May Helen Midtbust

Av May Helen Midtbust, ph.d., Institutt for helsevitenskap i Ålesund.

Demens – en global folkehelseutfordring

En av de største utfordringene knyttet til økt levealder er at antall personer med demens sannsynligvis vil fordobles de neste 30-40 årene. Den raske økningen i antall personer med demens har ført til at Verdens helseorganisasjon (WHO) har definert demens som en folkehelseutfordring verden over.

Demens er en kronisk og uhelbredelig sykdom som forverres over tid. Samtidig vet vi at mange kan oppleve god livskvalitet, og mange gode år til tross for demensdiagnosen. Etter hvert som sykdommen utvikler seg vil de fleste ha behov for tjenester i eget hjem og senere i sykehjem.

De siste årene har både WHO og forskningslitteratur økt oppmerksomheten på at demens er en sykdom man faktisk dør av, og at personer med demens derfor har behov for god lindrende omsorg på lik linje med andre pasientgrupper med livsforkortende sykdommer. Nasjonale Demensplan 2020 peker på at det er begrenset kunnskap om lindrende omsorg gitt til personer med demens i norske sykehjem.

(Illustrasjonsbilde fra istock)

Et forskningsprosjekt om lindrende omsorg til personer med demens blir til

Med dette bakteppet ble ideen til et forskningsprosjekt om lindrende omsorg til personer med demens i sykehjem sådd. Gjennom de fire siste årene har jeg arbeidet med et ph.d.-prosjekt som hadde som hensikt å få økt kunnskap om:

• helsepersonells erfaringer med lindrende omsorg til personer med alvorlig grad av demens i sykehjem
• helsepersonells erfaringer med forhold som fremmer eller hemmer tilrettelegging av lindrende omsorg til personer med alvorlig grad av demens i sykehjem
• pårørendes erfaringer med lindrende omsorg til et nært familiemedlem med alvorlig grad av demens i sykehjem

Vanskelige prioriteringer i en travel arbeidshverdag

Funn fra studien viser at helsepersonell erfarte at lindrende omsorg til personer med demens er en kompleks oppgave. Ideelt sett kreves det kontinuitet i omsorgen og god kompetanse for å forstå den enkeltes behov når personen med demens ikke lenger klarer å uttrykke seg muntlig. Men realiteten med knappe ressurser og en arbeidsdag preget av travelhet, tidspress og vanskelige prioriteringer gjorde at helsepersonell opplevde å komme til kort både i forhold til smertelindring og håndtering av utfordrende atferd. Et annet tema som ble løftet frem som hindring for tilrettelegging av lindrende omsorg var flytting mellom avdelinger.

Flytting i livets sluttfase

Når en beboer med demens ble flyttet fra skjermet avdeling spesielt tilrettelagt for personer med demens, var det som regel på grunn av tap av gangfunksjon. Når beboeren ble flyttet hadde personalet på skjermet avdeling lært å kjenne beboer og pårørende over år. Paradokset var at personen ble flyttet nåe han eller hun var på sitt aller svakeste, og mer enn noen gang hadde behov for kjent personale som kunne tolke og forstå hans/hennes individuelle uttrykk.

Tyngende ansvar og følelse av skyld for pårørende

Pårørende erfarte et tyngende og vedvarende ansvar for sine nære familiemedlemmer med demens. Ofte hadde de dårlig samvittighet og skyldfølelse for at de ikke lenger maktet å ta ansvar for dem hjemme, og at deres nære måtte flytte på sykehjem. Lite rom for et meningsfullt liv, og manglende oppfølging relatert til stell og smertelindring forsterket følelsen av ansvar og skyld.

Opplevde god lindrende omsorg i livets sluttfase

Til tross for svekket tillit til helsepersonell tidlig i demensforløpet, erfarte pårørende at deres nære fikk god lindrende omsorg i livets sluttfase. De ønsket å bli involvert i omsorg og behandling, men for enkelte ble det et tyngende ansvar å delta i beslutningsprosesser rundt livsforlengende behandling.

Konsekvenser for helsetjenestene

Resultater fra studien viser hvordan manglende ressurser påvirker helsepersonells muligheter til å gi og tilrettelegge for lindrende omsorg for personer med demens i sykehjem. Lindrende omsorg til personer med demens krever tid, oppmerksomhet og god kompetanse om både demens og lindrende omsorg hos helsepersonell.

Viktig å øke andelen hele og faste stillinger

Dersom personer med demens skal tilbys lindrende omsorg av god kvalitet er det behov for å øke andelen kvalifisert helsepersonell i faste og hele stillinger. Det er også behov for å organisere tjenesten slik at beboere med alvorlig grad av demens slipper å flytte fra skjermet avdeling for personer med demens i livets sluttfase.

Få på plass forberedende samtaler tidlig

Forberedende samtaler om livets sluttfase mellom personen med demens, pårørende og ansvarlig lege og sykepleier bør være etablert praksis når en person med demens flytter på sykehjem. Hvis helsepersonell og pårørende er kjent med den demensrammedes ønsker for siste del av livet, vil det kunne lette ansvars- og usikkerhetsfølelsen enkelte pårørende i studien erfarte.

Det er godt kjent at aldring fører med seg en rekke fysiologiske og funksjonelle forandringer. Blant disse finner vi tap av hjerneceller og forbindelsene dem imellom, som er knyttet opp mot utviklingen av kognitiv svikt og demens. Dette tapet av hjerneceller begynner allerede i middelalderen, og akselererer i alderdommen. Eldrebølgen er snart over oss, og det snakkes stadig om å finne strategier for å bremse eller redusere forekomsten av aldersrelaterte sykdommer for å kunne redusere belastningen på individet, pårørende, og ikke minst helsesektoren.

