Foto: Wikimedia Commons

I dette blogginnlegget skriver psykologspesialist og førsteamanuensis ved RKBU Midt-Norge, Silja Berg Kårstad, om følelser, forskning og filmen «Innsiden Ut».

Jeg heter Silja og jeg har følelser!

Dette med følelser ble jeg opptatt av når jeg studerte til å bli psykolog. Jeg var så heldig at jeg fikk være studentassistenten til professor Arne Vikan, som er en av de i Norge som har forsket mest på barn og følelser. Jeg fikk reise rundt i barnehager og på skoler for å snakke med barn om følelser.

Av: Silja Berg Kårstad, førsteamanuensis, RKBU Midt-Norge

Tekstkonsulent: Marie Antonsen

Noen av barna fortalte at følelsen sinne sitter i føttene, mens andre sa den sitter som en vondt klump i magen. Noen av barna hadde mange ord for følelser, mens andre manglet ord, og syntes det var enklere å snakke om det de tenkte enn det de følte. Noen barn syntes det var fint å snakke om glede og tristhet, mens andre syntes at det å snakke om følelser som gjør litt vondt var litt mer vanskelig.

Silja Berg Kårstad (Foto: Frode Fossvold-Jørum / NTNU)

Dette stemmer overens med det jeg har lært senere, at det er store individuelle forskjeller i barns emosjonelle kompetanse. Faktisk har forskning vist at en fireåring kan ha et bedre følelsesvokabular enn en tiåring.

Følelser er så viktig

Etter studiene ble jeg barnepsykolog og forsker på følelser, og ikke minst mamma. Jeg har virkelig prøvd å tilnærme meg dette med følelser fra mange ulike synsvinkler, og jeg er langt unna å være utlært! Jeg er så heldig at jeg får holde kurs om følelser for foreldre til pasientene våre på sykehuset der jeg jobber. Hver gang lærer jeg nye nyanser og får bekreftet at dette med følelser er så viktig i alle relasjoner vi inngår i, samt at det kreves øving og øving, prøving og feiling.

Det sies at følelser kan sees som limet mellom oss mennesker og at de har en funksjon

Det sies at følelser kan sees som limet mellom oss mennesker og at de har en funksjon, selv om det kanskje ikke alltid er like enkelt å snakke om, kjenne på eller forholde seg til egne og andres følelser.

Negative og positive følelser

I forskningen skiller man ofte mellom negative og positive følelser. Da er det fort gjort at man tenker at negative følelser er noe man bør unngå eller komme seg fort igjennom. Jeg og mange med meg har derfor begynt å kalle det ubehagelige og behagelige følelser isteden. For faktisk har vi flere sånne ubehagelige følelser enn behagelige! Og noen ganger tiltrekkes vi også de ubehagelige følelsene, som for eksempel at jeg digger å se på skrekkfilm, selv om jeg vet at jeg kommer til å bli skremt både av musikken og av bildene.

Innsiden Ut

Tror dere jeg ble glad når filmen «Innsiden Ut» kom!? Der Glede jobber så hardt for å overbevise Sorg om at hennes betydning er så mye bedre for 11-årige Riley, som er trist fordi hun har flyttet til ny by bort fra alle vennene sine. I den nydelige scenen der fantasielefanten Bing Bong mister raketten sin og uttrykker tristhet og Sorg sier «jeg er lei for at de tok raketten, de tok noe du elsket, den er vekk, for alltid» og setter seg tett inntil Bing Bong. Glede sier «Sorg, ikke gjør ham mer trist».

Det er jo ikke så rart at man prøver å unngå det som er ubehagelig å kjenne på og at det er ganske vanskelig å snakke om?

Verre for hvem?

Men når man har det vondt i følelsene sine, hvor godt er det egentlig at noen sier at det er ikke riktig å føle sånn eller at du heller bør føle noe annet? Og er det egentlig sånn som Glede sier at det å bekrefte ubehagelige følelser gjør det verre? Verre for hvem? Den som kjenner på ubehaget fra før? Eller den som må være sammen med en som har det tungt? Min erfaring både som barnepsykolog og mamma er at både voksne og barn synes at det er vondt når andre har det vondt, og vi ønsker at det skal gå over fort, også for vår egen del.

Men, den som har det vondt har kanskje ikke nødvendigvis en forventning om at de rundt skal fikse og endre følelsen, for det er jo heller ikke alt som kan fikses. Det er ofte bare godt at noen tør være i det som blir vanskelig. Og det handler ikke om hva du nødvendigvis sier, men like mye om kroppskontakt, blikk og stemme.

Barna selv er nøkkelen

Det mest magiske som jeg opplever gang etter gang som mamma, det er at barna ofte kommer opp med løsninger selv, eller de godtar at man ikke finner en løsning. Det var kanskje bare godt å få gråte litt! Og noen ganger kan både barn og voksne spare opp litt følelser, så det som kommer ut handler ikke alltid om det som akkurat skjedde, men det er godt å lette på trykket når det er noen der som tar imot.

De modigste

Så de modigste menneskene jeg møter, både av barn og voksne, er de som tør å utforske de ubehagelige følelsene. Det er så nydelig å se når de voksne som tar inn over seg at det er deres ansvar å være der sammen med barna i følelsesverdenen og at det alltid er mulighet å reparere hvis man enten reagerte litt vel sterkt på noe eller kanskje ikke reagerte i det hele tatt.

Jeg fant faktisk ut i min forskning at hele 91 % av foreldre til fireåringer overvurderer hvor mye barna sine forstår av følelser.

Barna lærer av begge deler

Barna lærer like mye av at vi voksne treffer, som at vi bommer. Jeg fant faktisk ut i min forskning at hele 91 % av foreldre til fireåringer overvurderer hvor mye barna sine forstår av følelser. Så faktisk er det ganske vanlig å bomme. Det som er viktig er at vi blir bedre på å fange opp når vi bommer og ber om unnskyldning på en genuin måte, samt at man tør å møte andres følelser uten å hele tiden tenke at man må fikse eller problemløse. Det kan holde med noen få ord, en klem, et sukk eller bare sitte helt inntil hverandre, slik som Sorg gjorde med Bing Bong.

Glede fant faktisk ut etter hvert at Sorg ikke var en så dum følelse å ha med på livets reise.

