Blogger: Rannei Sæther

For å kunne stole på resultatene fra forskning og klinisk arbeid er vi avhengig av gode tester/ undersøkelsesmetoder. Ganske selvsagt vil mange hevde, men er vi flinke nok til å vurdere metodene før vi går i gang?

Testene må være både reliable og valide og de må kunne fange opp endringer, dersom vi er interessert i å måle effekt av behandling.  En fellesbetegnelse for disse begrepene er måleegenskaper. Reliabilitet omhandler repeterbarhet mens validitet omhandler om vi måler det vi mener at vi måler. Ofte benyttes tester som ikke er validert i den pasientgruppen man vil undersøke, altså eksempelvis at testene er laget for voksne, men brukes på barn. Dette fører til usikkerhet omkring resultatene, da det kan hende at testen «oppfører» seg annerledes i en annen pasient gruppe enn den er ment for. Kanskje er ikke alle deler av testen like relevant for denne pasientgruppen heller, og mest sannsynlig er det forskjellige aspekt som er viktig å undersøke hos for eksempel barn og voksne.

En konsekvens av at måleegenskapene ikke er tilfredsstillende er for eksempel svekket statistisk styrke dersom reliabiliteten er lav. En unøyaktig test kan imidlertid kompenseres for ved at man inkluderer flere pasienter, men det kan man vel ikke kalle riktig ressursbruk? Man trenger gjerne også å vite hvor stort avvik man må regne med ved gjentatte målinger, for å vite hva som er en «virkelig endring» og hva som skyldes såkalte «målefeil». Dette varierer fra test til test. Uten denne informasjonen vil det være umulig å vurdere resultatene. Ut over dette ligger selvsagt også utfordringen i å vurdere hva som er en klinisk viktig endring.

I sitt doktorgradsarbeid, undersøkte Rannei Sæther målegenskapene til en rekke balanse-tester, beregnet for barn, ungdom og voksne med cerebral parese

I mitt doktorgradsarbeid[1] undersøkte jeg målegenskapene til en rekke balanse-tester, beregnet for barn, ungdom og voksne med cerebral parese. Dette gjorde jeg ved å undersøke både kvaliteten og resultatet av selve studiene av målegenskapene. Dette er et forholdsvis nytt fokus, da det er mest vanlig kun å fokusere på resultatet av studiene. En korrelasjonskoeffisient på 0.90 for reliabilitet høres i utgangspunktet strålende ut. «Dette er en test man kan stole på!» I min studie fant jeg at det dessverre ikke er så enkelt.

Når jeg vurderte kvaliteten av studiene til måleegenskapene fant jeg at den per i dag ikke er så god. Dette betyr at testen kanskje ikke er til å stole på likevel. Jeg publiserte en oversiktsartikkel[2] hvor jeg vurderte alle metodestudiene til de nevnte balanse- testene, og det begynner nå å komme flere slike oversikts artikler på ulike områder. Dette vil være til god hjelp for klinikere og forskere, da det er unødvendig at alle gjør denne jobben, da det er en jobb som tar litt tid. Jeg kan også godt skjønne at dette blir noe man «hopper over», da man er mest opptatt av å vurdere kvaliteten på studiene man leser, om man ikke i tillegg også skal forfølge hvilke studier som ligger bak testene som benyttes i disse studiene.

Det er heller ikke så rart at vi ikke er så oppmerksomme på dette, da de ulike «guidelines» for rapportering av ulike typer studier, som for eksempel STROBE, CONSORT og STARD[3], ikke fokuserer noe særlig på kvaliteten av testene. Videre finnes ulike kriterier for vurdering av rapporterte studier, presentert av blant annet AACPDM, PEDRO og COCHRANE[4]. Her vektlegges heller ikke kvaliteten av testene som benyttes i studien nevneverdig.

