Det er godt kjent at aldring fører med seg en rekke fysiologiske og funksjonelle forandringer. Blant disse finner vi tap av hjerneceller og forbindelsene dem imellom, som er knyttet opp mot utviklingen av kognitiv svikt og demens. Dette tapet av hjerneceller begynner allerede i middelalderen, og akselererer i alderdommen. Eldrebølgen er snart over oss, og det snakkes stadig om å finne strategier for å bremse eller redusere forekomsten av aldersrelaterte sykdommer for å kunne redusere belastningen på individet, pårørende, og ikke minst helsesektoren.

Å forbedre kondisjonen i voksen alder kan være positivt for hjernen (Illustrasjonsfoto: Colourbox)

Kondisjon har gjentatte ganger blitt foreslått som en faktor som kan bremse aldersrelatert tap av hjerneceller.

Kondisjon har gjentatte ganger blitt foreslått som en faktor som kan bremse aldersrelatert tap av hjerneceller. Studier har blant annet vist at individer med høyere kondisjon har større totalt hjernevolum, samt større volum i hjernebarken og hippocampus, som er områder som ofte blir rammet ved mild kognitiv svikt og demens. Ikke nok med det, men god kondisjon har også gjentatte ganger blitt assosiert med bedre kognitiv funksjon og mindre risiko for demens.

I motsetning til kondisjon viser studier at angst og depresjon er assosiert med mindre hjernevolum, samt økt risiko for demens. Heldigvis er det mye som tyder på at trening og høyere kondisjon kan bidra til å redusere symptomer på angst og depresjon. Kan det tenkes at kondisjon, som kan forbedres gjennom trening, er en billig strategi som kan bidra til å redusere hjernealdring, også hos de som sliter psykisk? Mye tyder på det, men forskningen på området er fortsatt manglende. Blant annet vet vi lite om hvorvidt det er hensiktsmessig å forbedre kondisjonen sin over tid, eller om det kun er de som alltid har hatt høy kondisjon som er beskyttet. Og kan man forbedre kondisjonen i voksen alder, eller må endringene skje i tidligere alder?

Resultater fra vår nylig publiserte studie, som bruker data fra HUNT-studiene (Helseundersøkelsen i Nord-Trøndelag) samt HUNT-MRI substudien, gir støtte for at å forbedre kondisjonen i voksen alder kan være positivt for hjernen.

751 deltakere fikk målt hjernen sin med MRI og estimert kondisjonen sin ved hjelp av CERGs kondiskalkulator. Vi fant at middelaldrende menn og kvinner som klarte å forbedre kondisjonen sin over en periode på 12 år hadde større totalt hjernevolum og større volum i hjernebarken enn de som hadde lav kondisjon. I tillegg hadde de som klarte å opprettholde god kondisjon over samme tidsperiode større totalt hjernevolum og større hippocampus. Dette tyder altså på at det kan være positivt for hjernehelsen å forbedre kondisjonen sin, også når man er over 40 år. Samtidig fant vi at de som opplevde en forverring i angstsymptomer hadde mindre totalt hjernevolum og hjernebark enn de som hadde lav forekomst av angstsymptomer. Men også hos denne gruppen så vi at en økning i kondisjon kunne ha en positiv sammenheng med hjernevolum.

Dessverre hadde vi ikke mulighet til å se på endringer i hjernevolum, noe som kunne gitt et bedre bilde av de faktiske effektene kondisjon og angst har på hjernen i voksen alder. Vi håper å kunne se på dette når datainnsamlingen i den andre runden av HUNT-MRI, som gjennomføres i forbindelse med HUNT4, er ferdig. Til tross for dette tyder resultatene våre sammen med tidligere forskning på at tiltak som kan bedre og opprettholde god kondisjon i voksen alder kan være viktige for å opprettholde god hjernehelse, også blant de som opplever forverring i angstsymptomer.

Du kan lese mer om forskningen til stipendiat Ekaterina Zotcheva i dette blogginnlegget og på CERG sine nettsider.

Professor Tone Frost Bathen. Foto: Karl Jørgen Marthinsen/ NTNU.

I forskningsgruppen jeg leder forsker vi på kreft. Vi forsker på medisinske avbildningsmetoder, slik at vi bedre kan oppdage, karakterisere og behandle kreftsykdom. I forskningen vår bruker vi også kreftprøver fra pasienter og kreftmodeller, slik at vi kan få bedre forståelse av kreftens biologi og mekanismene for hvordan kreft utvikles og responderer på behandling.

