«Mamma, du har fått rynker bakpå lårene dine».

Min sønns konstatering var konkret og blottlagt for andre intensjoner enn å formidle sin observasjon av mine lårs bakside. Beskrivelsen av mine lår kan ilegges både verdi og følelser i en tid hvor både ungdom og godt voksne har behov for filter og photoshop for å «vise» seg frem.

Min sønns kommentar ble ikke møtt med annet enn et «ja, det har du jammen rett i, kropper endrer seg, men nå må du ta på deg sokkene så vi rekker skolen». Øvrige utsagn hvor kropp beskrives med en verdi, får imidlertid ikke forbli ukorrigert. Hvorfor? Fordi jeg mener det er min plikt å sørge for at barna mine vokser opp med vissheten om at kropp ikke er synonymt med skam eller å være feil. Jeg ønsker at barndommen deres skal preges av andre verdier enn utseende og kroppsideal, og håper at «rødt kort» for negativ kroppsprat skal hjelpe dem å prioritere kroppens funksjon fremfor kroppens utseende. Jeg har forståelse for at familier prioriterer ulikt, og noen gir sikkert rødt kort for andre ting med gode grunner. Incentivet ligger i historier fortalt av mennesker med store kropper. Kropper som i de formative årene har følt på «utenforskap» og som i voksen alder altfor ofte står uten tjenestetilbud.

Foto: Meg Gaiger

Verdiskaping i språk

Min bakgrunn for å heve fingeren er basert på tung internasjonal forskning og arbeid med alvorlige spiseforstyrrelser i Klinikk for psykisk helsevern og rus i Helse Nord-Trøndelag. Pasienter med overspisningslidelser har av ulike årsaker opptatt meg og jeg har i den sammenheng møtt andre med samme iherdighet for økt kunnskap og utvikling av tjenestetilbud.

Jeg kan med sikkerhet si at språket vi bruker om kropp i vår familie vil gi avtrykk i mine barns holdninger og tanker om seg selv og andre. Utsagn som «han er tjukk», «feiten», og tilsynelatende uskyldige kommentarer om at noen har «spist nok siden sist» får dermed automatisk «rødt kort».

Voksne trenger også «rødt kort». Ikke sjeldent overhører jeg slankeprat og samtaler rundt «vellykkede» vekttap og hvor «fin», «flink» eller «ikke flink» vedkommende har vært. Ukjent med slikt snakk? Heldiggris. Du kan sannsynligvis gå videre i livet uten selvforakt og skam for at kroppen din ikke har riktig form eller størrelse. Dessverre har rødkortene ikke blitt brukt nok og ubevisste holdninger og tanker om kropp «smetter» inn i de fleste samfunnsstrukturer, for eksempel skole, media, helsevesenet, og andre vesen.

En quick fix, please

Nylig kom en rapport som viste at fedme koster Norge 68 milliarder kroner årlig. Ja, fedme er fortsatt en av verdens største helseutfordringer! Tusenvis av vitenskapelige artikler, nyhetsreportasjer og viktige internasjonale rapporter påpeker til det kjedsommelige de enorme samfunnsutfordringer som knyttes til økt kroppsvekt. Bilder av hodeløse kropper og mager med altfor små t-skjorter illustrerer de fleste reportasjer og understreker dermed misèren for store kropper. Etterspørselen etter «noe» som kan hjelpe den enkelte med å fikse på kroppen, i denne sammenhengen minske vekten, er enorm.

Det er derfor ikke særlig vanskelig å markedsføre slankeprodukter, treningsformer og andre quick fixes for hordene som vil bevege seg bort fra fedmekategorien og inn i «normalen». Hvorfor ønsket om vektnedgang er så stort kan sannsynligvis ikke bare tilskrives redselen for medisinske komplikasjoner.

Mange mennesker med store kropper opplever å ikke passe inn. Tynnhetsidealet henger ofte som en vond, mørk sky over dem og skaper tanker om å være ekkel, verdiløs og uelskbar. De færreste av oss er så komfortable med kroppene våre at vi springer i Baywatch-stil på stranden. Likevel er det for mange et livslangt ønske om å være som de færreste: tynn, eller i hvert fall tynnere. Kanskje ikke pga risikoen for helseplager, men fordi skammen over å være «feil» er så stor at helsa, ja den får seile sin egen sjø.

Cirka 100.000 mennesker i Norge oppfyller de medisinske kriteriene for sykelig overvekt. Tilstanden kan enkelt forklares: for mye mat og for lite trening. I vitenskapelige kretser er det dog bred enighet om at utvikling av fedme skyldes en rekke andre faktorer enn det som inngår i en enkel algoritme, som for eksempel genetisk sårbarhet og oppvekstmiljø. Likevel, det er fortsatt et gap mellom teori og praksis.

Det er din egen feil

Vi vet at det eksisterer holdninger i samfunnet og blant helsepersonell der fedme forklares med latskap, manglende evne til å følge råd og lav eller manglende motivasjon. Oversatt betyr det sånn cirka «det er din egen feil».