Å forbedre kondisjonen i voksen alder kan være positivt for hjernen (Illustrasjonsfoto: Colourbox)

Kondisjon har gjentatte ganger blitt foreslått som en faktor som kan bremse aldersrelatert tap av hjerneceller.

Kondisjon har gjentatte ganger blitt foreslått som en faktor som kan bremse aldersrelatert tap av hjerneceller. Studier har blant annet vist at individer med høyere kondisjon har større totalt hjernevolum, samt større volum i hjernebarken og hippocampus, som er områder som ofte blir rammet ved mild kognitiv svikt og demens. Ikke nok med det, men god kondisjon har også gjentatte ganger blitt assosiert med bedre kognitiv funksjon og mindre risiko for demens.

I motsetning til kondisjon viser studier at angst og depresjon er assosiert med mindre hjernevolum, samt økt risiko for demens. Heldigvis er det mye som tyder på at trening og høyere kondisjon kan bidra til å redusere symptomer på angst og depresjon. Kan det tenkes at kondisjon, som kan forbedres gjennom trening, er en billig strategi som kan bidra til å redusere hjernealdring, også hos de som sliter psykisk? Mye tyder på det, men forskningen på området er fortsatt manglende. Blant annet vet vi lite om hvorvidt det er hensiktsmessig å forbedre kondisjonen sin over tid, eller om det kun er de som alltid har hatt høy kondisjon som er beskyttet. Og kan man forbedre kondisjonen i voksen alder, eller må endringene skje i tidligere alder?

Resultater fra vår nylig publiserte studie, som bruker data fra HUNT-studiene (Helseundersøkelsen i Nord-Trøndelag) samt HUNT-MRI substudien, gir støtte for at å forbedre kondisjonen i voksen alder kan være positivt for hjernen.

751 deltakere fikk målt hjernen sin med MRI og estimert kondisjonen sin ved hjelp av CERGs kondiskalkulator. Vi fant at middelaldrende menn og kvinner som klarte å forbedre kondisjonen sin over en periode på 12 år hadde større totalt hjernevolum og større volum i hjernebarken enn de som hadde lav kondisjon. I tillegg hadde de som klarte å opprettholde god kondisjon over samme tidsperiode større totalt hjernevolum og større hippocampus. Dette tyder altså på at det kan være positivt for hjernehelsen å forbedre kondisjonen sin, også når man er over 40 år. Samtidig fant vi at de som opplevde en forverring i angstsymptomer hadde mindre totalt hjernevolum og hjernebark enn de som hadde lav forekomst av angstsymptomer. Men også hos denne gruppen så vi at en økning i kondisjon kunne ha en positiv sammenheng med hjernevolum.

Dessverre hadde vi ikke mulighet til å se på endringer i hjernevolum, noe som kunne gitt et bedre bilde av de faktiske effektene kondisjon og angst har på hjernen i voksen alder. Vi håper å kunne se på dette når datainnsamlingen i den andre runden av HUNT-MRI, som gjennomføres i forbindelse med HUNT4, er ferdig. Til tross for dette tyder resultatene våre sammen med tidligere forskning på at tiltak som kan bedre og opprettholde god kondisjon i voksen alder kan være viktige for å opprettholde god hjernehelse, også blant de som opplever forverring i angstsymptomer.

Du kan lese mer om forskningen til stipendiat Ekaterina Zotcheva i dette blogginnlegget og på CERG sine nettsider.

Professor Tone Frost Bathen. Foto: Karl Jørgen Marthinsen/ NTNU.

I forskningsgruppen jeg leder forsker vi på kreft. Vi forsker på medisinske avbildningsmetoder, slik at vi bedre kan oppdage, karakterisere og behandle kreftsykdom. I forskningen vår bruker vi også kreftprøver fra pasienter og kreftmodeller, slik at vi kan få bedre forståelse av kreftens biologi og mekanismene for hvordan kreft utvikles og responderer på behandling.

Det siste året har jeg vært så heldig å få være med på å utvikle et stort, nytt forskningsprosjekt sammen med samarbeidspartnere lokalt og nasjonalt, der vi skal ta  utgangspunkt i avansert medisinsk utstyr finansiert av Trond Mohn. Initiativet og støtte til forskningssamarbeidet kommer fra Tromsø forskningsstiftelse og Trond Mohn stiftelse.

Forskningen skulle være relevant for norske pasientgrupper og universiteter og universitetssykehus i Trondheim, Tromsø og Bergen måtte samarbeide i prosjektet. Det var også et krav at prosjektet skulle være av høy kvalitet ved vurdering av internasjonale eksperter på fagfeltet.

I forrige uke  fikk vi endelig vite at prosjektet vårt ble innvilget finansiering – så nå går vi en spennende, og krevende, tid i møte hvor våre planer skal omsettes i praksis.

• Les også om prosjektet i Dagens medisin og på NRK.no

Hvorfor er det så viktig å forske på kreft og demens?

Antall kreftpasienter i Norge og verden for øvrig er økende, hovedsakelig på grunn av en økende og aldrende befolkning. En aldrende befolkning innebærer også et økende antall mennesker med kognitiv funksjonsnedsettelse og demens.

Disse pasientgruppene representerer til sammen betydelige utfordringer for helsepersonell og samfunnet som helhet. Både kreft og demens er komplekse sykdommer med stor variasjon. Det er derfor nødvendig at behandling og oppfølging av disse pasientene er persontilpasset, det vil si «rett behandling, til rett tid, i rett pasient». Ved fakultetet vårt har vi sterke forskningsmiljø både innenfor kreft og demens. Det var derfor naturlig at vi rettet vår forskning mot disse pasientgruppene i utviklingen av det nye prosjektet.

Medisinsk avbildning, som dere kanskje har hørt om som CT, MR og PET, er svært viktige diagnostiske verktøy for å kunne gi persontilpasset behandling. Ved bruk av disse metodene for avbildning kan sykdommene karakteriseres direkte, og pasienten kan følges over tid, uten at det gjøres inngrep som krever at kroppen må åpnes.

