Foto: Adobe Stock

RKBU Midt-Norge har i 2019 arbeidet med en utfordring vi fikk av Barneombudet høsten 2018. Jeg har i tidligere blogginnlegg beskrevet ti tiltak på universelt og generelt nivå og vil i nye blogginnlegg beskrive våre foreslåtte ti tiltak på selektivt nivå. Forrige blogginnlegg handlet om de fire første tiltakene og her kommer tiltak 5-7.

Av Odd Sverre Westbye (senterleder RKBU Midt-Norge, Institutt for psykisk helse, NTNU).

Regjeringen har nylig lagt fram sin «Opptrappingsplan for barn og unges psykiske helse 2019-2024» (Prop. 121 S) og de har valgt å dele inn kapitlene i hhv. tiltak på universelt, selektivt og indikativt nivå. Du kan lese nærmere i planen her.

Våre neste forslag til tiltak på selektivt nivå som vi oversendte barneombudet er følgende:

5. Barnevern av høy kvalitet

Barnevernet er den tjenesten i Norge som fortjener mest oppmerksomhet, støtte, utfordring og ressurser. De utfører den viktigste jobben som en kommune er pålagt. For hvert barn barnevernet kan «redde» fra manglende omsorg, fra vold i hjemmet, fra overgrep og mishandling og fra psykisk ustabile foreldre så sparer samfunnet seg for millioner i senere utgifter. Utgifter til helsetjenester, til kriminalomsorgstjenester til rustjenester med videre.

Barnevernkonsulenten har den mest kompliserte, den mest krevende og den mest utsatte jobben i en kommune. Hun og han fortjener vår støtte og oppmerksomhet, og min faste overbevisning er at de trenger et ressursmessig og faglig løft. Barnevernet må få langt flere ressurser – det vil være en samfunnsmessig utgift til innteksts ervervelse. Et samfunn vil tjene stort på at alle barn og unge har en god nok oppvekst.

I tillegg til flere ressurser må barnevernet få økt kompetanse og breiere kompetanse, og en må i større grad jobbe i tverrfaglige team. Barnevernet trenger psykologkompetanse, pedagogkompetanse, sosialfaglig kompetanse, familierettet kompetanse, helsekompetanse og barnevernfaglig kompetanse. De skal vurdere barns utvikling fra fødsel til voksen alder, de skal vurdere barnas kognitive evner, de skal vurdere barnas tilknytting til foreldrene, de skal vurdere foreldrenes omsorgsevner, de skal vurdere foreldrenes nettverk, de skal vurdere tilhørigheten i lokalmiljøet, de skal vurdere barnas skolegang, de skal vurdere foreldres evne til å ha omsorgen for barn med svært ulike utgangspunkt – da tenker jeg på barnets gemytt, helse, kognitive evner osv.

6. Gode lærer-elevrelasjoner

Ved siden av barnehagen er skolen den arenaen som absolutt alle barn i Norge legger igjen mest tid i løpet av sin oppvekst. Ti år, og for de aller fleste tretten, legges igjen i skolen for at vi alle skal kunne få en allmennutdannelse. Dette skal være en dannelsesreise hvor barna etter disse årene bør gå ut av skolen med både større tiltro til seg selv enn når de startet. De bør gå ut med faglige ferdigheter som er tilpasset deres kognitive evner, med en opplevelse av å være nyttig, verdsatt, ha en tilhørighet og å kunne mestre livet som voksen.

Dessverre er det fortsatt slik at for mange barn og unge går ut av skolen med mindre selvtillit enn når de gikk inn i skolen. Vi har en skole der epler, pærer og bananer skal sammenlignes og vurderes mot hverandre, og ikke en skole der hver enkelt elev vurderes opp imot sitt eget potensiale. Hvor mye selvtillit får du dersom du alltid får lite godt i et fag der lite godt er ditt potensiale sammenlignet med alle andre. Jeg er ikke imot at vi har konkurranse i dette samfunnet. Men hvorfor skal vi systematisk gi barn tilbakemelding på at de ikke er særlig gode i et fag når de tvert imot har ytt sitt beste og nådd opp til sitt potensiale?

7. Gruppetiltak på selektivt nivå for barn og unge som har utviklet symptomer på emosjonelle vansker (Angst/depresjon).

Angst og depresjon er ved siden av atferdsproblemer de mest vanlige tilstandene innen psykisk helse. Vi har vel alle kjent angsten eller tristheten komme krypende en dårlig dag. Og vi vet av mange norske og utenlandske studier at disse fenomenene rammer mange barn, unge og voksne. Vi vet at mange barn – særlig i skolealder – er triste eller er engstelige, og da mere enn det som godt er.

Disse barna bør få et lavterskeltilbud slik at tristheten og angsten blir håndterbar. De må bli sett av de voksne i skolen, og de må bli hjulpet videre med enda mere bistand fra spesialiserte helsetjenester dersom lavterskeltilbudet ikke er tilstrekkelig til å hjelpe dem. Vi må tilby dem hjelp som har dokumentert effekt.

Dette blogginnlegget er også publisert på fagbloggen Tilbeste.no.

