at vi ikke kunne finne forskjeller i kostholdet til de gravide kvinnene som kunne forklare hvorfor noen utviklet svangerskapsdiabetes, samt at tiltak må settes inn for å sikre tilstrekkelig inntak av alle næringsstoffer og alkoholavhold hos gravide.

* International Association for Diabetes in Pregnancy Study Group

Her kan du lese studien Dietary Intakes and Dietary Quality during Pregnancy in Women with and without Gestational Diabetes Mellitus-A Norwegian Longitudinal Study fra 2018.

Svangerskapsdiabetes kjennetegnes ved forhøyet blodsukker hos gravide, men vanligvis lavere nivåer enn for de med diabetes. Tilstanden er forbundet med økt risiko for blant annet høy fødselsvekt hos barnet, at barnets skulder blir sittende fast i fødselskanalen og svangerskapsforgiftning hos mor.

Svangerskapsdiabetes diagnostiseres med en glukosebelastningstest hvor den gravide må faste over natten (8-14 timer) før hun får tatt blodprøve til måling av fastende glukose. Deretter må hun drikke en glukoseløsning på ca 2,5 dL og vente i 2 timer før ny prøve til glukosebestemmelse. Dette er tidkrevende og alle klarer ikke å holde seg fastende. Noen blir kvalme og kaster opp av glukoseløsningen slik at man ikke får gjennomført testen.

Måling av Hemoglobin A1c kan kanskje brukes til å utelukke svangerskapsdiabetes hos en del gravide slik at de slipper å ta en glukosebelastningstest. (Illustrasjonsbilde: iStock)

Hemoglobin A1c, ofte kalt langtidsblodsukker, er et mål for gjennomsnittlig glukose over mange uker og har fordeler framfor glukosebelastningstesten. Den kan måles i én enkelt blodprøve uavhengig av faste, man slipper å innta en glukoseløsning og Hemoglobin A1c er mer stabilt enn glukose etter at blodprøven er tatt.

Vi studerte om Hemoglobin A1c kan brukes som en screeningtest for svangerskapsdiabetes for å kunne redusere antall glukosebelastninger. I tillegg studerte vi om Hemoglobin A1c kan brukes til å forutsi om kvinnen har økt risiko for svangerskapsforgiftning og høy fødselsvekt hos barnet.

Vi brukte data fra TRIP-studien (Training in Pregnancy), som er en randomisert, kontrollert intervensjonsstudier av trening hos gravide, norske kvinner.

Vi fant at Hemoglobin A1c kan ha potensiale til å redusere antallet glukosebelastninger ved å utelukke svangerskapsdiabetes hos de med lavest Hemoglobin A1c-nivåer. Vi fant imidlertid ikke at Hemoglobin A1c kan brukes til å diagnostisere svangerskapsdiabetes eller til å forutsi om kvinnen har økt risiko for svangerskapsforgiftning og høy fødselsvekt.

Konklusjonen er at våre funn taler for at Hemoglobin A1c kanskje kan brukes til å utelukke svangerskapsdiabetes hos en del gravide som dermed kan unngå ulempene med en glukosebelastningstest.

Denne bloggteksten er en oppsummering av en av forskningsartiklene, “Hemoglobin A1c as screening for gestational diabetes mellitus in Nordic Caucasian women“, som inngikk i min PhD-avhandling «Hemoglobin A1c in screening for gestational diabetes mellitus – Diagnostic accuracy studies and analytical considerations».

Artikkelen er en del av forskningsprosjektet «Trening i svangerskapet» (Training in Pregnancy – TRIP) i perioden 2007-2010. Du kan lese om de andre forskningsfunnene på www.ntnu.no/ism/trip

Verdens Helseorganisasjon (WHO) endret for noen år siden kriteriene for svangerskapsdiabetes fordi noen studier har antydet at også blodsukkerverdier under grensen for svangerskapsdiabetes ifølge de eksisterende kriteriene var forbundet med negative svangerskapsutfall. Vi ønsket å finne ut hva endringene i kriteriene hadde å si for hvem og hvor mange som fikk diagnosen svangerskapsdiabetes.