PET/MR – skanneren er en av verdens mest avanserte maskiner for avbildning av menneskekroppen, og disse maskinene er nå installert i Trondheim, Tromsø og Bergen. Foto: Geir Mogen/NTNU

Utstyr for høyavansert medisinsk avbildning

I Trondheim, Tromsø og Bergen har vi nå tilgang på noen av de mest avanserte maskinene i verden for medisinsk avbildning, såkalte PET/MR- skannere. Disse skannerene gjør det mulig å avbilde pasienter med PET (positron emisjons tomografi) og MR (magnetisk resonans avbildning) samtidig, i samme skanner.

For å lage et PET bilde må pasienten få tilført et radioaktivt sporstoff (også kalt tracer), som lages i en liten partikkelakselerator (syklotron). Det mest brukte sporstoffet i kreft er glukose merket med radioaktivt fluor. Kreftsvulster har økt metabolisme og tar opp ekstra mye sukker, og svulstene vil derfor lyse opp i PET-bildet. Det finnes mange andre sporstoffer som brukes for ulike sykdommer, men prinsippet er det samme, sporstoffet er målrettet mot en spesifikk biologisk funksjon som er karakteristisk for sykdommen. PET kan imidlertid ikke si noe om kroppens anatomi, og det er da informasjonen fra MR bildet blir viktig. MR gir bilder med høy oppløsning, også av bløtvev og organer, noe som gjør det mulig å identifisere nøyaktig hvor i kroppen PET signalet lyser opp.

Her er eksempler på PET/MR-bilder fra pasienter med henholdsvis prostatakreft, demens og hjernekreft. MR bildene viser anatomien, mens PET signalet lyser opp der det er kreft. I demens derimot er det bortfall av PET-signalet som karakteriserer sykdommen.
Bilde: NTNU/St. Olavs hospital.

Hvordan skal vi bruke PET/ MR i forskningen?

Det nasjonale forskningsprosjektet som nå finansieres av Trond Mohn-stiftelse sammen med universiteter og sykehus i Trondheim, Tromsø og Bergen, har som mål å styrke forskning knyttet til klinisk bruk av PET/MR, altså forskning som skal bidra til å finne ut hvilke pasienter (med kreft eller demens) som har best nytte av å bli avbildet, og hvordan undersøkelsen bør gjøres for å få best bilder.

Vi skal også undersøke hvordan PET/MR – bildene kan brukes til planlegging av strålebehandling og hjernekirurgi, og hvordan avansert bildeanalyse basert på kunstig intelligens kan bidra til bedre beslutningsstøtte for legene.

Fordi Trondheim, Bergen og Tromsø har de samme PET/MR-skannerne, kan vi nå gjennomføre multisenter-studier. Det vil si at vi inkluderer pasientundersøkelser fra flere helseregioner i samme studie. Dette vil gi et godt datagrunnlag som sikrer robuste resultat.

Og ikke bare det….

Samtidig som Trondheim har fått ansvar og finansiering for å gjennomføre kliniske multisenterstudier, har Bergen og Tromsø fått det samme for å gjennomføre forskningsprosjekter som skal bidra til fremstilling av nye PET-sporstoffer, bedre metoder for å fremstille dem, samt bedre forståelse av hvordan sporstoffene virker og bør benyttes ved bruk av studier i dyremodeller.

Prosjektene våre er med dette en stort tverrfaglig samarbeid, hvor leger, fysikere, kjemikere, biologer og data-spesialister sammen skal bidra til høy kvalitet i diagnostikk og behandling av fremtidens pasienter.

Jeg gleder meg til å begynne på dette arbeidet sammen med dyktige og entusiastiske kolleger i Trondheim, Tromsø og Bergen.

De fleste av oss mener vi har rett til å tolke kunst slik vi vil. Hvorfor skal ikke personer med demenssykdom ha den samme retten?

Historiefortelling, bildekunst, musikk og teater skaper situasjoner som beveger og berører tilsynelatende apatiske mennesker. Dette er opplevelser som bryter ned skiller mellom dem som har og dem som ikke har en demenssykdom, skriver artikkelforfatterne. (Illustrasjonsfoto: Colourbox)

Nasjonalt har årets demensdager «bedre dager» som hovedbudskap. Dette er viktig, fordi det er lenge til vi finner en løsning på demensgåten. Det er også et viktig budskap til oss alle at det er mulig å ha gode dager selv med en demenssykdom, og at det kan skapes med enkle midler. Men det krever nødvendig kunnskap hos ansatte innen helse og omsorg og vilje til å prioritere hos politikerne. Begge deler mangler ofte i dag.

I vår forskning har vi blant annet kartlagt kunnskap om hva kunst gjør for hverdagslivet til personer som lever med en demenssykdom.

Spiller på andre strenger

Kunst kan spille på andre strenger enn rasjonell tenkning. Den gjør at mennesker kan ha kreative og utviklende liv uavhengig av kognitiv status. Men skal vi treffe de strengene som mottar og bearbeider sansbar informasjon, må vi forstå hvordan vi kan ta kunsten inn i hverdagen på måter som knytter mennesker sammen. I dag ser vi kunst stort sett som et møte mellom publikum som betraktere og kunstverket som et resultat av kunstnerens intensjoner.

Historiefortelling, bildekunst, musikk og teater skaper situasjoner som beveger og berører tilsynelatende apatiske mennesker. Dette er opplevelser som bryter ned skiller mellom dem som har og dem som ikke har en demenssykdom. Vi har sett hvordan kunstaktiviteter involverer og engasjerer folk med demens, deres pårørende og helsepersonell. Alle får berikende situasjoner. Øyeblikk og opplevelser deles, og sykdommen har liten eller ingen betydning.