Et annet viktig funn fra doktorgradsarbeidet mitt som jeg vil fremheve er at sensitivitet for endring var en egenskap ved balanse- testene som sjelden var undersøkt. Likevel benyttes disse testene i studier som har som mål å evaluere om det skjer en endring etter behandling. Dette er en tankevekker! Jeg forsket på balanse hos barn og ungdom med cerebral parese, og jeg kan bare uttale med om dette feltet. Men hvordan står det til på ditt felt? Det vil forundre meg om det er veldig mye bedre. Her har vi nok en jobb å gjøre! Vi må jobbe for bedre metoder/tester som kan gi oss resultater vi i større grad kan stole på.

doktorgradsarbeid[1] undersøkte jeg målegenskapene til en rekke balanse-tester

Blogger: Lars Adde,
Barnefysioterapeut og forsker, NTNU og St. Olavs hospital

Et unikt samarbeid mellom  en barnefysioterapeut og en musikkforsker gir håp om å hjelpe syke nyfødte.

Spedbarnets ”dansende” spontane bevegelser er en fortelling til oss om hvordan de har det.

Ved NTNU, St. Olavs Hospital og Universitetet i Oslo har fysioterapeuter, leger, musikforskere og matematikere utviklet et svært fruktbart tverrfaglig samarbeidsprosjekt der syke nyfødtes spontane bevegelser filmes, analyseres og brukes for tidlig identifisering av Cerebral Parese (CP).

Spedbarnets ”dansende” spontane bevegelser er en fortelling til oss om hvordan de har det. Eller mer presist, hvordan deres hjerne har det.

Kvaliteter som variasjon og flyt i spedbarns ”bevegelsesdans” ved 3 måneders alder etter termin sier noe om hva som har skjedd – eller ikke skjedd – av skader i hjernen.

Fysioterapeuter og leger kan lære seg å observere kvaliteter i bevegelsesmønstre hos for tidlig fødte og syke spedbarn som et varsel om mulig oppstått hjerneskade og utvikling av CP. Cerebral parese er en fysisk funksjonshemming som vanligvis ikke kan diagnostiseres før ved 1-2 års alder. Et viktig tidsvindu mellom oppstått hjerneskade (omkring fødsel) og diagnosetidspunktet blir dermed ikke fullt utnyttet til trening mens hjernens plastisitet er størst.

Ved hjelp av enkle videokameraer og nyutviklet programvare kan spedbarns bevegelseskvaliteter analyseres og kvantifiseres.

For å måle de bevegelseskvalitetene som fysioterapeuter og leger kan observere, har vi ved NTNU/St.Olavs Hospital i flere år forsket på hvordan vi kan analysere spedbarns bevegelser ved hjelp av videoanalyse. Musikkforsker Alexander Refsum Jensenius ved Institutt for Musikkvitenskap ved Universitetet i Oslo forsker på musikk og bevegelse, og han har utviklet et dataprogram som kan analysere og kvantifisere musikeres og danseres bevegelseskvaliteter.

Denne programvaren har nå blitt modifisert og tilpasset spedbarns bevegelser, og historien har utviklet seg til et svært fruktbart samarbeidsprosjekt der syke nyfødtes spontane bevegelser videofilmes, analyseres og brukes for tidlig identifisering av CP.

Bildet viser bevegelseshistorikken til et av spedbarna som har vært med i undersøkelsen.

Det medisinsk-teknologiske prosjektet har nå flere studier pågående i USA, Tyrkia, Kina, India og Norge der spedbarns «dansende» spontane bevegelser, databasert bevegelsesanalyse og tidlig prediksjon av CP er fokus. Prosjektet er finansiert av St. Olavs hospital og NTNU. Nasjonale samarbeidspartnere er nyfødtavdelingene ved OUS, UNN, Levanger sykehus og St. Olavs hospital.

Dette unike forskningssamarbeidet kan du se og høre mer om på NRK1 Schrødingers Katt torsdag 16 oktober.

Kontakt: Fysioterapeut og forsker Lars Adde, Institutt for Laboratoriemedisin, barne – og kvinnesykdommer, NTNU.

De 13 nominerte er invitert til å sende inn fulltekst artikler som beskriver funnene i detalj, og vinneren blir deretter plukket basert på fulltekstartiklene. To av innleggene er presentasjoner fra CP-gruppen ved Institutt for Laboratoriemedisin, Barne – og Kvinnesykdommer (LBK).

1)      Beintetthet hos barn som har cerebral parese, og som kan gå.

To innlegg fra forskningsgruppen som forsker på cerebral parese (CP) ved LBK, NTNU er nominert til «The 2014 Gayle G. Arnold Award for Excellence». Førsteforfatter på det ene er stipendiat Ane-Kristine Finbråten ved LBK.