Relatert: Hva med de engstelige og triste barna og deres følelser? Hør og se mer om Tidlig Intervensjon – Mestrende barn og Echo-studien her:

Foto: Adobe Stock

Å oppleve sosial støtte er en viktig faktor for barn og unges utvikling. Sosial støtte er sentralt for å mestre stressende livssituasjoner og for god psykisk helse, spesielt for sårbare barn og unge. Ungdommer som bor i barneverninstitusjon har ofte en belastende bakgrunn med omsorgssvikt, flere flyttinger og mange brutte relasjoner, som alle er kjente risikofaktorer for å oppleve mindre sosial støtte videre i livet. I artikkelen Perceived social support among adolescents in Residential Youth Care undersøkte vi dette området nærmere. [1]

Av: Marianne T. Singstad, Jan L. Wallander, Stian Lydersen, Lars Wichstrøm & Nanna S. Kayed.

Tekstkonsulent for blogginnlegg: Marie Antonsen.

Marianne Tevik Singstad (foto: Frode Fossvold-Jørum)

Det viser seg at ungdommer som bor i barneverninstitusjon har færre tilgjengelige støttepersoner enn ungdommer i den generelle befolkningen.  De yngste jentene har færrest støttepersoner. Felles for gutter i barneverninstitusjon og ungdommer av begge kjønn i den generelle befolkningen er at antallet støttepersoner reduseres med alder – jo eldre de blir, jo færre støttepersoner har de.  Tendensen for jenter i barnevernsinstitusjon er derimot en økning i antall støttepersoner med økende alder.

Vi finner også at ungdommene generelt er fornøyde med støtten de mottar. Samtidig er det en sammenheng mellom antall støttepersoner og tilfredshet, jo flere støttepersoner, jo mer fornøyde er ungdommene med støtten.

Det er også forskjell i kvaliteten på relasjonen til støttepersonene, det vil si hvilke personer som er viktigst for ungdommene. Ungdommene i vårt materiale oppgir i mindre grad foreldre som støttepersoner sammenlignet med ungdommene i den generelle befolkningen. Ungdommene i barneverninstitusjoner opplever mer støtte fra andre familiemedlemmer og de institusjonsansatte.

Vesentlig med støtte fra ansatte

Den sosiale støtten fra institusjonsansatte er tydelig viktig for ungdommer som bor i barneverninstitusjon. Ungdommene oppgir institusjonsansatte som viktige støttespillere oftere enn far, og nesten like ofte som mor. Venner blir oppgitt som viktig både av ungdommer i barneverninstitusjon og ungdommer generelt.

Funnene i denne studien tydeliggjør hvor viktige de ansatte i norske barneverninstitusjoner er for ungdommene som bor der. Disse ungdommene har ofte en ustabil bakgrunn med mange flyttinger bak seg, og de er adskilt fra familie og venner. Det å ha forutsigbare, støttende og omtenksomme voksne rundt seg vil derfor kunne være avgjørende for 1) at ungdommene skal føle seg trygge og ivaretatt når de bor i barneverninstitusjon, og 2) å legge til rette for videre positiv utvikling i en sårbar periode av livet.

Tiltak for bedre praksis

På bakgrunn av denne studien foreslår vi følgende tiltak: Å videreutvikle relasjonskompetansen til ansatte i barnevernsinstitusjoner. Støtten institusjonsansatte gir bør være av høy kvalitet. Dette innebærer blant annet at primærkontakten bør yte ekstra støtte og tett oppfølging på mange områder i ungdommens liv, det vil si ungdommens helse, skolegang, fritidsaktiviteter og dagligdagse gjøremål. Ungdommenes sosiale nettverk bør også kartlegges, og det bør gis støtte til å opprettholde kontakt med familie og venner som er ressurspersoner i ungdommenes liv.

I tillegg burde det bli vanlig praksis i norske barneverninstitusjoner å planlegge hovedkontaktansvar ut ifra den enkelte ungdommens utfordringer. Dette vil kunne tydeliggjøre de ansattes behov for spesialisering innenfor forskjellige fagfelt. Bredde i kompetanse og personlige kvaliteter vil gjøre institusjonene bedre kvalifisert til å håndtere ungdommer med mangfoldige erfaringer og sammensatte utfordringer.

Om det er hensiktsmessig og mulig, bør kontakten mellom ungdommen og viktige støttepersoner opprettholdes etter endt opphold i institusjonen for å sikre ungdommens sosiale støtte i hverdagen.

Her kan du lese artikkelen.

[1] Studien har undersøkt opplevd sosial støtte blant ungdommer i barneverninstitusjoner ved bruk av Social Support Questionnaire, som kartlegger antall støttepersoner, fornøydhet med støtten de mottar, samt hvem ungdommene mottar støtte fra. Resultatene ble sammenliknet med ungdommer fra den generelle populasjonen (Ung i Norge-studien).

PS! Dette blogginnlegget er også publisert på fagbloggen Tilbeste.no. 

Professor Tone Frost Bathen. Foto: Karl Jørgen Marthinsen/ NTNU.

I forskningsgruppen jeg leder forsker vi på kreft. Vi forsker på medisinske avbildningsmetoder, slik at vi bedre kan oppdage, karakterisere og behandle kreftsykdom. I forskningen vår bruker vi også kreftprøver fra pasienter og kreftmodeller, slik at vi kan få bedre forståelse av kreftens biologi og mekanismene for hvordan kreft utvikles og responderer på behandling.

Det siste året har jeg vært så heldig å få være med på å utvikle et stort, nytt forskningsprosjekt sammen med samarbeidspartnere lokalt og nasjonalt, der vi skal ta  utgangspunkt i avansert medisinsk utstyr finansiert av Trond Mohn. Initiativet og støtte til forskningssamarbeidet kommer fra Tromsø forskningsstiftelse og Trond Mohn stiftelse.

Forskningen skulle være relevant for norske pasientgrupper og universiteter og universitetssykehus i Trondheim, Tromsø og Bergen måtte samarbeide i prosjektet. Det var også et krav at prosjektet skulle være av høy kvalitet ved vurdering av internasjonale eksperter på fagfeltet.

I forrige uke  fikk vi endelig vite at prosjektet vårt ble innvilget finansiering – så nå går vi en spennende, og krevende, tid i møte hvor våre planer skal omsettes i praksis.

• Les også om prosjektet i Dagens medisin og på NRK.no

Hvorfor er det så viktig å forske på kreft og demens?

Antall kreftpasienter i Norge og verden for øvrig er økende, hovedsakelig på grunn av en økende og aldrende befolkning. En aldrende befolkning innebærer også et økende antall mennesker med kognitiv funksjonsnedsettelse og demens.

