Blogger: Bjørn Gustafsson
Prodekan forskning, Det medisinske fakultet, NTNU

I forrige uke publiserte en av våre forskningsgrupper, ledet at professor Duan Chen, en omfattende vitenskapelig studie som viser til lovende resultater på å behandle magekreft med å blokkere svulstens nerveforsyning. Artikkelens stod på trykk i det anerkjente tidsskriftet Science Translational Medicine.

Fra venstre: Kunnskapssenteret, Chun-Mei Zhao, Gøran T. Andersen (i bakgrunn), Duan Chen nederst til høyre (foto: Helsebygg/Geir Mogen)

Det engelske uttrykket “translational medicine” oversettes til medisinsk translasjonsforskning på norsk og innebærer at man overfører ny kunnskap fra grunnforskning på eksempelvis cellekulturer eller dyremodeller til praktisk bruk i pasientbehandlingen, det engelske uttrykket for dette er “from bench-to-bedside”.

Ny kunnskap fra grunnleggende forskning og dyreforsøk er av null verdi hvis den ikke kan testes i kliniske studier, det vil si på pasienter. Kunnskapsoverføringen går også andre veien, dvs. kunnskap fra pasientbehandling brukes for å forbedre den grunnleggende forskningen i laboratoriet “from bench-to-bedside, and back again”. Gode problemstillinger fra de som arbeider med pasientbehandling er helt nødvendige for at forskningen som bedrives i laboratoriene skal være relevant. Dette samspillet er nøkkelen for fremgang i moderne medisinsk forskning.

Translasjonsforskning tar ofte frustrerende lang tid. Fra spennende resultater blir vist i grunnleggende forskning tar det ofte opp til 15 år før det kommer pasientene til gode. I tillegg er det kun en brøkdel av funn i laboratoriet som vil kunne tas i klinisk bruk. At en behandling er effektiv i celleforsøk eller i en dyremodell som bruker genetisk like mus er ikke en garanti for at den vil være effektiv i behandling av pasienter med store individuelle forskjeller.

Omfattende testing er også nødvendig for å være sikker på at behandlingen er sikker før den kan tas i bruk i pasientbehandling. For at translasjonsforskning ikke skal bli alt for tidskrevende må derfor samspillet mellom forskere og klinikere være tett. Nye St. Olavs hospital er bygd som et integrert universitetssykehus, dvs. universitetets forskningslaboratorier er plassert i samme bygg som der pasientbehandlingen foregår. Forskere og helsepersonell jobber side ved side. Samlokaliseringen av universitet og sykehus hos oss på Øya gir optimale forutsetninger for effektiv translasjonsforskning der nye forskningsfunn raskt kan testes ut og forhåpentligvis komme pasienten til gode i form av ny og bedre diagnostikk eller behandling.

Forskningen som er utført av Duan Chens gruppe bygger på samarbeid med anerkjente internasjonale forskermiljøer og kollegaer ved St Olavs Hospital. I en imponerende rekke avanserte forsøk har man kunnet vise at utvikling av kreft i magesekken er avhengig av at svulsten får nerveimpulser. For å forsikre seg om at dette virkelig stemmer har forsøk blitt utført i tre separate musemodeller der nerveforsyningen blitt brutt med enten kirurgi, medikamenter, eller Botox® injeksjoner. Alle tre modellene ga samme svar: hvis man fjerner nerveforsyningen så hemmes kreftutviklingen. De fant også at kreft stort sett ikke forekommer hos pasienter i deler av magesekken der nerveforsyningen tidligere er blitt kuttet med så kalt vagotomi. Når man videre undersøkte svulster fra pasienter som blitt operert på grunn av kreft i magesekken ble det funnet aktivert nervesignalering og de mest ondartede svulstene var de med mest uttalt nerveforsyning.

Ved St Olavs har man lang erfaring av å bruke Botox® injeksjoner hos pasienter med spasmer i spiserøret. Behandlingen er sikker, utføres enkelt med hjelp av et gastroskop, og tar ikke mer enn 10 minutter. Ettersom metoden med Botox® allerede er vel utprøvd og sikker så planlegger Duan Chen nå i samarbeid med leger på St Olavs hospital å starte en studie på pasienter med magekreft. Hvis behandlingen viser seg effektiv står andre typer kreft på tur. Dette er et prakteksempel på god translasjonsforskning i det integrerte universitetssykehuset.

