Symptomer på angst og depresjon (internaliserte vansker) er relativt vanlig hos barn, og forekomsten øker med alderen. Angst og depresjon gir høyere risiko for blant annet mistrivsel og dårlige karakterer på skolen og frafall fra videregående skole. Tidlige målrettede tiltak er viktige for å forhindre en negativ utvikling.

Av: Marit Løtveit Pedersen, stipendiat, RKBU Midt-Norge

Tekstkonsulent: Marie Antonsen

Dette blogginnlegget tar utgangspunkt i en artikkel publisert i BMC Psychology, titulert «School functioning and internalizing problems in young schoolchildren». Studien ser på sammenhengen mellom unge grunnskolebarns internaliserte vansker og skolefungering, rapportert av barna selv og lærer. Dette er en tverrsnittstudie som inkluderte 750 barn mellom 8-12 år som var mer (< 1 SD) engstelige og/eller lei seg enn gjennomsnittet for alderen. Utvalget besto av ca. 750 barn som var mer (>1 SD) engstelige eller lei seg enn gjennomsnittet. Barna var fra 36 skoler i ulike deler av Norge. Lærerne rapporterte på internaliserte vansker hos barna, samt skolefungering; faglig nivå og skoletilpasning. Barna rapportere selv på symptomer på angst og depresjon. Artikkelen er del av PhD-studien «Tidlig psykisk helsehjelp i barneskolen» og brukte data fra en nasjonal randomisert, kontrollert studie (RCT): Tidlig Intervensjon Mestrende barn (TIM).[1] 

Marit Løtveit Pedersen. (foto: Frode Fossvold-Jørum, NTNU)

Sammenhengene mellom skolefungering og internaliserte vansker

Hovedfunnene i artikkelen «School functioning and internalizing problems in young schoolchildren» viste at både lærerrapporterte internaliserte vansker hos barn og barnas egen rapportering om depressive symptomer hadde sammenheng med både faglig fungering og tilpasning i skolen, uavhengig av kjønn og alder. Dette indikerer at barn med depressive symptomer ikke gjør det så godt på skolen. Depressive symptomer som redusert energi og vanskeligheter med å konsentrere seg, rastløshet eller å føle at de ikke er så flinke som andre, kan føre til at de ikke får brukt sine evner.

Et interessant funn knyttet til dette er, at hvis man samtidig ser på utdanningsnivået til barnets mor, så er det ikke lenger sammenheng mellom barnets egenrapporterte depresjonssymptomer og skolefungering. Dette kan indikere at å ha en mor med høy utdanning kan dempe mulige negative sammenhenger mellom tristhet og skolefungering.

Når man ser på barnas egen rapportering på symptomer på angst, så er det ikke sammenheng med verken faglig nivå eller skoletilpasning. At angst ikke virker inn på skolefungering kan handle om at skolekravene ikke er så høye på dette alderstrinnet, eller at symptomene på angst er relatert til andre problemer enn skolefungering. Engstelige barn kan også være opptatt av å gjøre ting riktig, og kan derfor være både pliktoppfyllende og flinke på skolen.

Forskjeller mellom lærerrapportene og barnas selvrapport på engstelse og tristhet

Lærerne rapporterte mindre internaliserte vansker enn barna selv gjorde. Det var også sterkere samsvar mellom lærerrapporten og barnas selvrapporterte depresjonssymptomer enn selvrapporterte angstsymptomer. Dette kan handle om at de triste barna i større grad har synlige symptomer, som at de er mindre glad eller interessert i aktiviteter, viser redusert motivasjon, har mindre energi eller er trøtte, viser rastløshet eller irritasjon.

Derimot, barn med angst kan i noen tilfeller tilsynelatende ha normal fungering og vise få symptomer utad. Det kan også være at internaliserte vansker i alderen 8-12 år er annerledes uttrykt enn i ungdomsalder, og at lærerne ser disse symptomene som eksternaliserte vansker eller atferdsvansker og ikke rapporterer det som internaliserte vansker.

Skolefungering hos barna i studien

Barna i denne studien representerte et utvalg barn som var litt mer engstelige og triste enn andre barn på samme alder, og vi fant at de også hadde en noe svakere faglig fungering enn i et populasjonsbasert norsk utvalg. Dette kan bety at de har større risiko både for å utvikle psykiske vansker og for vansker på skolen. Jentene i utvalget skåret høyere både faglig og på tilpasning til skolen enn guttene. Dette kan indikere at internaliserte vansker hos gutter kan påvirke deres skolefungering i større grad enn hos jenter.

Angst underrapporteres

Man bør være oppmerksom på at til at barn med symptomer på engstelse og tristhet ofte ikke blir oppdaget av lærere. Ofte brukes foreldrerapport og/eller lærerrapport i en eventuell utredning av barn på dette alderstrinnet. Når man bruker lærere til å rapportere om symptomer på angst hos barn, bør man være klar over at dette ofte underrapporteres.

Man vet ikke om disse barna kan utvikle mer utfordringer når det gjelder psykiske helseproblemer eller skoleproblemer, men det bør vektlegges tidlig forebyggende innsats før barna kommer i ungdomsskole og videregående. Effektive kartleggingsverktøy for lærere i forhold til å oppdage angst kan være nødvendig. Ettersom disse barna ikke er så lette å identifisere på dette alderstrinnet når det gjelder engstelighet og tristhet, bør det bli økt fokus på hvordan man kan oppdage slike utfordringer og hvordan hjelpe disse barna.

Prosjektet er finansiert av Stiftelsen Dam (tidligere Extrastiftelsen) via Rådet for Psykisk Helse, Samarbeidsorganet Helse Midt-Norge & RKBU Midt-Norge, NTNU.

Lenker:

Marit Løtveit Pedersen et al. (2019). School functioning and internalizing problems in young schoolchildren. BMC Psychology, vol. 7, Article number: 88 (2019). https://bmcpsychology.biomedcentral.com/articles/10.1186/s40359-019-0365-1

PHD-studien: https://www.ntnu.no/rkbu/tidlig-psykisk-helsehjelp-i-barneskolen

For å lese mer om TIM-studien: https://www.ntnu.no/rkbu/mestrendebarn. Alle publiserte artikler knyttet til studien, legges fortløpende på denne siden.