Det siste året har jeg vært så heldig å få være med på å utvikle et stort, nytt forskningsprosjekt sammen med samarbeidspartnere lokalt og nasjonalt, der vi skal ta  utgangspunkt i avansert medisinsk utstyr finansiert av Trond Mohn. Initiativet og støtte til forskningssamarbeidet kommer fra Tromsø forskningsstiftelse og Trond Mohn stiftelse.

Forskningen skulle være relevant for norske pasientgrupper og universiteter og universitetssykehus i Trondheim, Tromsø og Bergen måtte samarbeide i prosjektet. Det var også et krav at prosjektet skulle være av høy kvalitet ved vurdering av internasjonale eksperter på fagfeltet.

I forrige uke  fikk vi endelig vite at prosjektet vårt ble innvilget finansiering – så nå går vi en spennende, og krevende, tid i møte hvor våre planer skal omsettes i praksis.

• Les også om prosjektet i Dagens medisin og på NRK.no

Hvorfor er det så viktig å forske på kreft og demens?

Antall kreftpasienter i Norge og verden for øvrig er økende, hovedsakelig på grunn av en økende og aldrende befolkning. En aldrende befolkning innebærer også et økende antall mennesker med kognitiv funksjonsnedsettelse og demens.

Disse pasientgruppene representerer til sammen betydelige utfordringer for helsepersonell og samfunnet som helhet. Både kreft og demens er komplekse sykdommer med stor variasjon. Det er derfor nødvendig at behandling og oppfølging av disse pasientene er persontilpasset, det vil si «rett behandling, til rett tid, i rett pasient». Ved fakultetet vårt har vi sterke forskningsmiljø både innenfor kreft og demens. Det var derfor naturlig at vi rettet vår forskning mot disse pasientgruppene i utviklingen av det nye prosjektet.

Medisinsk avbildning, som dere kanskje har hørt om som CT, MR og PET, er svært viktige diagnostiske verktøy for å kunne gi persontilpasset behandling. Ved bruk av disse metodene for avbildning kan sykdommene karakteriseres direkte, og pasienten kan følges over tid, uten at det gjøres inngrep som krever at kroppen må åpnes.

PET/MR – skanneren er en av verdens mest avanserte maskiner for avbildning av menneskekroppen, og disse maskinene er nå installert i Trondheim, Tromsø og Bergen. Foto: Geir Mogen/NTNU

Utstyr for høyavansert medisinsk avbildning

I Trondheim, Tromsø og Bergen har vi nå tilgang på noen av de mest avanserte maskinene i verden for medisinsk avbildning, såkalte PET/MR- skannere. Disse skannerene gjør det mulig å avbilde pasienter med PET (positron emisjons tomografi) og MR (magnetisk resonans avbildning) samtidig, i samme skanner.

For å lage et PET bilde må pasienten få tilført et radioaktivt sporstoff (også kalt tracer), som lages i en liten partikkelakselerator (syklotron). Det mest brukte sporstoffet i kreft er glukose merket med radioaktivt fluor. Kreftsvulster har økt metabolisme og tar opp ekstra mye sukker, og svulstene vil derfor lyse opp i PET-bildet. Det finnes mange andre sporstoffer som brukes for ulike sykdommer, men prinsippet er det samme, sporstoffet er målrettet mot en spesifikk biologisk funksjon som er karakteristisk for sykdommen. PET kan imidlertid ikke si noe om kroppens anatomi, og det er da informasjonen fra MR bildet blir viktig. MR gir bilder med høy oppløsning, også av bløtvev og organer, noe som gjør det mulig å identifisere nøyaktig hvor i kroppen PET signalet lyser opp.

Her er eksempler på PET/MR-bilder fra pasienter med henholdsvis prostatakreft, demens og hjernekreft. MR bildene viser anatomien, mens PET signalet lyser opp der det er kreft. I demens derimot er det bortfall av PET-signalet som karakteriserer sykdommen.
Bilde: NTNU/St. Olavs hospital.

Hvordan skal vi bruke PET/ MR i forskningen?

Det nasjonale forskningsprosjektet som nå finansieres av Trond Mohn-stiftelse sammen med universiteter og sykehus i Trondheim, Tromsø og Bergen, har som mål å styrke forskning knyttet til klinisk bruk av PET/MR, altså forskning som skal bidra til å finne ut hvilke pasienter (med kreft eller demens) som har best nytte av å bli avbildet, og hvordan undersøkelsen bør gjøres for å få best bilder.

Vi skal også undersøke hvordan PET/MR – bildene kan brukes til planlegging av strålebehandling og hjernekirurgi, og hvordan avansert bildeanalyse basert på kunstig intelligens kan bidra til bedre beslutningsstøtte for legene.

Fordi Trondheim, Bergen og Tromsø har de samme PET/MR-skannerne, kan vi nå gjennomføre multisenter-studier. Det vil si at vi inkluderer pasientundersøkelser fra flere helseregioner i samme studie. Dette vil gi et godt datagrunnlag som sikrer robuste resultat.