Forskning øker frykt

Kunsten blir døråpner til mellommenneskelig kontakt. Det krever ikke språklig perfeksjon, det spør ikke hvem du en gang var, men aksepterer forskjellighet og ulike måter å være på. Den skaper grunnlag for hvem du kan være her og nå.

Kunst åpner kort sagt opp for nyskaping og innovasjon i demensomsorgen, selv om utfordringene knyttet til gjennomføringen av dem ikke må undervurderes.

Mange frykter at de skal få en demenssykdom. Ofte beskrives det som marerittaktige framtidsutsikter. Denne uroen overskygger ofte kunnskap om mulighetene for å leve et godt liv med sykdommen. Og det overrasker ikke. Frykten får ofte støtte av forskning som vektlegger det mentale forfallet som følger av sykdommen.

Tradisjonell måling av nytte og effekt

Bruk av kunst som terapi og underholdning i demensomsorgen øker. Resultatene er gode. Vi ønsker økningen velkommen. Men kunstterapien opererer innenfor den dominerende måten å forholde seg til demenssyke på. For eksempel stiller helse- og omsorgsmyndighetene krav til at kunsten skal føre til forbedringer i de sykes hukommelse og funksjonsevne, eller normalisere deres væremåte og handlingsmønstre, for at den skal kunne finansieres og tas i bruk. Effekter bør kunne måles på kort og lang sikt med standardiserte medisinske mål, slik at det blir mulig å utvikle gode terapeutiske redskaper som bremser det kognitive forfallet. Helsemyndighetene vil også at kunstterapien skal bøte på mangler hos den syke, slik at den syke blir i stand til å fungere (bedre) på de friskes premisser.

Alternativet vi undersøker i vårt prosjekt er hvordan kunsten, de antatt friske og de diagnostiserte i kreative fellesskap kan skape nye muligheter for gjensidig og likestilt kommunikasjon her og nå. Poenget er å inkludere kunst på egne premisser og med det skape hverdagssituasjoner som gjør oss i stand til å leve gode og likeverdige liv sammen.

Billige, gode muligheter

Både kostnadene ved forskningsinnsatsen og tidsperspektivet for løsning på demensgåten tilsier at vi må gjøre noe her og nå. Blant annet trengs det alternative kvalitetsnormer. Vi lurer derfor på om politikere, helsepersonell og forskere tør å delta i en debatt om hvem som eier sannheten om hva som er etisk og god omsorg for mennesker som lever med en demenssykdom:

• Stiller de spørsmål ved dagens sannheter om hvordan vi møter personer med demenssykdom?
• Er det dagens forståelse av demens og behandling av demenssyke som hindrer myndiggjøring av disse menneskene? Gjør dette at vi ikke får øye på de relativt billige mulighetene til å skape verdige liv som ligger rett foran oss?

Nye måter å inkludere gjensidig og likeverdig kunstengasjement koster penger, men det er bare dyrt dersom alternativet er ingenting.

 Blogger: Ekaterina Zotcheva, Stipendiat, Institutt for samfunnsmedisin og sykepleie, Fakultet for medisin og helsevitenskap.

Ekaterina Zotcheva, Stpendiat, CERG ansatt

Omtrent 47 millioner mennesker i verden hadde demens i 2015. Med eldrebølgen forventes det at dette tallet vil nesten tredobles innen 2050 [1]. På verdensbasis er demens en av de mest belastende tilstandene blant eldre mennesker, og har stor innvirkning på både individ- og samfunnsnivå. Ifølge World Alzheimer Report, som presenterer tall på den globale innvirkningen av demens, var den samlede globale kostnaden av demens i 2015 hele 818 milliarder amerikanske dollar, hvorav nesten 85% av kostnadene var knyttet til pleie og omsorg, og ikke til medisinsk behandling [1]. Ny kunnskap om forebygging og behandling av demens er derfor av stor verdi.

I juli publiserte the Lancet Commission on Dementia Prevention and Care en artikkel som presenterte en omfattende oversikt over risiko- og beskyttende faktorer for demens. I teorien kan omtrent en tredjedel av demenstilfeller unngås dersom man eliminerer en rekke risikofaktorer, ifølge forfatterne. Basert på litteraturoversikten kan hele 9,1% demenstilfeller tilskrives hørselstap midt i livet, mens 7,5% kan tilskrives lav utdanning. Andre viktige risikofaktorer er røyking, depresjon, fysisk inaktivitet, sosial isolasjon, hypertensjon, diabetes, og fedme [2].

Forebygging bedre enn kur

Så, da kan jeg jo bare begynne å trene, slutte å røyke, og leve et sunnere liv, sant? Forfatterne anbefaler at det legges en innsats i å redusere disse risikofaktorene både på individ- og samfunnsnivå. «Forebygging er bedre enn kur», og selv om å redusere eller til og med eliminere de nevnte risikofaktorene ikke nødvendigvis vil fjerne en hel tredjedel av demenstilfeller, kan det bidra til å utsette sykdomsdebuten av mange tilfeller med flere år [2]. Forskere har estimert at prevalensen av demens kan halveres dersom sykdomsdebuten kan utsettes med 5 år [3]!

Hørselstap, lav utdanning, røyking, depresjon, fysisk inaktivitet og fedme er noen av risikofaktorer til demens.

Veien videre

Fremtiden ser definitivt lysere ut, men det er fortsatt en del usikkerhet rundt årsakssammenhengene mellom de foreslåtte risikofaktorene og demens. For eksempel viser enkelte studier at depresjon er en risikofaktor for demens [4], samtidig som andre studier viser at depresjon ofte oppstår som følge av selve demenssykdommen [5]. For å forbedre kunnskapen rundt sammenhengene mellom livsstil og demens, og for å kunne implementere denne kunnskapen i forebygging og behandling av demens, trenger vi godt gjennomtenkte randomiserte kontrollerte studier og store, longitudinelle populasjonsstudier.