[1] TIM undersøkte om gruppetiltaket «Mestrende barn» reduserte angst og depresjonssymptomer hos skolebarn fra 8-12 år og om endringen av en slik eventuell reduksjon ble opprettholdt ett år etter.  Som et alternativ til såkalte universelle forebyggende tiltak som er rettet mot alle barn, er Mestrende barn er et indikativt tiltak, det vil si målrettet mot barn som er i risiko. I dette tilfellet var det rettet mot barna som ble ansett å ha forhøyet risiko for utvikling av angst og/eller depresjon, fordi de utviste begynnende symptomer. For å vite sikkert om et indikativt tiltak virker, må en gruppe barn som får tiltaket sammenliknes med en gruppe barn som ikke får tiltaket eller et som får et begrenset tiltak. Dette kalles en kontrollert studie (RCT).

Dette innlegget er også publisert på fagbloggen Tilbeste.no. 

Er du i dårlig form, sliter med depressive symptomer, eller er du en av de som sliter med begge deler? Vår forskning viser at å forbedre det ene eller andre kan være svært viktig for helsa vår, selv i høyere alder. Vi publiserte nylig en studie med over 15 000 middelaldrene og eldre personer som deltok i både den andre og tredje runden av Helseundersøkelsen i Nord-Trøndelag (HUNT).

Det er mulig å påvirke helsa positivt ved å forbedre kondisjon eller depressive symptomer (illustrasjonsfoto: iStSock)

Depresjon er en vanlig mental lidelse. På verdensbasis lider mer enn 350 millioner mennesker av depresjon, og Verdens Helseorganisasjon ranker den som en av de viktigste årsakene til helsetap.

Mye tyder på at fysisk og mental helse henger sterkt sammen. Tidligere forskning har funnet at personer med depresjon eller depressive symptomer har økt risiko for utvikling av hjerte –og karsykdommer og tidlig død. Begrepet «tidlig død» høres brutalt ut, men brukes ofte i forskningssammenheng og kan tolkes som at man dør tidligere enn forventet levealder (ca. 84 år for kvinner og 80 år for menn i Norge, tall fra Folkehelseinstituttet 2015). Vi skal alle dø, men noen dør tidligere enn forventet på grunn av sykdom, ulykker eller skade, og da snakker vi om tidlig død.

Vi vet at depresjon er ødeleggende for helsa vår og vi vet at god fysisk form reduserer risikoen mot en rekke sykdommer, som for eksempel hjerte -og karsykdommer og mentale lidelser som depresjon og angst. Vi vet også at personer i god fysisk form har lavere risiko for tidlig død sammenlignet med personer i dårlig fysisk form. Det vi vet mindre om, er hvordan en endring i disse to faktorene påvirker helsa vår og det ønsket vi å undersøke nærmere. Kan vi, selv om man nærmer seg halvveis til 100 år, pensjonsalder eller 80 år, påvirke helsa positivt ved å forbedre kondisjon eller sine depressive symptomer?

Kan vi påvirke helsa positivt ved å forbedre kondisjon eller sine depressive symptomer?

Vår forskning viser at det er mulig. For å finne ut av dette, brukte vi Kondiskalkulatoren, som er utviklet ved Cardiac Exercise Research Group (CERG) ved NTNU, til å beregne deltakernes fysiske form. Kondisjon er det beste målet på fysisk form, og har vist seg å være nøkkelen til et langt og friskt liv. Mål på depressive symptomer ble målt ved hjelp av spørreskjema som deltakerne selv fylte ut. Vi skaffet informasjon om hvem som døde i løpet av oppfølgingsperioden gjennom Dødsårsaksregisteret. Jeg ønsker å understreke at jeg forsker på depressive symptomer og ikke depresjon som diagnose. Eksempler på depressive symptomer kan være nedstemthet, du føler deg energiløs, gleder deg ikke like mye over ting du før har hatt glede og interesse for, søvnproblemer, og dårlig selvfølelse og selvtillit.

Funnene ble presentert i tidsskriftet Mayo Clinic Proceedings: Long-term Changes in Depressive Symptoms and Estimated Cardiorespiratory Fitness and Risk of All-Cause Mortality: The Nord-Trøndelag Health Study.

• Hør Trude Carlsen fortelle om forskningsfunnene i CERG-podkasten:

Ikke overraskende fant vi størst redusert risiko hos de som både hadde høy kondisjon og lave depressive symptomer over tid. Den gode nyheten er at de som klarer å forbedre kondisjonen sin eller klarer å redusere sine depressive symptomer, også har redusert risiko for tidlig død. Det er altså ikke for sent å gjøre tiltak for å forbedre det ene eller andre i høyere alder.

Trude Carlsen (foto: Amanda Gerhardsen)

Hva må til for å oppnå forbedring? Regelmessig fysisk aktivitet er et av tiltakene. Fysisk aktivitet er gratis medisin og påvirker helsa på så utrolig mange flere områder enn at vi blir gladere og sprekere. Når det gjelder å opprettholde høy kondisjon, eller forbedre den, er regelmessig fysisk aktivitet det viktigste tiltaket. Regelmessig fysisk aktivitet er også vist å forbedre depressive symptomer. Det å bli andpusten og litt svett på ryggen to-tre ganger i uka kan gjøre underverker for helsa vår.

Resultatene våre illustrerer betydningen av at leger og annet helsepersonell regelmessig vurderer graden av depressive symptomer og beregner kondisjon hos sine pasienter. Det finnes enkle verktøy, for å beregne kondisjon, og spørreskjema for å måle depressive symptomer. Ved hjelp av noen enkle spørsmål og målinger kan helsepersonell enkelt beregne kondisjon ved hjelp av Kondiskalkulatoren. Å forbedre det ene eller andre kan ha stor betydning for helsa vår.

Du kan lese mer om forskningsprosjektet på kondisjon om mental helse.

Blogger: Ingunn Ranøyen

Postdoktor ved RKBU Midt-Norge

Vi vil alle oppleve opp- og nedturer på denne reisen som er livet. Oppturene når både kropp og sjel stråler er jo fantastiske, men dette innlegget skal handle mest om nedturene når livet skjenker oss en knyttneve midt i fjeset. Enkelte rister det av seg og spretter raskt opp igjen, mens andre bruker lang tid på å komme seg ovenpå igjen. Psykisk helse er en kontinuerlig dimensjon som for eksempel kan deles i god psykisk helse, nokså god psykisk helse, psykiske vansker eller psykiske lidelser; vi har alle en psykisk helse.