Og ikke bare det….

Samtidig som Trondheim har fått ansvar og finansiering for å gjennomføre kliniske multisenterstudier, har Bergen og Tromsø fått det samme for å gjennomføre forskningsprosjekter som skal bidra til fremstilling av nye PET-sporstoffer, bedre metoder for å fremstille dem, samt bedre forståelse av hvordan sporstoffene virker og bør benyttes ved bruk av studier i dyremodeller.

Prosjektene våre er med dette en stort tverrfaglig samarbeid, hvor leger, fysikere, kjemikere, biologer og data-spesialister sammen skal bidra til høy kvalitet i diagnostikk og behandling av fremtidens pasienter.

Jeg gleder meg til å begynne på dette arbeidet sammen med dyktige og entusiastiske kolleger i Trondheim, Tromsø og Bergen.

I sommer feiret jeg mitt 10-års jubileum som forsker ved Fakultet for medisin og helsevitenskap og et raskt tilbakeblikk avslørte at jeg har holdt på med mye forskjellig: Fra å måle bevegelse av vannmolekyler i kreftsvulster, via eksperimenter med nanopartikler laget av superlim, til studier av spredning av kreft i sebrafisk.

Felles for alle disse prosjektene er at de er drevet fram av min egen og andres nysgjerrighet. På et eller annet tidspunkt har vi lurt på hvordan noe henger sammen, og så har vi forsøkt å konstruere eksperimenter som kan gi oss et slags svar på spørsmålene våre. I denne bloggen vil jeg slå et slag for den langsiktig forskningen som er drevet frem av nysgjerrighet!

Professor Siver Andreas Moestue. Foto: Geir Mogen

Grunnforskning er drevet av nysgjerrighet

Slik nysgjerrighetsdrevet forskning kalles gjerne grunnforskning eller basalforskning. Jeg har en langsiktig målsetning om å forstå mer om kreftcellenes grunnleggende egenskaper. Selvsagt er det supert om den nye kunnskapen jeg skaper kan bidra til bedre kreftbehandling.

Men fordi vi studerer kreft på et så grunnleggende nivå, er det i beste fall mange år igjen til forskningen min kan få en direkte nytteverdi for pasientbehandling. På denne måten skiller min forskning seg fra det vi kaller anvendt forskning, som tar sikte på å løse et konkret problem her og nå og har umiddelbar nytteverdi.

Dette langsiktige perspektivet lever jeg godt med. En grunnleggende drivkraft hos meg, og sikkert mange andre forskere, er gleden ved å finne ut noe nytt, som ingen andre tidligere har visst om eller beskrevet på noen måte. Det er viktigere for meg at arbeidet mitt holder høy kvalitet og kan danne et solid fundament for mine egne og andres fremtidige studier, enn å sette to streker under svaret og avslutte prosjektene mine så fort som mulig. Antagelig kunne jeg ha trivdes med å studere finessene ved potetskrelling også, men av åpenbare årsaker er det ekstra motiverende å drive med kreftforskning.

Hvorfor i all verden driver vi med grunnforskning hvis den ikke kommer til nytte? Forskningen min finansieres over skatteseddelen (takk, alle sammen) i tillegg til midler fra Kreftforeningen, en ekstra takk til dem som av ren godhet har gitt gaver eller samlet inn penger. Vi ønsker oss vel valuta for pengene?

Svaret er at menneskeheten til enhver tid har gjort nettopp dette. Vi har beskrevet verden, og universet, for den del, i stadig større detalj. Vi har aldri noen sinne vært i besittelse av mer kunnskap om stort og smått enn det vi har i dag. Noe av denne kunnskapen finner en anvendelse – noe av kunnskapen er ikke tatt i bruk. Ennå.

Siver Andreas og forskerkollega Elise Midtbust i arbeid. Foto: Vegard Vestmo.

Det kan ta lang tid før vi får nytte av grunnforskningen

Ved universitetet i Karlsruhe i Tyskland klarte en forsker i 1890 å bekrefte elektromagnetiske teorier ved hjelp av kløktige, og sikkert farlige, eksperimenter. Han ble spurt om denne forskningen noen sinne ville komme til nytte for noen, men måtte innrømme at han ikke anså det som spesielt sannsynlig. Forskerens navn var Heinrich Hertz og han oppdaget radiobølgene.

I dag er trådløst internett nesten å anse som et primærbehov på linje med mat, vann og ren luft, og vi kan altså takke en grunnforsker for dette. Det finnes selvsagt en lang rekke av tilsvarende eksempler fra andre forskningsfelt.

