Gjennom et forskningsprogram for fysioterapi i primærhelsetjenesten, FYSIOPRIM, har forskere ved NTNU og Universitetet i Oslo i samarbeid med fysioterapeuter i klinisk praksis utviklet en database for å skaffe seg et grunnlag for å finne ut mer om pasientene som går til fysioterapi.

Hva er FYSIOPRIM?

Fysioterapeuter i primærhelsetjenesten tar seg av mange ulike pasienter, med ulike diagnoser, alder, funksjon og prognoser. Men det finnes liten kunnskap om hvilke pasienter som går til fysioterapi, hva slags behandling de får og hvordan det går med dem. Vi trenger bedre data om dette, og det var utgangspunktet for å utvikle databasen i FYSIOPRIM. Databasen inneholder systematisk innsamlede data fra fysioterapeuter i ni kommuner i alle fem helseregioner i Norge, med en hovedvekt på Trondheim. Det er tre samarbeidspartnere; Universitetet i Oslo, NTNU og Trondheim kommune ved Enhet for fysioterapitjenester. Prosjektet er beskrevet i BMC Health Services Research.

Unik database

Prosjektet bygger en database med opplysninger fra pasienter i alle aldre som mottar fysioterapitjenester i primærhelsetjenesten. Dette har ikke vært gjort tidligere, verken i Norge eller i utlandet. Til sammen har nærmere 200 fysioterapeuter og 3000 pasienter deltatt i prosjektet så langt, de aller fleste i Trondheim. Ikke alle pasienter er med i studien, men vi har undersøkt representativitet og ser at pasientene i databasen er representative for pasientene som blir behandlet ellers i fysioterapitjenesten.

Pasientene i databasen er delt inn i tre grupper, eller kohorter; voksne pasienter som går til privatpraktiserende fysioterapeuter på institutter, barn som får oppfølging fra kommunalt ansatte fysioterapeuter, og eldre som får oppfølging fra kommunalt ansatte fysioterapeuter. Det samles opplysninger fra både pasienten og fysioterapeuten. Pasienten fyller ut spørreskjema elektronisk på nettbrett eller via en weblink på mail om blant annet alder, kjønn, bosituasjon, fysisk funksjon, arbeidsevne, evt. sykemelding, smerter, søvn, psykisk stress og mestringstro. Pasienten og fysioterapeuten setter sammen mål og legger en plan for behandling, som evalueres etter en periode og ved endt behandling.

Bedre behandling av pasientene

Med denne databasen kan vi finne ut hvilke pasienter som mottar fysioterapi, hvilke mål som settes for dem, og om målene blir oppnådd. Slik kunnskap kan gi bedre behandling av pasientene, og også hjelpe fysioterapeuter og helsetjenesten i forhold til prioritering.

Databasen muliggjør mange forskningsprosjekter. Vi er allerede i gang med flere studier på bakgrunn av dataene, fra alle de tre gruppene av pasienter. Ny kunnskap om pasientene vil kunne brukes til å skreddersy tilbud bedre til ulike pasientgrupper. Vi er for eksempel i gang med å identifisere undergrupper av pasienter som ligner mer på hverandre enn andre. Videre vil databasen åpne for muligheter til å identifisere pasienter som har stor sannsynlighet for bedring, og pasienter med mer komplekse plager som har behov for mer tverrfaglig og omfattende behandling.

Neste skritt vil være å se på hvordan utfallet er for disse undergruppene av pasienter. Vi kan i samarbeid med teknologiske miljøer på NTNU benytte avanserte metoder som kunstig intelligens for å kunne gi støtte til gode beslutninger og stimulere til utvidet dialog mellom pasient og terapeut.

Klinisk nytte

Den omfattende kartleggingen av ulike faktorer som for eksempel psykososiale forhold, mestring, søvn og arbeid, smerte og funksjon, kan bidra til at fysioterapeuten blir mer klar over faktorer som er viktige å ta hensyn til i behandlingsforløpet (se figur). I tillegg setter pasienten og fysioterapeuten mål for behandlingen sammen og blir enige om en tiltaksplan. Dette kan føre til økt motivasjon og måloppnåelse for pasienten.

Samarbeidsprosjekt mellom universitet og kommune

FYSIOPRIM-prosjektet har vært et kraftig løft for samarbeidet mellom forskere ved NTNU og Trondheim kommune. Fysioterapitjenesten i Trondheim kommune har deltatt aktivt i forskning og prøvd ut ulike modeller for samarbeid med NTNU.