I det siste har mediene brukt uttrykk som «flinke, triste ungdommer», «prestasjonssamfunn», «kroppspress», «karakterpress» for å beskrive hvilke kår dagens ungdom lever under, og tydeligvis opererer stadig flere av oss i et tristere stemningsleie enn tidligere. Verdens Helseorganisasjon har beregnet at i 2030, når dagens ungdom er voksne, vil depresjon ha blitt den lidelsen som har størst sykdomsbyrde i verden, større enn alle fysiske sykdommer. Hvordan kan vi forebygge dette? Hva vi kan gjøre for å sprette litt raskere tilbake når knyttnevene treffer oss? Hva gjør vi de dagene vi føler oss litt skjøre, nedfor, engstelige, irriterte?

Motivasjon viktigere enn selve treningen?

Det virker kanskje selvsagt at fysisk aktivitet er positivt for vår psykiske helse. Så langt tilbake som i antikkens Hellas skrev Hippokrates at en mann må spise og mosjonere for å holde seg frisk. I 1621 skrev Robert Burton at musikk og dans er essensielt for å behandle melankoli. Forskningslitteraturen på dette området er derimot ikke like klar, spesielt blant barn og unge. Noen studier tyder på at trening kan redusere engstelighet og nedstemthet, mens andre studier finner ingen positiv effekt av trening på psykisk helse. Én studie indikerer at det er de samme genene som bestemmer både vårt fysiske aktivitetsnivå og våre nivåer av angst og depresjon. Forfatterne av denne studien hevder derfor at fysisk aktivitet ikke vil hjelpe mot slike vansker. I disse studiene har forskerne gått ut fra at jo mer trening, desto bedre psykisk helse. Men hva om det handler mer om det at man i det hele tatt velger å trene? Kan det være at motivasjon for trening betyr mer for vår psykiske helse enn fysiologiske effekter av trening?

Foto: Thinkstock

Å trene er bra – uansett

Med data fra Helseundersøkelsen i Nord-Trøndelag (HUNT) fant vi at symptomer på angst og depresjon hos foreldre var relatert til slike symptomer hos deres 13-18 år gamle barn. Videre undersøkte vi om fysisk aktivitet påvirket denne sammenhengen og fant at ungdoms fysiske aktivitet (definert som trening minst én gang i uka utenom skoletid) reduserte sammenhengen mellom problemer hos mødre og ungdom. Her undersøkte vi altså ikke intensiteten på treningen, men fant at det at unge i det hele tatt trener utenom gymtimene, kan være positivt for deres psykiske helse når det er problemer i familien. Her trengs det mer forskning, men muligens kan det eksistere en slags ”minimumsterskel” for trening for å få positive effekter på psykisk helse.

Tren, fedre, tren!

Fysisk aktivitet hadde derimot ingen positiv effekt dersom far hadde symptomer på engstelighet og tristhet og var inaktiv. En mulig forklaring på dette kan finnes i forskning som viser at fars aktivitetsnivå har større betydning for hvor aktive barna er enn mors aktivitetsnivå. Her gjelder å trene, fedre! Studier viser dessuten at individer som trener utendørs i parker eller i grønne, rolige områder føler seg bedre, er mer positive og energiske og mindre deprimerte, anspente og sinte enn individer som trener inne eller nært trafikk eller andre mennesker. Oppsummert kan dette tyde på at i det minste noe trening, helst i skog og mark, kan være positivt for humøret vårt.

Selvfølelsen er viktig å jobbe med

Så da har vi plassert fysisk aktivitet i medisinskapet mot knyttnever. Er det andre faktorer vi også kan jobbe med? I motsetning til forskning på fysisk aktivitet blir forskning på selvfølelse stadig mer entydig. I økende grad viser denne forskningen at lav selvfølelse, eller det å ha en negativ holdning til seg selv og føle seg mindre verdifull enn andre, kommer forut for både tristhet og diagnostisert depresjon. Det viser seg at dette gjelder for både barn, ungdom, voksne og eldre. Funn i vår studie antydet også dette: sammenhengen mellom engstelige og depressive følelser hos foreldre og barn ble sterkere dersom barna også hadde lav selvfølelse. Ettersom forskningen ser ut til å bli stadig klarere på dette området, hva kan da være viktigere enn å jobbe med våre barns og vår egen selvfølelse?

I dagens ”prestasjonssamfunn” med økt press ser det ut til å bli stadig viktigere å bygge opp barn og unges selvfølelse slik at de føler seg like mye verdt som alle andre, verken mer eller mindre. Spe på med litt fysisk aktivitet, så er vi kanskje et lite skritt på veien mot en bedre psykisk helse ved å kunne sprette litt raskere opp igjen etter et møte med en av livets uunngåelige knyttnever.

Ranøyen, I., Stenseng, F., Klöckner, C. A., Wallander, J., & Jozefiak, T. (2015). Familial aggregation of anxiety and depression in the community: the role of adolescents’ self-esteem and physical activity level (the HUNT Study). BMC Public Health, 15:78. http://bmcpublichealth.biomedcentral.com/articles/10.1186/s12889-015-1431-0

—

RKBU Midt-Norge driver forskning, utvikling, undervisning og tjenestestøtte innenfor barn og unges psykiske helse og barnevern. Senteret ligger under Det medisinske fakultet og er et av fire regionsenter i Norge. Følg RKBU Midt-Norge på Facebook og Twitter.

Ingunn Ranøyen forsvarte seg godt. Foto: Frode Jørum

En ikke altfor synlig nervøs, men like fullt tydelig spent Ingunn Ranøyen forsvarte fredag 24. april sin avhandling “Internalizing symptoms in adolescence – Familial aggregation and other psychosocial factors” for graden ph.d. i klinisk medisin. Spenningen var nok på sin plass, for 1. opponent og seniorforsker Eyvind Ystrøm fra Folkehelseinstituttet hadde bestemt seg for å virkelig grille Ranøyen på statistikk.