Helseundersøkelsen i Nord-Trøndelag (HUNT), en av verdens største og mest vellykkede populasjonsstudier, begynte datainnsamlingen fra innbyggerne i Nord-Trøndelag allerede i 1984. HUNT tilbyr et unikt datamateriale med informasjon om helse- og livsstilsfaktorer, samt om prevalensen av mentale og somatiske sykdommer. Denne høsten går den fjerde runden av HUNT (HUNT4) av stabelen. I sub-studien HUNT4 70+ vil det samles inn verdifull informasjon om kognitiv funksjon, demens, fysisk aktivitet og funksjon, kosthold, og munnhelse, i tillegg til de vanlige spørsmålskjemaene i HUNT4, fra innbyggere som er 70 år og eldre. Av omtrent 20 000 innbyggere i denne aldersgruppen har 18 700 deltatt i minst én av de tidligere datainnsamlingene til HUNT. Geir Selbæk, som er en av forfatterne bak artikkelen fra the Lancet Commission og forskningssjef i Nasjonal kompetansetjeneste for aldring og helse, er ansvarlig for delen av HUNT4 70+ som gjelder kognitiv funksjon og demens. Resultatene fra HUNT og HUNT4 70+-studiene vil gi et stort datagrunnlag som kan brukes til å studere risikofaktorer for demens, noe som forhåpentligvis vil bidra til å gi mer klarhet og forståelse av den komplekse relasjonen mellom livsstil, kognitiv funksjon, og demens.

Kilder

1. Prince M, Wimo A, Guerchet M, Ali G-C, Wu Y-T, Prina M. World Alzheimer Report 2015. The Global Impact of Dementia: An Analysis of Prevalence, Incidence, Cost and Trends. Alzheimer’s Disease International, 2015.
2. Livingston G, Sommerlad A, Orgeta V, Costafreda SG, Huntley J, Ames D, et al. Dementia prevention, intervention, and care. The Lancet. 2017. doi: 10.1016/S0140-6736(17)31363-6.
3. Jorm AF, Korten AE, Henderson AS. The prevalence of dementia: a quantitative integration of the literature. Acta Psychiatr Scand. 1987;76(5):465-79.
4. Cherbuin N, Kim S, Anstey KJ. Dementia risk estimates associated with measures of depression: a systematic review and meta-analysis. BMJ open. 2015;5(12):e008853. doi: 10.1136/bmjopen-2015-008853.
5. Snowden MB, Atkins DC, Steinman LE, Bell JF, Bryant LL, Copeland C, et al. Longitudinal Association of Dementia and Depression. Am J Geriatr Psychiatry. 2015;23(9):897-905. doi: 10.1016/j.jagp.2014.09.002.

Av Jørn Fremstad
Kommunikasjonsrådgiver ved St. Olavs Hospital

Tre sentrale personer i studien av slagpasienter som utvikler demens eller annen kognitiv svikt. Fra v.: Torunn Askim, Ingvild Saltvedt og Bent Indredavik. Foto: Hanne Strypet, NTNU

Ev av fem som rammes av akutt hjerneslag utvikler demens i løpet av det kommende året, og totalt vil over halvparten av hjerneslagpasientene få kognitiv svikt. En ny studie skal prøve å finne svar på hvorfor det skjer, og hva som kan gjøres for å forebygge.

Hvert år rammes ca. 15 000 personer i Norge av hjerneslag, og rundt 55 000 nålevende nordmenn har hatt det. Disse pasientene utgjør allerede en betydelig og økende andel av de som lider av demens. Framover vil denne gruppa bli større, både fordi vi stadig blir eldre og fordi flere overlever hjerneslag.

En tidligere norsk studie tyder på at ca. 10 prosent av de som rammes av akutt hjerneslag har en kjent demens på forhånd. Ytterligere ca. 20 prosent utvikler demens i løpet av et år. Mange hjerneslagpasienter kan ha en betydelig kognitiv svikt, uten å bli klassifisert som demente, og totalt vil ca. 60 prosent av de som har hatt hjerneslag få kognitiv svikt.

Arbeidet ledes fra Trondheim

Til tross for det høye antallet pasienter, er det forsket lite på hvorfor så mange av dem utvikler demens eller annen kognitiv svikt. Det gjelder både i Norge og på verdensbasis. Ei forskergruppe ledet fra det integrerte universitetssykehuset i Trondheim skal forsøke å knekke koden, takket være 9 millioner kroner fra Nasjonalforeningen for folkehelsen og TV-aksjonen 2013.

– Dette er ei stor pasientgruppe som lever lenge, og det er viktig å finne svar. Midlene fra Nasjonalforeningens demensforskningsprogram gjør oss i stand til å starte opp og registrere data på deltakerne de første 18 månedene, sier prosjektleder Ingvild Saltvedt som er overlege i geriatri ved St. Olavs Hospital og førsteamanuensis ved Institutt for nevromedisin, NTNU.

Søker svar på fem spørsmål

Opp til 1000 pasienter skal inkluderes fortløpende i prosjektet som startes tidlig i 2015. Det skjer i løpet av sykehusinnleggelsen. Deretter kartlegges pasientene i forbindelse med en rutinekontroll tre måneder etter hjerneslaget og etter 1,5 år. Tanken er å følge dem opp over flere år, og forskerne har fem hovedspørsmål de søker svar på:

•    Hvor stor er forekomsten av demens og kognitiv svikt etter hjerneslag?
•    Hvorfor skjer det?
•    Er det mulig å utvikle verktøy for å forutsi hvem som er i risikosonen?
•    Hva har fysisk aktivitet å si?
•    Har pasientens evne til å følge anbefalt behandling, og hvilken betydning har dette for videre prognose?