I overkant av 150 fysioterapeuter og ledere i Trondheim kommune har hatt større og mindre roller i planlegging, utforming og datainnsamling til det som har blitt en stor og stadig økende database med pasientrapporterte og terapeutrapporterte data og registrerte pasientforløp.

Prosjektet har fått økonomisk støtte fra Fysiofondet, og varer til 2020. Programleder er professor Nina K. Vøllestad ved Universitetet i Oslo, og prosjektledere i Trondheim er førsteamanuensis Kari Anne I. Evensen, Institutt for klinisk og molekylær medisin og Institutt for samfunnsmedisin og sykepleie, NTNU og professor Ottar Vasseljen, Institutt for samfunnsmedisin og sykepleie, NTNU.

Det begynte med noen fysioterapeutstudenter i klinisk praksis på daghjem for barn med funksjonsvansker og en forespørsel fra kollega om hjelp til søknad om såkornsmidler fra NORHED. I dag er NTNU blitt den viktigste partneren for utvikling av fysioterapi i Nepal, ifølge Dr. Ram som er direktør ved universitetssykehuset i Dhulikhel og viserektor ved Kathmandu universitet.

Flere studenter har nå gjort praksis på daghjemmene, på sykehus og i privat klinikk. Det har vært utfordrende, men lærerikt – både for studentene og for praksisstedene. Studentene våre er blitt viktige bidragsytere for utvikling av fysioterapi i Nepal, ikke bare i klinisk praksis men også i prosjekt. I 2014 reiste fire bachelorstudenter for å skrive oppgave om nakke- og ryggsmerter hos bærere. Disse bærerne transporterer gjenstander på størrelse med egen kroppsvekt i et bånd rundt pannen.

Kathrine Rømmen, Ann-Katrin Stensdotter, Lennart Bentsen og Nishchal Ratna Shakya.

Undertegnede har som misjon å sette fysioterapi på det globale helsekartet, blant annet gjennom å engasjere fysioterapeuter til Global Helsedag som NTNU arrangerer i oktober hvert år og gjennom å engasjere masterstudenter fra Master i Global Helse i aktiviteter i Nepal knyttet til fysioterapi. Akkurat nå jobber en student med en evaluering av hvordan kvinner tatt imot ett bekkenbunns-treningsprogram ved mødreklinikken ved Dhulikhel Hospital. Resultatet vil bli brukt til å utvikle programmet videre.

Neste masterprosjekt vil handle om å teste ut en app for risikovurdering av utvikling av cerebral parese hos nyfødte. Det kan se ut som at risiko for fødselsskader hos både mor og barn er større i Nepal, blant annet grunnet at kvinnene er veldig små. De under 137 cm anbefales å føde på sykehus eller helsestasjon. Likevel føder 80% hjemme, grunnet økonomi og at man ikke lett kan ta seg til sykehus eller helsestasjon. Kan hende man må gå noen timer da det ikke nødvendigvis er vei eller transport.

Ved Kathmandu University School of Medical Science (KUSMS) finnes landets eneste bachelorprogram i fysioterapi, men flere er nå på vei å starte: ett neste høst ved Universitetet i Pokhara, og Kathmandu Medical College (KMC) er planleggingsfasen. På tampen av kvotesystemet fikk vi en bachelorstudent fra Nepal som nå er i turnus. Han ønsker deretter å ta master i fysioterapi her i Norge.

Under våren hadde vi også tre jenter på ERASMUS-stipend i klinisk praksis som imponerte kolleger ved St. Olavs hospital og i Trondheim Kommune. To lærere og praksisveiledere fra KUSMS og KMC var også på besøk finansiert via ERASMUS. De opplevde at de fikk mye med seg tilbake til Nepal. Som utbytte underviste vi hos dem.

I vårt fortsatte arbeid jobber vi nå med en ERASMUS Capacity-søknad for å bygge opp en master i fysioterapi ved KUSMS. Dette blir den første i landet, og blir en viktig brikke for oppbygging av akademisk kompetanse i utdanningssystemet for fagets videre utvikling.

Etterhvert vil vår PhD-stipendiat komme til Norge. Hans prosjekt skal handle om utvikling av fysioterapi i helsetjenesten i Nepal og føyer seg dermed inn i arbeidet med utvikling av faget. Stipendiaten har arbeidet ved bachelorstudiet ved KUSMS siden det startet i 2010, og har de siste fem år ledet den nepalske fysioterapiorganisasjonen. Med intens lobbyvirksomhet har han fått inn fysioterapi som en obligatorisk del av helsetjenesten i Nepal. Hans arbeid har nådd anerkjennelse både i WHO og World Confederation of Physiotherapy (WCPT).