Illustrasjonsbilde: iStockPhoto

Svangerskapsdiabetes er når den gravide har for høye nivåer av blodsukker. Det er en tilstand som er forbundet med negative effekter på blant annet hjerte-karsystemet både hos mor og barn, og det er derfor viktig å oppdage og følge opp.

De nye kriteriene definerer svangerskapsdiabetes med en noe lavere fastende blodsukkerverdi og en noe høyere 2-timers blodsukkerverdi. Dette betyr at hvis man lå i grenseland for å få svangerskapsdiabetes ut fra fastende blodsukker basert på de gamle kriteriene vil man mest sannsynlig få diagnosen ut fra de nye kriteriene.

Vi vurderte de to kriteriesettene opp mot hverandre for å se på hvor mange og hvilke gravide kvinner som fikk diagnosen svangerskapsdiabetes ut fra de to kriteriesettene.

I studien vår brukte vi data fra 687 kvinner som hadde gjennomført en glukosebelastningstest i uke 18-22 og i uke 32-36 av svangerskapet. Svangerskapsdiabetes ble definert både ut fra de gamle WHO-kriteriene (som fastende blodsukker på 7.0 eller mer og/eller 2-timers blodsukker på 7.8 eller mer)  og ut fra en forenklet versjon av de nye kriteriene som enten fastende blodsukker på 5.1eller mer og/eller 2-timers blodsukker på8.5 eller mer. De nye kriteriene kalles International Association for Diabetes in Pregnancy Study Group criteria (IADPSG).

Vi så at ved å bruke de nye kriteriene fikk flere kvinner diagnosen svangerskapsdiabetes (7.4 % mot. 6.1 % med de gamle kriteriene). Hvis man brukte de nye IADPSG-kriteriene hadde eldre kvinner, de med høyt fastende insulin og de som ikke trente regelmessig i uke 18-22 høyere risiko for å få svangerskapsdiabetes. Hvis man brukte de gamle WHO-kriteriene, derimot, hadde eldre kvinner og de som hadde lav høyde høyere risiko for å få svangerskapsdiabetes.

Konklusjonen på studien var at de nye kriteriene førte til at noe flere kvinner fikk diagnosen svangerskapsdiabetes. Den viste også at hvem som fikk diagnosen så ut til å variere ut fra hvilket av de to kriteriesettene man benyttet.

Her kan du lese hele forskningsartikkelen Gestational diabetes mellitus among Nordic Caucasian women: Prevalence and risk factors according to WHO and simplified IADPSG criteria. som ble publisert i Scandinavian Journal of clinical and Laboratory Investigation i 2014.

Blogger: Ida Almenning, Stipendiat i forskningsgruppa EXCAR (Exercise, Cardiometabolic Health and Reproduction Research Group)

«Det er bare så utrolig urettferdig, jeg kan kanskje aldri få barn!»

Jeg har møtt mange kvinner gjennom min forskning, og utsagn som dette gjentar seg til stadighet. Vi tar for gitt at alle kan få barn. Det er liksom bare å «kjøre på» så kommer det et lite mirakel om ni måneder. Slik oppleves det ikke for alle de kvinnene jeg møter. Enkelte vil kanskje aldri oppleve det heller. Dessverre.

Mange kvinner har sittet på legekontoret og spurt om hvorfor de har uregelmessig menstruasjon, mye kviser eller økt hårvekst enkelte steder på kroppen. Flere har problemer med å bli gravid. I tillegg er en stor andel av befolkningen overvektige og opplever store utfordringer med å gå ned i vekt. Dette er vanlige problemer vi alle kan oppleve perioder i livet. De kan komme og gå. Tenåringer kan være plaget med kviser, uregelmessig menstruasjon kan oppstå i puberteten og i overgangsalderen, og økende hårvekst eller hårtap oppleves ofte senere i livet. Det er ikke noe uvanlig med det. Tvert imot! Men dersom man har flere av disse symptomene samtidig bør man kanskje rette tankene mot en tilstand som oftest blir betegnet som «polycystisk ovariesyndrom» (PCOS).