Undersøker med MR

– Vi skal undersøke pasientene ved hjelp av MR for å avklare om det har kommet til andre endringer i hjernen enn de slaget har forårsaket.  Noen pasienter er demente allerede før hjerneslaget, og slaget i seg selv kan føre til kognitiv svikt. Men vi tror at slaget i tillegg setter i gang prosesser som utvikler demens og kognitiv svikt, forteller Saltvedt.

Forskerne skal også sette en brikke på deltakerne for å registrere fysisk aktivitet, i tillegg til å bruke spørreskjema. Hensikten er å se i hvilken grad aktivitet virker inn på tilstanden. Også betydningen av livsstilsendringer vil bli undersøkt.

– Et av målene er å utvikle forebyggende tiltak og behandlingsmetoder, sier Saltvedt.

Prosjektet er et samarbeid mellom fem norske sykehus: St. Olavs Hospital, Universitetssykehuset i Oslo, Haukeland universitetssykehus, Universitetssykehuset i Nord-Norge og Bærum sykehus. Samtlige skal rekruttere deltakere til studien. Prosjektet samarbeider også med forskere i Storbritannia, USA og Australia.

Viktig med tverrfaglig tilnærming

Det er slett ikke tilfeldig at prosjektet ledes fra Trondheim. Forskningsgruppa ved St. Olav og NTNU er satt sammen av folk med høy kompetanse både innen geriatri, hjerneslag og bevegelse.

– Tradisjonell demensforskning fokuserer ofte kun på kognitiv svikt, men i mange tilfeller har hjerneslagpasienter i tillegg nedsatt motorisk funksjon, depresjon og flere andre lidelser samtidig. Studier på andre pasientgrupper gir sterke holdepunkter for at disse faktorene også har betydning for utvikling av demens. Derfor er det viktig å ha en tverrfaglig tilnærming, hvor vi forsøker å få kunnskap om hvordan disse faktorene virker sammen, sier Saltvedt.

Representanter for brukerne er også med, gjennom Landsforeningen for slagrammede og Demensforeningen i Trondheim. Det gir dem mulighet til å følge at forskningen blir i tråd med deres behov.

Kognitiv svikt

Kognitiv svikt er svikt i det som har med erkjennelse, oppfatning og tenkning å gjøre. For eksempel kan man ha problemer med tale eller å forstå hva som blir sagt, uten å være dement. Et annet eksempel er at personen ikke klarer å konsentrere seg like godt som før eller må skrive flere huskelapper.

Når TV-aksjonen i år er rettet mot demens-sykdommen, har vi nordtrøndere grunn til å følge spent med. For her er et felt der vi kan bidra med noe spesielt.

Et stort samarbeidsprosjekt

Siden 2007 er det samlet helsedata om personer med demens eller mistanke om demens både fra sykehusene og fra sykeheimene i Nord-Trøndelag. Prosjektet er et samarbeid mellom HUNT forskningssenter (NTNU), Nasjonalt Folkehelseinstitutt, Helse Nord-Trøndelag, Fylkesmannen i Nord-Trøndelag, KS Nord-Trøndelag og Sykehuset Innlandet HF. De fleste i den aldersgruppa som har fått demens har deltatt i Helseundersøkelsen i Nord-Trøndelag (HUNT) en eller flere ganger. Det betyr at vi har helseopplysninger om dem 10, kanskje 20 år før de fikk sin demens, noe som gjør det mulig å studere om det var noe spesielt med de som har fått demens sammenlignet med de som ikke har fått sykdommen. Dette er et eksempel på en metode for å studere hva som er årsakene til at noen får demens, mens andre går fri. Og fordi vi har HUNT-data tilbake til 1980-tallet, og fordi så mange nordtrøndere også har bidratt med data om demens de siste åra, kan vi være med og gi bidrag til forskningen som knapt noen kan, verken i Norge eller i andre land.

Fordi vi har HUNT-data tilbake til 1980-tallet, og fordi så mange nordtrøndere også har bidratt med data om demens de siste åra, kan vi være med og gi bidrag til forskningen som knapt noen kan, verken i Norge eller i andre land.

Flere studier på gang

Nasjonalforeningen for folkehelse, som står bak årets TV-aksjon, finansierer allerede en doktorgradsstipendiat ved HUNT forskningssenter som studerer sammenhengen mellom hjerte- og kar-faktorer og demens, f.eks. blodtrykk, kolesterol, blodsukker, røyking og fysisk inaktivitet. Dette er faktorer som det er mulig å gjøre noe med, enten ved endring av livsstil eller også ved medikamentell behandling, og kan vise seg å være viktige tiltak for å forebygge en type demens. Et annet prosjekt som er under planlegging vil studere hvor viktig genetiske faktorer er i utviklingen av demens. En fersk doktoravhandling basert på datamaterialet fra Nord-Trøndelag har gitt verdifull innsikt i situasjonen for pårørende til personer med demens, bl.a. hvor utfordrende det kan være å ha omsorgen for et familiemedlem med demens over lengre tid.

Nasjonalforeningen for folkehelse, som står bak årets TV-aksjon, finansierer forskningsprosjekt på demens ved HUNT forskningssenter.

De fleste sykeheimene kan tilpasses bedre

Fra det innsamlede datamaterialet i Nord-Trøndelag er det vist at 8 av 10 pasienter ved sykeheimene har demens, og en stor gruppe har alvorlig grad av demens. Dette har startet en debatt om hvordan sykeheimene er tilpasset denne pasientgruppen. Selv om det finnes unntak, er hovedinntrykket at de færreste sykeheimene er bygget slik at de passer for disse pasientene. Dette skaper også ekstra utfordringer for pleiepersonalet. Knapt noen har vel enda tatt inn over seg hva som kreves av ombygginger og nybygg dersom sykeheimene skal tilpasses personer med demens. For å kunne gi en best mulig behandling, pleie og omsorg for denne pasientgruppen er det dessuten behov for en enda større satsing for å øke kompetansen hos alle grupper av helsepersonell, både på sykeheimene og i den hjemmebaserte pleie- og omsorgstjenesten.