Fysioterapifaget har utviklet seg med enorm fart i Nepal, spesielt etter det store jordskjelvet i 2015 da innsatsen fra fysioterapeutene fikk stor anerkjennelse. Det er gledelig å se hvor fort utviklingen skjer i faget, og vi er glade for å gjennom vårt arbeid kunne bidra til helse for en bedre verden.

Blogger: Torunn Askim

Som deltidsansatt ved både HiST (Program for fysioterapeututdanning) og NTNU (Institutt for nevromedisin) er mitt nyttårsønske at de to nytilsatte rektorene, ved henholdsvis HiST og NTNU, forener krefter for å sikre enda bedre samhandling mellom helsefagutdanningene.

Fra og med 1. januar 2014 kan vi ved Institutt for nevromedisin (INM) ved Det medisinske fakultet (DMF) ønske nye medarbeidere fra Bevegelsesvitenskap ved Dragvoll velkommen til Øya. Fra og med høsten 2014 flytter studentene i bevegelsesvitenskap etter.

DMF jobber med å utvikle et nytt bachelor og masterprogram i bevegelsesvitenskap hvor helseprofilen styrkes.

I følge et tidligere innlegg her på #NTNUmedisin jobber DMF med å utvikle et nytt bachelor og masterprogram i bevegelsesvitenskap hvor helseprofilen styrkes. Målet er at det nye programmet skal ta opp studenter fra høsten 2015. Dette vil forhåpentligvis gi synergieffekter som kan styrke forskningen og undervisning innen bevegelsesrelaterte tilstander som er en av de fire strategiske satsningsområdene ved INM.

Flyttingen av Bevegelsesvitenskap til DMF forutsetter altså at helseprofilen ved programmet styrkes. Selv om bachelor i bevegelsesvitenskap per i dag ikke gir rett til å utføre klinisk pasientarbeid, så er samfunnsoppdraget til DMF å utdanne gode helsearbeidere som kan møte utfordringene i fremtidens helsetjeneste (pdf), nasjonalt og internasjonalt.

Utfordringene i fremtidens helsetjeneste i den vestlige verden er ikke lenger bare å redde liv. En minst like viktig utfordring er å gi et best mulig liv til alle de som lever med kroniske sykdommer. Psykiske lidelser og sykdommer som rammer bevegelsesapparatet utgjør vår tids største helseutfordring.

Fysioterapi er en anerkjent behandling for disse pasientgruppene og fysioterapeuter er selvskrevne både innen spesialist- og kommunehelsetjenesten. Tradisjonelt sett har fysioterapifaget blitt beskyldt for å være empirisk basert i motsetning til kunnskapsbasert. Dette er imidlertid en myte. Både nasjonalt og ikke minst internasjonalt drives det fysioterapifaglig forskning på høyt vitenskapelig nivå hvor blindede randomiserte kontrollerte studier er gullstandarden. Ved DMF har vi nå tre professorer som alle har bidratt betydelig til å styrke kunnskapsgrunnlaget innen hvert sitt fysioterapifaglige område. I tillegg har vi en rekke forskere, postdoc- og PhD-stipendiater som hver på sitt vis gir verdifulle bidrag til en kunnskapsbasert praksis. Dette er en trend som bare vil øke da stadig flere søker seg til masterprogrammene innen helsefag både ved HiST og NTNU.

Det er ingen profesjon som kommer til å løse fremtidens helseutfordringer alene.

Det er imidlertid ingen profesjon som kommer til å løse fremtidens helseutfordringer alene. Vi trenger økt fokus på samhandling og tverrfaglig samarbeid innen både forskning og utdanning. De to samhandlingsdagene (TverrSam) som nå er obligatorisk for alle helsefagprofesjonene ved HiST og medisinerutdanningen ved NTNU er således et første skritt i riktig retning. Men, dersom vi virkelig skal kunne møte fremtidens helseutfordringer mener jeg at samarbeidet mellom HiST og NTNU må videreutvikles utover dette. Et fremtidig felles Medisinsk og helsefaglig fakultet med et fortsatt sterkt fokus på basalfagene og økt fokus på samhandling vil være et viktig bidrag til å løse samfunnsoppdraget og utdanne helsearbeidere som er enda bedre rustet til å møte utfordringene i fremtidens helsetjeneste.