PCOS er den vanligste hormonelle forstyrrelsen blant kvinner i fruktbar alder og den største årsaken til infertilitet og ufrivillig barnløshet. Den rammer ca. 14% av norske kvinner, men tilstanden er sannsynligvis underrapportert. Den typiske kvinne med PCOS er overvektig, legger lett på seg rundt magen, har kanskje litt ekstra kroppshår eller akne, uregelmessig menstruasjon og ofte cyster på eggstokkene. Men dette gjelder absolutt ikke alle som har PCOS. Symptomene ved PCOS og graden av PCOS varierer. Det er vanskelig å sette alle i samme bås selv om man vet hvilke symptomer man skal «lete etter».

I tillegg til nevnte symptomene har kvinner med PCOS økt risiko for blant annet metabolske sykdommer som insulinresistens og diabetes. Ca. 40% av kvinner med PCOS har en normal vekt men også blant disse er ca. 75% insulinresistente. Per dags dato har vi ingen god behandling som kan reversere denne tilstanden eller gjøre kvinnene helt symptomfri. Behandlingen som gis tar ofte sikte på å oppnå en regelmessig menstruasjonssyklus og stimulere til eggløsning. Livsstilsendring er førstevalg, etterfulgt av medikamenter som påvirker eggløsning og hormoner, som for eksempel Metformin og p-piller.

Rådene som gis om livsstilsendring er ofte veldig generelle. «Vær fysisk aktiv, spis sunnere, spis mindre, tren mer».  Kvinnene har fått en diagnose, men uten at vi kan tilby en tilfredsstillende behandling. Det er behov for mer spesifikke råd for å gi disse kvinnene en bedre hverdag. Vi vet at trening har positiv effekt på flere av symptomene ved PCOS, som insulinresistens og overvekt. I senere tid har flere studier sett på effekten av livsstilsendring på fertilitet. Trening gir en positiv effekt som ser ut til å være større enn blant annet kostholdsendring eller andre former for livsstilsendring.

Ganske nylig ble det også publisert et oversiktsartikkel som viste at regelmessig trening og normal vekt er forbundet med mer regelmessig eggløsning hos kvinner. Det er fortsatt mye diskutert om problemet rundt manglende eggløsning oppstår i hypotalamus i hjernen eller i eggstokkene. Trolig er det bra å trene fordi dette medfører lavere nivå av insulin og mannlige kjønnshormoner i blodet, som igjen påvirker hjernens regulering av eggløsning. På den annen side viste denne studien at også en svært lav kroppsvekt, eller stor treningsmengde (mer enn 60 minutter per dag) var forbundet med redusert fruktbarhet. Vi leter derfor fortsatt etter den gyldne middelvei for hva som er riktig mengde trening og riktig type trening for kvinner med PCOS spesielt med tanke på fruktbarhet. Målet med vår forskning er å se om vi kan finne en tidseffektiv treningsmetode som gir god effekt på symptomer, risikofaktorer og fruktbarhet, og som samtidig er gjennomførbar for alle kvinner med PCOS, uavhengig av vekt og fysisk form.

Det vi først og fremst vil undersøke, er om trening kan føre til at kvinner med PCOS får en mer regelmessig menstruasjonssyklus og dermed økt fruktbarhet.

«Jeg er overbevist om at treningen hjalp meg» sier en deltaker fra studien som ble gravid. Les hele saken på adressa.no: Monica (31) ble gravid på treningsstudie – fikk livet i gave

Vi holder derfor nå på med en klinisk studie om trening og PCOS på NTNU i samarbeid med St. Olavs hospital. Studien søker fortsatt deltakere, og dersom du er interessert i å vite mer om studien kan du lese om studien her eller ta kontakt med stipendiat Ida Almenning Kiel ida.almenning@ntnu.no, 97032036

Videre lesing:

• Harrison CL, Lombard CB, Moran LJ, et al. Exercise therapy in polycystic ovary syndrome: a systematic review. Hum Reprod Update 2011;17(2):171-83. doi: 10.1093/humupd/dmq045 [published Online First: 2010/09/14]
• Legro RS, Arslanian SA, Ehrmann DA, et al. Diagnosis and treatment of polycystic ovary syndrome: an Endocrine Society clinical practice guideline. J Clin Endocrinol Metab 2013;98(12):4565-92. doi: 10.1210/jc.2013-2350 [published Online First: 2013/10/24]
• Hakimi O, Cameron LC. Effect of Exercise on Ovulation: A Systematic Review. Sports Med 2017;47(8):1555-67. doi: 10.1007/s40279-016-0669-8 [published Online First: 2016/12/31]