8 av 10 pasienter ved sykeheimene har demens, og en stor gruppe har alvorlig grad av demens.

Etterspurt samarbeidspartner

Nord-Trøndelag er ofte etterspurt som samarbeidspartner innen medisinsk forskning, noe som gir muligheter til å være med på spennende prosesser med fagutvikling og jakt på ny kunnskap. Både samarbeidet med dyktige forskere og fagfolk fra andre steder og den ekstra tilførselen av ressurser som dette ofte medfører, stiller Nord-Trøndelag i en særstilling i forhold til mange andre fylker. Et eksempel på dette er et stort prosjekt som ledes av Alderspsykiatrisk forskningssenter ved Sykehuset Innlandet HF. Hovedformålet med prosjektet er å beregne de økonomiske konsekvensene av den økte andelen eldre som kommer om noen år, med særlig henblikk på demens. Et av delprosjektene ble lagt til Nord-Trøndelag, noe som medfører at de fleste sykeheimene nå deltar med kartlegging av helsetilstanden hos pasienter som blir innlagt ved sykeheimene. Mange sykepleiere har fått opplæring gjennom prosjektet, de har lært nye arbeidsmetoder og samtidig skaffes det viktige forskningsdata. Det drøftes nå om det er mulig å videreføre prosjektet i en forenklet form. Kvaliteten av eldreomsorgen i Nord-Trøndelag kan gjennom et slikt prosjekt heve seg betraktelig, samtidig som erfaringene i vårt fylke kanskje kan gi grunnlag for å utvikle er en nasjonal standard.

Vi vil være med

Bli med i diskusjonen: Nansen Neuroscience Network (NNN) arrangerer et nasjonalt møte i Oslo 17. oktober der de spør: Kan vi løse demensgåten? Og hvilken rolle kan rolle Norge spille? I panelet sitter blant annet Stig Slørdahl. NNN inviterer deg til å bli med i debatten på Twitter under hashtagen #demens2013.

I dag lider 71.000 nordmenn av demenssykdommer. I 2040 vil dobbelt så mange være rammet. Det er mange, og 2040 er ikke lenge til.

Demenssykdommene fører til mye lidelse for dem som rammes og deres pårørende. Sykdommene utgjør også et voksende problem for helsevesenet og for samfunnet som helhet. Demenspasienter krever et omfattende omsorgsapparat for å ha en verdig hverdag, og den aldrende befolkningen gjør at antallet som er rammet øker i rask takt. Det er derfor et stort behov for medisinske fremskritt på dette området.

Verden over pågår det et intenst forsknings- og utviklingsarbeid for å avsløre hemmelighetene bak demenssykdommene og å finne nye måter å diagnostisere, forebygge og behandle dem. Det er fortsatt mye vi ikke vet, men samtidig skjer det små og store fremskritt hele tiden. Det har de siste årene kommet flere nye verktøy og metoder for å diagnostisere Alzheimers sykdom, som er den vanligste demenslidelsen. Et klart mål er å kunne påvise sykdommen så tidlig som mulig, helst før symptomene inntreffer. Da symptomene først har inntruffet, er det begrenset hvor mye en behandling kan utrette. Det er derfor viktig å komme til i et tidlig stadium. Flere norske miljøer har spennende forskning og utvikling innenfor nettopp dette feltet.

Et klart mål er å kunne påvise sykdommen så tidlig som mulig, helst før symptomene inntreffer.

Nye legemidler er også under utvikling. Et flertall av disse har helt nye angrepspunkt og virkemekanismer, og de er rettet mot å bremse de skadelige prosessene og hindre sykdommen i å utvikle seg. Lykkes disse strategiene vil de føre til et helt annet behandlingstilbud enn de rent symptomlindrende medikamentene vi har i dag. Noen av de nye legemidlene kan være tilgjengelig for pasienter i løpet av få år dersom de i de pågående studiene viser seg å være tilstrekkelig sikre og effektive.

Lykkes disse strategiene vil de føre til et helt annet behandlingstilbud enn de rent symptomlindrende medikamentene vi har i dag.

Alt utviklingsarbeid bygger på solid grunnforskning og klinisk forskning. En forutsetning for fremskritt er derfor samspill mellom de ulike aktørene. Internasjonal FoU-virksomhet er inne i en brytningstid, og dette har åpnet et mulighetsrom for forskningsgrupper og små, forskningsbaserte firma i Norge. De internasjonale aktørene søker samarbeid med slike miljøer, og vi har da en unik mulighet til å bidra til de sårt trengte fremskrittene. Norge og NTNU har blant verdens desidert beste forskningsmiljøer innen nevrovitenskap. Det og flere andre faktorer gjør at vi har forutsetninger for å gjøre betydelige bidrag.

Nansen Neuroscience Network ønsker å være en samlende kraft for norsk nevrovitenskap. Vi ønsker å sette norsk forskning og utvikling på dagsorden og å mobilisere det norske miljøet. På vårt møte i Oslo den 17. oktober spør vi derfor: Kan vi løse demensgåten? Og hvilken rolle kan Norge spille? Vi har samlet et knallsterkt felt for å svare på disse spørsmålene og kjøre debatt. Blant annet stiller NTNU sin egen Stig Slørdahl i panelet. Hele programmet kan ses på våre hjemmesider.

Vi ønsker også å stimulere til en debatt om disse temaene, blant annet ved å bruke Twitter. Du finner oss på @NansenNeuro. Vi ønsker dine innspill i diskusjonen. Merk dem med hashtag #demens2013.

Husk også å støtte opp om TV-aksjonen 20. oktober, som går til Nasjonalforeningen for Folkehelsen og deres demensarbeid.