For oss (få) legmenn i salen var det ikke mye informasjon om den gode forskningen å hente ut fra denne delen av disputasen. Litt klokere ble vi da Pia Jeppesen, 2. opponent og førsteamanuensis fra Child and Adolescent Mental Health Center i København, gjennomførte sin utspørring. Hun var opptatt av motivasjonen som lå bak forskningen som var gjort og hva slags resultat som var kommet ut av det.

Men uansett hva kandidaten ble spurt om, gjorde hun en solid innsats med å forsvare avhandlingen og mottok fortjent hyllest fra salen etterpå. Deretter var det mange varme klemmer ute i foajeen ved Medisinsk-teknisk forskningssenter. Blant kolleger blir Ranøyen omtalt som litt av et statistisk wunderkind, selv om hun ikke har dette som sitt felt, og som innehaver av gode metodiske evner. Respekten blant de oppmøtte var derfor merkbar, selv fra de som gradmessig ligger et stykke foran.

Foreldres velvære har betydning for barna

Ranøyen har i sin avhandling forsket på depresjon, generell angst og sosial angst hos ungdom. Det var flere psykososiale faktorer som ble undersøkt.  Hovedfokus var på sammenhengen mellom foreldres symptomer og symptomene deres barn hadde. I midlertid er forskningen på dette feltet generelt ganske begrenset fordi fedre sjelden har blitt inkludert.

Kunnskapen fra denne avhandlingen vil kunne ha betydning for forebygging og behandling for angst, depresjon og sosial angst.

Kjønn har ikke noe å si

Det Ranøyen har funnet er at foreldrenes symptomer på angst og depresjon var relatert til angst, depresjon, sosial angst, lav subjektiv velvære og lav selvtillit hos ungdom. Om det er mor eller far som har symptomer hadde ikke noe å si. Far har altså like mye å si for barnets velvære som det mor har. Kort fortalt har ikke kjønnet til foreldrene og barnet noe å si for barnets problemer eller reduserte velvære. Ranøyen fant også at om ungdommen hadde lav selvtillit, ble sammenhengen mellom foreldrenes og ungdommens problemer forsterket.

Ungdoms fysiske aktivitet (her definert som minst én treningsaktivitet i uka utenom skoletid) reduserte sammenhengene mellom problemer mellom mødre og ungdom. Det er første gang dette har kommet fram i forskningssammenheng, og selv om funnene er viktige så må dette bekreftes av fremtidig forskning før en kan bruke resultatet i forebyggingsarbeid.

Sosial angst blir sjelden oppdaget

Symptomer på sosial angst ble ofte rapportert av ungdommer både i befolkningen generelt og av pasienter i psykiatrien, men få pasienter hadde fått diagnose sosial angst i BUP. Sosial angst-symptomer var relatert til akademiske skoleproblemer, å bli utsatt for mobbing, spiseproblemer og problemer med kviser. Disse relaterte problemene kan være lettere å oppdage enn sosial angst i seg selv, og et fokus på disse kan bidra til å øke identifisering av slike symptomer.

En generell konklusjon på avhandlingen er at den viser viktigheten av at hele hjelpeapparatet forholder seg til hele familien så tidlig som mulig, for å kunne redusere byrdene og kostnadene hos både familien og samfunnet generelt. En familie som helhet ser ut til å ha mye å si for den psykiske velværen til det enkelte barn.

RKBU Midt-Norge driver forskning, utvikling, undervisning og formidling innenfor barn og unges psykiske helse og barnevern. Senteret ligger under Det medisinske fakultet og er et av fire regionsenter i Norge. Følg RKBU Midt-Norge på Facebook og Twitter.

Etter disputasen. Fra venstre: Administrator og førsteamanuensis Anne Mari Undheim (RKBU), veileder og førsteamanuensis Thomas Jozefiak (RKBU), Ingunn Ranøyen, professor Anne Mari Sund (RKBU), 1. opponent og seniorforsker Eyvind Ystrøm (Folkehelseinstituttet), 2. opponent og førsteamanuensis Pia Jeppesen (Child and Adolescent Mental Health Center, Glostrup, København) og veileder og professor Jan Wallander (University of California).

Fra midten: Veilederne Thomas Jozefiak og Jan Wallander. Foto: Frode Jørum

2. opponent Pia Jeppesen. Foto: Frode Jørum

1. opponent Eyvind Ystrøm. Foto: Frode Jørum

Ingunn Ranøyen legger fram sine funn. Foto: Frode Jørum

Professor Anne Mari Sund fra RKBU Midt-Norge ledet disputasen. Foto: Frode Jørum

]]> /fedre-er-like-viktige-for-den-psykiske-velvaeren-til-barn/feed/ 0 /kroppen-henger-sammen-og-hjernen-er-ikke-alene-immunopsykiatri/ /kroppen-henger-sammen-og-hjernen-er-ikke-alene-immunopsykiatri/#comments Thu, 23 Apr 2015 06:04:47 +0000 /?p=12604

 Solveig Klæbo Reitan,
Overlege og spesialist i psykiatri ved St. Olavs Hospital og førsteamanuensis 2 ved Institutt for nevromedisin 

Vi har lenge visst at kroppen bruker flere ulike signalsystemer for å sende rundt statusrapporter, annen informasjon og ordrer: hormoner mellom noen organer, nevrotransmittorer i nerver og hjerne, cytokiner og chemokiner i immunsystemet osv. Men er egentlig naturen så lite hensiktsmessig at den utvikler og vedlikeholder mange ulike signalsystemer i stedet for å satse på flerbrukskomponenter? Nei – neppe.

Immunsystemets celler har, i tillegg til reseptorer for cytokiner og chemokiner, også reseptorer for nevrotransmittorer. Dermed kan immunsystemet få direkte beskjed fra «følelsene» våre. Det kan forklare hvorfor allergier og andre betennelsessykdommer (på fagspråket kalt inflammatoriske sykdommer) påvirkes av psykisk stress. Og det kan forklare hvorfor vi blir lettere forkjølet når vi er psykisk slitne.