Disse pasientgruppene representerer til sammen betydelige utfordringer for helsepersonell og samfunnet som helhet. Både kreft og demens er komplekse sykdommer med stor variasjon. Det er derfor nødvendig at behandling og oppfølging av disse pasientene er persontilpasset, det vil si «rett behandling, til rett tid, i rett pasient». Ved fakultetet vårt har vi sterke forskningsmiljø både innenfor kreft og demens. Det var derfor naturlig at vi rettet vår forskning mot disse pasientgruppene i utviklingen av det nye prosjektet.

Medisinsk avbildning, som dere kanskje har hørt om som CT, MR og PET, er svært viktige diagnostiske verktøy for å kunne gi persontilpasset behandling. Ved bruk av disse metodene for avbildning kan sykdommene karakteriseres direkte, og pasienten kan følges over tid, uten at det gjøres inngrep som krever at kroppen må åpnes.

PET/MR – skanneren er en av verdens mest avanserte maskiner for avbildning av menneskekroppen, og disse maskinene er nå installert i Trondheim, Tromsø og Bergen. Foto: Geir Mogen/NTNU

Utstyr for høyavansert medisinsk avbildning

I Trondheim, Tromsø og Bergen har vi nå tilgang på noen av de mest avanserte maskinene i verden for medisinsk avbildning, såkalte PET/MR- skannere. Disse skannerene gjør det mulig å avbilde pasienter med PET (positron emisjons tomografi) og MR (magnetisk resonans avbildning) samtidig, i samme skanner.

For å lage et PET bilde må pasienten få tilført et radioaktivt sporstoff (også kalt tracer), som lages i en liten partikkelakselerator (syklotron). Det mest brukte sporstoffet i kreft er glukose merket med radioaktivt fluor. Kreftsvulster har økt metabolisme og tar opp ekstra mye sukker, og svulstene vil derfor lyse opp i PET-bildet. Det finnes mange andre sporstoffer som brukes for ulike sykdommer, men prinsippet er det samme, sporstoffet er målrettet mot en spesifikk biologisk funksjon som er karakteristisk for sykdommen. PET kan imidlertid ikke si noe om kroppens anatomi, og det er da informasjonen fra MR bildet blir viktig. MR gir bilder med høy oppløsning, også av bløtvev og organer, noe som gjør det mulig å identifisere nøyaktig hvor i kroppen PET signalet lyser opp.

Her er eksempler på PET/MR-bilder fra pasienter med henholdsvis prostatakreft, demens og hjernekreft. MR bildene viser anatomien, mens PET signalet lyser opp der det er kreft. I demens derimot er det bortfall av PET-signalet som karakteriserer sykdommen.
Bilde: NTNU/St. Olavs hospital.

Hvordan skal vi bruke PET/ MR i forskningen?

Det nasjonale forskningsprosjektet som nå finansieres av Trond Mohn-stiftelse sammen med universiteter og sykehus i Trondheim, Tromsø og Bergen, har som mål å styrke forskning knyttet til klinisk bruk av PET/MR, altså forskning som skal bidra til å finne ut hvilke pasienter (med kreft eller demens) som har best nytte av å bli avbildet, og hvordan undersøkelsen bør gjøres for å få best bilder.

Vi skal også undersøke hvordan PET/MR – bildene kan brukes til planlegging av strålebehandling og hjernekirurgi, og hvordan avansert bildeanalyse basert på kunstig intelligens kan bidra til bedre beslutningsstøtte for legene.

Fordi Trondheim, Bergen og Tromsø har de samme PET/MR-skannerne, kan vi nå gjennomføre multisenter-studier. Det vil si at vi inkluderer pasientundersøkelser fra flere helseregioner i samme studie. Dette vil gi et godt datagrunnlag som sikrer robuste resultat.

Og ikke bare det….

Samtidig som Trondheim har fått ansvar og finansiering for å gjennomføre kliniske multisenterstudier, har Bergen og Tromsø fått det samme for å gjennomføre forskningsprosjekter som skal bidra til fremstilling av nye PET-sporstoffer, bedre metoder for å fremstille dem, samt bedre forståelse av hvordan sporstoffene virker og bør benyttes ved bruk av studier i dyremodeller.

Prosjektene våre er med dette en stort tverrfaglig samarbeid, hvor leger, fysikere, kjemikere, biologer og data-spesialister sammen skal bidra til høy kvalitet i diagnostikk og behandling av fremtidens pasienter.

Jeg gleder meg til å begynne på dette arbeidet sammen med dyktige og entusiastiske kolleger i Trondheim, Tromsø og Bergen.

Verdens kreftdag markeres 4. februar hvert år. Dagen organiseres av den internasjonale foreningen Union for International Cancer Control (UICC) og frontes i Norge av Kreftforeningen. Målet er å styrke den globale kampen mot kreft.

Vi kan alle bidra

Kampanjen vil de neste tre årene (2019-2021) ha overskriften: «I Am and I Will» og fokuserer på at hver og en av oss kan bidra på sin måte. «Uansett hvem du er, har du mulighet til å redusere effekten kreft har på deg selv, de du er glad i og for resten av verden. Det er på tide med personlig engasjement».

Så hvem er jeg i denne sammenhengen og hvordan kan jeg bidra?

Jeg er et individ, en forsker og en underviser.
Jeg skal være et medmenneske for de som er berørt av kreft, jobbe for bedre forståelse og behandling av kreft og bidra til å spre kunnskap om kreft.

Jeg vil her fortelle dere litt om min hverdag som forsker på beinmargskreft, også kjent som myelomatose.

Beinmargskreft er en av de vanligste formene for hematologisk kreft, det vil si kreft knyttet til blodsystemet og beinmargen. I 2017 fikk mer enn 450 pasienter denne diagnosen i Norge og forekomsten er økende, hovedsakelig på grunn av en befolkning som blir stadig eldre. Det er ikke kjent hva beinmargskreft kommer av, men utviklingen skjer gradvis. Kreftcellene er som regel i beinmargen og de fleste pasientene utvikler en beinsykdom med nedbryting av bein. Smerter og beinbrudd er derfor en av de største problemene for pasienter som lever med denne sykdommen. Det finnes en del gode behandlinger for beinmargskreft og mange pasienter har veldig god effekt i starten. Likevel utvikler de aller fleste pasientene med tiden resistens mot behandling. Det er derfor et stort behov for å utvikle nye behandlingsmetoder.