Innlegget handler om beintetthet hos barn med CP. Det er vel kjent at barn med CP har redusert beintetthet, og derfor også økt risiko for brudd som følge av mindre skader. Tidligere har man ment at hovedårsaken er lite vektbelastning og mindre aktivitet hos barn med CP, sammenlignet med barn som ikke har CP, og at det spesielt er barn som ikke kan gå, som har lav beintetthet.

I vår studie, blant barn som kan gå, har vi funnet at det er en betydelig forskjell i beintetthet, avhengig av hvor alvorlig funksjonshemningen er. For å finne ut dette har vi, som første gruppe i Europa, brukt DXA-scanning av lårbeinet til å måle beintetthet. Førsteforfatter er stipendiat Ane-Kristine Finbråten, og studien er resultat av et samarbeid mellom endokrinologisk seksjon ved IKM (professor i endokrinologi, Unni Syversen), University of Virginia (professor Rich Stevenson), og forskningsmiljøet for perinatal hjerneskade (CP gruppen) ved LBK (professor Jon Skranes, 1.amanuensis Guro Andersen og professor Torstein Vik).

2)      Kan avvik fra Mendelsk arvegang si noe om risiko for CP?

Det andre nominerte innlegget har studert gener som bestemmer strukturen og mengde av et protein som heter apolipoprotein E (apoE). Dette proteinet har mange forskjellige funksjoner, og er også involvert i reparasjonsprosesser etter hjerneskade. En spesiell variant av dette proteinet ser ut til å være assosiert med Alzheimers sykdom og med hvor lang tid det tar for voksne å komme seg etter en akutt hodeskade. Det originale i denne studien er at man har brukt en ny statistisk metode for å se om barnets gener som koder for apoE, er som forventet i forhold til Mendelsk arvegang. For å studere dette har vi analysert genetisk materiale fra begge foreldre og søsken til barn med CP. I studien fant vi at barn med CP oftere hadde en spesiell kombinasjon av et gen som bestemte strukturen av apoE, og et annet som bestemmer hvor mye apoE som produseres etter en hjerneskade, enn det man vill forventet ut fra Medelsk arv. Hos søsken til barna med CP fant man derimot en forventet fordeling av disse genene. Materialet ble samlet inn av stipendiat, overlege Espen Lien ved LBK, mens førsteforfatter er forsker og LiS i pediatri, Magne Stoknes, som har gjennomført analysene. Denne studien er resultat av et samarbeide med Universitetet i Bergen (prof Rolv Terje Lie), University of Virginia (professorene James Blackman og Yangde Bao), og forskningsmiljøet for perinatal hjerneskade (CP gruppen) ved LBK (1.amanuensis Guro Andersen og professorene Jon Skranes og Torstein Vik).

Begge presentasjonene er nå innsendt som fulltekstartikler til bedømmelse. Fristen for innsending var 15. juni, og selve kongressen arrangeres i San Diego 10.-13. september 2014. Prisen er på 2000 USD og vinneren vil presentere sine resultater som et lengre plenumsforedrag.

Den vanligste årsaken til fysisk funksjonshemming hos barn er en skade i hjernen som fører til diagnosen cerebral parese. De fleste av de som får cerebral parese, har fått denne skaden før de blir født, mens noen få får en slik skade under eller like etter fødselen. Det finnes mange ulike grader av cerebral parese, men alle  fører til store daglige utfordringer for barna selv og for deres foreldre. Vi har gjort en stor studie for å undersøke om det er økt risiko for cerebral parese hos barnet dersom mor har svangerskapsforgiftning.

Svangerskapsforgiftning (preeklampsi) er en vanlig komplikasjon i svangerskapet som kjennetegnes av høyt blodtrykk og eggehvite i urinen, og som oppstår i andre halvdel av svangerskapet. I de mest alvorlige tilfellene kan det være fare for mors liv, og det er da nødvendig å avslutte svangerskapet, noe som fører til at noen barn blir født svært for tidlig.