Hvordan påvirker vår psykiske helse og en betennelse i kroppen, som en forkjølelse, hverandre? (Illustrasjonsbilde: iStockPhoto)

Nervecellene har reseptorer (mottagere / dockingstasjoner) for cytokinene – og kan dermed påvirkes direkte av inflammasjon. Cytokiner påvirker f eks hjernen til å oppregulere termostaten og gi feber. Dette forklarer trolig en del smertefenomener og det åpner for at betennelse kan påvirke hjernefunksjoner som konsentrasjon og psyke direkte.

Alvorlig deprimerte mennesker har forhøyede cytokinnivåer av Th1-typen. Oversatt betyr dette at de i tillegg til depresjonen også har en betennelse i kroppen. Schizofrene har også betennelser i kroppen, men av en annen type. forhøyede Th2-cytokiner samtidig som de også har forhøyet kynurenin – som induseres av Th1-cytokiner. Forskning har vist at om man gir cytokiner til psykisk friske mus og mennesker, er resultatet gjerne aggresjon, depresjon, tretthet og angst. Så når jeg er syk kan jeg like uforskyldt være sur og grinete som jeg har feber.

Vi har kanskje også endelig funnet forklaringen på hvorfor barn født 5–6 måneder etter store influensaepidemier har økt forekomst av schizofreni: det er ikke et spesielt virus eller en bakterie som er årsak – det er ingen indikasjon på at ett spesielt virus gir schizofreni. Men det er temmelig klart at det å utsettes for betennelser – cytokiner og chemokiner – i overgangen mellom første og andre trimester i fosterlivet øker risikoen for Schizofreni betydelig.

Psykofarmaka, medisiner som brukes ved psykiske lidelser, påvirker ofte også immunsystemet. Det må vi ta hensyn til i klinikken. De mest «hardcore» immunopsykiatere vil påstå at det er via immunmodulering disse medikamentene virker på psykiatri.

Feltet er nytt og trolig meget viktig – kanskje nærmest et paradigmeskifte

Feltet er nytt og trolig meget viktig – kanskje nærmest et paradigmeskifte. Da er det veldig gøy at NTNU-forskere er med på ledende prosjekter. I oppfølgingsstudien av barn født for små eller for tidlig ved Institutt for laboratoriemedisin, barne- og kvinnesykdommer har man en unik mulighet til å sammenligne forhold under svangerskap og fødsel med immunstatus og forekomst av psykiske lidelser senere i livet.

Konsekvenser av betennelser i svangerskap er åpenbart et viktig felt vi må vite mer om – også hos mennesker, ikke bare mus. Ut fra Institutt for nevromedisin ved NTNU og St Olavs Hospitals avdeling for sammensatte lidelser drives et prosjekt hvor man ser på immunsystemet og samtidig psykiatri på pasienter med CFS / ME og fibromyalgi for å komme nærmere en forståelse av hva dette er slags tilstander og hvordan de skal håndteres. Ved Institutt for nevromedisin og St Olavs Hospitals avdeling Østmarka kartlegges immunforhold ved et bredt spekter av psykiatriske lidelser og symptomer for å avklare dette feltet nærmere. Her drives også studier for å kartlegge forekomsten av alvorlige autoimmune encephalitter (betennelse i hjernen) i psykiatrisk populasjon. Autoimmune encephalitter som arter seg som psykoser er en gruppe klinikere må være meget oppmerksom på da de skal ha en helt annen behandling enn andre psykoser.

Kanskje står vi foran et paradigmeskifte? Og NTNU er med i front.

Overlege og professor Arne Vaaler er vitenskapelig ansvarlig for studien. Foto: Frode Nikolaisen / St. Olavs Hospital

Når terapi ikke fungerer har behandling med elektrosjokk (ECT) mer effekt enn behandling med medisiner for dypt deprimerte bipolare personer. Det viser en ny studie som sammenligner de to behandlingsmåtene. 

Arne Vaaler, overlege ved St. Olavs Hospital og professor II ved NTNU er vitenskapelig ansvarlig for studien, som New England Journal of Medicine har kåret til en av de ti viktigste forskningsartiklene innen psykiatri i 2014.

– Elektrosjokk er en kontroversiell behandling, og derfor er det ekstra viktig at eventuelle negative og positive effekter blir evaluert gjennom gode studier. Vi har ikke tilfredsstillende behandlingstilbud for de pasientene som er mest påvirket av bipolar depresjon. Det gjør denne studien så betydningsfull, sier Vaaler i et intervju på nettsidene til St. Olavs Hospital.

Studien er publisert i The American Journal of Psychiatry 2014, med Helle Schøyen, Stavanger universitetssykehus og Ute Kessler, Universitet i Bergen som førsteforfattere.

Les mer om studien på nettsidene til St. Olavs Hospital

Blogger: Lise Tuset Gustad,
PhD-stipendiat ved Institutt for nevromedisin

I en tidligere blogg  skrev jeg at vi fant økt risiko for å få førstegangs hjerteinfarkt om man hadde symptomer på depresjon (1). I en ny studie har vi også funnet økt risiko for hjertesvikt (med og uten forutgående hjerteinfarkt) ved depresjonssymptomer (2).

Hjertesvikt er en svekkelse av hjertets evne til å pumpe blodet rundt, mens hjerteinfarkt er en akutt tilstand der blodtilførselen i en del av hjertet har stoppet opp. Selv om 60% av hjertesvikt tilfeller oppstår etter et hjerteinfarkt, kan hjertesvikt også oppstå ved annen sykdom, slik som for eksempel høyt blodtrykk eller diabetes.

Denne nye studien er den første store undersøkelsen på en generell befolkning som ser på risiko for hjertesvikt ved angst og depresjonssymptomer. Over 62000 personer fra Helseundersøkelsen i Nord-Trøndelag (HUNT 2 1995-97) som hadde svart på spørsmål om angst og depresjon (HADS) og som ikke var kjent med hjertesvikt fra tidligere ble inkludert.

Etter gjennomsnittlig 11.3 år med oppfølging fant vi at de med depresjonssymptomer hadde høyere risiko for hjertesvikt, men ikke personer med angstsymptomer. Jo høyere man scoret seg selv på depresjonssymptomer, jo større var risikoen for hjertesvikt – dette kalles for en dose-respons relasjon.

