Foto: Frode Fossvold-Jørum

I januar i år var undertegnede på lansering av heftet «Hjelp – buksa er for trang!». Heftet er skrevet av vernepleier og forfatter Bernt Barstad og er en del av lettlest-serien fra Be-Ni Forlag. Be-Ni Forlag er en av noen få utgivere i Norge som skriver og gir ut tekster som er tilpasset voksne mennesker som har vanskelig for å lese. I dette blogginnlegget skriver vi litt om sammenhengen mellom lese- og skriveferdigheter, digital kompetanse, helsekunnskap og universell utforming.

Forfattere:
Marie Antonsen, kommunikasjonsmedarbeider ved RKBU Midt-Norge
Bjørg Neset, universitetslektor RHAB – Regionalt kunnskapssenter for habilitering ved RKBU Midt-Norge

Dersom du ønsket å finne enkel og lettlest informasjon om for eksempel slanking, hva ville du gjort? Enkel informasjon til mennesker med lesevansker og digitale vansker er pr. i dag vanskeligere å finne enn man kunne tro. Helsenorge.no skal være Norges offentlige helsenettsted. Her kan du finne kvalitetssikret helseinformasjon og personlig informasjon om resepter, legetimer m.m.[i] Blant mye annet inneholder siden kostholdsråd og apper som skal hjelpe deg i gang med kostholdsendring og aktivitet. Imidlertid, du får aller mest ut av nettsiden dersom du fra før av har kunnskap og ferdigheter om hvordan du bruker en slik nettside. Dette er et av hovedankepunktene mot universell utforming slik det ofte utføres i dag, det gir mest igjen til dem som allerede kan mest fra før av.

Hvor mye må du kunne for «å lese» en nettside?

En nettside leses. Dette høres ut som et åpenbart poeng, men vi snakker ikke bare om tekst. Vi snakker om hvordan nettsiden er satt opp, hvordan øyet og hjernen prosesserer hvilken informasjon som finnes hvor. Mennesker leser bilder så vel som ord, symboler og struktur så vel som tekst. En nettside inneholder mye innforstått informasjon, mye kunnskap som er taus og implisitt.

Vi vet fra forskning på teknologi og teknologibrukere at eksempelvis en oppskrift, et manuskript eller en nettside ikke bare beskriver en framgangsmåte, de foreskriver også en spesifikk type bruk og en spesifikk type bruker. Både oppskrifter og nettsider inneholder implisitte antagelser om hvem brukerne er og hvilke kunnskaper og ferdigheter de har.

Ta google, for eksempel. Google slanking. På google kan man skrive inn det man ønsker å finne ut av. Googling krever imidlertid at man både kan skrive, lese og sortere de treffene man får opp. Man kan selvfølgelig be google verbalt om å finne spesifikke nettsteder og deretter be om høytlesning av informasjonen på sidene. Dette krever at nettsiden er lagt opp med tanke på dette, altså at den er utformet av noen med kompetanse om universell utforming og ikke minst tid og penger til å følge opp dette.

Man kan også søke etter videoer om ymse tema. Dette krever også leseferdigheter, hva handler alle videoene om? Hvordan velge? Man kan be om å få lest opp titlene på videoene, og satse på at videoene er titulert på en slik måte at man skjønner hva de handler om. Man kan også få bedt om å få lest innholdsbeskrivelsen av videoen, hvis den finnes, for å vurdere om du ønsker å se den.

Hvordan du opplever disse prosessene, hvor mange hinder du ser, hvor enkelt du synes det er, avhenger av dine leseferdigheter og dine digitale ferdigheter (blant annet). Hvor lang tid ser man for seg at en person kan sette av for å finne litt informasjon, og hvor mye tålmodighet ser man for seg at de har? Hva er sjansene for at man finner innholdet man trenger på norsk, eller det språket man trenger for å forstå? Hva er sjansen for at videoen bruker et språk som er tilpasset en person med begrenset språkforståelse? Og ikke minst, hva er sjansen for at den informasjonen man finner er kunnskapsbasert, kvalitetssikret og tilrettelagt din gjennomføringsevne?

Det er en kunst å utforme informasjon på en slik måte at det kan forstås, tolkes og brukes på en enkel måte. Det er også en kunst å få spredd informasjonen til dem som trenger den og dem som er interessert.

«Digitale ferdigheter er en viktig forutsetning for videre læring og for aktiv deltakelse i et arbeidsliv og et samfunn i stadig endring. Den digitale utviklingen har endret mange av premissene for lesing, skriving, regning og muntlige uttrykksformer. Dette gir muligheter for nye og endrede læringsprosesser og arbeidsmetoder, men stiller også økte krav til dømmekraft.»[ii]

Gjennom et googlesøk, på en nettside, i en tekst: For å finne informasjonen man trenger, tolke denne, sile ut det som er irrelevant, og ta stilling til det man finner, så kreves det sammensatte språkkunnskaper, leseferdigheter og ofte skriveferdigheter. Vi vet at slike kognitive evner henger sammen, språkferdigheter påvirker evnen til å kunne ta inn informasjon, bearbeide den og få noe ut av det, og vice versa. Videre handler det også om både kulturell og digital kompetanse. Hvordan bilder og tekst er satt sammen på en gitt nettside, og hvordan disse henger sammen med hverandre, er kulturelle uttrykk som krever erfaring med den kulturen nettsiden uttrykker for å kunne forstå avsenders budskap. Vi må altså kunne tolke kulturen og dens digitale uttrykk for å kunne finne og bruke informasjon, og ikke minst for å kunne delta aktivt i å forme den.

Tilfeldig eller universell utforming?

Universell utforming kan bety bildestøttet kommunikasjon. På flyplasser viser symboler oss vei til transport, toalett og kafeer. I Pirbadet i Trondheim kan man se store informasjonsskilt som informerer om hva som forventes og hva som tilbys. Metroene i storbyene bruker fargekoder og bilder på linjene. Selv om denne bildebruken muligens oppsto av ymse praktiske årsaker, f.eks. for å slippe å skrive informasjonen på utallige språk, så fungerer det tilfeldigvis ofte godt for personer med nedsatt kognitiv funksjon eller lesevansker. Et annet eksempel: Da man tilrettela for rullestolbrukere på gateplan og i det offentlige rom, ga dette samtidig bedre tilgang for barnevogner.

Poenget er at reell universell tilpassing gjør flere kommunikasjonsformer mer tilgjengelige for flere. Universell utforming blir ikke bryderi, det blir forbedring. Slik går det an å tenke om tilrettelegging av informasjon også på en nettside. Bedre kommunikasjon til personer med utviklingshemming kan meget mulig gi bedre muligheter for kommunikasjon for mange flere.

Universell utforming og brukermedvirkning er fyndord i dagens politikk overfor mennesker med nedsatt funksjonsevne og psykisk utviklingshemming:

«Universell utforming handlar om å utforme omgjevnadane slik at vi tek omsyn til variasjonen i funksjonsevne hos innbyggarane, inkludert personar med nedsett funksjonsevne. Når du lagar noko som er universelt utforma, når du alle målgruppene gjennom éi og same løysing.»[iii]

Men, personer med utviklingshemming har ikke en tydelig deltakende rolle i alle deler av samfunnslivet. Det er mange eksempler på at tjenester til personer med utviklingshemming har store utfordringer og mangler, se for eksempel NOU 2016:17 På lik linje – åtte løft for å realisere grunnleggende rettigheter for personer med utviklingshemming.[iv]

Kan det være en sammenheng mellom mangler i universell utforming for personer med utviklingshemming og deres store utfordringer når det gjelder rett og mulighet til å uttrykke sin mening og hevde sin rett på linje med andre? Undertegnede mistenker dette, og mener også at hvis brukermedvirkning skal være mer enn fyndord, så må brukerens stemme og mulighet til å sette seg inn i ting og uttrykke seg være første prioritet i utforming av vår materielle og digitale virkelighet.

Heldigvis finnes det initiativtakere til dette, deriblant det nevnte Be-Ni forlag.[v] Som sagt gir de ut hefter med tilrettelagt litteratur om viktige temaer for personer med utviklingshemming. Slankeheftet forteller på en enkel måte hvordan man kan gå fram for å redusere kroppsvekt og gir forståelige beskrivelser av hvorfor slanking er så vanskelig. Uten å identifisere hvordan dine vaner og adferd gjør deg tjukkere, så vil ofte slankingen gå skeis. Samtidig må du også identifisere hvordan disse vanene ofte gir deg noe verdifullt, og ikke minst hvordan du kan beholde gledene, mestringen og det verdifulle mens du samtidig endrer vaner.

Det interessante er at dette gjelder alle når det kommer til slanking: Folk som leser, som ikke leser, som er friske, som er syke, reduserte, friske nok. Rådene om slanking i dette heftet er universelle. Vi er mange som stadig må habiliteres, eksempelvis til bedre helseadferd.