Forskningen var finansiert av Samarbeidsorganet, Norges Forskningsråd og National Insitute for Health.

Gøran Andersen og Duan Chen. (Foto: Geir Mogen)

Nervegiften botox har vist seg å kunne hemme vekst av kreftsvulster i magen gjennom dyrestudier. Nå er forskere og leger ved NTNU og St. Olavs Hospital klar for å teste ut botox på pasienter med magekreft.

Forsker Duan Chen og lege Gøran Andersen ble i går intervjuet av NRK Dagsrevyen.

• Her kan du se innslaget NTNU-forskning vekker internasjonal oppsikt

• Les også Behandler kreft med botox i Gemini

Magekreft er en av krefttypene med dårligst overlevelse. I første omgang er det kun pasienter med magekreft som ikke kan opereres og hvor alle andre behandlingsmetoder er testet som kan prøve ut botox-behandlingen.

Botox eller botulinum toksin er en særdeles sterk nervegift, men på verdensbasis er bruk av Botox i medisinsk og kosmetisk behandling meget utbredt og stoffet har mange bruksområder. På grunn av sin egenskap som nervegift så har Botox blitt produsert som biologisk våpen av flere nasjoner, blant annet Irak, Japan og Sovjetunion. 1 gram av krystallisert botulinum toksin er nok til å ta livet av mer enn 1 million mennesker. Men dosen som anvendes til medisinsk bruk av Botox er svært lav og medisinsk bruk av Botox er trygg uten noen alvorlige bivirkninger.

1 gram av krystallisert botulinum toksin er nok til å ta livet av mer enn 1 million mennesker.

Forskningsgruppa til Duan Chen

Botox er nå godkjent til bruk for en rekke forskjellig tilstander, blant annet som behandling for muskelspasmer, mot ekstreme svetting i armhulene, mot blærespasmer og mot kronisk migrene. I tillegg benyttes det også mot spasmer i spiserøret og ved spasmer eller kroniske sår i analkanalen. Bruksområdet for Botox blir stadig utvidet og det forskes nå her ved NTNU hvorvidt dette medikamentet kan anvendes på klasehodepine, overvekt og magekreft.

Forskermiljøet til Professor Duan Chen har i lengre tid gjennomført grunnforskning relatert til magekreft ved studier av dyr som utvikler denne sykdommen. Fra epidemiologiske studier av mennesker med magekreft og observasjoner i dyremodeller for magekreft kunne man se en sammenheng mellom kreftsvulstens plassering i magesekken og mengden nerveforsyning svulsten har.

Man fant oftere kreft i de områdene av magesekken som var best forsynt med nerver. På bakgrunn av disse observasjonene startet Professor Duan Chen forskning for å avdekke den biologiske sammenhengen mellom graden nerveforsyning og kreftutvikling i magesekken og for å undersøke om dette kunne gi nye behandlingsmuligheter.

Man fant oftere kreft i de områdene av magesekken som var best forsynt med nerver.

Det finnes forskjellige dyremodeller for magekreft; magekreft kan enten initieres ved genetisk manipulasjon eller ved hjelp av kreftfremkallende stoffer tilsatt i maten. Professor Duan Chen og hans forskningsgruppe brukte slike dyremodeller for magekreft og fjernet så kirurgisk nerveforsyningen til magesekken ved å kutte over nervene.

For andre kreftformer har vi per i dag ikke vitenskapelig grunnlag for å prøve ut Botox injeksjoner. Om det kommer lovende resultater i forhold til Botox injeksjoner for magekreftpasienter kan denne formen for behandling eventuelt være aktuelt å teste ut på andre krefttyper i fremtiden. (illustrasjonsbilde: istockphoto.com)

Etter flere måneders observasjonstid ble magesekken hos disse dyrene sammenlignet med magesekken hos tilsvarende ubehandlede dyr og man så da overraskende store forskjeller i kreftutviklingen hos disse dyrene. De dyrene uten nerveforsyning til magesekken hadde langt mindre svulster enn dyrene med intakt nerveforsyning.

I disse dyremodellene utvikles kreftsvulstene i magesekken mellom 6-12 måneders alder, og kutting av nerveforsyningen tidlig i dyrenes liv, før kreftsvulst utviklingen, medførte klart forsinket og mindre svulstutvikling. Ved kutting av nerveforsyning etter 12 måneders alder, det vil si ved allerede etablert svulstsykdom, fant man også at kuttingen bremset videre kreftutvikling eller at svulsten krympet i størrelse.