Medisinsk forskning står til en viss grad i spagat mellom grunnforskning og anvendt forskning.
Dette er fordi det er så sterk kobling mellom kroppens normale funksjon, endringer som inntreffer i forbindelse med sykdom, og vårt ønske om å kunne behandle og kurere sykdom.

Jeg vil likevel slå et slag for medisinsk grunnforskning. Selv om vi gjerne vil utvikle nye legemidler så raskt som mulig, er det vanskelig å forutsi hva som vil vise seg å ligge til grunn for nye medisinske gjennombrudd.

Vi vet ikke hva som vil gi medisinske gjennombrudd

Fra 1990 til 2006 brukte vi enorme ressurser på å kartlegge det menneskelige genom (hele arvematerialet til en organisme) og det var knyttet store forventninger til dette prosjektet. 
Man antok at når genomet var beskrevet, ville det åpne opp enorme muligheter for utvikling av nye medisinske behandlinger. Optimismen var stor også hos kreftforskerne, fordi kreft i bunn og grunn er en sykdom som skyldes unormale genetiske egenskaper i cellene. I dag står vi foran et paradigmeskifte i kreftmedisinen – men det skyldes ikke at vi har kartlagt genomet til minste detalj.

Selv om kartleggingen av genomet er en av de største medisinske prestasjonene i vår tid, skyldes revolusjonen innen kreftmedisinen først og fremst grunnforskning innen immunologien. Ved å studere basale mekanismer involvert i immunreaksjoner forstod man at det kunne være mulig å «reprogrammere» immunforsvaret til å angripe kreftceller.

Pasientene som har blitt kvitt sin kreftsykdom etter bruk av slike legemidler har all grunn til å være fornøyde med grunnforskningen som ligger bak behandlingen de har fått. Genomprosjektet har derimot ikke resultert i nye behandlingstilbud for pasienter. Ennå.

Siver Andreas i dyp konsentrasjon. Foto: Vegard Vestmo.

Bedre betingelser til grunnforskningen, takk!

Jeg vil derfor slå et slag for de nysgjerrighetsdrevne forskerne – som av rent vitebegjær utforsker menneskekroppen.

Jeg vil samtidig oppfordre dem som finansierer og leder norsk forskning til å ikke drukne i begreper som innovasjon, «impact» og samfunnsnytte. Viktigere enn spørsmålet om anvendt eller grunnleggende forskning er spørsmålet om kvalitet.

Vi må sørge for å styre forskningen på en slik måte at det er den forskningsmessige kvaliteten som er avgjørende for hva vi prioriterer å forske på.

Vi må våge å prioritere de virkelig gode ideene, forskerne som tør å utfordre de etablerte sannheter og angripe gamle problemstillinger på helt nye måter. Jaget etter nyhetsoverskrifter, publikasjoner, heder og akademisk ære må ikke gå på bekostning av tiden det tar å gjøre robust, etterrettelig og etterprøvbar forskning.

Vi må stimulere forskning som tåler tidens tann og kan bli stående som et fundament for videre forskning og innovasjon i fremtiden.

Vi har investert store ressurser i å finne Higgs’ boson ved CERN i Sveits, uten å være spesielt bekymret for hva vi skal bruke det til når vi finner det. På samme måte bør vi tenke også i den medisinske forskningen.

Forhåpentligvis kan jeg få bruke også mine neste 10 år ved NTNU til å skape ny kunnskap som kanskje, eller kanskje ikke, vil bringe kreftmedisinen ett steg videre.

Forhåpentligvis vil jeg også få mulighet til å arbeide sammen med andre forskere med den samme motivasjonen: gleden over å se resultatet av sine eksperimenter, spenningen ved å utfordre andre forskeres funn og tilfredsstillelsen ved å å beskrive verden i enda større detalj.

Blogger: Guro F. Giskeødegård
Post-doc, Institutt for sirkulasjon og bildediagnostikk (ISB)

I år delte Kreftforeningen ut 207 millioner kroner til kreftforskning. Jeg har mottatt et treårig stipend og dette muliggjør min forskning på nye prognostiske markører i brystkreft. En stor andel av Kreftforeningens midler er samlet inn gjennom innsamlingsaksjoner og donasjoner fra privatpersoner, så det er både en stor ære og et stort ansvar å gå i gang med dette arbeidet.

Brystkreft er den vanligste kreftformen blant kvinner i Norge, og en av 12 kvinner vil i løpet av sitt liv oppleve å få denne diagnosen. Brystkreft er ikke én sykdom, men en samling av ulike sykdommer, noe du kan lese mer om i dette blogginnlegget. Heldigvis er sannsynligheten for å bli helt frisk fra sykdommen stor. Takket være forbedret diagnostikk og behandling har overlevelsesratene økt fra 70 % til 90 % de siste 30 årene. Men det kan dessverre være vanskelig å forutsi hvilke pasienter som er blant de 10 % med dårligst prognose, og to kvinner med en tilsynelatende lik brystkreftdiagnose som mottar lik behandling, kan få helt ulikt utfall av sykdommen.