Universell habilitering – en strategi for oss alle?

Habilitering betyr å sette i stand til. Det er mange som trenger hjelpemidler for å settes i stand til å slanke seg, og det er mange som trenger istandsetting for å kunne bruke internett og digitale tjenester, for å igjen kunne påvirke sitt eget liv og andres liv. Hva slags habilitering enhver har behov for, er ulik.

En forskjell består i hvor mye assistanse enhver trenger for å til habiliteres til det ene eller det andre, og hvor mye assistanse man faktisk får. Det er lett å tenke at vi i Norge setter grenser på riktige steder, at jo mer uttalt funksjonshemming du har, jo mer assistanse får du. Vi tenker at hjelpen stort sett fordeler seg slik den skal, med mye til dem som trenger mye, og mindre til dem som trenger mindre. Tja, sier vi til det. Utfordringer og rettigheter er ulikt fordelt. Personer med utviklingshemming har mer enn gjennomsnittet økende helseutfordringer knyttet til overvekt (Hope, 2018).[vi] De har også mindre muligheter enn gjennomsnittet til å ta egne selvstendige valg, og retten til å gå til grunne står svakt. I institusjonstidens dager var mat og aktivitet under andres kontroll. Vi kan alle bli friske fra mange plager, hvis vi gir fra oss friheten til å bestemme selv. Den tiden er forbi. Eller?

En annen forskjell kommer fram hvis vi ser nærmere på hva vi betrakter som faktisk assistanse eller ekstra tildelt hjelpemiddel, opp mot hva som blir forstått som «noe som bare skal være der».

Ta et kundesenter i en bank. Vi forventer at det er der, for eksempel når vi ikke finner det vi skal på bankens nettside. Dette er ikke et offentlig tildelt hjelpemiddel, men hvordan fungerer det i praksis?  Undertegnede hadde ikke blitt overrasket dersom de som jobber på bankens kundesenter mente at noe av det de jobbet med var nettopp habilitering. Digital habilitering for å øke kompetansen hos sine kunder, fordi det på sikt lønner seg for banken.

Paradokset ligger i hvor mye mer hjelp og assistanse som umiddelbart er tilgjengelig dersom dine lese-, skrive- og taleferdigheter er gode og dersom dine digitale ferdigheter er tilpasset dagens tjenester. Vi underkjenner hvor vi som brukere tilpasser oss den digitale oppskriften, og i hvor stor grad den «universelle tilpassingen» favoriserer dem som allerede er mest i stand.

Når det kommer til habilitering av personer med utviklingshemming, så ropes det på kompetanseheving i alle ledd. Kompetanseheving er vel og bra, men hvilken kompetanse, og hvem sin? Spørsmålet vi stiller, er om vi ikke heller mangler en strategi for å involvere folk med utviklingshemming i sitt eget helseprosjekt? Generelt sett savner vi strategier for å istandsette, ikke brukere, folk og pasienter, men de digitale tjenestene og informasjonen, slik at de møter behovene vi ser. Strategier som reelt muliggjør menneskers egne prosjekt, hva enn de måtte være. Kroppslig overvekt og digital undervekt rammer nemlig mange, på kryss og tvers i befolkningen. Det ironiske er at reell universell utforming ville hjulpet langt flere enn kun den psykisk utviklingshemmede befolkningen.

Dette blogginnlegget er også delt på tilbeste.no

Referanser:

[i] https://helsenorge.no/kosthold-og-ernaring/overvekt/unnga-overvekt

[ii] https://www.udir.no/laring-og-trivsel/lareplanverket/grunnleggende-ferdigheter/rammeverk-for-grunnleggende-ferdigheter/2.1-digitale-ferdigheter/

[iii] https://uu.difi.no/kva-er-universell-utforming

[iv] NOU 2016:17. På lik linje – åtte løft for å realisere grunnleggende rettigheter for personer med utviklingshemming. https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/nou-2016-17/id2513222/

[v] Be-Ni Forlag: https://be-ni.no/

[vi] Hope, Sigrun; Nordstrøm, Marianne; Retterstøl, Kjetil, Iversen, Per Ole; Kolset, Svein Olav (2018). «Retten til et helsefremmende kosthold for personer med utviklingshemning». Tidsskriftet.no. 22. januar 2018. https://tidsskriftet.no/2018/01/debatt/retten-til-et-helsefremmende-kosthold-personer-med-utviklingshemning

Vi vet i dag en god del om hva som gir oss god helse og hva som kan gjøre oss syke. Forskning har gitt oss mange svar og pekt på sammenhenger; for eksempel vet vi at økonomiske og sosiale levekår har mye å si for helsa, både her i Norge og i verden.

Med arrangementet Folkehelsepolitikk og sosial ulikhet ønsker vi å utfordre fagmiljøene og politikerne våre på hvordan politikken kan løse utfordringene forskerne kommer med.

Forskjeller i levealder har økt mellom sosiale grupper gjennom de siste 5 tiår. Foto: Mariana Bryk/NTNU

Politikerne Ingvild Kjerkol (Ap), Tomas Iver Hallem (Sp) og Ashild Bruun-Gundersen (FrP) skal 18. juni i debatt mot forskerne Annett Arntzen (Universitetet i Sørøst-Norge), Steinar Krokstad (NTNU) og Berge Solberg (NTNU). Jo Skårderud er debattleder. Forskerne stiller spørsmålene basert på faktakunnskapen vi har i dag, og politikerne svarer hvordan deres parti tenker om temaet.

De 29 anbefalte tiltakene mot sosial ulikhet i helse vil være sentrale i diskusjonen. Disse er utarbeidet av Nasjonalt fagråd for sosial ulikhet i helse. Skatt, barnetrygd, fattigdom, barnehagedekning, arbeidsmiljøloven, oppfølging av sykmeldte og frukt og grønt vs sukker, salt og fett er noe av det disse 29 tiltakspunktene tar opp. (Du kan laste ned hele brosjyren fra Helsedirektoratets nettsider.)

Forut for den helsepolitiske debatten, blir det faglige innlegg om sosial ulikhet i helse, alarmerende trender i Norge, etiske innfallsvinkler om rettferdige og urettferdige helseforskjeller, forslag til løsninger og litt grunnleggende om biologiske mekanismer med biolog Dag Olav Hessen fra UiO.

Se hele programmet for Folkehelsepolitikk og sosial ulikhet 18. juni 2019. Siste frist for påmelding er 13. juni.

Kan du ikke delta? Arrangementet streames live og blir tilgjengelig på denne lenka 18. juni kl 9.30.

Forskjellene øker:

• Ferske tall fra Helseundersøkelsen i Nord-Trøndelags fjerde runde (HUNT4), som nettopp er avsluttet, viser at dobbelt så mange menn med lavere utdanning har fedme sammenlignet med menn med høyere utdanning. Denne forskjellen i fedme mellom de med lav og høy utdanning er i dag på 16 prosent, mens den på 1980-tallet, under den første HUNT-undersøkelsen, kun var fem prosent.
• Nasjonale tall viser at forskjeller i levealder har økt mellom sosiale grupper gjennom de siste fem tiår.
• Internasjonale sammenligninger viser at helseforskjellene er størst i Norge sammenlignet med andre Nordiske land.

Jeg heter Tonje og tar en mastergrad i bevegelsesvitenskap, som jeg fra tidligere har en bachelorgrad i. Verken master eller bachelor i bevegelsesvitenskap er profesjonsutdanninger som leder frem til et bestemt yrke, som for eksempel fysioterapeut eller ergoterapeut. Det kan ofte gi flere spørsmål og skape usikkerhet rundt videre jobbmuligheter – hva blir jeg?

Tonje Pedersen Ludvigsen.
Foto: Else Remen

Hva lærer du som student ved Bachelor i bevegelsesvitenskap?

Som student ved bevegelsesvitenskap er fokuset i stor grad rettet mot fysisk aktivitet og prestasjon. Ingen overraskelse der altså. Men det er så mye mer enn det høres ut som. Ved fullført bachelor i bevegelsesvitenskap kan vi blant annet evaluere funksjonsevnen og utarbeide treningsopplegg med fokus på både styrke-, utholdenhet- og teknikktrening. I tillegg vektlegger studiet forskningsmetode og gir en innføring i analytiske verktøy, som er med på å skille oss fra en profesjonsutdanning som f. eks fysioterapi. Denne kunnskapen er like aktuell for både pasientgrupper med ulike diagnoser, men også for toppidrettsutøvere med mål om å vinne olympiske medaljer. Jeg skal til høsten starte på min masteroppgave med temaet biomekanisk analyse av ro-teknikk, der jeg får mulighet til å teste eliteutøvere. Ganske kult!