Vi fant at en person som har en moderat til alvorlig HADS-depresjon score (≥11 på en skale fra 0 til 21) hadde 46% økt risiko for fremtidig hjertesvikt etter at vi hadde tatt høyde for kjente forskjeller pga alder og kjønn. Denne risikoen holdt seg svært stabil når vi justerte for sosioøkonomiske faktorer (utdanning, sivilstatus) og hjertekar-risiko (blodtrykk, puls, røyking, inaktivitet, kroppsmasse indeks, diabetes, alkohol, kreatinin, kolestrol). Selv ved justering for tidligere hjerteinfarkt og når det ble tatt tidsmessig hensyn til hjerteinfarkt under oppfølging var risikoen fortsatt 41%.

Det overrasker kanskje at vi fant denne sammenhengen kun for depresjon og ikke for angst, og i artikkelen vår prøver vi å finne forklaringer for det. Vi vet fra før at tradisjonelle risikofaktorer for hjertesvikt slik som for eksempel inaktivitet, røyking og alkohol som regel er sterkere forbundet med depresjonssymptomer enn angstsymptomer (3). En del av denne uheldige adferden er også vist å fremkalle betennelsesreaksjoner (4) som kan gi både depresjonssymptom og hjertesvikt (5), noe som kan forklare sammenhengen mellom depresjon og hjertesvikt – altså at begge sykdommer kan ha en felles årsak.

En annen virkningsmekanisme kan være at depresjon utløser stress hormoner mer enn hva angst gjør (5). Dessverre hadde vi ikke mulighet å analysere blodet for å studere betennelsesreaksjoner eller stress hormoner, så vi fikk ikke testet om dette var virkningsmekanismene bak den økte risikoen. Dette håper vi at framtidig forskning kan gi svar på.

En tredje mulig virkningsmekanisme har å gjøre med at personer med depresjon oftere har det vanskeligere for å følge opp medisinske råd enn personer med angst (6). Med andre ord, kanskje de hadde samme risiko i utgangspunkt men personer med angst var flinkere til å bruke riktig medikasjon. Dessverre hadde vi ikke gyldig informasjon om deltagernes medisinbruk og kunne ikke se om dette var virkningsmekanismen. Så her må vi støtte oss på annen litteratur. Vi vet at såkalte tricykliske antidepressiva kan skade hjertefunksjon, mens andre, såkalte SSRI preparater som behandler depresjonssymptomerer funnet trygge for hjertefunksjon (7, 8). En amerikansk studie av krigsveteraner viste likevel at risikoen for hjertesvikt var høyere blant de som ikke fikk enn hos de som fikk psykofarmaka ved symptom på angst og depresjon (9) Denne amerikanske studien antyder at medisiner mot angst og depresjon beskytter mot utvikling av hjertesvikt, men bevisene for dette er enda svært svake. I klinisk praksis ser man ofte at samme pasient har både angst og depresjonssymptomer samtidig, og det er anbefalt at man tar hensyn til begge når man planlegger passende behandlingsstrategier (10).

Selv om ikke det er sikkert bevist at behandling for depresjonssymptomer gir redusert hjertesviktrisiko, så er det anbefalt å behandle depresjon, om ikke annet for å øke livskvaliteten til pasienter med risiko for hjertesvikt (10). Det finnes effektive metoder for å behandle depresjon og dette kan hjelpe pasienters evne til å ta vare på sin egen helse og slik forebygge sykdommer generelt.

1.            Gustad LT, Laugsand LE, Janszky I, Dalen H, Bjerkeset O. Symptoms of anxiety and depression and risk of acute myocardial infarction: the HUNT 2 study. European heart journal. 2014;35(21):1394-403.

2.            Gustad LT, Laugsand LE, Janszky I, Dalen H, Bjerkeset O. Symptoms of anxiety and depression and risk of heart failure: the HUNT Study. European journal of heart failure. 2014;16(8):861-70.

3.            Herrmann C, Brand-Driehorst S, Buss U, Ruger U. Effects of anxiety and depression on 5-year mortality in 5,057 patients referred for exercise testing. Journal of psychosomatic research. 2000;48(4-5):455-62.

4.            Berk M, Williams LJ, Jacka FN, O’Neil A, Pasco JA, Moylan S, et al. So depression is an inflammatory disease, but where does the inflammation come from? BMC medicine. 2013;11:200.

5.            Nair N, Farmer C, Gongora E, Dehmer GJ. Commonality between depression and heart failure. The American journal of cardiology. 2012;109(5):768-72.

6.            Johansen A, Holmen J, Stewart R, Bjerkeset O. Anxiety and depression symptoms in arterial hypertension: the influence of antihypertensive treatment. the HUNT study, Norway. EurJEpidemiol. 2012;27(1):63-72.

7.            Glassman AH, Rodriguez AI, Shapiro PA. The use of antidepressant drugs in patients with heart disease. The Journal of clinical psychiatry. 1998;59 Suppl 10:16-21.

8.            McMurray JJ, Adamopoulos S, Anker SD, Auricchio A, Bohm M, Dickstein K, et al. ESC guidelines for the diagnosis and treatment of acute and chronic heart failure 2012: The Task Force for the Diagnosis and Treatment of Acute and Chronic Heart Failure 2012 of the European Society of Cardiology. Developed in collaboration with the Heart Failure Association (HFA) of the ESC. European journal of heart failure. 2012;14(8):803-69.

9.            Garfield LD, Scherrer JF, Hauptman PJ, Freedland KE, Chrusciel T, Balasubramanian S, et al. Association of Anxiety Disorders and Depression With Incident Heart Failure. Psychosomatic medicine. 2014;76(2):126-36.

10.          Hare DL, Toukhsati SR, Johansson P, Jaarsma T. Depression and cardiovascular disease: a clinical review. European heart journal. 2014;35(21):1365-72.

… selv når man justerer for usunn livsstil som inaktivitet eller røyking, viser forskningen vår at angst og depresjon gir økt risiko for hjerteinfarkt.

Angst og depresjon kan gjøre det tyngre å opprettholde en sunn livsstil, og på den måten gjøre oss mer utsatt for hjertesykdom. Særlig ved depresjonssymptomer er det for eksempel vanskelig å trene, slutte å røyke eller begynne å spise sunnere. Men selv når man justerer for usunn livsstil som inaktivitet eller røyking, viser forskningen vår at angst og depresjon gir økt risiko for hjerteinfarkt.