Fra disse funnene var det tydelig at nerveforsyningen til magesekken bidro til å forsterke kreftutviklingen hos disse dyrene og at blokkering eller fjerning av nerveforsyningen kunne ha en potensiell betydning for behandling.

Det finnes flere metoder for å stanse nerveforsyning til magesekken og det er her Botox kommer inn i bildet. Botox blokkerer ikke bare nerveforsyningen til muskler, men Botox kan også blokkere nerveimpulsene hos de indre organene. I neste runde forsøkte derfor Professor Duan Chen og hans forskningsgruppe å sette Botox-injeksjoner direkte i magesekken i disse dyremodellene for å se om dette virket på samme måte i forhold til kreftutvikling som kirurgisk fjerning av nerveforsyningen. De fant da en tilsvarende effekt på kreftutviklingen i dyrene som ble behandlet med Botox som for dyrene som fikk nervene fjernet kirurgisk.

At nerveforsyningen til solide organer kan påvirke kreftutviklingen er en ny oppdagelse innenfor kreftforskningen og dette kan potensielt representere en ny innfallsvinkel når det gjelder behandlingsmetoder for kreftsykdom.

Dette er bare et kort resyme av den forskningen som har blitt gjort i forskningsgruppen til Professor Duan Chen vedrørende nervesystemets rolle for kreftutviklingen i magesekken. Forskergruppen til Professor Duan Chen har hatt et tett internasjonalt samarbeid med forskere i Japan, Tyskland og USA vedrørende disse studiene og forskningen strekker seg fra celleforskning og dyremodeller til kliniske studier. Resultatene fra denne forskningen som har pågått i over syv år vil bli publisert i en større artikkel senere i år.

At nerveforsyningen til solide organer kan påvirke kreftutviklingen er en ny oppdagelse innenfor kreftforskningen og dette kan potensielt representere en ny innfallsvinkel når det gjelder behandlingsmetoder for kreftsykdom. Parallelt med forskningen til professor Duan Chen har andre forskningsmiljøer undersøkt nervesystemets betydning for prostatakreft og man har gjort  tilsvarende funn på nerveforsyningens rolle i kreftutviklingen. Disse resultatene fra Claire Magnon et. Al.  ble i fjor publisert i Science.

(…) det gjenstår enda å undersøke om Botox eller annen blokkering av nerveforsyningen til magesekken vil virke på samme måte for pasienter med magekreft.

Det foreligger nå gode og reproduserbare resultater for at Botox og fjerning av nerveforsyningen til magesekken bremser kreftutviklingen i forskjellige dyremodeller for magekreft. Men det gjenstår enda å undersøke om Botox eller annen blokkering av nerveforsyningen til magesekken vil virke på samme måte for pasienter med magekreft.

Magekreft representerer en alvorlig kreftsykdom hvor den eneste helbredende behandlingen er kirurgi eventuelt i kombinasjon med cellegift før og etter operasjonen. Dessverre er magekreft en snikende sykdom som ofte gir symptomer for sent og for en god del pasienter er kreftsykdommen så omfattende på diagnosetidspunktet til at operasjon er mulig. For disse pasientene per i dag er cellegift eneste behandlingsmuligheten for å bremse kreftsykdommen.

Vi har nå tenkt å etterprøve om Botox kan bremse kreftutvikling og bedre prognosen til pasienter med magekreft hvor alle andre behandlingsmuligheter allerede er utprøvd. Vi har fått godkjent et pilotprosjekt hvor inntil 10 pasienter kan rekrutteres. Botox vil da injiseres direkte i svulsten via gastroskopi og effekten på svulststørrelsen vil evalueres med røntgen undersøkelse (CT) 8 uker etter injeksjonen. Botox alene vil ikke kunne kurere magekreft, men hvis dette virker kan denne behandlingsmetoden representere en ny form for tilleggsbehandling for magekreft.

Det ble nylig sendt et PULS-intervju på NRK med forskningsgruppen til Professor Duan Chen vedrørende disse studiene.

Dette intervjuet er forkortet slik at en god del informasjon vedrørende prosjektet ikke ble formidlet.  Prosjektet for Botox injeksjoner i forhold til kreftbehandling er kun aktuelt for pasienter med magekreft hvor alle andre behandlingsmuligheter er utprøvd, og det er i tillegg en del andre mindre tilleggskriterier som må være oppfylt.