Å hjelpe dem som har «forårsaket sin egen tilstand», kan for noen virke grunnleggende feil, også for dem det gjelder. Paralleller kan sees i behandling av rusavhengige, selvskading og skader etter ekstremsport. Det er deres egen feil … Helsevesenet møter stadig slike utfordringer. Heldigvis utvikles stadig ny kunnskap om pasientgrupper som man tidligere tenkte «kunne skylde på seg selv». Disse pasientene får nå en mer riktig og verdig behandling på bakgrunn av holdninger til og kunnskap om utvikling av disse lidelsene. En gang håper jeg vi skriver samme historie for dem med store kropper.

De fleste vil andre vel. Det tror i hvert fall jeg. Jeg har møtt mange i helsevesenet som behandler pasienter med store kropper. Fellesnevneren er at alle vil hjelpe pasientene. Å gi råd, behandling og oppfølging uten ønsket effekt er frustrerende. Frustrasjon utspill<er seg på ulike måter, men produktet av denne frustrasjonen oppleves av mange pasienter som at de har mislyktes med behandlingen og at manglende effekt er på bakgrunn av at de ikke har vært «flinke nok». De har ikke bare mislyktes, de føler seg som mislykkede mennesker.

Uønsket adferd (for mye usunn spising og for få besøk på treningsstudio) tilskrives den enkeltes vilje, motivasjon og manglende «flinkhet». Kanskje oftest av pasienten selv. Resultat er selvforakt, og følelsen av selvforakt kan lamme de fleste.

Et nytt tilbud

Forrige uke kunne DPS Stjørdal, i samarbeid med Fedmepoliklinikken ved St. Olavs hospital ta imot en gruppe pasienter til en ti-ukers gruppeintervensjon. Gruppen som helhet har to ting til felles: De har tidligere fått behandling for sykelig overvekt uten ønsket effekt, og de har en spiseforstyrrelse – overspisningslidelse. Dette har de til felles med mange andre mennesker som i ensomhet har tiår med overspisingsepisoder med påfølgende skam og skyld bak seg.

Som prosjektleder for dette samarbeidsprosjektet, var det et spekter av følelser tilstede i det vi startet første samling av denne piloten. Å ta hensyn til kompleksiteten i en overspisningslidelse på en verdig, respektfull og riktig måte føles skummelt, men mest av alt veldig «riktig». Gjennom ti samlinger vil Kjersti Hognes Berg og jeg berøre vanskelige, men for oss, sentrale faktorer ved overspisningslidelser og fedme. Å snakke om fravær av trygge voksne, et liv med skam, fravær av glede og år med mat som selvmedisinering krever mye. Det krever mer å leve med en spiseforstyrrelse.

Et fellestrekk hos mange pasienter med overspisningslidelser er de har forsøkt å bedøve sin smerte fra vonde, utrygge og utenkelige erfaringer fra sårbare barndomsår, med mat.  Opplevelsen av at vonde følelser blir dempet med mat trumfer alle fornuftige råd de får høre om «sunne vaner og turer i marka».

Å leve uten denne «ventilen» i form av mat, som kan lette trykket fra følelsesmessig smerte, er utenkelig for mange med overspisningslidelser.

De store kroppene har «skygget» for behov som ikke har vært uttrykt, sett eller møtt i behandling. Ved undring og utforsking finner vi «bak kroppene» komplekse årsaksforhold og disse har vært vanskelig å oppdage i helsetjenesten: Det finnes få naturlige samarbeidslinjer som tar hensyn til menneskets kompleksitet.

Vi er mange som samarbeider om denne nye piloten for behandling av overspisingslidelse, og vi føler oss som pionerer ved selv å ha gått opp nye veier for denne gruppen. Fortsatt litt kronglete, men vi har funnet kursen!

Å bruke manglende motivasjon som forklaring på pasientens manglende suksess, springer muligens ut av samfunnets manglende motivasjon til å undre seg over det som er komplekst

Jeg håper samfunnet undrer seg mer fremover. Nysgjerrigheten på utvikling av fedme kan kanskje vekkes. Sønnen min og barn forøvrig er nysgjerrige på hvordan ting henger sammen. Hvorfor er magen din myk? Hvorfor bruker jenter sminke? Hvorfor har noen menn pupper? Hvorfor er noen mennesker tjukke?

Artikkelforfatteren. Foto: privat.

Forekomsten av personer med overvekt, fedme og diabetes type 2 (T2D) har økt betraktelig de siste 30 årene i den vestlige verden, inkludert i Norge (1,2). Norske helsemyndigheter har i løpet av de siste ti årene kommet med flere politiske dokumenter som oppfordrer til at det skal iverksettes tilbud for å behandle og forebygge overvekt, fedme og diabetes type 2. (3,4).