Illustrasjonsfoto: Istock

Blant nærmere 60 000 deltakere i Helseundersøkelsen i Nord-Trøndelag i 1995-97 (HUNT 2) som aldri hadde hatt hjerteinfarkt fant vi at de som rapporterte om symptomer på depresjon og angst hadde større sjanse for å få hjerteinfarkt i fremtiden. De som rapporterte om depresjonssymptom hadde 31 prosent større sjanse for fremtidig hjerteinfarkt mens de som rapporterte om angstssymptomer hadde 25 prosent økt risiko for fremtidig hjerteinfarkt.

For deltakere som deltok i HUNT 1 i 1984-1986, i tillegg til i HUNT 2, og som rapporterte angst og depresjonssymptomer i begge undersøkelsene, var risikoen hele 52 prosent større for fremtidig førstegangs hjerteinfarkt.

Resultatene våre ble nylig publisert i European Heart Journal, et av de ledende hjertetidsskriftene i verden. Vår forskningsartikkel ble dessuten profilert som redaktørens utvalgte artikkel i tidsskriftet. Denne æren tror vi ble oss til del på grunn av det generøse oppmøtet i HUNT koblet med gode sykehusregister i Helse Nord-Trøndelag. HUNT materialet tillot oss å gjøre analyser som ikke var beskrevet så godt i litteraturen fra før.

Det er ennå usikkert om man kan redusere hjerte-kar risiko ved å behandle angst eller depresjon. Det anbefales likevel at man bør finne ut av om hjertpasienter har depresjon og gi behandling for den.

Risikoen for å få hjerteinfarkt ved depresjonssymptom var størst første fem år etter deltagelse i HUNT. Antageligvis skyldes dette at at åreforkalkning er en sykdom som utvikles over tid, og som kan gi både depresjon og hjerteinfarkt. For angst og repeterte angst og depresjonsplager så vi at risikoen for hjerteinfarkt var størst for de med samtidig kronisk sykdom, slik som for eksempel diabetes eller kreft.

Så hva skal vi gjøre med deprimerte og engstelige pasienter vi møter? Vår studie så ikke på bruk av medisiner eller behandling for angst og depresjon, så her må vi støtte oss på annen forskning. Det er ennå usikkert om man kan redusere hjerte-kar risiko ved å behandle angst eller depresjon. Det anbefales likevel at man bør finne ut av om hjertpasienter har depresjon og gi behandling for den. Antageligvis er det bedre jo fortere man tar slike symptomer alvorlig, for i en studie fant man 48 prosent redusert dødlighet av hjerte-kar sykdom hos diabetespasienter som fikk depresjonsbehandling før hjertesykdom hadde startet. Og når man en gang i fremtiden kommer nærmere virkningsmekanismen bak den økte risikoen blir det nok lettere å finne medisiner eller behandlinger som reduserer hjertesykdom.

Det er viktig å minne om at behandling for depresjonssymptomer kan øke livskvalitet og evne til å glede seg over livet, særlig dersom man starter behandling tidlig i et depresjonsforløp. Dagens moderne behandling anses videre som trygt for hjertefunksjon. I praksis har pasienter både angst og depresjon samtidig, og man bør behandle begge tilstander for å få mer varig bedring. Og er ikke evnen til å glede seg mer over livet ett verdig mål i seg selv?

Referanser:

Gustad, LT, Laugsand, LE, Janszky, I, Dalen, H, Bjerkeset, O. Symptoms of anxiety and depression and risk of acute myocardial infarction: the HUNT 2 study.
European Heart Journal (2014) 35, 1394–1403

Hare DL, Toukhsati SR, Johansson P, Jaarsma T. Depression and cardiovascular disease: a clinical review. European Heart Journal. 2014, 35:1365-72

Stewart JC, Perkins AJ, Callahan CM. Effect of collaborative care for depression on risk of cardiovascular events: data from the IMPACT randomized controlled trial. Psychosom Med 2014;76:29–37

Kanskje trekker du på smilebåndet eller fnyser, og tenker; «Skal menn stjele oppmerksomheten på det området også nå? Det er jo ikke menn som er gravide!».  Statistikken er i hvert fall tydelig; cirka 8 prosent av fedre opplever svangerskaps- eller fødselsdepresjon i følge en tysk studie. Cirka 12 prosent av mødrene opplever det samme. I Australia bringes svangerskaps- og fødselsdepresjon hos menn nå opp som tema i forbindelse med Postnatal Depression Awareness Week.

Grunnen til at det er viktig å være oppmerksom på depresjon hos både fedre og mødre er fordi det kan påvirke hvordan man fungerer som foreldre, og barnets trivsel og utvikling. I det regnestykket betyr begge foreldrene noe både for hverandre og for barnet.

Bekymringer for partneren eller barnet kan gi depresjon hos far. Illustrasjon: Photos.com

Det er tydelig dokumentert hva som øker risikoen for at menn utvikler svangerskaps- eller fødselsdepresjon.  At partneren er nedstemt, at forholdet er dårlig, bekymringer for fødselen og barnet, eller tidligere depresjon bidrar. Altså er det ikke snakk om selvsentrerthet hos menn heller. Å bry seg om partneren og barnet, og om hvordan de har det, er faktisk en risiko for depresjon hos far. Samtidig er det slik hvis far blir deprimert kan de negative konsekvensene bli alvorlige også for mor og barn.

Det handler mye om hvordan andre har det og forholdet til dem – både partneren og barnet. Og det handler om summen av belastninger og ressurser, også økonomiske. Generelt starter ofte akutt depressivitet med trussel, tap eller savn av noe bra, som trivsel, glede, relasjoner, bekymringsløshet, mestring eller god helse.