Blogger: Tormod Rogne,
MD PhD, tilknyttet Institutt for samfunnsmedisin og sykepleie

Ernæring i svangerskapet påvirker fosteret, og man har i flere tiår lett etter de riktige ernæringssupplementene til gravide kvinner. Vitamin B12 er et viktig næringsstoff som kun finnes i produkter fra dyr, slik som kjøtt, melk og egg. For lavt inntak av dyreprodukter øker derfor risikoen for at du har vitamin B12-mangel. I land med stort inntak av dyreprodukter, slik som Norge og flere vestlige land, er det kun noen få prosent av gravide som har vitamin B12-mangel, mens i land hvor vegetarkost dominerer kan andelen overstige to tredjedeler, slik som i India.

Men er vitamin B12-mangel i svangerskapet skadelig?

Lav fødselsvekt og tidlig fødsel er to potensielt skadelige utfall av et svangerskap. På verdensbasis så er lav fødselsvekt og tidlig fødsel årsak til halvparten av alle dødsfall de første 28 dagene etter fødsel. Flere studier har vurdert om det er noen sammenheng mellom lave blodverdier av vitamin B12 og risikoen for lav fødselsvekt og tidlig fødsel. Noen studier finner en sammenheng, mens andre gjør det ikke. Hvordan skal vi tolke dette?

•  Les også om denne studien i forskningsmagasinet Gemini.

Jeg ledet en multisenterstudie, primært basert ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU) i Trondheim, Yale University i USA og Erasmus MC i Nederland, hvor målet var å skape en oversikt over hva vi vet om dette temaet. Studien ble publisert i tidsskriftet American Journal of Epidemiology i dag, 20. januar. Først identifiserte og kritisk vurderte vi alle relevante studier om temaet. En slik type studie kalles en systematisk oversiktsartikkel. Ofte inneholder oversiktsartikler en meta-analyse, det vil si at man slår sammen resultatene fra de individuelle studiene til et samlet resultat. Som regel gjør man dette ved at man bruker resultatene som blir presentert i de enkelte artiklene. De studiene vi identifiserte hadde derimot gjort analysene så forskjellig at de ikke lot seg sammenlikne. Og mange av studiene hadde ikke presentert resultatene fra de relevante analysene i det hele tatt. Vi samlet derfor inn rådata fra de inkluderte studiene, slik at vi kunne gjøre analysene likt i de enkelte studiene.

Vi inkluderte 18 studier fra 11 forskjellige land i oversiktsartikkelen, med til sammen 11,216 svangerskap. Dette utgjorde 94% av alle relevant svangerskap. Lave blodnivå av vitamin B12 hos den gravide så ikke ut til å påvirke den nyfødtes fødselsvekt. Vi fant derimot at vitamin B12-mangel hos de gravide kvinnene var assosiert med en 21 % økt risiko for å føde for tidlig. Resultatene var like i høyinntektsland og lav- og middelinntektsland.

Gravide bør få i seg nok av vitamin B12 gjennom maten. Man vet fortsatt for lite om effekten av å ta vitamin B12-tilskudd, så dette anbefales ikke.

Det er viktig å huske på at det kan være andre årsaker til den tilsynelatende sammenhengen mellom vitamin B12-mangel og tidlig fødsel. Lav blodkonsentrasjon av vitamin B12 kan henge sammen med andre faktorer, slik som underernæring og fattigdom, som i seg selv kan påvirke fødselsvekten og lengden på svangerskapet. Man må alltid være nøktern når man finner sammenhenger i observasjonsstudier. Så selv om vi fant at vitamin B12-mangel er assosiert med en økt risiko for tidlig fødsel, så vet vi svært lite om effekten av å ta vitamin B12-tilskudd under svangerskapet. Så vidt jeg vet er det kun gjort to små studier hvor gravide kvinner er tilfeldig plukket ut til å enten ta vitamin B12 under svangerskapet eller narremedisin (placebo). Disse studiene fant ingen sikker assosiasjon mellom vitamin B12 tilskudd og fødselsvekt eller svangerskapslengde. Før man kan si noe om effekten av vitamin B12-supplement i svangerskapet må flere slike studier gjøres, og resultatene fra disse studiene må i neste rekke slås sammen i en oversiktsartikkel. Vi håper at vår artikkel vil bidra til at disse studiene blir gjort.