Celleprøver av beinmargskreft studeres i laboratoriet. Foto: Geir Mogen

Vår forskningsgruppe studerer Myelomatose og jobber translasjonelt, dvs vi kobler basal eller grunnleggende forskning med klinisk nytte. Vi studerer molekylære mekanismer for kreftutvikling. Kunnskapen fra den basale forskningen vil vi utnytte til bedre og mer målrettet pasientbehandling. Vi prøver blant annet å forstå hva som skjer når kreften utvikler resistens mot medisin, slik at behandlingen ikke lengre virker. Dette gjør vi i nært samarbeid med Medisinsk klinikk ved St. Olavs hospital og med pasienter i vårt brukerpanel. I samarbeid med andre sykehus driver vi også kliniske forsøk med håp om å finne behandling som virker bedre enn den som tilbys i dag. På denne måten kvalitetssikrer vi forskningen vår og vi har mulighet for å overføre basal kunnskap til klinisk nytte.

I prosjektet jeg leder jobber vi med spesielle signalmolekyler som heter BMP og finnes i kroppen. Slike signalmolekyler binder til reseptorer på cellenes overflate og gir beskjeder om hva de skal gjøre. Denne typen beskjeder er viktige for den normale utviklingen av celler og vev. I kreftceller kan beskjedene bli feiltolket eller hindres i å komme fram. Vi har oppdaget at BMP molekylene er veldig gode til å ta livet av kreftcellene (se figur) og i tillegg kan de ha en positiv effekt på pasientenes beinsykdom. Vi ønsker å utnytte dette for å utvikle ny og bedre behandling for pasienter med beinmargskreft og jobber for tiden med ulike innfallsvinkler til dette.

Tilbake til Verdens kreftdag

Vi kjenner i dag til en rekke faktorer som øker sjansen for å få kreft. Dette gjelder for eksempel røyking, overdreven eksponering for solstråler eller infeksjoner forårsaket av enkelte virus, slik som humant papillomavirus (HPV). Alle disse faktorene er det i dag mulig å beskytte seg mot. Samtidig som temaet for Verdens kreftdag er at hver enkelt kan engasjere seg og gjøre sitt, er det viktig å huske at ikke alt kan kontrolleres. Kreft kan ramme helt vilkårlig og det er ikke alle tilfeller det er mulig å gjøre noe med. Kreft skyldes en kombinasjon av feil i arvematerialet, eller genene våre, ytre påvirkninger og uflaks.

Even Rustad og Toril Holien forsker på myelomatose, eller beinmargskreft. Foto: Eddy Grønset

Bruk emneknagger  #WorldCancerDay  #IAmAndIWill  for å være med og debattere.

I sommer feiret jeg mitt 10-års jubileum som forsker ved Fakultet for medisin og helsevitenskap og et raskt tilbakeblikk avslørte at jeg har holdt på med mye forskjellig: Fra å måle bevegelse av vannmolekyler i kreftsvulster, via eksperimenter med nanopartikler laget av superlim, til studier av spredning av kreft i sebrafisk.

Felles for alle disse prosjektene er at de er drevet fram av min egen og andres nysgjerrighet. På et eller annet tidspunkt har vi lurt på hvordan noe henger sammen, og så har vi forsøkt å konstruere eksperimenter som kan gi oss et slags svar på spørsmålene våre. I denne bloggen vil jeg slå et slag for den langsiktig forskningen som er drevet frem av nysgjerrighet!

Professor Siver Andreas Moestue. Foto: Geir Mogen

Grunnforskning er drevet av nysgjerrighet

Slik nysgjerrighetsdrevet forskning kalles gjerne grunnforskning eller basalforskning. Jeg har en langsiktig målsetning om å forstå mer om kreftcellenes grunnleggende egenskaper. Selvsagt er det supert om den nye kunnskapen jeg skaper kan bidra til bedre kreftbehandling.

Men fordi vi studerer kreft på et så grunnleggende nivå, er det i beste fall mange år igjen til forskningen min kan få en direkte nytteverdi for pasientbehandling. På denne måten skiller min forskning seg fra det vi kaller anvendt forskning, som tar sikte på å løse et konkret problem her og nå og har umiddelbar nytteverdi.

Dette langsiktige perspektivet lever jeg godt med. En grunnleggende drivkraft hos meg, og sikkert mange andre forskere, er gleden ved å finne ut noe nytt, som ingen andre tidligere har visst om eller beskrevet på noen måte. Det er viktigere for meg at arbeidet mitt holder høy kvalitet og kan danne et solid fundament for mine egne og andres fremtidige studier, enn å sette to streker under svaret og avslutte prosjektene mine så fort som mulig. Antagelig kunne jeg ha trivdes med å studere finessene ved potetskrelling også, men av åpenbare årsaker er det ekstra motiverende å drive med kreftforskning.

Hvorfor i all verden driver vi med grunnforskning hvis den ikke kommer til nytte? Forskningen min finansieres over skatteseddelen (takk, alle sammen) i tillegg til midler fra Kreftforeningen, en ekstra takk til dem som av ren godhet har gitt gaver eller samlet inn penger. Vi ønsker oss vel valuta for pengene?

Svaret er at menneskeheten til enhver tid har gjort nettopp dette. Vi har beskrevet verden, og universet, for den del, i stadig større detalj. Vi har aldri noen sinne vært i besittelse av mer kunnskap om stort og smått enn det vi har i dag. Noe av denne kunnskapen finner en anvendelse – noe av kunnskapen er ikke tatt i bruk. Ennå.

Siver Andreas og forskerkollega Elise Midtbust i arbeid. Foto: Vegard Vestmo.

Det kan ta lang tid før vi får nytte av grunnforskningen

Ved universitetet i Karlsruhe i Tyskland klarte en forsker i 1890 å bekrefte elektromagnetiske teorier ved hjelp av kløktige, og sikkert farlige, eksperimenter. Han ble spurt om denne forskningen noen sinne ville komme til nytte for noen, men måtte innrømme at han ikke anså det som spesielt sannsynlig. Forskerens navn var Heinrich Hertz og han oppdaget radiobølgene.

I dag er trådløst internett nesten å anse som et primærbehov på linje med mat, vann og ren luft, og vi kan altså takke en grunnforsker for dette. Det finnes selvsagt en lang rekke av tilsvarende eksempler fra andre forskningsfelt.