Men, alvorlig depresjon er noe ganske annet enn å være lei seg eller i dårlig humør. Alvorlig depresjon er en tungt somatisk og nevrologisk tilstand. Symptomene for fødselsdepresjon hos menn kan derfor få dem selv – og oss andre – til å tenke at de har helt andre problemer enn depresjon. Tegnene kan være:

• irritabilitet, sinne og angst
• mangel på appetitt eller overspising
• manglende seksuell lyst og glede
• tretthet, hodepine og smerte
• risikoatferd
• tilbaketrekning fra partner, venner og familie
• stress, følelse av mislykkethet og kontrolltap
• drikking og tablettbruk
• at man isolerer seg og ved å drukne seg i arbeid uten å ha arbeidsglede

Utmattelse som følge av slit, stress og manglende hvile eller støtte er en generell risiko for depresjon. Svangerskap og nyfødtperiode kan ha mange kilder til utmattelse for begge foreldrene. Når en venter et barn er det vanskelig å slite med bekymring, pessimisme og problematisering, enten det er i egne tanker eller hos partneren. Det er lett for begge å bli belastet eller smittet av stemningen hos partneren, det viser også generell depresjonsforskning.

Ha omsorg også for en nybakt far, og et våkent øye for hans tilstand og reaksjoner – av hensyn til mor og barn, og det framtidige farskapet.

Det slo meg etter en forelesning om konsekvensene av fedme; det er tre ting vi ikke snakker om.

• Frivillig/frivillig barnløshet (infertilitet).
• Psykisk sykdom.
• Sykelig overvekt (fedme).

Ifølge tabloidpressen, endeløse mammablogger og solfylte feriebilder så er det jo enkle svar på dette som løser alt.

• Overvekt – det er jo bare å spise mindre og trene mer.
• Barnløshet – du vet hvordan man lager sånne små ja?!
• Psykisk sykdom – du må nok ta deg sammen litt.

For den som sliter med en eller flere av disse tilstandene så er ikke depresjonen, vekta eller dårlig sædkvalitet nok, for de som vet best er ukjente mennesker som forbeholder seg retten til å dømme og belære, men ikke forstå. Et kjapt blikk på hvordan media framstiller kjendiser på bekrefter mangelen på takt, kunnskap og empati når livet ikke er A4.

Disse damene har tilsynelatende “hele pakka”: barn, slank kropp og lykke.

Moskva-Marit – Riktig, det er hun som alltid har vært ei dundre, men så ble hun fedmeoperert.

Anne-Kat Hærland – Stakkars enslige dame, hun har jo ingen barn. De er jo livets gull.

Kjell Magne Bondevik – Å ja, han som ble «deprimert» og måtte sykemeldes

Felles for de tre er at en eventuell behandling av tilstandene koster penger, tar tid og har en stor påvirkning på livskvaliteten hos enkeltmennesket. Felles for de tre er at det er høyst personlige anliggender. Felles for de tre er at de som sliter med dette må regne med sjikane og stigma fra helsepersonell, media, naboer, familiemedlemmer og totalt utenforstående.

Felles for de tre er at BMI påvirker alt. Et overvektig barn, som i tillegg har en eller flere overvektige familiemedlemmer har en mye høyere sannsynlighet for å bli sykelig overvektig som voksen enn et normalvektig barn. Overvekt og fedme forstyrrer hormonbalansen og kan føre til manglende eggløsning (PCOS) [1], impotenssvikt (erektil dysfunksjon) [2] og lavere testosteronverdier (hypoandrogenisme) [3]. Det er økt risiko for særlig depresjon[4], men også angst og spiseforstyrrelser, ved sykelig overvekt [5]. I tillegg så mister mange lysten på sin partner når vekta går opp. Men å snakke om det?! Nei, for det er jo privatliv.

Likevel så er det enkelt og hånlig å vitse om den single, tykke dama som går hjem og overspiser. Det er lett å skule på den store gutten som tar seg enda en pølse på klassefesten. Det er null problem å dele bilder av tvillingene som sitter på fanget til spreke bestefar der alle smiler, maten er hjemmelaga og kontoen sprekkeferdig.

Når du ikke klarer så grunnleggende ting som å spise sunt, skvise ut en unge eller gå på butikken en lørdags formiddag, så er ikke klassefester og lønningspils det som står øverst på lista. Psykolog Silje Steinsbekk har viet mange timer til oss som tar en MSc i Fedme ved NTNU. Hun satte bl.a. søkelys på skam og fedmeproblematikk. Mødre som føler seg totalt mislykket fordi barnet er sykelig overvektig. De klarer ikke engang å fore ungen riktig, og føler en enorm skam. Ikke skal det snakkes om heller, spesielt hvis mor har slanket seg store deler av livet. Bare baksnakkes må vite. Barna selv ønsker å behandles hos spesialisthelsetjenesten i byen, for da slipper de blikkene og snakket fra lokalmiljøet.

Skammen som følger oss når vi ikke oppfyller kravene (satt av andre) til det som er gullstandarden for «normalt», kan overskygge det meste og bidra til at spiralen nedover øker i tempo.

Prognosene for vellykket behandling og livskvalitet avhenger ofte av støtte fra de rundt oss og forståelse for at regnestykket er mer komplisert enn å ta seg sammen eller trene mer. Jeg er fortsatt under utdanning og føler at jeg bare er i startfasen når det gjelder å forstå det som skal bli mitt spesialistfelt, men noe kan jeg gjøre akkurat i dag.

Hva med å snakke om noe annet enn strekkmerker og barnebidrag når den uten barn er med på kino?

Hva med å erstatte lørdagskosen med noe som ikke er basert på godteri, brus og sjokkis?

Hva med å gi kompisen et smil når livet står stilt og ingen ser mennesket bak mørket?

Jeg har begynt.

REFERANSER
1. Hardiman, P., O.S. Pillay, and W. Atiomo, Polycystic ovary syndrome and endometrial carcinoma. The Lancet, 2003. 361(9371): p. 1810-1812.
2. Esposito K, G.F.D.P.C. and et al., Effect of lifestyle changes on erectile dysfunction in obese men: A randomized controlled trial. JAMA, 2004. 291(24): p. 2978-2984.
3. Hammoud, A.O., et al., Obesity and Male Reproductive Potential. Journal of Andrology, 2006. 27(5): p. 619-626.
4. Dong, C., L.E. Sanchez, and R.A. Price, Relationship of obesity to depression: a family-based study. Int J Obes Relat Metab Disord, 2004. 28(6): p. 790-795.
5. Hudson, J.I., et al., The Prevalence and Correlates of Eating Disorders in the National Comorbidity Survey Replication. Biological Psychiatry, 2007. 61(3): p. 348-358.