Andre forfattere av artikkelen er sisteforfatter dr. Kari R. Risnes ved Institutt for samfunnsmedisin og sykepleie, NTNU; professor Michael B. Bracken ved Yale University; professor Oscar H. Franco ved Erasmus MC; dr. Myrte J. Tielemans ved Erasmus MC; og 19 andre.

Studien ble finansiert av NTNU som ledd i PhD-programmet i medisin og støttet av Yale Center for Perinatal Pediatric and Environmental Epidemiology.

Er du gravid? Og så du “God morgen, Norge” på TV2 imorges? Nå kan gravide selv registrere veksten til fosteret.

En gruppe ved St. Olavs Hospital/NTNU har i samarbeid med NTNU Technology Transfer (TTO) utviklet en applikasjon for smarttelefoner som kvinnen selv kan bruke til å registrere sine SF mål fra uke 24. I tillegg kan hun legge inn de målinger lege eller jordmor gjør på svangerskapskontrollene.

– Svangerskapsomsorgen – den rutinemessige helsekontrollen av gravide – er landets største forebyggende helseprogram, sier Bjørn Backe, professor emeritus ved NTNU.

Gemini har mer om saken.

Appen er tilgjengelig i App Store og Google Play. Nedlastning og bruk er gratis. Søk på ordet «symfyse».

Flere filmer om ultralyd:

• Film med Liv Hatle og Bjørn Angelsen 
• Få en omvisning på ultralydlaben med Hans Torp
• Teknologi med kundeverdi – en film om utviklingen av GE Vingmed

De fleste kvinner føder naturlig og uten problemer, men noen ganger blir fødselen langvarig. Vanlige årsaker kan være dårlige rier, fosterets stilling eller at det rett og slett er for stort for mors bekken. Tradisjonelt vurderer jordmor og lege fødselens fremgang med hendene. Ultralyd blir mye brukt ved kontroller i løpet av svangerskapet, men er vanligvis lite brukt under selve fødselen.

Vi ønsket derfor å undersøke om ultralyd er et nyttig redskap ved langvarige fødsler.

Hundre-og-ti førstegangsfødende kvinner ved Stavanger universitetssjukehus ble undersøkt med ultralyd under fødsel i 2009-10. Vi studerte om fosterhodets nivå og rotasjon i bekkenet kunne forutsi sannsynligheten for en vanlig fødsel eller keisersnitt. Ultralyd ble sammenliknet med tradisjonell klinisk undersøkelse.

I den første studien fant vi at det var stor sannsynlighet for keisersnitt hvis fødselen stoppet opp når hodet lå høyt i fødselskanalen, men dersom hodet hadde passert midtre del av kanalen (det trangeste partiet), fødte 90 % normalt. Ultralyd kunne forutsi fødselsforløpet bedre enn tradisjonell klinisk undersøkelse.

I den andre studien ble to- og tre-dimensjonal (2D vs.3D) ultralydteknikk sammenlignet med hverandre. Resultatene viste at 2D og 3D var likeverdige teknikker. 3D undersøkelse er imidlertid mer komplisert og utstyret er dyrere, derfor kan 2D foretrekkes som en enkel metode som gir god informasjon direkte på fødestuen.

Fosterhodets rotasjon i bekkenet under fødsel, ble vurdert med ultralyd i den tredje studien. Rotasjon er nødvendig for at et barn skal kunne passere gjennom fødselskanalen. Studien viste at rotasjonen av fosterhodet alene, ikke kunne forutsi keisersnitt kontra vaginal fødsel. Dette skyldes nok at hodet må rotere uansett utfall.