Medisinsk forskning står til en viss grad i spagat mellom grunnforskning og anvendt forskning.
Dette er fordi det er så sterk kobling mellom kroppens normale funksjon, endringer som inntreffer i forbindelse med sykdom, og vårt ønske om å kunne behandle og kurere sykdom.

Jeg vil likevel slå et slag for medisinsk grunnforskning. Selv om vi gjerne vil utvikle nye legemidler så raskt som mulig, er det vanskelig å forutsi hva som vil vise seg å ligge til grunn for nye medisinske gjennombrudd.

Vi vet ikke hva som vil gi medisinske gjennombrudd

Fra 1990 til 2006 brukte vi enorme ressurser på å kartlegge det menneskelige genom (hele arvematerialet til en organisme) og det var knyttet store forventninger til dette prosjektet. 
Man antok at når genomet var beskrevet, ville det åpne opp enorme muligheter for utvikling av nye medisinske behandlinger. Optimismen var stor også hos kreftforskerne, fordi kreft i bunn og grunn er en sykdom som skyldes unormale genetiske egenskaper i cellene. I dag står vi foran et paradigmeskifte i kreftmedisinen – men det skyldes ikke at vi har kartlagt genomet til minste detalj.

Selv om kartleggingen av genomet er en av de største medisinske prestasjonene i vår tid, skyldes revolusjonen innen kreftmedisinen først og fremst grunnforskning innen immunologien. Ved å studere basale mekanismer involvert i immunreaksjoner forstod man at det kunne være mulig å «reprogrammere» immunforsvaret til å angripe kreftceller.

Pasientene som har blitt kvitt sin kreftsykdom etter bruk av slike legemidler har all grunn til å være fornøyde med grunnforskningen som ligger bak behandlingen de har fått. Genomprosjektet har derimot ikke resultert i nye behandlingstilbud for pasienter. Ennå.

Siver Andreas i dyp konsentrasjon. Foto: Vegard Vestmo.

Bedre betingelser til grunnforskningen, takk!

Jeg vil derfor slå et slag for de nysgjerrighetsdrevne forskerne – som av rent vitebegjær utforsker menneskekroppen.

Jeg vil samtidig oppfordre dem som finansierer og leder norsk forskning til å ikke drukne i begreper som innovasjon, «impact» og samfunnsnytte. Viktigere enn spørsmålet om anvendt eller grunnleggende forskning er spørsmålet om kvalitet.

Vi må sørge for å styre forskningen på en slik måte at det er den forskningsmessige kvaliteten som er avgjørende for hva vi prioriterer å forske på.

Vi må våge å prioritere de virkelig gode ideene, forskerne som tør å utfordre de etablerte sannheter og angripe gamle problemstillinger på helt nye måter. Jaget etter nyhetsoverskrifter, publikasjoner, heder og akademisk ære må ikke gå på bekostning av tiden det tar å gjøre robust, etterrettelig og etterprøvbar forskning.

Vi må stimulere forskning som tåler tidens tann og kan bli stående som et fundament for videre forskning og innovasjon i fremtiden.

Vi har investert store ressurser i å finne Higgs’ boson ved CERN i Sveits, uten å være spesielt bekymret for hva vi skal bruke det til når vi finner det. På samme måte bør vi tenke også i den medisinske forskningen.

Forhåpentligvis kan jeg få bruke også mine neste 10 år ved NTNU til å skape ny kunnskap som kanskje, eller kanskje ikke, vil bringe kreftmedisinen ett steg videre.

Forhåpentligvis vil jeg også få mulighet til å arbeide sammen med andre forskere med den samme motivasjonen: gleden over å se resultatet av sine eksperimenter, spenningen ved å utfordre andre forskeres funn og tilfredsstillelsen ved å å beskrive verden i enda større detalj.

Yale School of Medicine i USA og Fakultet for medisin og helsevitenskap ved NTNU har hatt et mangeårig forskningssamarbeid. Den 18.-19.oktober deltok en gruppe forskere fra NTNU på et seminar ved Yale University i Connecticut, arrangert av de to institusjonene i fellesskap.

Campus Yale. Foto: Kari Håland

Tilbake i 2015 begynte man å jobbe for å formalisere samarbeidet mellom fakultetet og Yale School of Medicine, og i 2016 signerte de to institusjonene en samarbeidsavtale (MOU). Avtalen uttrykker et gjensidig ønske om forskningssamarbeid, forskningsopphold og studentutveksling.

Basert på avtalen har NTNU til nå tilsatt seks postdoktorer og stipendiater på ulike prosjekter som samarbeider med Yale. Disse seks har som del av arbeidskontrakten sin at de skal ha minst ett års opphold ved Yale.

– Uvurderlig forskningsopphold

Forskningsopphold ved Yale er en flott mulighet til å få kontakter med ledende forskere ved et av verdens fremste universiteter. En av de som har opphold ved Yale for tiden er postdoktor Tormod Rogne, som forsker på genetisk risiko for sykdom, og er en del av gruppa til Professor Erik Solligård ved NTNU og Professor Andrew Dewan ved Yale. Rogne presenterte prosjektet sitt under seminaret ved Yale i forrige uke.

Rogne opplever at samarbeidet med Yale gir stor gevinst og at forskningsoppholdet har uvurderlig verdi for han som forsker:

Tormod Rogne. Foto: Kari Håland

– Det er ingen tvil om at å arbeide her på Yale har stor betydning både for kvaliteten på forskningen vi gjør og for min egen faglige utvikling. Det er her mye av nyvinningen skjer. For vårt prosjekt har det betydd at vi jobber raskere med pågående studier, og at vi er i stand til å etablere mer robuste funn ved å bruke helt ferske metoder. For min egen del så betyr det også at jeg lærer mer om genetisk epidemiologi enn jeg ellers ville gjort, jeg møter ledende forskere innen feltet. Jeg blir også kjent med dyktige studenter, forteller Rogne.

Prosjektlederne fra Fakultet for medisin og helsevitenskap bekrefter at gruppene har stort utbytte av samarbeidet med Yale. Det har resultert i en rekke sampubliseringer og felles søknader om ekstern finansiering bl.a. til NIH og EU.