Ved siden av masterstudiene er jeg læringsassistent i emnet «Fysisk aktivitet i rehabilitering» for studenter ved andre året på bachelor i bevegelsesvitenskap. Nylig ble jeg med professor Marius Steiro Fimland til Unicare Helsefort.  Allerede på førsteåret lærer studentene om hvordan fysisk aktivitet kan fremme helse og motvirke kronisk sykdom. Under besøket fikk studentene innsikt i hvordan rehabilitering gjennomføres i praksis for pasienter med hjerneslag, langvarige smerter, kronisk utmattelsessyndrom (CFS/ME) og sykelig overvekt. Dette gir studentene mulighet til å trekke parallell mellom teori og praksis, som gir et bilde på hvordan vår kunnskap kan komme til nytte i rehabiliteringsprosessen.

Tverrfaglig rehabilitering, som tilbys ved Unicare Helsefort, innebærer at ulike yrkesgrupper jobber med samme problemstilling, men med ulike synspunkt. Poenget med en slik fremgangsmåte er at pasientens interesser blir ivaretatt på best mulig måte, slik at optimal behandling praktiseres. Her tenker jeg bevegelsesvitere som oss har mye å bidra med! Dette bekreftet professor Fimland som også er FoU-leder på Helsefortet. På grunn av studiets oppbygning og forskningsbaserte fokus gir bachelor i bevegelsesvitenskap kompetanse til å planlegge, gjennomføre og evaluere prosjekt knyttet til fysisk aktivitet og trening. I tillegg kan vi inngå i tverrfaglige team med hovedansvar for fysisk testing og trening.

Vi kan også bidra med vår kunnskap innen sensorteknologi, som brukes for å måle og fremme fysisk aktivitet. Dette er en vesentlig del av studiet. Til høsten skal to masterstudenter ved bevegelsesvitenskap gjennomføre et prosjekt ved Helsefortet for å undersøke om bruk av smart-teknologi kan øke det fysiske aktivitetsnivået hos pasienter som har behov for det. Døgnbasert rehabilitering er kostbart, derfor er det viktig å undersøke om helseteknologi kan gjøre rehabiliteringen både billigere og bedre.

En annen ting jeg har tenkt på, er at når eldrebølgen skyller over oss for fullt kan vi ikke bare rehabilitere oss ut av det. Vi må tenke forebygging! Fysisk inaktivitet er en stor risikofaktor for kroniske sykdommer, på lik linje som fedme og tobakk. Problemstillinger knyttet til forebygging, iverksetting av tiltak og evaluering av tiltak er hovedtemaet i emnet «Folkehelse og bevegelsesvitenskap», hvor jeg også er læringsassistent. Her får studentene utfordret seg i folkehelsearbeid med fokus på forebyggende arbeid i en utvalgt kommune.

Petter Gomo, Team-leder Unicare Helsefort (t.v.) og Jonatan Riise, bachelor-student i bevegelsesvitenskap. Foto: Marius S. Fimland/NTNU

Ta ansvar for egne muligheter!

Velger man en akademisk disiplin-utdanning, som det bevegelsesvitenskap er, må man også ta ansvar for egne muligheter. Vi må derfor være klar over egen kompetanse og hvordan vi ønsker å bruke den. Flere av mine medstudenter på bachelorstudiet hadde ulike ønsker om videre jobb og karrieremulighet. Noen ønsket å jobbe innen rehabilitering, andre innen forebyggende helsearbeid, mens noen ønsket å jobbe med skadeforebyggende trening eller optimalisering av idrettsprestasjon. Flere har også valgt å gå videre på masterstudiet, slik som jeg har valgt å gjøre. Masterstudiet går enda dypere i vitenskapen og vektlegger den metodiske og analytiske delen av fagfeltet i større grad. På bakgrunn av dette har jeg kompetanse til å jobbe videre mot mitt mål om å ta doktorgrad og bli professor. Jeg ønsker å undervise på universitetsnivå i kombinasjon med en forskerstilling, som gir meg mulighet til å studere teknikk og bidra til optimalisering av idrettsprestasjoner.

Etter å ha lest dette innlegget håper jeg at du har fått en bedre forståelse av hva vi som bevegelsesvitere kan jobbe med, og kanskje har du fått noen innspill til hva du ønsker å jobbe med. Ønsker du å lese mer om Bachelor i bevegelsesvitenskap kan du klikke her for en beskrivelse av studieprogrammet. I tillegg kan du lese om bevegelsesvitenskap (Movement science) som en av tre studieretninger i den nye internasjonale masteren i fysisk aktivitet og helse, ved å klikke her.

Barnehagen har som institusjon gjort en lang reise i folks bevissthet, fra å bli sett på som en arena for oppbevaring av barn, til nå å utgjøre en grunnstein i livet for den oppvoksende generasjon og en bærebjelke for samfunnet. For 50 år siden gikk snaut tre prosent av norske barn i barnehage, for 10 år siden hadde antallet økt til rundt 40% og i dag hele 90 -95 %.  Altså 9 av 10 av alle norske barn. Organisering og innhold er endret og barnehagens status har økt i takt med større bevissthet og mer kunnskap om barn og barndommens betydning. Utviklingen de siste 50 årene har vært betydelig, men det er likevel langt mer å gå på. Både når det kommer til samfunnets vektlegging og satsing på denne sektoren og i det å sikre en mer jevn kvalitet i norske barnehager.

Foto: Adobe Stock

Delt omsorg

De første årene av livet er spesielt viktige, og omgivelsene til et barn er av stor betydning. De tidlige samspillserfaringene barn får med foreldre og andre nære voksne, danner grunnmuren for all videre utvikling. Mange barn tilbringer størsteparten av tiden de er våkne i barnehagen, og vi kan derfor si at foreldre og barnehage på mange måter har «delt» omsorg. Men delt omsorg betyr ikke at foreldre og barnehage betyr like mye for barnets trivsel og utvikling. Forskning har vist at selv om barn tilbringer mye tid i barnehagen, er det likevel foreldrenes omsorg som betyr mest.

Personalet i barnehagen blir godt kjent med både barn og foreldre. Gjennom å identifisere behov og iverksette tiltak tidlig, gjennom godt samarbeid og god kommunikasjon med foreldrene, kan barnehagen fungere som en buffer mot- og forebygge økende grad av vansker, ulike former for skjevutvikling og psykisk uhelse hos barn. Barnehage ser også ut til og i noen grad kunne kompensere for marginale oppvekstsvilkår. I hvilken grad kommer imidlertid an på barnets hjemmemiljø og robusthet, i tillegg til at det forutsetter at barnehagen er av høy kvalitet.

Kvalitet i barnehagen – viktig for alle

Effekten av å gå i en barnehage av høy kvalitet kan være stor, og barnehagekvalitet er viktig for alle barn. Undersøkelser tyder på at de som har gått i barnehage i Norge ser ut til og i større grad ta høyere utdanning og oftere være sysselsatt som voksne, samt i mindre grad har behov for sosiale tjenester. Den forrige PISA-undersøkelsen antyder også at barn som har gått minst ett år i barnehage ser ut til å ha noe bedre resultater på skolen enn barn som ikke har gått i barnehage.

Kilde: https://heckmanequation.org/resource/the-heckman-curve/

Barn som lever med ulike risikofaktorer, de mest sårbare barna, er de som kanskje har aller mest å tjene på å gå i en barnehage av høy kvalitet. Dersom kvaliteten i barnehagen derimot er lav, vet vi at det vil kunne slå ekstra hardt ut for disse barna. Barnehagen vil da kunne utgjøre en ekstra risikofaktor. Dette er, etter min mening, argument godt nok for å jobbe videre for en høy og jevn kvalitet i norske barnehager.

Vi kan med andre ord ikke si oss «fornøyd», men fortsette å jobbe med kunnskap- og kompetanseutvikling. I tillegg må de styrende organer i samfunnet se- og anerkjenne betydning barnehagen har for enkeltindivider, men også for samfunnet. Barnehagesektoren er også samfunnsøkonomisk vel verdt å satse på. Nobelprisvinner i økonomi, James Heckman, har tydeliggjort dette ved å vise hvor mye samfunnet kan spare på å iverksette tiltak tidlig – altså i de første årene av et barns liv.

Hva betyr mest for barna i det daglige?

SOL-prosjektet (Språkutvikling og læringsutbytte) har sett på bl.a. hvilke faktorer ved barnehagen som bidrar mest når det gjelder å styrke barns psykiske helse. Internasjonalt har man tradisjonelt i størst grad studert strukturelle indikatorer på kvalitet; som voksen-barn-ratio, gruppestørrelse, personalets utdanning og pedagogiske programmer. Gode organisatoriske rammer er viktige, men SOL-prosjektet fant at vel så viktig for barns psykiske fungering er de prosessuelle indikatorene, og da særlig samhandlingen voksen–barn (FHI 2014).