Immunforsvaret har sensorer som gjenkjenner inntrengere som bakterier og virus, men også skade på celler i kroppen. Aktivering av immunforsvaret gir inflammasjon, som har til hensikt å fjerne inntrengere og reparere skade. Inflammasjon kjennetegnes ved rødme, varme, smerte, og hevelse.

Inflammasjon må reguleres nøye, for dersom immunforsvaret overreagerer kan responsen i seg selv gi mer skade enn selve årsaken. Kronisk inflammasjon kobles blant annet til sykdommer som aterosklerose (åreforkalkning), overvekt, kreft, diabetes (sukkersyke) og demens.

Er sukker den store synderen bak vår generasjons største helseutfordring? Foto: istockphoto

Kronisk inflammasjon kobles blant annet til sykdommer som aterosklerose (åreforkalkning), overvekt, kreft, diabetes (sukkersyke) og demens.

Et sentralt spørsmål for oss på Centre of Molecular Inflammational Research (CEMIR) er hvordan inflammasjon kan være så nært knyttet til så mange tilsynelatende forskjellige kroniske sykdommer.

Amerikaneren Dr. Robert Lustig er for tiden aktuell med boken “Fat chance – The bitter truth about sugar”, hvor han beskylder høyt inntak av sukker for å være den store synderen bak vår generasjons største helseutfordring, det metabolske syndrom¹. Dr. Lustig, som er barneendokrinolog og til daglig arbeider med overvektige barn er kanskje mest kjent for sitt foredrag “Sugar: The bitter truth” på Youtube som nå er sett av over 3,5 millioner.

Flere med Lustig problematiserer den rådende oppfatning om at overvekt utelukkende skyldes for mye energi inn, og for lite energi ut².

WHOs definisjon av metabolsk syndrom er insulinresistens, i tillegg til to eller flere av følgende; høyt blodtrykk (140/90), overvekt (BMI > 30), høyt kolesterol (TG > 1.7), eller økt utskillelse av protein i urinen (mikroalbuminuri). Det metabolske syndrom belaster helsevesenet med enorme kostnader, og er på verdensbasis blitt et større problem for folkehelsen enn underernæring.

Pasienter med metabolsk syndrom har høyere risiko for å få blant annet hjerteinfarkt og hjerneslag. I Norge er vi på ingen måte forskånet, og Samhandlingsreformen er et forsøk på å komme problemet til livs gjennom økt fokus på forebyggende helsearbeid.

Ved inntak av sukker må kroppen ta stilling til om energien skal brukes eller lagres. Sukker er en viktig kilde til energi – og det er derfor essensielt at vi til enhver tid har nok tilgjengelig. I overskudd vil det meste gå til lagring, og det er leveren som administrerer dette. I prosessen dannes det en rekke avfallsstoffer, blant annet urinsyre. Under normale forhold klarer kroppen å kvitte seg med urinsyren, men om det akkumulerer kan det dannes krystaller.

I første delen av mitt doktorgradsarbeid fant vi en mekanisme for hvordan slike krystaller aktiverer immunforsvaret. Immunforsvaret prøver nemlig å kvitte seg med krystallene, men får det ikke til (se video som viser en celleskål med immunceller som spiser (fagocyterer) urinsyrekrystaller). Cellene sender da ut et kraftig rop om hjelp, som aktiverer immunforsvaret ytterligere. Dette nødsignalet er tett regulert, for om det skyter over mål får vi en kronisk inflammasjon. Om dette manifesterer seg i et ledd får vi rødme, varme, smerte, og hevelse, kanskje bedre kjent som sykdommen urinsyregikt.

Leveren omdanner også sukker til fett for langtidslagring. Fettet fraktes som LDL (bedre kjent som “det dårlige kolesterolet”) i blodbanen, og ut til fettcellene våre. På veien setter det seg fast i åreveggen og danner grunnlaget for det vi kaller aterosklerose. Også her kan for mye kolesterol på ett sted føre til dannelse av krystaller, kolesterolkrystaller.

Vi fullfører for tiden et prosjekt hvor vi har sett på om kolesterolkrystaller aktiverer immunforsvaret på samme måte. Også her overreagerer nemlig immunforsvaret, og konsekvensen kan være at selve åreveggen, og ikke krystallene brytes ned. Dette kan gi et sår, som igjen kan gi en blodpropp. Og avhengig av hvor proppen sitter kan det gi et hjerteinfarkt eller et hjerneslag.

Målet med vår forskning er å bedre forståelsen for hvordan sykdom oppstår. Det pågår for tiden forsøk med immunhemmende medikamenter for å forhindre nettopp hjerteinfarkt og hjerneslag. For pasientenes del bør vi derfor kjenne sykdomsmekanismene så godt som mulig.

Men immunhemmende medikamenter angriper det metabolske syndrom i feil ende. Dersom det virkelig er sånn at sukker + inflammasjon = sant kan vi alle starte i den andre enden – nemlig med å kutte det daglige sukkerinntaket.

1.     Lustig, R. Fat Chance: The bitter truth about sugar. (Fourth Estate, 2012).

2.     Taubes, G. The science of obesity: what do we really know about what makes us fat? An essay by Gary Taubes. BMJ 346, f1050 (2013).

Den offisielle åpningen av NTNUs fire nye sentre for fremragende forskning SFF var mandag 10. Juni. CEMIR  er ett av disse sentrene. I vårt senter skal vi forske på nye mekanismer som setter i gang inflammasjonsresponser. Vi håper med dette å få kunnskap som kan peke på nye metoder for behandling og diagnostikk av sykdommer der inflammasjon spiller en avgjørende rolle. Du kan lese mer om CEMIR på http://www.ntnu.edu/cemir

I løpet av juni vil du få lese flere blogginnlegg fra CEMIR sitt forskningsmiljø.