Les også om våre 10 anbefalinger på selektivt nivå:

• Tiltak 1-4

Les også om våre 10 anbefalinger på universelt og generelt nivå – tiltak som bør omfatte alle barn og unge i Norge:

• Tiltak 1-3
• Tiltak 4-6
• Tiltak 7-10

Gode relasjoner mellom lærer og elev fremmer elevenes læring, trivsel, tilhørighet til skolen og deres psykiske helse. De gode relasjonene oppstår lettest i et læringsmiljø som generelt er positivt.

Læreren bruker mer tid og energi på elevenes læringsprosess når det er en overvekt av gode relasjoner i klassen. Læreren trives også bedre i jobben.

Elever med faglige eller psykiske vansker er i størst risiko for å ha negative relasjoner til sine lærere. Det er også disse elevene som har størst nytte av positive lærer-elev relasjoner, både på kort og lang sikt.

Elever som har positive relasjoner til sine lærere er mer motiverte for å jobbe med faglige aktiviteter enn andre elever og de trives godt på skolen. De synes i større grad det som skjer på skolen er meningsfylt og verdt å bruke tiden sin på. De vil også lettere forsøke å mestre utfordringer som oppstår i skolehverdagen på en konstruktiv måte.

Illustrasjon: Photos.com

Der det er positive relasjoner mellom lærer og elev er det også funnet at forholdet mellom elevene er mer positivt. Man antar at læreren blir en viktig rollemodell for hvorvidt andre elever inkluderer en medelev eller ikke.

Der det er positive relasjoner mellom lærer og elev er det også funnet at forholdet mellom elevene er mer positivt.

Elever som har negative relasjoner til sine lærere er derimot gjerne lite motivert for å jobbe med læringsoppgaver, de utøver mye negativ atferd, mistrives på skolen og har et stort fravær særlig etter hvert som de blir eldre.

Elever med psykiske vansker, både atferdsvansker og internaliserte vansker (angst og depresjon) er i særlig risiko for å utvikle negative relasjoner til sine lærere, noe som også vil hemme deres faglige utvikling.

Hva fremmer positive lærer-elev relasjoner?

Med god klasseledelse og strategier som fremmer gode relasjoner i skolehverdagen legges det til rette for gode relasjoner.

En tydelig start og slutt på timer og skoledagen, gode overganger mellom aktiviteter og gode beskjeder fra lærers side vil bidra til å danne rammer som lettere fremmer et godt forhold mellom lærer og elev. Det fysiske miljøet i klassen, som at der er lett å bevege seg rundt uten å forstyrre andre, lett for lærer å få blikkontakt med alle elvene, er også med på å skape gode rammer.

Det er viktig at læreren møter alle elever på en respektfull, høflig, vennlig og engasjert måte. I tillegg vil jevnlig bruk av elevens navn ved positiv kontakt, at man går nær eleven og har blikkontakt, bruk av personlige kommentarer som viser at man ser og kjenner eleven, et klapp på skulderen når det passer slik, anerkjennende kommentarer, interesse for elevens liv utenfor skolen og bruk av humor i samspillet med eleven ha stor effekt på relasjonskvaliteten.

Hvordan kan man endre negative relasjoner?

Når relasjonen mellom lærer og elev har blitt negativ må hyppigheten av positiv kontakt økes. Det er læreren som må ta ansvar for at dette skjer. Læreren kan for eksempel jobbe bevisst med å fange opp elevens positive atferd i skolehverdagen og gi en tydelig og anerkjennende respons på denne. Noen lærere kaller dette ”å gå på lysglimtjakt”. Carolyn Webster-Stratton kaller det ”catch them being good”.

Læreren kan også sette av ti minutter hver dag i 2-4 uker der elev og lærer gjør en hyggelig aktivitet sammen. For yngre elever kan man bruke en lekesituasjon, for eldre elever bør eleven bestemme hva aktiviteten skal være. I løpet av disse ti minuttene har læreren sin oppmerksomhet kun rettet mot eleven, samarbeider med eleven og gir eleven positive kommentarer. Slike positive samspillserfaringer kan føre til en bedre relasjon partene i mellom.

Nytt prosjekt i Trondheim

I samarbeid med Trondheim kommune starter Regionalt kunnskapssenter for barn og unge (RKBU Midt-Norge) nå opp et prosjekt der det skal rettes søkelys mot lærer-elev relasjonen i Trondheimsskolen. Målet er å bidra til et bedre læringsmiljø.

Fire skoler blir rekruttert hvert år i fire år. I løpet av et skoleår vil lærere på enkelte klassetrinn delta i faste grupper der de sammen med en veileder skal reflektere over egne relasjoner til elevene. I tillegg vil lederteamene ved skolene ha egne refleksjonsgrupper der de drøfter videreføring av temaet til de andre lærerne ved skolen.

Det vil samles inn forskningsdata før og etter deltagelse i prosjektet. Gjennom forskning skal vi blant annet undersøke om relasjonskvaliteten endres i løpet av prosjektperioden og om en eventuell endring også viser sammenheng med elevenes psykiske helse.

Referanse:

Drugli, M.B. (2012). Relasjonen mellom lærer og elev – avgjørende for elevenes læring og trivel. Oslo: Cappelen Damm Akademisk.