Foto: Adobe Stock

For barna vil altså selve definisjonen på barnehagekvalitet være relasjonene og samspillet med personalet. Det er de voksne i barnehagen; hvordan de tenker, hva de sier og gjør, som når alt kommer til alt betyr mest.  Det er gjennom det daglige samspillet, samspill preget av forståelse, omsorg, varme, nærhet, stimulering, mestring, lek og læring at barnehagekvaliteten ligger. Relasjonene barnet inngår i danner grunnlag for den videre utviklingen.

Så skal man velge èn ting å satse på i barnehagen, må det bli å jobbe for at alle ansatte i barnehage utgjør gode samspillspartnere for barn. Personalet bør være klar over- og ha forståelse for betydningen av dem selv, hvor viktige hver enkelt av dem er. Motivasjonen for å jobbe i barnehage bør ligge i et brennende engasjement og et ønske om å være en del av denne betydningsfulle sektoren. Å trives i jobben er viktig for alle, men kanskje ekstra viktig når en jobber med og for barn. For barn er helt prisgitte de voksne de har rundt seg hver dag, både foreldrene og personalet i barnehagen.

Bærebjelke og grunnstein

Barnehagedagen 12. mars er en gylden anledning til å gi barnehagesektoren det fokus og den anerkjennelsen den fortjener. Få institusjoner har, på generelt grunnlag, kanskje større betydning og påvirkningsmuligheter. I de mange tusen barnehagene her i landet formes fremtiden, hver eneste dag, i hvert eneste øyeblikk, i hver relasjon. For barna våre er fremtiden og de bruker en stor del av sine utviklingsmessig aller viktigste år i barnehagen. Vi vet at å gjøre grundig forarbeid, gjennom å skape et stødig fundament, er helt avgjørende for et solid og stødig byggverk.

Kjære alle ansatte i barnehage: Hver enkelt av dere er viktige. Hver eneste dag er jobben dere gjør av stor betydning. Dere er med å forme fremtiden, i hvert lille øyeblikk sammen med barna. Vær stolte av jobben dere gjør, og fortsett å utvikle barnehagen som samfunnsarena.

Gratulerer med barnehagedagen!

Dette blogginnlegget er også publisert på Tilbeste.no.

Kilder:

Burger, K. (2010). How does early childhood care and education affect cognitive development? An international review of the effects of early interventions for children from different social backgrounds. Early Childhood Research Quarterly.

Clarke-Stewart, A. og Allhusen, V.D (2005): What we know about childcare. Cambridge, Massachusetts: Harvard University Press.

Drugli, M.B (2017): Liten i barnehagen. Oslo: Cappelen Damm Akademiske forlag

Folkehelseinstituttet  (FHI) (2013). Den norske mor og barn undersøkelsen, Variasjon i barnehagekvalitet. Rapport 2013. Oslo: Folkehelseinstituttet.

Folkehelseinstituttet (FHI) (2014). Sammenhenger mellom barnehagekvalitet og barns fungering ved 5 år. Resultater fra Den norske mor og barn-undersøkelsen. Rapport 2014:1. Oslo: Folkehelseinstituttet.

Havnes, T. & Mogstad, M. (2015). Is universal childcare leveling the playing field? Journal of Economics.

Heckman J. J. (2006). Skill formation and the economics of investing in disadvantaged children. Science, 2012.

Holte, A. (2016): Sats bredt på psykisk helse i barnehagen og skolen! Artikkel på Psykologisk.no https://psykologisk.no/2016/06/sats-bredt-pa-psykisk-helse-i-barnehage-og-skole/ Hentet: 06.03.19
Korsvold, T. (1990). Synliggjøring av barnehagens innhold: En historisk undersøkelse. Trondheim: Norsk senter for barneforskning.

Lekhal, R. (2011):  Do type of childcare and age of entry predict behavior problems during early childhood? Results from a large Norwegian longitudinal study. International Journal of Behavioral Development.

Lekhal, R. von Soest, T., Wang, M.V., Aukrust, V.G. & Schjølberg, S. (2012): Norway’s high-quality center care reduces late talking in high- and low-risk groups. Journal of Developmental and Behavioral Pediatrics.

NOU ( 2012): Bedre beskyttelse av barns utvikling. Oslo: Barne- og likestillingsdepartementet.

McCartney, K., Dearing, E., Taylor, B. A. & Bub, K. L. (2007). Quality childcare supports the achievement of low-income children: Direct and indirect pathways through caregiving and the home environment. Journal of Applied Developmental Psychology.

Rege, M, Solli, I.F, Størksen, I.; Voltruba M.E. (2018) Variation in Center Quality in a Universal Publicly Subsidized and Regulated Childcare System. Labour Economics.

Statistisk sentralbyrå (SSB) (2019): https://www.ssb.no/barnehager https://www.ssb.no/utdanning/artikler-og-publikasjoner/barnehagedekning-for-og-na

Stein, A., Pearson, R M, Goodman, S H., Rapa, E., Rahman, A., McCallum, M., Pariante, C M. (2014). Effects of perinatal mental disorders on the fetus and child. The Lancet.

Sylva, K., Mehuish, E., Sammons, P., Siraj-Blatchford, I. & Taggart, B. (2011). Pre-school quality and educational outcomes at 11: Low quality has little benefit. Journal of Early Childhood Research.

Utdanningsdirektoratet (2017): Barnehagefakta.no: https://www.barnehagefakta.no/

Vandel, D. L., Belsky, J., Burchinal, M., Steinberg, L., Vandergrift, N. & NICD (2010) Early Child Care. Child Devopment.

Zachrisson, H. D. & Dearing, E. (2015). Family income dynamics, early childhood education and care, and early child behavior problems in Norway. Child Development.

I sommer feiret jeg mitt 10-års jubileum som forsker ved Fakultet for medisin og helsevitenskap og et raskt tilbakeblikk avslørte at jeg har holdt på med mye forskjellig: Fra å måle bevegelse av vannmolekyler i kreftsvulster, via eksperimenter med nanopartikler laget av superlim, til studier av spredning av kreft i sebrafisk.

Felles for alle disse prosjektene er at de er drevet fram av min egen og andres nysgjerrighet. På et eller annet tidspunkt har vi lurt på hvordan noe henger sammen, og så har vi forsøkt å konstruere eksperimenter som kan gi oss et slags svar på spørsmålene våre. I denne bloggen vil jeg slå et slag for den langsiktig forskningen som er drevet frem av nysgjerrighet!

Professor Siver Andreas Moestue. Foto: Geir Mogen

Grunnforskning er drevet av nysgjerrighet

Slik nysgjerrighetsdrevet forskning kalles gjerne grunnforskning eller basalforskning. Jeg har en langsiktig målsetning om å forstå mer om kreftcellenes grunnleggende egenskaper. Selvsagt er det supert om den nye kunnskapen jeg skaper kan bidra til bedre kreftbehandling.

Men fordi vi studerer kreft på et så grunnleggende nivå, er det i beste fall mange år igjen til forskningen min kan få en direkte nytteverdi for pasientbehandling. På denne måten skiller min forskning seg fra det vi kaller anvendt forskning, som tar sikte på å løse et konkret problem her og nå og har umiddelbar nytteverdi.

Dette langsiktige perspektivet lever jeg godt med. En grunnleggende drivkraft hos meg, og sikkert mange andre forskere, er gleden ved å finne ut noe nytt, som ingen andre tidligere har visst om eller beskrevet på noen måte. Det er viktigere for meg at arbeidet mitt holder høy kvalitet og kan danne et solid fundament for mine egne og andres fremtidige studier, enn å sette to streker under svaret og avslutte prosjektene mine så fort som mulig. Antagelig kunne jeg ha trivdes med å studere finessene ved potetskrelling også, men av åpenbare årsaker er det ekstra motiverende å drive med kreftforskning.

Hvorfor i all verden driver vi med grunnforskning hvis den ikke kommer til nytte? Forskningen min finansieres over skatteseddelen (takk, alle sammen) i tillegg til midler fra Kreftforeningen, en ekstra takk til dem som av ren godhet har gitt gaver eller samlet inn penger. Vi ønsker oss vel valuta for pengene?

Svaret er at menneskeheten til enhver tid har gjort nettopp dette. Vi har beskrevet verden, og universet, for den del, i stadig større detalj. Vi har aldri noen sinne vært i besittelse av mer kunnskap om stort og smått enn det vi har i dag. Noe av denne kunnskapen finner en anvendelse – noe av kunnskapen er ikke tatt i bruk. Ennå.

Siver Andreas og forskerkollega Elise Midtbust i arbeid. Foto: Vegard Vestmo.

Det kan ta lang tid før vi får nytte av grunnforskningen

Ved universitetet i Karlsruhe i Tyskland klarte en forsker i 1890 å bekrefte elektromagnetiske teorier ved hjelp av kløktige, og sikkert farlige, eksperimenter. Han ble spurt om denne forskningen noen sinne ville komme til nytte for noen, men måtte innrømme at han ikke anså det som spesielt sannsynlig. Forskerens navn var Heinrich Hertz og han oppdaget radiobølgene.