Ved spørsmål knyttet til overnevnte forskning kan Professor Duan Chen (duan.chen@ntnu.no) eller  Gøran Andersen (goran.t.andersen@ntnu.no) kontaktes.

I innslaget på Puls får dere møte

• Bård Kulseng, som forsker på botox mot fedme.
• Erling Tronvik, som forsker på botox mot selvmordshodepine.
• Duan Chen, som forsker på botox mot magekreft. Det var også hans fagmiljø som først gjorde studier på botox mot fedme på lab.
• Gøran T. Andersen som også skal forske på magekreft.

Jeg jobber med forskningskommunikasjon. Det betyr at jeg har den hyggelige jobben med å forklare hva forskerne har kommet frem til, etter at de har brukt kanskje flere år på arbeidet. Men noen ganger så hender det at vi må forklare hva forskningen går ut på før det finnes noen forskningsresultater. Kanskje forskerne kun har en god ide som de vil undersøke men ikke vet om den er riktig eller feil, hva gjør vi da?

Aller først, en kortversjon av en forskningsprosess:

En forsker, vi kaller henne Kari, har basert på stor kunnskap om et tema, en teori som hun tror er god: en hypotese. Hypotesen er i dette tilfellet at at det er sunt å spise laks.

Kari setter så i gang med å forske:

• 

  Forskeren Kari ønsker å finne ut om laks er sunt. Det er en lang prosess….

  hun må lage et godt forskningsdesign for å få et klarest mulig ja/nei svar

• hun søker deretter om tillatelse for å utføre studien til en komite som vurderer om etiske krav samt lover og regler for å utføre forsøk på mennesker er oppfylt
• hun lager et enkelt informasjonsskriv som skal deles ut til forsøkspersoner som inviteres til å delta i studien: her må det på lettfattelig språk fremgå hva studien går ut på, hva man vil oppnå med studien, eventuelle fordeler/ulemper hvis man deltar, og att man har rett å si nei til deltakelse både før og under studien
• Kari setter i gang med å forske (dette fortjener ganske mange kulepunkter i seg selv, men reduserer det til dette ene punktet for enkelhetsskyld)
• etterhvert kan hun samle inn data fra studien og lager beregninger på disse. Ut fra resultatene kan hun nå konkludere om det er sunt eller ikke å spise laks, og setter seg ned og skriver enn vitenskapelig rapport/manuskript
• hun sender sitt manuskript til et passende vitenskapelig tidsskrift
• tidsskriftene bruker såkalt fagfellevurdering (manuskriptet blir sendt til vurdering av uavhengige fagpersoner som har god oversikt over temaet)
• manuskriptet blir enten godkjent for publisering som en artikkel, kanskje med forbehold om noen endringer, eller avvist
• om det blir avvist betyr det ikke at det nødvendigvis er dårlig, men at det kanskje er feil for tidsskriftets profil, og da må Kari gjøre eventuelle endringer og prøve å sende til et annet tidsskrift

Kari og hennes kolleger ønsker med den publiserte artikkelen å få oppmerksomhet hos andre forskere som er interessert i om laks er sunt å spise. Om flere forskere studerer dette og finner det samme som Kari, så kan man med større grad av sikkerhet si at laks er sunt, usunt, eller kanskje ikke påvirker helsen i hele tatt. Og så kan man gi gode forskningsbaserte råd til laksespisere. Det er derfor du ofte hører forskere si: “Vi trenger mer forskning på området”.

Det er derfor du ofte hører forskere si: “Vi trenger mer forskning på området”.

Men nå er jo artikkelen til Kari ute, og da sprer vel kunnskapen seg automatisk til fagpersoner og “mannen i gata”?

I en ideell verden gjør den det. I realiteten så kan viktige og interessante funn “drukne” i mengden da det publiseres tusentals nye forskningsartikler hver dag. Resultatene kan også bli forbigått i stillhet om de er blitt publisert i et mindre godt tidsskrift som er relativt ukjent og som få leser.  For at resultater skal få oppmerksomhet må de publiseres i gode tidsskrift som kun gir ut forskningsarbeider med høy kvalitet og troverdighet, studier som er publisert her blir oftere lest av forskere men også en sjelden gang av journalister som kan spre informasjonen videre til allmenheten.

Hva har forskeren funnet ut? Hvordan har hun funnet det? Hva er nytt? Hvorfor er dette viktig?