MR bilde av et bryst med tumor. Bildet til venstre viser brystets anatomi med fettvev i lysgrå og brystvev i mørkgrå. Bildet til høyre viser samme bryst, men her er det brukt et kontrastmiddel som gjør at tumor lyser opp i hvitt. Figur fra Jose Teruel, MR Cancer gruppen.

Tenk hvis en vevsbiopsi eller en enkel blodprøve kunne fortelle oss pasientens prognose?
Da ville pasienter med en god prognose kunne motta ingen eller en mildere behandling, og dermed slippe de uheldige bivirkningene som strenge behandlingsregimer kan føre til, mens pasienter med en dårlig prognose kan bli gitt en mer intensiv behandling som muligens kan redde liv eller virke livsforlengende. Dette er noe av det jeg vil arbeide med de neste tre årene, takket være tildelte forskningsmidler fra Kreftforeningen.

I samarbeid med kollegaer i MR Cancer- gruppen her på NTNU vil jeg undersøke mengden av små molekyler, kalt metabolitter, i vevsbiopsier og blodprøver fra brystkreftpasienter. Disse små molekylene sier oss  noe om cellenes energiomsetning (metabolisme) og det er velkjent at kreftsvulster har en energiomsetning som skiller seg fra friskt vev. Vi bruker magnetisk resonans spektroskopi (MRS) og massespektrometri (MS) til å måle hvilke metabolitter som er tilstede i cellene, og mengden av disse.

Kreftbiologi er svært komplekst, og for å få et best mulig bilde av hva som foregår i kreftsvulsten vil vi også undersøke svulstens uttrykk av gener og proteiner. Prøvematerialet vi jobber med er mer enn fem år gammelt, og dette gir oss en unik mulighet til å knytte funnene våre opp mot fem års overlevelse. Målet er å finne markører som kan fortelle oss om pasienten har en god eller dårlig prognose, og dette vil kunne gi oss verdifull informasjon utover de tradisjonelle prognostiske faktorene som legene har å forholde seg til i dag. En andel av pasientene vi undersøker har mottatt strålebehandling, og vi vil også undersøke om metabolske endringer i blod kan fortelle oss hvilke pasienter som får alvorlige bivirkninger i form av skade på hjertet.

En oversikt over alle tildelingene fra Kreftforeningen til forskere i Trondheim kan leses i blogginnlegget 20 millioner til forskning fra Kreftforeningen.

– Det er en stor glede å gi, sier Trond Mohn, og fortsetter:
– Dette er en felles gave til NTNU og St. Olavs Hospital. Hvordan maskinen tas i bruk, er opp til forskere og leger – jeg gir ingen føringer der.

Fra ventstre Nils Kvernmo, Trond Mohn, Gunnar Bovim og Stig Slørdahl. (Foto: Thor Nielsen)

Syklotron er en partikkelakselerator som produserer radioaktive stoffer til bruk i PET MR- og PET CT-undersøkelser.

– Vi er veldig takknemlige for gaven. Å kunne produsere det radioaktive stoffet lokalt gir nye og spennende muligheter for forskningsprosjekter. Dette er forskning som kan gi bedre metoder for diagnostisering av blant annet kreft, sier Gunnar Bovim, rektor ved NTNU.

PET MR er en ny teknologi som har stort potensiale for klinisk forskning. PET MR kan gi ny kunnskap om sykdomsmekanismer, bedre diagnose, målrettet og skreddersydd behandling og persontilpasset medisin. Trondheim har lenge vært ledende innen bildediagnostikk, med en sterk kobling mellom teknologimiljøene ved NTNU og leger ved St. Olavs Hospital.

– Vi er veldig glade for å kunne gi pasientene PET-undersøkelser her i Trondheim. Dette har økt den samlete kvaliteten på pasientbehandlingen, men et fullverdig PET-senter på et universitetssykehus bør også ha en syklotron. Styret ønsker å få på plass dette, og et forprosjekt skal leveres til våren. Vi er godt i gang med arbeidet og vurderer nå hvilke tilleggsinvesteringer som trengs i bygninger og for driften. Mohns gave til kjøp av selve syklotronen er et viktig bidrag til etableringen av egenproduksjon av legemidler til PET-undersøkelsene, sier Stein Kaasa, som er viseadministrerende direktør på St. Olavs Hospital og leder styringsgruppen for syklotron-prosjektet.