I dag er trådløst internett nesten å anse som et primærbehov på linje med mat, vann og ren luft, og vi kan altså takke en grunnforsker for dette. Det finnes selvsagt en lang rekke av tilsvarende eksempler fra andre forskningsfelt.

Medisinsk forskning står til en viss grad i spagat mellom grunnforskning og anvendt forskning.
Dette er fordi det er så sterk kobling mellom kroppens normale funksjon, endringer som inntreffer i forbindelse med sykdom, og vårt ønske om å kunne behandle og kurere sykdom.

Jeg vil likevel slå et slag for medisinsk grunnforskning. Selv om vi gjerne vil utvikle nye legemidler så raskt som mulig, er det vanskelig å forutsi hva som vil vise seg å ligge til grunn for nye medisinske gjennombrudd.

Vi vet ikke hva som vil gi medisinske gjennombrudd

Fra 1990 til 2006 brukte vi enorme ressurser på å kartlegge det menneskelige genom (hele arvematerialet til en organisme) og det var knyttet store forventninger til dette prosjektet. 
Man antok at når genomet var beskrevet, ville det åpne opp enorme muligheter for utvikling av nye medisinske behandlinger. Optimismen var stor også hos kreftforskerne, fordi kreft i bunn og grunn er en sykdom som skyldes unormale genetiske egenskaper i cellene. I dag står vi foran et paradigmeskifte i kreftmedisinen – men det skyldes ikke at vi har kartlagt genomet til minste detalj.

Selv om kartleggingen av genomet er en av de største medisinske prestasjonene i vår tid, skyldes revolusjonen innen kreftmedisinen først og fremst grunnforskning innen immunologien. Ved å studere basale mekanismer involvert i immunreaksjoner forstod man at det kunne være mulig å «reprogrammere» immunforsvaret til å angripe kreftceller.

Pasientene som har blitt kvitt sin kreftsykdom etter bruk av slike legemidler har all grunn til å være fornøyde med grunnforskningen som ligger bak behandlingen de har fått. Genomprosjektet har derimot ikke resultert i nye behandlingstilbud for pasienter. Ennå.

Siver Andreas i dyp konsentrasjon. Foto: Vegard Vestmo.

Bedre betingelser til grunnforskningen, takk!

Jeg vil derfor slå et slag for de nysgjerrighetsdrevne forskerne – som av rent vitebegjær utforsker menneskekroppen.

Jeg vil samtidig oppfordre dem som finansierer og leder norsk forskning til å ikke drukne i begreper som innovasjon, «impact» og samfunnsnytte. Viktigere enn spørsmålet om anvendt eller grunnleggende forskning er spørsmålet om kvalitet.

Vi må sørge for å styre forskningen på en slik måte at det er den forskningsmessige kvaliteten som er avgjørende for hva vi prioriterer å forske på.

Vi må våge å prioritere de virkelig gode ideene, forskerne som tør å utfordre de etablerte sannheter og angripe gamle problemstillinger på helt nye måter. Jaget etter nyhetsoverskrifter, publikasjoner, heder og akademisk ære må ikke gå på bekostning av tiden det tar å gjøre robust, etterrettelig og etterprøvbar forskning.

Vi må stimulere forskning som tåler tidens tann og kan bli stående som et fundament for videre forskning og innovasjon i fremtiden.

Vi har investert store ressurser i å finne Higgs’ boson ved CERN i Sveits, uten å være spesielt bekymret for hva vi skal bruke det til når vi finner det. På samme måte bør vi tenke også i den medisinske forskningen.

Forhåpentligvis kan jeg få bruke også mine neste 10 år ved NTNU til å skape ny kunnskap som kanskje, eller kanskje ikke, vil bringe kreftmedisinen ett steg videre.

Forhåpentligvis vil jeg også få mulighet til å arbeide sammen med andre forskere med den samme motivasjonen: gleden over å se resultatet av sine eksperimenter, spenningen ved å utfordre andre forskeres funn og tilfredsstillelsen ved å å beskrive verden i enda større detalj.

Mennesker og dyr påvirker hverandres helse i stort omfang. Dyr og mennesker utveksler virus, parasitter og bakterier som kan gi alvorlige smittsomme sykdommer og spre antibiotikaresistens. Også sannsynligheten for å utvikle mange sykdommer knyttet til immunforsvaret og mental helse påvirkes av kontakt. Vi har mangelfulle kunnskaper om dette samspillet. Derfor skal det nå forskes på samspillet mellom dyrs og menneskers helse i HUNT4. Det skjer i et eget underprosjekt kalt HUNT Én Helse (HUNT One Health).

HUNT One Health forsker på sammenhengen mellom helse hos dyr og mennesker.

Vårt kalde klima, vår plass i utkanten av kontinentet og restriktiv bruk av antibiotika har gitt oss færre problemer knyttet til mikroorganismer enn mange andre land. Dette vil sannsynligvis endre seg framover. Nordmenn reiser mer, og flere reiser til Norge fra andre deler av verden. Mange tar med seg nye mikroorganismer fra utlandet. Dette gjelder også dyr som blir med på ferier, importeres eller blir med i kofferten uten at vi er klar over det. Flere nye dyrearter har kommet til Norge de senere årene, både som kjæledyr, i landbruket og ved innvandring fra naboland. Planteimport har på samme måte bidratt til at en lang rekke nye skadeinsekter, skadedyr og plantesykdommer har kommet til Norge. Dyr og planter i naturen kjenner ikke til grensene mellom land, og dyr i fangenskap kan komme i kontakt med andre dyr, rømme eller bli satt fri. Alt dette kan bidra til å spre smitte.

Mer kunnskap om overførbare infeksjonssykdommer

Flertallet av de 1400 kjente infeksjonssykdommene som kan ramme mennesker, er overførbare mellom dyr og mennesker. De er altså det vi kaller zoonoser, og inkluderer nesten alle nyere infeksjonssykdommer som for eksempel HIV/AIDS, svineinfluensa, ebola, borreliose og diaré og nyresvikt forårsaket av farlige E. coli. Antibiotikaresistens har tilsvarende spredningsveier som zoonoser.

Når virus, bakterier og andre mikroorganismer overføres til nye vertsarter, f.eks. fra gris til menneske, øker også sannsynligheten for at det utvikles nye genetiske varianter. Disse kan igjen skape nye problemer ved overføring til nye vertsarter, f.eks. fra menneske til fugl. Det er derfor viktig å studere slike sykdommer hos både mennesker og andre dyrearter.

Smitte kan også overføres mellom ville og tamme dyr, og via mat, vann og insekter. Miljøet omkring alle mennesker og dyr spiller derfor en viktig rolle. Dette er et internasjonalt anerkjent faktum, og førte til at man i 2008 med ulike FN-organer i spissen etablerte begrepet One Health. Begrepet peker på at helse hos mennesker, dyr og miljø henger sammen.

Samfunn – også inne i kroppen

Hver enkelt av oss, menneske eller dyr, er som land eller kontinenter for mikroorganismer som kan danne store og kompliserte samfunn i og utenfor kroppen. Disse mikroorganismene påvirker hverandre og sine omgivelser, altså vår kropp og helse, på samme måte som vi mennesker og dyr påvirker våre omgivelser, dvs. andre mennesker og dyr, landskap og miljø. I tarmen hos et voksent menneske finnes det hundrevis av bakteriearter, og menneskeheten har til sammen opp mot 40.000 tarmbakteriearter. En voksen person består av flere billioner (tusen milliarder) celler, og enda litt flere bakterieceller og viruspartikler. I tarmen bidrar mange av bakteriene til å fordøye maten. Drøvtyggere og noen andre dyregrupper er faktisk helt avhengige av slike mikroorganismer. Om en mikroorganisme er nyttig eller skadelig kan avhenge av tid og sted. Ofte samarbeider flere arter, omtrent slik vi kjenner produksjonskjeder i næringslivet. Noen tar seg av råvarene, andre bearbeider og foredler i ulike stadier, noen er gode på transport eller markedsføring, og noen er snyltere på resten.

Når vi mennesker får tilgang til nye matvarer, nye verktøy eller leker, eller møter andre med helt nye tanker og ideer så skjer det ting. Ofte er det vanskelig å forutsi nøyaktig hva. Ny teknologi, ikke minst innen dataanalyse, gjør det nå mulig å studere og finne mønstre i det tilsynelatende ustrukturerte og komplekse. Samfunn av mikroorganismer kan studeres på denne måten, og da tar man gjerne utgangspunkt i deres arvestoff. Avføring og spytt er særlig egnet til slike studier, mens blodprøver og vevsprøver er nyttige om man vil studere hva som skjer med verten, – et menneske eller dyr.