I 2011 kom Helsedirektoratet med en anbefaling om at alle norske kommuner bør ha en Frisklivssentral med tilbud til personer som har behov for å endre levevaner, primært innen områdene fysisk aktivitet, kosthold og tobakk (5). For å tilpasse og utvikle tilbudene ved Frisklivssentraler på best mulig måte er kunnskap om deltakere viktig. Deltakerne ved Frisklivssentraler sine forutsetninger for endring er lite utforsket. I min doktorgradsavhandling var hovedmålet nettopp å øke forståelsen omkring deltakere på Frisklivssentraler sine forutsetninger for endring av levevaner i forhold til å redusere overvekt og fedme, samt å forebygge diabetes type 2 (6).

• Denne teksten er først publisert i bladet Diabetesforum nr 2. 2017

SAMTALE: Alle har like grunnvilkår – som å bli sett og møtt som menneske av et annet menneske. Illustrasjonsfoto: iStock.

Negative erfaringer og emosjonell bagasje

Deltakerne i min studie rapporterte et ønske om å endre levevaner fordi deres liv ble negativt påvirket av deres helsetilstand (7). Flere hadde tidligere prøvd å gå ned i vekt, noen ved behandling i spesialisthelsetjenesten eller i primærhelsetjenesten, mens alle hadde prøvd ulike slankekurer.

De forklarte at de satt fast i gammelt mønster selv om de hadde kunnskap om både trening og kosthold, men de hadde vanskelig for å gjøre noe med det (7). Det var på grunn av tidligere negative erfaringer og emosjonell bagasje fra barndom og fram til i dag at det var vanskelig å gjøre noe med det, fortalte de. Den emosjonelle bagasjen var knyttet til familie og sosiale forhold og omhandlet blant annet mobbing, trakassering, vold, overgrep, psykisk sykdom og rusmisbruk. Flere rapporterte også nåværende problemer i forhold til ektefelle, familie, på arbeidsplass og sosialt (7).

Emosjonell overbelastning kan føre til negativ mestringsatferd og undertrykkelse av følelser som igjen kan utløse en kaskade av vektøkningsinduserende effekter – som å spise for å undertrykke negative følelser, noe som igjen fører til appetitt oppregulering, lavgradig betennelse og muligens også redusert basalmetabolisme (8).

Belastende livshendelser – særlig i barndom og tidlig alder – kan sette seg i kroppen som kronisk stress, som igjen kan føre til negativ helsetilstand (9). Kronisk stress, for lenge og/eller for ofte, manglende muligheter for restitusjon, uforutsigelig eller ingen støtte; integritetskrenkelser, neglekt, kulde og kaos – alt kan skade hjernens utvikling og innskrives biologisk i kroppen (10). Hvis emosjonell overbelastning er blitt innskrevet biologisk i kroppen, kan det være en bremsende effekt for vektreduksjon, og da er det ikke så enkelt med en løsning som «å spise mindre og trene mer».

Personer med vektproblematikk kan i tillegg ofte være preget av skam på grunn av holdninger omkring overvekt i samfunnet – om at det er et personlig ansvar som henspeiler til mangel på selvkontroll i forhold til valg av levevaner (11). Følelsen av skam kan forsterkes hvis hovedvekten legges på personlig ansvar for overvekt og fedme (12). Internalisering av holdninger de blir møtt med i samfunnet, kan igjen føre til sosial isolasjon, helserelatert angst, sosial angst, depresjon og enda flere usunne mestringsstrategier (13). I tillegg kan det ikke å ha lyktes med tidligere forsøk på å gjøre endringer, være med på å gi skamfølelse, og det blir en nedadgående negativ spiral som er vanskelig å komme ut av.

Hvordan bidra til endring?

I min studie fant vi at deltakere som skal gjøre endringer i forhold til å redusere overvekt, fedme og forebygge diabetes type 2 har ulike forutsetninger, ulike erfaringer og ulike ressurser (14). Personer er motiverte for å gjøre endring gitt to aspekt: 1. kunnskap og informasjon, og 2. følelser og verdier. Helsefaglige utdanninger er gode på kunnskap og informasjon (15). Innen overvekt og fedme har både pasienter og helsepersonell vært skuffet over resultater av konservativ behandling som omhandler kosthold og fysisk aktivitet (16, 17). Deltakere som er fokusert på kosthold og fysisk aktivitet, går ofte tilbake til gamle vaner etter at de er ferdige med en behandlingsperiode (18).

I helsevesenet i dag er det mye som kan gjøres med finurlige metoder for å behandle det kroppslige, men hvis årsaken ligger i erfaringer og emosjoner, hjelper dette lite på sikt. I arbeid med personer med overvekt og fedme kan det se ut til at følelser og verdier ikke har hatt like stort fokus og dermed har vært «elefanten i rommet» (15).

Helsepersonell må ha en bevissthet og forståelse for viktigheten av deltakeres identitet, verdier, selvfølelse og følelser for å kunne bistå i arbeidet med endring (15). En samarbeidende relasjon basert på tillitt, aksept, respekt for personers autonomi, vektlegging av likeverdighet og å formidle empati, er viktig for å få fram motivasjon for endring (19). Ved å snakke om følelser, valg, livshistorie og livssituasjonen kan den enkelte selv komme fram til gode løsninger for seg selv, og/eller være mottagelig for råd (19). Det er vist at antall konsultasjoner som personer med overvekt og fedme har hatt hos fastlege, kan reduseres med 30 % ved at fastlegen benytter seg av å spørre, lytte og anerkjenne (20).