Mer persontilpasset behandling

I dag må det radioaktive stoffet som brukes til undersøkelser og forskning med PET MR og PET CT flys inn fra Oslo. Med en syklotron kan leger og forskere i Trondheim lage de radioaktive isotopene selv, noe som gir billigere bruk av PET MR og PET CT. Dette betyr også at det blir mulig å gjennomføre forskning med radioaktivt stoff som har kort holdbarhet.

Under en undersøkelse med PET MR og PET CT får pasienten injisert såkalte PET tracere bestående av radioaktive isotoper og molekyler som har en biologisk funksjon. PET tracerne hjelper PET MR- eller PET CT-maskinen å «se» nøyaktig hvor i kroppen viktige biologiske prosesser skjer. Ut fra de bildene man får er det mulig for legen å velge den korrekte behandlingen for den enkelte pasient.

– Dette er bokstavelig talt en strålende gave. For kreftpasientene vil det få stor betydning fordi det vil gi diagnostikken et løft. For kreftsykdommer gir tidlig og god diagnostikk mulighet for bedre, mer målrettet og mest mulig skånsom behandling, noe som igjen bedrer sjansene for å overleve, sier assisterende generalsekretær i Kreftforeningen, Ole Alexander Opdalshei.

Tidligere gaver fra Trond Mohn til Trondheim

I 2012 fikk St. Olavs Hospital en PET MR-maskin i gave fra Trond Mohn. Samtidig tok Sparebank 1 Midt-Norge initiativ til å samle inn midler til å finansiere en PET CT-maskin.

Trond Mohn er siviløkonom. Han har bidratt med store pengesummer til idrett og forskning de siste årene, både i hjembyen Bergen, i Tromsø og i Trondheim.

Les også:

• Trond Mohn gir 40 millioner til NTNU – Dagens Næringsliv
• Trond Mohn gir 40 millioner til kreftforskning på St. Olav – Adressa.no
• Midt nytt 25.februar
• Milliongave til kreftforskning ved St. Olav – NRK nett
• Ga milliongave til Helse Midt – Dagens Medisin
• Skaptrønder gir 40 millioner til flere kreftdiagnoser – Universitetsavisa
• Gave til 40 millioner styrker kreftforskningen – Gemini

På fredagsforelesningen 5. desember snakket han om bruk og overdreven bruk av MR som diagnostisk verktøy.

Det har vært en rivende utvikling i bildekvalitet og en enorm økning av MR-bruk de siste 25 år. Norge er nå på europatoppen når det gjelder antall MR-maskiner per innbygger, men bildediagnostikk regnes fremdeles som en flaskehals for helsekøene.

Forelesningen ble filmet og du kan se den i sin helhet her.

Blogger: Siver Moestue,
nestleder, MR Cancer-gruppen

Ved å finne kreftcellenes svake punkter håper man å kunne utvikle ”magic bullets”, legemidler som oppsøker og dreper kreftceller mens de lar friske celler være i fred. Dette gir håp også for brystkreftpasienter.

Figur 1: PET-scanning viser oss hvor i kroppen svulsten er lokalisert.

Brystkreft er den hyppigste kreftformen hos norske kvinner. Selv om prognosen er relativt god (ca. 75% av pasientene er i live 15 år etter at de fikk diagnosen), er det fortsatt et stort behov for å finne nye behandlingsmetoder for kvinner med spesielt aggressiv eller langtkommen sykdom. En mulighet kan være å angripe kreftcellenes unormalt store appetitt for ulike næringsstoffer.

En av tingene som skiller kreftceller fra friske celler er et unormalt stoffskifte. For å kunne vokse og dele seg trenger kreftcellene mye energi, men også byggesteiner som kan brukes til å produsere makromolekyler som DNA, proteiner og fettstoffer til cellemembranen. Allerede på 1920-tallet oppdaget Otto Warburg at kreftceller spiser store mengder glukose (druesukker) og omdanner denne til laktat (melkesyre).

Høres dette kjent ut? Det er kanskje fordi musklene i kroppen gjør akkurat det samme under anaerob belastning. Kreftcellenes lille vri på dette er at de lager melkesyre også når de har rikelig tilgang på oksygen.  Dette er en lite effektiv måte å skaffe energi på, men til gjengjeld gir det cellene mulighet til å bruke glukosemolekylet til å bygge opp andre molekyler.  For å skaffe seg nok energi må kreftcellene derfor spise store mengder glukose. Dette utnytter vi i PET-scanning, der radioaktivt merkede sukkermolekyler blir tatt opp av kreftcellene og viser oss hvor i kroppen svulsten er lokalisert (Figur 1).

Figur 2 viser et kreft-spesifikt metabolsk fingeravtrykk.