Under seminaret 18.-19. oktober ble alle de etablerte samarbeidsprosjektene presentert i fellesskap av de respektive prosjektleder fra NTNU og fra Yale. I tillegg ble potensielle nye samarbeidsprosjekt presentert og diskutert. Her er en oversikt over prosjektene som er etablert eller under etablering i dette samarbeidet:

Nye muligheter for nevrovitenskap og global helse

Jonathan Withlock presenterte NTNUs Kavli-institutt. Foto: Rannveig T. Storeng

Et område vi ser stort potensiale for utvidet samarbeid er innenfor nevrovitenskap. Både NTNU og Yale har et Kavli-institutt for nevrovitenskap, og her kan vi utnytte at vi har komplementær forskning og skape synergieffekter.

Jonathan Whitlock presenterte de største gruppene og problemstillingene det jobbes med ved Kavli-instituttet ved NTNU, og tilsvarende presenterte flere av prosjektlederne ved Yale Kavli Institute for Neuroscience sine fokusområder.

Global helse er et annet område med potensiale for samarbeid. Begge institusjonene har utbredt samarbeid med lav- og mellominntektsland, både når det gjelder forskning og utdanning.

Robuste partnerskap

Det ble også avholdt møter på ledernivå under seminaret. Dekan ved Yale School of Medicine, Robert Alpern, fortalte at Yale har et utbredt internasjonalt samarbeid. Han trakk fram samarbeidet med NTNU som spesielt vellykket og verdifullt å satse videre på.

Dekan Björn Gustafsson, MH-fakultetet, og dekan Robert Alpern, Yale School of Medicine. De to dekanene hadde flere fruktbare møter under seminaret. Foto: Kari Håland

Dekan Björn Gustafsson er svært fornøyd med denne tilbakemeldingen.

– Fakultet for medisin og helsevitenskap har også mye internasjonalt samarbeid, men har valgt å satse spesielt på Yale fordi det er et av verdens høyest meriterte universitet og fordi flere sterke grupper ved vårt fakultet har hatt samarbeid med forskere ved Yale i en årrekke. Ved å formalisere samarbeidet og kanalisere stillinger og ressurser inn mot samarbeidende prosjekter oppnår vi mer, sier Gustafsson.

– Vi følger samtidig opp NTNUs handlingsplan for internasjonalisering. Handlingsplanen framhever viktigheten av å etablere langsiktige robuste partnerskap med utvalgte institusjoner. Videre forplikter handlingsplanen fakultetene til å sikre at forskerne får muligheten til internasjonale forskningsopphold tidlig i karrieren, og NTNU sin avtale med Yale bidrar til dette, legger han til.

Björn Gustafsson holder en presentasjon om NTNU under «Chairs’ lunch» ved Yale.

Dekan Björn Gustafsson var invitert til å holde en presentasjon om NTNU under «Chairs’ lunch», der alle instituttledere og fakultetsledelsen ved Yale School of Medicine deltar. Dette var en flott mulighet til å presentere de ulike fagfeltene og satsingene ved NTNU, med spesielt fokus på områder som kan ha relevans for samarbeidet mellom NTNU og Yale.

Alle deltakerne fikk flere muligheter for diskusjoner og mer uformelle møter under seminaret. For de som besøkte Yale for første gang ble det også tid til omvisning på campus.

Omvisning på Yale Campus. Deltakerne foran statuen av tidligere Yale president Theodore Dwight Woolsey. Foto: Kari Håland

Eldrebølgen er over oss, og forskere har estimert at antall personer i verden som lever med demens vil nå 132 millioner i 2030. Dette er nesten en tredobling fra 2015, da tallet lå på omtrent 47 millioner. Vi vet at dette kommer til å ha en stor innvirkning på helsesektoren, men også på individene som rammes og deres familier. Dermed er det viktig å finne effektive og billige tiltak på populasjonsnivå som kan være med på å bremse opp denne utviklingen.

Ny forskning tyder på at fysisk aktivitet reduserer risikoen for demensrelatert død. Foto: iStock

Reduserer skadelige effekter av psykisk stress

Det har lenge vært kjent at fysisk aktivitet er bra for oss. Individer som er fysisk aktive har lavere risiko for blant annet depresjon, hjerte- og karsykdommer, og tidlig død. I tillegg har studier vist at fysisk aktivitet kan beskytte mot kognitiv svikt og demens. På en annen side er depresjon, angst, og psykisk stress (kjennetegnet av angst- og depresjonssymptomer) assosiert med høyere risiko for blant annet tidlig død og demens. Vi vet lite om hvilke helsemessige fordeler fysisk aktivitet kan ha for de som lider av psykisk stress, bortsett fra at det kan bidra til å minke symptomer på angst og depresjon. Kan det tenkes at det å drive med fysisk aktivitet kan minke risikoen for demens hos de med høyt nivå av psykisk stress?

Vår forskning tyder på at dette kan være tilfellet. I en nylig publisert studie, som er en del av Gene-Environment Interaction in Dementia-prosjektet, undersøkte vi nesten 37 000 nordmenn i alderen 50 til 74 år fra Cohort of Norway (CONOR). Vi ønsket å se hvordan ulike intensitetsnivå av fysisk aktivitet i middelalderen og alderdom er assosiert med demensrelatert dødsfall. Videre så vi på hvorvidt sammenhengen mellom fysisk aktivitet og demensrelatert dødsfall var forskjellig hos mennesker med høyt nivå av psykisk stress. Med demensrelatert dødsfall mener vi dødstilfeller der demens enten var den underliggende årsaken, eller der individet hadde demens men døde av en annen årsak. Denne informasjonen skaffet vi gjennom Dødsårsaksregisteret. Resultatene viste at de aktive deltakerne, også de med psykisk stress, hadde betydelig lavere risiko for demensrelatert dødsfall.

Høy intensitet har størst innvirkning

Lavest risiko for demensrelatert dødsfall fant vi blant deltakerne som drev med fysisk aktivitet med høy intensitet, det vil si fysisk aktivitet som gjør en svett og andpusten, sammenlignet med de som var inaktive. Også de som drev med lettere fysisk aktivitet hadde en redusert risiko for demensrelatert dødsfall. Videre viste våre resultater at psykisk stress økte risikoen for demensrelatert dødsfall, men vi fant samtidig at blant de med psykisk stress, så hadde de som drev med fysisk aktivitet på høyt intensitetsnivå over halvparten så lav risiko for demensrelatert dødsfall, sammenlignet med de med psykisk stress som var inaktive. Også fysisk aktivitet ved lavt intensitetsnivå var assosiert med lavere risiko for demensrelaterte dødsfall blant de med psykisk stress.
Dette tyder altså på at, til tross for at de med psykisk stress har høyere risiko for demensrelatert dødsfall, så kan det å delta i fysisk aktivitet være en effektiv, og billig, strategi for å redusere denne risikoen. Ettersom psykisk stress er vanlig blant middelaldrende og eldre er det spesielt viktig å undersøke hvordan man kan bedre både hverdagen og livet til denne gruppen. Fysisk aktivitet synes å være et tiltak som kan gjøre hverdagen her og nå lettere, samtidig som det også bidrar til bedre helse i de senere fasene i livet.