Det er her vi som jobber med forskningskommunikasjon kommer inn. Siden slike artikler sjelden blir oppdaget av journalister eller folk flest, er vår jobb er å skape oppmerksomhet om forskning til “mannen i gata”. Dette gjør vi på mange måter. Den aller viktigste jobben er å bistå forskere som Kari i å formulere forskningen på en slik måte at de fleste forstår hva Kari har forsket på. Hva har hun funnet ut? Hvordan har hun funnet det? Hva er nytt? Hvorfor er dette viktig?

Det neste vi gjør er å finne ut hvordan forskningen skal spres. Noen ganger ber vi Kari skrive et blogginnlegg til denne bloggen du leser nå. Andre ganger så hjelper vi Kari med å ta direkte kontakt med en journalist. Kanskje Kari får hjelp fra Gemini-redaksjonen som skriver en norsk og en engelsk sak på forskningen. Da sprer det seg ofte rundt om i hele verden.

Kanskje journalisten får snusen i en studie som skal starte og man ikke har noen funn ennå.

Men innimellom så hender det at nysgjerrige journalister snur om på rekkefølgen i denne prosessen. Kanskje de får snusen i en studie som skal starte og man ikke har noen funn ennå. Da kan det hende at journalisten har lett på en nettside som heter clinicaltrials.gov. (Hint til gravende journalister).

Botox kan brukes til mer enn å fjerne rynker, håper forskere fra NTNU

Utfordringen for forskeren da er å passe på at når man sprer informasjon om en planlagt studie, så må det ikke være villedende eller gi falske forhåpninger.

For et noen uker siden ville Dagsrevyen lage en sak på en forskningsstudie som settes i gang i disse dager. Forskere fra NTNU har, basert på tidligere vellykkede dyreforsøk, planlagt en studie på pasienter med overvekt der de sammen med leger på St. Olav skal teste effekten av nervegiften botox.

Botox skal settes i en nerve for å dempe appetitten, som skal føre til vekttap. Om det viser seg at dette fungerer, så vil det kunne få store konsekvenser: Mange vil slippe fysisk krevende og dyre fedmeoperasjoner for å gå ned i vekt.

(…)det er viktig at det kommer frem at forskerne ikke vet sikkert om metoden fungerer, det er dette de skal finne ut.

Det sier seg selv at dette er en spennende og viktig sak for en journalist. Men det er viktig at det kommer frem at forskerne ikke vet sikkert om metoden fungerer, det er dette de skal finne ut. Forskerne i botox-studien kan ikke love at det fungerer, men de er optimistiske.

Hvordan balanserer man en slik sak? Du kan vurdere selv her hvor mye informasjon du synes bør gis ut før man i hele tatt vet om en ny behandlingsmetode fungerer. Jeg vil gjerne ha dine innspill i kommentarfeltet!

PS: Responsen fra publikum på denne nyhetssaken på Dagsrevyen var enorm. Sjelden har sentralbordet på St. Olavs hatt så mye å gjøre.

32 personer kan delta i studien. Man må ha BMI over 35 og bør helst på i trondheimsområdet. Interesserte kan ta kontakt på epost: hege.bjoru@stolav.no.

Areej Ibrahim Elkamil ved Institutt for Laboratoriemedisin, barne- og kvinnesykdommer (LBK), NTNU har sett på risikofaktorer for CP, og på hvordan man best kan behandle medfølgende komplikasjoner i sitt doktorgradsarbeid.

Sammensatte risikofaktorer

– Det er veldig mange risikofaktorer rundt fødsel som kan skade barnet – hvis mor er syk, det er kunstig befruktning, det er flere barn (f.eks. tvillinger), morkakeproblem, blødning under svangerskapet, osv., sier Elkamil.

– Vi er ganske sikre på at hvis man kombinerer disse faktorene, øker risikoen for CP.

Et av resultatene som stikker seg ut, er at kunstig igangsetting av fødsel ser ut til å øke risikoen for CP. Elkamil vil derfor be leger og vordende foreldre tenke seg godt om før man ber om igangsetting av fødsel med mindre det er medisinsk grunnlag for avgjørelsen.

– Vi vet at induksjon kan redde liv hvis mor er syk – det kan redde både mor og barn! Men vi ønsker at leger har i bakhodet at indusering også kan være forbundet med risiko for CP, sier hun.

Når det er sagt, viser det seg at ca. en fjerdedel av barn med CP ikke har hatt noen kjente risikofaktorer. Elkamil tror det kan være genetiske årsaker som gjør at disse barna ikke tåler påkjenningene rundt fødsel like godt som andre, og dette er noe forskere allerede har begynt å se videre på.