Hvorfor noen gravide får svangerskapsforgiftning er en gåte, selv om man vet at tilstanden  skyldes forandringer i morkaken. Morkaken forsyner barnet med næringsstoffer og oksygen, og i noen tilfeller av svangerskapsforgiftning fungerer morkaken så dårlig at barnet vokser dårlig (veksthemming) og i verste fall kan dø. Svangerskapsforgiftning er altså en tilstand som potensielt kan være farlig både for mor og barn. Derfor er et av hovedmålene med dagens svangerskapskontroller å oppdage svangerskapsforgiftning i tide, slik at man kan behandle tilstanden og forebygge komplikasjonene.

Imidlertid er både for tidlig fødsel og dårlig fostervekst kjente risikofaktorer for cerebral parese, og vi  har derfor nylig undersøkt  om svangerskapsforgiftning gir økt risiko for cerebral parese hos barnet. I denne studien ville vi finne ut om svangerskapsforgiftning kan føre til cerebral parese ved at barna blir født for tidlig, eller om det skyldes at de har vokst dårlig. I tillegg var vi spesielt interessert i å finne ut om svangerskapsforgiftning, uten disse komplikasjonene, i seg selv har en egen, direkte skadelig effekt på utviklingen av hjernen til fosteret.

Ved å bruke data fra Cerebral parese-registeret i Norge og Medisinsk fødselsregister studerte vi disse spørsmålene blant barn født mellom 1996 og 2006. I denne perioden ble det født over 600 000 barn i Norge. Blant disse 600 000, hadde vi informasjon om at 849 barn hadde cerebral parese. Resultatene av denne undersøkelsen ble publisert i en artikkel i det renommerte tidsskriftet British Medical Journal i juli i 2013. Vi laget i den forbindelse en 4 minutters videopresentasjon.

Forsker grand prix: Ti forskere – fire minutter – én scene. På Byscenen, 25. september kl. 19, kan du få oppleve «norgesmesterskapet» i forskningsformidling. 10 håndplukkede doktorgradskandidater fra NTNU skal formidle forskningen sin slik at alle forstår. Tre av deltakerne er fra Det medisinske fakultet, og her er én av dem.

Blogger: Eva Brekke

Jeg er 27 år og kommer fra Sandnes. Da jeg skulle velge studiested var det aldri noen tvil om at det måtte bli Trondheim, blant annet på grunn av Studentersamfundet hvor jeg har drevet med teater mesteparten av studietida. Nå er jeg ferdigutdannet lege, og holder på med doktorgrad i nevrovitenskap.

Fascinasjonen for hjernen startet lenge før jeg begynte på medisinstudiet. Selv om vi begynner å forstå en del om hvordan hjernen fungerer gjenstår fremdeles mange uløste gåter. Jeg håper jeg kan være med på å løse noen av disse. Forskningen min er preklinisk, det vil si at vi studerer hjernen i en dyremodell. Vi bruker noe som kalles MR spektroskopi kombinert med en type sukker med “merkelapp” på for å studere hvordan forskjellige stoffer øker eller minsker, og på den måten få informasjon om hvilke prosesser som er opp- eller nedregulert.

Jeg forsker på hva som skjer i hjernen når barn får for lite blod og oksygen til hjernen i perioden før, under eller etter fødselen. Det kan for eksempel skje under en vanskelig fødsel, men det kan også skje inni livmora hvis morkaka ikke fungerer som den skal. Hvis det gir permanent hjerneskade kan det føre til Cerebral Parese (CP).

Sammenlignet med voksne er nyfødte mer sårbare for perioder med for mye oksygen, noe som kan skape «oksidativt stress». Oksygen og oksidativt stress er et typisk eksempel på at ting i biologien både har en positiv og en negativ side. Hjernecellene er helt avhengige av oksygen, men i noen situasjoner går oksygen sammen med andre atomer og lager “oksygenradikaler” som skader hjernecellene. Etter en periode med for lite oksygen er cellene ekstra sårbare for ting som kan skade dem. Vi har funnet ut at noen av beskyttelsesmekanismene den voksne hjernen har mot oksygenradikaler ikke virker på samme måte i den nyfødte hjernen. Dette betyr at vi må tenke annerledes når vi skal behandle nyfødte.

Jeg håper at med bedre forståelse av prosessene i hjernen kan vi etter hvert gi nyfødte bedre behandling. Målet på lang sikt er å bedre overlevelsen blant nyfødte som får for lite blod og oksygen til hjernen, og også gjøre at de som klarer seg overlever til et friskere liv.