Du kan lese mer om denne studien på CERG sine nettsider. CERG har også presentert studien i sin podcast og på Youtube.

Alkoholbruk har stor betydning for folkehelsa. Forskere er uenige om lavt til moderat bruk kan ha positive helseeffekter men vi vet at høyt forbruk kan være svært helseskadelig. Å måle alkoholkonsum i helseundersøkelser og i helsetjenestene er vanskelig. Et nytt forskningsprosjekt kan bidra til bedre målinger.

En forskergruppe fra St. Olavs hospital skal analysere HUNT-prøver på mengde fosfatidyletanol (også kalt PEth) som dannes i blodet når man har drukket alkohol. Målingen sier noe om hvor mye alkohol man har drukket de siste 2 til 4 uker før blodprøvetaking. Slike målinger er trolig mer presise enn egenrapporterte opplysninger.

— Nivået av PEth som måles i en blodprøve er slik at jo mer alkohol en drikker, jo mer PEth vil bli dannet. Hvis man ikke lenger drikker alkohol, vil PEth gradvis forsvinne i løpet av noen dager til uker. Det er viktig å påpeke at en målt PEth-verdi ikke kan gi noe fasitsvar på nøyaktig hvor mye alkohol man har drukket den siste tiden; alt tyder på at det er forskjell fra person til person når det gjelder hvor mye PEth som dannes ved et og samme alkoholtinntak, sier forsker Ragnhild Bergene Skråstad.

Denne PEth-verdien vil kunne gi svar på mange forskningsspørsmål knyttet til alkoholinntak og hvordan dette påvirker kroppens funksjoner.

— Alkoholmarkørene spiller en sentral rolle i diagnose og oppfølging av alkoholavhengighet og alkoholrelaterte lidelser, men vi trenger mer kunnskap om hvordan disse markørene oppfører seg og hva som henger sammen med høye eller lave verdier. Økende fokus på alkoholbruk i medisinsk-juridisk sammenheng som for eksempel i helsekrav til førerkort, har forsterket dette behovet, sier Skråstad.

Det vil også være mulig å forske på variasjoner i alkoholbruk på befolkningsnivå, for eksempel om inntaket varierer med årstidene, eller mellom geografiske områder. Dette er første gang forskere vil være i stand til dette med bruk av denne markøren.

I forkant av godkjenning for prosjektet, og fordi man var usikker på hvordan en slik måling ville oppfattes, har HUNT forskningssenter intervjuet flere deltakere på feltstasjon Stjørdal. Det viste seg at disse deltakere stort sett var positive til forskning på alkohol og analysering av blodprøver for PEth. Mange lurte på om de ville få tilbakemelding på en slik måling, men det vil ikke være tilfelle.
Deltakere vil ikke få tilbakemelding på målingen av flere grunner: Målingen inneholder ikke nye opplysninger for den enkelte – folk vet jo selv om de har drukket alkohol, analysene blir ikke gjort umiddelbart etter prøvetaking, og det er usikkert hvilken helsemessig betydning en slik engangsmåling har. For deltakere som ikke svarer på alkoholspørsmål i spørreskjemaet vil måleverdien ikke bli registrert i dataene.

Resultatet av analysen vil bli oppbevart sikkert, slik som resten av resultatene fra HUNT-undersøkelsen. Forskere vil kun motta avidentifiserte opplysninger, som i alle HUNT-prosjekt. Prosjektet har blitt drøftet i HUNT Data Access Committee, HUNT4 etikkgruppa og HUNT4 styringsgruppa, og det er godkjent av Regional komité for medisinsk og helsefaglig forskningsetikk.

Har du spørsmål om disse analysene, kontakt HUNT forskningssenter.

24. september markeres World Cancer Research Day – Verdens kreftforskningsdag. Dette har kanskje gått mange hus forbi (dagen før elgjakta starter har man jo helt andre ting å tenke på). Derfor tenker jeg å benytte anledningen til å si noen ord om hvorfor verden trenger en egen kreftforskningsdag – og komme med noen personlige spådommer om hva vi kreftforskere vil få til de kommende 30 årene.

Hvorfor trenger vi en kreftforskningsdag?

For det første er det jo en god anledning for oss forskere til å klappe oss selv på skuldrene og se på det vi har fått til. For en gjennomsnittlig kreftpasient har prognosen for overlevelse aldri vært så god som i dag. Flere kreftformer som tidligere var dødelige, kan vi i dag kurere med legemidler. Kirurgien har gjort store fremskritt, mer effektiv strålebehandling er på vei til Norge og vår kunnskap om kreftbiologi er i rask utvikling. Dette er gull verdt når vi skal utvikle nye måter å behandle kreftsykdom på.

Samtidig som vi ser tilbake på disse framgangene, må vi erkjenne at vi har langt igjen før vi har vunnet kampen mot kreft. Flere av de vanligste kreftformene kan vi fortsatt ikke kurere. Selv om pasientene lever lenger enn før er dødeligheten fortsatt høy. Flere mennesker får kreft fordi befolkningen blir eldre og ytre påvirkning (som for eksempel soling og ulike livsstilsfaktorer) gir økt risiko for enkelte kreftformer. Vi har sekvensert det humane genomet og kartlagt gener og mutasjoner som ofte forårsaker kreft – men kun i få tilfeller klart å omsette kunnskapen til ny og fundamentalt bedre behandling. Konklusjonen er derfor klar: Det er behov for kreftforskning og kreftforskere også i fremtiden.

Kikke inn i krystallkulen

Hva skal alle disse kreftforskerne gjøre de neste tiårene? Hvilke oppdagelser og nye behandlinger vil komme? Hvordan skal vi få til dette? Nedenfor finner du mine topp 5 spådommer for hva kreftforskere vil ha oppnådd innen 2050. Skummelt, siden dette blogginnlegget kommer til å bli liggende på nettet for all fremtid, men jeg håper at i alle fall et par av spådommene vil vise seg å være riktige.