Behandling samsvarer ikke alltid med alvorlighetsgrad

Elkamil og forskerne ved LBK har også sett på behandlingsmetoder av barn med CP. En av studiene så på behandling med den muskellammende substansen botulinum nevrotoxin – også kjent som “botox”.

To tredjedeler av barn med CP blir behandlet med botox for å redusere muskelspastisitet (muskelstivhet), som er en vanlig komplikasjon ved CP. Ikke uventet, fant forskerne ut at andelen barn som mottar botox behandling øker i samsvar med alvorlighetsgraden av CP – men kun til et visst punkt.

Når man ser på barn som klassifiseres på nivå fem, den høyeste alvorlighetsgraden, synker andelen som mottar botox behandling igjen. Dette til tross for at disse barna ofte har mer muskelstivhet, spasmer og påfølgende smerter.

– Enkelte mener at hvis man skal behandle barn på nivå fem må man sette botulinumtoksin overalt. Det blir veldig høye doser som kan gi alvorlige komplikasjoner. Vi mener at man kanskje burde bruke botulinumtoksin mer målrettet og bruke det på steder som for eksempel kan gjøre pleie lettere eller lindre smerte, sier Elkamil.

– Barn på nivå fem må som regel festes i rullestol, og klarer ikke å bevege seg. De har problemer som spasmer og smerter som kan gjøre daglig pleie vanskelig. Det er verdt å tenke på at bare det å kle på klær kan være en utfordring på grunn av spastisitet.

Tidlig screening mot hofteproblemer

En annen komplikasjon som kan inntreffe hos barn med høyere alvorlighetsgrad av CP, er hofteluksasjon, dvs. at hofta går helt ut av ledd. Hos barn med mye muskelstivhet og spasmer, kan det være vanskelig å oppdage problemet. Det verste er at dette over tid kan bli svært smertefullt, uten at barna klarer å kommunisere dette til foreldre eller foresatte.

Elkamil har sammenlignet oppfølgingsprogrammet for å hindre hofteluksasjon i Sverige med norsk praksis i årene 1998-2003. I Norge har det delvis vært en tradisjon for ikke å starte behandling tidlig men heller vente til det er helt nødvendig. Tankegangen har vært at barna fortsatt vokser og utvikler seg, og at det derfor er best å vente lengst mulig for å unngå flere operasjoner senere.

I Sverige derimot, har praksisen vært å screene barna fra ung alder og så gå inn og operere tidlig for å unngå at hofta sklir helt ut av ledd.

Det Elkamil fant var at det totale antallet operasjoner ikke økte ved tidlig intervensjon. Når man ser på type operasjon derimot, viste det seg at i Sverige var det færre alvorlige operasjoner og ingen operasjoner som innebar full fjerning av hoftekula fra lårbenet som resultat.

– Hofteleddet er et kuleledd, og når hofta er ute av ledd over lang tid blir brusken som beskytter skåla ødelagt, og det blir etter hvert veldig vondt. Ved tidlig operasjon klarer man å holde det på plass – man unngår smerter og større inngrep. Så det lønner seg å begynne tidlig, sier Elkamil.

Elkamil understreker at praksisen har endret seg i Norge, og at man følger nå samme modell som i Sverige.

CP registre gull verdt

I forskningen har Elkamil blant annet brukt data fra det norske CP registeret, et av Norges 19 nasjonale medisinske kvalitetsregistre. CP registeret har gjort det mulig å identifisere risikofaktorer, og det kan hjelpe med kartleggingen av behandlingspraksis.

Etter hvert som flere land oppretter CP registre, vil det også bli mulig å foreta større studier som kan gi enda bedre informasjon til forskere, som igjen kan føre til bedre forebygging og behandling.

Disputas

Areej Ibrahim Elkamil skal disputere om temaet den 27. september 2012 kl. 12:15. Det blir også en forelesning kl. 10:15.

Relaterte publikasjoner

• The effects of multiple pre- and perinatal risk factors on the occurrence of cerebral palsy. A Norwegian register based study.
• Induction of labor and cerebral palsy: a population-based study in Norway.
• Botulinum neurotoxin treatment in children with cerebral palsy: A population-based study in Norway.
• Prevalence of hip dislocation among children with cerebral palsy in regions with and without a surveillance programme: a cross sectional study in Sweden and Norway.