Her kan du lese om de andre deltakerne i årets Forsker grand prix

Hos barn som er født for tidlig, er årsakene ofte en kombinasjon av en rekke risikofaktorer, mens hos barn født til termin kan det være barnets egen evne til å motstå uheldige hendelser ved fødselen som gjør at noen barn for CP, mens andre ikke gjør det.

I tillegg ser det ut til å være en sammenheng mellom høy forekomst av CP og lav nyfødtdødelighet i enkelte fylker.

– Det kan være flere forklaringer på dette, sier PhD-stipendiat Magne Stoknes ved Institutt for Laboratoriemedisin, Barne- og Kvinnesykdommer (LBK), NTNU. Én forklaring er at man redder flere som allerede har CP (som har fått skade i mors liv), og som ellers ikke ville overlevd.

– Overlevelsen var høyere i fylker med lite areal, men disse fylkene hadde også en høyere andel CP, noe som kan tyde på at avstand til sykehus kan ha en viss betydning. Vi kan derfor ikke si med sikkerhet om sammenhengen skyldes forskjeller i kvalitet, eller ytre faktorer.

Individuelle faktorer

Når man ser på risikofaktorene som har vært tilstede under svangerskap og rundt fødsel hos barn rammet av CP, er det ingen klare faktorer som skiller seg ut, og ofte er det ulike kombinasjoner av risikofaktorer. Det er også usikkert når i svangerskapet CP oppstår:

– Bakgrunnen for at et barn får en hjerneskade som fører til cerebral parese er kompleks. Sannsynligvis ligger svaret i at det er en rekke risikofaktorer som hver for seg eller sammen bidrar til en prosess som fører til hjerneskade, og disse risikofaktorene virker sammen i en gitt rekkefølge (såkalte causal pathways).

– I tillegg kan det se ut til at noen barn er mindre «motstandsdyktige» enn andre mot ulike kombinasjoner av risikofaktorer, slik at det er ulike kombinasjoner av risikofaktorer som fører til CP hos hvert barn, forklarer Stoknes.

Fortsatt et puslespill

Forskningen bidrar allikevel med en ny bit til et større puslespill, men det gjenstår fortsatt mange brikker før vi med sikkerhet kan si hvorfor noen barn rammes av CP og hvordan dette eventuelt kan forebygges.

Stoknes sier forskerteamet nå ønsker å gå videre med større studier som går enda grundigere inn på hvordan ulike risikofaktorer virker sammen for å bidra til hjerneskade som igjen forårsaker CP.

Studiene

Forskningen til Stoknes er basert på tre studier. Den første studien som så på lav fødselsvekt ved termin inkluderte 400 488 norske barn født i perioden 1996-2003 hvorav 36 604 ble født med lav fødselsvekt. Av disse igjen var det 104 som ikke overlevde, og 69 som fikk CP.

Den andre studien som så på sammensetninger av risikofaktorer inkluderte 176 979 barn født i perioden 1996-98, hvorav 241 barn ble rammet av CP.

I den siste av studiene hvor forskerne sammenligner andelen nyfødtdødsfall med forekomst av CP blant barn som overlever, ble det brukt data fra 468 443 barn født i perioden 1996-2003, hvorav 1020 barn fikk diagnosen CP.

Disputas

Magne Stoknes disputerer over temaet “Novel Approaches to the Study of Risk Factors for Cerebral Palsy” den 8. april 2013 kl. 12.15 i ØHA11 ved NTNU.

Prøveforelesningen finner sted kl. 10.15 samme dag.

Publikasjoner

• Cerebral palsy and neonatal death in term singletons born small for gestational age. Stoknes M et.al.
• The effects of multiple pre- and perinatal risk factors on the occurrence of cerebral palsy. A Norwegian register based study. Stoknes M et.al.

Areej Ibrahim Elkamil ved Institutt for Laboratoriemedisin, barne- og kvinnesykdommer (LBK), NTNU har sett på risikofaktorer for CP, og på hvordan man best kan behandle medfølgende komplikasjoner i sitt doktorgradsarbeid.