 Overføring av mikroorganismer

Den fjerde runden med innsamling av biologisk materiale og andre data for Helseundersøkelsene i Nord-Trøndelag (HUNT4) er nå i gang. Underprosjektet Én Helse vil se spesielt på sammenhengene mellom menneskers og dyrs helse. I HUNT4 samles det for første gang inn avføringsprøver fra mennesker, og Én Helse-prosjektet samler inn avføringsprøver fra dyr som eies av deltakere i HUNT 4. Det gir unike muligheter for å kunne sammenligne og finne ut i hvor stor grad og på hvilken måte det skjer en overføring av mikroorganismer mellom mennesker og dyr. Da kan vi også lære mer om hva som kan gi eller forebygge sykdom, og hvordan vi kan legge til rette for god helse hos både mennesker og dyr.

I Én Helse-prosjektet samarbeider HUNT og de veterinærfaglige miljøene i Norge, og i første omgang fokuseres det på dyreartene hund, hest, sau, gris og ku. Innledningsvis, fram til midten av 2019, vil det bare samles inn avføringsprøver fra noen få individer fra hver besetning der det er flere dyr. Det vil gi et godt utgangspunkt for innledende studier som kan bidra til å orientere den videre forskningen. På litt lengre sikt vil det også bli samlet inn blod og spyttprøver fra hele besetninger. Alt forskningsmateriale vil bli gjort tilgjengelig for nasjonalt og internasjonalt forskningssamarbeid.

Kontakt med dyr kan gi mennesker bedre helse

I iveren etter å bekjempe infeksjonssykdommer har man ofte benyttet midler som dreper og fjerner både skadelige OG nyttige mikroorganismer. En konsekvens er at immunsystemet i mindre grad trenes opp til å kjenne igjen og skille mellom venn og fiende, og man har fått en sterk økning i immunrelaterte sykdommer. Interessant nok har mange av disse sykdommene først nylig blitt koblet til immunresponser, mens man tidligere har lett etter andre og til dels psykiske forklaringer. Mye tyder på at mikroorganismer i tarmen også påvirker mental helse. Vi vet fortsatt altfor lite om effekten av kontakt med dyr, men vi vet at omgang med dyr også kan forebygge sykdom. Det er sikre holdepunkter for at tidlig dyrekontakt kan forebygge allergi.

Menneskets kontakt med dyr kan også spille en viktig rolle for menneskers psykiske og sosiale helse. Mange opplever at dyr gir glede og trygghet. Dyr kan bringe mennesker inn i nye sosiale sammenhenger. For eksempel utløser hundelufting ofte møter og samtaler med andre mennesker (og hunder). Kontakt med dyr kan også gi bedre sosial funksjon.

Vil forebygge sykdom

Ved oppstart av Én Helse-prosjektet vet vi nesten ingen ting om den mikrobiologiske «normaltilstanden» hos norske mennesker og dyr. Vi vet også altfor lite om hva som er årsaker og hva som er virkninger når vi observerer helseproblemer og endringer i samfunn av mikroorganismer. Målet med Én Helse-prosjektet er å utvikle kunnskap som kan forebygge sykdom og gi god helse og livskvalitet til både mennesker og dyr. Gjennom helhetlig tilnærming reduserer vi også risikoen for å skape et nytt problem hver gang vi løser et gammelt. Det vil hele samfunnet tjene på.

Hva er egentlig folkehelse og hvordan står det til med folkehelsa vår – i norske kommuner? Og i verden? Hva skiller helsefremming og forebygging fra hverandre, og hvorfor trenger vi begge perspektiv i folkehelsearbeidet? Hvilken kunnskap trenger du for å jobbe med folkehelse i din kommune?  Og hvordan kan du påvirke folkehelsearbeidet lokalt, nasjonalt og globalt for å møte noen av de utfordringer vi står overfor i dag?

Dette er noen av problemstillingene masterstudentene på det nyopprettede masterprogrammet i folkehelse ved NTNU får brynt seg på. Vi starter opp høsten 2018, og har opptak til masterprogrammet både i Trondheim og Gjøvik.

Hva betyr egentlig noe for helsa vår? Foto: privat/NTNU

Hvorfor folkehelse?

God folkehelse handler om mer enn fravær av sykdom – det handler om trivsel og mestring, samt om likhet og rettferdighet – for hele befolkningen.

Helse og levekår i den norske befolkningen har sannsynligvis aldri vært bedre. Likevel står vi i dag overfor flere folkehelseutfordringer: Vi ser tendenser til økende ensomhet, inaktivitet og utenforskap hos både unge og eldre. Vi har fått et arbeidsliv med økte krav og hvor det stadig blir færre tilgjengelige jobber som ikke krever spesialisert kompetanse. Ti prosent av norske barn vokser opp i lavinntektsfamilier, og andelen er økende. Og på tross av godt utbygde tjenester og tilbud ser det ikke ut til at de sosiale helseforskjellene er blitt noe mindre over tid – kanskje heller tvert imot. I årene framover vil «eldrebølgen» gi oss både flere friske og multisyke eldre. I tillegg vil vi måtte forholde oss til globale utfordringer i forhold til forurensning, klimaendringer, konflikter, migrasjon og infeksjonssykdommer.

… vi trenger helsefremming og forebygging på mange nivåer – globalt, nasjonalt og lokalt.

For å skape og opprettholde god helse for flest mulig trenger vi helsefremming og forebygging på mange nivåer – globalt, nasjonalt og lokalt. For barn, ungdom, voksne og eldre. Vi må fremme god helse og trivsel gjennom å skape trygge og gode skoler, arbeidsplasser og lokalsamfunn, samtidig som vi forebygger og behandler psykisk og somatisk sykdom.

Vi må styrke helsefremming og forebygging gjennom å påvirke politiske avgjørelser på alle nivå, og ved å spille på lag med både lokale idrettslag og internasjonale organisasjoner. Vi må tenke inkludering, bekjempe diskriminering og forsøke å utjevne sosiale, geografiske og andre forskjeller i helse og faktorer som påvirker helsen.  For å lykkes bør folkehelsearbeidet forankres i befolkningen og brukerne selv gjennom medvirkning og eierskap. Kunnskap er en nøkkel for å lykkes i folkehelsearbeidet.

Hva gir oss egentlig god helse? Denne korte filmen kan gi deg noen ideer.

Møter krav til kunnskap for dagens og morgendagens folkehelsearbeid

Master i folkehelse ved NTNU er et nytt og unikt studieprogram som har som mål å utdanne kunnskapsrike og engasjerte fagpersoner som vil være rustet til å møte disse fremtidige utfordringene som folkehelsearbeidet står overfor.

Utdanningen vil gi deg bred og tverrfaglig innføring i hvordan både helsefremming og forebygging kan påvirke menneskers helse og sykdom gjennom hele livsløpet – fra barndom til alderdom. Den vil gi deg et solid vitenskapelig og teoretisk fundament, innføring i kunnskapsbasert praksis og forståelse for betydningen av forskning. Samtidig vil du få nyttig og anvendbar kunnskap om metoder og strategier i folkehelsearbeidet.

Hvem kan søke?

Masterprogrammet i folkehelse er åpent å søke på for alle som har fullført en treårig helse- og sosialfaglig, samfunnsvitenskapelig, naturvitenskapelig eller humanistisk bachelorutdanning med relevans for folkehelsearbeidet. Du kan også søke om opptak hvis du har utdanning innen medisin, psykologi eller tannhelse minimum tilsvarende treårig bachelorutdanning. Søknadsfrist er 15. april.

Mer om opptakskrav og hvordan du søker.

Det betyr noe hvilke ord vi bruker. Definisjoner og begreper kan samle oss om felles mål, men de kan også forvirre og skape avstand. Dette gjelder også i folkehelsearbeidet, som i sin natur er komplekst og mangfoldig. Vi utforsket dette i en tankesmie i regi av et pågående phd-prosjekt.

Nå som alle sektorer (ikke bare helsesektoren) har ansvar for å sikre en god folkehelse, så er det kanskje lurt at vi forstår hverandre? En fersk studie (1) har pekt på at terminologi er viktig for implementering av folkehelsearbeidet på det lokale plan, og at mangel på felles språk og forståelse kan være et hinder i arbeidet. «Folkehelse» og «folkehelsearbeid» er vage begreper som har behov for konkretisering og spesifisering.

Skoler, barnehager, kultur, teknisk, idrett, park og anlegg; alle deler av en kommune har ansvar for folkehelsen. Foto: Mariana Bryk/NTNU.

“jeg strør veiene, jeg driver ikke med folkehelsearbeid, det er det andre som gjør”

For eksempel om vi spør han som strør de glatte veiene om han ser på det han gjør som “folkehelsearbeid”, så er trolig svaret “nei”. Han er ansatt i teknisk etat og tenker “jeg strør veiene, jeg driver ikke med folkehelsearbeid, det er det andre som gjør”. Men han vil kanskje være enig i at jobben han gjør bidrar til en bedre folkehelse. Og om vi spør fastlegen om hun driver med folkehelsearbeid, så føler hun kanskje ikke noe eierskap til det ordet. Men om vi spør om hun driver med individrettet forebygging, får hun straks flere assosiasjoner og ser sin rolle i en større helhet.