På samme måte som mennesker trenger kreftcellene et balansert kosthold – både aminosyrer og andre næringsstoffer konsumeres i store mengder sammenlignet med friske celler.  Vi kaller dette ”metabolsk reprogrammering” – altså at kreftcellenes indre stoffskifte er radikalt endret og tilpasset rask vekst.  Et kreft-spesifikt metabolsk fingeravtrykk kan for eksempel skille mellom godartede og ondartede svulster, noe MR-forskere ved NTNU/St. Olavs Hospital påviste allerede for snart 20 år siden (Figur 2).

Kan den unormale metabolismen være kreftcellenes svake punkt? Kan vi finne legemidler som angriper kreftcellenes unormale metabolisme? Det viser seg dessverre at kreftcellens egenskaper ikke er helt unike. Det er også andre celler i kroppen som deler seg raskt. Hvert sekund dannes det for eksempel 2 millioner nye røde blodlegemer (!).  Celler i tarmslimhinnen kan dele seg så ofte som hver 10. time. Disse celletypene har metabolske egenskaper som ligner kreftcellenes. Derfor er det nødvendig å finne spesielle egenskaper som kun kreftcellene har. Noen kreftceller er sære i matveien, og dør dersom de ikke får tilført spesielle næringsstoffer, som for eksempel glutamin. Andre er altetende og klarer å tilpasse seg skiftende næringstilgang.

Figur 3: Fingeravtrykk fra flere tusen bryst- og prostatasvulster kan for eksempel brukes til å si noe om pasientenes prognose.

Hva gjør vi så med dette? MR Cancer-gruppen ved NTNU har i en årrekke arbeidet med å forstå de metabolske egenskapene til forskjellige krefttyper, ved hjelp av MR –spektroskopi. Ved å studere metabolske fingeravtrykk og gjøre dypdykk inn i cellenes biokjemi håper vi å kunne finne ut hvilke kreftceller som er følsomme for nye legemidler som blokkerer stoffskiftet. Støttet av Norges Forskningsråd prøver vi også å utvikle diagnostiske verktøy som kan hjelpe legene å avgjøre hvilken behandling pasientene bør få. Vi har slike fingeravtrykk fra flere tusen bryst- og prostatasvulster og kan for eksempel bruke disse til å si noe om pasientenes prognose (Figur 3).

Støttet av Kreftforeningen gjør vi også kombinerte PET og MR-studier av pasienter med prostatakreft, for å se om appetitten på aminosyrer kan avsløre spredning av kreft (metastaser), noe som ellers kan være svært vanskelig å oppdage.

Tekst og foto: Kjersti Lunden Nilsen

MR Cancer gruppa ved NTNU samarbeider med Kreftforeningen i en rekke forskningsprosjekter.

MR Cancer gruppa ved NTNU har flere forskningsstasjoner å by på, og mange stoppet spesielt opp ved den delen av standen som viser hvordan leger kan bruke MR-avbildning til å gi en bedre tilpasset behandling for kreftpasienter. I tillegg til NTNU-forskere kan publikum også møte representanter fra Kreftforeningen, som samarbeider med MR Cancer gruppa i flere forskningsprosjekter.

Medisinsk teknologi er et omfattende forskningsområde og en av de gruppene som var absolutt mest besøkt på torgets første dag var Ultralyd-miljøet ved Institutt for sirkulasjon og bildediagnostikk (ISB). Både Vscan – ultralydteknologi i lommeformat – og en større maskin er tilgjengelig for uttesting, til stor begeistring blant skoleungdommene. “Vil du se blodgjennomstrømmingen i halsen eller vil du se inni hjertet ditt? var spørsmålet fra postdoktor Alfonso Rodriguez-Morales. Ungdommene sto i kø for å ligge på benken og se bilder av innsida av kroppen – og å få med seg en bildeutskrift hjem.

Litt lenger inn i det store hvite utstillingsteltet hadde Kavli-senteret mange nysgjerrige besøkende som ville lære mer om hjerneforskning.

Medisinstudentene hadde også møtt opp for å treffe unge forskerspirer. De har i år rigget seg til med sitt populære bamsesykehus; her kan du selv få sette vaksiner på kosedyret ditt og samtidig lære mer om medisin og helse! En super lørdagssyssel for alle barnefamilier som har lyst på en kunnskapsrik opplevelse midt i Trondheim sentrum.

Forskningstorget holder åpnet fredag og lørdag, begge dager til kl 15.00.

Velkommen!

Tekst: Linda Skjærvik (Kreftforeningen) og Hanne Strypet (NTNU)

Kan man bruke magneter til noe annet enn å henge barnetegninger på kjøleskapet eller binde sammen leketog? Hva med å finne en kreftsvulst?