Selv om personer er ulike, har alle like grunnvilkår – som å bli sett og møtt som menneske av et annet menneske (21). Relasjonen og interaksjonen mellom mennesker kan legge et biologisk grunnlag for tilheling. Det er funnet at sosiale relasjoner forklarer nesten 20 % av variasjonen i blodsukkerkontroll, målt ved HbA1c (22). En metaanalyse viste at personer med gode sosiale forhold hadde 50 % økt sjanse for overlevelse sammenlignet med andre faktorer, som å slutte å røyke, å være fysisk aktiv og blodtrykksbehandling (23). Disse funnene indikerer at menneskers relasjoner bør tas like alvorlig som andre risikofaktorer som påvirker mortalitet.

Det kliniske skjønn i møte med deltakere med negative erfaringer og emosjonell bagasje handler om å forstå sårbarhet, akseptere og improvisere i forhold til at personer er ulike og må tilnærmes ulikt (24). En bred åpning i kommunikasjon kan gjøre det eksplisitt at deltakeren får ledelsen i interaksjonen og stimulerer initiativet for de som ikke åpner seg så lett. I Nasjonale retningslinjer for diabetes (2016) innunder kapittelet «Kommunikasjon, mestring og motivasjon» er det foreslått ulike spørsmål til bruk i konsultasjoner med personer med diabetes for å få fram nødvendig informasjon for å få rede på hva som tynger, hva som gleder, hva som oppleves vanskelig og hvilke ressurser som kan være utgangspunkt for endring (25).

Oppsummering

Samtidig med at norske helsemyndigheter har kommet med anbefalinger om tilbud for personer med overvekt, fedme og diabetes type 2 (3–5), har vi det siste tiåret fått ny kunnskap som har belyst sammenhengene mellom eksistensielle livsvilkår og biologisk skjevutvikling som risikofaktorer og sykdom (10, 26).

Det kan være årsaker som har ført til at deltakere trenger hjelp til å endre levevaner som nødvendigvis ikke er biologisk begrunnet, men som likevel framtrer biologisk. Selv om det er vist at gode sosiale relasjoner har betydning for personers helsetilstand, er likevel kosthold og trening hovedfokus i tilbudene som er anbefalt. Både individuelle og sosiale ressurser bør være utgangspunkt og grunnlag for å tilrettelegge når deltakere ønsker å gjøre endringer i forhold til levevaner.