Figur 1 viser hvordan den enkeltes helse henger sammen med hvordan vi innretter samfunnet, og at alle sektorer her har et ansvar.

Figur 1: Den enkeltes helse henger sammen ikke bare med individuelle valg og medfødte egenskaper, men også levekår og samfunnsforhold for øvrig. Den nye folkehelseloven (2012) påla alle sektorer et ansvar for å sikre en god folkehelse. I dette nye landskapet er det relevant å ha fokus på hvordan vi kommuniserer med hverandre på tvers av sektorene. (Kilde: Figur er lånt av Tone P. Torgersen, Nasjonalforeningen for folkehelsen).

Tankesmie Haugesund november 2017

Tanken med å ha ei “tankesmie” var å samle ulike stakeholders i folkehelsearbeidet for å diskutere hvordan terminologien vi bruker kan være til hinder eller hjelp når vi skal nå våre felles folkehelsemål.

Tankesmia var en del av phd-prosjektet «Kommunelegenes rolle i folkehelsearbeidet», der det er lagt stor vekt på brukermedvirkning i form av en referansegruppe som består av «stakeholders» i folkehelsearbeidet. Den ble gjennomført i samarbeid med Fou-enhet for samhandling (FOUSAM) i Haugesund, som blant annet har ansvar for et nytt faglig nettverk som skal følge opp samarbeidsavtale 10 om forebygging og folkehelse mellom helseforetaket og kommunene.

Snakker vi samme språk? Gruppearbeid på Tankesmia. Foto: Lars Lindtner.

Gruppa som deltok kom blant annet fram til at følgende er viktig når vi nå skal samarbeid på tvers i folkehelsearbeidet:

• Bruke enkelt språk
• Unngå «stammespråk»
• Unngå f.k (forkortelser)
• Sitte rundt samme bord
• Enes om felles mål
• Sikre kommunikasjon
• Bevissthet rundt ulikhetene

Vi fikk laget tre videoer fra samlinga som har blitt delt på sosiale medier. Tanken har vært å vekke litt nysgjerrighet for temaet “der ute” hvor dette arbeidet skal foregå. Vi jobber også med et kompendium som skal vise hvordan vi gjennomførte tankesmia, og hva som kom ut av den. Du kan se de tre filmene her:

• Hva handler egentlig folkehelse om? 
• Hva synes DU folkehelse handler om 1? 
• Hva synes DU folkehelse handler om 2? 

Take home message: Når alle sektorer skal jobbe sammen for å sikre en god folkehelse, er det viktig at vi forstår hverandre. Vi trenger ikke på død og liv kalle alt for «folkehelsearbeid», men det må anses som viktig at de enkelte aktørene bruker egne ord som gjør at de føler eierskap til et felles mål om bedre folkehelse, gode levekår og trivsel.

«Kommunelegenes rolle i folkehelsearbeidet»

Du kan lese mer om prosjektet «Kommunelegenes rolle i folkehelsearbeidet» hos Extrastiftelsens presentasjon av prosjektet.

Jeg vil benytte anledningen til å takke mine veiledere, Extrastiftelsen, Nasjonalforeningen for folkehelsen, NTNU og NSDM for støtte og godt samarbeid så langt. Jeg vil også takke Helse Fonna som lar meg ta del i forskningsmiljøet deres i Haugesund, der det også er en økende interesse for forskning i grensesnittet mellom helseforetak og kommuner. Takk også til Norsam for støtte til gjennomføring av tankesmia, til Fousam for samarbeid om tankemsia, og til idérike Lars Lindtner for hjelp med foto, film og layout.

Referanser

1. Synnevåg ES, Amdam R, Fosse E. Public health terminology: Hindrance to a Health in All Policies approach? Scandinavian journal of public health. 2017.

I dag ble HUNT, Helseundersøkelsen i Nord-Trøndelag, tildelt Karl Evang-prisen.

Prisen deles ut hver høst av Helsedirektoratet til en person eller organisasjon som har gjort en særlig innsats for folkehelse, sosiale forhold eller barnevern. Prisen er på 75 000 kroner.

Vi på HUNT er veldig glade og stolt over at vi har fått tildelt prisen. Dette er en anerkjennelse av mangeårig innsats av utrolig mange som har gjort HUNT til det det er i dag: En av verdens mest betydningsfulle samling av helseopplysninger om en befolkning, en gullgruve for helseforskere, og en inspirasjon for bedre folkehelse.

Helsedirektør Bjørn Guldvog deler ut Karl Evang-prisen for 2017 til HUNT ved Steinar Krokstad. (foto: Geir Otto Johansen/St. Olavs hospital)

Vi siterer stolt fra begrunnelsen for prisen:

«Kombinasjonen av data fra befolkningsundersøkelser og biologisk materiale gir oss innsikt i samspillet mellom genetisk variasjon, livsstil og miljøpåvirkning. Dette kan gi ny kunnskap om sykdom og helse. Data fra en totalbefolkning og et geografisk område gir helt unike muligheter til å studere helse og sosiale forhold i en befolkning. I vår leting etter nye svar på dagens, og framtidens, helseproblemer vil studier av samspillet mellom genetisk disposisjon, livsstil og miljøpåvirkning bli et svært betydningsfullt verktøy.

I de fleste tilfeller er HUNT-forskning en brikke i det store bildet som samlet sett danner bakteppet for ny medisinsk praksis. HUNT kartlegger folkehelse­trender, ser på geografiske variasjoner og forskjeller mellom befolkningsgrupper. Vi kan dessuten se hvordan helsen utvikler seg i den norske befolkningen, endringer i sosial ulikhet og følge mønsteret i folks bruk av helsetjenester. HUNT-forskningen har vist hvilken vei helsetilstanden i befolkningen beveger seg.

Det er mange som deler æren for at HUNT ble til – og enda fler har bidratt til at HUNT består og leverer gull til forskningen i dag og i framtida. Vi vil likevel trekke fram noen som har vært helt sentrale: Jostein Holmen – den hjemmeværende allmennpraktikeren, må ha mye av æren for at det ble noe av. Sammen med Kristian Midthjell fikk han med seg Peter F. Hjort på Folkehelsa og fikk det hele opp og stå. Holmen ledet HUNT fram til 2008, da senterets nåværende leder Steinar Krokstad tok over stafettpinnen. Turid Lingaas Holmen – den yrkesaktive kona til Jostein Holmen – er grunnlegger for Ung-HUNT, Arnulf Langhammer har ledet oppbyggingen av HUNT databank og Kristian Hveem har bygd opp HUNT biobank og er pådriveren for genetisk forskning.

Uten disse ville vi neppe stått her i dag – men det samme kan vi si om senterets mange nåværende medarbeidere, alle som har vært innom i kortere eller lengre perioder, alle stipendiatene, alle internasjonale forskere som har benyttet data fra HUNT til nye erkjennelser og kunnskap. HUNT var og er et formidabelt lagarbeid – og Karl Evang prisen må betraktes som en lagseier.»

Og med på dette laget er først som sist våre deltakere! Akkurat nå, mens HUNT4 pågår for fult, er det tydelig at det aldri ville blitt noe HUNT uten alle personer fra nordlige Trøndelag som har stilt opp helt frivillig for å gi litt av sin tid, sine personlige opplysninger, sitt blod og sitt samtykke til forskning på alt dette, til kobling med andre registre i Norge.

Derfor, når vi takker for prisen så takker vi samtidig alle våre deltakere, som vi håper vil kjenne på seiersfølelsen også.
Takk, og takk, og takk!

Spiral og p-stav (LARC) er de sikreste prevensjonsmetodene, mer brukervennlig enn andre typer prevensjon, og er uten farlige bivirkninger. Bruken av LARC har økt de siste årene, men hvorfor øker den ikke mer? Og hvilke tiltak kan bidra til å øke bruken?

LARC (long-acting reversible contraception) er en samlebetegnelse for langtidsvirkende prevensjon. I Norge regnes spiral (hormon- og kobberspiral) og implantat (p-stav) til LARC-metodene. De langtidsvirkende prevensjonsmetodene har en overlegen preventiv effekt sammenlignet med for eksempel p-piller [1] . Dersom flere norske kvinner hadde brukt LARC-metodene i stedet for p-piller ville mange uønskede svangerskap vært unngått [2] . Metodene er også brukervennlige. Etter innsetting av spiral eller p-stav kreves det minimal eller ingen oppfølging. Dette gjenspeiles i undersøkelser som viser at LARC-brukende kvinner er mye mer fornøyde og tilfredse enn p-pillebrukere [3] .