Figur 1: Bruk av kunstig intelligens i diagnostikken. Medisinske bilder inneholder store mengder informasjon som det er vanskelig for mennesker å tolke og bruke. I framtiden vil vi trolig kunne lære opp datamaskiner til å plukke ut og behandle den totale informasjonsmengden som ligger i slike bilder. Figur: Mattijs Elschot, ISB

Hvor står kreftforskningen i 2050?

1. Vi vil kunne behandle langt flere pasienter med immunterapi. Behandlingsformen er basert på at kroppens immunforsvar stimuleres til å angripe og drepe kreftceller. Dette har vist svært gode resultater i behandling av for eksempel føflekkreft med spredning. Likevel er det bare et mindretall av pasientene som responderer på behandlingen og vi klarer ikke på forhånd å peke ut disse. Potensialet for immunterapi er stort og jeg tror vi bare har sett begynnelsen.
2. Antimetastatisk behandling. Ni av ti kreftdødsfall skyldes metastatisk sykdom. I denne fasen er kreftsykdommen ofte ikke mulig å kurere ved kirurgi, og dagens legemidler er lite effektive mot metastatisk sykdom. Mange kreftforskere fokuserer derfor på den metastatiske prosessen – hvordan kreftceller kan rive seg løs fra primærsvulsten, trenge gjennom omkringliggende vev, gjøre en reise gjennom kroppen for til sist å danne en ny tumor i et annet organ. Jeg spår at vi vil klare å finne nye legemidler som ikke nødvendigvis dreper kreftcellene, men hindrer dem i å danne metastaser.
3. Vi kommer til å ta i bruk kunstig intelligens i diagnostikk og valg av behandling. Vi kan finne masse informasjon om genetiske forhold i kreftcellene via MR- og PET-bilder av svulsten i tillegg til å måle ulike forbindelser i blodprøver fra pasienten. I dag klarer vi ikke å nyttiggjøre oss all informasjonen – i fremtiden tror jeg vi vil utvikle datasystemer som ikke bare klarer å trekke ut vesentlig informasjon fra hver enkelt datakilde, men også kombinere data fra ulike kilder. Big data har kommet for å bli.
4. Det vil dukke opp revolusjonerende behandlingskonsept basert på grunnforskning vi ennå ikke forstår rekkevidden av. OK, dette er helgardering. Men det illustrerer et av de viktigste prinsippene i forskning: bare ved å studere grunnleggende prosesser i celler og vev, utelukkende drevet av vår iboende nysgjerrighet og ønske om å forstå hvordan verden (og kroppen) virker. Selv om vi ikke i dag kan forutsi hva som vil komme ut av dagens grunnforskning, viser all erfaring at det kommer til å dukke opp forbløffende muligheter fra sidelinjen.
5. Det vil utvikles legemidler mot kreft som virker ved å blokkere metabolske og biokjemiske reaksjoner i kreftcellene. Kreftceller omprogrammerer måten de bruker næringsstoffer på til å produsere nok byggeklosser for hyppig celledeling. Jeg tror vi kommer til å finne det svake punktet i kreftcellenes metabolske nettverk, som vi kan utnytte til utvikling av nye legemiddel. Denne forskningen på kreftceller er faktisk det jeg selv jobber med. Hadde jeg ikke hatt tro på at min egen forskning kan bidra til bedre pasientbehandling i framtiden, ville jeg funnet meg noe annet å gjøre.

Det blir spennende å se hvor godt disse spådommene stemmer når vi kommer til 2050. Jeg er ikke i tvil om at vi om tretti år vil kurere langt flere kreftpasienter enn vi gjør i dag, og jeg er veldig spent på å se hvordan. Jeg håper også at min egen forskning kan vise seg å ha klinisk nytteverdi i fremtiden.

God kreftforskningsdag, alle sammen!

Blogger: Bente Mjølstad, Førstemanuensis ved Institutt for samfunnsmedisin

og sykepleie og medlem i Nordic Risk Group

4.- 6. mai møttes 24 medlemmer av Nordic Risk Group  i Trondheim for å diskutere fremtidens utfordringer for allmennmedisinen.

De siste årene har gruppen fått tilskudd av en rekke yngre allmennleger og forskere, og det var noen av disse som ledet årets NRG møte som gikk over 3 dager på ISM. Blant temaene som ble diskutert var utfordringer knyttet til digital helse og persontilpasset medisin, screening, overdiagnostikk og relatert medisinsk overaktivitet.

NRG ble dannet i 2004 på initiativ fra Irene Hetlevik, nåværende professor i allmennmedisin og leder av Allmennmedisinsk forskningsenhet ved Institutt for samfunnsmedisin og sykepleie. Sammen med Anna Stavdal, daværende leder av Norsk Selskap for allmennmedisin (NSAM) og nåværende president i Wonca Europe, etablerte hun gruppen og invitert til første i Trondheim i 2004. Møtet ble finansiert av overskuddet fra Nordisk kongress i allmennmedisin som ble holdt Trondheim i 2002.

NRG har skrev i 2009 en antologi, som først ble utgitt på svensk: «Skapar vården ohälsa? Allmänmedicinska reflektioner”, senere utgitt på dansk: ”Kan sundhedsvæsenet skabe usundhed.Refleksjoner fra almenpraksis”.

NRG-gruppen har siden den gang møttes årlig og består av forskere og allmennleger fra Norden; Danmark, Finland, Norge, Island og Sverige. Møtested har sirkulert mellom de ulike landene. Gruppens faglige fokus er kritisk analyse av effekter og bivirkninger av screeningsprogrammer, behandling av risiko i stedet for sykdom, og medikaliseringen av det normale menneskelige liv.

Flere av gruppens medlemmer er aktive i media og har skrevet kronikker om de ulike temaene. For eksempel har ST-läkare og stipendiat Minna Johansson fra Sverige skrevet om utfordringer i tilknytning til screening-undersøkelser (januar 2017):  «Mammografi har ingen positiv effekt» og «Threshholds in women with abdominal aortic aneurysm». Henrik Vogt, Andreas Pahle og Linn Getz fra Norge har skrevet om digital helse (mars 2017): «Ukritiske teknologiråd om digital helse».

Neste treffpunkt for gruppens medlemmer blir 20th Nordic Congress of General Practice i Reykjavik, Island som går av stabelen 14.-16.juni 2017, der flere av gruppens medlemmer skal delta med presentasjoner, symposier og workshops.