Sammensatte risikofaktorer

– Det er veldig mange risikofaktorer rundt fødsel som kan skade barnet – hvis mor er syk, det er kunstig befruktning, det er flere barn (f.eks. tvillinger), morkakeproblem, blødning under svangerskapet, osv., sier Elkamil.

– Vi er ganske sikre på at hvis man kombinerer disse faktorene, øker risikoen for CP.

Et av resultatene som stikker seg ut, er at kunstig igangsetting av fødsel ser ut til å øke risikoen for CP. Elkamil vil derfor be leger og vordende foreldre tenke seg godt om før man ber om igangsetting av fødsel med mindre det er medisinsk grunnlag for avgjørelsen.

– Vi vet at induksjon kan redde liv hvis mor er syk – det kan redde både mor og barn! Men vi ønsker at leger har i bakhodet at indusering også kan være forbundet med risiko for CP, sier hun.

Når det er sagt, viser det seg at ca. en fjerdedel av barn med CP ikke har hatt noen kjente risikofaktorer. Elkamil tror det kan være genetiske årsaker som gjør at disse barna ikke tåler påkjenningene rundt fødsel like godt som andre, og dette er noe forskere allerede har begynt å se videre på.

Behandling samsvarer ikke alltid med alvorlighetsgrad

Elkamil og forskerne ved LBK har også sett på behandlingsmetoder av barn med CP. En av studiene så på behandling med den muskellammende substansen botulinum nevrotoxin – også kjent som “botox”.

To tredjedeler av barn med CP blir behandlet med botox for å redusere muskelspastisitet (muskelstivhet), som er en vanlig komplikasjon ved CP. Ikke uventet, fant forskerne ut at andelen barn som mottar botox behandling øker i samsvar med alvorlighetsgraden av CP – men kun til et visst punkt.

Når man ser på barn som klassifiseres på nivå fem, den høyeste alvorlighetsgraden, synker andelen som mottar botox behandling igjen. Dette til tross for at disse barna ofte har mer muskelstivhet, spasmer og påfølgende smerter.

– Enkelte mener at hvis man skal behandle barn på nivå fem må man sette botulinumtoksin overalt. Det blir veldig høye doser som kan gi alvorlige komplikasjoner. Vi mener at man kanskje burde bruke botulinumtoksin mer målrettet og bruke det på steder som for eksempel kan gjøre pleie lettere eller lindre smerte, sier Elkamil.

– Barn på nivå fem må som regel festes i rullestol, og klarer ikke å bevege seg. De har problemer som spasmer og smerter som kan gjøre daglig pleie vanskelig. Det er verdt å tenke på at bare det å kle på klær kan være en utfordring på grunn av spastisitet.

Tidlig screening mot hofteproblemer

En annen komplikasjon som kan inntreffe hos barn med høyere alvorlighetsgrad av CP, er hofteluksasjon, dvs. at hofta går helt ut av ledd. Hos barn med mye muskelstivhet og spasmer, kan det være vanskelig å oppdage problemet. Det verste er at dette over tid kan bli svært smertefullt, uten at barna klarer å kommunisere dette til foreldre eller foresatte.

Elkamil har sammenlignet oppfølgingsprogrammet for å hindre hofteluksasjon i Sverige med norsk praksis i årene 1998-2003. I Norge har det delvis vært en tradisjon for ikke å starte behandling tidlig men heller vente til det er helt nødvendig. Tankegangen har vært at barna fortsatt vokser og utvikler seg, og at det derfor er best å vente lengst mulig for å unngå flere operasjoner senere.

I Sverige derimot, har praksisen vært å screene barna fra ung alder og så gå inn og operere tidlig for å unngå at hofta sklir helt ut av ledd.

Det Elkamil fant var at det totale antallet operasjoner ikke økte ved tidlig intervensjon. Når man ser på type operasjon derimot, viste det seg at i Sverige var det færre alvorlige operasjoner og ingen operasjoner som innebar full fjerning av hoftekula fra lårbenet som resultat.

– Hofteleddet er et kuleledd, og når hofta er ute av ledd over lang tid blir brusken som beskytter skåla ødelagt, og det blir etter hvert veldig vondt. Ved tidlig operasjon klarer man å holde det på plass – man unngår smerter og større inngrep. Så det lønner seg å begynne tidlig, sier Elkamil.