Referanser

1. Stevens GA, Singh GM, Lu Y et al. Global Burden of Metabolic Risk Factors of Chronic Diseases Collaborating Group. National, regional, and global trenmds in adult overweight and obesity prevalences. Popil Helath Metr 2012;10 (1) p:22.
2. Chen L, Magliano DJ, Zimmet PZ. The worldwide epidemiology of type 2 diabetes mellitus-present and future perspectives. Nature Reviews Endocrinology 2012; 8: 228-236.
3. Helse- og omsorgsdepartementet. Meld. St. 16 (2010–2011) Nasjonal helse- og omsorgsplan (2011–2015). Oslo: 2011.
4. Helse- og omsorgsdepartementet. St.meld. nr. 47 (2008-2009) Samhandlingsreformen — Rett behandling – på rett sted – til rett tid. Oslo: 2009.
5. Helsedirektoratet. Nasjonal veileder for kommunale Frisklivssentraler. Etablering, organisering og tilbud. Helsedirektoratet, Oslo: 2011.
6. Følling IS. Participants at Healthy Life Centre`s presumption for lifestyle change. Doctoral Thesis at NTNU, 2017;143.
7. Følling IS, Solbjør M, Helvis AS. Previous experiences and emotional baggage as barriers to lifestyle change. BMC Family Practice 2015;16:73.
8. Hemmingsson E. A new model of the role of psychological and emotional distress in promoting obesity: conceptual review with implications for treatment and prevention. Obes Rev 2014;15:769-779.)
9. Kirkengen al. Når krenkede barn blir syke voksne. Universitetsforlaget, Oslo: 2012.
10. McEwen BS. Brain on Stress: How the social environment gets under your skin. Proc Natl Acad Sci 2012;109. Suppl2
11. Fellitti V, Jaktstis K, Pepper V et al. Obesity: Problem, Solution, or Both?  The Permanente Journal 2010;1 (10):525.
12. Brownell KD, Kersh R, Ludwig DS et al. Personal responsibility and obesity: a constructive approach to a controversial issue. Health Affairs (Project Hope), 2010;29: p. 379-387
13. Puhl RM, Moss-Racusin CA, Schwartz MB. Internalization of weight bias: Implications for Binge Eating and Emotional Well-being. Obesity 2007;15(19:19-23).
14. Følling IS, Solbjør M, Midthjell K et al. Exploring lifestyle and risk in preventing type 2 diabetes-a nested qualitatie study of older participants in a lifestyle program (VEND-RISK). BMC Public Health 2016;16:876.
15. Nash J. The obesity epidemic; «Are emotions the elephant in the room?» Diabetes Research and Primary Care 2015;17:21-5.
16. ShaiI, Stampfer M. Weight-loss diets-can you keep it off? Am J Clin Nutr 2008;1185-1186 (88).
17. Thomas SL, Hyde J, Karunaratne A et al. “They all work…when you stick to them”: A qualitative investigation of dieting, weight-loss, and physical exercise, in obese individuals. Nutr J 2008; 7(34).
18. Sodlerlund A, Fischer A, Johansson T. Physical activity, diet and behaviour modification in the treatment of overweight and obese adults: a systematic review. Perspect Public Health 2009;129:132-42.
19. Barth T og Nasholm C. Motiverende samtale-MI. Endring på egne vilkår. Fagbokforlaget, Bergen: 2011
20. Fellitti V, Anda RF. Chapter 10 In Chadwick`s Child Maltreatment. The lifelong Effects of Adverse Childhood Experiences. Sexual abuse and psychological maltreatment. Encyclopedic. 2014;2(4).
21. Vetlesen AJ. Menneskeverd og ondskap. Gyldendal Forlag. Oslo: 2003.
22. Hempler NF, Joensen LE, Willaing I. Relationship between social network, social support and health behaviour in people with type 1 and type 2 diabetes: cross-sectional studies. BMC Public Health 2016; 16:198.
23. Holt-Lunstad J, Smith TB, Layton B. Social Relationships and Mortality Risk: A Meta-analytiv Review. PLos medicine 2010; 7:7.
24. Martinsen K. Samtalen, skjønnet og evidensen. Vol 1 Akribe AS. Oslo: 2005.
25. Helsedirektoratet. Nasjonal faglig retningslinje for Diabetes 2017. Hentet fra: https://helsedirektoratet.no/retningslinjer/diabetes
26. Getz L, Kirkengen AL, Ulvestad E. The human biology—saturated with experience. Tidskr Nor Legeforen 2011; 8(131(7)):683-7.

Blogger: Anne Jølle, PhD-stipendiat ved Institutt for samfunnsmedisin og spesialist i allmennmedisin/fastlege

Overvekt og fedme øker over hele verden, og som en følge av det ser vi også en betydelig økning i type 2 diabetes. Et moderat estimat antyder at omfanget av type 2 diabetes på verdensbasis vil øke fra 382 millioner (2013) til 592 millioner (2035). Siden mild hyperglykemi (høyt blodsukker) ikke gir noen spesielle symptomer er over 30 % av type 2 diabetestilfellene uoppdaget.

Majoriteten av de med diabetes i verden har type 2 diabetes. I korte trekk skyldes type 2 diabetes kroppens ineffektive bruk av insulin, og – litt forenklet sagt –  er årsaken på individnivå i hovedsak gener, overvekt/fedme og for lavt aktivitetsnivå.

Hovedproblemet med type 2 diabetes er egentlig ikke selve diabetesen, men de potensielle senkomplikasjonene man kan få ved å gå med høyt blodsukker over lengre tid; dette kan føre til skader på hjerte, blodårer, øyne, nyrer og nerver – noe som gir lavere livskvalitet og høyere dødelighet.

FAKTA: Diabetes er en kronisk sykdom der bukspyttkjertelen ikke produserer (nok) insulin eller kroppen ikke nyttiggjør seg det insulinet den produserer på en effektiv måte. Insulin er et hormon som regulerer blodsukkernivået i kroppen ved å være «døråpner» for sukker fra blodet til kroppens celler. Problemet med ikke å få transportert sukkeret ut av blodbanen og inn i cellene er at med en relativ sukkermangel i kroppens celler får kroppen for lite energi til å fungere på en god måte. Ved absolutt sukkermangel dør vi, og, hvis man over lengre tid går med for høyt blodsukker, kan det føre til det som kalles senkomplikasjoner; skader på hjerte, blodårene, øyne, nyrer og nerver. Voksne med diabetes har 2-3 ganger økt risiko for hjerteinfarkt og slag, og på verdensbasis er diabetes en viktig årsak til blindhet og nyresvikt.

Forebygging

Type 2 diabetes kan forebygges gjennom et sunnere kosthold og en mer aktiv livsstil. Flere studier med tett oppfølging av personer i risiko for å utvikle dette har vist at livsstilintervensjon gir gode resultat i forebyggingsøyemed. Til tross for dette er det ikke lett å implementere effektiv intervensjon på et befolkningsnivå; det er kostbart og ressurskrevende.

Fordi diabetes ofte ikke gir symptomer i tidlig fase og fordi type 2 diabetes kan forebygges er det viktig og både fange opp de i risikogruppen, og å tidlig diagnostisere de med etablert diabetes. Slik kan man forebygge diabetes og jobbe med å senke blodsukkernivået til de som har fått diagnosen.

