– Du er litt sånn tåkefyrste, da, smilte min borddame til meg. Jeg hadde fortalt henne at jeg jobber på NTNU.

Akademikere har lange tradisjoner for å være litt tungrodde når kunnskapen skal kommuniseres. Ordene stokker seg liksom litt i munnen på en forsker når hun skal si «nå» i stedet for «på det nåværende tidspunkt». Det kjennes riktigere å ha «fokus på god ressursutnyttelse» enn å «utnytte ressursene på en god måte».

– NTNU skal gjøre verden litt bedre. Da må vår kunnskap formidles så folk forstår, skriver artikkelforfatterne. (Illustrasjonsfoto: Colourbox)

Skrekkelig tydelig

Den vanligste årsaken til at forskere ikke kommer på trykk, er stammespråk. Rart egentlig, for de kan jo dette andre språket også, det som folk snakker? Når professoren kommer hjem med det som sto på handlelista, sier hun vel ikke «Hei, kjære! Innkjøpene er gjennomført i henhold til inngått avtale!»

Jeg tror ikke det. Derimot tror jeg at en må ha en god porsjon selvtillit, trygghet og trening for å snakke så folk forstår. Innholdet blir jo skrekkelig tydelig når det ikke er pakket inn i «sektorovergripende implementering».

Kunnskap for en bedre verden

Slagordet til NTNU er «Kunnskap for en bedre verden». Jeg synes det er et fint slagord. Jeg tenker at det minner oss på hva som er jobben vår, nemlig å forandre verden. Man forsker ikke for å tilfredsstille sin egen nysgjerrighet, eller få publisert en artikkel i et forskningstidsskrift, eller for å klatre på den akademiske karrierestigen. Man forsker for å forandre verden. Dermed må verden få vite hva en finner. Bøndene, studentene, lærerne, politikerne, de ansatte på sykehjemmet.

Sjarmen med tarmen

Noen har skjønt det. At kunnskap er gøy. At folk vil ha det når det blir kommunisert på en bra måte. I dag kan du finne gode bøker om alt fra autoimmune sykdommer til permafrost og ål. På ett år solgte Sjarmen med tarmen halvannen million eksemplarer bare i Tyskland. Den ble utgitt i 30 land. Kaja Nordengens Hjernen er stjernen er trykket i over 100 000 eksemplarer, mens Gleden med skjeden er oversatt til 35 språk.

Pump up the volume

Og dette er bare vorspielet. Antall søknader til å skrive populærvitenskapelige bøker ble nesten fordoblet fra 2016 til 2017, og antall innvilgede prosjekter ble mer enn tredoblet. Vi er på vei mot et populærvitenskapelig party!

Her er det bare å sveive i gang discokula og skru opp musikken. Borddama og jeg skal shotte kunnskap av drammeglass. Vi skal danse oss igjennom den akademiske natten og spise tåkefyrstekaker til frokost. Det blir tidenes fest, og den startet med Forskningsdagene på Gjøvik. NTNU alene har et budsjett på ni milliarder, Trondheim, Gjøvik og Ålesund inkludert. Med 7 000 ansatte og 42 000 studenter på gjestelista, er det duket for et heidundrandes kalas. Klart vi skal forandre verden! Det er hæren fløtte meg det minste vi kan gjøre.

Blogger: Mona Ødegården, Medisinsk museum

Kan museer stille ut et «ødelagt» hjerte, hvor pasienten lever videre med donorhjerte, men er en person under 18 år? Dette og mange flere spørsmål og problemstillinger ble presentert da The European Association of Museums of the History of Medical Science nylig var samlet i Nederland.

Tema for konferansen var «Out of the Showcase», som kanskje kan oversettes med ut av glassmonteren? Tittelen favnet blant annet presentasjoner om publikumsinvolvering, restaurering av anatomiske preparater, pasienthistorier i utstillinger og digital gjenskaping av historiske kilder.