Er du turgåer har du kanskje brukt et kompass en eller annen gang. Skal du lage deg et måltid hjemme, setter du kanskje på en induksjonskomfyr? Alt dette er magneter i hverdagen.

Flo og fjære

Inne i MR-maskinen er det en magnet som er 600 ganger sterkere enn en vanlig kjøleskapsmagnet. Kroppen vår består av ca. 70 prosent vann. Vann er magnetisk, og det støtes bort fra magneter. MR-magneten gjør at vannet i kroppen strekker seg mot en retning, akkurat som ved flo og fjære.

Magnetisme og vann i kroppen

MR-maskinen skanner kroppen, fanger opp signalene fra vannet i kroppen og registrerer hvordan det endrer seg når MR-magnen slås på. Slik får legene tatt et bilde av innsiden av kroppen og bløtvevet, og ikke bare skjelettet som ved røntgen-fotografering.

På kroppen til “Magnus” er det plassert kompass. Kompassene illustrerer hvordan MR-maskinen bruker magnetisme for å lage et bilde av innsiden av kroppen (foto: Deborah Hill/NTNU).

De ulike organene ser forskjellige ut på MR-bildet fordi de har ulik mengde vann i seg. Kreftsvulster og vanlig vev har ulik konsentrasjon av vann i seg. Det gjør at MR-avbildning egner seg godt til å se kreftsvulster.

Personlig kreftbehandling

3 målrettede stikk eller 15 stikk «i blinde» – hva velger du? MR Cancer-gruppen ved NTNU i Trondheim har nylig starter opp et forskningsprosjekt, støttet av penger fra Kreftforeningen, der de er på leting etter en ny måte å ta vevsprøver (biopsi) av kreftsvulster i prostataen. Prostata er en kjertel hos menn som ligger under urinblæra.

I dag tar legene ca. 15 vevsprøver «i blinde» av denne kjertelen for å finne kreften – og kanskje bommer de. Med MR-avbildning, er det mulig å ta disse vevsprøvene mens man samtidig ser hvor kreften er. Da er det lettere å sikte seg inn og bare ta to-tre slike stikk i vevet. Dette er en mer effektiv og presis behandlingsmetode.

Fordi du har bidratt

Det er midler som er samlet inn under Kreftforeningens innsamlingsaksjon «Krafttak mot kreft» som gjør at forskerne ved MR Cancer-gruppen kan utvikle denne behandlingsmetoden.  I 2013 ga Kreftforeningen 221 millioner kroner til mange ulike forskningsprosjekt. Dette viser at kreftforskning nytter. Dette har Kreftforeningen fått til fordi du har gitt ditt bidrag til dem.

PET-MR-skanneren ved NTNU og St. Olavs Hospital (foto: Geir Mogen)

Møte oss

På Forskningsdagene 2014 i Trondheim, kan du møte forskerne på torget i Trondheim. Fredag 19. september og lørdag 20. september kan du prøve en mini MR-maskin og se hvordan den virker. Der står forskerne klare til å svare på dine spørsmål om behandlingsmetoden, og Kreftforeningen for å fortelle om sitt arbeid og svare på spørsmål.

•  Her kan du se hva mer som skjer på Forskningstorget i Trondheim

På standen kan du prøve det håndholdte ultralydapparatet Vscan, som er på størrelse med en mobiltelefon. Med denne kan legene se inn i kroppen din, for eksempel hvordan hjertet slår eller om urinblæra er full! Ultralydapparat sender ut lydbølger – ultralyd – som reflekteres tilbake til maskina som lager et bilde av innsiden av kroppen.

«Jakten på ultralydbølgene» er et nettbrettspill der du blant annet spiller en delfin og en båt, som skal fange fisk ved hjelp av lydbølger og ekkolodd. På standen kan du prøve ut spillet,  og det går også an å laste det ned hjemme.

Vscan er utviklet av GE Vingmed i samarbeid med forskere ved NTNU. I 2009 ble det lille ultralydapparatet kåret til en av de beste innovasjonene av Time Magazine.

(Foto: Geir Mogen)

Med ultralyd er det mulig å undersøke indre organer uten å måtte gjøre et inngrep i kroppen. Forskerne i ultralydgruppa ved NTNU har nylig utviklet en ny teknologi som gjør det mulig for legen å se enda mer detaljerte bilder fra kroppens indre. Det gjør det mulig å undersøke hjertet til nyfødte barn som er født for tidlig. De har ofte små eller store hjertefeil, men det er vanskelig å se hvor alvorlig hjertefeilene er med dagens ultralydteknologi. Den nye teknologien vil trolig bli en del av ultraydapparater verden over etter hvert.