Med dette som bakteppe er det viktig med kostnadseffektive, ikke-invasive og reliable risikoscreeningverktøy. Dette gjelder i den vestlige verden, men ikke minst i lav- og medium-inntektsland der andelen diabetes øker enda mer enn hos oss, og der behandling av senkomplikasjoner ofte er både vanskeligere å gjennomføre og dyrere for den enkelte pasient, med de følger det får – kjent som «double burden» (sykdom fører til fattigdom – fattigdom fører til mere sykdom).

Verktøy

Det kanskje mest kjente screeningverktøyet er FINDRISC (Finnish Diabetes Risk Score), et spørreskjema bestående av åtte spørsmål om alder, kroppsmasseindex (KMI), midjemål, fysisk aktivitet, inntak av frukt, bær og grønnsaker, blodtrykk, tidligere påvist høyt blodsukker og eventuelle slektninger med diabetes. Spørsmålene blir vektet til en total score som rangerer fra 0 til 26, og i den opprinnelige finske studiepopulasjonen var FINDRISC 15 assosiert med en høy risiko for å utvikle diabetes de neste 10 årene.

FINDRISC har blitt evaluert i mange studier i Europa og andre deler av verden, og har vist seg å være et pålitelig verktøy for å finne personer i risiko for diabetes og for å finne folk med uoppdaget diabetes. Få av studiene med FINDRISC har vært befolkningsbasert, og andelen av forhøyet FINDRISC i en generell befolkning, og inndelt i kjønn og aldersgrupper er derfor lite kjent. I en studie nylig publisert av mine kollegaer og meg fant vi at FINDRISC ikke fullt ut fanger opp forskjellen i risiko for diabetes i forhold til kjønn og alder.

Behov for mer kunnskap om risikogrupper

Kunnskap om risikoen for diabetes generelt, og innenfor subgrupper av befolkningen (kjønn og alder) er viktig for å evaluere graden av helsetjenester som trengs for følge opp høyrisikoindivider. Bakgrunnen for vår studie var ønsket om mer kunnskap om risikoen for, og omfanget av, diabetes i befolkningen, samt kunnskap om hvilke grupper som har størst risiko for å utvikle dette. Slik kan vi lærer mer om hvordan vi skal forebygge type 2 diabetes.

Vi la til FINDRISC spørreskjemaet til HUNT3 (link) (Helseundersøkelsen i Nord-Trøndelag), og estimerte omfanget av forhøyet FINDRISC (≥ 15) blant de 47 694 deltagere. Vi estimerte også den positive prediktive verdien for forhøyet FINDRISC (≥ 15) ved å identifisere tidligere uoppdaget diabetes, nedsatt glukosetoleranse og ikke-diabetisk fastende hyperglykemi (samlet kalt unormal glukosemetabolisme) blant 2559 deltagere som tok en oral glukosetoleransetest (OGTT).

Funn

Vi at fant at prevalensen av forhøyet FINDRISC var 12,1% for kvinner og 9,6% hos menn, og at den økte fra 1,5% i aldersgruppen 20-39 år til 25,1% ved 70-79 års alder.

Positiv prediktiv verdi (PPV) av forhøyet FINDRISC var 10% for diabetes, 17% for nedsatt glukosetoleranse, 8% for ikke-diabetisk fastende hyperglykemi (IFG, impaired fasting glucose), og samlet sett 35% for alle former for unormal glukose metabolisme.

Videre fant vi at positiv prediktiv verdi for unormal glukosemetabolisme var lavere for kvinner sammenlignet med menn (31% mot 40%), og at den økte sterkt med alder – fra 19% i aldersgruppen 20-39 til 56% ved alder 80 år eller mere.

Kjønnsforskjeller

Flere studier i Europa, USA og Australia har funnet at menn har høyere risiko for å få diabetes og at en høyere andel diabetestilfeller er udiagnostisert hos menn. Dette bidrar nok til at menn har høyere PPV for unormal glukosetoleranse ved forhøyet FINDRISC enn kvinner. Flere studier har også funnet at ved lik cut-off for forhøyet FINDRISC er positiv prediktiv verdi høyere hos menn, og negativ prediktiv verdi høyere hos kvinner. Dette peker i retning av at en FINDRISC med cut-off på 15 ikke indikerer samme diabetesrisk for kvinner og menn.  Dette fant de også i den originale finske studiepopulasjonen, men å inkludere kjønn i FINDRISC scoren bidro lite til forandre resultatene deres, og kjønn ble derfor ikke valgt å være en del av scoren. I AUSDRISK (australsk type 2 diabetesrisikoverktøy) ble imidlertid det å være mann regnet som en ekstra risiko, og de har inkludert kjønn i sin score.