Anna Dhody presenterte Mütter Museum, i Philadelphia, USA. Hun snakket blant annet om hvordan forskere hadde greid å sekvensere DNA av kolereabakterien i prøver tatt fra museets samlinger. Samlinger som besto av organer fra kolerapasienter fra 1849, preservert i alkohol. Foto: Mona Ødegården/NTNU

Formidling gjennom disseksjon

Det er alltid interessant, om man jobber på museum, å høre andres erfaringer for hvordan barn og andre målgrupper (enn de som vanligvis kommer) kan trekkes til utstillingene. Her fikk vi blant annet høre om et vellykket prosjekt fra Estland hvor publikum får utlevert gummihansker og mulighet til å holde plastinerte organer og der disseksjon av grise- øyne, lunger eller hjerte er en del av formidlingstilbudet for barn/ungdom.

Lignende ideer med å la publikum få se og ta på objekter ble presentert som suksesshistorier fra flere. Blant annet ble vi kjent med eksempler hvor medisinstudenter fikk bidra til å lage utstillinger om medisinsk utvikling og studenter innen psykiatri brukte kunst for å lære om etikk og følelser.

Etiske utfordringer

Etiske problemstillinger var sentrale i flere av presentasjonene, som for eksempel med hjertet nevnt innledningsvis. Hvilke problemstillinger oppstår når vi som museum velger å vise pasienter i utstillinger; i et tilfelle med bilde, navn og sykdomshistorie. Det vil kreve at utstillingenes formål er nøye vurdert: hva vil vi oppnå med å vise bilder av pasienter og hvorfor? Dessuten, som påpekt under konferansen, er det lovverk man må ta hensyn til.

Fokus på pasienthistoriene

For å kunne vise bredden er det nødvendig å fortelle historiene både fra legenes og pasientenes ståsted. Og dette synes å være en dreining innen (medisinske) museer. Pasienthistoriene løftes fram, kanskje til fordel for fokus på gjenstander og de mer profesjonelle stemmene.
I tilfellet med hjertet ble det gitt råd om å vente til personen som hadde fått hjertetransplantasjon ble gammel nok til selv å bestemme om hen ønsket sitt gamle hjerte som del av en utstilling.

Groningen museum er designet av den italienske arkitekten Alessando Mendini. Bygningen er et landemerke med sine former og farger, og plassert på vannet blir den omtalt som et sjøgående fartøy. Museet har blant annet en permanent samling av 1600-talls kunst, keramikk, moderne kunst og arkeologiske gjenstander. Foto: Ivar Skjåk Nordrum /NTNU

The European Association of Museums of the History of Medical Sciences (EAMHMS)
Groningen i Nederland, 28. september til 1. oktober 2016.
Konferansen, som holdes annethvert år, var den 18. i rekken.
Omkring 60 deltagere fra sju europeiske land, samt Australia og USA, var samlet på konferansen.
Fra Medisinsk museum ved DMF og St. Olavs Hospital var vi fire deltagere. I tillegg var en representant fra Norsk teknisk museum i Oslo med på å trekke opp den norske deltagelsen.

Målet med folkehelsearbeidet er å endre atferd i befolkningen, men vi taper mediakampen i forhold til markedskreftene, som selger inaktivitet og usunn mat. Sosial markedsføring (“social marketing”) gjør bruk av teori og erfaring fra markedsføringsbransjen til gode formål. Men er det greit å overføre metoder fra næringslivet til folkehelsearbeidet? Går det noen etiske grenser her?

Innledere:
– Ruth Marie Donovan underviser bl.a. i sosial markedsføring og helsefremmende lokalsamfunn. Hun er utdannet sykepleier, har internasjonal mastergrad i helsefremmende arbeid og videreutdanning i sosial markedsføring, helsepsykologi, flerkulturell forståelse og implementering av kunnskapsbasert praksis. Hun kommer ens ærend fra Bergen til møtet. 
– Berge Solberg er professor i medisinsk etikk ved Institutt for samfunnsmedisin, NTNU, og medlem av Bioteknologinemnda.

Etter innledningene blir det god tid til debatt. Møtet er åpent for alle – HUNT forskningssenter spanderer kaffe/te og noe å bite i.
Vel møtt!