Vi studerte også fire foreslåtte ultralydmetoder for å måle hodets nivå vurdert mot hverandre. Resultatet viste at de samsvarte godt, og at alle var bedre enn vanlig klinisk undersøkelse.

Fra dette konkluderer vi med at ultralyd kan være et nyttig hjelpemiddel under fødselen. Undersøkelse med ultralyd er også mer objektiv enn klinisk undersøkelse, og ultralyd kan være med på å velge hvem som trenger keisersnitt, og når.

Erik Andreas Torkildsen disputerer om temaet 20. september 2013, på Stavanger Universitetssjukehus klokken 12.15. Prøveforelesningen «The control of labour- contemporary science» finner sted 10.15 samme dag.

Torkildsens hovedveileder har vært Torbjørn M. Eggebø, ph.d. (Stavanger), og veileder har vært professor Kjell Å. Salvesen, ph.d. (NTNU, Trondheim).

Prosjektet har vært et samarbeid mellom Kvinneklinikken i Stavanger og Nasjonalt senter for fostermedisin, St. Olavs Hospital, Trondheim.

Blogger: Kari Williamson

Man ligger der med gel på magen og titter mot ultralydskjermen. Der er han, det lille nurket som skal komme om fire-fem måneder. Følelsene, spørsmålene, gledene og bekymringene strømmer på, og jordmor nikker forståelsesfullt.

Det er vel slik vi ser for oss opplevelsen av den første ultralydundersøkelsen som tilbys alle gravide kvinner ved 18 svangerskapsuker. Det ligger mye medisinsk og teknisk forskning bak denne halvtimen, men hva med det menneskelige aspektet? Hva med den gravide og hennes partner? Hvordan opplever de dette møtet?

Det har jordmor Liv Øyen ved NTNU og Nasjonalt senter for fostermedisin ved St. Olavs Hospital, sett nærmere på. Etter nesten 30 år som jordmor og rundt 14 år som ultralyd-lærer, har møtene med gravide kvinner og deres partnere blitt mange. Noen sentrale spørsmål har dukket opp:

• Hva er egentlig en ultralydundersøkelse i svangerskapet?
• Hvordan bør den gjøres? Hva skal formidles?
• Hva synes de gravide kvinnene selv om tilbudet de får ved 18 uker?

Medisin og menneske

Ultralydundersøkelsen tilbys først og fremst av medisinske grunner. I informasjonsbrosjyren fra Helsedirektoratet om ultralyd i svangerskapet (pdf), står det at undersøkelsen er en gjennomgang av foster og livmor for å få informasjon om fosterets alder, antall fostre, morkakens plassering, og fosterets anatomi og utvikling.

Men spør du vordende foreldre om ultralydundersøkelsen, så er det ikke dette de er opptatt av. De vil vite om alt er som det skal, men det er selve opplevelsen av å se barnet sitt for første gang som de snakker om. Det er faktisk et nytt liv der inne, noen skal bli foreldre.

Øyen har intervjuet åtte gravide kvinner som del av sin masteroppgave, og svarene tyder på at de ønsker at jordmor skal vise forståelse for hvor sterkt dette møtet egentlig er. De ønsker seg også en dialog – ikke bare en enveisstrøm av tekniske, medisinske data. De ønsker rett og slett å bli møtt som mennesker, som en familie.

Dette høres kanskje vanskelig å få til på knappe 30 minutter, men Øyen tror det egentlig ikke skal så mye til. Kjernen er at hvis du ser menneskene som kommer til deg, og de føler seg sett, så har du tatt hensyn til akkurat dem.

Dette er noe Øyen ønsker å bringe inn i ultralydutdanningen for jordmødre blant annet gjennom Tor-Johan Ekelands teori om terapeutisk kommunikasjon. Den går ut på at kommunikasjon og informasjon ikke er det samme. For virkelig å kommunisere må det være en relasjon tilstede.

Målet for Øyen, er å utdanne levende jordmødre som er opptatte av parene som kommer og setter menneskene først, i stedet for et ensidig fokus på teknikken. «Det viktigste er å knytte bånd mellom mor, far og barn. Det er det som står i høysetet,» som en av de gravide i undersøkelsen sa.

Tross alt heter det jo svangerskapsOMSORG.