Hvis menn faktisk har høyere risiko for diabetes hvorfor har de da lavere andel med forhøyet FINDRISC i befolkningen? Vår observasjon antyder at FINDRISC-scoren ikke fanger opp menn like godt som kvinner. Blant spørsmålene menn scorer lavere på er om de har slektninger med diabetes, om de tidligere har målt forhøyet blodsukker og midjemål. Muligens har menn lavere kunnskap om sykdom i familien enn kvinner, noe som er kjent fra tidligere studier. Menn går også sjeldnere til fastlegen frem til de er 80 år (og de får ikke målt blodsukker under graviditet slik som mange kvinner). Begge disse faktorene kan bidra til underestimering av menns FINDRISC-score.

Hvorfor er forskjellene viktige?

Vi fant at menn i gjennomsnitt har en lavere FINDRISC-score enn kvinner, men dette kan skyldes at FINDRISC-scoren ikke fanger opp menn like bra som kvinner. Menn har sannsynligvis større risiko for diabetes enn kvinner. Dette gjør at vi mener det må vurderes om kjønn skal inkluderes som en egen risikofaktor i FINDRISC-spørreskjemaet eller om cut-off verdien for forhøyet FINDRISC skal være ulik for kvinner og menn.

Dette er viktig informasjon, fordi FINDRISC bør fungere like godt på kvinner og menn hvis FINDRISC skal bli inkorporert som et screeningverktøy på befolkningsnivå – ellers er det fort gjort at mange menn i risiko for type 2 diabetes går «under radaren».

Denne flotte trioen vil dele sin kunnskap med deg fredag kveld. Fra venstre: Bård Kulseng, Trude Helen Flo og Christian Klöckner.

Hvilken betydning har maten vi putter i oss for helsa? Hva bestemmer våre matvalg? Hva kan vi påvirke selv med kostholdet og når styrer kroppen oss? Er det en forbindelse mellom mat og miljø?

Blogger: Mansoureh Hosseini,
idrettsfysiolog

Forskere på det medisinske fakultet ved NTNU og St. Olavs Hospital ønsker å undersøke hvordan ulike treningsmetoder og/eller kostholdsendringer påvirker hjertefunksjonen til overvektige barn og ungdom i alderen 7-16 år.

I tillegg ønsker vi å undersøke hvordan de ulike treningsmetodene påvirker kjente risikofaktorer for hjerte og karsykdom som blodtrykk, blodsukker og kolesterol.

Til dette prosjektet søker vi overvektige barn og ungdom i alderen 7-16 år. Prosjektet har startet og deltakere inkluderes fortløpende. Treningsperioden vil vare 12 uker, med 12 måneders oppfølging.

Kroppsmasseindeks (KMI) er vekt i kg/høyde i m2. I tabellen kan du se hva som vurderes som overvekt hos barn og ungdom.

Prosjektet er godkjent av Regional komite for medisinsk og helsefaglig forskning, Midt-Norge. For mer informasjonom studien ta gjerne kontakt med

• Mansoureh Hosseini (idrettsfysiolog): epost: mansoureh.hosseini@ntnu.no Tlf: 455 47 747
• Siri Marte Hollekim-Strand (stipendiat) Tlf: 997 84 506

Kan dere si mer om hvordan gjær kan påvirke immunsystemet?

Svar fra: Saideh Salamati,
forsker ved Regionalt senter for sykelig overvekt (RSSO)

Forholdet mellom brødgjær og vårt immunsystem er et gammelt og komplisert forhold, ingen kan alt om det. Derfor bør dette studeres nærmere. Så tidlig som i 1900 påpekte en tysk forsker de anti-komplemente egenskapene gjæra har. Senere har også flere forskere vist det samme.

Anti-komplimente egenskaper betyr at soppen (altså gjæra) lurer kroppen slik at den ofte ikke reagerer på den. Grunnene til at kroppen ikke reagerer på gjæra kan være mange. En forklaring kan være eksistensen av naturlig flora av flere beslektede gjærtyper i flere steder på og i vår kropp, for eksempel i munnen (dette er påvist i 2010). Med andre ord tillater kroppen at gjæra er tilstede fordi den eller dens beslektete gjærtyper har en eller en annen nytte for oss.

Candida albicans er akseptert av kroppen som en del av vår naturlige flora (vår microbiota). Brødgjæra er også en candida-art (det ukjønna navnet er Candida robusta, ikke et appetittlig navn, ikke sant?). Derimot finnes det flere studier fra dyr, blant annet mus, som har påvist at brødgjæra har gitt sterke immune reaksjoner i form av diverse hud- eller leddplager.

Her ved Regionalt kunnskapssenter for sykelig overvekt (RSSO) har vi planer om å samarbeide med eksperter innen immunologi for å forstå forholdet bedre.

Denne studien er avsluttet. Det går ikke an å melde seg som forsøksperson lengre.

Er du overvektig (det vil si en BMI* mellom 30 og 45 kg/m²), relativt inaktiv (som ikke mosjonerer regelmessig), i alderen 18-50 år og ellers frisk, så kan dette være en aktuell studie for deg.