• 29.november
• 13:00-15:00
• HUNT forskningssenter, auditoriet

Brødrene Erik Almåsbakk Skogmo, 18 år og Sigurd Almåsbakk Skogmo, 13 år spilte cello og fiolin.

Med støtte fra Levanger kommune , Nord-Trøndelag fylkeskommune og Gjensidigestiftelsen har HUNT forskningssenter det siste året blitt utvidet med flere kontor, møtelokaler og et flott auditorium. Auditoriet, som ble kalt “HUNT formidlingssenter” vil ha en funksjon for både HUNT og andre som ønsker å arrangere møter, kurs eller kunstaktiviteter i Nord-Trøndelag.

Åpningen ble feiret med kunst og kunnskap, som bilder viser.

Før lunsj var det fokus på HUNTs historie og betydning for Nord-Trøndelag, og hvordan HUNT formidlingssenter vil bidra til å spre kunnskap om folkehelse.

Etter lunsj var det varierte bidrag av forskere som jobber med HUNT-data, og som opplyste hvordan HUNT bidrar til forskning, og hvilke muligheter de ser i framtiden.

HUNTønsker alle velkommen til dette flotte nye auditoriet!

Trekkspill fra Malm setter stemningen

Blogger: Anne Steenstrup-Duch

Min jobb er å sørge for at «folk flest», dvs. DU, får vite om hva slags forskning vi holder på med her på Det medisinske fakultet, NTNU. Jeg er også redaktør for denne bloggen du leser nå.

Når sånne forskningskommunikasjonsfolk som meg diskuterer faget vårt, dukker stadig dette temaet opp: Forskerne er inneslutta og vil ikke fortelle forskningen sin!

Blide forskere fra CERG forteller gjerne om forskningen sin. De har til og med egen blogg: http://cergntnu.wordpress.com/

Hver gang diskusjonen dukker opp, klør jeg meg i hodet, fordi det ikke stemmer med det jeg opplever i løpet av en arbeidsdag. Jeg kontakter stadig forskere og spør om de har lyst til å snakke med en journalist om forskningen sin. Mitt inntrykk er at de synes det er stas at noen synes det de jobber med er interessant.

Men en forskers hverdag er hektisk. Mange av våre forskere jobber i doble stillinger på universitetssykehuset. De er leger på St. Olavs Hospital og forskere, veiledere og undervisere her hos oss. Så det er klart at det ikke alltid er så god tid til å snakke verken med meg eller en journalist hvis forskeren er opptatt med en pasient.

Mitt inntrykk er likevel at de fleste vil la seg intervjue. De få som sier nei har gyldig grunn til å la være. For eksempel kan en grunn være at de ønsker å vente til de har flere forskningsresultater å vise til.

Denne uka har vi et kurs i forskningskommunikasjon for PhD stipendiater. Cirka 90 stipendiater skal blant annet lære mer om hvordan de skal «pitche» forskningen sin til en journalist og de skal lære om blogging.

Vi har hatt dette kurset på Det medisinske fakultet i snart ti år. Min erfaring er at stipendiatene er supersporty, og tar utfordringene på strak arm.

Så hvorfor har vi startet denne bloggen, når forskerne bare kan ta en telefon med en journalist?

Vi har gjort det fordi vi ønsker det som et supplement i forskningskommunikasjonen vår.

Forsker i dyp konsentrasjon…… Venter bare på at en journalist skal ringe.

Vi vet at det er mange som er interessert i hva vi jobber med, og som vil lese saker som går litt mer i dybden. På bloggen er det rom for å gå nærmere innpå forskningen og metode, enn det er mulig i for eksempel et avisintervju.

Vi håper også med bloggen at vi får enda flere forskere til å fortelle om forskningen sin. Vi håper også at vi gjennom bloggen kan få enda flere spennende prosjekter frem i lyset enn i dag.

Hva slags forskning har du har lyst til å lese om på bloggen? Gi oss dine tips i kommentarfeltet.