Elkamil understreker at praksisen har endret seg i Norge, og at man følger nå samme modell som i Sverige.

CP registre gull verdt

I forskningen har Elkamil blant annet brukt data fra det norske CP registeret, et av Norges 19 nasjonale medisinske kvalitetsregistre. CP registeret har gjort det mulig å identifisere risikofaktorer, og det kan hjelpe med kartleggingen av behandlingspraksis.

Etter hvert som flere land oppretter CP registre, vil det også bli mulig å foreta større studier som kan gi enda bedre informasjon til forskere, som igjen kan føre til bedre forebygging og behandling.

Disputas

Areej Ibrahim Elkamil skal disputere om temaet den 27. september 2012 kl. 12:15. Det blir også en forelesning kl. 10:15.

Relaterte publikasjoner

• The effects of multiple pre- and perinatal risk factors on the occurrence of cerebral palsy. A Norwegian register based study.
• Induction of labor and cerebral palsy: a population-based study in Norway.
• Botulinum neurotoxin treatment in children with cerebral palsy: A population-based study in Norway.
• Prevalence of hip dislocation among children with cerebral palsy in regions with and without a surveillance programme: a cross sectional study in Sweden and Norway.

– Vi vet lite om hvordan håndfunksjonen utvikler seg hos barn med cerebral parese som er rammet på begge sider av kroppen (bilateral CP), og det finnes lite kunnskap om hva slags behandling som virker og ikke virker, sier ergoterapeut og doktorgradsstipendiat Ann-Kristin Gunnes Elvrum ved Institutt for laboratoriemedisin, barne- og kvinnesykdommer (LBK).

– Hensikten er at de skal klare seg bedre i det daglige. At det skal bli lettere å kle på seg, spise, leke, delta i daglige aktiviteter og fritidsaktiviteter. Mye av barndommen til disse barna går med på å trene på å få til ting, og da er det viktig å vite om all denne treningen virker.

Det finnes tester for å måle evnen til å for eksempel kunne gripe en ting på oppfordring (kapasitet), men det er ferre metoder for å kartlegge bruk av hender i det daglige (spontan bruk).

I Sverige har man utviklet en test basert på lek for å måle uoppfordret bruk av hendene til barn i alderen 18 måneder til 12 år med ensidig (unilateral) CP. Elvrum vil nå sammen med kollegaer ved LBK og Karolinska Institutet i Sverige  videreutvikle denne for barn med bilateral CP.

Lekende lett

Testen går ut på at barn i alderen 18 måneder til 6  år får utdelt bestemte leker som krever bruk av begge hender, og som de kan leke med som de selv vil. De eldre barna (6-12 år) får utdelt de samme lekene, men i en spill-sammenheng hvor de skal redde en fange i en borg ved å løse forskjellige oppgaver. Leken blir filmet for senere å bli analysert.

– Jeg har brukt testen på unger som har unilateral cerebral parese, og de aller fleste liker den kjempegodt og synes det er artig, sier Elvrum.

For å utvikle testen, skal Elvrum og teamet filme 120 barn i Sverige og Norge med bilateral CP. 80 barn har allerede blitt filmet i Sverige, og inkallelser til 20-25 barn i Sør-Trøndelag, og 15-20 barn ved Rikshospitalet i Oslo og Sykehuset i Vestfold blir sendt ut på sensommeren.

Målet er å få filmet barna, analysert håndbruken, og å utvikle testen til generell bruk i løpet av 2013.

Relaterte publikasjoner

• Krumlinde-Sundholm L, Eliasson AC. Development of the Assisting Hand Assessment: a Rasch-built measure intended for children with unilateral upper limb impairments. Scand J Occup Ther. 2003;10:16-26.
• Krumlinde-Sundholm L, Holmefur M, Kottorp A, Eliasson AC. The Assisting Hand Assessment: current evidence of validity, reliability, and responsiveness to change. Dev Med Child Neurol. 2007 Apr;49(4):259-64.
• Klingels K, Jaspers E, Van de Winckel A, De Cock P, Molenaers G, Feys H. A systematic review of arm activity measures for children with hemiplegic cerebral palsy. Clin Rehabil. 2010 Oct;24(10):887-900.