Vi kjører en forskningsstudie ved NTNU, uten kommersielle interesser, med formål å undersøke hvilken rolle periodisk faste har på vektkontroll.

Vi er interessert i å finne ut om lignende vekttap oppnådd ved periodisk faste versus en standard diett med energirestriksjoner (med den samme totale energireduksjon og sammensetning av makronæringsstoffer), gir de samme endringene i kroppssammensetning og metabolisme.

Du vil bli tilfeldig plassert i en av de to intervensjonsgruppene over en periode på 12 uker: (1) periodisk faste eller (2) standard diett med energirestriksjoner.

Gruppen som skal drive periodisk faste vil gjennomføre 3 ikke-sammenhengende dager med delvis faste ukentlig, noe tilsvarende 5:2-dietten. I løpet av de tre dagene med faste, vil deltakerne bli bedt om å spise en kommersiell VLCD-diet, med et variert utvalg av milkshake, smoothies og supper (gratis). For de fire dagene med vanlig mat, vil deltakerne få en diett som passer til energibehovet, ved bruk av måltidserstattere (som smoothies, supper og barer) og vanlig mat. Deltakerne som blir randomisert til gruppen med standard diett vil gå på en lavkaloridiett, med både måltidserstattere og vanlig mat. Det er forventet en vektnedgang på omtrent 8.5 % av utgangsvekten.

Dette skjer underveis i studien

Denne vekta måler kroppssammensetningen. Foto: Geir Mogen

Før og etter vektreduksjonsfasen vil du bli bedt om å møte opp på forskningsenheten for ulike målinger. Det blir målinger av kroppssammensetning, hvilestoffskiftet, bentetthet, urin- og blodprøver, samt en sykkeltest.

Etter vektreduksjonsfasen, vil deltakerne få en individuelt tilpasset kostholdsplan, for å opprettholde vekttapet. De blir også bedt om å komme tilbake for oppfølging etter 6 og 12 måneder.

*Du kan regne ut din BMI på følgende måte: vekt (kg) / (høyde (m) x høyde (m)).

Illustrasjon: Istockphoto

Spisemønsteret til 50.000 voksne personer med og uten magefedme har blitt sammenlignet i en ny studie basert på Helseundersøkelsen i Nord-Trøndelag (HUNT 3). Et overraskende funn var at de med stort magemål spiste godteri og sjokolade sjeldnere enn de med normalt magemål.

Forsker Ingrid Løvold Mostad forteller mer om studien på Sprek  og på UNICARD sin blogg.

Har du BMI mellom 30 – 47kg/m², er frisk og ønsker vektreduksjon kan dette være noe for deg.

Studien innebærer:

• 8 uker på lavkalori pulverkur.
• Ukentlig samtale med sykepleier/forsker
• Oppfølging av klinisk ernæringsfysiolog
• Oppfølging på Røros rehabilitering (3 uker x 3 i løpet av 1 år)
• Du vil få alt gratis

Andre kriterier som blir vurdert før deltagelse:

• Vekten må ha vært stabil siste 3 måneder
• Din jobb kan ikke være fysisk krevende
• Graviditet
• Amming
• Laktoseintoleranse
• Alkohol- eller pillemisbruk
• Bruker medisiner som påvirker appetitt eller vekt
• Har diabetes, hjerte-karsykdom, stoffskiftesykdom, psykisk lidelse

Vennligst kontakt studiesykepleier Hege Bjøru, RSSO: hege.bjoru@stolav.no

Det medisinske fakultet er en betydelig kunnskapsgenerator innen helse.  Mange av oss som jobber her er stolte over at vi bidrar til medisinsk og helsefaglig kunnskapsoppbygging. Mange av oss er glade over at vi arbeider i et nytt, og bygningsmessig integrert universitetssykehus med mye utstyr og fine laboratorier.

Mange vil si at vi driver translasjonsforsking – det er en realitet, og ikke bare et honnørord som vi slenger ut. Programmet for Fagdagen 5. juni gjenspeiler dette. Du kan lese programmet og melde deg på her.

Programmet har sterk innretning mot det kliniske, og det er stor påmelding fra St.Olavs ansatte. De har sett at her er noe for enhver, både innlegg av mer allmen interesse og mer dyptborende forskningspresentasjoner.

Det er ikke hver dag jeg får hakeslepp, men jeg fikk det da jeg talte at mindre enn 30 DMFere er påmeldt ! Har jeg ikke hørt mange ganger at «klinikerne» ikke møter opp på fellesarenaene? Her gjør St. Olavs ansatte det, mens vi fra DMF glimrer med vårt fravær. Visst er det eksamens- og søknadstid for de fleste av oss. Men likevel, vi bør møte opp og fylle auditoriene når våre egne og inviterte gjester formidler sin kunnskap om vesentlige medisinske tilstander: Infeksjoner, fedme og kronisk smerte!

Jeg vil oppfordre alle medDMFere til å melde seg på, om ikke på hele dagen, så på deler av den. Du vil alltid lære noe nytt, og det er en arena for å knytte nye kontakter.