I tillegg gir LARC-metodene ingen økt risiko for de alvorlige bivirkningene som brukerne av p-piller risikerer (blodpropp, brystkreft, hjerteinfarkt og hjerneslag) (4,5). Satt på spissen, så kunne man forhindret alvorlig skade og at menneskeliv går tapt, dersom flere kvinner i Norge skiftet fra p-piller til LARC.

Tallet på svangerskapsavbrudd i Norge var i 2016 historisk lavt og fallende [6] . En antar at denne positive trenden skyldes billigere prevensjon (bidragsordningen), lettere tilgang på prevensjon og utvidet forskrivningsrett for helsesøstre og jordmødre. Det har dessuten vært en betydelig økning i bruken av spiral, men særlig p-stav de siste 5 årene [7].

 Kunnskapsmangel

Den viktigste årsaken til at ikke flere kvinner bruker LARC-metodene er mangel på kunnskap, både blant pasienter og blant helsepersonell.

Dette ble belyst gjennom en spørreundersøkelse blant fastleger i Oslo og pasienter ved Sex og Samfunn i 2013 [8]. Artikkelen konkluderte med at misoppfatninger er hovedårsaken til at kvinner ikke Dette ble belyst gjennom en spørreundersøkelse blant fastleger i Oslo og pasienter ved Sex og Samfunn i 2013 . Artikkelen konkluderte med at misoppfatninger er hovedårsaken til at kvinner ikke velger LARC-metodene og til at leger og annet helsepersonell ikke anbefaler disse metodene til unge kvinner. For eksempel var det kun 35 % av allmennlegene som informerte om LARC-metoder under prevensjonskonsultasjonen, og enda færre som informerte om p-stav. Den viktigste årsaken ifølge legene selv, var at de manglet trening på administrering (særlig innsetting av p-stav). Samtidig var det mange av legene som ikke nevnte spiral under prevensjonskonsultasjonen fordi mange av legene feilaktig trodde at unge kvinner som ikke har født barn, ikke kan få satt inn spiral.

Bidragsordningen

Bidragsordningen for prevensjon til unge kvinner har eksistert siden 2006 [9] . Ordningen innebærer at kvinner fra 16 til og med 19 år får dekket 456 kr i året (114 kr per 3. måned) ved kjøp av prevensjon på apoteket. Tidligere gjaldt ordningen kun for p-piller, p-ring, p-plaster og p-sprøyte, men 2015 ble også LARC inkludert i ordningen. Dette førte til at p-stav og spiral ble gratis for 16- og 17-åringer. For 18-åringer ble kobberspiral gratis, og det ble en liten egenandel på p-stav og hormonspiral, mens 19-åringer får 432 kr i rabatt ved kjøp av en LARC-metode på apoteket.

Studier viser at flere velger LARC når disse metodene blir billigere eller gratis[10] . Utvidelsen av bidragsordningen har ført til at det for de fleste unge kvinner ikke er noe økonomisk hinder for å starte med en LARC-metode. Samtidig er det fortsatt en begrensende faktor at en mange steder i landet ikke finner helsepersonell som behersker innsetting og fjerning av p-stav og spiral. Dette gjelder i størst grad for p-stav.

Utvidet forskrivningsrett for helsesøstre og jordmødre

Gjennom 2015 sluttførte man arbeidet med prosessen, som i desember førte fram til rundskrivet om Utvidet rekvireringsrett til helsesøstre og jordmødre for prevensjonsmidler og Helsesøstre og jordmødres administrering av LARC, fra Helsedirektoratet [11].

Fra 2002 har helsesøstre og jordmødre med særskilt opplæring kunnet skrive ut resept på p-piller til unge kvinner (fra 16 til og med 19 år). Fra 2006 ble ordningen utvidet, slik at helsesøster og jordmor også kunne skrive ut resept på p-ring, p-plaster og p-sprøyte [12] . Med den utvidede forskrivningsretten, som trådte i kraft 1. januar 2016, kan helsesøster og jordmor nå dessuten skrive ut resept på LARC. I tillegg er det ikke lenger noen øvre aldersgrense. Den nye forskrivningsretten innebærer derfor at helsesøster og jordmor kan skrive ut resept til alle kvinner over 16 år.

I tillegg kan helsesøster og jordmor nå selvstendig administrere LARC (det vil si sette inn og ta ut p-stav og spiral), og det er verdt å merke seg at det ikke er noen nedre aldersgrense for å administrere LARC.

Hovedmålet med de nye ordningene er å øke tilgjengeligheten og bruken av LARC. Samtidig peker rundskrivet på at det vil ta lang tid før man får en tilnærmet full dekning av helsepersonell som har kunnskaper og ferdigheter til å administrere LARC over hele landet.

Erfaringer fra Sex og samfunn

Det er viktig at alle kvinner i Norge har et reelt valg om selvbestemt prevensjon. Kvinnen skal ideelt sett få velge mellom alle tilgjengelige metoder og finne fram til prevensjonsmetoden som hun er mest fornøyd med. Dette krever oppdatert kunnskap både hos helsepersonellet hun møter i prevensjonskonsultasjonen og hos kvinnen selv. Valgfrihet og lett tilgang på prevensjon, styrker kvinnens seksuelle autonomi, øker sikker bruk av prevensjon og forebygger uønskede svangerskap og abort.

Dessverre opplever vi at det stadig er mangel på kunnskap om LARC-metodene både blant brukerne og blant helsepersonell. Dette er dels basert på erfaringer fra de over 41 000 pasienthenvendelsene i 2016, og dels gjennom de mange tilbakemeldingene vi har fått fra helsepersonell som daglig kontakter oss, som vi har undervist eller som har hospitert på Sex og Samfunn.

Ut fra vår erfaring, bør det satses på to hovedområder:

1. Øke helsepersonells faglige kompetanse om LARC:

• God kunnskap om LARC må formidles i undervisningen av helsefagstudenter
• Undervisningen må også inkludere praktiske øvelser
• Kurs med teori og praktiske øvelser må også tilbys helsepersonell
• Helsepersonell må ha tilgang på hospitering hos mer erfarne kollegaer
• Gode, norske fagkilder til informasjon om prevensjon (bokform og nettbasert)
• Opprettelse av et nasjonalt kompetansesenter for prevensjon og seksuell helse

2. Øke prevensjonsbrukernes kunnskap om LARC:

• God, pålitelig og forståelig informasjon på nett og i brosjyrer
• Lett tilgang på helsepersonell som kan gi informasjon og som kan administrere LARC

Kurs i LARC – metoder for helsesøstre og jordmor, ved Institutt for samfunnsmedisin og sykepleie.

[1] WHO. Medical eligibility criteria for contraceptive use. 5. utgave. WHO, 2015. http://who.int/reproductivehealth/publications/family_planning/MEC-5/en/ (23.6.2016).

[2] Winner B, Peipert JF, Zhao Q et al. Effectiveness of long-acting reversible contraception. N Engl J Med 2012; 366: 1998 – 2007. [PubMed] [CrossRef]

[3] Diedrich JT, Zhao Q, Madden T et al. Three-year continuation of reversible contraception. Am J Obstet Gynecol 2015; 213: 662.e1 – 8. [PubMed] [CrossRef]

[4] FSRH. CEU Guidance Progestogen-only Implants Feb 2014. https://fsrh.org/documents/cec-ceu-guidance-implants-feb-2014/ (17.6.2016).

[5] FSRH. CEU Guidance Intrauterine Contraception April 2015 https://fsrh.org/documents/ceuguidanceintrauterinecontraception/ (17.6.2016).

[6] https://www.fhi.no/hn/statistikk/statistikk3/abort—fakta-med-statistikk/

[7] https://www.fhi.no/publ/2017/reseptregisteret-20122016/

[8] Long-acting reversible contraception for adolescents and young adults – a cross-sectional study of women and general practitioners in Oslo, Norway. Bratlie M, Aarvold T, Skårn ES, Lundekvam JA, Nesheim BI, Askevold ET. Eur J Contracept Reprod Health Care. 2014 Jun;19(3):194-202. doi: 10.3109/13625187.2014.903237. Epub 2014 Apr 17.

[9] https://helfo.no/stonad-til-prevensjon-for-unge-kvinner

[10] Øren A, Leistad L, Haugan T. Endres prevensjonsvaner og abortrate hos kvinner 20 – 24 år ved tilbud om gratis hormonell prevensjon? SINTEF A14751 – Åpen Rapport. Oslo: Sintef, 2010. https://sintef.no/globalassets/upload/samfunn/a14751-gratis-p-pille.pdf (23.6.2016).

[11]https://helsedirektoratet.no/Lists/Publikasjoner/Attachments/1118/Rundskriv%20rekvireringsrett%20og%20LARC%20IS-13-2015.pdf

[12] https://lovdata.no/dokument/SF/forskrift/1998-04-27-455